Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

fredag 17. august 2012

Forbildetankens vanskelige terreng

Mange som har vokst opp i kristne hjem har på et eller annet tidspunkt fått lære at man skal leve slik at man er et forbilde for andre. Jeg vet ikke om mange andre sammenhenger hvor det er sterkere vektlagt. Det sies riktignok også mye om dette i forbindelse med lederstillinger og politikere, men i kristne miljøer er det mer uttalt at det gjelder alle, enten man er i lederstilling eller ikke.

Jeg støtter denne tanken, og den er helt i tråd med hva Bibelen sier.

Men livet er gjerne ikke så enkelt. For hvor ofte er det ikke at kristne får problemer på nettopp dette området? Kravet om å leve opp til høye standarder har blitt tungt for mange. Det ble slitsomme liv.

Det er et tankekors at hvis jeg jobber livet av meg for å holde mål (i forhold til et eller annet), hva slags forbilde er jeg egentlig da? Lever jeg da et liv andre bør strekke seg etter? I noen tilfeller kan man til og med spørre: Lever jeg egentlig livet?

Frykten hos en del kristne er å bli stemplet som dårlig forbilde. Forståelig nok. Hvem ønsker å være et dårlig forbilde? Nå tenker jeg at i utgangspunktet kan ingen bestemme seg for å være et forbilde for noen andre. Jeg kan ikke bestemme meg for å være ditt forbilde. Du må faktisk velge meg som ditt forbilde. Så tenker jeg at hvis noen opplever at forbildet begynner å bli et dårlig forbilde, slutter det helt enkelt å ha forbildet som forbilde.

Frykten for å være et dårlig forbilde kan fort bli et fengsel. Ligger det ikke en undertone av at du egentlig skal være nokså perfekt i ett og alt? Og er du ikke perfekt nok, er du kanskje heller ikke et godt forbilde? Blir det ikke lett voldsomt fokus på fasade av slikt?

Jesus refset fariseerne for å vise seg fram for å æres av folk. I stedet for å be i det skjulte, ba de så alle så det, for å ta et eksempel. Jeg lurer på, nei, jeg vet at for en del kristne har fasaden blitt så viktig at de er livredde for at andre skal oppdage hvor lite bra det egentlig står til på innsiden. Man ærer kanskje Gud i det ytre, men hjertet er ikke med lenger. Frykt for å bli avslørt, for ikke å holde mål. Jeg tror det er litt trangt i noen kristne miljøer, trangt fordi det ikke er livet som er i fokus, men vellykketheten.

Hvis det er viktig å leve som et forbilde, hva ønsker jeg å være et forbilde på egentlig? Hvis noen ser opp til meg, ønsker å leve som meg, hva er det jeg da håper at de fokuserer på? Vellykkethet? Ærlighet? At jeg er nesten klarte å leve prikkfritt selv om det kostet meg mer enn jeg hadde godt av? At jeg prøver så godt jeg kan å leve livet, selv om jeg står i fare for å være et dårlig forbilde både på det ene og det andre området? Dette er et skikkelig vanskelig terreng, tenker jeg.

For meg er Jesus et forbilde. Det er noe med livet hans som fascinerer meg. Jeg velger han som forbilde. Om noen velger meg som forbilde, håper jeg de før eller senere oppdager at jeg har valgt han som mitt. Det burde de også gjøre.


tirsdag 7. august 2012

Tro og kunnskap

Hvis jeg blir bedt om å peke på sentrum i den kristne tro, er det vanskelig å komme til noe annet enn Jesus. Hvem Jesus var, er helt avgjørende for om kristendommen er sann eller ikke.

Kristen tro dreier seg om å ha tro på og tillit til denne personen, denne historiske personen, som ikke bare levde en gang for lenge siden, men som lever fortsatt. Dette er ganske umoderne tanker, tenker jeg, som det er lett å fnyse litt av. Jeg tenker slik en del ganger.

Kristne dyrker Jesus. Jesus lovsynges. Han æres. Han tilbes. Kristne synger at de elsker han, ja til og med navnet Jesus elsker de over alle andre navn. Sett utenfra er det jo litt sprøtt, jeg må jo innrømme det. Jeg lurer vel av og til også selv på hva alt dette egentlig betyr.

Den mest populære formen for religion i vesten i dag, er, tror jeg, en eller annen variant av å søke innover i seg selv for å finne harmoni og guddommelighet og personlig vekst. Altså en religion som bringer lykke her og nå. Moderne åndelighet er slik.

Nå tror jeg en del nærmer seg Jesus litt med samme forventning. De er mer opptatt av hva Jesus kan være for dem her og nå, enn hvem han var da han gikk på jorden, som det heter. Naturlig nok. Jeg blir likevel litt bekymret noen ganger når jeg hører hvem Jesus er for ulike folk. Noen ganger opplever jeg at det er stor forskjell på den Jesus jeg møter i Bibelen og den de forteller om.

La meg si med en gang at jeg på ingen måte er opptatt av å heve meg selv over andre. Det er ikke for å fortelle at andre tar feil, og jeg har rett, for problematikken dreier seg i like stor grad om meg selv også.

Problemet jeg ønsker å sette fokus på er at det er veldig lett å lage seg et bilde av Jesus som beveger seg mer og mer bort fra originalen.

Vi har bare én god kilde til hvem Jesus var, og det er Bibelen. Det tror i hvert fall jeg, og de aller fleste kristne med meg. Min Jesusforestilling må faktisk hele tiden sjekkes opp mot hva som fortelles der. Jeg kan jo selvsagt avskrive bibelfortellingene som falske og ukorrekte, men da er veien fullstendig åpen for å skape meg en Jesus som helt og fullt er min egen fantasi. Da kan Jesus like gjerne være Supermann som noe annet.

En person jeg skal ha tillit til, trenger jeg kunnskap om. Jeg må vite noe om hvem han er, hva han står for, hvordan han møter mennesker, etc. Tillit til en du ikke kjenner er farlig. Du kan bli forført. Bibelen er sånn sett en gave fordi den sier: "Slik er han du skal ha tillit til". Bibelen gir kunnskap, og du kan sjekke om Jesus vekker tillit eller ikke.

Så hender det av og til at vår bibelkunnskap eller bibeltolkning viser seg å være sviktende. Kanskje har jeg tolket feil? Jeg må være åpen for det. Jeg må være åpen for å justere mitt bilde av Jesus, dersom det viser seg å ikke holder mål. Jeg må rett og slett være stadig undersøkende, nysgjerrig og ydmyk. I et kristent fellesskap bør denne søkende og undersøkende være helt naturlig. I et kristent fellesskap bør Jesus-bildene prøves og diskuteres.

I dag forskes det mye på Jesus og Jesu samtid. Dette bør kristne være veldig interessert i nettopp fordi hvem Jesus var, er så sentral i vår tro. Det skjer så mye spennende. Jeg tenker at også her gjelder prinsippet "prøv alt, og hold fast på det gode", altså test det som sies.

Troen må alltid være villig til å bli underbygget av og justeres av kunnskap. Alternativet er i hvert fall ikke noe å trakte etter.

søndag 5. august 2012

Hva arkeologien kan si om Jesus?

Dette første innlegget etter sommeren måtte nesten bli noe om arkeologi. Jeg har vært så heldig å få bruke denne sommeren til studier i Israel, med stort utbytte. Må bare benytte anledningen til å skryte av dette sommersemesterstudiet til NLA (Norsk Lærerakademi i Bergen). Kan sterkt anbefales som etterutdanning for lærere og prester og andre interesserte. Spesielt moro var det å få være flere dager sammen med en kapasitet som arkeologen og instituttlederen ved Kinneret Academic College, Mordechai Aviam, som har ledet flere kjente utgravinger i Galilea-området.

Jesusforskning og arkeologi har vært et av flere hovedtema i studiet. Dette er interessant. Hva kan arkeologien si om Jesus? Arkeologien har bidratt mye inn i moderne Jesusforskning, og da i første rekke med å beskrive tiden og miljøet levde i. Jeg tror det er mye å hente her også for den vanlige bibelleser for å gjøre bildet av Jesus og Jesu tid atskillig mer interessant enn vi har lett for å tenke.

Etter at jeg kom hjem fra Israel, har jeg lest meg gjennom en nylig utkommet bok av Craig A. Evans, "Jesus and his World. The archeological evidence". Boken er helt oppdatert på nyere funn og forskning. Og for interesserte er den derfor sterkt å anbefale.

Noen av temaene arkeologien har vært opptatt av, kan nok virke litt underlige på den vanlige bibelleser. Dette gjelder om det fantes synagoger i Galilea på Jesu tid eller ikke. Det står jo ofte om synagoger i evangeliene. Men det har i mange år vært sådd sterk tvil om disse bygningene, rett og slett fordi man ikke fant noen fra Jesu tid der. Ordet synagoge kan også bety forsamling, og en del har derfor ment at det må ha vært hovedbetydningen på Jesu tid, og at bygningene kom på et senere tidspunkt. Men nå er det funnet flere synagoger, og forskerne kan derfor bekrefte det som står i evangeliene.

Noe av det mest spennende arkeologien de siste årene har jobbet med er byene Sepphoris og Tiberias. Dette var to nokså store byer (10 - 20.000 innbyggere) i Galilea. Disse byene nevnes ikke i Bibelen, og det er oppsiktsvekkende. Derfor er det ikke rart at den vanlige bibelleser aldri har hørt om de. Men Sepphoris lå bare 6,5 km fra Nasareth, Jesu fødeby. Jesus må ha vært i den byen mange ganger. Kan hende han jobbet der som snekker/bygningsarbeider? Tenk om han til og med var med på å bygge teateret der? Dette kan ikke arkeologien si noe om, men det er likevel ganske sannsynlig at Jesus var mer kjent med byen enn vi har forestilt oss.

Hva vet vi om Nasaret? At det var en liten landsby, kanskje ikke flere enn 200 innbyggere. Jordbruksområdene rundt og oljepresser etc. i landsbyen tyder på at byen var nokså selvforsynt. Siden den lå bare kilometere fra en storby som var i sterk vekst på Jesu tid, er det stor sannsynlighet for at en del av innbyggerne i Nasaret kanskje arbeidet i eller solgte sine varer i Sepphoris. Nasaret var ingen bakevje, slik en del har framstilt det tidligere. Vi hører bare om noen få landsbyer i Galilea i Bibelen. Antakelig var det så mange som 240 landsbyer der. Hva gjør det med måten vi tenker oss Jesu tid på?

Arkeologien har også funnet ut at Galilea på Jesu tid var sterkt jødisk med sterkt fokus på renhetsforskriftene. Det har nemlig vært en diskusjon i fagmiljøet om ikke Galilea var hellenisert og at Jesus-bevegelsen kunne forstås som en hellenistisk retning a la kynikerne. Dette er mer og mer utenkelig. Jesus var jøde i et jødisk samfunn. Det finnes for eksempel ingen rester av gris i Galilea fra Jesu tid, noe som for arkeologer er et tydelig tegn på jødiskheten. Og i svært mange av de jødiske hjemmene hadde de egne renselsesbad, mikvaot, som de daglig brukte, ikke til å vaske seg, men rense seg.

Dette er litt om hva boken og arkeologien i dag handler om. Boken er bare på rundt 150 sider, men den har en god litteraturliste med henvisninger til andre bøker. Anbefales herved.