Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

onsdag 26. januar 2011

Åpen for Gud, åpen for alt?

Som kristen, eller kanskje rettere sagt, som menneske, støter jeg ofte på grensene for hva jeg tror på, eller hva jeg tror er mulig. Jeg merker lett at mange kristne er langt mer åpne for både engler, demoner, åndelige opplevelser og direkte styring av Gud enn jeg er. Jeg avviser ikke alt dette, men tenker svært ofte at velmenende kristne overtolker sine egne følelser og tanker i sitt ønske om å leve nær Gud. Men jeg vet jo ikke hva som er sannheten, når alt kommer til alt. Min skepsis sitter i magen, eller kanskje i hodet.

Jeg kaller meg skeptisk, men jeg når vel kanskje ikke helt opp i de ypperste kretser av skeptikere siden jeg tror på Gud. Det må jeg leve med. Ja, jeg tror faktisk ikke bare på en Gud som satte det hele i gang, men til og med på en Gud som holder på med et prosjekt i forhold til menneskene som lever nå.

Troende og skeptisk. Dette er en vanskelig kombinasjon, men for øyeblikket er det den eneste kombinasjonen jeg kan leve med. Hvor går grensen for hva man skal tro på?

Når jeg leser bøker eller artikler fra folk i Skepsis, er jeg nesten alltid enig i det som står. Dette gjelder alt fra slakting av konspirasjonsteoretikere, holocaustfornektere, antisemitisme, til homeopater, healere, astrologer og mye annet. Ja, til og med den sterke kritikken av kristne forkynnere og mirakelpredikanter som jukser og lover rikdom og helse nikker jeg bekreftende til. Det skulle bare mangle.

Jeg tror det finnes mer mellom himmel og jord enn vi vet om, for å bruke et kjent uttrykk, men jeg tror bare ofte ikke på de som hevder seg å vite alt om dette. New Age og nyåndeligheten har jeg størst problemer med å se noe som helst i.

Vitenskapen har ikke gjort Gud overflødig, selv om Dawkins og andre skulle hevde det. Det er ikke mulig å si at ateisme er den eneste mulige slutning av de vitenskapelige oppdagelser og teorier som i dag råder. Flere kristne vitenskapsmenn skriver overbevisende, for meg, om argumenter for Gud. Ikke bevis, men argumenter. Siden jeg tror at Gud finnes (ikke uten tvil), treffer selvsagt disse argumentene meg godt. På samme måte er jeg nokså overbevist om at mange ateister har sin ateisme før de begynner å lete etter argumentene for den.

Jeg tror på en ordnet tilværelse. Naturen følger naturlovene. Jeg tror Gud har satt tilværelsen i system. Gud er ikke en del av naturen. Heller ikke åndelige makter. Derfor kan naturen undersøkes, forskes på og forstås rent vitenskapelig. En naturlig forklaring på et naturlig fenomen stemmer godt overens med det jeg tror på. Derfor klapper jeg gjerne når vi gjør framskritt og forstår mer og mer og gamle myter blir avslørt og forklart. At bønnesvar både kan tolkes som Guds gave og samtidig forklares logisk (og vitenskapelig), er for meg ikke et stort problem. Jeg er altså åpen for at Gud kan svare på bønn, gripe inn, men jeg har mange spørsmål ubesvart rundt denne tematikken jeg gjerne vil at Gud skal svare på når jeg en gang kan sitte rolig ned å snakke med han.

Jeg tror også at Bibelen er Guds åpenbaring. Men Bibelen er skrevet av mennesker, og dette skaper en viss spenning, å si noe annet ville vært å lyve. Og jeg tror man kan være en sunn skeptiker også i forhold til Bibelen. Å ta det som det står, er en lite egnet tolkningsnøkkel selv om mange kristne smykker seg med dette. Gjennom å forske på Bibelen, dens tilblivelse, dens historie og samtid er det likevel mye som faller på plass. Og ikke minst å bli bevisst hvilken tolkningsnøkkel som er best. Vi ender ikke med en Bibel uten spenninger, men heller ikke med en helt uforståelig tekstsamling. At kristne tolker den ulikt, er helt naturlig. Gode tolkninger og dårlige tolkninger vil måtte leve i dialog og konfrontasjon så lenge mennesker er tolkerne. De som avviser at det finnes en Gud, må selvfølgelig avvise Bibelen som Guds ord.

Jesus er spesiell. Jeg har ikke et uproblematisk forhold til Jesus og tekstene om han, men det er heller ikke så problematisk at jeg ikke tror han er Gud. Akkurat hvordan han var Gud, og akkurat hvordan han var menneske, er vanskelig å gjøre rede for. Det er mange spennende diskusjoner blant teologer omkring det. Jeg ender likevel opp med at jeg tror på syndenes forlatelse og at dette har med Jesu liv og død å gjøre. Ja, det er mystisk og uforståelig, men helt umulig er det ikke.

Å være åpen for Gud, betyr ikke å være åpen for alt. Jeg har forsøkt å gjøre rede for en viss logikk med noen grenser, men grensene blir ikke tydelige og klare bestandig. Kanskje ikke alltid like logiske heller, sett utenfra i hvert fall. Jeg sier nei til å snakke med døde, men tror på en oppstandelse. Jeg tror Gud kan helbrede, men at de fleste healere driver med tull - eller psykologisk manipulering i en eller annen form. Jeg er altså skeptisk til mye, men mener det er både logisk og fornuftig å tro på Gud og Jesus.

Dr Francis Collins interview on CNN

lørdag 22. januar 2011

Pardans forbudt!

NTB melder at en kristen barne- og ungdomsskole forbyr pardans ved nyttårsballet, men ikke dans.

Dette er et modig standpunkt. Jeg liker modige standpunkt. I et fryktelig samfunn går alle i takt, eller danser alle samme dansen.

Men selv om jeg liker modige standpunkt, syns jeg likevel akkurat dette er bare trist. Jeg forstår at pardans kan være ekskluderende, men likevel, er forbud virkelig veien å gå? Forbud i denne sammenhengen blir da unektelig ganske komisk. Og jeg tror kanskje andre tiltak mot ekskludering er å foretrekke.

Skulle jeg levd livet mitt om igjen, hadde jeg ønsket noen kristne ledere hadde tvunget meg ut på dansegolvet til jeg ikke lenger syntes det var flaut å være der. Dans er en naturlig følge av musikk. Det burde være en kristen plikt å få bort skammen mange kjenner ved å bevege kroppen sin, noe jeg ikke tror bare gjelder for kristne. Jeg tror nordmenn har et litt vanskelig forhold til dans - uten alkohol.

Sex er ingen nødvendig følge av pardans, hvis noen fortsatt skulle tenke slik. Men for all del, det kan være det. Akkurat som mange andre ting kan være det. Etter hva jeg forstår er ikke sex hovedargumentet til denne skolen, men det har det lenge vært i mange kristne sammenhenger.

Lær barna å danse, sier jeg.

fredag 21. januar 2011

Men stemmer dette da, Dagsland?

Et intervju med Sigvart Dagsland i KK er i dag gjengitt i Vårt Land. Jeg har ikke lest intervjuet i sin helhet, men vil trekke fram en påstand Dagsland kommer med.
- Vi har en journaliststand som lager fullt freakshow av den nye åndeligheten. De blir som sladrekjerringer som prøver å finne den rareste mulige vinkelen, som får det beste oppslaget.
Så langt har jeg ikke noe problemer med å være litt enig, særlig hvis vi tenker på oppslagene rundt prinsesse Märthas nyåndelighet. Den kritiske journalistikken har vært nådeløs og nokså enstemmig. Men det har vært gode grunner for akkurat det, mener jeg, når prinsessen bruker sin status som ambassadør for en kommersiell virksomhet, og når det i tillegg skal selges et produkt som for mange mildt sagt er tvilsomt.

Snåsamannen har vel også fått gjennomgå, men her vil jeg tro oppslagene spriker litt mer. For Snåsamannen befinner seg et godt stykke unna den kommersielle delen av nyåndeligheten.

Jeg forstår godt at Dagsland reagerer med sterke følelser på en del oppslag, særlig siden han både er litt talsmann for noen av de samme tankene og er personlig venn av prinsessen. Jeg forstår det.

Men så fortsetter han:
- Men de [journalistene] bruker ikke det samme grepet like mye om dem som er trygt innenfor kirken, selv om det finnes masse å henge seg opp i der også.
Jeg stusser en gang, og to ganger, ja, til og med tre ganger over det han her sier. Lever vi i samme virkelighet? Mener han virkelig at norsk kristenliv blir behandlet på en god måte i media? Det gjør ikke jeg.

Det er oppslag på oppslag om hvor ille det er i kirken, og hva kristne både med og uten teologieksamen gjør av fæle ting. Og Dagsland kan jo sjekke antall negative oppslag om biskop Kvarme, så blir vel bildet litt mer nyansert.

Siden jeg har blitt bedre kjent med ateisten Didrik Søderlind i det siste, vil jeg igjen slå et slag for hans bok Kristen-Norge. Den burde vært pensumbok for enhver journalist i Norge som skal skrive om kristne, for Søderlind har forstått mye mange journalister ikke har forstått, blant annet at det er fryktelig få kristne som passer inn i klisjéen av kristne. Og klisjéen er gjerne noe i retning av at kristne er skråsikre, litt dumme og svært fordømmende personer. Kristenfolket er mangfoldig og ikke så lette å sette på en formel.


Noe annet er vel at Dagsland kanskje mener at oppslagene om Kvarme er både riktige og rimelige, men at oppslagene om prinsessen er unyanserte. Han om det, jeg er altså ikke hundre prosent enig der. Men vi er kanskje enige om at norske journalister generelt kan for lite om religion og religiøsitet, enten den er ny eller gammel. Og jeg tilføyer gjerne: Norske journalister kan spesielt lite om kristendom og kristne.

søndag 16. januar 2011

Klokt om moral av Hessen

I serien Lyngbø og Hærlands Big Bang som går på NRK nå, handlet andre program om etikk og moral. Programleder Lyngbø spør ekspertpanelet tidlig i dette programmet om hvilken regel eller norm de skulle ønske å fjerne.

Biolog Dag O. Hessen svarer:

- Jeg prøver å tenke på det, men vi har altså brukt noen tusen år på å få disse normene og reglene som holder samfunnet sammen. Og vi har brukt noen få år på å fjerne nesten alle. Så jeg tenker vel heller jeg vil slå et slag for disse normene og reglene.
Når han blir spurt om han ikke vil fjerne en eneste en, svarer han:
- Ikke én.
Jeg holder nettopp på å lese en bok om karakter av Os Guinness. Den heter Character Counts og handler om 4 store forbilder med sterk karakter: George Washington, William Wilberforce, Abraham Linconln og Aleksandr Solzhenitsyn. Alle disse satte spor etter seg i historien på grunn av sin karakterstyrke og vektlegging av etikk og moral. Inspirerende.

Kanskje vi har gått over i en ny tid, en tid der vi ikke har flere normer og regler igjen å bryte ned? Vi har sprengt de fleste, og vi er i ferd med å erfare konsekvensene av regelstormingen. Moral og regler kan overdrives, men vi klarer oss ikke uten. Regler gir rammer. Rammer gir trygghet. Og som Hessen sa, vi har brukt noen tusen år på dette prosjektet. Dette syns jeg var veldig klokt svart av Hessen.

Nå er det sikkert normer og regler som bør tas fram til debatt, men den grunnleggende holdningen Hessen her viser om at dette er noe som holder et samfunn sammen, må gjerne spre seg til folk flest.

Kanskje vi trenger en ny William Wilberforce?

onsdag 12. januar 2011

Levi Fragell har rett i mye

Jeg har lest Levi Fragells memoarbok Vi som elsket Jesus. Hans historie er beslektet med min egen, selv om jeg aldri har vært en del av pinsemenigheter eller trosmenigheter, bare et bedehusmiljø preget av vekkelseskristendom og karismatikk light. Og nettopp fordi en del av det han skriver om, ikke er "en helt annen verden" enn min egen, blir jeg både opprørt og litt glad over noe av det han skriver.

Jeg har i en liten periode av livet prøvd meg som karismatiker. Det fungerte dårlig, for jeg er rett og slett ikke spesielt karismatisk anlagt, i hvert fall ikke i pinsekarismatisk retning. I tenårene ventet deler av bedehusmiljøet jeg vokste opp i stadig på vekkelsen, den store vekkelsen. Men den kom ikke, og min skeptiske legning til "blåøyd" kristendom ble sterkere og sterkere. Jeg føler meg nesten litt slem nå, men for meg handler dette om å være ærlig, noe Fragell etterspør i kristne miljøer.

Jeg har nok alltid vært en tviler, og tvilen er i perioder svært sterk. Det verste har kanskje vært at i deler av kristenmiljøet jeg har kontakt med, har det vært en anti-intellektuell holdning med enkle svar på vanskelige spørsmål. Min tvil slo seg ikke til ro med ett bibelvers for hvert vanskelige spørsmål. Derfor, når jeg leser Fragells bok, føler jeg at jeg både forstår og er enig i mye av kritikken han kommer med overfor kristne lekmannsmiljøer. Også hans møte med akademia, med litteratur og kultur kjenner jeg igjen.

Jeg har ingen mulighet til å sjekke om han har rett i alt han skriver. Mye av kritikken bæres av konkrete eksempler. Bare de som var til stede kan vite hva som faktisk skjedde. Jeg sitter med et sterkt inntrykk av at Fragell er så ærlig han bare kan. Men Fragell har selvsagt en agenda, og han skriver ikke denne boken uten grunn. Jeg skjønner at pinsevenner spesielt har behov for å forsvare seg mot diverse anklager. Likevel, kristne trenger noen som roper ut et stopp når det tar av i feil retning. Fragell er en slik, noen ganger irriterende som få, men hver gang han har rett, fortjener han honnør for å ha sagt fra. Han skryter av Vårt Land, og jeg er helt enig også her. Vårt Land er en viktig festbrems overfor kristne som tar av.

Et vondt men aktuelt tema handler om hans forståelse av Gud og Jesus og synd som barn. Fragell skriver blant annet om hvor traumatisk det var at han ble lært at Jesus så alt han gjorde. Der mor ville formane han til å gjøre rett, opplevde han det som trusler. Dette er kritikk av kristen formidling til barn som alle bør lytte til. Kanskje Jesus blir et monster som er ute etter å ta deg for de minste ting i stedet for den vennen kristne tror de formidler? Slike debatter bør leve i kristne miljøer, og da hører historier om overtramp med.

Jeg er kristen. Ja, jeg er fortsatt kristen, selv om det til tider er en stor utfordring, for jeg erkjenner at ateisten kan ha rett. Fragells bok treffer tvilen i meg. Men det har jeg bare godt av. Jeg tror på Gud, på Jesus og på Bibelen, og deler derfor ikke Fragells overbevisning om disse, men jeg mener innvendingene hans må tas alvorlig, for de er fullt mulige. Når han hater Gud og ler befriende av dette, kan jeg ikke følge han i dette, men jeg ser at denne befrielsen er lett å forklare psykologisk.

Min tro er nok mer preget av de kristne filosofene og apologetene, enn av vekkelsesbevegelsene. Gudsbevisene profetier og mirakler er ikke de jeg har hatt mest fokus på, for å si det sånn. Og derfor syns jeg nok Fragells svakeste punkt i boka er angrepene på Jesus og Bibelen, fordi han ikke forholder seg til hva kristne tenkere og bibelforskere i dag vet eller tenker. Men det er det vel mange kristne som heller ikke bryr seg om, erfarer jeg.

søndag 9. januar 2011

The Pacific - hva gjør krig med et menneske?

HBO er gode på TV-serier. Band of Brothers, som kom for noen år siden, var en meget brutal skildring av amerikanske styrkers kamper i Europa under andre verdenskrig. The Pacific er en slags oppfølger, men den har et litt annet fokus en Band of Brothers. Den handler om Stillehavskrigen med Japan, og den er mer personlig orientert enn den første serien. Den sendes nå på NRK, og er absolutt verdt å se.

Det mangler ikke på imponerende actionscener i denne serien heller. I den grad effekter er viktig, er det vel kanskje ikke så mye som overgår dette. Vi har sett mye av det før, både i Saving Private Ryan og i Band of Brothers, men teknikkene blir bedre og bedre. Produsentene har lagt vekt på realisme. Jeg var ikke der, men jeg tror på det jeg ser.

Likevel, det er det sterke ubehaget jeg sitter igjen med. Jeg syns de har klart å få oss så tett innpå noen av hovedpersonene at det gjør ordentlig vondt. Her er det ikke så mye amerikanere mot japanere, helter mot fiender, som det er mennesker mot umenneskelige situasjoner og valg. Hva gjør en slik krig med menneskene som måtte være i frontlinjen? Jeg sitter igjen med et stort spørsmål under filmen: Hvordan skal disse noensinne klare å leve et normalt liv igjen?

Serien er først og fremst og mest av alt ubehagelig å se på.

lørdag 1. januar 2011

The Tudors-serien imponerer

Det er ikke så ofte vi tar oss tid til å se gjennom hele tv-serier på kort tid, men denne julen gjorde fruen og jeg det. Hele sesong 1 og 2 av The Tudors. Det ble mange timer, men så var det da også en veldig bra serie. Høyt terningkast fra oss.

1500-tallet er en spennende epoke i Europa, og den er ikke mindre spennende i England med Henrik VIII ved makten. Det er reformasjonstider. Luthers tanker sprer seg ut over de katolske landene. I England topper konflikten seg mellom paven og kongen på grunn av Henriks første ekteskap som han vil ha annulert, men som paven nekter å annulere. Det er interessant å se hvor tilfeldig en del historiske begivenheter blir til, og samtidig hvor avgjørende disse likevel blir for ettertiden.

Denne serien er veldig godt laget. Her er det ikke spart på mye. Etter hva jeg har fått sjekket opp, legger den seg også så tett opp til fakta som det er mulig å komme. Det liker jeg. Etter 20 episoder ble jeg litt mett av kline og elskovsscener, men det var kanskje slik det var i Henriks verden. Han var jo kjent for sine kvinnehistorier.

Serien får spesielt godt fram hvor ødeleggende det er å få makt. Mennesker forandrer seg når de får både ansvar, rettigheter og muligheter. Det var omskiftelige tider. Sympatiske folk i ene øyeblikket, grusomme i neste. I det ene øyeblikket lønte det seg å være katolikk, i neste protestant, så katolikk igjen, etc. Mange av de som fikk posisjoner, mistet snart både posisjonen sin og livet sitt. Fangelisten og henrettelseslisten ved Tower of London blir ekstra interessant når du ser denne serien. Mange av personene er med i serien.

Det er mye glamour og gull og flotte bygninger og klær i og rundt det engelske hoffet, men med det konstante maktspillet som hele tiden foregikk, blir det mange triste skjebner. Lykkelige er de som hadde velstand i England, men som klarte å holde seg langt unna politikken. Det sies da også i serien.

Det er en viss fare for at sesong 3, som allerede har kommet på DVD, og sesong 4 blir sjekket opp etter hvert. Akkurat nå er jeg bare veldig lei meg for at Ann Boleyn måtte dø på grunn falske anklager. Fy skam, Henrik. Du burde hatt noen bedre rådgivere.