Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

fredag 25. januar 2013

Bok: Hva skal vi med Gud?

Philip Yancey sine bøker treffer mange kristne på et område få andre klarer, nemlig midt i spenningen mellom tro og tvil. Mitt forrige innlegg her på bloggen, og mange andre innlegg her, har dette som tema. Ikke uten grunn er jeg stor fan av Yancey. Flere av bøkene hans er da også allerede for klassikere å regne. Da tenker jeg spesielt på Nådens gåte, Den Jesus jeg ikke kjente og Den Gud du ikke ser.

Hva skal vi med Gud? - på leting etter en tro som betyr noe er hans siste bok. Den er god, lettlest, spørrende, refsende og inspirerende i typisk Philip Yancey-stil.

Denne boken inneholder 10 prekener han har holdt i svært spesielle omgivelser/situasjoner, og historien rundt hver av disse 10 begivenhetene. Det er ikke så mye nytt her, sammenliknet med hans tidligere bøker, men til gjengjeld tar han oss med inn i spennende reiser og møter på en varm og god måte.

Philip Yancey kan refse kristne som få andre. Han er uredd i sine spørsmål og problemstillinger, og han leter etter nye måter å forstå ting på. Dette er nok grunnen til hans enorme suksess som forfatter. Vi kjenner oss igjen. Han later ikke som han er noe annet enn det han er. Ærlig og undrende. På den måten er han et godt forbilde for kristen forkynnelse og tanke, tenker jeg. Yancey er ingen overfladisk og lett forkynner. Her kommer ingen raske løsninger på vanskelige problemer. Spørsmål kan bli stående ubesvarte. De kan henge igjen lenge etter at du er ferdig med boken.

At han er en forfatter som selger mye over hele verden, medfører selvsagt en viss kjendisstatus. Når han her tar oss med til Kina, Sør-Afrika, India, Midtøsten, etc., tenker jeg at han beveger seg kanskje på grensen til å servere oss litt mye av sin kjendisstatus samtidig, men det er til å leve med. Andre kristenkjendiser gjør jo lett det samme. Man skal være litt forsiktig med å servere for mange suksesshistorier, tenker jeg, men Yancey framstår også i dette som en ydmyk og sympatisk person.

Det er mye bra i denne boken. Av en eller annen grunn er hans møte med sin gamle bibelskole noe av det jeg ble hengende litt fast ved. Han har et svært tvetydig forhold til denne skolen han selv gikk på. Mye var galt, mente han. Samtidig som han fikk med seg noe som var viktig. Hans tale til dagens elever er skarp. Den føles ekstra viktig fordi det blir en tale som treffer kristne miljøer generelt. Når Yancey refser, bør man lytte, er min erfaring med han. Han har alltid gode poenger.

Denne boken er full av gode poenger, gode historier og visdom. Anbefales.

tirsdag 22. januar 2013

Kristen tro i spenning

Det lever en slags forestilling der ute om at kristen tro er enkel, og at kristne bare tror slik og slik og lukker øynene for virkeligheten. Er det slik at alt i livet på en måte går opp når man er kristen? Kanskje noen kristne har det sånn, men langt fra de fleste, tror jeg.

I disse dager foregår det en debatt rundt og med biskopen i Borg, Atle Sommerfeldts påstander om at mange ateister ikke har tenkt dypt nok, eller befinner seg på barnestadiet. Ikke sjelden kommer liknende påstander om kristne. De har valgt en enkel løsning på livet, men hadde selvfølgelig tenkt annerledes hvis de bare hadde giddet å tenke nok.

Tanken om at min tro ikke skulle ta livet på alvor, eller forholde seg til det som utfordrer, er for meg ganske fjern. Her er noen av spenningsfeltene min tro hele tiden lever i:

1. Finnes Gud eller ikke? Jeg blir ofte, kanskje hver eneste dag, konfrontert med at jeg lever i en del av verden der et stort antall mennesker hevder at Gud ikke finnes. Hvordan de argumenterer, om de i det hele tatt gjør det, varierer veldig med alt fra naturvitenskap til psykologi. Eller rett og slett ignoranse for religiøsitet. Min tro lever konstant i denne spenningen mellom Guds fravær og Guds nærvær som griper langt inn i eget liv. Gud føles ofte langt borte.
2. Hvordan forholde seg til Bibelen generelt og GT spesielt? Problemstillingene er mange, fra ting som ikke går opp, til vanskelige tekster om hva Gud har sagt og gjort. Jeg kjenner ikke mange kristne som ikke føler dette på kroppen, eller i sjelen, for å si det sånn. Religionskritikere siterer villig vekk vanskelige bibelsteder. Kristne lever i spenningen mellom en tro på Gud som viser seg i historien til jødene og en Gud som er vanskelig å forholde seg til. Er det en og samme Gud i GT og NT? Mange kristne tenker seg en gradvis åpenbaring, men hvordan skal vi da lese GT?
3. Bibelens tilblivelse og tolkning av den. Dette henger jo sammen med det forrige, men byr på flere spenninger. Blant annet hva skjedde og hvor inspirert var egentlig forfatterne av Gud når de skrev? Med andre ord, hvor menneskelig er Bibelen og hva får det å si for hvordan vi leser den som kristne?
4. Hvordan forstå dette med Jesus? Hvem var han egentlig? Hvis han ble født av en jomfru, hvordan skjedde det? Gikk han virkelig på vannet? Stod han opp fra de døde? Hvis han var Gud, hvorfor skjedde det og det og ikke det og det? Problemstillingene er mange. En ting er søndagsskolebildene av Jesus, men hva når disse "søte" fortellingene møtes av andre tolkninger, andre virkelighetsforståelser? Kanskje en del kristne, kanskje mange, syns dette med Jesus er det enkleste å forholde seg til, for det er jobbet mye med det fra fagfolk, men likevel, det er nok av stoff som utfordrer også.
5. Hvis kirken er Guds redskap på jord, hvorfor står det da så ille til? Historien er full av feilgrep. (Selvsagt stappfull av gode ting også, men de utfordrer ikke akkurat troen.) Dagens kirker er splittet. Hvor er det sterke fellesskapet mellom alle kristne? Hvorfor er man ikke enige om mer enn man er? Hvorfor uenigheter som gjør at man ikke kan samarbeide eller ha gudstjenester sammen?
6. Det ondes problem. Utfordrer stadig.
7. Hvorfor så mange religioner? Det hadde vært enklere om det bare hadde vært kristen tro og ateisme som var alternativene.
8. Hvordan i all verden har Gud tenkt å få til en rettferdig dom for alle mennesker til slutt?
Dette var åtte store områder i min kristne tro som utfordrer meg. Det er sikkert flere også. Poenget er at jeg må forholde meg til disse. Enkle svar holder ikke. Flere av punktene skjærer dypt inn. Troen blør godt innimellom. Jeg holder fast ved min kristne tro, men den slites og dras mellom lysten til å gi opp og en trygghet på at den er sann. På en eller annen måte tror jeg den er sann, midt inni dette. Forstå det den som kan. Selvfølgelig finner du kristne personer og bøker som gir enkle og lite gjennomtenkte svar. Dem om det. For meg er kristen tro å leve i denne spenningen som nok ikke finner en tilfredsstillende løsning i dette livet.

Det skal sies at mange kristne fagfolk har jobbet mye med det meste av dette, og det er mye stimulerende å hente i mange bøker. Jeg finner stor glede i å oppdage hva kloke folk har tenkt. Mange ganger skulle jeg ønske de som lett kritiserer kristen tro, forstod hvor alvorlig kristne tar kritikken, fordi kristne selv ser at det er mye å kritisere. Jeg tenker ofte, som også andre har sagt, at kristendommen er tvilens religion.

lørdag 19. januar 2013

Bør vi forvente at folk tenker?

Det umiddelbare svaret på dette spørsmålet blir sikkert ja hos de fleste. Selvfølgelig tenker folk. Alle tenker kanskje ikke like dypt, men tenker gjør de.


Tenker ungdom også? Selvfølgelig, blir vel svaret her også. Men vi må jo innrømme at de av og til glemmer å tenke, og da gjør de mye rart. Som folk flest. Tenker barn, da? Også her vil jeg tro at svaret må bli ja.

Hvis det er slik at alle tenker, bør kristen forkynnelse ha dette ikke bare i bakhodet, men la dette være styrende for hvordan snakke til folk. Av og til opplever jeg at kristen forkynnelse forutsetter ikke-tenkende mottakere. Det er som om forkynneren, enten det er prest eller predikant, er redd for å ta opp noe som krever litt refleksjon, noe å bryne seg på, noe som gjør at vi må strekke oss litt. Det kan noen ganger oppleves som at forkynnelsen egentlig er rettet mot barn, selv om det sitter bare voksne mennesker og hører på. Litt barneskolelærer. Det er jo til å leve med, selv om jeg stadig møter kristne som føler at de er intellektuelt understimulert i sine kristne sammenhenger.

Verre er det selvfølgelig der hvor forkynnelsen blir autoritær. Forkynneren er "voksen" og eier Sannheten, med stor S. Mottakeren er et "barn" og skal bare ta i mot sannheten og si amen. Det er ikke noe poeng at mottakeren skal reflektere eller tenke selv, men altså ta i mot. Gape opp og svelge. Jeg vet ikke hvor utbredt denne forkynnelsen er lenger, men jeg støter på den innimellom. Jeg opplever at Jehovas Vitner er et kjerneeksempel på dette. For meg kan det også se ut til at det omstridte heftet i kristen etikk på Kvitsund legger seg litt på denne linjen. Håper jeg tar feil.

Hvis det er slik at folk flest tenker mer enn vi kanskje tror, bør all forkynnelse prøve å knytte en eller annen kontakt med tenkningen hos folk. Foran forkynneren sitter en forsamling voksne, reflekterte og selvstendige mennesker. Også når det er ungdom som sitter der. Å forkynne slik at de blir enda mer reflekterte, kan umulig være særlig skadelig. Tenker jeg.

søndag 13. januar 2013

Sunn skepsis - også for kristne!


Boken "Skepsis - Guide til kritisk tenkning" utgitt på Humanist forlag vil nok av mange kristne kanskje bli møtt med nettopp skepsis, men det er gode grunner til at den bør lyttes nøye til. En slik innføringsbok i vitenskapelig tenkning og metode er mer relevant nå enn noen gang. Mona Hide Klausen og Kjetil Hope er redaktører for artikkelsamlingen.

Etter noen sider, av rundt 300, smiler jeg. Etter 100 tenker jeg at det er en nyttig bok som flere må lese. Etter å ha lest den ferdig, er jeg overbevist. Jeg kjenner nok både en og to og flere som vil føle seg tråkket på av det som skrives, samtidig tenker jeg at det er ingen god grunn til det, egentlig. Boken framstår for meg som sunn, rett og slett sunn. Som kristen har jeg ingen problemer med å støtte det som står. Det betyr selvfølgelig ikke at det ikke er utfordringer for meg som kristen, og for de fleste andre, å finne i det å leve etter kritisk tenkning som prinsipp.

Første del er en innføring i vitenskapsteori og forskning. Burde vært obligatorisk. Sett det på pensum et eller annet sted. Det er så nyttig å kunne noe om dette. Selvfølgelig (!) får alternativbransjen, vaksinemotstandere, UFO-troende, spøkelsestroende, etc. gjennomgå når påstandene deres skal undersøkes. Med god grunn. Det samme mener jeg om kristne kreasjonister som blankt avviser etablert vitenskap. Jeg blir stadig brydd over kristne som kommer med påstander som avfeier vitenskapen. Det er ikke bra.

Jeg mener kritisk tenkning er en nødvendighet, selv om du ikke blir lykkelig av det. Jeg tror i hvert fall ikke at du trenger å bli ateist av det, heller. De skriver da også:
Det er også forskjell mellom skeptisisme og ateisme, og en kan utmerket godt være både religiøst troende og ha en skeptisk holdning til tilværelsen.
Dette stemmer godt med mine erfaringer. Jeg erfarer også at en del ateister tror de er vitenskapelige bare fordi de er ateister, samtidig som de helt overser store blinde felter i sitt eget liv der ikke kritisk tenkning akkurat er påtakelig. Dersom kristne ikke lærer å leve naturlig med kritisk tenkning, tror jeg mange vil føle at de må hoppe av kristen tro for å få en del ting til å gå opp. Det vil i så fall være både synd og unødvendig, tenker jeg. Dette gjelder nok særlig i miljøer hvor det dyrkes en litt for positiv innstilling til folks historier om mirakler i en eller annen form. Man trenger ikke være naiv selv om man er kristen.
Skepis er ikke et mål, men et middel.
Det støtter jeg.

lørdag 12. januar 2013

Ingvar Ambjørnsen om Jesus

Forfatteren Ingvar Ambjørnsen har blogget om Jesus etter å ha lest seg gjennom evangeliene. Det er veldig interessant å lese hans tanker om denne personen som gjennomsyrer norsk kultur.

Han skriver:
Seksogfemti år gammel går jeg for første gang og henter min bibel for å lese de fire evangeliene etter hverandre. Hele presentasjonen av Jesu liv og lære, slik vi har fått den overlevert. Den prosateksten, rettere sagt de fire, som mer enn noen andre har grepet inn i våre liv her i vesten. Det spiller ingen rolle hva man tror eller ikke tror. Evangelienes innhold griper inn i språket vårt, i musikk og billedkunst, lovverk, seder og skikker; ja gjennomsyrer hverdagen vår enten vi liker det eller ikke.
Ambjørnsen opplever det mange nok vil kjenne seg igjen i når de leser teksten, at det er vanskelig å trenge helt inn i den fordi det er så mye støy man må trenge gjennom først. Alle forestillinger man har fått og alt man har blitt fortalt kan fort komme i veien for å oppleve teksten slik den faktisk er. Og når han først trenger inn, opplever Ambjørnsen en ganske "mørk fortelling" og en "møkkete og lett paranoid" Jesus:
Den milde Jesus som vi alle kan huske fra kitschmaleriene og altertavlene, finnes ikke. Han er totalt fraværende i teksten. Isteden trer en plaget person frem for meg. En mann med voldsomme psykiske svingninger Ja, som enkelte ganger er fullstendig ute av balanse. Så langt ute at hans egen familie, hans mor og brødre er alvorlig bekymret for hans forstand. Stadig kommer han opp i situasjoner der andre åpent diskuterer om han rett og slett er sinnssyk. Et spørsmål som uvegelig også dukker opp i meg mens jeg sitter og leser. Han er i kronisk opposisjon til yppersteprester og andre geistlige, og ikke noen andre enn han selv holder mål på noe plan. Disiplene hans bommer på absolutt alt hele tiden. Jesus selv er utålmodig og oppfarende, og spør seg selv høylydt om hvor lenge han holder ut med dem.
 
Det er så befriende godt å lese en slik nærlesing av Jesus-skikkelsen, for det ligger en ærlighet i dette møtet som ikke er styrt av noe annet (?) enn tekst møter leser. Og det er faktisk en slik førstgangsopplevelse av teksten jeg skulle ønske jeg selv hadde oftere. Jeg prøver stadig vekk, men det er ikke lett. Ambjørnsens lesing er derfor inspirerende for meg.
Selv trives jeg mye bedre med den møkkete og lett paranoide Kristus, enn med den varianten som pleide å holde til i den gamle statskirken. Det kler ham å bli avvist i det moderne materialistiske eventyret. For meg ble etter hvert det største mysteriet, ved siden av dramaet på Golgata, hvordan denne underlige mannen fant innpass i pompen og prakten i pavens palasser, og rundt de klamme kaffebordene på vårt hjemlige Sørland.
 
Det er helt legitimt og viktig å stille spørsmål ved om kirken og kristne formidler Jesus på en riktig måte, og om arven er tatt godt nok vare på. Den utfordringen trenger både paven og de sørlandskristne. Jeg tror jammen jeg trenger den selv også.

onsdag 9. januar 2013

Godt med synd i Minerva

Det vil være en helt naturlig konsekvens av et kristent livssyn at også sekulære fokuserer på et tema som synd. Det er helt naturlig fordi det ikke er de kristne som eier syndserkjennelsen. Ifølge kristen tro er synden en del av det å være menneske, uavhengig av hva det enkelte mennesket tror om Guds eksistens eller ikke. Derfor bør man heller ikke blir overrasket over at ateister kan bruke betegnelser som "synd" og "syndige mennesker" ut fra den virkeligheten man faktisk erfarer.

Ok, sekulære og ateister vil ikke si at man synder mot Gud, ei heller at man synder som et resultat av et syndefall, men likevel, virkeligheten kan beskrives nokså likt som det kristne gjør. Og det blir virkelig spennende når dette tas opp utenfor menighetsbladene og misjonsbladene.

Det høyreliberale tidsskriftet Minerva hadde, som sikkert mange for lenge siden har fått med seg, Synd som tema i siste nummer i 2012. Dristig. Og veldig bra. Lederartikkelen at Nils August Andresen holder høy klasse. Her finner vi en meget god forståelse av temaet slik det forstås i kristendommen, og en god analyse av samfunnets og menneskets tilstand. Dette preger flere av artiklene om de sju dødssyndene også.

Dette nummeret var vanskelig å legge fra seg. Det er ikke lenge siden jeg skrev dette, men jeg bruker det igjen: Jeg er begeistret. Hanne Ørstaviks behandling av temaet Begjær får stå som et eksempel på kvaliteten. Artiklene er:

Hanne Ørstavik: Begjær
Anne Bitsch: Fråtsing
Gunn Hild Lem: Hovmod
Warsan Ismail: Grådighet
Henrik Syse: Misunnelse
Cornelius Jakhelln: Raseri
Espen Ottosen: Latskap

Synden forsvinner ikke om kirken lar være å snakke om den. At kirken ofte får kritikk for å snakke for mye om synd, føles veldig rart for en som ofte er i kirken. Kirken snakker virkelig ikke mye om synd. Det er min erfaring. Minerva er rene prekenen. Nei, det er bedre enn mange presters omgang med samme tema. Etter å ha lest dette, har jeg ingen grunn til å stille spørsmålstegn ved om syndsbekjennelsen i kirken hver søndag burde kuttes ut fordi den holder folk nede. Jeg forstår så inderlig vel at, hvis det finnes en nådig Gud, så trenger jeg å få bekjenne min synd overfor han.

Sitatet jeg slutter med er ikke hentet fra en preken, men fra Minervas leder:
Likevel tror jeg det er sunt å tenke på sin egen synd. Men for å orke det må vi gjøre det på måter som ikke tar lykken fra oss. Vi trenger et håp - om å kunne endre oss, om å kunne tilgis, av andre og av oss selv. Det er først da vonde sannheter er frigjørende.  Derfor slutter syndsbekjennelsen ikke ved Ibsens dommedag, men nettopp med håp om tilgivelse. Den fremsies til Gud, men kunne vært rettet til alle dem vi kunne trenge tilgivelse fra:
For Jesu Kristi skyld ha langmodighet med meg. Tilgi meg alle mine synder, og gi meg å frykte og elske deg alene.
Amen.

Sjelden har jeg hatt mer behov for å si Amen etter en lederartikkel. Det er jo så sant.

lørdag 5. januar 2013

Praktisk veiledning for det kristne livet

Atleter for Kristus er navnet på en bok som kom ut på Verbum forlag i 2010. Boka er skrevet av Sven Aasmundtveit og har undertittelen Håndbok for det kristne livet. Jeg har nettopp lest boka og sitter igjen med at dette var et veldig konstruktivt og godt bidrag til å jobbe med kristenlivet.


Atleter for Kristus - Sven Aasmundtveit
 
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=5110042

Mange kristne i vår tradisjon er vant til å tenke at vi ikke kan gjøre oss fortjent til å ta i mot frelse. Den er en gave fra Gud, ufortjent, av nåde. Vi hviler i Guds nåde. Og det er jo sant. Men er det ikke noe som skurrer hvis kristenlivet bare blir hvile? Må det ikke leves ut i praksis? Må det ikke være litt rytme på ting og tang? Jeg er overbevist om at kristenlivet som så mye annet jevnlig, daglig, ukentlig og månedlig har godt av litt struktur og trening. Men hvordan?

Sven Aasmundtveit har levert en praktisk liten perle, hvis det går an å bruke det uttrykket, som er så jordnær og enkel at den kan fungere som en veldig god veileder til et mer utlevende kristenliv. Her henter han inspirasjon fra både kirkens eldste historie, keltisk tradisjon, og moderne tradisjoner.

Det kan sikkert diskuteres om den burde hete Atleter for Kristus, siden det blir litt mye toppidrettsutøverassosiasjoner, men boka er jo absolutt skrevet for vanlige folk. Her er det stoff for sofasliterne som trenger litt hjelp til å komme seg ut, og for de som ønsker å komme skikkelig i form. Jeg vil gi forfatteren cred for å ha med sunne refleksjoner rundt emner som fort kan bli litt vanskelige for oss. Dette er en nøktern bok, men med en tydelig retning mot et mer innholdsrikt kristenliv.

Om ikke lenge er det fastetid. Denne boka kan godt være en veileder også for den tiden. Jeg tror jeg stadig kommer til å slå opp både det ene og det andre kapittelet. At boka er utstyrt med både oversikt over Treningsapparater og Treningsprogram er et stort pluss.

Herved anbefalt, også til samtalegrupper evnt. bibelgrupper.

onsdag 2. januar 2013

Og gutten ble fylt med visdom - WHAT?

I dagens tekst fra Bibelen kan vi lese om Jesus som tolvåring i tempelet. Mange kjenner fortellingen om at foreldrene glemmer tolvåringen på vei hjem fra påskefeiring i Jerusalem. Snart finner de han i tempelet der han overrasker alle med sin kunnskap og forstand. Så sier han: "Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?". Fin historie!

Men jeg har merket meg noe ved lesningen av denne fortellingen blant en del kristne. Noe som gjør fortellingen litt unyansert fordi det er noe som blir borte. Jeg tror det har å gjøre med at de tenker at Jesus ikke var en vanlig gutt, men at han var Gud selv, også som tolvåring. Han visste jo alt, som Gud, så det eneste rare her, er at omgivelsene ikke skjønte det.

Men det er noe med tanken om at Jesus egentlig har på seg Supermanndrakt under klærne sine hele tiden jeg ikke får helt til å stemme. Riktignok står det at hans mor tok vare på alt dette [det som skjedde] i sitt hjerte, men heller ikke hun forstod hva Jesus mente med å være i sin Fars hus.

Jesus vokste, ble sterk, ble fylt med visdom, men de rundt han skjønte ikke hva som skjedde. Dette reiser en spennende problemstilling: Når visste Jesus at han og Gud var ett? Hvordan fikk han i tilfelle vite det hvis han ikke visste det hele tiden? Hvis han ble fylt med visdom etter hvert som han vokste, betyr jo det nødvendigvis at han ikke var helt full fra dag en.

Mange har selvfølgelig reflektert mye på dette opp gjennom historien. Jeg tror ikke Jesus hadde full visshet om hvem han var, eller satt på hele Guds innsikt fra unnfangelsen av, for å si det sånn. Det betyr at vi er inne i et av mysteriene omkring denne personen. N.T. Wright har foreslått at Jesus fikk en gradvis bevisstgjøring om hvem han var gjennom et sterkere og sterkere kall. Og så skjedde det noe helt spesielt i hans dåp. For meg høres dette både riktig og veldig spennende ut.

Å lese Jesusfortellingene med en forestilling om at han bare later som om han er menneske, blir både uinteressant og feil. Gjør det ikke?

Måtte Jesus bruke tid på å tilegne seg kunnskap? Visdom? Erfaring? Jeg tror det.