Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

fredag 22. november 2013

Sett lyskasteren på C.S.Lewis i dag

Siden det i dag er 50 år siden C.S.Lewis døde, er det en fin anledning til å sette fokus på denne meget spennende mannen, tenkeren og forfatteren.

Mange kjenner han som Narnia-forfatteren, men han var like mye en stor apologet for kristen tro etter at han som godt voksen gikk fra å være ateist til å bli en kristen. Hans tankerekker og filosofiske tilnærming til kristen tro har fått mange til å se kristendommen med nye øyne.
I stedet for å skrive et langt blogginnlegg i dag, sender jeg dere rett og slett videre til andre artikler som er verdt å lese. Bjørn Are Davidsen er en av de store Lewis-kjennerne i dette landet, og jeg kan bare anbefale å stikke innom hans blogg i dag her. Stefan Gustavsson har noen utfordrende tanker angående Lewis i svenske Dagen her. Nils-Petter Enstad skriver i Korsets Seier her. Espen Ottosen skriver har et innlegg i Aftenposten her. Og det er sikkert mange andre artikler i anledning dagen også.

Et sitat kan vi også godt koste på oss fra hans mest kjente apologetiske bok Mere Christianity (Se det i øynene):

Kristendommen er nemlig en kjempende religion. Den mener at Gud skapte verden - at rom og tid, hete og kulde, farger og smak, dyr og planter, er ting som Gud skapte ut fra seg selv, slik som et menneske lager en fortelling. Men den mener også at svært mye har kommet galt av sted i den verden Gud skapte, og at Gud insisterer, og insisterer meget sterkt, på å bringe det på rett kjøl igjen.

mandag 18. november 2013

Stemmer egentlig fødselsfortellingene om Jesus?

Det nærmer seg jul. Og tar jeg ikke helt feil, vil nok enkelte aviser også i år komme med noen oppslag om at forskere f.eks. ikke tror noe på at Jesus ble født i Betlehem. De færreste vil vel løpe til nærmeste bibliotek og lese seg opp på hva forskere egentlig mener av den grunn.

Professor i NT, Steve Moyise, ved University of Chichester, UK, har på en meget god og oversiktlig måte gått igjennom flere av de sentrale problemene knyttet til Jesu fødselsfortellinger i en nylig utgitt bok, Was the Birth of Jesus According to Scripture?. På snaue hundre sider får han gjort unna mye.

Bokens fokus er om eller på hvilken måte fødselsfortellingene stemmer med hva GT sier skal skje. Og det er langt flere uklarheter rundt dette enn hva mange kristne nok er klar over. Både Matteus og Lukas tar seg store friheter i sin anvendelse av GT. Derfor vil en som bare leser GT-teksten i sin egen kontekst, oppdage at NT nærmest bedriver sitatfusk innimellom. Men betyr det at historiene rundt Jesus er funnet på? Nei, det trenger de ikke, i følge Moyise.

Ja, det er sant at en del forskere er skeptiske til at Betlehem faktisk er fødestedet til Jesus. De ser det som heller sannsynlig at Betlehem ble konstruert som fødested p.g.a. Messiasforventningene knyttet til byen. Men tenk om Betlehem ikke hadde noen forventning knyttet til seg i det hele tatt på Jesu tid? Moyise mener dette er tilfellet. Han mener det er stor sannsynlighet for at Jesus faktisk ble født i Betlehem, og at man i ettertid lette i GT for å finne en begrunnelse for hvorfor i all verden det var der han ble født. Betlehems sentrale plass som profeti ble til først i etterkant av Jesu liv.

Moyise, sammen med mange andre forskere, er mer skeptisk til fortellingen om vismennene og stjernen. Her mener mange at det heller er hentet stoff fra parallelle tekster i GT, men avviser ikke at det likevel kan ha skjedd. Problemet med en stjerne som peker på ett hus, har vært diskutert så langt tilbake som til biskop Krysostomos på 300-tallet. Det kan ikke ha vært en stjerne, de er for langt unna, så det må dreie seg om et annet lysfenomen, hvis det i det hele tatt er bokstavelig ment.

Boken tar for seg temaer som Eliasprofetiene, Johannes Døperen, Davids sønn-tittelen, Betlehem, Nasaret, Egypt, Rama, og ikke minst jomfrufødselen. Moysie går faktisk ganske grundig til verks i sin korte bok. Han lander nok ikke alltid på det kristne vil være vant til å høre og tro, men jeg opplever at han har gode poenger for sine standpunkter. Boken er da også anbefalt av storheter som Craig A. Evans og James Dunn.

Denne boken anbefales, særlig overfor alle som liker å face problemstillinger knyttet til Jesus og bibelforskning og ønsker å lese om alternative måter å tolke materialet på. Jeg liker slike bøker.

Ingen stor fare for at kristne tenker for mye

(Debattinnlegg i Vårt Land 29.okt)


Trosforsvarskonferansen Veritas er en nyskapning i Norge, og lørdag 26.okt var over 250 mennesker samlet på Bibelskolen i Grimstad. Opplegget var vel noe tilnærmet en suksess. Vårt Land har samme dag en artikkel med overskriften «Advarer mot ‘rasjonell overtro’». Er det grunn til å advare i forkant av en slik konferanse?

Trosforsvar, eller apologetikk, har de senere årene fått en fornyet oppmerksomhet i mange kristne miljøer, særlig blant ungdom. Men fortsatt kan det merkes en sterk skepsis blant mange kristne. Jeg vet ikke helt hvorfor, men har en mistanke om at det skyldes erfaring med dårlig praktisert apologetikk. Jeg har jobbet med dette faget på Sagavoll Folkehøgskole i mange år nå og vil sterkt argumentere for trosforsvarets nødvendighet.

Da jeg var ungdom, søkte jeg etter gode svar på alle spørsmålene jeg hadde. Og det var ikke få. Det rare er at det gjør jeg fortsatt. Og de ungdommene jeg jobber med hver dag gjør også det. Apologetikk handler først og fremst om å slippe til spørsmålene, tvilen, og tankene rundt alt det som har med tro å gjøre. Det er ikke, og bør ikke være, å pugge riktige svar på de og de spørsmålene. Apologetikk er det motsatte av indoktrinering fordi den legger sterkt fokus på at folk skal tenke selv, bruke fornuften og sjekke all tilgjengelig kunnskap og visdom.

I artikkelen i Vårt Land intervjues professor i sjelesorg, Tor Johan Grevbo, om apologetikk. Han anerkjenner apologetikkens plass, men advarer mot en «en slags overtro» på den. Han har helt rett, men det spørs om ikke advarselen ble litt vel tydelig og anerkjennelsen kom helt i bakgrunnen.

Apologetikk kan i sin umodne form fungere som en ren fornuftsdyrking uten kontakt med andre deler av det å være kristen og menneske. Den kan bli for akademisk. Men jeg tror at de fleste som holder på med dette i Norge i dag, hvor en del holdt foredrag på konferansen, neppe ser på apologetikk som tilstrekkelig. Den kommer i tillegg til lovsang, bønn, sjelesorg, fellesskap, nattverd, gudstjenester, etc. Å se på apologetikk og sjelesorg som motsetninger, er på alle måter uheldig, enten den kommer fra den ene eller andre kanten.

Det handler altså om å forene tro og tanke, som også Vårt Land ønsker å gjøre. Kristne trenger opplæring i dette. Ikke for å vinne diskusjoner eller debatter, men for å forstå at det er gode grunner for å tro på Gud, Jesus, Bibelen, etc. Hvor ofte har jeg ikke hørt at kristne forteller om at de har dårlige opplevelser med kristne ledere og prester når de har stilt ærlige spørsmål om tro. Enten har de blitt avfeid, eller de har fått svar som ikke tåler særlig etterprøving. Det er alltid litt trist å høre.

Ordet trosforsvar kan kanskje være misvisende. Jo, det handler om å forsvare troen med fornuften. Men den viktigste jobben der skjer faktisk i møte med meg selv og min egen tro og fornuft. Tåler min tro at jeg slipper spørsmålene mine til? Tåler troens innhold kritisk søkelys? «Hvis kristen tro er sann, tåler den det» er en vanlig tanke innenfor apologetikken. Det er veldig vanskelig å se at det er en avgjørende fare i Norge i dag at kristne tenker for mye, eller på noen som helst måte har blitt akademiske fornuftsdyrkere.

Treenigheten som forklarer alt (Bokanmeldelse)

(Bokanmeldelse skrevet for avisa Dagen, publisert 31.okt)

Mange mennesker sliter med å forstå treenigheten. Naturlig nok. Selv kristne famler når de skal til å forklare at Gud både er tre personer, Faderen, Sønnen og Ånden, og samtidig én. Men tenk om det er akkurat dette som best forklarer den verden vi lever i og hvem vi er? Det hevder den tidligere buddhistmunken Ellis Potter i en ny bok som er utgitt av Damaris og Lunde forlag.
 

Boken på bare 75 sider tar for seg intet mindre enn «Tre teorier om alt». Ikke så mye som en fotnote er å finne her. Tre sirkler fungerer som illustrasjoner på disse tre altomfattende teoriene. Selv innrømmer han at det er ekstremt forenklede bilder, men blir det for enkelt? Jeg er langt på vei villig til å si nei. Boken lodder dypt, forfatteren har et levd liv i det han skriver om, og den innbyr leseren til spennende tenkning. Ganske sikkert ukjent tanketerreng for mange kristne, men det tror jeg er bare sunt.

Disse altomfattende teoriene er monismen, dualismen og trinitarismen. Disse kan altså tegnes som tre sirkler. Inni hver sirkel er alt som finnes. Den første sirkelen er tom, fordi alt er ett. Dette er grunnleggende i buddhismen, hinduismen og i New Age-bevegelsen. Den andre er delt i to, som Yin og Yang, mørke og lys, fordi virkeligheten består av to likeverdige motsatte krefter. Tanken er sentral i mye østlig inspirert estetikk, terapi og medisin. Den tredje sirkelen er delt i tre, fordi alt som finnes er et resultat av en treenig personlig Gud. En sentral tanke i kristen tro.

Boken peker på sentrale svakheter i monismen og dualismen, men først og fremst er den et sterkt stykke tenkning rundt treenighetens avgjørende betydning for at alt er som det er. Potter har bakgrunn fra zenbuddhismen, og har fortsatt stor sans for mye i den, men han mener den kommer til kort sammenliknet med den kristne tros forklaringskraft.

Alle tre teoriene er enige om at virkeligheten ikke er perfekt eller fullkommen akkurat nå. For Potter blir det derfor et sentralt spørsmål hvordan virkeligheten var når den var fullkommen. Og hva er egentlig problemet i dag? Monismens tanke om at alt er ett, opphever individet slik at jeg blir deg og relasjoner i bunn og grunn er et onde. Det perfekte er dermed oppløsning av individet og en fullstendig relasjonsløs tilværelse i en absolutt tomhet, et ingenting. Og der blir du alt.

Dualismen har harmoni som mål. Det betyr at det gode og det onde alltid må være til stede, at det gode aldri kan vinne, og at verden er statisk og ubevegelig. En uholdbar teori.

Trinitarismen tar utgangspunkt i at «Gud er Gud, og Gud er ikke alene», som det heter i Potters eget ordtak. At vi finner både enhet, mangfold, forskjellighet og relasjoner i Gud selv, åpner opp for en helt annen verden enn det monismen og dualismen gjør. Det åpner for et helt annet mål med livet.

Ingenting har en mening i seg selv, hevder Potter. Til syvende og sist har mening med relasjoner å gjøre. Fargen rød har ingen mening før den er i relasjon til andre farger. «På samme måte har du ingen mening i deg selv, men bare gjennom din relasjon med dine omgivelser.» Derfor blir det meningsløst å søke seg inn det relasjonsløse, slik monismen legger opp til. Faderen, Sønnen og Ånden står i relasjon til hverandre og gir hverandre dermed mening, slik vi får mening ved å stå i relasjon til Gud og hverandre.

Lidelsen i verden henger sammen med at vi er selvsentrerte. Den treenige Gud er ikke selvsentrert, men andre-sentrert. Personene i Gud er fullstendig andre-sentrerte. «Denne andre-sentreringen er kilden til Guds kraft, for når hver av personene gir seg selv helt til de andre, så fylles den samme personen dobbelt opp tilbake. Slik øker kraften hele tiden.» Gud er kjærlighet. Vi er ment å være andre-sentrerte, slik som Gud. Frelsen ligger i relasjonen, ikke i det relasjonsløse.

Boken er en underlig god blanding av filosofi, teologi, mystikk og apologetikk. Jeg liker det. Den som leser den, vil forstå hva jeg mener. Boken legger nesten opp til å bli snakket om og diskutert, så hvorfor ikke lese den i samtalegrupper?

Som en bonus inneholder boka 30 sider til med 45 spørsmål til Potter om alt fra buddhisme, ateisme, meditasjon, Bibelen, kristne, etc. og hans svar på disse. En morsom vri. Her er det mye klokskap for både kristne ledere og lekfolk. Boken er med dette anbefalt på det varmeste.