Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

søndag 20. mai 2012

Bokanbefaling: Inspiration and Incarnation

Jeg har tidligere i denne bloggen uttrykt begeistring for en bok av Peter Enns, The Evolution of Adam. Her kommer nok en begeistret anbefaling, nå gjelder det hans bok fra 2005 "Inspiration and Incarnation. Evangelicals and the Problem of the Old Testament".

Det er noe med tonen i Enns bøker som tiltaler meg veldig.
On the one hand, I am very eager to affirm that many evangelical instincts are correct and should be maintained, for example, the conviction that the Bible is ultimately from God and that it is God's gift to the church. Any theories concerning Scripture that do not arise from these fundamental instincts are unacceptable. One the other hand, how the evangelical church fleshes out its doctrine of Scripture will always have somewhat provisional quality to it. [...] But it is to say that at such time when new evidence comes to light, or old evidence is seen in a new light, we must be willing to engage that evidence and adjust our doctrine accordingly.
Og det er nettopp denne villigheten til å la nye funn, ny viten komme til orde, uten at selve grunnlaget forsvinner, som fascinerer meg.
To put it another way, my aim is to allow the collective evidence to affect not just how we understand a biblical passage or story here and there within the parameters of earlier doctrinal formulations. Rather, I want to move beyond that by allowing the evidence to affect how we think about what Scripture as a whole is.
The problems many of us feel regarding the Bible may have less to do with the Bible itself and more to do with our own preconceptions.
Enns legger til grunn at Bibelen har en guddommelig og en menneskelig side, på samme måte som Jesus. Og det interessante er da å drøfte hva gjør det med Bibelen og vår lesning av Bibelen at den er skrevet av mennesker med menneskelige begrensninger? Den gammeltestamentlige verden var veldig annerledes enn vår. Hvordan skal vi da lese tekster fra en kontekst som ikke likner vår i det hele tatt? Enns har mye spennende å komme med rundt denne problemstillingen.

Det er spesielt tre områder denne boken fokuserer på.
1. Det gamle testamentet og annen litteratur fra samme (og tidligere) periode i nabokulturene. Hva får det å si for vår lesning av Bibelen at tekstene er så like? Er GT virkelig så unikt som vi er vant til å tenke? Hvis ikke, hvordan skal vi da lese det som Guds ord?
2. Forskjeller innad i GT. Hvorfor gjengir ulike steder i Bibelen samme hendelse på en ulik måte? Ulike meninger innad i GT? Hvordan skal vi forholde oss til det?
3. Måten NTs forfattere behandler GT. Hvorfor behandles GT så merkelig av NT? Partier og vers blir fullstendig revet ut av sin kontekst og tolket svært annerledes enn man ville forvente. Hva skal vi tenke om det?
Enns ønsker ikke å provosere. Som sagt, det er noe med tonen. Han er ærlig, søkende, men ønsker å ta både Bibelen og forskning rundt og i Bibelenn på alvor. Han ønsker å starte en samtale, en diskusjon. Han åpner opp noen nye verdener innenfor tolkning som kan få det litt til å svimle for en vanlig bibelleser, men jeg tror vi har godt av nettopp slike opplevelser.

Bibelen blir ikke enklere. Men det er ting som faller litt mer på plass. Og når han også peker på at god Bibeltolkning også må ha en godt stykke kunst i seg, blir jeg glad. Det tror jeg nemlig veldig på.

Boken har veldig gode litteraturlister etter hvert kapittel. Så her er det bare å lese seg inn i stoffet.

Enns er en liten favoritt hos meg nå, til noen eventuelt overbeviser meg om noe annet. Beklager min stor begeistring, men slik ble det nå denne gangen. Herved mer enn anbefalt.

søndag 6. mai 2012

Bibelen er kanskje ikke så enkel

Det er en forestilling der ute et sted om at Bibelen er en veldig enkel bok. Altså, det er lett å forstå hva Bibelen, eller Gud, mener og vil. Denne forestillingen ser ut til å deles av noen med diametralt motsatte syn på om Bibelen bør følges eller ikke.

GT siteres gjerne for å vise hvem Gud er. Noen siterer bibelvers som er så hårreisende at alle med fornuft må riste oppgitt på hodet over hvor forferdelig denne guden er. 

Tanken om at Gud har diktert Bibelen er problematisk og deles ikke av mange kristne, heller ikke opp gjennom historien. Bibelen har blitt skrevet av mennesker og blitt til over mange hundre år. Dette burde egentlig være allmennkunnskap nå.

Bibelen har et godt innslag av menneskelig erfaring, tankegods og formuleringer. Det er til og med indre spenninger mellom ulike deler av Bibelen. Dette er en utfordring for bibelleseren.

Israels historie fortelles for eksempel ulikt i Bibelen selv, mest sannsynlig fordi fortellingene er skrevet på forskjellige tider og med forskjellig formål. Samuelsbøkene og Kongebøkene tilhører en gjengivelse, Krønikebøkene en annen. Altså, i Bibelen, tolkes hendelser ulikt. Hva forteller det oss om Bibelen?

Hva er den egentlige historien, den som Gud står for, oppi dette? For Gud må jo ha en, og bare en, slik at alle andre er feil, må han ikke? Eller er dette egentlig å stille feil spørsmål til tekster skrevet av mennesker? Hvordan er forholdet mellom Bibelens menneskelige side og Bibelen som Guds ord?

Vi kan ta noen andre eksempler på tekster med indre spenninger også, for eksempel skapelsesberetningene i 1 Mos 1 og 1 Mos 2. Hvordan skapte Gud? Hvorfor er rekkefølgen forskjellig? Etc. Like kjent er kanskje forskjellene mellom de fire evangeliene. Det meste er ganske likt, men det er samtidig forskjeller. Et problem? Noen mennesker tenker at hvis Gud i det hele tatt har noe med Bibelen å gjøre, bør alt stemme. Selv på detaljplann bør Bibelen være feilfri. Slik tenker ikke jeg.

Et litt uskyldig, men talende eksempel på bibelleserens utfordring kan vi se i Ordspråkene:

26,4 Svar ikke dåren like dumt som han spør,  
ellers blir du selv som han.
26,5 Svar dåren like dumt som han spør, 
så han ikke blir vis i egne øyne.
For å spørre litt enkelt: Hvordan mener Gud egentlig at vi skal svare dåren? Kan det være at den vise mann og kvinne viser sin visdom ved å bruke det verset som passer best inn i den aktuelle situasjonen de står overfor?

De problemstillingene vi her står overfor dreier seg i bunn og grunn om viktige spørsmål som hva betyr det at Bibelen er Guds ord, hva betyr det at Bibelen er inspirert av Gud og hva betyr det at den er skrevet av mennesker? Dette er ingen nye problemstillinger. Kirken har alltid jobbet med disse. En ukyndig bibelleser, særlig mange religionskritiske, hopper helt uinteressert over hele dette viktige og krever enkelhet. Han har ikke sans for tolkning, verken Bibelens egen tolkning av seg selv eller kirkens tolkning av dette opp gjennom historien. Siden det ikke alltid er enkelt å svare på hva som er en rett og rimelig tolkning, vil det være lett å oppdage at kristne tolker ulikt.

Noen svært konservative kristne miljøer (mange i USA) har en tendens til å lese Bibelen som om den menneskelige siden nesten ikke eksisterte. Det er en posisjon jeg ikke kan dele. Andre liberale kristne har kommet fram til at Bibelen er så menneskelig at den guddommelige siden nesten er eliminert. Det er en posisjon jeg heller ikke kan dele. Det betyr at jeg og mange med meg befinner oss i spenningsfeltet mellom disse to posisjonene. Nei, Bibelen er ikke så enkel, men du verden så rik den er, både på menneskelig erfaring og guddommelig inspirasjon.

Måten en bruker bibelvers på har muligvis noe med visdom å gjøre, det også. Jeg har nok en grunnleggende tro på at hvis Gud finnes, så har Gud og visdom har noe dypt med hverandre å gjøre. Det står forresten i Bibelen, det også.

Jeg kommer tilbake til mer stoff innenfor dette feltet snart.

fredag 4. mai 2012

Gjør min kristne tro meg blind?

Det har vært et par dager med voldsomt kjør på denne bloggen. Mitt innlegg om Kristopher Schaus uttalelse om kristendommen, ble anbefalt i VG, og da ble det fart i kommentarfeltet. Det ble som ventet. Mange, veldig mange krasse kommentarer mot religion generelt, og kristendommen spesielt.

Jeg undrer meg over mye av det som skrives. For det første, hvorfor skriver folk anonyme innlegg? Eller, skriver folk kommentarer annerledes dersom de er anonyme enn de ville gjort hvis de måtte stå fram med fullt navn? Jeg lurer også på om flere av disse personene ville sagt kommentaren sin til meg hvis de hadde møtt meg? Av en eller annen grunn tror jeg at en samtale ville foregått på en litt mer dannet måte. Det krever mot å si til et menneske, ansikt til ansikt, at det er utsatt for hjernevask, at det står for noe som egentlig er ondskap, etc.

Så lurer jeg på en annen ting også, denne motstanden mot kristendommen (og religion), hvor kommer den egentlig fra? Jeg har ingen problemer med å forstå at man har mye følelser mot kristendom hvis man har personlige opplevelser av svik, maktmisbruk eller annet vondt gjort i kristendommens navn. Men jeg tviler sterkt på at dette gjelder alle de som bruker så store ord.
det er bare og innse at religion er roten til alt ondt. med kristendommen i spissen
Skriver en anonym på bloggen min akkurat nå mens jeg skriver dette. Hvordan i all verden får man en slik overbevisning? Tror han virkelig at "alt ondt" forsvinner hvis religion forsvinner?

Det er noe med de voldsomme ordene jeg ikke klarer å få til å stemme med virkeligheten. Ja, jeg er klar over at jeg som kristen ikke er en nøytral betrakter av virkeligheten, men hvem er egentlig det? Når personer som ikke kjenner meg kan stemple meg som både det ene og det andre bare på grunn av min kristne tro, er det opplagt for meg at de ikke forstår helt hva de snakker om.

En annen anonym skriver at han "savner litt objektivitet rundt temaet, selv om du selv er kristen". Jeg vet ikke helt hva han mener, men hva er vel objektivitet i denne sammenhengen? Finnes det for eksempel en objektiv historiefremstilling? Det gjør nok ikke det. Flere kommentarer går på at kristendommen er lik USAs utenrikspolitikk og kriger. Er det virkelig så enkelt? Når en skriver at alle USAs kriger er kristendomskriger mot muslimer, er det i hvert fall ingen objektiv framstilling, men en høyst diskutabel tolkning.

Nok en anonym:
Schau skaper ikke hat. Kristendom skaper hat. Det kan jeg si med handen på hjerte, pga standpunktene til kristendom er avskyelige og basert på en eldgammel ideologi om hva folk skal og ikke skal gjøre.
Til religiøse personer: voks opp! Eventyr er ikke ekte! Dere er en ska[m] for menneskeheten
Kan hende vi er en skam for menneskeheten, det får så være. Men påstanden "Kristendom skaper hat" er nok et eksempel på at voldsomme ord blir brukt. Jeg lurer litt på hvor mange kristne denne personen kjenner. Jeg kjenner mange, og jeg kunne aldri kommet med en slik påstand. Jeg kunne ikke kommet med en slik påstand om at Islam skaper hat heller. Ikke en gang ateisme skaper hat. Jeg tror mennesker hater, og at hat er noe dypt menneskelig. Men kanskje jeg er blind siden jeg er kristen?

Katja Gujord, en ikke-anonym kommenterer, skriver til meg: "Åpne opp øynene, Møllerbråten, å se verden." Jeg kan love at jeg virkelig ønsker å se, jeg ønsker å forstå. Jeg er kristen, men kan ikke skjønne at det gjør meg verken svaksynt eller blind.

At jeg har en haug med fordommer, skal jeg vedkjenne meg. Fordommer er naturlig å ha. Og jeg tror en skal være ekstra forsiktig med å lese verden og historien gjennom sine fordommer. Fordommene må utfordres. Et tegn på at man ikke har jobbet hardt nok med denne utfordringen er at verden kan forstås svart-hvit.

Jeg er svak for forestillingen om at verden er nokså komplisert, at historien er full av nyanser og faktorer vi ikke kjenner, at menneskene handler ut fra egoisme, følelser, overbevisninger og sikkert mye annet, etc. Verden er ikke så enkel som noen av de anonyme internett-ateistene vil ha det!