Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

søndag 28. mars 2010

God påske


Dette korsfestelsesbildet av Matthias Grünewald fra 1515 har blitt stående i historien som det første store bildet som virkelig viser Jesu lidelse på korset. Mange har fulgt opp senere. I filmhistorien vil vel The Passion of Christ bli stående som filmens svar på den virkelig lidende Kristus.

Den tidligste avbildningen av Jesus på korset er fra så sent som 420-30-tallet. Før dette skammet mange kristne seg så mye over det nedverdigende ved korsfestelsen at det ikke hadde noen plass som motiv for kunst. Interessant, syns jeg.

Ønsker i hvert fall alle sammen en riktig god påske.

Den store Jesus-jakten - Del 5

James D.G. Dunn er fjerdemann ut i boken om den historiske Jesus "The Historical Jesus. Five Views". Dunn har gjennom mange år levert omfattende bidrag til Jesus-forskningen og forståelsen av den eldste kirkehistorien, hvorav hans nylesning av Paulus har vært meget viktig. Dunns Jesus-forskning er oppsummert i storverket "Jesus Remembered" på 900 sider.

Dunn representerer en konservativ teologi, men på ingen måter en biblisistisk eller fundamentalistisk forståelse av Bibelen. Jeg skal ikke legge skjul på at dette er den forskeren som ligger nærmest mitt hjerte og mitt ståsted. Dette er et ja til forskning, et ja til historisk-kritisk forskning, men samtidig en tilnærming til evangeliene som ikke svekker deres troverdighet.

Dunn stiller tre grunnleggende spørsmål ved, eller tre protester mot noen forutsetninger i moderne bibelforskning.

Protest 1
Dunn stiller spørsmål ved om vi skal ta det for gitt at den forkynte troens/evangelienes Jesus (altså slik Jesus ble forstått etter sin oppstandelse) er en annen enn den historiske Jesus, slik det etter hvert har blitt vanlig å gjøre. Jesusforskningen har vært svært opptatt av å skille mellom Jesus før og etter påske. En del forskere mener at troen på Jesu oppstandelse etter påske blir så dominerende og altoverskyggende, at den forstyrrer alt det som var virkelig og sant om Jesus før påske. Den historiske Jesus forsvinner i historier om den oppstandne Jesus, som evangelieforfatterne forkynner. Dette skaper i utgangspunktet en mistillit til evangeliene, som igjen blir til hinder for å forstå den historiske Jesus, hevder Dunn.

I stedet for å skille disse, bør vi starte med det faktum at den historiske Jesus vekket tro hos sine tilhørere mens han levde, og nettopp denne troen er den sikreste indikasjonen på den historiske realiteten. Vi vet at Jesus gjorde inntrykk på folk, vi vet at noen ble disipler, vi vet at disse disiplene ble forvandlet (de fulgte han, de forlot sine familier, de ga opp sine levebrød) fordi de trodde på han. Siden dette skjedde før påske, kan det derfor ikke avfeies som lite troverdig. Denne før-påske-troen er bevart i evangeliene. I evangeliene finner vi både disiplenes tro og den historiske Jesus.

Protest 2
Den andre "vanlige" påstanden Dunn vil protestere mot, er at evangeliene først og fremst må forstås som litteratur, som skriftlig tradisjon. Med andre ord at mye av dagens analyse av evangeliematerialet blir analysert som skriftlig tekst. Dunn hevder at dette ser helt bort fra det faktum at på Jesu tid var skriftlig materiale betraktet som minst troverdig, fordi det var lett å ødelegge det og forfalske det. Det var den muntlige tradisjonen som ble betraktet som troverdig, med særlig vekt på den som sa det sin troverdighet.

Dunn hevder at mest sannsynlig levde evangeliene som muntlig overlevering i hvert fall i tjue år. Typisk for den muntlige tradisjonen er at selve framføringen er en "event", hvor det ikke går an å spole tilbake eller trykke på pause-knappen. Derfor kan ikke revisjonsarbeidet, slik det ofte har blitt gjort i moderne forskning, ha foregått slik skriftlig revisjon av tekst foregår.

Vi kan anta at tekstene som ble fortalt både var like, hadde en felles plattform, men også bar preg av individuelle fortellermåter avhengig av hvordan konkrete hendelser ble forstått og opplevd. Derfor er det sannsynlig at historiene har vært litt forskjellige helt fra starten av uten at dette svekker deres troverdighet. Med andre ord vil det være både vanskelig og lite egnet å prøve å finne tilbake til én original tekst som representerer det historiske. Det er nok likheter i evangelienes forskjeller til at vi kan komme veldig nærme hva som skjedde likevel.

Protest 3
Den tredje protesten Dunn vil framsette mot deler av dagens forskning er påstanden om at den historiske Jesus må ha vært annerledes enn sine omgivelser. Altså bare der hvor Jesus skiller seg ut er han verdt vår oppmerksomhet. I stedet hevder Dunn det er mer rett å lete etter en jødisk Jesus, enn en ikke-jødisk Jesus, siden Jesus vokste opp i et jødisk miljø. Dette må da, hevder Dunn, være et mye riktigere utgangspunkt enn å starte med antakelsen om at Jesus var ikke-jødisk. Og vi bør heller lete etter hva som var karakteristisk ved Jesus innenfor sitt miljø, enn hva som skilte han fra miljøet. Dette finner vi mye stoff om i evangeliene.

For min del syns jeg protestene til Dunn er gode. Han avfeier ikke de andres forskning, men ønsker å starte et annet sted og kommer derfor fram til andre resultater. Det ligger mye godt stoff og mye bra i moderne bibelforskning som vi kan ta del i. Absolutt. Likevel må det også alltid være viktig å stille spørsmål til utgangspunktet for standpunkter. Hva ligger som antakelser allerede på forhånd? Det vil være en spenning innad i Bibelen, og mellom evangeliene. Det er ikke sikkert alt går helt opp. Dunn har gjennom flere av sine bøker understreket nettopp forskjellene innad allerede hos de første kristne, uten at NT mister troverdighet av den grunn. Kanskje vi ikke kan lese alt like bokstavelig som på søndagsskolen, og hvorfor skulle det være et mål i seg selv. Dette går det an å leve med.

lørdag 27. mars 2010

Om å tale over pornografi

Det er ikke ofte du går i kirken en vanlig søndag, eller går på et kristent møte, og får høre noe som helst om pornografi. For å si noe om hvor ofte det skjer, kan jeg for min del si at jeg husker 1 tale i Storsalen for 23 år siden. Det er alt, i hvert fall for meg.

Jeg er ikke spesielt opptatt av pornografi. Er vel en gjennomsnittlig gutt, kan jeg tenke meg. Jeg har aldri nevnt det i noen taler, så vidt jeg kan huske, før jeg brukte 5-7 minutter av en 25-minutters tale på Sagavoll for noen helger siden. Og selv da var det ikke hovedpoenget i talen.

Jeg visste hva jeg gjorde, og jeg visste hva jeg sa. Jeg sa til og med i talen at når jeg først nevnte dette, ville nok folk kanskje bare huske det temaet i talen, og ikke alt det andre jeg snakket om. Jeg talte over å leve hellig. Og mine hovedpoeng lå på andre steder enn porno, som jeg brukte som et av to eksempler. Da jeg la ut talen min på bloggen, droppet jeg disse eksemplene for at hovedpoenget skulle stå alene.

Men hva opplever jeg? Jo, samtlige tilbakemeldinger handler om at jeg talte om porno. Altså, bare det å nevne dette temaet, tar all oppmerksomhet fra resten av det en vil si. Det er interessant. Og det forklarer også kanskje grunnen til at det så sjelden blir nevnt i prekener.

Men er det riktig at et slikt tema bør ligge utenfor vanlig forkynnelse? Kun som seminartema for spesielt interesserte? Jo mer jeg tenker over det, jo mer blir svaret nei. Og derfor ville jeg ta det opp denne gangen.

Det er blitt gjentatt til det kjedsommelige at kirken er så opptatt av sex. Jeg er veldig uenig. Kirkens menn og kvinner tør ikke nevne sex i sin forkynnelse. Det kan nesten se ut som de ikke syns det er viktig i det hele tatt. Og derfor plages vi kanskje litt dersom vi skulle, helt uventet, plutselig komme opp i en situasjon der det blir tatt opp.

Mange kristne menn (og sikkert også kvinner) er pornoavhengige. Amerikanske undersøkelser viser at konservative kristne til og med kanskje oftere enn andre. Jeg har både før og etter min tale fått tilbakemeldinger fra kristne gutter om at dette er et stort problem blant kristne gutter i våre sammenhenger også. Og for meg, hvis jeg skal være helt ærlig, er det avhengigheten, denne altoppslukende og tids- og pengeslukende, konsentrasjonsslukende etc. avhengigheten som er det verste ved pornoen. Derfor må vi samtale og tale om dette, ikke for å fordømme hverandre, for det har vi ingen grunn til, men for å hjelpe hverandre til å bli frie mennesker.

Den superkjente gospelartisten Kirk Franklin stod fram på Oprah med sin pornoavhengighet. Pornoen ga han selvforakt og fungerte som et dop. Og de fleste av oss må vel si at vi skjønner hva han snakker om.

Hvis det blir tatt opp i en preken at pengebruken din har med Gud å gjøre, vil du sikkert kjenne litt dårlig samvittighet, men godta at det tas opp søndag etter søndag, i møte etter møte. Hvis det er slik at de aller fleste menn, og flere og flere kvinner, bruker porno daglig, eller ukentlig, hvorfor skulle ikke også dette helt naturlig høre hjemme i kirkens rom? Jeg skjønner at temaet er skummelt, personlig, skamfullt, men det er neppe noen god grunn til at det aldri blir nevnt.

mandag 15. mars 2010

Gode formaninger av Thomas a Kempis

Kan en munk fra 1400-tallet si oss noe i dag om det å følge Jesus? Den tyske augustinermunken Thomas skrev da en perle av en bok som han kalte "Om Kristi etterfølgelse". Selv om ikke alt ville bli skrevet på den måten i dag, er det veldig mye god veiledning for oss moderne (?) mennesker i denne boken.

Det blir en liten bloggpause fra meg nå. Jeg kommer tilbake med del 5 om Jesus-forskningen før påske. Mens dere venter, kan sitatene fra Thomas være gode ord å lese. Jeg siterer fra de tre første kapitlene i Første bok, og fra kapittel 8 i Andre bok.
"Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, sier Herren!" (Joh 8,12). Dette er Kristi ord. De formaner oss til å etterligne hans liv og ferd hvis vi i sannhet vil bli opplyst og befridd fra all hjertets blindhet.
Vi skal derfor først og fremst legge vinn på å betrakte Jesu liv.

Tenk ofte på ordspråket: "Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre" (Fork 1,8).
Bestreb deg derfor på å holde ditt hjerte borte fra overdreven kjærlighet til det synlige og la deg dra mot det usynlige. De som følger sansenes begjær, tilsmusser nemlig sin samvittighet og går glipp av Guds nåde.
En ydmyk bonde som tjener Gud, er utvilsomt bedre enn en hovmodig filosof som tenker over stjernenes løp, men forsømmer seg selv.

Det som er mest viktig og nyttig å lære seg, er en sann selvinnsikt og selvforakt.
Å betrakte seg selv som intet, og alltid ha gode og høye tanker om andre, det er stor visdom og høy fullkommenhet.
Selv om du ser noen synde åpent, eller begå alvorlige forbrytelser, skal du allikevel ikke anse deg selv som bedre; for du vet ikke hvor lenge du selv vil forbli god.
Vi er alle skrøpelige mennesker, men du skal ikke anse noen som skrøpeligere enn deg selv.
Dette siste kan kanskje virke støtende og svært umoderne. Er det ikke viktig å ha tro på seg selv? Er det ikke viktig å ha et positivt selvbilde? Jo, og jeg tror ikke Thomas ville benektet det. Men hovedsaken er å ikke sette seg selv over andre. Dette er veldig i tråd med Jesu lære. Tenk bare på hvordan samfunnet ville ha sett ut om vi praktiserte dette!

Den ydmyke selverkjennelse er en sikrere vei til Gud enn det dypeste studium av lærde skrifter.
Lærdom skal ikke fordømmes, ei heller å eie kunnskap om en sak, for det er i seg selv godt og villet av Gud; men en god samvittighet og en god livsførsel må alltid foretrekkes.

Akk, om man bare hadde anvendt like mye flid på å utrydde laster og plante dyder som på å stille spørsmål, da ville det ikke finnes så mye ondt og så mange konflikter blant folk og så meget forfall i klosteret.
Klosteret er vel kanskje ikke vårt sted, men ellers er det vise ord han her kommer med.
Å forstå hvordan man skal leve med Jesus, er en stor kunst; å bevare Jesus i sitt hjerte en stor visdom.
Det er selvsagt påstander i boken som oppleves mer problematiske, men likevel: Dette er en bok man kan bruke litt tid på.

søndag 14. mars 2010

Også du er hellig

Utdrag fra tale på Sagavoll Volleyballtreff 2010
Så sier han som er høyt opphøyet,
som troner evig og heter Den hellige:
I det høye og hellige bor jeg
og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv
og gjøre de knustes hjerter levende (Jesaja 57,15)

Dere skal være hellige for meg, for jeg, Herren, er hellig,
og jeg har skilt dere ut fra de andre folkene, for at dere skal høre meg til (3 Mos 20,26)

Menneske, Herren har jo sagt deg
hva godhet er, og hva han krever av deg:
at du skal gjøre det som er rett,
vise trofast kjærlighet
og vandre ydmykt med din Gud (Mika 6,8)

Sett derfor all deres iver inn på å la troen føyes sammen med et rett liv, og det rette livet med innsikt, innsikten med selvbeherskelse, selvbeherskelsen med utholdenhet, utholdenheten med gudsfrykt, gudsfrykten med søskenkjærlighet og søskenkjærligheten med kjærlighet til alle. For dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt, dere som kjenner vår Herre Jesus Kristus. Men den som mangler dette, er nærsynt, ja, blind, og har glemt at han er blitt renset for sine tidliger synder. (2 Pet 1,5-8)

Å være hellig er å være utskilt fra noe. Det handler om tilhørighet, om hvem du tilhører.

Å være nedbøyd i ånden, å ha et knust hjerte, er å se sin egen svakhet og utilstrekkelighet i forhold til hva et rett liv er. Da har man ingen annen mulighet enn å be om nåde, siden man ikke klarer å leve et rett liv av seg selv. Den som trenger nåde, får nåde. Og nåden er et nytt liv.

Å være en kristen er å følge etter Jesus, å gå i hans fotspor, å ta etter han, ja til syvende og sist å likne Jesus. Et hellig liv er å leve et Jesus-liv. Hva skal du gjøre? Se på Jesus. Hva skal du streve etter? Se på Jesus. Hva skal du bli? Se på Jesus. Du får Guds nåde, og du er kalt til å leve et rett og rent liv slik Jesus gjorde.

Dette er ikke vanskelig. Dette er en oppgave som er mer typisk og lettere for den enkle Forrest Gump enn for den intellektuelle professoren. Den intelligente står alltid i fare for å omformulere og problematisere dette enkle ordet fra Jesus: "Følg meg".

Det første stedet du må følge Jesus, er opp på korset. Han døde der. Det vet du. Men også du må dø der, på korset. I tro må du la det gamle, syndige mennesket dø. Det er først da du blir en kristen.

Det neste stedet du må følge Jesus, er til oppstandelsen. Jesus oppstod fra de døde. Det vet du også. Når du i tro har korsfestet ditt gamle menneske, vil et nytt menneske oppstå. Dette kalles å bli født på nytt. Dette er nåde. Det er det nye livet som nå skal leves. Det hellige livet.

Du tilhører ikke lenger denne verden. Du tilhører ikke lenger deg selv en gang. Du tilhører Gud. Han har kjøpt deg med sitt liv. Du blir hellig fordi han som eier deg er hellig. Siden du er hellig, lev da som hellig.

Kanskje folk i Norge ikke lenger kjenner et ord som hellig, bare ordet skinnhellig? Skinnhellig er en som er hellig utenpå, men råtten inni. Kanskje du tenker at det er akkurat det du er også, råtten inni? Det er faktisk ikke noen dum tanke. Bare la det råtne. Alle som har en hage vet at noe må dø for at noe nytt skal oppstå. Ikke alt du har inni deg bør leve fordi det ikke gjør deg godt.
Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft, slik at dere kan forstå og avgjøre hva som er viktig og stå rene og uten feil på Kristi dag. (Fil 1, 9-10)
Det handler om å se, om å bedømme, om å ha rett innsikt, rett fokus. Den som er moden, ser konsekvensene av sine handlinger. Den som har levd en stund, vet at det er på frukten treet kjennes. Den som har blitt voksen, vet at for at den gode frukten skal komme, må man vite hva som gir vekst og hva som hindrer vekst.

Ignatius av Loyola skriver: "Det er karakteristisk for den onde ånden å gnage, bedrøve og skape hindringer gjennom å uroe sjelen på falsk grunnlag, slik at den ikke gjør fremskritt. For den gode ånden er det typisk å gi mot og kraft, trøst og tårer, ideer og ro, idet den gjør alt lett og rydder vekk hindrene for ytterligere fremskritt når det gjelder gode gjerninger".

Gud er hellig. Også du er hellig. Så lev da et hellig liv.

onsdag 10. mars 2010

Hva gjør reality med oss?

Jeg skal på ingen måte framstå som en som alltid ser på meningsfulle og gode programmer på TV, men jeg orker ikke reality-TV. Jeg så første sesong av Robinson for hundre år siden. Jeg så første sesong av Big Brother. Jeg har i det hele tatt sett første sesong av mange serier. Nå er jeg bare lei hele greia.

I går kikket jeg litt på Paradise Hotel. I dag har jeg kikket litt på Farmen. Jeg sukker oppgitt, blir pinlig berørt over disse menneskene og merker at jeg ikke finner noen glede av å se mennesker blotte sine kropper, instinkter og følelser på denne måten. Selvsagt trenger jeg ikke se på, og det kommer jeg nok heller ikke til å gjøre noe særlig.

Det er sikkert noen som har funnet ut hvorfor så mange liker å se på dette. Kanskje noen til og med har funnet ut at det er sunt å følge med på reality. Hva vet jeg? Jeg er bare veldig usikker på om disse programmene gjør oss godt.

Hva gjør disse programmene med oss? Hva slags tanker og holdninger får vi av dette? Jeg bare spør, og tenker ikke mange lyse tanker om de mulige svarene.

søndag 7. mars 2010

Hellig livsstil

Finnes det en måte å leve på som bærer preg av hellighet? Finnes det en hellig livsstil som dufter av hellighet?

Dette temaet skal jeg jobbe med i mine tanker og bønner i den neste uken. Det høres sikkert fromt ut, men faktum er at jeg skal tale på Volleyballtreffet på Sagavoll til helgen, og ønsker å tale over dette.

Å leve rent. Å leve riktig. Å leve hellig. Å leve i Guds vilje etter Guds vilje.

Jeg kjenner fascinasjonen og motforestillingene kjempe om plassen da jeg skriver dette.

Er det i det hele tatt mulig å snakke om dette i dag uten samtidig å spre en klam følelse, dårlig samvittighet eller åndelig hykleri?

Det må være mulig. Jeg tar gjerne i mot tanker om temaet, hvis noen har noe på hjertet.

torsdag 4. mars 2010

Den store Jesus-jakten - Del 4

Det finnes noen få forskere som mener at Jesus aldri har levd. En av dem er teologiprofessoren Robert M. Price ved Johnnie Colemon Theological Seminary, Florida. Vi skal se litt på hvordan han kommer fram til dette. Mer innflytelsesrik er vel en gruppe forskere ved Jesus-seminaret i Dallas, og en av grunnleggerne dens grunnlegger professor John Dominic Crossan (bildet). De hevder riktignok at Jesus har levd, men at det er svært lite av stoffet i Bibelen som viser "den historiske Jesus".

Dette er de to første presentasjonene i boken "The Historical Jesus. Five Views".

Jesus er kun en mytisk figur
Price sitt essay heter "Jesus at the vanishing point". For Price har altså hans forskning ledet ham til det standpunktet at Jesus antakeligvis aldri har levd. Likevel regner Price seg for en kristen og deltar med glede i nattverden hver søndag i sin menighet. En motsetning? Ikke for Price.

Price er først og fremst historiker. Det første og viktigste prinsippet for en historiker er analogiprinsippet. Vi vet ikke hva som hendte i fortiden, vi kan kun sannsynliggjøre. Når vi skal sannsynliggjøre hva som skjedde, må vi sammenlikne med våre egne og andres (troverdige) erfaringer. Siden vi f.eks. ikke nå erfarer at mennesker kan gå på vannet eller at døde står opp, er det lite sannsynlig at det skjedde på Jesu tid også. Man kan tro det likevel, men som historiker vil ikke Price være med på at Jesus og Bibelen skal behandles på noen annen måte enn annen historie.

Det andre viktige prinsippet i Prices historieforskning er ulikhetsprinsippet (uavhengighetsprinsippet). Alle Jesus-ord som har paralleller i jødisk eller tidlig-kristen forkynnelse er sannsynligvis ikke ekte. Hvorfor? Jo, fordi det kun er det som skiller seg ut, er uavhengig, som ville blitt ansett for å være så relevant at man tok vare på det. Det som har paralleller i samtidig tenkning, er mest sannsynlig laget av disse miljøene. Price regner det for overveiende sannsynlig at de første kristne har skapt Jesus-ordene, ja, hele Jesus-fortellingen.

Det tredje prinsippet dreier seg om idealtyper. Religiøse tanker skaper visse idealtyper, som f.eks. død-og-oppstandelses-guder, som samtidige historier og hendelser blir tolket i lys av. Hvis en ny historie spiller på gamle og kjente religiøse historier, er det stor sannsynlighet for at det er lite originalt stoff i den nye. Dette er tilfellet, i følge Price, med Jesus.

Det fjerde prinsippet er at konsensus ikke er et kriterium. Sannheten ligger aldri i midten mellom ulike forskere, heller ikke nødvendigvis i det som forskere er enige om. Enhver hypotese må vurderes kun ut fra seg selv, og da kan en ytterliggående teori vise seg å være den beste.

Det femte prinsippet er at alle konklusjoner til enhver tid må kunne justeres.

Hvorfor kommer så Price til at Jesus mest sannsynlig aldri har eksistert?
  • Paulus viser ingen referanser til noen historisk Jesus
  • Utenombibelske tekster om Jesus er laget av kristne
  • Mesteparten av Jesus-historien i evangeliene har paralleller i GT, i andre religiøse død-og oppstandelses-guder og i mytiske heltefortellinger
Hevder Price. Og han får flengende kritikk fra flere av de andre bidragsyterne i denne boken. Det må sies at Price er kontroversiell, og ingen av de andre forskerne er med på at Jesus ikke har eksistert. Kritikken går både på noen av prinsippene, på bruken av prinsippene, på bruken av Bibelen, og ikke minst på hans lesing av Paulus. Jeg kommer tilbake til dette i senere bloggposter.

Jesus var først og fremst forkynner av Guds rike
Crossan sitt essay heter "Jesus and the Challenge of Collaborative Eschatology". Den historiske Jesus var en gallileisk jøde innenfor Jødedommen innenfor Det romerske riket. Crossans metode begynner ikke med Jesu ord og gjerninger, men med å forstå Det romerske riket og den jødiske tradisjonen. Først når denne rammen rundt Jesus er på plass, kan man begynne å se på hvilken plass eller rolle Jesus hadde i dette.

Crossan anerkjenner både eksistensen av Q-evangeliet (noe ikke alle gjør) og Thomasevangeliets uavhengighet. Det er i dette materialet Crossan mener vi finner de tidligste Jesus-ordene. Selv om ikke "tidligste" ikke garanterer ekthet, må det være gode argumenter for at de ikke er det og at senere Jesus-ord skulle være det.

I sitt studium av Det romerske riket finner Crossan at keiser Augustus blir tiltalt med følgende titler: Guddommelig, Guds Sønn, Gud og Gud av Gud, Herre, Forløser, Frigjører og Verdens Frelser. Dette var altså ikke titler som var ukjente og som bare ble brukt om Jesus. Tvert i mot, disse ble brukt før de ble brukt om Jesus.

Eskjatologi viser til Guds visjon for det femte riket (Daniel 7) eller det siste riket på jorden. Det handler ikke om jordens undergang, men om jordens forvandling, om slutten på ondskap, urettferdighet, vold og imperialisme.

Mens den romerske visjonen dreide seg om å opprette sitt storrike gjennom vold, var den jødiske forestillingen om opprettelsen av riket en visjon om ikke-voldelig opprettelse. Rettferdigheten ville seire, og det ville bli fred. Likevel på Jesu tid var det en utbredt forestilling om at Messias skulle komme og opprette det nye riket ved å kaste ut romerne.

Også her vil jeg hoppe over mye av argumentasjonen til Crossan, men kort oppsummere. Ved å forstå Romerriket, forhistorien til Herodes Antipas som ble kalt "Jødenes Konge", historien til Johannes Døperens eskjatologiske budskap om at riket var nær, vil vi se at Jesus skaper et paradigmeskifte i den eskjatologiske forventningen.

Døperen Johannes forkynte at Guds rike snart ville komme. Han ble drept av Herodes, og likevel kom ikke riket. Jesus så dette, og lærte av det. Han forandret dermed på budskapet. Jesu budskap var at Guds rike allerede hadde kommet, og det er vi som skal virkeliggjøre det gjennom ikke-vold og gode gjerninger. Ved å gjøre dette utbrer vi Guds rike, det er avhengig av oss, av vår etikk. Jesu budskap var først og fremst et etisk budskap. Det er dette budskapet vi er kalt til å fortsette.

Hva betyr dette? Først og fremst at det er Jesu budskap som er det viktige, etikken. Jesus-seminaret i Dallas er kjent for å stemme over Jesus-ordene i Bibelen og på den måten avgjøre hvilke som mest sannsynlig er ekte. For mange kristne er dette det samme som å ikke stole på evangeliene. Men den viktigste kritikken mot Crossan ligger nok på hva slags Jesus man sitter igjen med, ikke en Gud eller Guds sønn, men en mann med et etisk Messias-budskap.

Jeg mener det er viktige og gode argumenter både mot Price og Crossan. De to neste forskerne ut er Luke Timothy Johnson og James D.G. Dunn, og jeg trenger ikke å legge skjul på at jeg har langt mer sansen for disse to sine argumenter. Litt mer "konservative", men forskningen er like seriøs. Darrell L. Bock er sistemann ut. Han presenterer et evangelisk-konservativt syn på Jesus-spørsmålet. For meg er han ikke like interessant. Men la det likevel være sagt: Alle fem forskerne har bra ting å komme med, også de jeg er helt uenige med.

tirsdag 2. mars 2010

Den store Jesus-jakten - Del 3

Egentlig hadde jeg bare tenkt å skrive om boken "The Historical Jesus. Five Views", fordi den presenterer fem moderne Jesus-forskere som står for vidt forskjellige synspunkter i debatten. Det skal jeg også gjøre, men fordi jeg vet at mange av mine lesere er interessert i stoffet, men ikke nok til å gidde å gå løs på en bok, fant jeg ut at jeg måtte ha med bakgrunnen til Jesus-forskningen også. Sikkert interessant for noen, uinteressant for andre.

Som kilder bruker jeg Hans Kvalbeins bok Jesus fra 2008 og Introduksjonskapittelet i den amerikanske boken. Les heller disse enn mitt resymé hvis du er interessert nok.

Mitt hovedpoeng med denne oversikten er å si at de fleste argumenter som i dag brukes for eller mot Bibelens Jesus, har blitt framført og kritisert tidligere. Derfor er det et stort poeng, syns jeg, at den som mener noe om dette også kjenner litt til forskningen på feltet.

Hvis du mener som Robert M. Price at Jesus aldri har levd, vil du finne gode argumenter både for og mot i The Historical Jesus. Og forhåpentligvis vil du også se at de fire andre forskerne faktisk har bedre argumenter for enn Price har mot Jesu eksistens. Dette og mer om boken senere. Først må vi gjøre oss ferdig med bakgrunnshistorien.

"No Quest"-perioden (1906-1953)
Interessen for "den historiske Jesus" forsvant litt i denne perioden. I stedet fokuserte den tyske teologiprofessoren Rudolf Bultmann på evangeliets budskap (kerygma). Troen skulle ikke bygges på historiske fakta. Kvalbein skriver:
Troen er et eksistensielt vågestykke i møte med et budskap som helt fra begynnelsen av ikke har vært interessert i historisk kunnskap om en historisk person. Det er nok for troen å vite at Jesus levde og døde, ikke hvordan han levde, og hva han forkynte.
Evangeliene er først og fremst forkynnelse og et uttrykk for urkirkens tro, og sier så godt som ingenting om historiske fakta. Dette førte bl.a. til at Bultmann anså Johannesevangeliet og Paulusbrevene for å være mer verdt enn de andre evangeliene.

The New Quest (1953-70-tallet)
Bultmann-eleven Ernst Käsemann var lite tilfreds med at forskningen hadde endt med en uoverstigelig bro mellom "den historiske Jesus" og "evangelienes Jesus". Flere av Bultmanns elever går videre på dette og mener at Jesus må ha talt med en autoritet, ha hatt et budskap, som man kan finne igjen i evangeliene. Det er mulig å finne tilbake til det opprinnelige Jesus-budskapet, men han har ikke brukt "kristologiske" titler om seg selv.
Han har ikke kalt seg "Menneskesønnen" eller "Messias" og har ikke identifisert seg med Herrenes lidende tjener i Jesajaboka. Dette er titler og roller som er tillagt ham etter hans død, i den palestinske urmenigheten. Og han har slett ikke kalt seg Gud Sønn eller Sønnen i absolutt forstand.
Skriver Kvalbein. Det var altså ikke Jesus selv, men menigheten som forstod Jesus som Messias. Det var Jesu opprinnelige budskap det gjaldt å finne, og i dette lå Messias-budskapet (ikke i personen Jesus).

Selv om vi ikke kan stole på evangeliene, har vi mulighet til å finne både hendelser og budskap fra "den historiske Jesus" i evangeliene. Et av kriteriene for å finne tilbake til dette, var (det doble) ulikhets-kriteriet. Det betyr at budskap og hendelser som bryter med både Jødedommen på Jesu tid og budskapet til den første kristne menigheten, mest sannsynlig stammer fra Jesus selv.

I Norge fikk denne tanken en representant i Jakob Jervell.

Og da skulle vi vel være klare for den tredje perioden, The Third Quest, som startet på 80-tallet og varer fortsatt. Det er her "The Historical Jesus" gir et veldig godt bilde. Jeg skal presentere noen av tankene fra nåtids-forskere neste gang jeg skriver om dette temaet. Den som lever, får se.

mandag 1. mars 2010

Den store Jesus-jakten - Del 2

En gang for lenge siden trodde man at Jesus som levde i Israel i begynnelsen av vår tidsregning, var den samme Jesus som det står om i Bibelen. En gang litt senere, nærmere bestemt i Opplysningstiden på 1700-tallet, begynte man å tvile litt på det. Da startet den virkelig store jakten på den historiske Jesus. Siden da har man lett med lupe, gitt opp å lete, begynt å lete igjen, og snudd og vent på hver eneste stein for å løse dette spørsmålet: Hvem var egentlig Jesus fra Nasaret?

Bildet til høyre er et forsøk på å rekonstruere, ved hjelp av historieforskning, tekstforskning, arkeologi etc., hvordan Jesus antakeligvis så ut . Jesus må ha vært litt mørk i huden, hatt rund hodeskalle, ikke avlang, og mest sannsynlig hadde han kort, krusete hår. Alt dette ble presentert i serien "Jesu Liv" som BBC lagde for mange år siden. Jonas Gardell la i sin Jesus-bok til "tannløs og liten", men det får stå for hans egen regning. Det vi nok kan slå fast, er at Jesus ikke så ut som Christer Falck, eller en annen langstrakt vestlig fyr.

Jakten på den historiske Jesus har selvsagt ikke dreid seg om utseendet til Jesus, men dette kan være et godt bilde på hva det dreier seg om. Har kirken og tradisjonen fjernet seg så mye fra den egentlige Jesus at han ikke er til å kjenne igjen?

Det er en vanlig framstilling i dag at forskningen på den historiske Jesus kan deles inn i tre eller fire perioder. Hver av disse periodene har sitt fokus, sine spørsmål, sine "quest".

"First quest" eller "The old quest"
Den første som stiller spørsmålstegn ved evangelienes Jesus, er den tyske teologen og deisten Herman Samuel Reimarus. I en bok utgitt etter hans død (utgitt 1777/78) settes spørsmålet på dagsordenen. Perioden var preget av at fornuften skulle få sin rettmessige plass, og da kunne man ikke tro på det overnaturlige, undere og oppstandelse. Ratio framfor revelatio, fornuft framfor åpenbaring.

Jesus måtte forstås ut fra samtiden, ikke ut fra evangeliene alene. Jesus var jøde og så på seg selv som en politisk leder, en Messias-figur, med politiske ambisjoner om å kaste romerne ut av Israel. Hans visjoner ble knust ved hans død, men disiplene fant derfor på dette med Jesu oppstandelse for å holde liv i bevegelsen, hevder Reimarus. Venturini følger opp dette (1800-02) og forklarer blant annet Jesu undere som et resultat av at Jesus hadde gode kunnskaper om helbredende urter. H.E.G. Paulus fortsetter (1828) med at underne best kan forklares ved at disiplene mistolket det som skjedde. Blant annet trodde de Jesus gikk på vannet, mens han egentlig gikk på grunt vann.
Det er ikke mange i dag som følger Reimarus' teorier, men han blir stående i historiebøkene som den som satte i gang denne Jesus-jakten.

I 1835 ga David Friedrich Strauss sin bok om Jesus. Strauss fulgte ikke opp Reimarus' kritiske rasjonalisme, men mente at Jesus-fortellingene først og fremst måtte forstås som myter. Disiplene levde i et mytisk univers. Strauss mener vi ikke kan finne den historiske Jesus, men ved å forstå det mytiske i fortellingene vil vi se bl.a. at mye av historiene om Jesus har hentet stoffet sitt fra GT. Disse mister dermed noe av sin historiske verdi. Strauss var særlig kritisk til Johannesevangeliet.

Bruno Bauer er den som går lengst i sin Jesus-kritikk. Han mente at alt om Jesus var myte. Jesus hadde aldri levd. Han var et produkt av de første kristne. Altså ingen historisk Jesus overhodet.

Alle disse forskerne er tyskere. Men også i Frankrike fulgte Ernest Renan opp med sin Jesus-bok i 1863. Renan hevder at Jesus begynte sitt liv som en vis etikklærer som avdekker den himmelske fars kjærlighet. Etter hvert forstod han seg selv som en apokalyptisk messias. Jesus framstilles som essener, og det er ikke noe guddommelig ved han, hevdet Renan.

Martin Kähler skriver i 1892 at det er umulig å skjelne mellom den historiske Jesus og den Jesus disiplene trodde på og forkynte i evangeliene. Ethvert forsøk viste seg at den Jesus man kom fram til, alltid liknet mye på den forskeren som prøvde å finne Jesus.

Ved slutten av århundret har forskningen stort sett kommet fram til en liberal Jesus. Jesus var først og fremst en moralsk reformator, ingen undergjører eller hellig person. Jesus forkynte en kjærlighetsreligion, en fornuftig og rasjonell medmenneskelighet.

Johannes Weiss ser på Jesus som en mislykket endetidsprofet. Albert Schweitzer følger opp dette i sin historiske framstilling fra 1906. Jesus forventet at den nye tidsalder ville komme i løpet av hans levetid. Dette skjedde ikke. Der tok Jesus feil.
Det er ingen tvil om at Schweitzer selv ville være en Jesu disippel og bekjente seg til Mesteren fra Nasaret. Jesu feilslåtte eskjatologiske forventning kunne han selvsagt ikke overta, og Schweitzers trosoppfatning kom i praksis til å ligge nær opp til den liberale teologi som han svingte svøpen over. Det eneste det kommer an på, er "at vi griper tanken på det riket som skapes gjennom moralsk streben, med den samme intensitet som han oppfattet det riket som skulle opprettes gjennom guddommelig inngripen. Dessuten må vi vite at vi må ofre alt for det."
Skriver Hans Kvalbein i sin meget velskrevne bok Jesus. I begynnelsen av sin Jesus-bok gir Kvalbein en god oversikt over den historiske Jesus-forskningen. Anbefales.

I The First Quest-perioden ble det "vedtatt" at Markus-evangeliet er det eldste av evangeliene, og at dette ble brukt både av Matteus og Lukas da de skrev sine. I tillegg brukte Matteus og Lukas en kilde vi ikke lenger har, den etter hvert berømte Q-kilden. Begge disse hypotesene regnes av de fleste forskere i dag også for å være gode, selv om både Matteus og Lukas kan ha stoff i seg som er eldre enn Markus-stoffet.

Troen på at man kunne finne den virkelige historiske Jesus bak evangelienes Jesus tok en pause på begynnelsen av forrige århundre. Perioden som fulgte har fått det litt morsomme navnet "No Quest Period". Mer om denne en annen dag.