Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

søndag 30. oktober 2011

Inspirerende bok om Jesus og psykologi

Det gis i disse dager ut en internasjonal bestselger på norsk på Pantagruel forlag med tittelen "Jesus - tidenes beste psykolog" av amerikaneren Dr. Mark Baker.

Før jeg skriver videre, vil jeg gjøre oppmerksom på at jeg har fått boken av forlaget med spørsmål om jeg ville skrive om den på bloggen. Jeg trengte ikke skrive noe, og jeg får heller ikke noe for det.

Jeg vil likevel anbefale boken, fordi jeg likte den godt, men føye til noen kritiske bemerkninger.

Bokens forfatter er en anerkjent psykolog og forfatter. Han har også mastergrad i teologi. Alt tyder på at han er kompetent til å skrive om dette emnet.


Boken er først og fremst en oppbyggelig og inspirerende bok for alle som er interessert i personlig vekst, åndelig modning og psykologi. Og den fungerer veldig bra som det. Egentlig er det også en god ressursbok for andaktsholdere. Lettlest. Bestselgere er gjerne det. Kapitlene er små, fra 1 til 4 sider, alle begynner med et bibelvers, så en tekst, gjerne fra terapirommet, for så å ende opp i et åndelig prinsipp. Den likner med andre ord veldig på mange andre amerikanske andaktsbøker. Jeg skulle ønske forlaget hadde kalt det noe annet enn Åndelige prinsipper, f.eks. Visdomsord, men innholdet i dem er ofte veldig gode.

Eksempler på Åndelige prinsipper
  • De som hevder å vite alt, trenger større innsikt om seg selv.
  • Til tider kan det være at du behandler dem du elsker på en måte du aldri ville behandler vennene dine. Dette bør du be om tilgivelse for.
  • Ydmykhet er styrke under kontroll.
  • Sterke forsvarsverk vinner kriger, men taper kjærlighet.

Det er jo ikke noe nytt at psykologer skriver fra terapirommet. Irvin D. Yalom er vel kanskje den mest kjente guruen i dag på nettopp dette. Yalom er da også svært åpen om at han er ateist, også overfor sine pasienter. Baker er altså kristen. Det burde ikke være noe problem, i utgangspunktet. Boken er forkynnende, det er vanskelig å si noe annet, men det betyr jo ikke hans timer er det. På samme måte som jeg liker å lese Yalom dele med seg av sin klokskap fra terapien, liker jeg også disse små fortellingene til Baker. Og Baker serverer ingen lettvinte løsninger, verken i retning av selvhjelpsbøker eller kristne be-så-løser-alt-seg-løsninger.

Jeg tror psykologimiljøet i Norge og Europa lenge har vært nokså ateistisk, en arv etter Freud og andre. Så det skulle vel ikke forundre stort om det lyser litt rødt for mange av hans kollegaer når han kommer trekkende med Jesus som psykolog. Det vil si, hva han gjør er å bruke psykologens innsikter og vokabular til å sammenlikne med hva Jesus sa og gjorde. Fortellingene fra terapien fortelles først. Jesus kommer inn etterpå. Det er i denne sammenheng han beskriver hvor psykologisk genial han mener Jesus var i møte med mange mennesker. Jeg mener at han her får fram veldig gode poenger. Jesus var virkelig god med mennesker. Noen ganger blir sammenlikningene kanskje litt kunstige, men det er til å leve med.

Jeg sitter igjen med et fint møte med en klok mann som kombinerer sin psykologiske innsikt og sin tro på en integrert måte. Dette formidler han til inspirasjon for andre. Visdom preger boken.

Et par kritisk bemerkninger til slutt. Det første er en bagatell, men i Norge er det lite nødvendig, om ikke negativt, å titulere forfatteren med Dr. Syns jeg. Det andre er tittelen. Jeg liker den ikke. Jesus konkurrerer ikke om å være tidenes beste psykolog. Jeg mener, han deltar ikke i den konkurransen. Han deltar heller ikke konkurransen verdens beste enkeltmannsforetak, eller verdens beste leder, eller verdens beste pedagog. Selv om han sikkert kunne vunnet flere av disse. Men for all del, tittelen selger vel.

Det kan vel også stilles et kritisk spørsmål ved det å psykologisere alt Jesus sier. Jeg ser flere problematiske sider ved dette, men det fungerer. For meg kommer en slik Jesus-tolkning i tillegg til mye annet jeg leser, og det er derfor med på å gjøre Jesus-bildet rikere. Jeg er heller ikke i tvil om at kristen tro i bunn og grunn handler om relasjoner, mellom Gud og mennesker, og mennesker imellom, og vil derfor støtte bokens anliggende her. Derfor syns jeg Bakers psykologiske analyse av Jesus er inspirerende.

Men jeg liker sånne bøker. Jeg liker kloke bøker. Og dette er en klok bok. De minner meg på sentrale trekk i min tro og i det å være menneske. Jeg trenger å bli minnet på slikt.

Boken er herved anbefalt. Fin gave er det også.

fredag 21. oktober 2011

Men de kristne hadde ikke makten

Det er ikke sjelden vi møter en forestilling om at fortellingene om Jesus har blitt til i et miljø med makt. Det er ikke nødvendigvis noe som er uttalt, men måten mange tenker seg at Bibelen er blitt til på, tyder på en slik forestilling.

Mange glemmer, eller kanskje aldri har lært om konteksten for de første kristne i det første århundre.

Vi vet at Jesus døde på korset. At Jesus var lederen for den nye troen, burde være allment kjent. Det burde også være kjent at hans disipler ble livredde da dette hendte. De stengte seg inne i frykt for forfølgelser.

Men det stoppet ikke der. Et eller annet har skjedd som fører til en stor forandring. De blir fyllt av en stor frimodighet og trosser sin frykt for å forkynne at Jesus er stått opp fra de døde. De visste at dette ville føre dem inn i trøbbel, ikke inn i rikdom og makt.

Allerede i kapittel 8 i Apostlenes Gjerninger kan vi lese om den første kristne martyr, Stefanus. Fortellingen fortsetter med at forfølgelser bryter løs. Og vi vet at forfølgelser skal det bli mange av i de neste tre hundre årene. Mange, veldig mange, blir drept for sin tro.

Det er dette som er virkeligheten for de første kristne. Og det er i denne konteksten evangeliene blir til. Det er i denne konteksten Paulus skriver sine brev.

Paulus var selv kristenforfølger. Etter at han er blitt kristen, skal han selv bli fengslet og kjenne lidelser for sin tro.

Det er nok lett å glemme dette. Vi forestiller oss kanskje en Paulus som sitter i bekvemme omgivelser og skriver sine brev. Eller at evangelieforfatterne var fjernt fra den harde virkeligheten.

Kirken var en bevegelse nedenfra. Den holdt ikke til i store katedraler. Den var ikke rik på materielle goder. Den hadde ikke makt. Den bestod av troende mennesker, mange kvinner, mange fattige og mange fra lavere statusforhold.

Tror dere virkelig disse hadde behov for å finne på noen eventyr som de var villige til å lide og dø for? Det tror ikke jeg.

onsdag 19. oktober 2011

Bibelen for vanskelig for folk flest?

Dette er dagen for å skrive om Bibelen. Jeg gleder meg stort over at Bibelselskapet i dag gir ut en ny bibeloversettelse. Et enormt arbeid er lagt ned i denne utgaven. Gratulerer til Bibelselskapet!


Det er flott med et fornyet språk. Vi trenger det. Jeg har lenge sett fram til denne utgaven.

Samtidig tror jeg det er mer enn språket som er en utfordring når vi skal lese Bibelen. Boken er rett og slett vanskelig å få taket på. Det kreves en del kompetanse for å forstå. 66 bøker. Svært ulike i form og innhold. Mange rare vers. Slektskrøniker. Lover om alt mulig. Profetier. Underlige hendelser. Uforståelige hendelser. Provoserende hendelser. Hva er viktig? Hva er ikke viktig?

Mange kristne kjenner veldig på dette, at det er store deler av Bibelen som er mer eller mindre utilgjengelig for dem. Man konsentrerer seg om Jesusfortellingene og noen av brevene. Enkeltvers fra GT er kanskje streket under fordi de er gode ord, fine ord til trøst, oppmuntring og veiledning. Søndagsskolefortellingene fra GT siteres også i møter og bibelgrupper. Men hele deler av Bibelen ligger der ulest og urørt.

Det er ingen hemmelighet at kristne tolker Bibelen ulikt. Men de fleste kristne er langt mer enige enn folk er klar over. Jesus er sentrum. Det betyr at den viktigste Bibeldelen begynner etter 1000 sider. Bare det i seg selv betyr at Bibelen må leses på en annen måte enn andre bøker. GT må tolkes i lys av Jesus. Hvorfor det?

Dette er krevende å kommunisere til den vanlige mannen på gata. Det står ingen steder at det er en gradvis åpenbaring av hvem Gud er i løpet av hele GT. Dette skjønner vi etter hvert. For det er først med Jesus vi får vite hvem Gud er, så langt vi har mulighet for å erfare. Teologer kan dette, vet dette. Og en bibelkjenner ser at Bibelen selv legger opp til dette, men det kreves en viss hjelp og erfaring for å få litt taket på det.

Jeg tror folk også blir veldig blindet av at Bibelen er Guds Ord. Altfor mange ikke-kristne tror Bibelen er en lovbok fra Gud der du kan ta hvilket som helst vers og si at dette er Guds vilje. Så enkelt er det faktisk ikke. Å lese i sammenheng, å la vanskelige bibelsteder tolkes i lys av enklere bibelsteder, etc. krever kunnskap. Det scores mange billige poenger på hvor håpløs Bibelen er av folk som knapt kan ha brukt særlig tid på å prøve å forstå dette. Du leser ikke noen vers i Moseloven og så tror du har skjønt Bibelen. Hvilken annen bok behandles slik?

At jeg med dette åpner opp for at det er en viss relativitet i mitt møte med Bibelen, er klart. Det betyr ikke nødvendigvis en degradering av Guds ord i møte med mine egne tanker. Det betyr heller ikke nødvendigvis en liberal tolkning.

Jeg kjenner kristne som mener at man må ta Bibelen som den er, ikke tolke den. Problemet med denne holdningen er at det finnes ingen lesing av Bibelen som ikke samtidig er tolkning. Vi må tolke for å kunne forstå.

Det betyr også at kristne alltid til alle steder må ha en levende diskusjon om hvilken bibeltolkning som er den beste og rimeligste. Pinsevenner og lutheranere har landet på forskjellig tolkning av dåp, for å ta et opplagt eksempel. Adventistenes bokstavtolkning av skapelsesberetningene ligger et langt stykke fra lutherske statskirkepresters tolkning i Norge, for å ta et annet.

Det er en krevende bok, denne Bibelen. Så krevende at de aller fleste, kanskje alle, må ha til dels mye hjelp for å forstå. Det er også derfor utlegging av teksten er så viktig.

Jeg drømmer om at bibelkunnskapen igjen skal øke blant folk flest. Og den bør nok økes kraftig blant kristne. Jeg håper kirker rundt omkring starter med bibelundervisning for menighetene sine. Gjerne lavterskeltilbud. En ny Bibel er en fin anledning.

søndag 16. oktober 2011

Stå til ansvar, du kristne sjel, for hva andre har gjort!

Dagens lille tankevekker fra meg er en av mine kjepphester, og den handler om ansvar og historie.

Ikke sjelden i debatter blir kristne stilt til ansvar for hva andre kristne før dem har gjort. Det er nærmest som om den kristne, bare ved å kalle seg kristen, har medansvar for tidligere tiders grusomheter. Jeg, som kristen, må svare for heksebrenningene, for å ta et eksempel. Enda jeg ikke, og jeg overdriver ikke, har tatt livet av en eneste heks. (Og kirken har tatt livet av langt færre enn ryktene sier!)

Særlig interessant er det dersom motdebattanten regner seg selv som en slektning av, eller til og med medansvarlig for, alle de positive tingene som har skjedd i historien, alle opprørene mot kirkens tyranni og herskermakt. "Jeg er i slekt med alle gode krefter som har kjempet mot kirken gjennom historien".

Et slikt utgangspunkt er vel ikke det beste for en konstruktiv tilnærming. Selvfølgelig vil den kristne ta avstand fra det som har blitt begått i kristendommens navn som ikke er av det gode. Hva annet kan man gjøre?

Skal en fysiker, en kjemiker eller ingeniør ta ansvar for hva kolleger før dem har gjort? Atombomben? Gasskamrene? Våpen? En påstand til en vitenskapsmann om at "du er medskyldig for Hiroshima", blir litt absurd i denne sammenheng.

Skal en politiker i dag stilles til ansvar for misbruk av politikk og makt har ført til tidligere? Neppe.

Men en kristen kan gjerne høre: Se hva kirken har gjort opp gjennom, det du står for er ikke bra.

Et poeng må i denne sammenheng komme tydelig fram: Som kristen bekjenner jeg meg ikke til alt hva kristne har gjort i Jesu navn opp gjennom, men til personen Jesus. Og det betyr at hele kirkehistorien kan dømmes ut fra om det som skjedde, var i overensstemmelse med Jesu lære eller ikke. Veldig ofte er det svært lett å se at overgrepene har lite eller ingenting med Jesus å gjøre i det hele tatt. Selv om det ble gjort i Jesu navn!

Det vi kan diskutere, og som jeg mener er helt på sin plass, er hvem jeg som kristen mener Jesus er, og hvordan jeg tolker hans lære. Så kan jeg dømmes på om jeg lever etter dette, om jeg lever som jeg lærer eller ikke.

Jeg er svak for ateister og andre som bruker Jesu ord mot kirken. Det betyr ikke at de nødvendigvis alltid har rett, men ofte har de gode poenger å komme med.

Et lite apropos til slutt. Det er så lett å dømme historiske hendelser ut fra nåtidens vestlige tanker om normalitet. Dette gjør nok at vi av og til glemmer at samtiden vi diskuterer så annerledes på både det ene og det andre. Det gjelder kvinnesyn, vold, krig, slaver, ære, etc. Kirken har alltid bygget på Jesus, men vil også til alle tider være barn av sin tid. Den burde vel mange ganger ha vært mindre barn av sin tid, og heller være en motvekt. (Eller hva sier dagens politikere som mener kirken på død og liv skal mene det samme som majoriteten av folket?) Likevel, å kreve at kirken for fem hundre år siden skulle stå for det som er ok i dag, blir å kreve for mye av mennesker av kjøtt og blod.

Bibelens lære inneholder ingen tanke om at kirken og kirkens folk noen ganger klarer å etterleve Jesus helt perfekt. Den vil aldri nå opp til den standarden. Heller ikke i dag. Derfor vil det alltid være lett å finne feilene.

Den enkelte kristne som blir stilt til ansvar for historien, har derfor lite annet å gjøre enn å peke på Jesus. Så får Jesus ta støyten om budskapet holder eller ikke.

lørdag 15. oktober 2011

- Jeg tror på Vitenskapen

Ingen lang bloggpost denne gangen. Jeg ønsker bare å sette fokus på en liten, men ikke ubetydelig sak.

 Jeg kjenner ingen som ikke tror på vitenskap. Men jeg er skeptisk til alle som sier at de ikke tror på Gud, men på Vitenskapen, gjerne i bestemt form og stor bokstav.

 For den finnes ikke.
  • Er kaffe godt eller dårlig for kroppen? Hva sier vitenskapen?
  • Hvilket kosthold er det beste? Hva sier vitenskapen?
  • Er miljøproblemene i verden menneskeskapt eller bare en del av en naturlig syklus? Hva sier vitenskapen?

  • Er vi til på grunn av en tilfeldighet, eller på grunn av en nødvendighet? Hva sier vitenskapen?
  • Er det en vilje bak alt, eller er det helt tomt? Hva sier vitenskapen?
Dette var små og store spørsmål. Men det illustrerer et viktig poeng, nemlig at vitenskapen gir forskjellige svar. Og ikke sjelden er det mange motstridende undersøkelser.

 Og hva må vi gjøre? Jo, vi må velge hva vi tror på, hvilke vitenskapelige undersøkelser har vi tillit til. Vi tror. Alle tror.

 Det er det vi tror som former våre liv, og vårt livssyn.

Inspirasjonen fra Emmaus

Vi er nettopp kommet hjem fra en liten tur til Milano. Byen forbindes nok av folk flest med moter og klær, men den er også et viktig sentrum i kunst - og kirkehistorien. Biskop Ambrosius og Augustin ruver i tidlig kirkehistorie. At vi kan se liket til Ambrosius, er både litt rart og samtidig spennende. Nattverden til Leonardo da Vinci er en annen stor opplevelse. Verdig og flott.

En tredje topp-opplevelse for meg var å se et maleri jeg lenge har blitt fascinert av på bilder, Kveldsmat ved Emmaus av Caravaggio fra 1605-06 som henger i Brera-galleriet i Milano. Caravaggios bilder er helt fantastiske, og må ses i virkeligheten. Brerasamlingen er et stykke imperialisme av Napoleon, men i dag kan vi vel bare glede oss over at denne store samlingen av kunstverk er tilgjengelig for oss.

Emmausfortellingen finner vi i Luk 24, 13 - 35. Det er noe ved denne fortellingen som gjør den til en svært viktig fortelling for mange kristne. Men hva er det?

Først litt om bildet.

Caravaggio var en bråkmaker, havnet ofte i trøbbel, og til slutt gikk det så langt at han drepte en mann. Da han lager dette bildet, er det nettopp det som har skjedd og han er på rømmen. Hva det gjør med bildet, vet jeg ikke, men det er interessant at det ikke er malt under spesielt harmoniske omgivelser.

På bildet ser vi Jesus etter oppstandelsen. At det er Jesus som er der sammen med de to disiplene, har de disiplene ikke skjønt før nå, enda de har gått 11 km sammen med denne mannen. De to slitne vertshusarbeiderne vet nok lite hva som foregår hos dem denne kvelden.

Caravaggio er kjent for realisme og psykologisk innsikt i bildene sine. Og dette er et bilde man kan se lenge på og tolke ansikts- og kroppsuttrykkene til personene på bildet. Spennende.

Tilbake til fortellingen.

Som sagt, denne fortellingen er svært viktig for mange kristne. Dette gjelder for meg også. Den har noe av det samme som fortellingen om Den bortkomne sønnen. Den blir en grunnfortelling som sier noe grunnleggende om mitt liv.

Det er særlig to faktorer som gjør den viktig. Det første er det jeg kan kjenne meg igjen i, det andre er den rører ved en dybde jeg kan forstå er god, men som jeg aner er dypere enn jeg kan fatte. Den er med andre ord litt mystisk. Den kan ikke så lett summeres opp i et enkelt svar med to streker under det riktige svaret. Og da blir du heller ikke så fort ferdig med den.

Her er noen tanker om hva som gir mening:
  • Gjenkjennelse: Disiplene var bedrøvet fordi det de trodde på så ut til å ha mislyktes. De hadde håpet på noe, men var nå skuffet. Jeg også - kanskje ofte.
  • Gjenkjennelse: Disiplene hadde Jesus ved sin side, men kjente han ikke igjen. Jeg også.
  • Dybde: Jesus er der selv om vi ikke ser han.
  • Gjenkjennelse: Disiplene hadde ikke skjønt skriftene. Ikke jeg heller, jeg trenger mye hjelp til akkurat det.
  • Dybde: Jesus utla skriftene (GT) for dem så de skulle skjønne hva som hadde skjedd. Altså, vi må lete i GT for å skjønne hva som skjedde med Jesus.
  • Gjenkjennelse og dybde: Når de først kjente han igjen, så de at han var der hele tiden. (Her finner vi en parallell i den populære fortellingen om Fotsporene i sanden, som forøvrig ikke står i Bibelen)
  • Dybde: Jesus vil gå videre, mao ikke trenge seg på.
  • Gjenkjennelse: En fremmed vi har blitt kjent med bes inn til måltid.
  • Dybde: Den som ber en fremmed inn i huset, får besøk av Jesus. J.fr. Det du har gjort mot en av mine minste, har du gjort mot meg.
  • Dybde: Måltidet = Nattverden. Er nattverden vårt Emmaus-måltid?
  • Gjenkjennelse: Disiplene fikk inderlig lyst til å fortelle videre det de hadde opplevd.
  • Dybde: Et møte med Jesus skaper noe nytt inni oss som vi ikke kan holde for oss selv.
Dette og mye annet kan en tenke på og meditere over enten man sitter med teksten foran seg eller Caravaggios' bilde. En meditasjon kan være å leve seg inn i en og en person i fortellingen og prøve å oppleve det den opplevde.

fredag 14. oktober 2011

Bokanbefaling: Gunning for God

Det begynner etter hvert å bli mange bøker som tilbakeviser påstander fra De nye ateistene, Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Sam Harris og Daniel Dennett. Når John Lennox nå gir ut enda en bok, er det likevel interessant.

Matematikeren John Lennox er ingen hvem-som-helst, men en betydelig kapasitet innen både vitenskapsfilosofi og teologi. Få kristne apologeter og tenkere har møtt de nye ateistene oftere til debatt enn han.

Jeg skulle ønske Dawkins var ut, at han bare var et blaff på linje med Dan Brown. Ting tyder på at dette ikke er tilfelle. Han og hans venner har satt spor hos svært mange ateister, særlig i måten man debatterer på, og måten man behandler religion og religiøse på.

Derfor fortjener de å bli gått skikkelig etter i sømmene, både av filosofer, historikere, vitenskapsmenn og teologer.

John Lennox' nyeste bok, Gunning for God, Why the new atheists are missing the target/A critique of the new atheism, har allerede oppnådd et godt rykte. Jeg vil gjerne være med på å bidra til at ryktet sprer seg.

Selvfølgelig er ikke alle argumentene fra alle bøkene til Dawkins og co behandlet i denne boken, men et godt bidrag er det. Boka fortjener å bli lest, reflektert over, og gjerne debattert.http://www.capris.no/product.aspx?isbn=0745953220

lørdag 8. oktober 2011

Kristne er bare SÅÅ dumme, og egentlig litt onde.

Når VG linker til en av bloggpostene mine, blir jeg litt stolt og glad. Når jeg leser kommentarene som kommer, blir jeg lettere bekymret og frustrert.

Det kan virke som om mange er overbevist om at kristne, eller religiøse, mennesker rett og slett er ganske dumme. Dette er faktisk så opplagt at man knapt trenger å argumentere for det, det holder med påstanden, eventuelt ett eneste slående argument.

Jeg kan i utgangspunktet være med et stykke på vei. Ja, det finnes dumme kristne. Og en del av disse skriver på nettet.

Men la meg være frekk nok til å påstå en ting til: Andelen dumme mennesker ser ut til å ikke være forbeholdt religiøse alene. Jeg skal gå enda lenger, i kommentarfeltene i mange debatter om religiøse spørsmål, er andelen dumme ateister kjempehøy. Skremmende høy.

Jeg forter meg å presisere: Man er ikke dum fordi man er ateist. Ateist = Dum, er ikke sant. Like lite som Kristen = Dum er sant. Er ikke dette nokså innlysende? Bortsett fra i nettdebatt, tydeligvis. Jeg kjenner intelligente og oppegående ateister jeg har stor respekt for og som viser meg som kristen respekt. Så dette handler ikke om ateister kontra kristne. Det handler om nettdiskusjonens vesen og moral.

Et dårlig tegn på en kommentar, er når kommentaren ikke handler om hovedinnlegget i det hele tatt. Men spyr eder og galle over kristne og religiøse. Hva med å holde seg til saken? Hva med god takt og tone? Er det noe som ikke er så viktig hvis man kan få uttrykkt sin vrede over religion? Jeg mener selvfølgelig også at noen kristne går i grøften når de bruker kommentarfeltet til å ville frelse andre, uten at det har noe som helst med hovedinnlegget å gjøre.

Det er noe interessant som slår meg i debatter: Mange har skjønt svært lite av det de skriver om. Jeg mener, hvis jeg skal påstå noe om hva en ateist mener, er det min plikt å lytte til hva ateisten faktisk mener. Det er også en plikt å sette seg grundig inn i hans verden, nemlig ved å lese bøker skrevet av ateister. Jeg bruker mye tid på akkurat det.

Mange av "ateistene" som kommenterer kristne og kristendom, kan umulig ha brukt mye tid på å sette seg inn i hva kristendom er. Noen har kanskje lest en bok av Dan Brown, eller Bart Ehrman, eller Richard Dawkins, for å ta noen aktuelle, og tenker at da har de skjønt det. Min respons er at det blir for tynt. En eller to bøker med kristendomskritikk er for lite. Alle disse kritikerne har fått pepper og intelligent motstand i massevis. Dette bør man faktisk kjenne til, i hvert fall hovedargumentene.

Noen argumenterer for at de har skjønt hva kristendom er fordi de har gått litt i kristne miljøer eller gått på kristen skole. Beklager, man trenger ikke å bli særlig klok av det heller. Grunnen til at jeg sier dette, er fordi jeg stadig blir forundret over hvor lite mange kristne har skjønt av elementær teologi. Det er for lite skikkelig undervisning i kristne miljøer. Mange kristne har ingen erfaring med apologetikk, bibelkritikk eller filosofi. Jeg beklager dette. Hadde jeg vært erkebiskop og konge og statsminister, alt på en gang, hadde undervisning i dette vært en del av hver eneste kirke.

Vi som er kristne har en jobb å gjøre. Vi må rett og slett på en eller annen måte bli flinkere til å undervise, ikke bare forkynne, folk flest om det vi tror, og det vi ikke tror. Jeg vet ikke om jeg er optimist eller pessimist når det gjelder dette, mest det første, men når kommentarfeltet på bloggen min avslører at de ikke en gang forstår mitt enkle innlegg, kan man jo bli motløs. Jeg skal stå på likevel.

Hva skal til for å få en "dum ateist" til å lytte? Hva skal til for å få han til å bruke tid på å sette seg inn i kristen tro? Han kan i hvert fall begynne med å ta et oppgjør med sine egne fordommer. Legg fordommene dine til side, dropp tanken om at kristne i utgangspunktet er både "dumme og litt onde", dropp et syn på dette som kun er svart-hvitt, da har du i hvert fall en mulighet til å få til en mer konstruktiv dialog.

Forrige bloggpost handlet om den historiske Jesus. Les gjennom de langt over hundre innleggene som kom, og tell hvor mange av dem som handlet om akkurat det. Snodig.

onsdag 5. oktober 2011

Jesus-allergi

Forskere har laget en typisk mann fra Jesu tid.
Kanskje han så slik ut?
Jeg har ingen problemer med å se at Jesus er en provoserende fyr som kan skape diverse allergiske reaksjoner hos noen. De som  hevder at Jesus var en kjedelig mann, kan umulig ha lest om den samme Jesus som jeg har i min Bibel.
  • Jesus var usedvanlig radikal i sin livsførsel og i sitt krav til livsførsel
  • Jesus var usedvanlig intelligent i samtaler og diskusjoner
  • Jesus var usedvanlig omsorgsfull og omtenksom mot mennesker av høy og lav status
  • Jesus var usedvanlig streng mot fariseere og andre han mente hyklet
  • Jesus hadde et usedvanlig budskap, både om seg selv og om det som skulle skje
  • Jesus fikk en usedvanlig status blant mennesker i sin samtid og ettertid
Det er lov å være uenig i dette, selvfølgelig er det det. Det er også lov å mene mye om hvem Jesus var og hva han gjorde. Det er lov å bli skikkelig provosert over hva han stod for. Det er til og med lov å tro at Jesus var den han sa han var.

Med andre ord. Det er mange måter å reagere på personen Jesus på.

Noe jeg derimot har store problemer med å skjønne, er denne allergien mot at Jesus har eksistert, som vi møter av og til. Jeg forstår den bare ikke.

Hvorfor i all verden opplever folk det som et problem at Jesus har levd? Er det fordi kristendommen blir for "farlig" hvis grunnfortellingen faktisk stemmer? I stedet for en faktisk Jesus, begynner man å snakke om en konspirasjon, at kirken har lurt alle trill rundt og forfalsket alle kilder.

Jesus, slik NT forteller om, passer inn i samtiden. Han kommer ikke som en alien. Han svevde ikke rundt som en Gud og hadde selvfølgelig ikke glorie. Han var fryktelig menneskelig, rett og slett fordi han var menneske. Det er mulig at mange kristne har skapt forvirrende forestillinger om hvordan Jesus var, men det er lite som tyder på at vi ikke snakker om skikkelig kjøtt og blod her. Akkurat det bør ikke være veldig problematisk, rent historisk, tenker jeg.

Jesus var jøde, tenkte som en jøde og handlet som en jøde. Alt ved Jesus er faktisk jødisk. Les gjerne mer om dette i den fabelaktige boken til N.T.Wright, The Challenge of Jesus, som jeg har anbefalt her. Heller ikke dette er veldig problematisk.

På Jesu tid var det mange som påstod at de var Messias. Det er ingenting grensesprengende i dette. Jesus var slik sett en av mange.

Men, og her kommer det, Jesus brøt med en del forestillinger om Messias som fantes i hans samtid. Han utvidet og nytolket GTs profetier. Og han hadde et kall til å handle på vegne av Gud på en måte vi kun kan forstå ved å forstå GT og hans samtid. Og selv da er det noe som sprenger rammene for hva vi kan forvente.

Mirakler fulgte hans gjerninger. Men merk at det var flere, kanskje mange, som gjorde mirakler. Tro det eller ikke. Samtiden trodde det.

I Jesu samtid slet alle som fulgte han, med å forstå hvem han var. Gang på gang ser vi at de ikke skjønner hva han sier og hva han mener. Bare en sånn liten detalj, for å ta et eksempel, er interessant når vi skal sjekke troverdigheten i historien. Det er så lite eventyr over dette.

Forresten, de som påstår at fortellingene om Jesus er eventyr, bør snarest oppsøke en eventyrforteller og be henne om unnskyldning. Jesusfortellingene og eventyrfortellingene likner ikke en gang. Det er skrevet mange lærde artikler om dette også.

Så var det en ting til da, og den er ikke liten den heller. Disse som ikke forstod hvem Jesus var, forstod etter hvert mer, og de ble til slutt så overbevist at de var villige til å lide og dø for sin tro. At kristne har eksistert siden Jesu tid, er det liten tvil om. At Paulus skriver sine brev om Jesus og det som hadde skjedd, mens mange av de som opplevde det fortsatt levde, er det heller ikke liten tvil om. Eventyr? Dikte opp en som aldri har eksistert og gå i døden for det? Påstanden skaper mange problemer.Og jeg har bare nevnt noen, merk det.

Nei, vet dere hva. Som jeg allerede har vært inne på, de tror på en konpirasjonsteori disse som fornekter at Jesus har levd. Gjør de ikke?

søndag 2. oktober 2011

Bokanbefaling: Israel av Karin Abraham

Det er så mange nordmenn som mener så mye om Israel og Palestina-konflikten. Sterke meninger. Altfor sterke fordi de baserer seg på en svart-hvit-tenkning. Jeg forstår ikke det. Finnes det noe mer komplisert enn Midt-Østen-konflikten?

Norske Karin Abraham har nettopp gitt ut en bok om Israel jeg bare må anbefale. Den er ikke stor, men belyser med all tydelighet hvor komplisert saksfeltet er. Boken heter "Israel. Da fredsbevegelsen forsvant". Boken er lett fortalt gjennom møter og intervjuer med ulike personer, lett fortalt, og supplerer med gode faktabokser i margen. Rett og slett en god innføringsbok i det kompliserte, uoversiktlige og uløselige (?). En slik type bok burde vært obligatorisk lesing for alle nordmenn som tenker svart-hvitt til fordel for den ene eller andre siden.

På nittitallet var fredsbevegelsen stor i Israel. Den telte flere hundre tusen. I dag kan den synes å være helt fraværende. Har de sluttet å tro på fred? Finnes det ingen annen løsning enn krig i dette området?

Mange utenfor området tenker kanskje at en tostatsløsning løser alle problemer, men denne boken får tydelig fram, det er ikke som en fred mellom Norge og Danmark dette. Gamle konflikter, enorm internasjonal oppmerksomhet, symboler, sikkerhet, etc. gjør dette til noe som ikke likner noe annet i hele verden.

Dette er rett og slett en bok til å bli litt klokere av. Og med klok mener jeg mindre skråsikker. http://frekkforlag.no/http://frekkforlag.no/