Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

tirsdag 31. januar 2012

En blogg om ... tja

Det blir visst ikke så mange blogginnlegg fra meg om dagen. Det er nok å gjøre likevel. Nå står en Uganda-tur for døren, så det blir nok noen uker til neste innlegg også.

Jeg har ikke skrevet noe om Utøya og Guds straff, selv om det har vært fristende og noen nok hadde forventet det. Mange andre har jo gjort den jobben bra likevel. Slutter meg til mye av kritikken mot Haakonsens kobling og tolkning av Bibelen.

Det er også flere andre aktuelle saken jeg gjerne skulle ha skrevet om. Men jeg får vel jobbe med å være litt mer på hugget etter turen.

Forhåpentligvis får jeg vel tid til å lese litt de neste ukene. Tar i hvert fall med meg en bok av Peter Enns, The Evolution of Adam. What the Bible does and doesn't say about human origins. Tror det kan være en spennende bok.

mandag 23. januar 2012

Vita-modellen på Modum

Det er mange ulike retninger innenfor psykiatrien, og det finnes neppe en modell som automatisk virker på alle. Derfor er mangfold i utgangspunktet veldig bra.

Ved Modum Bad utviklet de for rundt ti år siden en modell de kaller Vita-modellen. Modellen er beregnet på pasienter som sliter med angst og depresjoner og som synes det er naturlig også å trekke inn eksistensielle og religiøse spørsmål inn i behandlingen.

Gry Stålsett har nettopp forsvart sin doktoravhandling om Vita-modellen, og der slår hun fast at de kan vise til oppsiktsvekkende gode resultater. Flere medier har de siste dagene gitt spalteplass til doktoravhandlingen, bl.a. Vårt Land og forskning.no. Det er bra.

Jeg har selv hatt et opphold på Vita-avdelingen for en del år siden og vil gjerne skryte av opplegget. Det kan godt være at mange som leser om modellen tenker at Modum Bad her driver med en eller annen skjult form for forkynnelse, men noe i den retning kan jeg ikke bekrefte. For noen av pasientene er Gud en bra faktor i livet, for andre er han i høyeste grad en problematisk. Det viktigste var å kunne forholde seg til Gud som tema.

Selvbilde, morsbilde, farsbilde og gudsbilde, det er bildene som preger vår livshistorie. For meg og de andre som var der sammen med meg, var det helt naturlig å analysere og bli bevisste på disse. Man søker seg på Vita, så alle var i utgangspunktet innstilt på hva som kom. Ikke alle var kristne. Men alle forholdt seg på en eller annen måte til Gud.

Fra Vårt Lands intervju med Stålsett:

- Det er ikke nødvendigvis slik at en streng forkynnelse alltid ender med et hardt gudsbilde. Det er samspill med følelsene i familien og erfaringer i nærmiljøet som ofte blir avgjørende. Det er kulturen, hva som oppleves som tillatt og forbudt, som innpodes - og det er ikke nødvendigvis det samme som forkynnes.


Religion kan skape psykiske problemer, men kan også hjelpe med å overkomme psykiske problemer, skriver Stålsett i avhandlingen. Gud - eller Jesus - kan være enn tilknytningsfigur som kan gi trygghet og trøst. Pasienter med et negativt selvbilde, har ofte et bilde av Gud som streng dommer.


Jeg vil i hvert fall gratulere Modum Bad med resultatene. Herved anbefalt.

søndag 22. januar 2012

Seks problemer for moderne kristne apologeter

Via Interessert? (Hallvards blogg) kom jeg over en annen interessant blogg med et blogginnlegg om utfordringer for kristne apologeter her. Utgangspunktet for dette blogginnlegget er at kristendommen oppstod i en allerede religiøs verden, både den jødiske og den gresk-romerske, og at den dermed hadde en helt annen ramme enn kristen forkynnelse i dag står overfor.

Kristendommen ble kanskje den gang av mange sett på som en fortsettelse eller en fullførelse av den hedenske religionen, altså et steg eller to videre i utviklingen. Med moderne mennesker har vi ikke noe slikt å bygge på.

Modern Christianity as experienced by converts tends to be incomplete - precisely because modern Christianity has nothing to build on. This means that modern incomplete Christianity lacks explanatory power, seems to have little or nothing to say about what seem to be the main problems of living. For example, modern Christianity seems to have nothing to do with politics, law, art, philosophy or science; to inhabit a tiny, shrinking realm cut-off from daily concerns. Modern Christianity often deletes miracles; original sin; the virgin birth, the incarnation and dual nature of Christ; Christ's death, resurrection and atonement; the Holy Trinity; angels, demons and unseen spiritual warfare and so on - yet without these and other elements, Christianity does not really hang-together nor does it satisfy human yearning.
Moderne kristendom føles ofte grunn. Og den lever i omgivelser som er direkte fiendtlige og som ikke orker lange innviklede argumenter. Hva er så løsningen??

Den finner du ikke her, men hos bloggskriveren selv. Så trykk og les alle de seks problemene og hans forslag til løsning.

torsdag 12. januar 2012

Er det kristelig å hate religion?

Videoen nedenfor deles av mange kristne på nettsteder om dagen. Jeg ser at sangen er kul, og at det er bra budskap i den, men er det ok at kristne hater religion?



Jeg har hørt det før, i mange år, særlig i frikirkelige sammenhenger. Kristen tro er ikke en religion. Religioner handler om hva mennesker kan gjøre for å tilfredsstille Gud eller en gud, mens kristendommen handler om å ta i mot hva Gud har gjort ferdig for oss. Det høres veldig bra ut, men det er vel strengt tatt en definisjon på religion bare de innenfor noen kristne miljøer vil si seg enig i.

DERFOR tror jeg det er stor sjanse for at det høres et annet budskap her, nemlig at det er ok å hate det religiøse livet til alle andre enn kristne. Eller er jeg litt vrang når jeg tolker det slik?

Jeg mener også at kristendommen står i en særstilling, det er jo derfor jeg er kristen. Men jeg mener også at jeg skal ha stor respekt for alle mennesker som søker Gud, enten de er kristne eller muslimer eller noe annet. Det å søke Gud er positivt. Eller mener kristne at det er bedre å være ateist enn muslim?

Paulus møter annerledes troende i Athen (Apg 17). Hva gjør han? Hater han religionen deres? Nei, han viser stor respekt for deres religiøse søken. Så går han videre derfra.

Lærer Jesus oss å hate religion? Han er sterkt kritisk til fariseernes lover og praktisering, men er ikke det noe annet? Problemet var jo ikke at de søkte Gud, men at de ikke søkte Gud. De var for opptatt av å vise seg for menneskene rundt seg.

Jeg tror at kristendommens kjerne er nåde. Gratis frelse mottatt ved tro, ikke gjennom gjerninger. La det ikke være tvil om det. Jeg deler også oppfatningen at mange andre religioner legger veldig stor vekt på frelse gjennom gjerninger. Skal jeg sende et budskap til mennesker i disse religionene, ønsker jeg Paulus' tilnærming i Athen. Full av respekt, samtidig med et klart budskap om hva kristen tro er.

Det er ikke kristelig å hate religion. Sett utenfra må det jo oppfattes som å skyte seg selv i foten.

onsdag 11. januar 2012

Problemet med å pugge svar

Jeg tror jeg har skrevet det før, men jeg kan godt repetere det: For mange år siden var det en kar som beskyldte meg for å drive med hjernevasking i timene mine. Jeg er altså lærer i apologetikk (trosforsvar), og den unge mannen var skeptisk. Forståelig nok. Det var bare en hake ved det hele, han hadde aldri vært i noen av timene mine, og han visste ikke helt hva som foregikk.

Det ble, også det for mange år siden, gitt ut en bok på norsk som het "Hva skal vi svare?". Jeg var nok ikke den gangen spesielt kritisk til en slik tittel, men jeg ser helt klart at denne typen titler kan føre galt av sted.

Hva er problemet med "hva skal jeg svare når noen spør om det og det"? Først og fremst at det kan virke som om det finnes standardsvar på viktige spørsmål, men enda mer at det kan virke som om den som skal svare, ikke trenger å tenke, bare pugge.

Mitt møte med Jehovas Vitner har gitt meg et inntrykk av at de bruker mye ressurser på å pugge hvilke bibelvers og hvilke svar de skal gi på de og de spørsmålene. En del kristne har også en tendens til å lire av seg bibelvers på autopilot. Sitatautomater, enten de er kristne eller andre, er lite interessante å snakke med.

Når jeg snakker med noen, stiller spørsmål og lufter problemstillinger, så er jeg først og fremst ute etter å snakke med en person, en levende person som har tenkt og grublet over noe av det jeg er interessert i. Har personen hatt det slik som jeg har det? Har han tvilt på det samme? Har hun tenkt på det samme som jeg selv? Hvordan tenker han? Har hun funnet noen svar hun selv er fornøyd med?

Hvis det var ferdigproduserte svar man skulle lære i apologetikken, ville den skeptiske mannen hatt rett. Det er jo selvsagt rett at de får møte både gode og ordentlige svar på de ulike spørsmålene, ikke for at de skal pugges, men for at de skal vurderes, analyseres og tenkes på før man lander på hva man selv står for. Jeg må vel innrømme at apologetikk har fått et litt dårlig rykte i mange miljøer nettopp fordi det har blitt praktisert på en dårlig måte der pugging har vært viktigere enn tenking. Det er bare å beklage.

Jeg ser at vi står i følgende kommunikasjonsproblem når vi jobber med apologetikk: Hvordan formidle at det finnes gode svar på viktige og ærlige spørsmål, samtidig som vi advarer sterkt mot å bli sitatautomater? Jeg vil sitere fra Mere Apologetics av Alister McGrath:

The best responses to the questions people ask us about our faith are not those borrowed from textbooks or based on industry-standard templates, but are those developed by individual apologists as they reflect on the questions being asked, the situations of the people asking them, and the reources available to answer them. Apologists cannot be content to depend on borrowed answers. They need to develop answers for themselves. In short, they need to own their answers. Never give an answer to a question that doesn't satisfy you in the first place. [Min utheving]
.
Dette er så kloke ord. Ikke lån svar! Ikke gi svar som du selv ikke er tilfreds med!

Alt vi skal formidle til andre må ha vært innom oss og blitt en del av oss. Å drive med apologetikk er en kunst, noe man må øve på og utøve, ikke noe man bare kan lese seg til. Sånn sett kan det sammenliknes med pedagogikk. En god pedagog er noe annet og noe mer enn en teoretisk sterk pedagog.

En god apologet er en god lytter, et godt menneske og et klokt menneske som ikke hever seg over den han snakker med, men som stiller seg på lik linje og tenker høyt og ser på ulike løsninger sammen med den som stiller sine spørsmål.  Ærlighet og ydmykhet er kjerneord.

Jeg vil gjerne være en god apologet, men ser at jeg fryktelig lett havner i sitatfella, eller fasitsvarfella, fordi jeg glemmer å lytte og blir for ivrig. Men jeg gir meg ikke.

Bra om hatgrupper fra Vepsen

Kort og godt: Les dette! Veldig ryddig og opplysende.

mandag 9. januar 2012

Solid grunnbok i apologetikk

Alister McGrath er en av de store kristne apologetene på verdensarenaen. Og professoren skriver bøker fortere enn folk leser. Bra bøker. Jeg har sans for mannen, veldig. Han er en spennende tenker.

Nå har han gitt ut en grunnbok i apologetikk, Mere Apologetics. Den må jeg bare anbefale på det sterkeste. Den er skrevet for de som på en eller annen måte bedriver apologetikk. Boken i seg selv er ikke veldig stor (nesten 200 sider), men til gjengjeld er den presis, velformulert og klok. Når den i tillegg er utstyrt med gode anbefalinger på annen litteratur innenfor hvert enkelt delemne, er den et must for apologeter.

Hvis jeg skulle ønsker meg noe dette året, ville det vært å få denne oversatt til norsk, eller at det ble utgitt en like god og presis bok i apologetikk. En slik bok ville jeg gjerne gitt til prester og predikanter og alle som driver kristen formidling, for McGrath inspirerer. Og vi trenger bøker som inspirerer til apologetikk.

Apologetics is about communicating the joy, coherence, and relevance of the Christian faith on the one hand, and dealing with anxieties, difficulties, and concerns about faith on the other. This has always been the case, from the time of the New Testament onward. Apologetics insists there are indeed honest and persuasive answers to honest questions people ask about faith. These questions must be respected and taken seriously. More importantly, they need to be answered. And even more importantly, there are answers that can be given.

torsdag 5. januar 2012

Å oversette kristen tro

Tenk deg at du tilfeldigvis kommer inn på et vanlig norsk bedehus. Du har ingen bakgrunn fra kirkelig eller kristen sammenheng. Du kjenner ikke ritualene, du kan ikke sangene, du aner ikke hva som er poenget med samlingen, du aner ikke hva som er det viktigste budskapet og du prøver å forstå hva som sies. Jeg er rimelig sikker på at du vil føle deg som fremmed i et land der de snakker et språk du ikke forstår. Denne beskrivelsen vil passe på stadig flere nordmenn, etter hvert en veldig stor prosent av befolkningen.

Man kan drømme om gode, gamle dager, men vi er ikke der nå. For lenge siden kunne folk sin bibelfortelling. Det kan du ikke forutsette lenger.

Spør en vanlig nordmann om hva kristen tro går ut på, eller hva som er hovedbudskapet i kristen tro, og jeg er sikker på at svarene kanskje vil være skuffende. Det er mye mulig at han ville ha lagt vekt på noe helt annet enn det en kristen ville ha følt seg bekvem med.

Spør en vanlig kristen nordmann om hva kristen tro går ut på, eller hva som er hovedbudskapet i kristen tro er, og jeg er sikker på at du kanskje ville fått et ok svar, men at det ble brukt mange fremmede "intetsigende" ord for andre utenfor miljøet.

For hva betyr frelse? Nåde? Synd? Soning? Rettferdig? Lov? Evangelium? etc. Hvert eneste av disse ordene har flere betydninger enn det en kristen ville ment. Husk også at hva avsenderen av budskapet mente betyr lite, mens budskapet mottakeren oppfatter betyr alt.

Det er så vanlig å bruke disse "kodete" ordene i kristen sammenheng at jeg tror vi glemmer at de må oversettes, nå enda mer enn før. Vi trenger gode oversettelser. Vakre oversettelser.

Vi har nettopp fått ny Bibel. En solid gruppe fagfolk har jobbet i mange år med å forstå hva tekstene sier på grunnteksten, men også hvilke norske ord vi må bruke i dag for å forstå dette. Det er så elementært. Ord forandrer mening, faktisk så raskt som fra generasjon til generasjon.

Da Jesus skulle forklare hva Guds rike var for noe, var han en genial pedagog. Han brukte bilder fra det livet tilhørerne kjente veldig godt. Slik jobber en mester i oversettelse.

Jeg er ingen mester i oversettelse, men jeg jobber alvorlig med å bli bedre. Bare det å prøve å fjerne mest mulig av klisjeer og fremmede formuleringer fra mine egne taler, er en krevende, men også viktig og spennende oppgave.

Husk at hva som er fremmed språk, alltid må defineres av tilhøreren. Skal jeg bruke et fremmedord, må jeg i størst mulig grad prøve å sikre at tilhøreren lærer en betydning av det som er i samsvar med hva jeg mener.

Lytt bare til C.S. Lewis:

You must translate every bit of your theology into the vernacular ...


I have come to the conclusion that if you cannot translate your own thoughts into uneducated language, then your thoughts are confused. Power to translate is the test of having really understood your own meaning.


Dette gjelder også innenfor forskning og utdanning, tenker jeg. En professor som kan skrive en god populærfaglig bok om sitt emne, har en høyere stjerne hos meg enn en som bare kan kommunisere med likesinnede.

Dette er uansett en formidabel oppgave for alle som er opptatt av formidling av kristen tro. Klarer vi å oversette kristen tro til et vakkert språk vanlige folk anno 2011 forstår? Krevende? Ja. Umulig? Nei, absolutt ikke.

mandag 2. januar 2012

Noen tanker om tenk(t)om 2012

Først, et riktig godt nytt år til alle dere som stikker innom bloggen min. Måtte 2012 bli et godt og rikt år for oss alle sammen!

Jeg har nå holdt på med denne bloggen siden før jul 2009. I begynnelsen skrev jeg mye, veldig mye, og det meste egentlig. På disse årene har skrivingen gått i rykk og napp. Ujevn rytme vil nok prege 2012 også, for i perioder krever jobb og familie all min tid.

Ujevnt er også antall lesere, fra topper i forbindelse med at bloggen blir anbefalt på VG, til daler når jeg ikke har skrevet på en stund. Det betyr ikke så mye for meg, bortsett fra at jeg blir veldig glad når noen nevner at de har lest noe spennende på bloggen min.

Det begynner å bli en viss profil på bloggen min. Først og fremst skal det være en blogg om det å være menneske, et kristent, levende, spørrende, tenkende, søkende menneske. Det er en livssynsblogg med sterk kristen profil, men jeg ønsker også å kunne ta opp det som engasjerer meg i media og samfunn, eller emnet knyttet til psykologi, o.a.

Jeg skriver ikke for kristne spesielt, eller for ikke-kristne spesielt. Jeg har ingen uttalt forkynnende tanke bak dette, men jeg liker godt å få folk til å tenke og til å stille nye spørsmål til det de selv står for. Det er ok å være uenig med meg, selvfølgelig, men jeg er ikke veldig happy for anonyme usaklige innlegg. Likevel, hvis noen føler at de får hjelp for sin kristne tro gjennom noe av det jeg skriver, vil få ting gjøre meg gladere enn det.

Jeg er lutheraner, medlem av Den norske kirke, men trives egentlig godt med at kristne er forskjellige. Det gjør at jeg leser og finner inspirasjon fra ulike retninger. Mange av bøkene jeg trekker fram eller anbefaler på bloggen treffer meg på en eller annen måte. De kan oppleves viktige, uten at jeg derfor går god for alt forfatteren har skrevet, eller at alt i boka er like bra.

Apologetikk står mitt hjerte nært, men det er ikke et fagfelt som i seg selv gir meningen med livet. Jeg ønsker ikke å skrive akademisk om apologetikk eller tro, selv om mange av bøkene er rent akademiske. Jeg har som mål å kommunisere til vanlige folk. Så kan de som vil dypere, kjøpe seg bøkene.

Hvis jeg kan være med på å finne fram til bøker andre vil like, er det jo strålende da.

Overfor ikke-kristne har jeg vel i noen grad behov for å peke på at kristen tro ikke nødvendigvis er helt lik fordommene til folk. Jeg vil også vise at det er mye som kan diskuteres, at det foregår diskusjoner innad i kirke- og teologikretser, men at det er veldig mye man likevel er enig om det meste. Om dette blir kommunsert på en god måte, vet jeg ikke.

En blogg er personlig. Det er et mål for meg å være personlig. Jeg er ikke veldig privat her, tror jeg. Men hva jeg tenker og føler i møte med tro, tanke, religion, tvil, ønsker jeg å dele fordi jeg tror det kan hjelpe noen i sitt liv som kjemper med sin tro og sine tanker.

Jeg har en del tanker om enkelte tema jeg gjerne skulle skrevet veldig grundig om, kanskje mer akademisk, men det får komme hvis jeg får tid en gang.

Håper du har lyst til å følge bloggen videre i 2012. Det gir meg veldig mye å skrive, selv om det ofte er litt for mye hastverksarbeid det som kommer ut, men sånn må det bli noen ganger. Får jeg en kommentar i ny og ne er jeg også fornøyd.