tenk(t)om

En blogg om ... tja

2012-01-31T19:25:00.000+01:00

Det blir visst ikke så mange blogginnlegg fra meg om dagen. Det er nok å gjøre likevel. Nå står en Uganda-tur for døren, så det blir nok noen uker til neste innlegg også.

Jeg har ikke skrevet noe om Utøya og Guds straff, selv om det har vært fristende og noen nok hadde forventet det. Mange andre har jo gjort den jobben bra likevel. Slutter meg til mye av kritikken mot Haakonsens kobling og tolkning av Bibelen.

Det er også flere andre aktuelle saken jeg gjerne skulle ha skrevet om. Men jeg får vel jobbe med å være litt mer på hugget etter turen.

Forhåpentligvis får jeg vel tid til å lese litt de neste ukene. Tar i hvert fall med meg en bok av Peter Enns, The Evolution of Adam. What the Bible does and doesn't say about human origins. Tror det kan være en spennende bok.

Vita-modellen på Modum

2012-01-23T21:12:00.001+01:00

Det er mange ulike retninger innenfor psykiatrien, og det finnes neppe en modell som automatisk virker på alle. Derfor er mangfold i utgangspunktet veldig bra.

Ved Modum Bad utviklet de for rundt ti år siden en modell de kaller Vita-modellen. Modellen er beregnet på pasienter som sliter med angst og depresjoner og som synes det er naturlig også å trekke inn eksistensielle og religiøse spørsmål inn i behandlingen.

Gry Stålsett har nettopp forsvart sin doktoravhandling om Vita-modellen, og der slår hun fast at de kan vise til oppsiktsvekkende gode resultater. Flere medier har de siste dagene gitt spalteplass til doktoravhandlingen, bl.a. Vårt Land og forskning.no. Det er bra.

Jeg har selv hatt et opphold på Vita-avdelingen for en del år siden og vil gjerne skryte av opplegget. Det kan godt være at mange som leser om modellen tenker at Modum Bad her driver med en eller annen skjult form for forkynnelse, men noe i den retning kan jeg ikke bekrefte. For noen av pasientene er Gud en bra faktor i livet, for andre er han i høyeste grad en problematisk. Det viktigste var å kunne forholde seg til Gud som tema.

Selvbilde, morsbilde, farsbilde og gudsbilde, det er bildene som preger vår livshistorie. For meg og de andre som var der sammen med meg, var det helt naturlig å analysere og bli bevisste på disse. Man søker seg på Vita, så alle var i utgangspunktet innstilt på hva som kom. Ikke alle var kristne. Men alle forholdt seg på en eller annen måte til Gud.

Fra Vårt Lands intervju med Stålsett:

- Det er ikke nødvendigvis slik at en streng forkynnelse alltid ender med et hardt gudsbilde. Det er samspill med følelsene i familien og erfaringer i nærmiljøet som ofte blir avgjørende. Det er kulturen, hva som oppleves som tillatt og forbudt, som innpodes - og det er ikke nødvendigvis det samme som forkynnes.

Religion kan skape psykiske problemer, men kan også hjelpe med å overkomme psykiske problemer, skriver Stålsett i avhandlingen. Gud - eller Jesus - kan være enn tilknytningsfigur som kan gi trygghet og trøst. Pasienter med et negativt selvbilde, har ofte et bilde av Gud som streng dommer.

Jeg vil i hvert fall gratulere Modum Bad med resultatene. Herved anbefalt.

Seks problemer for moderne kristne apologeter

2012-01-22T21:33:00.001+01:00

Via Interessert? (Hallvards blogg) kom jeg over en annen interessant blogg med et blogginnlegg om utfordringer for kristne apologeter her. Utgangspunktet for dette blogginnlegget er at kristendommen oppstod i en allerede religiøs verden, både den jødiske og den gresk-romerske, og at den dermed hadde en helt annen ramme enn kristen forkynnelse i dag står overfor.

Kristendommen ble kanskje den gang av mange sett på som en fortsettelse eller en fullførelse av den hedenske religionen, altså et steg eller to videre i utviklingen. Med moderne mennesker har vi ikke noe slikt å bygge på.

Modern Christianity as experienced by converts tends to be incomplete - precisely because modern Christianity has nothing to build on. This means that modern incomplete Christianity lacks explanatory power, seems to have little or nothing to say about what seem to be the main problems of living. For example, modern Christianity seems to have nothing to do with politics, law, art, philosophy or science; to inhabit a tiny, shrinking realm cut-off from daily concerns. Modern Christianity often deletes miracles; original sin; the virgin birth, the incarnation and dual nature of Christ; Christ's death, resurrection and atonement; the Holy Trinity; angels, demons and unseen spiritual warfare and so on - yet without these and other elements, Christianity does not really hang-together nor does it satisfy human yearning.

Moderne kristendom føles ofte grunn. Og den lever i omgivelser som er direkte fiendtlige og som ikke orker lange innviklede argumenter. Hva er så løsningen??

Den finner du ikke her, men hos bloggskriveren selv. Så trykk og les alle de seks problemene og hans forslag til løsning.

Er det kristelig å hate religion?

2012-01-12T23:21:00.000+01:00

Videoen nedenfor deles av mange kristne på nettsteder om dagen. Jeg ser at sangen er kul, og at det er bra budskap i den, men er det ok at kristne hater religion?

Jeg har hørt det før, i mange år, særlig i frikirkelige sammenhenger. Kristen tro er ikke en religion. Religioner handler om hva mennesker kan gjøre for å tilfredsstille Gud eller en gud, mens kristendommen handler om å ta i mot hva Gud har gjort ferdig for oss. Det høres veldig bra ut, men det er vel strengt tatt en definisjon på religion bare de innenfor noen kristne miljøer vil si seg enig i.

DERFOR tror jeg det er stor sjanse for at det høres et annet budskap her, nemlig at det er ok å hate det religiøse livet til alle andre enn kristne. Eller er jeg litt vrang når jeg tolker det slik?

Jeg mener også at kristendommen står i en særstilling, det er jo derfor jeg er kristen. Men jeg mener også at jeg skal ha stor respekt for alle mennesker som søker Gud, enten de er kristne eller muslimer eller noe annet. Det å søke Gud er positivt. Eller mener kristne at det er bedre å være ateist enn muslim?

Paulus møter annerledes troende i Athen (Apg 17). Hva gjør han? Hater han religionen deres? Nei, han viser stor respekt for deres religiøse søken. Så går han videre derfra.

Lærer Jesus oss å hate religion? Han er sterkt kritisk til fariseernes lover og praktisering, men er ikke det noe annet? Problemet var jo ikke at de søkte Gud, men at de ikke søkte Gud. De var for opptatt av å vise seg for menneskene rundt seg.

Jeg tror at kristendommens kjerne er nåde. Gratis frelse mottatt ved tro, ikke gjennom gjerninger. La det ikke være tvil om det. Jeg deler også oppfatningen at mange andre religioner legger veldig stor vekt på frelse gjennom gjerninger. Skal jeg sende et budskap til mennesker i disse religionene, ønsker jeg Paulus' tilnærming i Athen. Full av respekt, samtidig med et klart budskap om hva kristen tro er.

Det er ikke kristelig å hate religion. Sett utenfra må det jo oppfattes som å skyte seg selv i foten.

Problemet med å pugge svar

2012-01-11T19:51:00.003+01:00

Jeg tror jeg har skrevet det før, men jeg kan godt repetere det: For mange år siden var det en kar som beskyldte meg for å drive med hjernevasking i timene mine. Jeg er altså lærer i apologetikk (trosforsvar), og den unge mannen var skeptisk. Forståelig nok. Det var bare en hake ved det hele, han hadde aldri vært i noen av timene mine, og han visste ikke helt hva som foregikk.

Det ble, også det for mange år siden, gitt ut en bok på norsk som het "Hva skal vi svare?". Jeg var nok ikke den gangen spesielt kritisk til en slik tittel, men jeg ser helt klart at denne typen titler kan føre galt av sted.

Hva er problemet med "hva skal jeg svare når noen spør om det og det"? Først og fremst at det kan virke som om det finnes standardsvar på viktige spørsmål, men enda mer at det kan virke som om den som skal svare, ikke trenger å tenke, bare pugge.

Mitt møte med Jehovas Vitner har gitt meg et inntrykk av at de bruker mye ressurser på å pugge hvilke bibelvers og hvilke svar de skal gi på de og de spørsmålene. En del kristne har også en tendens til å lire av seg bibelvers på autopilot. Sitatautomater, enten de er kristne eller andre, er lite interessante å snakke med.

Når jeg snakker med noen, stiller spørsmål og lufter problemstillinger, så er jeg først og fremst ute etter å snakke med en person, en levende person som har tenkt og grublet over noe av det jeg er interessert i. Har personen hatt det slik som jeg har det? Har han tvilt på det samme? Har hun tenkt på det samme som jeg selv? Hvordan tenker han? Har hun funnet noen svar hun selv er fornøyd med?

Hvis det var ferdigproduserte svar man skulle lære i apologetikken, ville den skeptiske mannen hatt rett. Det er jo selvsagt rett at de får møte både gode og ordentlige svar på de ulike spørsmålene, ikke for at de skal pugges, men for at de skal vurderes, analyseres og tenkes på før man lander på hva man selv står for. Jeg må vel innrømme at apologetikk har fått et litt dårlig rykte i mange miljøer nettopp fordi det har blitt praktisert på en dårlig måte der pugging har vært viktigere enn tenking. Det er bare å beklage.

Jeg ser at vi står i følgende kommunikasjonsproblem når vi jobber med apologetikk: Hvordan formidle at det finnes gode svar på viktige og ærlige spørsmål, samtidig som vi advarer sterkt mot å bli sitatautomater? Jeg vil sitere fra Mere Apologetics av Alister McGrath:

The best responses to the questions people ask us about our faith are not those borrowed from textbooks or based on industry-standard templates, but are those developed by individual apologists as they reflect on the questions being asked, the situations of the people asking them, and the reources available to answer them. Apologists cannot be content to depend on borrowed answers. They need to develop answers for themselves. In short, they need to own their answers. Never give an answer to a question that doesn't satisfy you in the first place. [Min utheving]

.
Dette er så kloke ord. Ikke lån svar! Ikke gi svar som du selv ikke er tilfreds med!

Alt vi skal formidle til andre må ha vært innom oss og blitt en del av oss. Å drive med apologetikk er en kunst, noe man må øve på og utøve, ikke noe man bare kan lese seg til. Sånn sett kan det sammenliknes med pedagogikk. En god pedagog er noe annet og noe mer enn en teoretisk sterk pedagog.

En god apologet er en god lytter, et godt menneske og et klokt menneske som ikke hever seg over den han snakker med, men som stiller seg på lik linje og tenker høyt og ser på ulike løsninger sammen med den som stiller sine spørsmål. Ærlighet og ydmykhet er kjerneord.

Jeg vil gjerne være en god apologet, men ser at jeg fryktelig lett havner i sitatfella, eller fasitsvarfella, fordi jeg glemmer å lytte og blir for ivrig. Men jeg gir meg ikke.

Bra om hatgrupper fra Vepsen

2012-01-11T13:47:00.001+01:00

Kort og godt: Les dette! Veldig ryddig og opplysende.

Solid grunnbok i apologetikk

2012-01-09T19:38:00.000+01:00

Alister McGrath er en av de store kristne apologetene på verdensarenaen. Og professoren skriver bøker fortere enn folk leser. Bra bøker. Jeg har sans for mannen, veldig. Han er en spennende tenker.

Nå har han gitt ut en grunnbok i apologetikk, Mere Apologetics. Den må jeg bare anbefale på det sterkeste. Den er skrevet for de som på en eller annen måte bedriver apologetikk. Boken i seg selv er ikke veldig stor (nesten 200 sider), men til gjengjeld er den presis, velformulert og klok. Når den i tillegg er utstyrt med gode anbefalinger på annen litteratur innenfor hvert enkelt delemne, er den et must for apologeter.

Hvis jeg skulle ønsker meg noe dette året, ville det vært å få denne oversatt til norsk, eller at det ble utgitt en like god og presis bok i apologetikk. En slik bok ville jeg gjerne gitt til prester og predikanter og alle som driver kristen formidling, for McGrath inspirerer. Og vi trenger bøker som inspirerer til apologetikk.

Apologetics is about communicating the joy, coherence, and relevance of the Christian faith on the one hand, and dealing with anxieties, difficulties, and concerns about faith on the other. This has always been the case, from the time of the New Testament onward. Apologetics insists there are indeed honest and persuasive answers to honest questions people ask about faith. These questions must be respected and taken seriously. More importantly, they need to be answered. And even more importantly, there are answers that can be given.

Å oversette kristen tro

2012-01-05T20:09:00.000+01:00

Tenk deg at du tilfeldigvis kommer inn på et vanlig norsk bedehus. Du har ingen bakgrunn fra kirkelig eller kristen sammenheng. Du kjenner ikke ritualene, du kan ikke sangene, du aner ikke hva som er poenget med samlingen, du aner ikke hva som er det viktigste budskapet og du prøver å forstå hva som sies. Jeg er rimelig sikker på at du vil føle deg som fremmed i et land der de snakker et språk du ikke forstår. Denne beskrivelsen vil passe på stadig flere nordmenn, etter hvert en veldig stor prosent av befolkningen.

Man kan drømme om gode, gamle dager, men vi er ikke der nå. For lenge siden kunne folk sin bibelfortelling. Det kan du ikke forutsette lenger.

Spør en vanlig nordmann om hva kristen tro går ut på, eller hva som er hovedbudskapet i kristen tro, og jeg er sikker på at svarene kanskje vil være skuffende. Det er mye mulig at han ville ha lagt vekt på noe helt annet enn det en kristen ville ha følt seg bekvem med.

Spør en vanlig kristen nordmann om hva kristen tro går ut på, eller hva som er hovedbudskapet i kristen tro er, og jeg er sikker på at du kanskje ville fått et ok svar, men at det ble brukt mange fremmede "intetsigende" ord for andre utenfor miljøet.

For hva betyr frelse? Nåde? Synd? Soning? Rettferdig? Lov? Evangelium? etc. Hvert eneste av disse ordene har flere betydninger enn det en kristen ville ment. Husk også at hva avsenderen av budskapet mente betyr lite, mens budskapet mottakeren oppfatter betyr alt.

Det er så vanlig å bruke disse "kodete" ordene i kristen sammenheng at jeg tror vi glemmer at de må oversettes, nå enda mer enn før. Vi trenger gode oversettelser. Vakre oversettelser.

Vi har nettopp fått ny Bibel. En solid gruppe fagfolk har jobbet i mange år med å forstå hva tekstene sier på grunnteksten, men også hvilke norske ord vi må bruke i dag for å forstå dette. Det er så elementært. Ord forandrer mening, faktisk så raskt som fra generasjon til generasjon.

Da Jesus skulle forklare hva Guds rike var for noe, var han en genial pedagog. Han brukte bilder fra det livet tilhørerne kjente veldig godt. Slik jobber en mester i oversettelse.

Jeg er ingen mester i oversettelse, men jeg jobber alvorlig med å bli bedre. Bare det å prøve å fjerne mest mulig av klisjeer og fremmede formuleringer fra mine egne taler, er en krevende, men også viktig og spennende oppgave.

Husk at hva som er fremmed språk, alltid må defineres av tilhøreren. Skal jeg bruke et fremmedord, må jeg i størst mulig grad prøve å sikre at tilhøreren lærer en betydning av det som er i samsvar med hva jeg mener.

Lytt bare til C.S. Lewis:

You must translate every bit of your theology into the vernacular ...

I have come to the conclusion that if you cannot translate your own thoughts into uneducated language, then your thoughts are confused. Power to translate is the test of having really understood your own meaning.

Dette gjelder også innenfor forskning og utdanning, tenker jeg. En professor som kan skrive en god populærfaglig bok om sitt emne, har en høyere stjerne hos meg enn en som bare kan kommunisere med likesinnede.

Dette er uansett en formidabel oppgave for alle som er opptatt av formidling av kristen tro. Klarer vi å oversette kristen tro til et vakkert språk vanlige folk anno 2011 forstår? Krevende? Ja. Umulig? Nei, absolutt ikke.

Noen tanker om tenk(t)om 2012

2012-01-02T21:15:00.001+01:00

Først, et riktig godt nytt år til alle dere som stikker innom bloggen min. Måtte 2012 bli et godt og rikt år for oss alle sammen!

Jeg har nå holdt på med denne bloggen siden før jul 2009. I begynnelsen skrev jeg mye, veldig mye, og det meste egentlig. På disse årene har skrivingen gått i rykk og napp. Ujevn rytme vil nok prege 2012 også, for i perioder krever jobb og familie all min tid.

Ujevnt er også antall lesere, fra topper i forbindelse med at bloggen blir anbefalt på VG, til daler når jeg ikke har skrevet på en stund. Det betyr ikke så mye for meg, bortsett fra at jeg blir veldig glad når noen nevner at de har lest noe spennende på bloggen min.

Det begynner å bli en viss profil på bloggen min. Først og fremst skal det være en blogg om det å være menneske, et kristent, levende, spørrende, tenkende, søkende menneske. Det er en livssynsblogg med sterk kristen profil, men jeg ønsker også å kunne ta opp det som engasjerer meg i media og samfunn, eller emnet knyttet til psykologi, o.a.

Jeg skriver ikke for kristne spesielt, eller for ikke-kristne spesielt. Jeg har ingen uttalt forkynnende tanke bak dette, men jeg liker godt å få folk til å tenke og til å stille nye spørsmål til det de selv står for. Det er ok å være uenig med meg, selvfølgelig, men jeg er ikke veldig happy for anonyme usaklige innlegg. Likevel, hvis noen føler at de får hjelp for sin kristne tro gjennom noe av det jeg skriver, vil få ting gjøre meg gladere enn det.

Jeg er lutheraner, medlem av Den norske kirke, men trives egentlig godt med at kristne er forskjellige. Det gjør at jeg leser og finner inspirasjon fra ulike retninger. Mange av bøkene jeg trekker fram eller anbefaler på bloggen treffer meg på en eller annen måte. De kan oppleves viktige, uten at jeg derfor går god for alt forfatteren har skrevet, eller at alt i boka er like bra.

Apologetikk står mitt hjerte nært, men det er ikke et fagfelt som i seg selv gir meningen med livet. Jeg ønsker ikke å skrive akademisk om apologetikk eller tro, selv om mange av bøkene er rent akademiske. Jeg har som mål å kommunisere til vanlige folk. Så kan de som vil dypere, kjøpe seg bøkene.

Hvis jeg kan være med på å finne fram til bøker andre vil like, er det jo strålende da.

Overfor ikke-kristne har jeg vel i noen grad behov for å peke på at kristen tro ikke nødvendigvis er helt lik fordommene til folk. Jeg vil også vise at det er mye som kan diskuteres, at det foregår diskusjoner innad i kirke- og teologikretser, men at det er veldig mye man likevel er enig om det meste. Om dette blir kommunsert på en god måte, vet jeg ikke.

En blogg er personlig. Det er et mål for meg å være personlig. Jeg er ikke veldig privat her, tror jeg. Men hva jeg tenker og føler i møte med tro, tanke, religion, tvil, ønsker jeg å dele fordi jeg tror det kan hjelpe noen i sitt liv som kjemper med sin tro og sine tanker.

Jeg har en del tanker om enkelte tema jeg gjerne skulle skrevet veldig grundig om, kanskje mer akademisk, men det får komme hvis jeg får tid en gang.

Håper du har lyst til å følge bloggen videre i 2012. Det gir meg veldig mye å skrive, selv om det ofte er litt for mye hastverksarbeid det som kommer ut, men sånn må det bli noen ganger. Får jeg en kommentar i ny og ne er jeg også fornøyd.

Genesis 1 - 3 og Adam og Eva

2011-12-31T15:03:00.000+01:00

Jeg har vel sagt det før, men sier det mer enn gjerne igjen, jeg liker Genesis (eller 1 Mos) 1 - 3 veldig, veldig godt. Disse kapitlene er så viktige og meningsfulle at jeg hele tiden kommer tilbake tilbake dit. Derfor er jeg visst inne i en liten stim av bøker om dette emnet om dagen.

Nå er kanskje ikke det så merkelig siden den store historien om mennesket og Gud slik den framstilles i Bibelen og i kristen tankegang ville blitt uforståelig hvis disse kapitlene var borte.

Noe annet som gjør at jeg stadig vender tilbake, er at det er så mange ulike måter å forholde seg til disse tekstene på. Det er utrolig spennende å lese ulike drøftinger mellom teologer og kristne vitenskapsfolk.

Jeg syns det er lett å ta avstand fra både ung-jord-kreasjonister og gammel-jord-kreasjonister på ene siden, og liberale kristne tolkninger som ser på Adam og Eva-historien som noe som ikke har med historiske fakta å gjøre i det hele tatt på andre siden. At Adam og Evas fall bare handler om hva som skjer inni oss, er interessant, men den hopper bukk over hvordan teksten har blitt lest og forstått i flere tusen år. Men mellom kreasjonisme og liberal tolkning er det et helt spekter av interessante muligheter.

Var Adam og Eva historiske personer? Eller står navnene som symbol for de første menneskene?
Ble de første menneskene til gjennom vanlig evolusjon, eller grep Gud inn på en spesiell måte? Var Adam og Eva de eneste menneskene i begynnelsen, eller var det andre mennesker også? Slik kan vi fortsette å stille spørsmål, viktige spørsmål, i lang tid.

Jeg har nettopp avsluttet lesingen av en ny bok på dette området. C. John Collins har nylig utgitt Did Adam and Eve really exist? Who they where and why you should care. Jeg er nesten litt overrasket over meg selv over at jeg trives så godt med å lese teologisk konservativ litteratur på dette området. Kanskje fordi den stemmen lett blir borte i norsk kirkeliv her. Jeg har lett for søke det konservative når det blir for liberalt, og motsatt. Jeg føler meg mest hjemme i midten et sted.

Det jeg liker godt med konservative bøker, er ønsket om å ta Bibelen som Guds ord på alvor. Men jeg skal også innrømme at det er en hårfin grense her et sted, for jeg er nesten allergisk mot forfattere som ikke åpner opp for andre syn og tolkninger enn sine egne eller som lever i en lukket verden. Skjønn det den som kan.

Når det gjelder denne boken, opplever jeg Collins som ydmyk og åpen for at alt kan diskuteres. Han kritiserer flere forskere jeg har sansen for, blant annet Dennis Alexander, Francis Collins og James D. G. Dunn. Og det er jo interessant i seg selv, og ikke minst nyttig for min egen tanke. Bjørn Are Davidsen har for øvrig gitt en veldig god oppsummering av Dennis Alexander sitt syn på Adam og Eva her.

For Collins mener at Adam og Eva har eksistert, som de to første menneskene, og at det må være slik fordi det er eneste måten å komme til rette med Bibelen som helhet på.

Specifically, if we deny that all people have a common source that was originally good but through which sin came into the world, then the existence of sin becomes God's fault, or even something that God could not avoid. In either case there is little reason to be confident that any relief is headed our way.

[...], how we relate to the story of Adam and Eve does, sooner or later, face us with what stance we will take toward Biblical authority.

Begge disse sitatene har mye for seg, syns jeg.

Boken kan anbefales, men bør nok ikke være eneste kilde til temaet.

Dag Refsnes om religion

2011-12-30T18:04:00.002+01:00

Jeg lurer på om ikke denne videosnutten fra Dag for mange blir en slags oppsummering av hva de tenker om religion:

Min tenåringsdatter viste meg denne og lurte på hva jeg tenkte. Hun ble vel litt overrasket da jeg sa at jeg stort sett var enig med Dag. Det vil si, jeg tror mye har gått galt i de ulike religionene. At prester flest er pedofile, eller at muslimer flest er selvmordsbombere, faller på sin egen urimelighet. Men jeg skjønner poenget.

Konfirmantlærere og prester må gjerne bruke denne videosnutten i sin undervisning. Her kan dere ta for dere punkt for punkt, men ikke glem å si at Dag har mange gode poenger.

Har kristen tro en framtid i Norge?

2011-12-29T12:56:00.001+01:00

I dag skriver jeg en hvorfor-blogg. Masse spørsmål som jeg stadig stiller meg selv.

Hvorfor tror ikke flere på Gud? Og Bibelen? Hvorfor er ikke kirkene våre stappfulle hver eneste søndag? Jeg har så mange hvorfor-spørsmål om slike ting.

Noen ganger kan jeg bli veldig mørk til sinns over slike tanker. Jeg ser at kirkene våre blir tommere og tommere, at færre og færre bekjenner seg til kristen tro, og at mange kristne miljøer blir små innadvendte kosegrupper uten videre sterk påvirkning på samfunnet rundt seg.

En av de største kristne ungdomsbevegelsene i Norge er utvilsomt KRIK. Men du skal ikke gå lenger enn til naboen før du finner folk som ikke aner hva KRIK er for noe. Frelsesarmeen, Kirkens bymisjon og Sjømannskirken har vel fortsatt et nokså godt rykte på seg blant folk flest, men disse er organsisasjonene er faktisk relativt små sammenliknet med mye av det andre kristne arbeidet som drives rundt om i Norge. I dag er det stor sannsynlighet for at mange vokser opp uten å kjenne en eneste kristen i sin slekt og omgangskrets.

Hvorfor tror ikke flere på Gud? Hvorfor velger ikke flere å følge Jesus? Jeg skjønner det ikke helt. For hvis kristen tro er sann, og god, og bra for hvert eneste menneske, hvorfor ser ikke folk det selv?

Selvfølgelig vet også jeg at kristendommen er verdens største religion, og at kristen tro sprer seg mer enn andre trosretninger i verden. Så det er vel riktigere å si at tilbaketoget er et vestlig fenomen. Norge er kanskje et av verdens mest sekulariserte samfunn.

Jeg bør vel også understreke at jeg på ingen måte setter likhetstrekk mellom antall kirkegjengere og antall troende. Det finnes nok atskillig flere som tror både på Jesus og Gud der ute enn vi er klar over. Men hvorfor går de ikke automatisk i en kirke, hvorfor oppsøker de ikke et kristent fellesskap? Hvis de tror på Jesus, hvorfor holder de seg utenfor det fellesskapet han innstiftet?

Nå er det ikke slik at jeg ikke har forståelse for at folk nøler og tviler osv. På ingen måte. Er det noe jeg har mye kontakt med i mitt eget liv, er det tvilen. Jeg stiller fryktelig mange spørsmål til min egen tro. Er det virkelige sant? Kan det være mulig? Er det så enkelt? Hva med alle de andre som mener noe annet? Etc.

Jeg jobber aktivt med kristen formidling, både i jobb og på fritiden. Jeg vet at det finnes mange kristne i landet som ønsker å ta sin tro på alvor og leve ut sin kristne overbevisning. Jeg vet også at mange kristne ungdommer ønsker å lære mer om sin tro, mer om Bibelen og mer om Gud. La det være liten tvil om det.

Men trenden er ganske tydelig. Det blir færre og færre av dem.

Er det forkynnelsen vår som har sviktet? Eller er det livene våre, livene til de aktive kristne, som virker lite livsbejaende? Blir det for vanskelig å oppdage Gud i de kristne formene?

Eller kan det være at etikken og moralen slik den forkynnes i Bibelen og av Jesus virker for krevende for folk? Ja, for den er krevende. En kristen tro uten etikk blir noe annet enn det Jesus stod for.

Det er også mulig at det ligger et svar gjemt i materialismen, folk trenger ikke Gud, de trenger opplevelser og ting. Eller tidsklemma? Det er ikke mulig å få tid til Gud og kirke og bønn og sånt innimellom alt som skal gjøres. Eller i den postmoderne relativismen, alt er jo like sant, bare følg hjertet, plukk litt her og litt der til ditt eget livssyn? Eller i ateismens store innflytelse på medier og utdanning. Jeg vet ikke, men jeg er veldig søkende etter svaret.

Jeg vet i hvert fall at kristen tro er noe man velger, av egen fri vilje, og slik må det være. Vi som står for forkynnelse og undervisning står foran formidable utfordringer. Det krever mye klokskap. Likevel, det er ikke vi som skaper tro, det er det bare Gud som kan gjøre. Troen kommer av budskapet, ikke av budbæreren. Dette ikke sagt som en unnskyldning for dårlig og uklar forkynnelse, men som noe Bibelen er helt tydelig på.

Jeg har stor tro på at kristen tro er sann og god og best for alle mennesker. Så finnes det mange dårlige utgaver av kristen tro som jeg ikke vil nøle med å ta avstand fra. Men kristen tro slik man finner den hos Jesus og Paulus og de første kristne, har jeg stor tro på.

Har kristen tro en framtid i Norge? Ja, det tviler jeg ikke på, selv om det ser mørkt ut av og til.

Interessant om skapelsen - men ingen fasit

2011-12-26T20:27:00.002+01:00

At John C. Lennox er en meget intelligent mann, er det liten tvil om. Han har i de seneste årene kommet med flere viktige bøker innenfor apologetikk, med vekt på tema som ateisme, vitenskap og tro. Vi kan nevne Gods undertaker og Gunning for God. Nå har han gitt ut boken Seven days that divide the World.

Denne boken handler om hvordan lese skapelsesberetningen i Bibelen. Må man velge å si ja eller nei til vitenskapen? Ung-jord-kreasjonistene går i ene grøften, mener Lennox. Og de som avskriver Bibelen går i andre grøften. Selv ønsker han å ta både Bibelen og vitenskapen på alvor.

Boken er kort og enkel, men likevel toucher den inn på mange av de viktige problemstillingene. Lennox har skrevet en oppbyggelig bok. Særlig når han i kapittel 5 skriver om hva budskapet i skapelsesberetningene er, har han mye viktig å komme med.

I Norge, nærmere bestemt innenfor norsk luthersk statskirketradisjon, har vi nok vært mer opptatt av budskapet i skapelsesberetningene enn av om de kan kombineres med vitenskapens funn. Lennox ville nok ment at mange av oss tar Bibelen for lite seriøst på akkurat dette området. Og han ville sikkert hatt rett.

Derfor er det spennende å følge hans tanker om hva skapelsesberetningene sier noe om, og hva de ikke sier noe om. Han gir ikke så mange fasitsvar, og jeg er av og til usikker på hvor han selv står. Men det får meg i hvert fall til å tenke nøye gjennom hva jeg selv mener. Mine tanker har veldig, veldig godt av å utfordres.

Jeg er vant til å tenke de to skapelsesberetningene som to selvstendige fortellinger. Jeg vet en del mennesker mener de to kan kombineres og henge sammen. Lennox er inne på det, men jeg er ikke helt sikker på hvor han selv står.

Lennox er mer tydelig på at han er uenig med teistiske evolusjonister som ikke regner med Guds spesielle inngripen da mennesket ble skapt. Han har noen poenger der, men jeg vet ikke helt hva jeg selv mener om saken likevel.

Boken er uansett ingen fasit, men et godt grunnlag for diskusjon. Temaene er kompliserte, løsningene mange. At jeg selv ikke alltid vet hva jeg selv mener om en sak, betyr ikke nødvendigvis at jeg ikke tenker eller tar den på alvor, snarere tvert i mot. Heller ikke kristne vitenskapsmenn kan være helt sikre her, og det er vel slik det må være.

Jeg har liggende flere bøker om samme tema, så jeg kommer nok plutselig tilbake til saken.

C.S.Lewis om miraklet i Betlehem

2011-12-22T20:57:00.002+01:00

Som skrevet for noen dager siden, har jeg i det siste brukt litt tid på boken Mirakler av C.S.Lewis. Og hva er vel mer passende enn å trekke fram miraklet som hører julen til fra denne boken?

Du vil derfor kunne høre dem som hevder: "De første kristne trodde at Jesus var sønn av en jomfru, men vi vet nå at det er en vitenskapelig umulighet." Slike mennesker synes å ha en forestilling om at troen på mirakler oppsto i en tid som visste så lite om naturens gang at de ikke skjønte at mirakler var naturstridige.

Dette er selvfølgelig feil. Selv om moderne gynekologer vet mer om fødsler enn det Josef gjorde, var ikke Josef heller i tvil om at en jomfrufødsel var naturstridig.

Og på samme måte som man vil si: "Det er vitenskapelig umulig," ville han si det samme.

Forutsetningen for at noe ble opplevd som mirakel, var at det brøt med det vanlige. Du vil rett og slett ikke oppleve noe mirakel hvis du ikke tror naturen følger bestemte lover.

En annen forutsetning for mirakler, er at det faktisk finnes noe overnaturlig. Det er når dette overnaturlige griper inn i det naturlige, vi kaller det mirakel.

Et mirakel er på ingen måte en hendelse uten årsak eller resultater. Årsaken er at Gud handler, og resultatet følger i henhold til naturlovene. I fortsettelsen (dvs. i den tiden som følger etter at det har funnet sted) er det uløselig knyttet til naturen på samme måte som alt annet.

Da man i gamle dager trodde på "menneskeetende maur og griffer i Skytia, mennesker med bare ett, enormt bein, magnetiske øyer som trekker til seg båter, havfruer, ildsprutende drager", trodde man ikke dette var et resultat av overnaturlig inngripen. De så det derimot som helt naturlig, altså vitenskap.

Mirakler står i en helt annen stilling. Hadde det eksistert ildsprutende drager, ville de bltt funnet av jegere. Ingen vil påstå at vi kan regne med noen ny Jomfru Maria eller en gjentakelse av at Jesus går på vannet. Men når noe allerede i utgangspunktet utgir seg for å være et enestående tilfelle av at noe utenfor naturen bryter inn i den, kan ikke økt kunnskap om naturen gjøre det hverken mer eller mindre troverdig enn det var på forhånd.

Hvis den hellige Josef hadde hatt for lite tro til å stole på Gud, eller for lite ydmykhet til å akseptere sin ektefelle som en from og ren kvinne, kunne han like mye som noen i vår tid ha nektet å tro på det guddommelige opphavet til barnet hennes. Og enhver av våre samtidige som tror på Gud, vil være like overbevist om dette miraklet som den hellige Josef var.

C.S.Lewis er klinkende klar på at vitenskapen aldri kan forandre på det "faktum at naturen ikke sender babyer til ungjenter som ikke 'har vært sammen med noen mann'." Fødselsfortellingen skjedde kun en gang, og ingenting er forandret med tanke på hva som vitenskapelig er mulig eller naturlig.

De fleste beretningene om mirakuløse hendelser er sannsynligvis usanne. Løgn, overdrivelser, mistolkninger og rykter utgjør antakelig mer enn halvparten av alt som er skrevet her i verden.

Hvordan forholder det seg da med det store miraklet, at Gud ble menneske?

Dersom det skjedde, var det den viktigste hendelsen i verdenshistorien - selve den hendelsen som hele historien har dreid seg om. Siden det bare skjedde en gang, er det etter Humes målestokk ytterst usannsynlig. Men nå har jo hele verdenshistorien også funnet sted bare en gang; er den av den grunn usannsynlig? Det er som å spørre om det egentlig er sannsynlig at naturen selv eksisterer. Det er grunnen til at det er enklere å påpeke, rent historisk, at inkarnasjonen faktisk skjedde, enn å påvise, rent filosofisk, sannsynligheten for at den ville skje. Det knytter seg svært store historiske problemer til å gi Jesu liv, lære og innflytelse en forklaring som er lettere å komme til rette med enn den kristne.

Mirakler utfordrer tanken fortsatt

2011-12-19T22:31:00.003+01:00

Luther forlag har i år gitt ut flere av C.S.Lewis' apologetiske verker på norsk i en serie. Flere skal visst være på vei, tror jeg. Det liker jeg veldig godt. Disse bøkene fortjener å leses.

Man kommer ikke utenom C.S.Lewis når man er opptatt av apologetikk. Han er en av de største i moderne tid, det er det liten tvil om.

Når det er sagt, kan jeg like godt komme med en innrømmelse. Jeg har ikke lest boken Mirakler før nå. Ja, jeg vet at jeg burde jeg ha gjort det for tjue år siden, men men ... Det er nok dessverre slik at det er x antall klassikere jeg ikke har rukket å lese enda.

Når jeg leser klassikere, er det likevel svært ofte slik at jeg kjenner igjen mye av stoffet og tankene. Klassikere er jo klassikere nettopp fordi de i stor grad preget historien med tanker og begreper og har blitt sitert i utallige andre bøker. Likevel, bare klassikere er klassikere. Må bare leses.

Vi er inne i høytiden som markerer det virkelig store miraklet i kristen historie. Det finnes ikke noe større mirakel enn at Gud ble menneske. De andre miraklene Jesus gjorde, blir små, men på ingen måte ubetydelige. I hele kristendommens historie har det også blitt vitnet om mirakler gjort i Jesu navn. Mirakler har alltid vært en del av den kristne tro.

Problemet er at det er veldig vanskelig å tro på mirakler, både små og store. Fornuften godtar ikke dette sånn uten videre. Jeg skal innrømme at for meg er mirakler er en litt vanskelig materie. Det er så fryktelig mange skrøner ute og går, falske rykter og juks og fanteri. For mange naive kristne som litt for lett tror på litt for mye. Ingen kristen bør noen gang forsvare noe som ikke er sant. Juks er juks.

Men er mirakler, ordentlige, skikkelige mirakler mulige? Nei, ikke i en lukket, naturalistisk verden. Men ja, hvis det finnes en åndsdimensjon og en Gud. Likevel vet vi at mange, også kristne, sliter med å godta at han gjør mirakler.

Man skulle kanskje tro at en "tørr" apologet som C.S.Lewis ville ha avfeid mirakler. Det må jo stride mot all sunn fornuft. Men det er jo nettopp det han ikke gjør. Han argumenterer for at mirakler er mulige, uten å kaste vekk den sunne fornuften. Hele boken på over tre hundre sider er et forsvar for at Gud kan gripe inn i historien.

Det største miraklet er selvfølgelig at Gud ble menneske. Lewis bruker mye tid på dette. Det er mange utfordrende tanker her. Og Lewis er en mester på å bruke lettfattelige bilder på vanskelige tankerekker.

Det er også i denne boken han hevder at mytene om Gud blir virkelige. En veldig annerledes tankegang enn det vi vanligvis møter, og i høyeste grad et akuelt tema.

Jeg må jo bare igjen si at denne boken skulle jeg ha lest før. Dette er absolutt en viktig, kanskje den viktigste boken Lewis har skrevet. Anbefales sterkt. Mye filosofi å bryne seg på her.

Dikt

2011-12-07T12:54:00.001+01:00

I dag hadde jeg lyst til å videreformidle et dikt av Freddy Fjellheim, fra hans diktsamling Mennesket har korsets form.

kristus på leit
jeg er den som søker
alle mine svar er skjulte spørsmål
alle mine spørsmål er åpne svar

Anita Skorgan og Bibelen

2011-12-05T21:23:00.000+01:00

Anita Skorgan lot seg intervjue av Vårt Land 26.nov. i Min tro-spalten. Jeg husker godt at hun for mange år siden sa noe sånt: Hvis man i det hele tatt skal lukte på å kalle seg kristen, må man i det minste holde de ti bud.

Også denne gangen påpeker hun at hennes tro dreier seg om å "henge i stroppen. Vi må jobbe, vi må anstrenge oss hele tiden." I hennes tro er det altså ikke noen plass for nåde og frelse, men at man frelser seg selv.

Dette er vel ikke akkurat kirkens lære. Og selv om hun føler seg hjemme i kirken, og er fascinert av Det nye testamentet, har hun behov for å distansere seg fra den Jesus kirken forteller om.

Hun har problemer med at Jesus skal være eneste veien til Gud. I stedet tenker hun at Jesus er en av flere veier til Gud.

Skorgan tviler på at Jesus sa han var den eneste veien til Gud. Hun mener ting kan ha gått tapt i bibeloversettelser og sensurert sin egen bibel. Men hun bedyrer at hun ikke jager etter konspirasjonsteorier.

- Jeg har lyst til å forholde meg til dette på en intelligent måte, ikke bare emosjonelt.

Anita Skorgan er ikke den eneste som tenker slik, men det nærmer seg nok likevel en konspirasjonsteori.

Bibelens teksthistorie gir rett og slett ikke grunnlag for en påstand om at kirken har funnet på at Jesus er den eneste veien til Gud. Slike teologiske endringer i teksten blir nok, dessverre for Skorgan, ren ønsketenkning.

Det er mer interessant å diskutere hva i all verden Jesus mente med det han sa, enn å bruke mye krefter på å hevde at han ikke sa det.

Bra bøker om tolkning av fakta og myter rundt NTs tilblivelse

2011-11-27T15:28:00.002+01:00

Jeg vet ikke hvor mange i Norge som kjenner Bart D. Ehrman og hans bøker. Skal jeg tippe, er det ikke fryktelig mange. I USA er han etter hvert blitt en kjendis som har fått ord på seg for å true selve grunnlaget for den kristne tro. Landskapet er litt annerledes i USA enn i Norge.

Ehrman er den kristenkonservative bibelforskeren som mistet troen på både Bibelen og Gud. Han beskriver seg nå som agnostiker. I motsetning til når Dan Brown skriver om Bibelen og kirkens historie, har Ehrman fagkompetanse i massevis for å uttale seg. Derfor er kanskje bøkene hans "farligere".

Ehrmans bestselger "Misquoting Jesus" er oversatt til norsk med tittellen "Jesus feilsitert. Slik forandret de Bibelen". Ehrman er i likhet med andre populære kristenkritiske forfattere, utrolig flink til å forklare på en enkel og genial måte, samtidig som han spissformulerer seg så det blir saftige overskrifter av det.

Det bør være liten tvil om at Ehrman vet hva han snakker om. Samtidig bør det heller ikke være tvil om at han har en viss agenda som styrer mange av tolkningene hans. For det er nettopp hvordan han tolker de fakta som foreligger, som det kan stilles en god del kritiske spørsmål til.

Det høres kanskje merkelig ut, men jeg tror til en viss grad at Ehrman holder oppe en del myter rundt tilblivelsen av NT. En av de er at vi egentlig ikke aner hva det stod i originalen, at tekstene bevisst har blitt forandret opp gjennom historien og at andre tekster enn de vi i dag har i Bibelen, like godt kunne vært med. På en måte kjører Ehrman et litt dobbelt løp, for han både anerkjenner at Bibelen slik den foreligger i dag, er så godt som lik originalmanuskriptene. På den annen side, har han behov for å ryste i forestillingen om at Bibelen er helt perfekt.

Og det er her vi kommer inn på hans agenda. Ehrmans bakgrunn er at Bibelen må være 100% feilfri både i avskrift og kopiering hvis han skal tro at Gud står bak. Dette utgangspunktet er litt fjernt for mange av oss, men det er viktig for han.

Jeg vil gjerne anbefale et par bøker som ser nærmere på Bart D. Ehrmans påstander. Timothy Paul Jones' bok "Misquoting Truth. A guide to det Fallacies of Bart Ehrman's Misquoting Jesus" er en utrolig bra innføring i teksthistorie og tekstkritikk. Boken er kort og lettlest, men likevel treffer den de viktige poengene. Gode poenger. Anbefales varmt.

Den andre boken er Craig A. Evans bok "Fabricating Jesus. How Modern Sholars Distort the Gospels". Boken er grundigere enn den første, og den tar også for seg påstander fra det berømte Jesus-seminaret i Dallas USA.

Kan vi stole på de bibelske tekstene og overleveringene? Jeg er overbevist om at vi kan, men ikke ut fra et fundamentalistisk verbalinspirert utgangspunkt. Det er nok mange fakta rundt dette som vil ryste den vanlige bibelleser også i Norge, det tror jeg nok. Likevel, sannheten bør alltid være et mål. Jeg tror en del rystelser er bra. Det forteller som regel at man har levd litt i en forestilling som ikke stemmer helt med virkeligheten. Når rystelsen har roet seg, vil kanskje noen miste sin tro, som Ehrman, eller få styrket sin tro, som herrene Evans og Jones (og meg selv, for å være litt frimodig).

Herved anbefalt.

Tankesmien Skaperkraft

2011-11-20T11:55:00.000+01:00

Siden jeg ikke får blogget så mye om dagen, kan jeg jo anbefale lesing på annet sted.

Tankesmier er spennende. Og jeg ser fram til hva den nye kristne tankesmien Skaperkraft kan bidra med. Jeg skal følge kritisk med.

Logikkens begrensninger

2011-11-06T14:46:00.001+01:00

Dette er overskriften til et kapittel i boken "Jesus - tidenes beste psykolog", som jeg anbefalte i forrige post. Kapitlet handler om noe jeg er opptatt av, og det er godt skrevet, så jeg siterer like godt litt fra det.

"Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det." Luk 18, 17

Av og til kan skarp intelligens være både en velsignelse og en forbannelse. Logiske mennesker er ofte organiserte og effektive, men denne logikken kan også føre til at de nærmer seg relasjoner til andre med en mekanisk presisjon som står i veien for å utvikle gode relasjoner.

Vi kan bruke fornuft til å nærme oss Gud, men vi kan bare innlede en relasjon til ham ut fra troen vi har i våre hjerter. For Jesus har logikk en begrenset evne til å føre oss fremover i livet. Vi kommer til et punkt der vi må stole på troen i vårt hjerte for å ta de neste sted på veien.

Jesus sa aldri at å være logisk var feil, men det er begrenset hva logikk kan gjøre for å helbrede smerte. For å komme til de dypeste delene av en relasjon, må vi legge logikken til side når den har tatt oss så langt på veien som den kan. Vi må stole på at følelsene i våre hjerter leder oss resten av veien.

Åndelig prinsipp: Hjertet kan ta seg av det hodet ikke begriper.

Inspirerende bok om Jesus og psykologi

2011-10-30T19:37:00.005+01:00

Det gis i disse dager ut en internasjonal bestselger på norsk på Pantagruel forlag med tittelen "Jesus - tidenes beste psykolog" av amerikaneren Dr. Mark Baker.

Før jeg skriver videre, vil jeg gjøre oppmerksom på at jeg har fått boken av forlaget med spørsmål om jeg ville skrive om den på bloggen. Jeg trengte ikke skrive noe, og jeg får heller ikke noe for det.

Jeg vil likevel anbefale boken, fordi jeg likte den godt, men føye til noen kritiske bemerkninger.

Bokens forfatter er en anerkjent psykolog og forfatter. Han har også mastergrad i teologi. Alt tyder på at han er kompetent til å skrive om dette emnet.

Boken er først og fremst en oppbyggelig og inspirerende bok for alle som er interessert i personlig vekst, åndelig modning og psykologi. Og den fungerer veldig bra som det. Egentlig er det også en god ressursbok for andaktsholdere. Lettlest. Bestselgere er gjerne det. Kapitlene er små, fra 1 til 4 sider, alle begynner med et bibelvers, så en tekst, gjerne fra terapirommet, for så å ende opp i et åndelig prinsipp. Den likner med andre ord veldig på mange andre amerikanske andaktsbøker. Jeg skulle ønske forlaget hadde kalt det noe annet enn Åndelige prinsipper, f.eks. Visdomsord, men innholdet i dem er ofte veldig gode.

Eksempler på Åndelige prinsipper

De som hevder å vite alt, trenger større innsikt om seg selv.
Til tider kan det være at du behandler dem du elsker på en måte du aldri ville behandler vennene dine. Dette bør du be om tilgivelse for.
Ydmykhet er styrke under kontroll.
Sterke forsvarsverk vinner kriger, men taper kjærlighet.

Det er jo ikke noe nytt at psykologer skriver fra terapirommet. Irvin D. Yalom er vel kanskje den mest kjente guruen i dag på nettopp dette. Yalom er da også svært åpen om at han er ateist, også overfor sine pasienter. Baker er altså kristen. Det burde ikke være noe problem, i utgangspunktet. Boken er forkynnende, det er vanskelig å si noe annet, men det betyr jo ikke hans timer er det. På samme måte som jeg liker å lese Yalom dele med seg av sin klokskap fra terapien, liker jeg også disse små fortellingene til Baker. Og Baker serverer ingen lettvinte løsninger, verken i retning av selvhjelpsbøker eller kristne be-så-løser-alt-seg-løsninger.

Jeg tror psykologimiljøet i Norge og Europa lenge har vært nokså ateistisk, en arv etter Freud og andre. Så det skulle vel ikke forundre stort om det lyser litt rødt for mange av hans kollegaer når han kommer trekkende med Jesus som psykolog. Det vil si, hva han gjør er å bruke psykologens innsikter og vokabular til å sammenlikne med hva Jesus sa og gjorde. Fortellingene fra terapien fortelles først. Jesus kommer inn etterpå. Det er i denne sammenheng han beskriver hvor psykologisk genial han mener Jesus var i møte med mange mennesker. Jeg mener at han her får fram veldig gode poenger. Jesus var virkelig god med mennesker. Noen ganger blir sammenlikningene kanskje litt kunstige, men det er til å leve med.

Jeg sitter igjen med et fint møte med en klok mann som kombinerer sin psykologiske innsikt og sin tro på en integrert måte. Dette formidler han til inspirasjon for andre. Visdom preger boken.

Et par kritisk bemerkninger til slutt. Det første er en bagatell, men i Norge er det lite nødvendig, om ikke negativt, å titulere forfatteren med Dr. Syns jeg. Det andre er tittelen. Jeg liker den ikke. Jesus konkurrerer ikke om å være tidenes beste psykolog. Jeg mener, han deltar ikke i den konkurransen. Han deltar heller ikke konkurransen verdens beste enkeltmannsforetak, eller verdens beste leder, eller verdens beste pedagog. Selv om han sikkert kunne vunnet flere av disse. Men for all del, tittelen selger vel.

Det kan vel også stilles et kritisk spørsmål ved det å psykologisere alt Jesus sier. Jeg ser flere problematiske sider ved dette, men det fungerer. For meg kommer en slik Jesus-tolkning i tillegg til mye annet jeg leser, og det er derfor med på å gjøre Jesus-bildet rikere. Jeg er heller ikke i tvil om at kristen tro i bunn og grunn handler om relasjoner, mellom Gud og mennesker, og mennesker imellom, og vil derfor støtte bokens anliggende her. Derfor syns jeg Bakers psykologiske analyse av Jesus er inspirerende.

Men jeg liker sånne bøker. Jeg liker kloke bøker. Og dette er en klok bok. De minner meg på sentrale trekk i min tro og i det å være menneske. Jeg trenger å bli minnet på slikt.

Boken er herved anbefalt. Fin gave er det også.

Men de kristne hadde ikke makten

2011-10-21T20:09:00.001+02:00

Det er ikke sjelden vi møter en forestilling om at fortellingene om Jesus har blitt til i et miljø med makt. Det er ikke nødvendigvis noe som er uttalt, men måten mange tenker seg at Bibelen er blitt til på, tyder på en slik forestilling.

Mange glemmer, eller kanskje aldri har lært om konteksten for de første kristne i det første århundre.

Vi vet at Jesus døde på korset. At Jesus var lederen for den nye troen, burde være allment kjent. Det burde også være kjent at hans disipler ble livredde da dette hendte. De stengte seg inne i frykt for forfølgelser.

Men det stoppet ikke der. Et eller annet har skjedd som fører til en stor forandring. De blir fyllt av en stor frimodighet og trosser sin frykt for å forkynne at Jesus er stått opp fra de døde. De visste at dette ville føre dem inn i trøbbel, ikke inn i rikdom og makt.

Allerede i kapittel 8 i Apostlenes Gjerninger kan vi lese om den første kristne martyr, Stefanus. Fortellingen fortsetter med at forfølgelser bryter løs. Og vi vet at forfølgelser skal det bli mange av i de neste tre hundre årene. Mange, veldig mange, blir drept for sin tro.

Det er dette som er virkeligheten for de første kristne. Og det er i denne konteksten evangeliene blir til. Det er i denne konteksten Paulus skriver sine brev.

Paulus var selv kristenforfølger. Etter at han er blitt kristen, skal han selv bli fengslet og kjenne lidelser for sin tro.

Det er nok lett å glemme dette. Vi forestiller oss kanskje en Paulus som sitter i bekvemme omgivelser og skriver sine brev. Eller at evangelieforfatterne var fjernt fra den harde virkeligheten.

Kirken var en bevegelse nedenfra. Den holdt ikke til i store katedraler. Den var ikke rik på materielle goder. Den hadde ikke makt. Den bestod av troende mennesker, mange kvinner, mange fattige og mange fra lavere statusforhold.

Tror dere virkelig disse hadde behov for å finne på noen eventyr som de var villige til å lide og dø for? Det tror ikke jeg.

Bibelen for vanskelig for folk flest?

2011-10-19T18:59:00.018+02:00

Dette er dagen for å skrive om Bibelen. Jeg gleder meg stort over at Bibelselskapet i dag gir ut en ny bibeloversettelse. Et enormt arbeid er lagt ned i denne utgaven. Gratulerer til Bibelselskapet!

Det er flott med et fornyet språk. Vi trenger det. Jeg har lenge sett fram til denne utgaven.

Samtidig tror jeg det er mer enn språket som er en utfordring når vi skal lese Bibelen. Boken er rett og slett vanskelig å få taket på. Det kreves en del kompetanse for å forstå. 66 bøker. Svært ulike i form og innhold. Mange rare vers. Slektskrøniker. Lover om alt mulig. Profetier. Underlige hendelser. Uforståelige hendelser. Provoserende hendelser. Hva er viktig? Hva er ikke viktig?

Mange kristne kjenner veldig på dette, at det er store deler av Bibelen som er mer eller mindre utilgjengelig for dem. Man konsentrerer seg om Jesusfortellingene og noen av brevene. Enkeltvers fra GT er kanskje streket under fordi de er gode ord, fine ord til trøst, oppmuntring og veiledning. Søndagsskolefortellingene fra GT siteres også i møter og bibelgrupper. Men hele deler av Bibelen ligger der ulest og urørt.

Det er ingen hemmelighet at kristne tolker Bibelen ulikt. Men de fleste kristne er langt mer enige enn folk er klar over. Jesus er sentrum. Det betyr at den viktigste Bibeldelen begynner etter 1000 sider. Bare det i seg selv betyr at Bibelen må leses på en annen måte enn andre bøker. GT må tolkes i lys av Jesus. Hvorfor det?

Dette er krevende å kommunisere til den vanlige mannen på gata. Det står ingen steder at det er en gradvis åpenbaring av hvem Gud er i løpet av hele GT. Dette skjønner vi etter hvert. For det er først med Jesus vi får vite hvem Gud er, så langt vi har mulighet for å erfare. Teologer kan dette, vet dette. Og en bibelkjenner ser at Bibelen selv legger opp til dette, men det kreves en viss hjelp og erfaring for å få litt taket på det.

Jeg tror folk også blir veldig blindet av at Bibelen er Guds Ord. Altfor mange ikke-kristne tror Bibelen er en lovbok fra Gud der du kan ta hvilket som helst vers og si at dette er Guds vilje. Så enkelt er det faktisk ikke. Å lese i sammenheng, å la vanskelige bibelsteder tolkes i lys av enklere bibelsteder, etc. krever kunnskap. Det scores mange billige poenger på hvor håpløs Bibelen er av folk som knapt kan ha brukt særlig tid på å prøve å forstå dette. Du leser ikke noen vers i Moseloven og så tror du har skjønt Bibelen. Hvilken annen bok behandles slik?

At jeg med dette åpner opp for at det er en viss relativitet i mitt møte med Bibelen, er klart. Det betyr ikke nødvendigvis en degradering av Guds ord i møte med mine egne tanker. Det betyr heller ikke nødvendigvis en liberal tolkning.

Jeg kjenner kristne som mener at man må ta Bibelen som den er, ikke tolke den. Problemet med denne holdningen er at det finnes ingen lesing av Bibelen som ikke samtidig er tolkning. Vi må tolke for å kunne forstå.

Det betyr også at kristne alltid til alle steder må ha en levende diskusjon om hvilken bibeltolkning som er den beste og rimeligste. Pinsevenner og lutheranere har landet på forskjellig tolkning av dåp, for å ta et opplagt eksempel. Adventistenes bokstavtolkning av skapelsesberetningene ligger et langt stykke fra lutherske statskirkepresters tolkning i Norge, for å ta et annet.

Det er en krevende bok, denne Bibelen. Så krevende at de aller fleste, kanskje alle, må ha til dels mye hjelp for å forstå. Det er også derfor utlegging av teksten er så viktig.

Jeg drømmer om at bibelkunnskapen igjen skal øke blant folk flest. Og den bør nok økes kraftig blant kristne. Jeg håper kirker rundt omkring starter med bibelundervisning for menighetene sine. Gjerne lavterskeltilbud. En ny Bibel er en fin anledning.

Stå til ansvar, du kristne sjel, for hva andre har gjort!

2011-10-16T16:17:00.003+02:00

Dagens lille tankevekker fra meg er en av mine kjepphester, og den handler om ansvar og historie.

Ikke sjelden i debatter blir kristne stilt til ansvar for hva andre kristne før dem har gjort. Det er nærmest som om den kristne, bare ved å kalle seg kristen, har medansvar for tidligere tiders grusomheter. Jeg, som kristen, må svare for heksebrenningene, for å ta et eksempel. Enda jeg ikke, og jeg overdriver ikke, har tatt livet av en eneste heks. (Og kirken har tatt livet av langt færre enn ryktene sier!)

Særlig interessant er det dersom motdebattanten regner seg selv som en slektning av, eller til og med medansvarlig for, alle de positive tingene som har skjedd i historien, alle opprørene mot kirkens tyranni og herskermakt. "Jeg er i slekt med alle gode krefter som har kjempet mot kirken gjennom historien".

Et slikt utgangspunkt er vel ikke det beste for en konstruktiv tilnærming. Selvfølgelig vil den kristne ta avstand fra det som har blitt begått i kristendommens navn som ikke er av det gode. Hva annet kan man gjøre?

Skal en fysiker, en kjemiker eller ingeniør ta ansvar for hva kolleger før dem har gjort? Atombomben? Gasskamrene? Våpen? En påstand til en vitenskapsmann om at "du er medskyldig for Hiroshima", blir litt absurd i denne sammenheng.

Skal en politiker i dag stilles til ansvar for misbruk av politikk og makt har ført til tidligere? Neppe.

Men en kristen kan gjerne høre: Se hva kirken har gjort opp gjennom, det du står for er ikke bra.

Et poeng må i denne sammenheng komme tydelig fram: Som kristen bekjenner jeg meg ikke til alt hva kristne har gjort i Jesu navn opp gjennom, men til personen Jesus. Og det betyr at hele kirkehistorien kan dømmes ut fra om det som skjedde, var i overensstemmelse med Jesu lære eller ikke. Veldig ofte er det svært lett å se at overgrepene har lite eller ingenting med Jesus å gjøre i det hele tatt. Selv om det ble gjort i Jesu navn!

Det vi kan diskutere, og som jeg mener er helt på sin plass, er hvem jeg som kristen mener Jesus er, og hvordan jeg tolker hans lære. Så kan jeg dømmes på om jeg lever etter dette, om jeg lever som jeg lærer eller ikke.

Jeg er svak for ateister og andre som bruker Jesu ord mot kirken. Det betyr ikke at de nødvendigvis alltid har rett, men ofte har de gode poenger å komme med.

Et lite apropos til slutt. Det er så lett å dømme historiske hendelser ut fra nåtidens vestlige tanker om normalitet. Dette gjør nok at vi av og til glemmer at samtiden vi diskuterer så annerledes på både det ene og det andre. Det gjelder kvinnesyn, vold, krig, slaver, ære, etc. Kirken har alltid bygget på Jesus, men vil også til alle tider være barn av sin tid. Den burde vel mange ganger ha vært mindre barn av sin tid, og heller være en motvekt. (Eller hva sier dagens politikere som mener kirken på død og liv skal mene det samme som majoriteten av folket?) Likevel, å kreve at kirken for fem hundre år siden skulle stå for det som er ok i dag, blir å kreve for mye av mennesker av kjøtt og blod.

Bibelens lære inneholder ingen tanke om at kirken og kirkens folk noen ganger klarer å etterleve Jesus helt perfekt. Den vil aldri nå opp til den standarden. Heller ikke i dag. Derfor vil det alltid være lett å finne feilene.

Den enkelte kristne som blir stilt til ansvar for historien, har derfor lite annet å gjøre enn å peke på Jesus. Så får Jesus ta støyten om budskapet holder eller ikke.

- Jeg tror på Vitenskapen

2011-10-15T19:49:00.001+02:00

Ingen lang bloggpost denne gangen. Jeg ønsker bare å sette fokus på en liten, men ikke ubetydelig sak.

Jeg kjenner ingen som ikke tror på vitenskap. Men jeg er skeptisk til alle som sier at de ikke tror på Gud, men på Vitenskapen, gjerne i bestemt form og stor bokstav.

For den finnes ikke.

Er kaffe godt eller dårlig for kroppen? Hva sier vitenskapen?
Hvilket kosthold er det beste? Hva sier vitenskapen?
Er miljøproblemene i verden menneskeskapt eller bare en del av en naturlig syklus? Hva sier vitenskapen?

Er vi til på grunn av en tilfeldighet, eller på grunn av en nødvendighet? Hva sier vitenskapen?
Er det en vilje bak alt, eller er det helt tomt? Hva sier vitenskapen?

Dette var små og store spørsmål. Men det illustrerer et viktig poeng, nemlig at vitenskapen gir forskjellige svar. Og ikke sjelden er det mange motstridende undersøkelser.

Og hva må vi gjøre? Jo, vi må velge hva vi tror på, hvilke vitenskapelige undersøkelser har vi tillit til. Vi tror. Alle tror.

Det er det vi tror som former våre liv, og vårt livssyn.

Inspirasjonen fra Emmaus

2011-10-15T12:59:00.000+02:00

Vi er nettopp kommet hjem fra en liten tur til Milano. Byen forbindes nok av folk flest med moter og klær, men den er også et viktig sentrum i kunst - og kirkehistorien. Biskop Ambrosius og Augustin ruver i tidlig kirkehistorie. At vi kan se liket til Ambrosius, er både litt rart og samtidig spennende. Nattverden til Leonardo da Vinci er en annen stor opplevelse. Verdig og flott.

En tredje topp-opplevelse for meg var å se et maleri jeg lenge har blitt fascinert av på bilder, Kveldsmat ved Emmaus av Caravaggio fra 1605-06 som henger i Brera-galleriet i Milano. Caravaggios bilder er helt fantastiske, og må ses i virkeligheten. Brerasamlingen er et stykke imperialisme av Napoleon, men i dag kan vi vel bare glede oss over at denne store samlingen av kunstverk er tilgjengelig for oss.

Emmausfortellingen finner vi i Luk 24, 13 - 35. Det er noe ved denne fortellingen som gjør den til en svært viktig fortelling for mange kristne. Men hva er det?

Først litt om bildet.

Caravaggio var en bråkmaker, havnet ofte i trøbbel, og til slutt gikk det så langt at han drepte en mann. Da han lager dette bildet, er det nettopp det som har skjedd og han er på rømmen. Hva det gjør med bildet, vet jeg ikke, men det er interessant at det ikke er malt under spesielt harmoniske omgivelser.

På bildet ser vi Jesus etter oppstandelsen. At det er Jesus som er der sammen med de to disiplene, har de disiplene ikke skjønt før nå, enda de har gått 11 km sammen med denne mannen. De to slitne vertshusarbeiderne vet nok lite hva som foregår hos dem denne kvelden.

Caravaggio er kjent for realisme og psykologisk innsikt i bildene sine. Og dette er et bilde man kan se lenge på og tolke ansikts- og kroppsuttrykkene til personene på bildet. Spennende.

Tilbake til fortellingen.

Som sagt, denne fortellingen er svært viktig for mange kristne. Dette gjelder for meg også. Den har noe av det samme som fortellingen om Den bortkomne sønnen. Den blir en grunnfortelling som sier noe grunnleggende om mitt liv.

Det er særlig to faktorer som gjør den viktig. Det første er det jeg kan kjenne meg igjen i, det andre er den rører ved en dybde jeg kan forstå er god, men som jeg aner er dypere enn jeg kan fatte. Den er med andre ord litt mystisk. Den kan ikke så lett summeres opp i et enkelt svar med to streker under det riktige svaret. Og da blir du heller ikke så fort ferdig med den.

Her er noen tanker om hva som gir mening:

Gjenkjennelse: Disiplene var bedrøvet fordi det de trodde på så ut til å ha mislyktes. De hadde håpet på noe, men var nå skuffet. Jeg også - kanskje ofte.
Gjenkjennelse: Disiplene hadde Jesus ved sin side, men kjente han ikke igjen. Jeg også.
Dybde: Jesus er der selv om vi ikke ser han.
Gjenkjennelse: Disiplene hadde ikke skjønt skriftene. Ikke jeg heller, jeg trenger mye hjelp til akkurat det.
Dybde: Jesus utla skriftene (GT) for dem så de skulle skjønne hva som hadde skjedd. Altså, vi må lete i GT for å skjønne hva som skjedde med Jesus.
Gjenkjennelse og dybde: Når de først kjente han igjen, så de at han var der hele tiden. (Her finner vi en parallell i den populære fortellingen om Fotsporene i sanden, som forøvrig ikke står i Bibelen)
Dybde: Jesus vil gå videre, mao ikke trenge seg på.
Gjenkjennelse: En fremmed vi har blitt kjent med bes inn til måltid.
Dybde: Den som ber en fremmed inn i huset, får besøk av Jesus. J.fr. Det du har gjort mot en av mine minste, har du gjort mot meg.
Dybde: Måltidet = Nattverden. Er nattverden vårt Emmaus-måltid?
Gjenkjennelse: Disiplene fikk inderlig lyst til å fortelle videre det de hadde opplevd.
Dybde: Et møte med Jesus skaper noe nytt inni oss som vi ikke kan holde for oss selv.

Dette og mye annet kan en tenke på og meditere over enten man sitter med teksten foran seg eller Caravaggios' bilde. En meditasjon kan være å leve seg inn i en og en person i fortellingen og prøve å oppleve det den opplevde.

Bokanbefaling: Gunning for God

2011-10-14T23:15:00.001+02:00

Det begynner etter hvert å bli mange bøker som tilbakeviser påstander fra De nye ateistene, Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Sam Harris og Daniel Dennett. Når John Lennox nå gir ut enda en bok, er det likevel interessant.

Matematikeren John Lennox er ingen hvem-som-helst, men en betydelig kapasitet innen både vitenskapsfilosofi og teologi. Få kristne apologeter og tenkere har møtt de nye ateistene oftere til debatt enn han.

Jeg skulle ønske Dawkins var ut, at han bare var et blaff på linje med Dan Brown. Ting tyder på at dette ikke er tilfelle. Han og hans venner har satt spor hos svært mange ateister, særlig i måten man debatterer på, og måten man behandler religion og religiøse på.

Derfor fortjener de å bli gått skikkelig etter i sømmene, både av filosofer, historikere, vitenskapsmenn og teologer.

John Lennox' nyeste bok, Gunning for God, Why the new atheists are missing the target/A critique of the new atheism, har allerede oppnådd et godt rykte. Jeg vil gjerne være med på å bidra til at ryktet sprer seg.

Selvfølgelig er ikke alle argumentene fra alle bøkene til Dawkins og co behandlet i denne boken, men et godt bidrag er det. Boka fortjener å bli lest, reflektert over, og gjerne debattert.http://www.capris.no/product.aspx?isbn=0745953220

Kristne er bare SÅÅ dumme, og egentlig litt onde.

2011-10-08T11:03:00.000+02:00

Når VG linker til en av bloggpostene mine, blir jeg litt stolt og glad. Når jeg leser kommentarene som kommer, blir jeg lettere bekymret og frustrert.

Det kan virke som om mange er overbevist om at kristne, eller religiøse, mennesker rett og slett er ganske dumme. Dette er faktisk så opplagt at man knapt trenger å argumentere for det, det holder med påstanden, eventuelt ett eneste slående argument.

Jeg kan i utgangspunktet være med et stykke på vei. Ja, det finnes dumme kristne. Og en del av disse skriver på nettet.

Men la meg være frekk nok til å påstå en ting til: Andelen dumme mennesker ser ut til å ikke være forbeholdt religiøse alene. Jeg skal gå enda lenger, i kommentarfeltene i mange debatter om religiøse spørsmål, er andelen dumme ateister kjempehøy. Skremmende høy.

Jeg forter meg å presisere: Man er ikke dum fordi man er ateist. Ateist = Dum, er ikke sant. Like lite som Kristen = Dum er sant. Er ikke dette nokså innlysende? Bortsett fra i nettdebatt, tydeligvis. Jeg kjenner intelligente og oppegående ateister jeg har stor respekt for og som viser meg som kristen respekt. Så dette handler ikke om ateister kontra kristne. Det handler om nettdiskusjonens vesen og moral.

Et dårlig tegn på en kommentar, er når kommentaren ikke handler om hovedinnlegget i det hele tatt. Men spyr eder og galle over kristne og religiøse. Hva med å holde seg til saken? Hva med god takt og tone? Er det noe som ikke er så viktig hvis man kan få uttrykkt sin vrede over religion? Jeg mener selvfølgelig også at noen kristne går i grøften når de bruker kommentarfeltet til å ville frelse andre, uten at det har noe som helst med hovedinnlegget å gjøre.

Det er noe interessant som slår meg i debatter: Mange har skjønt svært lite av det de skriver om. Jeg mener, hvis jeg skal påstå noe om hva en ateist mener, er det min plikt å lytte til hva ateisten faktisk mener. Det er også en plikt å sette seg grundig inn i hans verden, nemlig ved å lese bøker skrevet av ateister. Jeg bruker mye tid på akkurat det.

Mange av "ateistene" som kommenterer kristne og kristendom, kan umulig ha brukt mye tid på å sette seg inn i hva kristendom er. Noen har kanskje lest en bok av Dan Brown, eller Bart Ehrman, eller Richard Dawkins, for å ta noen aktuelle, og tenker at da har de skjønt det. Min respons er at det blir for tynt. En eller to bøker med kristendomskritikk er for lite. Alle disse kritikerne har fått pepper og intelligent motstand i massevis. Dette bør man faktisk kjenne til, i hvert fall hovedargumentene.

Noen argumenterer for at de har skjønt hva kristendom er fordi de har gått litt i kristne miljøer eller gått på kristen skole. Beklager, man trenger ikke å bli særlig klok av det heller. Grunnen til at jeg sier dette, er fordi jeg stadig blir forundret over hvor lite mange kristne har skjønt av elementær teologi. Det er for lite skikkelig undervisning i kristne miljøer. Mange kristne har ingen erfaring med apologetikk, bibelkritikk eller filosofi. Jeg beklager dette. Hadde jeg vært erkebiskop og konge og statsminister, alt på en gang, hadde undervisning i dette vært en del av hver eneste kirke.

Vi som er kristne har en jobb å gjøre. Vi må rett og slett på en eller annen måte bli flinkere til å undervise, ikke bare forkynne, folk flest om det vi tror, og det vi ikke tror. Jeg vet ikke om jeg er optimist eller pessimist når det gjelder dette, mest det første, men når kommentarfeltet på bloggen min avslører at de ikke en gang forstår mitt enkle innlegg, kan man jo bli motløs. Jeg skal stå på likevel.

Hva skal til for å få en "dum ateist" til å lytte? Hva skal til for å få han til å bruke tid på å sette seg inn i kristen tro? Han kan i hvert fall begynne med å ta et oppgjør med sine egne fordommer. Legg fordommene dine til side, dropp tanken om at kristne i utgangspunktet er både "dumme og litt onde", dropp et syn på dette som kun er svart-hvitt, da har du i hvert fall en mulighet til å få til en mer konstruktiv dialog.

Forrige bloggpost handlet om den historiske Jesus. Les gjennom de langt over hundre innleggene som kom, og tell hvor mange av dem som handlet om akkurat det. Snodig.

Jesus-allergi

2011-10-05T19:56:00.000+02:00

Forskere har laget en typisk mann fra Jesu tid.
Kanskje han så slik ut?

Jeg har ingen problemer med å se at Jesus er en provoserende fyr som kan skape diverse allergiske reaksjoner hos noen. De som hevder at Jesus var en kjedelig mann, kan umulig ha lest om den samme Jesus som jeg har i min Bibel.

Jesus var usedvanlig radikal i sin livsførsel og i sitt krav til livsførsel
Jesus var usedvanlig intelligent i samtaler og diskusjoner
Jesus var usedvanlig omsorgsfull og omtenksom mot mennesker av høy og lav status
Jesus var usedvanlig streng mot fariseere og andre han mente hyklet
Jesus hadde et usedvanlig budskap, både om seg selv og om det som skulle skje
Jesus fikk en usedvanlig status blant mennesker i sin samtid og ettertid

Det er lov å være uenig i dette, selvfølgelig er det det. Det er også lov å mene mye om hvem Jesus var og hva han gjorde. Det er lov å bli skikkelig provosert over hva han stod for. Det er til og med lov å tro at Jesus var den han sa han var.

Med andre ord. Det er mange måter å reagere på personen Jesus på.

Noe jeg derimot har store problemer med å skjønne, er denne allergien mot at Jesus har eksistert, som vi møter av og til. Jeg forstår den bare ikke.

Hvorfor i all verden opplever folk det som et problem at Jesus har levd? Er det fordi kristendommen blir for "farlig" hvis grunnfortellingen faktisk stemmer? I stedet for en faktisk Jesus, begynner man å snakke om en konspirasjon, at kirken har lurt alle trill rundt og forfalsket alle kilder.

Jesus, slik NT forteller om, passer inn i samtiden. Han kommer ikke som en alien. Han svevde ikke rundt som en Gud og hadde selvfølgelig ikke glorie. Han var fryktelig menneskelig, rett og slett fordi han var menneske. Det er mulig at mange kristne har skapt forvirrende forestillinger om hvordan Jesus var, men det er lite som tyder på at vi ikke snakker om skikkelig kjøtt og blod her. Akkurat det bør ikke være veldig problematisk, rent historisk, tenker jeg.

Jesus var jøde, tenkte som en jøde og handlet som en jøde. Alt ved Jesus er faktisk jødisk. Les gjerne mer om dette i den fabelaktige boken til N.T.Wright, The Challenge of Jesus, som jeg har anbefalt her. Heller ikke dette er veldig problematisk.

På Jesu tid var det mange som påstod at de var Messias. Det er ingenting grensesprengende i dette. Jesus var slik sett en av mange.

Men, og her kommer det, Jesus brøt med en del forestillinger om Messias som fantes i hans samtid. Han utvidet og nytolket GTs profetier. Og han hadde et kall til å handle på vegne av Gud på en måte vi kun kan forstå ved å forstå GT og hans samtid. Og selv da er det noe som sprenger rammene for hva vi kan forvente.

Mirakler fulgte hans gjerninger. Men merk at det var flere, kanskje mange, som gjorde mirakler. Tro det eller ikke. Samtiden trodde det.

I Jesu samtid slet alle som fulgte han, med å forstå hvem han var. Gang på gang ser vi at de ikke skjønner hva han sier og hva han mener. Bare en sånn liten detalj, for å ta et eksempel, er interessant når vi skal sjekke troverdigheten i historien. Det er så lite eventyr over dette.

Forresten, de som påstår at fortellingene om Jesus er eventyr, bør snarest oppsøke en eventyrforteller og be henne om unnskyldning. Jesusfortellingene og eventyrfortellingene likner ikke en gang. Det er skrevet mange lærde artikler om dette også.

Så var det en ting til da, og den er ikke liten den heller. Disse som ikke forstod hvem Jesus var, forstod etter hvert mer, og de ble til slutt så overbevist at de var villige til å lide og dø for sin tro. At kristne har eksistert siden Jesu tid, er det liten tvil om. At Paulus skriver sine brev om Jesus og det som hadde skjedd, mens mange av de som opplevde det fortsatt levde, er det heller ikke liten tvil om. Eventyr? Dikte opp en som aldri har eksistert og gå i døden for det? Påstanden skaper mange problemer.Og jeg har bare nevnt noen, merk det.

Nei, vet dere hva. Som jeg allerede har vært inne på, de tror på en konpirasjonsteori disse som fornekter at Jesus har levd. Gjør de ikke?

Bokanbefaling: Israel av Karin Abraham

2011-10-02T13:32:00.002+02:00

Det er så mange nordmenn som mener så mye om Israel og Palestina-konflikten. Sterke meninger. Altfor sterke fordi de baserer seg på en svart-hvit-tenkning. Jeg forstår ikke det. Finnes det noe mer komplisert enn Midt-Østen-konflikten?

Norske Karin Abraham har nettopp gitt ut en bok om Israel jeg bare må anbefale. Den er ikke stor, men belyser med all tydelighet hvor komplisert saksfeltet er. Boken heter "Israel. Da fredsbevegelsen forsvant". Boken er lett fortalt gjennom møter og intervjuer med ulike personer, lett fortalt, og supplerer med gode faktabokser i margen. Rett og slett en god innføringsbok i det kompliserte, uoversiktlige og uløselige (?). En slik type bok burde vært obligatorisk lesing for alle nordmenn som tenker svart-hvitt til fordel for den ene eller andre siden.

På nittitallet var fredsbevegelsen stor i Israel. Den telte flere hundre tusen. I dag kan den synes å være helt fraværende. Har de sluttet å tro på fred? Finnes det ingen annen løsning enn krig i dette området?

Mange utenfor området tenker kanskje at en tostatsløsning løser alle problemer, men denne boken får tydelig fram, det er ikke som en fred mellom Norge og Danmark dette. Gamle konflikter, enorm internasjonal oppmerksomhet, symboler, sikkerhet, etc. gjør dette til noe som ikke likner noe annet i hele verden.

Dette er rett og slett en bok til å bli litt klokere av. Og med klok mener jeg mindre skråsikker. http://frekkforlag.no/http://frekkforlag.no/

Meningen med Johannes Døperen, eller noe sånt

2011-09-30T18:56:00.000+02:00

Jeg har nettopp lagt bak meg en relativt hektisk arbeidsperiode, så tiden har vært fyllt med helt andre ting enn blogging. Moro var det likevel å bli anbefalt på vg.no. Det førte til rundt 6500 lesere på et døgn.

El Greco

I det siste har jeg gått rundt og tenkt litt på Johannes Døperen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har fått så mye åndelig utbytte av denne fyren før. Han blir liksom en overgangsfigur som ikke har noen selvstendig mening.

For en som ikke er kristen, er kanskje problemstillingen jeg reiser litt fjern. Men bakteppet er slik: De fleste kristne leser Bibelen for å få åndelig påfyll, på en eller annen måte. Man leser bibelversene og håper på å få noe for livet her og nå, noe som taler til hjertet, noe å leve på, noe oppbyggelig.

Det er med et slikt bakteppe jeg sier at Johannes Døperen ikke har gitt meg så mye. Han er en litt trist og gravalvorlig type, har jeg tenkt. Og tenker det kanskje fortsatt.

Johannes hadde et kall til å forkynne omvendelse fra syndene, dåp og tilgivelse. Den forestående dommen var nær. Han holdt til ute i ørkenen, var kledd i en kamelhårskappe, spiste gresshopper og villhonning. Ikke mye lystelig.

Men så kommer plutselig den lille "Bukkene Bruse"-setningen inn: "Etter meg kommer han som er sterkere enn meg". Fram trer en mann med et kall til å peke på en annen. Jeg hørte akkurat et bra bilde på dette, han er som hjelperytteren i et sykkelløp. Han blir stående igjen med lite ære, men gjør en helt nødvendig del av arbeidet.

At han forkynner anger og tilgivelse gjennom dåpen, bryter med samtidens teologi hvor tilgivelse og offer var det sentrale knyttet til Templet i Jerusalem. Det kan godt være også at Johannes-dåpen ikke var kun for jøder, men for alle som ville. I alt dette er han en overgangsfigur mellom Templet og Jesus.

I det Jesus har entret scenen, trer Johannes tilbake. Nå er det Jesus som gjelder. Johannes selv ender vel nesten så mye i bakgrunnen som det går, nemlig i fengslet. Til og med flere av disiplene hans blir Jesu disipler.

Hva slags liv var dette? Noen kristne forsøker av og til å si at dersom du tror og lever helt etter Guds vilje, vil han lønne deg med rikdom og velstand. Javel? Det er ikke mye som tyder på det i møte med Johannes, og det blir vanskelig å finne noen feil med han ut fra det vi leser.

Kanskje Johannes trodde Jesus ville legge enda mer vekt på anger og bot enn han gjorde, eller at Jesus ville vært litt annerledes enn han var. I hvert fall kommer han i tvil om hvem Jesus egentlig var, og sender sine disipler for å spørre Jesus rett ut om han var den Johannes hadde profetert om. Jesus var det.

Døperens liv ender med hodet på et fat hos Herodes. En grotesk historie som likevel forteller noe om at Johannes nok har vært en modig mann som til og med har talt kongen midt i mot.

Hva slags åndelig utbytte eller oppbyggelig sitter vi så igjen med? Jeg vet ikke, men det er noe fascinerende ærlig og redelig over Johannes. Og ikke minst uselvisk. At hans asketiske liv er ganske langt fra et moderne livsideal, er vel hevet over tvil. Å leve sitt liv for å forberede at en større person skal komme, er vel heller ikke helt moderne. Det ligger noe her et sted som gir meg stor respekt for mannen. Noe å strekke seg etter, fordi det handler om sannhet og ydmykhet, kanskje.

Hvorfor ikke bare lytte litt til de døde?

2011-09-17T13:12:00.000+02:00

Lisa Williams er i Norge. Showene hennes er utsolgt, og hun slipper til i beste sendetid på Senkveld, uten å bli møtt av kritiske spørsmål. Hun har karisma til tusen og virker som en hyggelig dame. Så hvorfor kan vi ikke bare la henne være i fred?

Likevel er hele mitt skeptiske apparat i beredskap når jeg ser henne i aksjon. Ja, her er jeg en skikkelig festbrems på Williams' fest.

Hun uttalte på Senkveld i går at kanskje grunnen til at hun ble ekstra godt mottatt i Norge, er fordi kristendommen står så svakt her. Det er slett ingen dårlig analyse.

Det Lisa Williams gjør, nemlig å kontakte de døde og formidle budskap fra dem, har veldig lite med kristendom å gjøre. I den jødisk-kristne tradisjonen ble det tvert i mot advart mot nettopp dette.

Når du kommer til det landet Herren din Gud gir deg, skal du ikke ta etter disse folks motbydelige skikker. Det skal ikke finnes hos deg noen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden. Heller ikke noen som gir seg av med spådomskunster, eller som spår av skyene eller tyder varsler eller er en trollmann. Heller ikke noen heksemester, ingen som spør en dødningemaner, ingen spåmann, ingen som gjør spørsmål til de døde. For hver den som gjør slikt, er en styggedom for Herren. 5 Mos 18

Altså, at Lise Williams står i en slags folkereligiøs tradisjon, er vel klart, men hun står om ikke enda mer plantet i en spiritistisk og teosofisk tradisjon fra slutten av 1800-tallet. At den nyreligiøse tradisjonen Williams er en del av, har et anstrengt forhold til kristendommen, betyr ikke automatisk at den er feil. Det kan jo like godt være kristendommen som har feil. Eller for å ta en moderne variant, kan vi ikke bare ta det beste fra begge tradisjonene? Mikse litt. Jeg er, for å si det som det er, skeptisk.

Jeg har flere tilnærminger til dette. For det første, hvorfor i all verden advarer Bibelen mot å være opptatt av spådomkunster og kontakt med de døde? Bibelen sier vel ikke svart på hvitt at det ikke er mulig å gjøre dette, men at det er feil. Kan det være at den advarer oss mot å bruke tid og krefter på noe som ikke er bra for oss? Kan det være at dette fort utvikler seg til en ny religion for oss, en religion der Gud selv, skaperen og kjærligheten, ikke er i sentrum? Kan vi bli hengende ved de døde på en slik måte at dette får makt over oss, trekker oss vekk fra det livet vi skal leve, trekke oss vekk fra at nå skal livet fortsette?

I følge kristen tro opphører for eksempel ekteskapsforpliktelsen ved døden. Da er den gjenlevende fri til å fortsette sitt liv uten bindinger. Dette er viktig, og forteller at det går en grense mellom døde og levende som vi ikke må utviske. Hvis man har en sterk forestilling om at den døde fortsetter å leve, som en usynlig overvåker, som en som må spørres til råds, som en som fortsatt har følelser vi må ta hensyn til, er det ikke frihet. Mange gjenlevende kan rett og slett være bundet for resten av sine liv på en svært usunn måte. I følge kristen tro er det altså ikke noe grunnlag for en slik binding.

Lisa Williams formidler kjærlighet fra de døde. Det er vel nesten utelukkende det hun formidler, tror jeg, så det er lett å se at folk blir begeistret, men likevel, det er ikke blant de døde man skal søke kjærligheten. Er ikke budskapet ofte slik: "Din bestefar sier han fortsatt er glad i deg, han ser at du prøver ditt beste, og han vil si at det er godt nok. Etc." Dette er med andre ord en type sjelesorg og trøst, ganske generelt, og jeg tror det har lite med den døde å gjøre, men at det gjør veldig godt for den levende å høre dette.

Og jeg har flere spørsmål: Hvorfor snakker de døde så generelt? Hvorfor kommer det ikke budskap med navn, dato og eksakter? Hun kunne sagt: "Jeg har et budskap til NN fra bestefar NN som ble født ... og som vil si deg at han har gjemt et brev til deg som ligger ... " Hvorfor snakker ikke de døde 100% konkret? Hvis man tar bort hennes cold-reading-teknikk, hvorfor er det da så lite som står igjen?

Forestillingen som ligger bak hennes show er at de døde fortsatt lever. De døde vil ha kontakt med de levende, men det er bare noen få mennesker som har utviklet evnen til å være medium. Et medium har satt seg selv i en presterolle, som mellommann mellom en fysisk og en åndelig verden. Hvis de døde faktisk lever, noe jeg som kristen slett ikke er sikker på at de gjør, hvorfor trenger de mediumer for å snakke? Hele denne retningen er ekstremt skeptiske til prester og kirke, men innsetter seg selv som profesjonelle tolkere omtrent på samme måte.

Jeg liker ikke kristne mirakelkonferanser. Jeg har aldri likt det. Det er å lage show av noe som ikke skal ha hovedfokus, og det ligger langt unna Jesu holdning til hva som var viktig. Lisa Williams' show blir samme greia. Dette er underholdning, big business, penger i kassen, ikledd gode følelser og sjelesorg.

Er det ikke mer mellom himmel og jord enn vi vet? Jo, selvsagt er det det. Men det betyr ikke at alt folk forteller at de opplever, er sant. UFO-troende tror helt sikkert at de har møtt utenomjordiske vesener, men jeg er ikke utgangspunktet forpliktet til å tro enhver historie jeg hører. En skeptisk holdning er både sunt og riktig. Hvis ikke blir du lurt før du vet ordet av det. Jeg er ikke Human-Etiker, men jeg går gjerne sammen med organisasjonens kampanje mot lureri. Kampanjen heter "Ingen liker å bli lurt", og er etter mitt syn en sunn skeptisk kampanje.

Bibelen mener at ånder og åndelige opplevelser skal gjennomgå en test, og den testen er om de bekjenner Jesus Kristus som Herre og Frelser. Det er ikke de døde vi trenger tilgivelse fra, det er av Gud selv. Det er ikke de døde som skal gi oss kjærlighet, det er kjærligheten selv, Gud. Jeg tror mennesker kan elske og tilgi bare i levende tilstand.

Min far er død. Jeg tror på de dødes oppstandelse, en gang. Men akkurat nå tror jeg ikke at han lever noe annet sted enn som et minne i mitt hode. Jeg tror ikke han overvåker meg. Men jeg kan tenke at hvis han hadde levd, ville han blitt glad for det og det, og kanskje litt lei seg for det og det. Men det er noe helt annet.

Spennende Jesus-tolkning av Wright

2011-09-16T15:58:00.000+02:00

Jeg liker teologen og biskopen NT Wright. Og jeg liker historikeren NT Wright. Han skriver veldig gode bøker, og ikke sjelden med nytolkninger av teologien og historien. Teologisk står han nok nærmere det konservative landskapet enn det liberale, men er samtidig litt vanskelig å plassere i forhold til båsene liberal-konservativ. Det liker jeg også godt. Jeg har bestemt meg for at jeg sakte men sikkert skal lese mange av bøkene hans.

Nå har jeg lest den over ti år gamle boken "The Challenge of Jesus". For en spennende bok dette er. Wrights historiske tolkninger tar tekstene og samtiden på alvor, i motsetning til en del liberale tolkninger jeg har lest som hopper alt for lett over dette. Og hvis han har rett, må vi tenke ganske annerledes om hva Jesus egentlig holdt på med enn vi har for vane å gjøre.

Uansett hvem vi måtte mene Jesus var, er det litt av et puslespill som skal gå opp. Det er ingen enkel oppgave. Mange kristne ser nok for seg en Jesus med en sterk gudsbevissthet, så sterk at han er mer Gud enn menneske mange ganger. Wright tegner et helt annet bilde av Jesus. Her er det mer snakk om en person med et sterkt kall som gradvis blir mer og mer klar over hvilken oppgave han har og hvem han er. Utfordrende? Ja, men slettes ikke usannsynlig.

Utgangspunktet er selvfølgelig at vi må forstå hans samtid og det jødiske miljøet så godt som overhodet mulig. Jesus var ingen kristen. Han var jøde som levde i sin jødiske kontekst.

Israel trodde at de var utvalgt av Gud til å være hans redskap overfor hele verden. På Jesu tid var det også en utbredt holdning om at Israels historie nå nærmet seg klimaks, og at Guds rettferdighet og nåde snart ville bryte gjennom. Guds rike ville snart bryte gjennom, ikke i himmelen, men på jorden.

Det var på Jesu tid tre måter å forholde seg til denne forventningen på:

Trekke seg tilbake og vente på hva Gud ville gjøre. (Qumran)
Ordne deg som best du kunne og håp at Gud ville forstå det (Herodes)
Kjempe mot romerne med vold og regn med at Gud vil gi deg seire for sitt rike (Selotene)

Jesus valgte ingen av disse veiene. I stedet handler og snakker han som om Israels klimaks og Guds rikes komme nå foregår i ham og med ham. At han selv er personifiseringen av hele Israel. Det er lett for mange kristne lesere å glemme at Jesu fokus er "hva er det å være Israel, Guds utvalgte folk"? Hans budskap gikk ut på at Israels fangenskap nå var over, et kall til å være et nytt folk, og en advarsel mot den kommende katastrofen og oppreisningen.
The key thing was that the inbreaking kingdom Jesus was announcing created a new world, a new context, and he was challenging his hearers to become the new people that this new context demanded, the citizens of this new world.

Den nye måten å være Israel på var nå å være lys og salt i verden og å vende det andre kinnet til. Dette var en "revolusjon" mot romerne og resten av verden ingen hadde sett maken til. Og i motsetning til den vanlige oppfatningen om at det var Israel som skulle gå fri fra dommen og de andre nasjonene dømmes, peker Jesus på at det er Israel som skal dømmes for ikke å ha vært "lys i verden", for å ha sviktet sitt kall. Det er i dette lyset Wright leser mye av det Jesus sa, og det er nok uvant lesning for mange kristne som ofte hopper over den historiske lesningen og leser Jesu ord kun som ord til oss i dag.

At Jesus så på seg selv som det nye Israel, kommer klart fram ved at han utfordrer selve symbolene for Israel. Han utfordrer synet på Sabbaten, på spiseforskriftene, på nasjonsforståelsen, og ikke minst Templet. Jesus opptrer som om han selv er Templet, men på en helt ny måte.

I am not arguing that Jesus was opposed to the Jewish symbols because he thought them bad, no God-given, or whatever. He believed that the time had come for God's Kingdom to dawn, and that with it a new agenda had emerged, diametrically opposed to the agenda which had taken over the symbols of national identity, and was hiding all manner of injustices behind them.

The God who had judged the Temple in the past would now do so once and for all.

Som kristne er vi vant til å tenke at Messiasforestillingen innebar noe guddommelig. At Messias var en guddommelig skikkelse. Dette er historisk feil, mener Wright. I Jesu samtid ble ikke Messias sett på noe annet enn en opprørsleder. Det var mange som hevdet at de var Messiaser på denne tiden. Og man var vant til at Messiaser ble drept. Det betydde alltid at bevegelsen rundt dem også gikk til grunne. Dette vet vi ikke skjedde med Jesu etterfølgere, noe som altså ikke kan forklares bare ved at de trodde han var Messias. Dessuten fantes det ikke en fiks ferdig Messiasforventning, det var snarere snakk om mange ulike.

Det er altså noe grensesprengende ved denne Jesus, på mange måter. Mange Messiaser var martyrer. Martyrer skrek som regel sin vrede og dom ut over sine drapsmenn. Jesus er en helt annen type. En som ikke proklamerer og raser, men som lider og finner seg i sin lidelse? Hvorfor?

Fighting the battle with the enemy's weapons meant that one had already lost it in principle, and would soon lose it, and lose it terribly, in practice. Jesus determined that it was his task and role, his vocation as Israel's representative, to lose the battle on Israel's behalf. This would be the means of Israel's becoming the light, not just of herself [...] but of the whole world.

Det viktigste i Jesu forståelse av seg selv er kallet hans. Han var drevet av en sterk kallstanke om at Templet hadde forspilt sin rolle, og at hans oppgave var å være det nye Templet. Som Templet hadde vært Guds inkarnasjon, slik var Jesus nå inkarnasjonen. Det var i Templet tilgivelsen ble gitt, nå kunne folk få den av Jesus. Han utfordret med andre ord den helligste symbolet i Israel og satte seg selv i dets sted.

Når Jesus entrer Jerusalem, handler han som om Gud selv kommer, som om Israels historie nå når sitt klimaks. Gud kommer tilbake til Zion. Han handler som Gud, men visste han at han selv var Gud?

Let me be clear, also, what I am not saying. I do not think Jesus 'knew he was God' in the same sense that one knows one is hungry og thirsty, tall or short. [...] It was more like the knowledge that I have that I am loved by those closest to me; like the knowledge that I have that sunrise over the sea i beatiful; ...

Wright fokuserer hele tiden på Jesu kall som nøkkelen til å forstå han.

Focus, instead, on a young Jewish prophet telling a story about YHWH returning to Zion as judge and redeemer, and then embodying it by riding into the city in tears, symbolizing the Temple's destruction and celebrating the final Exodus. I propose, as a matter of history, that Jesus of Nazareth was conscious of a vocation: a vocation, given him by the one he knew as 'father', to enact in himself what, in Israel's scriptures, God had promised to accomplish all by himself.

Jeg opplever dette spennende, og veldig sannsynlig. I boken tar Wright for seg den ene liknelsen etter den andre som får veldig ny tolkning i lys av dette.

Den norske akademikerkirken for middelklassen

2011-09-02T21:13:00.001+02:00

Det nærmer seg kirkevalg i Den norske Kirke. Spennende.

Jeg har etter hvert pådratt meg en del år i diverse menigheter. Det er min erfaring at vår norske folkekirkes aktive menighetskjerner består av en sterk overvekt av akademikere, lærere, sykepleiere, leger, etc. og langt færre næringslivsfolk og folk fra lavtlønnsyrkene. Jeg har ikke belegg for dette, men mener å se dette nesten overalt i statskirkemenighetene våre.

Dette er i tilfelle nok ikke bare typisk for vår kirke. Jeg har også lest en amerikansk undersøkelse som konkluderte med det samme i kirker der borte. De fattige og de rike går ikke i kirken. Middelklassen går i kirken.

Jeg har også sjekket litt på noen tilfeldige menighetsrådslister, og det er ikke vanskelig å få øye på at mange lærere og andre akademikere dominerer på flere av listene. Kanskje er det ønskelig? Eller blir det bare sånn?

Noen ganger blir jeg sittende i kirkebenken og tenke på denne problemstillingen. Ville ikke menighetene vært rikere hvis de favnet litt bredere. Når så mange i menighetskjernene er høyt utdannet, øker vel det terskelen inn i menigheten på en måte som verken er tilsiktet eller heldig. Men hva kan vi gjøre med det?

En studie i kaotisk debatt

2011-08-30T22:02:00.000+02:00

Jeg har flere ganger uttalt meg kritisk til Verdidebatt.no. I utgangspunktet liker jeg nettstedet, litt, men jeg syns det ødelegges av kverulanter og debattkåte folk uten en ydmyk nok holdning til sine motdebattanter. Debattene tar helt av uten å bli særlig konstruktive.

Akkurat nå foregår det to debatter som kan være et studie verdt, til skrekk og advarsel. Den ene er om Tro og vitenskap, den andre er om Homofili. Med andre ord klassiske høytemperaturdebatter uten takt og tone.

Steen Jensen og kirken

2011-08-21T13:07:00.000+02:00

Ingebrigt Steen Jensen har vært fast skribent i Vårt Land i 16 år. Det er ikke sjelden han har kommet med små spark til kirken. Han er flink til å formulere seg og ekstremt god på å spissformulere seg. Det er en egenskap som både provoserer og gleder.

I lørdagens utgave av Vårt Land skriver han nok en gang i sin faste spalte at han er skuffet over kirken. På det teoretiske plan har han blitt mer positiv til religion og kirke, men altså ikke i sine møter med kirken.

De gangene jeg møter kirken i praksis, får jeg nesten alltid problemer med å opprettholde entusiasmen.

For mange av oss som bare går til kirke ved spesielle anledninger, er møtet ofte en skuffelse. Det mangler noe; en nærhet, en inderlighet, en direkthet. Jeg berøres ikke slik jeg burde.
Steen Jensen er ingen hvem som helst når det gjelder kommunikasjon. Han suveren på dette området. Han har det som jobb, og er selv begavet. Det kan være at han dermed legger lista litt høyere enn folk flest.

Det er kunst å kunne snakke så mennesker lytter, og vanskelig å formulere seg så vi forstår og tar til oss. Det krever innsikt i mottakerne, forståelse for situasjonen, inderlighet, timing og "fingerspitzgefühl". Lærer prester dette på universitetet eller fakultetet hvor de blir prester? Øver de med hverandre? Lytter de til mennesker som kan formidle? Kennedy, Obama, Churchill, Mandela. I det minste til Martin Luther King, som selv var prest? Det høres ikke sånn ut. Beklager.

I denne artikkelen nevner han to eksempler. Den ene kan jeg ikke uttale meg om, men gudstjenesten som ble holdt i Domkirken to dager etter attentatene, så jeg på. Og jeg er enig med Steen Jensen. Preses holdt der en tale jeg ikke ble truffet av i det hele tatt. Jeg ble frustrert over den. Den manglet absolutt noe.

Jeg vet at mange prester ikke har prekenen som sin favorittoppgave i prestegjerningen. Å være prest er en svært omfattende oppgave. Jeg skulle ønske at alle prester var supergode talere, men jeg vet at dit kommer vi faktisk aldri. Det er likevel ingen grunn til at vi dermed skal avfeie Steen Jensens ønske om å bli truffet av prekenen. Prester har mer å lære. Mer å hente. Kanskje de til og med bør hente lærdom hos Stabæk-mannen?

I går refererte jeg til Gudmund Hernes sin tale til studenter. Kanskje vi skal anvende en setning fra han på kirken: Spørsmålet er ikke om du har inspirerende prester - men om du selv er en inspirerende lytter.

Steen Jensen, jeg er jo så enig med deg her, men kanskje du forventer litt for mye av presten og litt for lite av deg selv når du trer inn i kirken?

Beste argumentet vinner - et slags livssyn?

2011-08-20T19:25:00.000+02:00

Fotballtrener Martin Andresen sa denne uken at han aldri skulle skifte filosofi. Nå skal jeg ikke overdrive betydningen av det han sa, men jeg ønsker likevel å bruke utsagnet som et utgangspunkt.

Vi er inne i en valgkamp. Partiene lover i det lange og det brede for å sikre seg stemmer. Slik må det kanskje være. Men de må da også regne med å bli konfrontert med hva de lovet og hva de stod for i valgkampen når de senere har fått makt. Vi reagerer alltid når de skifter standpunkt fra en valgkamp til politikken skal gjennomføres. Da har de lurt oss.

Men bortsett fra det tilfellet er det som regel en bra ting å skifte standpunkt innimellom. Jeg tror det er et bevis på at man er et levende og tenkende menneske. Martin Andresens påstand har noe umodent og barnslig over seg.

Jeg er derimot ikke like sikker på at omgivelsene våre syns det er like greit at vi skifter mening. Hvor lett er det vel ikke å få ord på seg for å følge vinden, å være ustødig? Naturlig nok vil det jo være meningsfeller som reagerer mest negativt. Svikter du oss?

Av en eller annen grunn kan det virke som om fotballfans er de mest vanskelige når det gjelder dette. Man skifter ikke mening om hvilket lag som er best, hvilket lag man ønsker å holde med. Merkelig egentlig.

Jeg mener det står respekt av politikere som skifter mening. Når det skjer på en ryddig måte, vel å merke, og ikke på måten skissert ovenfor. Det står også respekt av politikere som skifter parti.

Vi som holder på med kristen tro og apologetikk har nesten et slags livssyn som går ut på at vi skal mene det som er best begrunnet. Vi har på en måte overlatt oss til "det beste argumentet vinner". Det betyr i praksis at vi skifter standpunkt av og til. Ærlighet er en viktig verdi. Jeg kan ikke på noe tidspunkt se at ærlighet ikke skal være meget høyt ansett blant kristne.

Artisten Elvira Nikolaisen har vært tydelig på at hun har forlatt kristen tro. Hun kom fram til at hun måtte stå for noe annet. I den forbindelse har hun også nevnt at ærlighet var en verdi hun hadde lært seg i sin kristne familie og at foreldrene ville at hun skulle stå for det hun stod for selv. Og selv om hun ikke lenger stod for det de stod for, var hun i hvert fall ærlig mot seg selv.

Jeg tror at kristen tro er begrunnet med de beste argumentene. Det er mye innenfor troen jeg ikke er like sikker på hele tiden, men også der søker jeg å mene det som er best begrunnet. Det er et mål for meg å søke de beste argumentene. Jeg kan ikke slå meg til ro med at jeg mener dette fordi jeg mener det, selv om jeg av og til havner på nettopp det. Det er umulig å ha et hundre prosent velbegrunnet liv i alle deler.

Vis meg argumentene dine, og jeg skal si deg hvem du er.

Glimrende Gudmund Hernes til studenter

2011-08-20T14:17:00.001+02:00

Morgenbladet gjengir denne uken en tale Gudmund Hernes holdt til studenter ved Universitetet i Bergen. Han serverer gullkorn på gullkorn, som han er veldig god på. Talen bør leses i sin helhet, men jeg gjengir her begeistret noen av sitatene.

Til universitetet er dere ikke kommet for å være dere selv - hit er dere kommet for å bli noe annet. Det verste som kan skje var om dere forlot universitetet som dere er i dag.

Hva er da universitetets program for deg? Enkelt sagt dette: Å la deg få sjansen til å oppdage ditt eget talent. [...] Hva er det som står i veien mellom deg og ditt talent - mellom det du kommer til universitetet med og det du faktisk kan bli - nå som du går inn i de årene som for deg kan bli de store forandringers tid? Svaret mitt er enkelt: Den eneste som står i veien er deg selv.

Spørsmålet er ikke om du har inspirerende lærere - men om du selv er en inspirerende student. Kan du trekke andre studenter med i en interessant debatt? Følger du så godt med i faget at du egger lærerne til å følge med? Kan du stille dem noen spørsmål de ikke har et godt svar på - stille dem til veggs? For det er universitetets oppgave: Å stille spørsmål vi ikke har gode svar på - og så sette inn evner og energi på å finne svaret.

Resten av talen kan du lese selv her.

2 Tim 4

2011-08-14T23:13:00.000+02:00

2 Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning! 3 For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt. For de vil ha det som klør i øret. 4 De skal vende øret fra sannheten og holde seg til myter.

Ingen grunn til å stemme Arbeiderpartiet

2011-08-13T12:29:00.001+02:00

Det er ikke ofte jeg skriver om partipolitikk på denne bloggen, men nå kommer det noe som likner.

Tragedien 22. juli rammet Norge hardt. Og Arbeiderpartiet og AUF spesielt hardt.

Statsministeren har stått fram som en meget dyktig og god leder i denne situasjonen. Han, sammen med bl.a. kongehuset og Oslos ordfører, fortjener all honnør. Vi trenger slike ledere.

Ikke uventet velter det en sympatibølge inn over Ap nå når valgkampen starter. De gjør et enormt hopp oppover på meningsmålingene. Det er forståelig.

Det beste som kan komme ut av tragedien i juli er at folk blir enda mer glade i demokratiet vårt. Jeg tror kanskje det vil skje også. Folk bør stemme og engasjere seg i politiske spørsmål.

Men den eneste gode grunnen til å stemme på Ap, er at man er enig i Ap sin politikk, uavhengig av det som har rammet partiet i det siste. Og hvis bykset på meningsmålingene skyldes at flere har kommet fram til at Aps politikk er den beste, har jeg ingen problemer med det. Da skyldes det økt politisk bevissthet, og det er bra.

Hvis man nå plutselig stemmer Ap fordi man syns synd på partiet, er det mer problematisk. En slik sympati bør vises på en annen måte enn gjennom stemmeseddelen. I år snakker vi om lokalpolitikk. Vi skal stemme på de som skal styre lokalmiljøet vårt de neste fire årene. Da er det politikken og lokalpolitikerne som gjelder, og kun det.

En litt selvfølgelig og banal konklusjon, men: Stem på partiet du er mest enig med, ikke partiet du syns mest synd på. Sympati med Ap må vises på andre måter enn gjennom stemmeseddelen.

Bøker til hjelp

2011-08-11T19:19:00.000+02:00

I går tok jeg opp et lite problem knyttet til bibeltekster. Det finnes mange vanskelige bibelsteder. Og for bibellesere som tror at Bibelen er noe mer enn en vanlig bok, kan de være store utfordringer.

Heldigvis er det gode svar å få på mange av dem. Og heldigvis er ikke vi de første som leser Bibelen. De fleste vanskelige bibelsteder er blitt grundig undersøkt av andre. Bøker som setter fokus på dette, er, ikke uventet, mer vanlige blant konservative kristne enn i mer liberale miljøer.

Jeg liker slike bøker. Det er inspirerende å lese kloke menneskers tolkninger. Jeg sluker på ingen måte alt rått. Bibeltolkninger skal ikke slukes rått. Aldri. De skal prøves og testes om de holder mål i møte med Bibelen som helhet. Det er et godt luthersk prinsipp.

Siden bøkene kommer fra USA, er det også visse kulturforskjeller som spiller litt inn av og til. Likevel, det er verdt å ha en eller flere slike som oppslagsverk. Grunnen til at to eller flere er lurt, er selvsagt at de tolker litt forskjellig.

Nedenfor er det noen mulige bøker lenket til en billig nettbutikk:

Hvis noen har andre tips, så skriv dem gjerne i kommentarfeltet.

Bommet Jesus på timingen?

2011-08-10T20:41:00.040+02:00

Av og til henger man seg opp i ting som ikke går helt opp.

En liten "detalj" jeg har tenkt litt på i det siste, er om Jesus profeterte feil om seg selv når han sa hvor lenge han skulle være død før han stod opp igjen. Dette er ingen stor sak, men det er ofte slike små problemstillinger som fører en inn i større eller mindre tvilsperioder.

Noen vil hevde at Bibelen er feilfri, for Guds Ord kan ikke være feil. Andre vil si at Bibelen er full av feil og selvmotsigelser fordi den er et produkt av mange forskjellige mennesker over en lang tidsperiode.

Jeg tror Bibelen befinner seg i spenningsfeltet mellom disse to posisjonene. Den er ikke så motsigelsesfull som den har fått rykte på seg for å være. Men den går heller ikke helt opp i perfekt Sudoku-kabal. Den har en menneskelig side vi ikke kan se bort fra.

Likevel, mange ganger leser vi den feil, både fordi vi mangler kunnskap om tiden den beskriver, språket den er skrevet på, og ikke minst manglende forståelse for hvilken sjanger teksten er skrevet i. Om vi bommer på sjangerforståelsen og gir teksten en hensikt den ikke er ment å ha, må det jo bli galt.

Det var bare litt generelt om bibeltolkning, men nå tilbake til problemstillingen jeg reiste.

Jesus sier i Matt 18, 38 - 40 at han skal oppfylle Jona-profetien ved å være død i tre dager og tre netter.

For slik profeten Jona var i den store fiskens buk i tre dager og tre netter, slik skal Menneskesønnen være i jordens dyp i tre dager og tre netter.

Problemet er at vi sitter på fasiten, og den er på langt mindre, en og en halv dag og to netter. Jesus døde på fredag og stod opp på den tredje dagen, altså søndag morgen. Hvis Jesus var den han sa han var, hvordan kunne han ta feil her?

Flere kommentatorer peker på at denne tidsdifferansen ikke er noe problem for Matteus, men hvorfor? Det er i hvert fall et par mulige løsninger:

1. Tidsregning var noe annet enn vår nøyaktige tidsregning. Tidsbenevnelser var mer symbolske. Man tenkte tid på en annen måte enn vi gjør.

2. Jesus la vekt på meningen i det som skulle skje. For Jesus var ikke tiden i graven viktig, men at han oppfylte et Jona-tegn.

Vi har kanskje ikke løst problemstillingen helt, men jeg tenker at siden dette ikke var noe problem for forfatteren av evangeliet, så er vel løsningen ikke så uløselig som jeg følte at den var.

Og plutselig får jeg øye på noe litt uventet, en tanke som styrker troverdigheten i det hele. Vi støter stadig på folk som mener at Bibelen er et rent fantasiprodukt, at f.eks. disiplene fant på hele Jesushistorien. Men ville de ikke da i det minste ha sørget for at Jesu profeti og oppfyllelsen av profetien stemte 100%? Det tror jeg.

Var Jesus en apologet?

2011-08-08T21:21:00.000+02:00

Spørsmålet høres kanskje rart ut, men bakgrunnen er at i noen miljøer mener man at apologetikk er noe annet enn det Jesus holdt på med. Det er ikke sjelden å møte kristne som er skeptiske til apologetikk. Jeg erfarer det litt oftere enn jeg liker.

I boken "The Apologetics of Jesus" av den kjente apologeten og forfatteren Norman L. Geisler og den litt mindre kjente Patrick Zukervan går forfatterne systematisk til verks for å vise at Jesus var den største apologeten av dem alle.

Dette er en veldig grei bok. Veldig ryddig og lettskrevet. Den kan godt fungere som en første innføring i apologetikk også. Jeg setter spesielt pris på alle eksemplene fra Jesu egen undervisning.

Jeg er ikke tvil: Jesus bedrev apologetikk på høyt nivå. Det er helt klart mulig å lære mye av hans formidling.

Tro er ingen garanti mot galskap

2011-08-06T13:15:00.000+02:00

Jeg kikket på debatten mellom Lars Gule og Stefan Gustavsson i går. Noe av det som ble sagt, satte i gang noen tanker hos meg.

Tro er ingen garanti mot dårlige valg. Det har historien vist oss, og det er lett å være enig i en slik påstand.

I en tenkt verden ville det vært slik at troen på en god Gud, kjærlighetens Gud, automatisk førte til bare gode og kjærlige handlinger. En slik verden finnes ikke. Dessverre er det slik at en del mennesker mener at siden en slik verden ikke finnes, finnes det heller ingen god og kjærlig Gud. Jeg tror det er en logisk feilslutning.

Nå er "tro" et nokså upresist ord i vår bruk av ordet. Å tro på Gud kan bety alt fra å tro at Gud finnes, til en total omlegging av livet for å leve i overensstemmelse med Guds vilje. For meg vil det å ha en kristen tro ligge nærmere den siste enn den første, med et viktig forbehold. En kristen tro inneholder ikke bare en tro på at noe eksisterer, og en vilje til å handle i overensstemmelse med det, men også en tanke om at det er umulig å få til et 100% perfekt liv, selvsagt på grunn av syndefallet.

I praksis betyr dette at kristne både gjør det de ikke vil, og lar være å gjøre det de vil, for å sitere Paulus. Altså de er syndige mennesker som gjør gale ting.

Bibelen tar høyde for dette. Men jeg tror ikke mennesker tar høyde for det. Derfor vil kristne, med rette, stadig måtte forholde seg til anklagen om at de opp gjennom historien har gjort masse galt. Og kirken er ikke noe unntak. Mange paver, biskoper og prester har stygge historier på samvittigheten. Nå bør det vel også sies at synderegisteret til kirken og kristne kanskje har en tendens til å bli større enn det virkelig er. Likevel, dette skal ikke forsvares, heller ikke bortforklares, men som sagt, dette er ikke noe fremmed for Bibelen. Bibelen snakker sant om mennesket.

Men en troende, en kristen, kan ikke bli stående oppreist slik. Det er ikke uten grunn at syndsbekjennelsen er så sentral i kirken. Det er en ærlighetshandling, og den eneste riktige handlingen en kan gjøre når en har gjort noe galt, å bekjenne sine synder. På kne. Be om tilgivelse. Ikke som et skuespill, som en kynisk renselse uten innhold, men som en oppriktig anger.

Tro er ingen garanti mot gale handlinger, men en tro som ikke fører til anger og bønn om tilgivelse over gale handlinger, er neppe en kristen tro.

En tro bør vel si noe om retningen i livet til et menneske. Det en tror på definerer da hvilken retning livet ønskes å bli levd. Man skulle tro at det å si at man hadde en kristen tro sa noe nøyaktig om hvilken retning man levde. Vi vet at akkurat som ordet tro, er ordet kristen også lite presist. Jeg skulle ønske det ikke var slik, men hvem har egentlig definisjonsmakt her?

Jeg skulle gjerne ha sluppet en del anklager mot kristen tro med henvisning til den og den personen som kalte seg kristen. Jeg kan nesten få vondt i magen av det. Dessverre er det slik, som jeg også før har skrevet, at kristen tro koblet med makt og maktposisjoner ofte blir en svært uheldig kombinasjon. Kristen tro fungerer best i underdanig posisjon.

Hvem er Gud? Hvem er Jesus? Hva er det å være kristen? Hvilken retning skal livet leves som kristen? Dette er helt fundamentale spørsmål som alltid må være høyt oppe i samtaler, forkynnelse og undervisning i kirke og blant kristne. Eksemplene på alle feilstegene får skjerpe samtalen, ikke legge den død.

Vi kan ikke hindre at galskap gjøres av folk som kaller seg kristne, men vi kan gjøre mye for å skape et klima i kristne miljøer der det verken er akseptert eller lovlig å gjøre det gale. Og et klima der det er helt naturlig å be om tilgivelse.

Et problematisk råd til kristen ungdom

2011-08-03T16:13:00.003+02:00

Misjonssambandets Eivind Gjerde advarer mot en debatt mellom humanetikeren Lars Gule og den kristne apologeten Stefan Gustavsson på ungdomsstevnet UL. Han ønsker ikke at kristen ungdom skal delta på et slikt arrangement. Etter hva jeg forstår opptrer han her som enkeltperson, for Misjonssambandet står som arrangør av debatten.

- På UL kan man i ytterste konsekvens risikere at Gule snakker så godt for seg at noen får svekket troen sin, eller at de får tanker som gjør at de kanskje på sikt mister troen sin, sier Gjerde.

Det er et problematisk råd at ungdom bør beskyttes mot innsikt i andres livssyn formidlet av de som selv står for det. Ekstra problemematisk blir det å advare mot dette når humanetikeren Gule vil bli konfrontert med sine standpunkter av en oppegående kristen motdebattant.

Kanskje vil noen ungdommer synes at Gule svarer godt for seg. Kanskje vil noen se at humanetikere også har tenkt noen tanker om hva de står for som til og med kan virke fornuftige. Og kanskje vil de måtte reflektere ekstra nøye over hva de selv står for. Alt dette er i så tilfelle svært sunt for dem.

Og jeg mener det er en falliterklæring fra kristne hvis kristen ungdom ikke skal møte andre tanker enn de som menigheten eller organisasjonen er enige i. For mener vi ikke at det vi står for er sant? Mener vi ikke at det holder i møte med andre livssyn og religioner?

Hvis Lars Gule er ekstra god til å formulere sitt livssyn på en god måte, må kristne jobbe enda hardere for å bli enda bedre enn han. Ikke fordi den som selger best er den som selger sannhet, men fordi sannheten fortjener den beste taleren.

Francis Schaeffer - en stor kristen tenker

2011-07-31T18:06:00.004+02:00

Jeg kjenner noen som kjenner bøkene og tankene til Francis A. Schaeffer godt. Han blir stadig referert til av disse. De fleste kristne jeg kjenner, har likevel aldri hørt om mannen. Det er egentlig litt underlig, og litt dumt, tenker jeg nå. I sommer har jeg endelig tatt meg tid til å lese noen av bøkene hans. Han er en stor kristen tenker, rett og slett.

Bøkene jeg har tatt for meg, er "True Spirituality" (1971), "The God who is there" (1968), "Escape from Reason" (1968) og "He is there and He is not silent" (1972). De tre siste er utgitt i et samlebind. Av disse fire bøkene vil jeg spesielt anbefale "The God who is there" og "True Spirituality".

Etter hvert som jeg har lest, står to ting klart for meg. Det første er at mange av hans tanker faktisk har blitt fulgt godt opp av ulike apologeter fram til i dag. Derfor var ikke stoffet helt ukjent for meg, som etter hvert har lest en del apologetikkbøker. Men som sagt, han er ikke veldig kjent utenfor det apologetiske miljøet.

Det andre jeg vil nevne, er likevel det viktigste: Så utrolig intelligent og klokt han tenkte og skrev. Hans tanker bør få en bredere plass i våre kristne sammenhenger. De er både gode, nyttige og sanne, tenker jeg. Selv om bøkene er like gamle som meg, er mye av innholdet dagsaktuelt (I motsetning til meg?). Og dette til tross for at vi har vært igjennom bl.a. en bølge av postmodernisme.

Schaeffer definerer seg selv som en ortodoks, evangelikal kristen. Det vil i vår sammenheng bety en konservativ protestant. Han har særlig to fronter han ønsker å kjempe mot, eller som han anser for å være problematiske. Den første er den liberale kristendom, og den andre er ateismen/(panteismen). Og grunnen er enkel, disse livssynene holder ikke mål. En norsk statskirkekristen vil kanskje fort føle at nå ble det trangt, men det er da jeg vil si, ikke legg Schaeffer vekk. Les og la deg utfordre. Jeg ble utfordret, og jeg likte måten jeg ble utfordret på. Jeg tror ikke jeg er hundre prosent enig med han i alt, men jammen er han overbevisende i det meste.

Schaeffer er opptatt av kommunikasjon. Kristne kan mye om hva som er sant og rett, men de kan lite om hvordan kommunisere dette til moderne mennesker. De blir værende inni boblen sin og snakker til de som tenker helt likt. For å kunne kommunisere, må kristne forstå hva folk tenker og tror.

Og et riktig sted å starte samtalen vil være i livene og livssynet til de man vil snakke med. Livssyn(worldview), både sitt eget og den andres, bør være utgangspunkt for samtalen. Kristne bør dessuten ha god kunnskap om og kjennskap til moderne forfattere, moderne filosofiske retninger og tanker, og kjennskap til kunst, film, musikk, etc. Dette er ikke noe nytt, men det er her han virkelig kommer med sitt bidrag.

Schaeffer er svært frimodig på at kristendommen er det eneste livssynet (systemet) som kan leves ut i praksis, det vil si, som faktisk fungerer. Han vil kanskje ikke begynne med å si det, men han vil argumentere for at det er slik. Han påstår det ikke ut fra at slik er det bare, men mener å kunne argumentere for det gjennom fornuften.

Det er umulig å leve konsistent i ateismen eller i et naturalistisk livssyn, hevder han. At opphavet til verden og menneskene er noe upersonlig (energi, materie, kraft, etc.), får så vidtrekkende konsekvenser for hva et menneske er, hva verden er, hva kjærlighet er og hva moral er, at (nesten) ingen klarer å leve etter det.

I praksis lever menneskene som om Gud finnes, som om verden har en mening, og som om kjærligheten er noe som alltid har vært der. Schaeffer innfører (eller videreutvikler) et bilde: Vi befinner oss i et hus med to etasjer. I underetasjen plasserer vi det rasjonelle, vitenskapen og logikken. I den øverste etasjen plasserer vi tro, mening, verdier, etikk, det ikke-rasjonelle, etc. Moderne mennesker hevder at bare underetasjen er den virkelige. Men dette fører mennesket over i en enorm fortvilelse. Mennesker kan ikke leve der. Derfor tar de steget opp i overetasjen, selv om de faktisk mener at den ikke tilhører virkeligheten. Slik blir moderne mennesker inkonsistente i sine liv.

Men hvis livssynet man står for, ikke kan leves konsistent, må livssynet være feil. Kun et konsistent livssyn er sant. Og Schaeffer hevder med trykk: Kristendommen er det eneste konsistente livssynet. Hvorfor?

Det er helt avgjørende for menneskene at opphavet, det vil si Gud, er en personlig Gud. Det er kun med personlighet forankret i opphavet, at vi mennesker kan begrunne vår personlighet. Mennesket er skapt i Guds bilde, og likner derfor Gud. Mange tenker at kjærlighet er en kraft, men kjærlighet forutsetter personlighet. Kjærlighet er personlig. Akkurat som godhet. Alt dette er forankret i verdens begynnelse.

Men en meget viktig vesensforskjell er det: Gud er uendelig, vi er endelige/tidsbegrenset. Mennesket er ikke Gud og er heller ikke en del av Gud. Menneskene har gjort opprør mot det gode. Mennesket har ført synden inn i verden. Derfor er den fortvilelsen vi nå kjenner på, ikke en del av den verden Gud ville, eller skapte, men noe annet. Verden slik vi erfarer den, er preget av det onde. Dette siste er en gjenkjennelig tanke for de fleste moderne mennesker.

Moderne mennesker og mye moderne kunst er preget av at verden og livet har gått i oppløsning. Meningen er blitt borte. Menneskeverdet har ingen forankring noe sted, annet enn i noe vi bare har blitt enige om etter en avstemning. Desperasjon, fortvilelse og ødeleggelse, tap av helhet, tap av sammenheng. Og, ifølge Schaeffer, vil desperasjonen være enda verre når livssynet ikke bidrar til et helhetlig syn som holder mål.

Kristen tro vil holde fram at mennesker er i en fortvilet situasjon, men ikke en håpløs situasjon. Menneskeverdet er truet i denne verden, men det står dønn fast i en forankring hos Gud. Menneskets synder knuser ikke menneskeverdet. Det finnes en helhet. Kjærligheten og godheten finnes, og er verdt å kjempe for. Gud er kjærlighet, Gud er god, kjærlighet og godhet er forankret i opphavet.

Bildet med de to etasjene er genialt. Og han bruker det på mange måter. Det er særlig i "The God who is there" han får satt lys på mange problemstillinger ved å bruke dette bildet, både overfor ateismen og den liberale kristendommen. Jeg anbefaler den boken på det sterkeste.

På en måte kan det kanskje virke som om han var nokså dårlig på kommunikasjon. For er det spesielt lurt å finne ut hva folk tror på, for så å vise dem at det ikke holder mål? På en måte ja, fordi Gud er der og er den eneste forklaringen på hvem menneskene er, uavhengig av hva de tror. Ved å peke på svakhetene i et livssyn som ikke bygger på en personlig Gud, rydder han kanskje vei for en interessant samtale. Men klokskap, kjærlighet til menneskene og kjærlighet til Gud kreves av den som gir seg ut på dette.

For Schaeffer er kristendommen logisk, rasjonell og velbegrunnet. At tro skulle tilhøre en sfære av irrasjonalitet, vil han ikke være med på. Ikke jeg heller, forresten.

Jeg har på ingen måte ytt Schaeffer rettferdighet med dette lille blogginnlegget. Han bør leses, ikke bare leses om. Han er noe å bryne seg på. Løp og kjøp.

Mennesker dør

2011-07-26T14:28:00.000+02:00

Det er tirsdag i dag, tirsdag etter fredag 22.juli 2011. Sola skinner her, for første gang på lenge. Det er godt. Livet trenger solgløtt.

Vi har vært inne i et usigelig mørke. Dette har vært den tyngste og mest absurde helgen vi har hatt i Norge på svært, svært lang tid. Og likevel, de fleste av oss er bare betraktere og medmennesker. Vi kjenner ingen av de involverte, vi er ikke nær familie med dem, de er ikke våre nære venner. Men vi føler så veldig med dem, og mange av oss vet hva det vil si å miste noen, så vi kan prøve å forstå. De er oss nær likevel. Hvis vår sorg er stor nå, hvor mye større er ikke mørket for alle de involverte og de nærmeste.

Biskopen sa at Norge har fått sin Langfredag. Jeg tror det er godt uttrykk. Fredagen for død, sorg og smerte. Den smerte som ble påført så mange mennesker denne fredagen i juli 2011, er vanskelig å gripe. Etter hvert som historiene begynner å komme fram, forstår vi at dette blir vi ikke ferdig med - kanskje aldri.

Det var en bevisst handling. Av en av våre egne. Jeg vet ikke om det blir helt feil å tenke slik, men jeg er lettet over at det ikke var utlendinger som stod bak. Saken er like ille. Ikke misforstå meg. Men nå er det en av oss vi må ta oppgjør med, og vi kan ikke skylde på de andre. Det blir forhåpentligvis ikke økt rasisme av dette, men en økt bevissthet om hva slags holdninger vi har blant nordmenn overfor et flerkulturelt samfunn. Men hvem kan spå?

Jeg har sittet nesten i ett siden fredag ettermiddag og fulgt med på nyhetene, fra NRK og TV2, fra BBC, Sky News og CNN, lest nettaviser fra flere land, lest blogger og analyser fra inn- og utland. Det har vært vanskelig å rive seg vekk, for behovet for å få med seg og behovet for å forstå har vært sterkt. Mange har hatt mye klokt å komme med. Noen har bommet stygt i sine analyser, men heldigvis er de i mindretall.

Hvem er gjerningsmannen? Menneske eller monster? Hva drev han til det? Kan andre gjøre det samme? Det er så mye viktig man skal få plassert. Hannah Arendt skrev om den tyske Holocaust-organisatoren Eichman at det var vanskelig å forstå at han som var et helt vanlig menneske, kunne ha forvoldt så mye ondskap. Jeg tror heller ikke den norske gjerningsmannen vil kunne plasseres i kategorien monster. Det er mennesker som gjør slikt. Og det er kun hvis han er et menneske, at han vil kunne stå ansvarlig for sine handlinger.

I Norge har vi ikke dødsstraff, og godt er det. Jeg ønsker ikke denne mannen død. Nordmenn flest tenker heller ikke slik. Men jeg tror han er "død", hvis jeg skal prøve meg som hobbypsykolog. Arrester meg hvis jeg er helt på jordet. Jeg tror at her er det så mye av livet, kjærlighet, sårbarhet, følelser, som er helt avstengt, at han ikke har kontakt med livet i seg. I det han slipper livet til, vil han kjenne på en meget stor smerte over å ha forårsaket andre menneskers liv og traumer, og den smerten må han selv leve med til han dør. Jeg ønsker at denne mannen skal få god hjelp til å komme dit hvor en sterk og inderlig følt anger er eneste utvei.

Gjerningsmannen kommer til å få mye oppmerksomhet framover, så vi lar han ligge nå.

Vi vet at alle mennesker skal dø, men vi liker ikke å minnes på det. Selvfølgelig vet vi det. Men når det skjer med unge mennesker på en slik måte, blir døden ekstra brutal å forholde seg til. Og døden kommer så utrolig nær oss. Da Stoltenberg trakk fram to av personene fra Utøya, nevnte deres navn og sa at de er ikke mer, de er borte for alltid, blir det så brutalt at vi må protestere. Døden er brutal. De unge skal jo leve, ikke dø.

Av en eller annen grunn, syns jeg det har vært mye død i media denne sommeren. Det har vært flere tragiske båtulykker og bilulykker som har fått mye oppmerksomhet. Også disse har vært så "unødvendige", så altfor tidlige. Samtidig mens dramaet i Norge har utspilt seg, har den kjente artisten Amy Winehouse gått bort, også det altfor, altfor tidlig. Hun ble bare 27 år gammel.

Hvert eneste dødsfall er en tragedie. Hvert eneste dødsfall er unikt, og rammer de nærmeste på en måte som bare dette menneskets død kunne ramme. Oppmerksomheten i media sier ikke noe om verdien til mennesket som døde, eller styrken i sorgen til de som er igjen.

Grunnen til at jeg skriver akkurat dette, er at jeg har tatt meg selv i å tenke at Amy Winehouses død blir litt fjern sammenliknet med Utøya-ofrenes død. Men hennes foreldre og nærmeste hadde ingen å miste, de heller. Og det samme gjelder når vi får nyheter om bomber og drap og ulykker og katastrofer med tap av menneskeliv fra fjerne deler av verden. Så lenge det er menneskeliv det er snakk om, er det oss, noen av oss som går bort, og noen av oss som sørger.

Så hva skal vi kjempe for? Eller mot? Jeg tror vi skal kjempe mot alt som tar liv. Vi skal kjempe for alt som kan hindre at menneskeliv går tapt, alt fra bedre regler, bedre utstyr, til holdningskampanjer. Vi skal holde menneskeverdet høyt, veldig høyt. Og når døden kommer brått og uventet og vondt, må vi stå sammen i kjærlighet, slik som Norge gjorde i går kveld.

Døden er der, men kjærligheten er en ypperlig motstander. Som kristen, tror jeg dessuten at kjærligheten og livet er sterkere enn døden. Livet trenger solgløtt, særlig når det er som mørkest, og kjærligheten mellom mennesker er et slikt gløtt.

Internett er en trussel mot kristendommen

2011-07-18T13:15:00.000+02:00

Hevder den amerikanske apologeten Josh McDowell i Christian Post. Og poenget er at ateister, agnostikere og andre som står for noe annet enn kristendom, der har tilgang til barna og ungdommen. Saken er også gjengitt i svenske Dagen.

Det er ingen grunn til å betvile at alle som aktivt bruker internett har store muligheter til å påvirke andre som også er der. Gjennom nettaviser, blogger, twitter og facebook og andre kanaler er det fritt fram. At forkynnende ateister og sekularister bruker dette for alt det er verdt, trenger vi verken tvile på eller beklage. Hva skulle alternativet være, forbud for visse grupper?

Jeg er en relativt aktiv bruker av internett, av minst to grunner. Den ene er at jeg syns det er moro, den andre er at jeg som ønsker å påvirke andre mennesker i ulike spørsmål, syns det er viktig å delta der hvor så mange er. At en del kristne er litt skeptiske til det, får jeg leve med. Men jeg mener, dypt og inderlig, at det er utrolig naivt av kristne å tenke at vi fremmer evangeliet eller kjemper for det gode ved å holde oss unna. For meg er det tvert i mot.

Kristne, og alle andre selvsagt, må kjenne sin besøkelsestid. Barn og ungdom og voksne og pensjonister og hunder og katter og påfugler og alt annet er på internett daglig. Fyll internett med mening og innhold. Fyll internett med tankevekkere. Fyll internett med gode verdier. Det er en utfordring til kristne, spesielt.

Jeg tuller mye på Facebook, og syns det er helt ok. Men jeg vil også gjerne legge lenker til bra artikler og delta i meningsfulle samtaler. Jeg tror for mange av kristne Facebook-brukere er litt for lite bevisste på den muligheten til påvirkning.

Jeg skriver ikke dette for å dømme noen, men likevel for å gi et lite spark. Jeg mener nok at bevisste ateister, sekulære humanister, etc. er langt mer verdibevisste i sin deltakelse på blogger og sosiale medier enn de fleste kristne. Mange kristne er nok litt slappe og holder seg mest til hjemmehyggekommentarer, tror jeg.

El Grecos Peter og Paulus

2011-07-15T13:34:00.000+02:00

Det er ferietid og ikke så fryktelig mye blogging fra min side.

Vi var noen dager i Stockholm denne uken. Som seg hør og bør tok vi en tur innom Nationalmuseet. Jeg var der for noen år siden også og ble veldig betatt av El Grecos maleri av Peter og Paulus. Når jeg nå så det igjen, fikk jeg igjen samme følelsen. Bildet er gripende.

Bildet, som er fra begynnelsen av 1600-tallet, er det tredje bildet El Greco malte av de to apostlene sammen. Dette er de to kjempene som ledet kirken etter Jesus. Men det er svakheten, det litt utslitte og slitne, som slår en ved bildet. De ser lidende ut. Det er lite som minner om seierherrer her.

Peter, til venstre, holder nøkkelen til himmelriket, som han fikk av Jesus. Likevel, han holder den ikke høyt hevet. Den er nesten skjult under kappen. Hvorfor?

Paulus, som ser mest sliten ut av de, støtter seg på Skriften. Han var skriftutleggeren, den skriftlærde av de. Han peker på hva det står skrevet.

Begge venstrehendene blir symbolbærere. Grunnlaget for oppgaven de hadde, ligger i venstrehånden.

De står sammen, men har de kontakt? Høyrehendene møtes ikke. Hvorfor? De ser ikke på hverandre. De ser ikke en gang mot samme punkt. Paulus ser på oss.

Jeg vet ikke hva El Greco mente med bildet/bildene. Var det enheten, splittelsen, eller lidelsen og martyriet han ønsket å legge vekt på? Det finnes sikkert litteratur på det.

Når vi ser på utviklingen til disse bildene av samme motiv, er Peter og Paulus mer slitne og gamle i det siste bildet, enn i de første. De virker sterkere i de første bildene. Hvorfor?

For meg blir bildet i Stockholm en illustrasjon av en kirke som er litt sliten. Den står sammen, men er samtidig delt. Det ligger et vemod og en smerte over bildet vi ser. Men er den indre spenningen eller den ytre forfølgelsen som tærer mest?

Artig sak på Verdidebatt

2011-06-30T19:46:00.000+02:00

Ateisten Kjetil Hope har på Verdidebatt kommet med en utfordring til kristne om å omvende han. Jeg er generelt pessimistisk innstilt til resultatet av slike prosjekter, men her kan det i hvert fall komme en del gode bokforslag innenfor apologetikk-feltet, så det er bare å følge med.

Bøker jeg stadig kommer tilbake til

2011-06-29T12:29:00.001+02:00

Det er vel slik for de fleste som preker eller underviser. Man er stadig på jakt etter nye måter å si ting på, på jakt etter nye innfallsvinkler og nye tanker, men underveis har man funnet noe som er for bra til å bare bli glemt. Jeg kommer i hvert fall stadig tilbake til noen spesielle bøker når jeg forbereder taler og undervisning om kristen tro.

Magnus Malm sine to tidlige bøker, Veivisere og I lammets tegn, var for meg grensesprengende opplevelser da de kom. Dette var en ny tilnærming til troen som jeg falt pladask for.

Den amerikanske forfatteren Philip Yancey skriver gode bøker. Men det er spesielt to av hans bøker jeg liker veldig godt. Den første er Nådens gåte, som allerede er en klassiker. Den andre er Den Gud du ikke ser. Jeg kan også nevne hans bok Bønn, som jeg bruker når det er det som er temaet.

Jeg kunne nevnt en god del til, men disse fire bøkene peker seg litt ut hos meg. Wilfrid Stinissen, Dietrich Bonhoeffer, N.T.Wright, Alister McGrath, C.S.Lewis, Peter Halldorf, m.fl. er andre jeg har stor glede av.

Christians with lousy t-shirts

2011-06-22T18:37:00.001+02:00

Jeg tok fram igjen en bok jeg leste for noen år siden, og fant ut den vil jeg lese igjen. Den er skrevet av Vince Antonucci og har den utrolig spenstige tittelen "I became a Christian and all I got was this lousy t-shirt".

Tittelen spiller på den som ikke får være med på en ferie til et sted, men som bare får en t-skjorte fra det stedet når de andre kommer hjem. I stedet for den ekte opplevelsen, sitter man igjen med en død suvenir. Og det er selvsagt kirken og de kristne forfatteren retter sitt skyts mot. Han mener mange kristne sitter igjen med bare t-skjorten, suveniren, og ikke selve opplevelsen.

Dette er den typen kristne bøker som handler om å oppdage det virkelige livet igjen. Om å finne tilbake til kristendommens kjerne. Skrevet for en ny generasjon lesere.

When I read the Bible notice that Jesus didn't go asking people to believe in him. It's what I would expect; it's just not what he did.

He also didn't ask people to behave. Again, it's what I would expect, but it's not really what he did.

Instead, he asked people to follow him. Here's the kind Jesus did. One time he walked up to some dude who was in the middle of work and said, "Hey, follow me." And this guy did it!

Språket er morsomt, og det har mye brodd. Men forfatteren unngår å bli for kul. Det er substans og godt innhold i det han skriver.

Or maybe part of the reason I don't live life with Jesus and instead lapse into spiritual starvation is because I think that being hungry for God will automatically lead to being filled with God. I think that wanting it is enough.

But the more I think about that, the more I realize how strange an idea this really is. I mean, we can't just want to be in good shape physically and it automatically just happens. We can't just want to get good grades in school and it automatically happens.

En kristen oppbyggelig bok for moderne mennesker. Og hvem er vel ikke det? Passer veldig godt for ungdommer og unge voksne, og meg.

Humanister lurer ofte seg selv

2011-06-21T17:13:00.001+02:00

Og ingen liker vel å bli lurt. I hvert fall ikke humanister. (Måtte bare starte med denne lille morsomheten på en dag som denne.)

Det er den britiske filosofen og humanisten Julian Baggini som mener at humanister lurer seg selv til å tro at humanismen er et "fullgodt livssyn som kan skape mening og fellesskap like godt som religionene". Men religionene har et fortrinn. Mening, sammenheng, ydmykhet, fellesskap, osv. er religionene bedre på enn humanismen.

Liknende tanker presenterte jeg fra en annen humanist her for en stund siden.

Baggini mener selvfølgelig ikke at religionene er bedre enn humanismen. Følgene av religiøs tro er bedre, men humanismen er sannere i sin beskrivelse av virkeligheten.

Les mer om Bagginis tanker her i Fri Tanke.

Jeg er ikke overrasket over det han sier. Jeg tror han har rett. Vi sier ofte i kristen sammenheng at vi er en del av noe som er større enn oss selv, vi kjemper for noe som er evig, noe som varer, og vi står i spesielt fellesskap med Gud og hverandre. Hovmod er en synd. Ydmykhet blir holdt spesielt høyt av Jesus som lærer sine disipler å tjene hverandre gjennom fotvaskingen.

Den sekulære humanismen er litt fattig. Men hvis den er sann, er det egentlig ikke så farlig. Sannhet ruver øverst. Jeg klarer nok bare ikke å se at den sekulære humanismen forklarer virkeligheten bedre enn kristendommen.

Nysgjerrig nybegynner

2011-06-14T22:19:00.005+02:00

Jeg er ingen Islam-ekspert. Tvert i mot. Det har vel blitt avslørt for lenge siden av de som har lest denne bloggen. Jeg er komplett nybegynner, men veldig nysgjerrig.

Nå er jeg kanskje litt for nysgjerrig i litt for mange ting, men men ...

En tid for alt. Akkurat nå er det Islam.

Og det er nettopp det at jeg kan så lite om Islam, som trigger meg. For jeg tror jeg er en ganske typisk kristen på dette området. Det er akkurat som om det er helt tette skott mellom kristne og muslimer. Hvorfor det er slik, vet jeg ikke. Er det på grunn av respekt? Eller er det fordi det er så fremmed? Er det rett og slett kulturforskjellene som er for store?

Islamisme skremmer meg. Og jeg har lenge lurt på hvorfor så få moderate muslimer er synlige i samfunnsdebatten. Nå har det vel blitt noen moderate kjendismuslimer på TV etter hvert, men oftere er det mer ekstreme innslag. Jødehat-debatten de siste ukene avslører tendenser vi ikke liker. Det er fryktelig lett å få sine fordommer bekreftet.

Men Islam er en verdensreligion, nesten like stor som kristendommen. Den fyller det åndelige livet til over en milliard mennesker. Ateismen er derimot en bitteliten sak i verdenssammenheng. Den kan til gjengjeld mange kristne relativt mye om. I Norge er vel ateismen en større konkurrent til kristendommen enn Islam. Men muslimene er her, har vært her lenge, og vil i overskuelig fremtid være en stor del av norsk kultur. For meg er ikke dette et skrekkscenario, som jeg vet det er for en del kristne. Men en utfordring vil det være.

Jeg er for misjon og misjonering. Jeg er for at muslimer skal kunne drive misjon i Norge. Og jeg er selvsagt for at kristne skal kunne misjonere overfor muslimer. Misjon er å dele med hverandre det man har blitt overbevist om, eller det man har fått. Misjon er fair, forutsatt at den viser respekt for andres valg til å si nei til det jeg har å komme med. Som kristen er jeg begeistret for Jesus. Det er Jesus jeg vil dele med andre, ikke meg selv eller min "perfekte" livsstil.

Så er det jo slik at når jeg snakker om Jesus, og når en muslim snakker om Jesus, så snakker vi både om noe likt, men helt klart om noe helt forskjellig. Ideelt sett er vi begge både nysgjerrige på hverandres standpunkter, og misjonerende. Jo mer vi kan om hverandre, jo mindre snakker vi forbi hverandre. Og det å forstå hverandre er uansett et godt mål for å leve ved siden av hverandre.

Noe sånt tenker jeg, akkurat nå. Tar gjerne i mot andres tanker om kristne og muslimer, kristendom og islam.

Hva kristne bør vite om Koranen

2011-06-13T22:20:00.003+02:00

De færreste kristne jeg kjenner, har lest Koranen. Kanskje ikke så rart, for det er ganske mange som heller ikke har lest mye i Bibelen. Kunnskapen om egen religion bør søkes først. Etter hva jeg har skjønt, er det en nokså stor prosent muslimer som heller ikke har lest Koranen.

Guider kan man kjøpe til det meste. Og selvfølgelig finnes det kristne guider til Koranen også. Fordelen med en kristen guide, er at den tar utgangspunkt i den verden og den kunnskapen en kristen har, og bruker det for å for å forstå en helt annen religion. For Islam er, på tross av noen viktige likheter, en helt annen verden.

Mateen Elass har skrevet en kvikk liten guide til Koranen, "Understanding the Koran". Forfatteren har selv en muslimsk oppvekst fra Saudi Arabia, men er nå pastor i en kristen menighet. Det kan godt hende det finnes både bedre og dårligere bøker om emnet, men denne fungerer godt.

Kapittelet om Jesus i Koranen, eller rettere sagt, kunnskapen om Jesus i Koranen vs Jesus i Bibelen er viktig. Forfatteren peker på hvor opphøyd stilling Jesus faktisk har i Koranen, selv sammenliknet med Muhammed, samtidig som mye taler for at Muhammed misforstod mye den Jesus de kristne i hans samtid snakket om. F.eks. at han trodde treenigheten, som han fordømte, bestod av Gud Fader, Maria og Jesus, og ikke Gud Fader, Jesus og Den Hellige Ånd.

Boken er utstyrt med en diskusjonsdel bakerst til bruk i grupper. En av oppgavene om Jesus er:

The Koran denies two central doctrines of the Christian Scriptures: the need for a Savior (our inability to avsolve our sin) and Jesus' sacrificial death on the cross. How do these particular beliefs affect how a Muslim lives his earthly life versus how a Christian lives his?

Kjør debatt. Nei, samtale, mener jeg.

Ingen god kristen bok innenfor feltet apologetikk vil oppfordre til å fyre løs med argumenter for å vinne diskusjoner. Også denne boken er klar i sin melding.

Muslims are won to the true Christ the same way most other human beings are - not by argument but by love. Seeing Christ alive in a believer is much more compelling than hearing arguments concerning the divinity of Christ or the need for substitutionary atonement.

Bedre kan det ikke sies. Men vi har ingenting å tjene på å ikke sette oss inn i saker og ting likevel.

Jeg bør vel gjøre oppmerksom på at denne boken er noen år gammel. Men likevel ny for meg da.

Når fornuften bli borte

2011-06-13T20:20:00.000+02:00

Jan Arild Snoen har skrevet en god artikkel på Minerva med tittelen "Tusen års stagnasjon". Hvorfor har den arabiske verden vist stagnasjon? Hva har dette med tro og fornuft å gjøre? Hvilke konsekvenser kan det få for en religion hvis Gud står bak absolutt alt som skjer?

Artikkelen anbefales herved.

Bjørneboe om religion og moral

2011-06-11T22:59:00.003+02:00

I dagens Vårt Land er det et interessant intervju med forfatteren Sven Kærup Bjørneboe. Mannen er vel ikke lett å sette på en formel, men jeg stiller spørsmål ved hans syn på religion og moral.

- Det verste jeg vet, er pjattet om de kristne moralske verdiene. Religion og moral har ingenting med hverandre å gjøre. Religiøsitet er uttrykk for en virkelighetsoppfatning. Moral er noe helt annet.

Jeg klarer ikke helt å skjønne at dette stemmer. Det er mulig at jeg ikke helt har tatt poenget, men et livssyn som ikke får konsekvens for moralsynet, finnes det?

Tekstkritikk på Bibelen og Koranen

2011-06-10T20:00:00.000+02:00

Skal man ta hellige bøker på alvor, må de granskes. Og de må granskes nøye. Som kristen er jeg vant til at hele min Bibel kan undersøkes, diskuteres og granskes. Dette gjelder både innholdet, teksthistorien, og overleveringshistorien. Skal en hellig bok følges, noe som vel er selve meningen, må den bestå disse undersøkelsene.

Jeg skrev for noen år siden min hovedoppgave i nytestamentlig tekstkritikk, altså det faget som jobber med tekstoverlevering. Det er et spennende fagområde, og Bibelen må være den teksten i verden det har blitt forsket mest på. Fagfolk, uavhengig av tro, er stort sett enige om at dagens Bibel er svært nær originalteksten. Hundre prosent sikker går det ikke an å bli.

Det lever en forestilling blant muslimer om at Bibelen på et bestemt tidspunkt i historien ble sterkt forandret og fordervet, og at det er grunnen til at Gud ga oss Koranen. Samtidig lever det også en forestilling om at Koranen ikke har vært gjennom redigeringer, at den i dag er den samme som ble gitt til Muhammed. Begge forestillingene er feil, hevder Keith Small i sin bok Holy Books have a History.

En kristen vil ikke hevde at Bibelen er overlevert feilfritt, selv ikke de mest konservative kristne gjør det. Dette er ikke en del av den kristne tro. Det finnes over 5000 kopierte manuskripter, og de inneholder mange tusen skrivefeil. På tross av disse forskjellene og på grunn av det store antallet manuskripter, kan tekstkritikere jobbe seg fram til noe som ligger tett opp til originalen. At Bibelen er Guds Ord, vil ikke for noen kristen forutsette eller avhenge av nøyaktig overlevering.

Det man derimot IKKE finner, er noe som helst tidspunkt der Bibelen ble korrumpert slik muslimene hevder. Hvem gjorde dette? Når skulle det ha skjedd? Argumenter for dette?

I en debatt om Jesu oppstandelse og øyenvitnene, sa en muslim til Small: "We have the eyewitness that counts. We have Allah, an He said in the Qur'an that the crucifiction did not happen!" Altså, når Allah har sagt noe i Koranen, er det sant, og da trenger man ikke andre argumenter. Dette viser nok en nokså grunnleggende ulik holdning til sin hellige skrift mellom muslimer og mange kristne, mellom fideisme og evidensialisme.

I sin lille bok viser Small hvordan også Koranen har sin teksthistorie, selv om det for mange muslimer er ukjent. Jeg skriver ikke dette for å vise at muslimer er dumme og kristne er smarte. Men det har nok satt dype spor i kristen tro at Bibelen har blitt forsket mye på av folk fra alle livssyn. Jeg mener jo at det har den overlevd og kommet styrket ut av. Nå vil kanskje Koranen bli utsatt for samme fokus, og tåler den det?

Kristne er så forskjellige at ...

2011-06-07T19:35:00.000+02:00

... kristendommen neppe er sann. Omtrent sånn skriver Paula Kirby her. Og forklarer noe om hva som førte henne fra kristen tro til ateisme.

Hennes historie og grunner kan ingen bestride. Det finnes mange veier til ateisme. Men for andre er kristnes forskjellighet både trosstyrkende og oppbyggelig. Selvfølgelig skaper mennesker Gud i sitt bilde. Gud ser ikke lik ut for noen kristne. Dette er helt naturlig. Og i kristne kretser snakkes det mer og mer om dette, tror jeg. Mitt gudsbilde er sammensatt og subjektivt. Men derfra til å si at på grunn av det finnes det ingen Gud, er nokså lang.

Bokanbefaling: Son of Hamas

2011-06-06T20:25:00.004+02:00

Son of Islam av Mosab Hassan Yousef kom ut 2010 og ble en bestselger i USA. Og det er lett å skjønne, for dette er en meget interessant bok. Den er utgitt på norsk av Hermon Forlag.

Etter hva jeg har skjønt, skal boken være etterrettelig. Forfatteren er sønn av en Hamas sine ledere og gründere. Han lever på Vestbredden, og vokser opp med at faren stadig blir pågrepet av israelerne og fengslet for lange perioder. Alt ligger vel til rette for at sønnen skal bli islamist og israelshater. I stedet tar sønnen en helt annen vei.

Mosab Hassan Yousef gjennomgår en bemerkelsesverdig reise. Fra islamist, til å jobbe for israelsk etterretning, for til slutt å bli en kristen. Her får vi et unikt innblikk i Midt-Østen fra innsiden, og ikke minst et møte med en muslim som blir mer og mer fascinert av Jesus. Ja, det er en omvendelsesbok, men i nesten like stor grad en spenningsbok. Godt skrevet. Og jeg føler meg i hvert fall litt klokere etter å ha lest boka. Så håper jeg historien er like sann som den gir seg ut for.

Boka anbefales.

En ateist forsvarer religion

2011-06-04T20:41:00.001+02:00

Det er vel ikke direkte uvanlig i disse dager at ateister kommer med til dels kraftige beskyldninger mot både religiøse mennesker og deres religion. Vi har blitt vant til det meste, både saklig kritikk, og nokså mye svært usaklig kritikk.

Vi har fått høre at verden ville blitt et bedre sted uten religion. Vi har fått høre at mange kriger aldri ville blitt til uten religion. Og vi har fått høre at religionen i seg selv undertrykker mennesker.

Nå vet jo de fleste at en ateist og en ateist kan være nokså forskjellige, like forskjellige som en kristen og en kristen kan være. Forfatteren Bruce Sheiman er ateist, men føler seg lite vel med retorikken til de nye ateistene som tar så mye oppmerksomhet i media. Sheiman tror ikke på Gud. Han er ikke teist. Han kan strekke seg til "aspiring theist", men ikke lenger. Derimot mener han verden er et bedre sted med religion enn uten religion. Dette klinger jo godt i mine ører da, skal jeg innrømme.

Jeg vet ikke om vår egen Didrik Søderlind vil være enig i Sheimans konklusjoner. Det må han selv kommentere. Men det var lett for meg å se visse likheter i tenkemåten. Søderlind har karakterisert seg som søkende ateist, andre har hevdet at han er skapkristen. Dem om det.

Sheiman er lei debatten om Guds eksistens. Ikke fordi den ikke er viktig, men fordi den har kjørt seg fast slik at ingen av sidene kommer videre. Det blir stillingskrig. Og meningsløst.

The Time has come to reach beyond the God question and accept that it can never be resolved to the satisfaction of either side.

I am an atheist. But unlike most atheists who embrace their rejection of God as a sign of intellectual triumphialism, I assert that such disbelief is maladaptive and that some form of theism is the overwhelmingly preferable option
.

Og boken han har skrevet, An Atheist Defends Religion, er et forsøk på å vise at ateisme ikke kan erstatte religion og samtidig skjenke alle de goder religion gir. Ateismen er for fattig. Ateisten Sheiman ville aldri tenkt på å gjøre sin ateisme til en dyd.

A mature view holds that religion is more about meaning and purpose than facts and events. Through religion, we experience the mundane as miraculous and the normal as numinous.

More than any other institution, religion deserves out appreciation and respect because it has persistently encouraged people to care deeply - for the self, for neighbours, for humanity, and for the natural world - and to strive for the highest ideals humans are able to envision.

Jeg har lest denne boken med stor glede. Han gjør en veldig god jobb i sitt religionsforsvar. Av og til er han så god at det nesten blir umulig å skjønne hvorfor han ikke er kristen. Han mener alle mennesker har en søken etter absolutte verdier. Og her er religionen best. For religion setter oss i sammenheng med skaperverket, med menneskeheten og det guddommelige og gir oss absolutte verdier på disse livsviktige områdene.

Religionskriger må da være et resultat av religionen som ikke er bra? På en forbilledlig måte nyanserer han her bildet mange ateister har av religionskriger. Maktspill, gruppetenkning, psykologi, etc. gjør bildet mer komplisert og mer troverdig.

Også når det gjelder moralen mener han religionen er bedre enn ateismen. Han mener ikke ateister ikke kan leve moralsk riktig. På ingen måte. Men han ser på de nye ateistene som overklasseateister. I stort sett hele verden er det religionen som er limet i folks moral. Religiøse mennesker ofrer seg mer for andre mennesker enn andre, viser statistikk. Fjerner du religionen, fjerner du et helt rammeverk, og du vet ikke hva som vil skje.

1 This transition to a religion-free culture can happen only if there is a determined, collective effort to replace religion with an explicit commitment to formally teach ethics to children via parenting and educational institutions to a degree that at this point does not exist in any sector of our society.

2. We must not forget that whatever ethical culture prevails today in our secular society was formed over centuries of religious moral education as an antecedent.

3. This hypothetical exercise does not apply to most of the developing world, where the educational and legal systems and their corresponding institutionalized moral teachings are considerably underdeveloped.

Dette var noen smakebiter fra en interessant bok. Boken anbefales herved. Den kan helt sikkert diskuteres. Jeg lurer litt på av og til om Human-Etisk Forbund er et svar på noe av det han skriver om, men jeg er neimen ikke sikker. Heller ikke den organisasjonen kan helt og fullt erstatte alle de sider religion fyller.

For er det ikke nokså stor forskjell på et menneske som tror at det er skapt av Gud, villet av Gud, skapt slik som det er, elsket av Gud, som ser sitt liv i sammenheng med den store fortellingen om det gode mot det onde, som ofrer seg selv for andre fordi Jesus er hans forbilde og Gud, som er overbevist om at alle mennesker, både venner og fiender, også fortjener å bli elsket fordi de er skapt og elsket av Gud, etc. etc. , og et menneske som ikke kan finne noen mening i universet, ingen hensikt, ingen kjærlighet, etc. ? Sheiman mener altså at den første har så mange fordeler at religion er å foretrekke framfor ikke-religion.

Bloggen tilbake

2011-06-04T16:08:00.001+02:00

Hei alle sammen.

Beklager så mye at det ble en pause i bloggingen. Av og til må det bare bli slik. Men nå er jeg tilbake igjen. Første blogginnlegg kommer i løpet av kvelden.

Jeg har i de seneste ukene prøvd meg litt fram med tanke på layout, men klarer ikke helt å lande. Vi får se. Det er jo uansett ikke det viktigste.

Jeg trenger litt tips til blogglisten min. Etter hva jeg kan se, er det flere som har sluttet å blogge, eller har pause. Jeg tror jeg skal fjerne disse fra listen. Men jeg tar gjerne i mot tips til andre livssynsblogger, eller andre bloggere som tar opp tema relatert til denne.

Straks i gang.

Bloggen tilbake i begynnelsen av juni

2011-03-23T20:43:00.001+01:00

Lover at jeg kommer sterkere tilbake. Grunnet veldig mye annet å gjøre, kommer bloggingen litt ned på listen akkurat nå.

Gud som et sjalu og moralsk monster, etc.

2011-03-06T20:56:00.004+01:00

Siden jeg er mer i lesehjørnet enn i skrivehjørnet om dagen, skriver jeg like godt et kort innlegg om hva jeg leser. Om det blir bra blogg av det, kan vel diskuteres, men det er i hvert fall et livstegn.

Paul Copan har skrevet en rekke bøker innenfor apologetikk- og filosofiområdet. Typisk for Copan er å ta utgangspunkt i setninger og påstander vi ofte hører, eller kanskje til og med selv bruker, men som ikke nødvendigvis er sanne, og vise hvorfor de ikke holder mål. I mange tilfeller handler det om logikk og filosofi, i andre om bibelkunnskap.
Jeg liker bøkene hans. De er godt skrevet. Om jeg er enig i alt han skriver, vet jeg jo ikke før jeg har lest alt helt ferdig. Så følg med.

Akkurat nå holder jeg på med "When God goes to Starbucks" og "Is God a moral monster?". Kommer helt sikkert tilbake til stoff herfra om litt.

En bok jeg har hatt glede av, er "True for you, but not for me". Et godt oppgjør med relativistiske tanker. Anbefales.

Koselige, lettleste og intelligente bøker av Kreeft

2011-02-27T00:23:00.001+01:00

Jeg koser meg veldig med dialogbøkene til Peter Kreeft om dagen. Den morsomste er kanskje hans halvgamle bok fra 1987 med tittelen "Socrates meets Jesus". Egentlig er det ustyrtelig morsomt hvordan han avkler litt moderne og liberale teologiske strømninger på en brilliant måte. Jeg digger det litt ekstra for det passer så godt med fordommene mine.

"Socrates meets Hume" fra 2010 er litt tyngre, men ikke avskrekkende hvis du ikke har allergi for filosofi. Det skal sies at bøkene er skrevet for en vanlig ikke-altfor-utdannet leser, slik jeg leser det. Altså lett å lese, lett å forstå, lett å henge med. Hvor konsekvent var egentlig Hume i sin skeptisisme? Hva har konsistent? Kan man egentlig være skeptiker slik Hume mente?

Bøkene er skrevet i dialogform, nesten som teatermanus. Typisk for Sokratesdialogene er at Sokrates spør og spør de han møter for å finne ut hva de faktisk mener og tror, og om de følger sine egne overbevisninger, om de har gode argumenter og om det inneholder noen motsigelser det de sier. Og Kreeft krydrer det med masse søt humor.

Kreeft har skrevet mange flere slike bøker, om Descartes, Sartre, Kant, etc. Noen som har lest noen av disse?

John Grays syndige mennesker

2011-02-26T10:41:00.003+01:00

Morgenbladet har denne uken et interessant intervju med politisk filosof og forfatter John Gray. Jeg har ikke lest noen bøkene hans, men jeg har jo skjønt at han er relativt omdiskutert i politiske kretser.

John Gray er ikke pessimist. Han mener mennesket er en uforbederlig synder.
- Den beste delen av kristendommen er nå for tiden den mest upopulære, nemlig doktrinen om arvesynden, sier John Gray.

Og dette får selvsagt stor betydning for hvordan han tenker politikk. For Gray står det helt klart at verden ikke blir bedre og bedre.

Ideen han vil til livs, er troen på at mennesker kan skape en bedre verden enn den de har levd i til nå. Den stammer fra våre emosjonelle lengsler, ikke vår fornuftige erkjennelse. Den er, har han skrevet, "Prozac for de tenkende klasser". Ideen om at verden går fremover, at menneskeheten forbedres, at vi sakte kryper frem mot en harmonisk, bedre og lykkeligere fremtid, er den røde tråden i når sagt all tenkning de siste hundre årene, mener Gray. Ideen er, mener han, det reneste visvas - usann og skadelig.

Det kan godt være at Gray står for veldig mye jeg selv ikke står for, det vet jeg ikke nok om, men på dette området tror jeg han har helt rett. For meg er tanken om at mennesket er et syndig, begrenset og skjørt vesen, ikke noe kirken har funnet på for å holde folk nede, som det sies i Så som i himmelen, men en høyst realistisk beskrivelse av virkeligheten. Jeg vet ikke om man nødvendigvis ender i pessimisme av dette, men noen grunn til stor optimisme er det vel heller ikke.

Alle de politiske katastrofene i det 20.århundre hadde dette til felles: en idé om at nye sosiale omgivelser skaper nye mennesker - en bedre verden skaper bedre mennesker.
"Menneskets historie er en serie av katastrofer med sporadiske perioder av fred og sivilisasjon"

Hvilken politisk løsning som er løsningen på dette problemet, blir da neste spørsmål, og det er vel ikke gitt.

Politikk, skriver han, er "kunsten å finne opp midlertidig medisin mot tilbakevendende onder - en rekke botemidler, ikke et redningsprosjekt".
Ethvert fremskritt er midlertidig og skjørt fordi menneskets natur i én forstand aldri lar seg forbedre. Roten til det onde ligger ikke der ute, i samfunnet eller strukturene. Som Grays favorittforfatter Joseph Conrad slo fast: mørkets hjerte ligger i oss selv.

For meg som kristen klinger dette veldig riktig, og jeg har mange ganger lurt veldig på hvorfor folk har så lett for å ta avstand fra tanken om "det syndige mennesket". Hvor kommer den voldsomme optimismen fra? Jeg forstår det rett og slett ikke. I nyreligiøse miljøer er det ekstra påtagelig og kritikken mot kirkens syn på synd ekstra tydelig, men det blir ikke mer sant av å putte det inn i en nyreligiøs forpakning. Snarere tvert i mot.

Men tilbake til Gray. Ja, politikere skal jobbe med å skape et samfunn som er best mulig. Det tror jeg på.

Men selv i et godt samfunn vil menneskene ha behov for å kunne gjøre opp sin synd, legge fra seg det som tynger og motta nåde. Ikke påtvunget og unaturlig slik som i mange filmer og framstillinger, men ærlig og oppriktig. Umoderne? Sikkert. Men jeg har kommet fram til at syndsbekjennelsen som er et fast ledd i hver eneste gudstjeneste i kirken, både snakker sant om mennesker, og løfter folk opp fra pessimismen. Det er håp.

For meg fungerer det ikke slik at jeg ramser opp en masse enkeltsynder jeg kommer på, men mer en generell bekjennelse av egen utilstrekkelighet og egoisme.

Agenda 3:16 om eks-kristne

2011-02-22T14:36:00.002+01:00

Normisjons tidsskrift Agenda 3: 16 har i siste nummer satt søkelys på hvorfor kristne forlater troen. Det kan godt hende at journalist Olav Elgvin og redaktør Per Arne Gjerdi får litt pes av noen for å ha latt tvil og vantro slippe til i et ”menighetsblad” som er ment for å skape tro. Jeg vil heller rose Agenda 3:16 for å ha vært modige nok til å løfte fram et vanskelig og svært viktig tema, og Olav Elgvin har gjort det bra.

Selvfølgelig er det vondt å lese intervjuene om de som en gang trodde, men som av forskjellige grunner ikke gjør det lenger. For det var jo ikke slik det burde gått. Likevel, de fleste, for ikke si alle kristne kjenner ganske mange som ikke lenger ”er blant oss”, og sånn sett er det ikke et veldig fjernt tema for noen. Det nye er eventuelt at de får snakke ut i et kristent blad, selv om det sikkert har hendt før det også. Agenda 3:16 har intervjuet Gunhild Garcia de Presno, Andreas Holmqvist og Øystein Elgarøy.

Den amerikanske journalisten Drew Dyck har skrevet boken ”Generation Ex-Christian. Why young adults are leaving the faith … and how to bring them back”. Jeg forstår det slik at det er denne boken som er grunnlaget for at temaet blir tatt opp i bladet også.

- Folk forlater kristen tro av mange ulike grunner. Men én ting gikk igjen hos så å si alle jeg pratet med: Tankene de gikk og bar på ble ikke tatt godt imot av de kristne de hadde rundt seg.

Sier Drew Dyck. Og jeg tenker at dette er mer enn god nok grunn til at kristne bør lytte intenst og studere svært nøye hvorfor.

Dycks seks grunnleggende typer av eks-kristne er nyttige. Jeg siterer fra Agenda 3:16:

1. Den postmoderne. Den postmoderne mener at det finnes mer enn én sannhet. Kristendommen kan være ”sann” for noen, men ikke for andre. De er mer opptatt av opplevelser enn av fornuft.

2. Brent barn. Det brente barnet har hatt negative opplevelser knyttet til kristne miljøer eller en kristen oppvekst, og ender med å ta avstand fra kristendommen.

3. Rasjonalisten. I motsetning til den postmoderne er rasjonalisten opptatt av fornuft og sannhet. Rasjonalisten mener at kristendommen ikke er fornuftig , fordi den bryter med et materialistisk vitenskapelig verdensbilde.

4. Den ny-religiøse. Dyck kaller dem ”neo-paganister”, og bruker bevegelsen Wicca som eksempel. De er opptatt av jorda og miljøet, og søker et religiøst liv som er mer opptatt av her og nå enn det som kommer etter døden. I tillegg har mange av dem en feministisk profil.

5. Opprøreren. Dyck skiller mellom to typer opprørere. Den ene typen har prinsipielt problemer med autoriteter, inklusiv Gud. Den andre typen er moralske opprørere, som ikke vil la seg begrense av den tradisjonelle kristne moralen.

6. Den som flyter med. Dyck mener at dette er den vanligste typen eks-kristne. Det er folk som var kristne fordi de var i et kristent miljø i ungdomstiden, men som flyter videre når de havner i et ikke-kristent miljø.

Denne listen er et utmerket utgangspunkt for samtale og refleksjon både i menigheter og bibel-/samtalegrupper. Hvordan ta folk på alvor når de kommer med sine tanker og tvil på et tidlig stadium? Og en av mine kjepphester, arbeid grundig med å gi så gode svar som mulig. Dårlige svar er heller ingen kristen dyd, sier nå jeg.

Artiklene er herved anbefalt.

Hva er ... - bøkene

2011-02-19T11:33:00.002+01:00

Universitetsforlaget har en serie bøker de kaller "Hva er" der ulike fagområder blir presentert på en kort og oversiktlig måte. Jeg har lest noen av disse og må si jeg liker formatet og intensjonen godt.

Sist leste bok fra min side er Hva er fysikk av Gaute T. Einevoll. Anbefales for alle som trenger å få en del begreper på plass. Dette er ikke mitt fagområde, så min opplevelse er en amatørs opplevelse. Det finnes helt sikkert like gode eller bedre innføringer i fysikk, men denne gjør jobben sin på de sidene den har til rådighet.

Siden jeg nevner den her, skjønner sikkert noen at den har noe med mitt interesseområde og fagfelt å gjøre likevel. Jeg siterer gladelig fra et avsnitt i boka og tenker at dette liker jeg:

I dag er konfliktnivået mellom kirken og fysikkfaget lavt, i alle fall i våre deler av verden. Pave Johannes Paul II gav til og med Galilei og heliosentrismen en slags oppreisning i 1992. En rekke fysikere er kristne og synes å mene at fysikk og religion omhandler to atskilte domener av tilværelsen, og at Bibelens beskrivelse av for eksempel skapelsen skal forstås metaforisk og ikke bokstavelig. Det er ingen særlig forskjell i måten kristne og ikke-kristne fysikere praktiserer eller vurderer sitt fag på. Noen synes dette er underlig og mener at det er inngått en slags stilltiende våpenhvile hvor kirken har sluttet å forfølge vitenskapsmenn og vitenskapsmenn har sluttet å hevde at det de finner ut, har noen konsekvenser for gudstro.

Her er det ingen klar konsensus, men det er i alle fall ikke mulig samtidig å tro på Big Bang-teorien og at jorda ble skapt for 6000 år siden.

Jeg er ikke sikker på at han tegner et helt riktig bilde av virkeligheten her, for vi kan problematisere og nyansere både det ene og det andre. Det siste avsnittet ser jeg ingen grunn til å problematisere. Her har han helt rett. Men grunnen til at jeg liker disse sitatetene, er først og fremst at han ikke går i mytefella ved å si at fysikk og religion står i en evig konflikt, slik altfor mange, selv de som burde vite bedre, gjør.

Kristne og fornuften

2011-02-16T22:50:00.001+01:00

Jeg skal ikke skryte på meg å være spesielt smart, for det er jeg virkelig ikke. Tro meg. Men jeg har en stor forkjærlighet for fornuften og alt hva den kan finne ut. Og jeg har veldig sans for nysgjerrigheten, som jeg mener er en helt sentral del av det å være menneske. Nysgjerrighet kombinert med fornuft blir vel fort til vitenskap, skulle jeg tro.

I bokprogrammet om vitenskap og religion som ble sendt på NRK for en uke siden, sa forfatter Ian McEvan: "Religion er nysgjerrighetens død". Dette provoserer meg på en måte, for jeg mener dette ikke kan stemme, samtidig som jeg må si at kanskje han dessverre har rett i mange tilfeller.

For meg er troen ingen hindring, snarere tvert i mot. Å søke alle de svarene vår menneskelige hjerne har mulighet for å finne, er mulig å kombinere både med troen på en skaper og troen på en Gud som åpenbarer seg i historien. Hvorfor kristne skulle være mindre nysgjerrige på verdens tilblivelse, oppbygging og utvikling enn ateister, klarer jeg ikke å se. Intellektuell sløvhet er ingen kristen dyd.

Jeg lurer på om ikke det fortsatt er slik i noen kristne miljøer at tenking er litt farlig, for det kan føre oss bort fra Gud. Bibelvers med advarsler om å legge vekt på menneskelig visdom framfor Gud, kommer fort opp på banen. Hvis vi begynner å stille for mange spørsmål, er det et tegn på at vi ikke stoler nok på det Gud har sagt oss. Alt i meg protesterer mot en slik teologi, altså ikke bibelversene, men kristnes bruk av dem. Og for å være helt ærlig, jeg kan bare ikke skjønne at Gud et eneste sted advarer mot fornuften. Men som med så mye annet, fornuften kan brukes til noe godt og til noe vondt. Vi kan utvikle medisiner, og våpen. Maskiner til å bygge opp, maskiner til å ødelegge. Vi kan utvikle tankesystemer som motarbeider Gud, som f.eks. materialisme, eller som harmonerer med Gud. Når Dawkins hevder vitenskapen fjerner Gud, må andre vitenskapsfolk protestere mot at vitenskapen skal eies av ateismen.

Jeg tror dessverre at altfor mange kristne ikke er nysgjerrige, i hvert fall ikke nysgjerrige nok. McEvan har derfor helt rett. De har fått de svarene de trenger for å leve sine liv og har ikke behov for å forske så mye mer. Jeg beklager dette. For er det noe vi trenger framover, så er det at kristne mennesker bruker tanker og krefter på viktige områder innenfor vitenskap og filosofi. Hvorfor skulle den arenaen være forbeholdt ateister? Dette ligger meg virkelig på hjertet: Hvor er de kristne tenkerne i samfunnsdebatten og i fagdebattene?

Helt grunnleggende i mitt menneskesyn som kristen er at Gud har skapt oss med masse evner og gaver og vil at vi skal bruke alle gavene vi har fått. Og jeg tror Gud har skapt oss rimelig intelligente med et ønske om at vi skal bruke fornuften for alt den er verdt.

For meg er det stor inspirasjon i å lese kloke kristne tenkeres bøker. Dessverre er det altfor få av dem som er tilgjengelig på norsk. Da ville nok mange flere ha lest dem.

Karismatiske ledere med farlig makt

2011-02-11T20:36:00.002+01:00

Jeg har nettopp sett en dokumentarfilm om pastor Jimmy Jones og hans kirke, the Peoples Temple. En skikkelig skremmende tankevekker på linje med andre verdenskrig. Dette er historien om hvor utrolig galt det kan gå når folk lar seg forføre av en karismatisk leder, i dette tilfelle en prest. Jeg var ti år i 1978 da nyhetene kom om at 909 mennesker i Jonestown hadde tatt "selvmord". For en tragedie.

Jim Jones hadde veldig mye bra ved seg. I begynnelsen av sin pastorgjerning kjempet han sterkt for at menigheten skulle stå på de svakes side, og ikke minst at hvite og svarte skulle være sammen i samme kirke. Dette vakte oppsikt i Indiana, der den første menigheten holdt til. Han startet som en vanlig (?) pinsepastor, en sterk og karismatisk leder folk ville høre på og følge.

Etterhvert forkaster han Bibelen og innsetter seg selv nærmest som Gud. Man kan godt si at fra dette øyeblikket forlater han sin kristne arv. Likevel, det er unektelig mye likt mellom Jim Jones og andre karismatiske predikanter, det kan vi ikke kom bort fra.

Jim Jones lever mer og mer et dobbeltliv, med en ytre perfekt side mot menigheten, og en annen mer privat side med alkohol, stoff og fri sex. Etter hvert utvikler han paranoide trekk. Han blir galere og galere. Det er derfor skremmende hvilken makt han likevel hadde på sine menighetsmedlemmer.

Det er ikke vanskelig å ta avstand fra the Peoples Temple og Jim Jones. Men hvor på veien var det folk burde ha stoppet opp, protestert og snudd ryggen til? Når han faket en helbredelse av en kvinne i rullestol, som viste seg å være en høyst oppegående sekretær? Problemet var at menigheten ikke visste noe om at dette var skuespill. Skulle de ha skjønt at noe var galt når han kastet vekk Bibelen og deretter satte seg selv endelig i sentrum? For meg, helt klart der, men jeg tror de skulle ha stoppet han langt før.

Det er jo makten over søkende og lidende mennesker som skremmer. En karismatisk personlighet tiltrekker seg slike spesielt. Vi befinner oss altså i andre enden av skalaen av der mange vil plassere prester i Den norske kirke, for å spille på klisjéen av presten.

Når gudstjenesten blir et show med en superstjerne som har forsamlingen i sin hule hånd, bør alle alarmklokker være klare til å ringe ved det minste overtramp. Jeg har vært på møter der det har blitt gjort og sagt ting fra podiet som overhodet ikke er bra, men stort sett unngår jeg slike sammenhenger. Litt for ofte opplever jeg at kristne er for lite kritiske, for man skal jo ikke være kritisk når Gud virker i møtet. Jeg er ikke sikker. Paulus, for å ta et bibelsk eksempel, refser menigheten i Korint kraftig for hva som skjer når de feirer gudstjenester. Jo, jeg tror det er veldig lov å tenke. Det kan til og med være lurt å prøve å se det hele utenfra, og spørre seg: Tåler dette dagslyset?

Det foregår mye debatt akkurat nå om dette og liknende saker i disse dager. Jeg tror det er både riktig og viktig å sette lyset på maktmisbruk, for det er vel til syvende og sist det vi snakker om. Levi Fragell har lagt ut en filmsnutt av Benny Hinn i en artikkel på Fri Tanke for å vise hvor ille en del kristne predikanter fortsatt er. Hinn er et veldig godt eksempel på en karismatisk leder med veldig stor makt over mange mennesker. Jeg har sett og hørt en del på Benny Hinn, og jeg er mildt sagt kritisk til mye av det jeg ser. Benny Hinn er ikke Jimmy Jones, men man trenger ikke være humanetiker for å se likheter på en del områder.

For meg er filmsnutten nedenfor ingen god opplevelse, selv om den skjer aldri så mye i en kristen ramme. Dette er, slik jeg ser det, Benny Hinn show der han herjer med menneskene rundt seg. Jeg vet mange kristne vil være uenige med meg, men det får heller være.

I have a problem

2011-02-08T10:53:00.000+01:00

Bibelsteder kristne kan. Ta testen.

2011-02-03T21:31:00.002+01:00

Kristne har sitt eget stammespråk akkurat som alle andre grupper. Den som har vært en del i kristne sammenhenger, vet at noen bibelsteder er viktigere og hyppigere i bruk enn andre. Disse bibelstedene glir inn i språket.

Tidene forandrer seg, og det er kanskje ikke de samme versene dagens kristne ungdom kan, som det forrige generasjon kunne. Men her er i hvert fall en liten test på ganske sentrale Jesus-sitater jeg mener er viktige i mange kristne miljøer i dag.

Test deg selv. Fyll ut resten av setningen/verset.

Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men ...
Før himmel og jord forgår, skal ikke ...
Fader vår, ...
Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, ...
La de små barn komme til meg, ...
Du skal elske Herren din Gud ...
Min Gud, min Gud, ...
Be, så ...
På frukten skal ...
Ingen tenner et lys og ...
Jeg og Faderen er ...
Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så ...
For den som setter seg selv høyt, skal ...
Det er lettere for en kamel å gjennom et nåløye ...
Gi keiseren hva keiserens er, ...
Far, om du vil, ta dette beger fra meg! ...
Ingen kan se Guds rike hvis ...
For så høyt har Gud elsket verden ...
Den av dere som er uten synd, ...
Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde ...
Jeg er veien, ...
Jeg er vintreet, dere ...

Svarene kan du finne selv, f.eks. på bibelen.no. Hvor mange klarte du?

Grubling og tvil

2011-02-02T19:55:00.000+01:00

Jeg tror vi er mange kristne som stadig stiller både undrende og kritiske spørsmål til vår tro. Det syns jeg er helt ok. Dette oppleves som regel litt negativt, som en uro eller en slags tvil. Troen bør jo tåle det, tenker jeg.

Jeg forstår samtidig de som blir litt bekymret for tvilsfokuset. En liten oppklaring om hva jeg mener er vel kanskje på sin plass.

Når jeg skriver positivt om tvil, mener jeg ikke grubling. En del mennesker er skrudd sånn sammen at de blir gående rundt med en uro og sterk tvil inni seg på en svært destruktiv måte. Grubling definerer jeg da som det å surre rundt med tankene sine i en negativ sirkel man ikke kommer ut av. Tankesirkel er stikkordet. De samme tankene om igjen og om igjen uten at man klarer å komme videre. Grubling fører sjelden til noe godt og ender fort i pessimisme og depresjon. Tenker jeg.

Jeg vil aldri slå et slag for grubling. Dessuten er det den nest verste måten man kan håndtere tvilen på. Den verste er å fornekte tvilen som er der.

Jeg tenker at tvil fortjener å bli tatt på alvor. Tvilen fortjener gode svar. Derfor ser jeg tvilen som en ypperlig mulighet til å undersøke hva jeg tror på. Tvilen fører meg inn i samtaler med folk om det jeg tenker på, gjerne andre kristne. Tvilen fører meg til bøker. Det finnes så mange som har jobbet med akkurat det jeg lurer på før meg. Og tvilen fører meg til enda mer gransking av Bibelen. Hva står det egentlig?

Jeg sier altså ikke "Hipp Hurra for tvilen", hvis noen skulle tro det. Men jeg sier: "Tvil, du fortjener et godt svar. Jeg skal se hva jeg finner". Og til grublingen i meg sier jeg: "Ta deg ferie!"

Et par tanker om bønn

2011-02-01T17:44:00.000+01:00

Jeg tror på bønn.

Om bønnen blir bedt uten noen klar forestilling om hvem mottakeren er, vil det like fullt være en bønn. Håpet om at noen hører, er også en slags bønn.

Det vil si, jeg tror bønn er noe mer enn å konsentrere seg om å ønske noe eller å tenke gode tanker. Bønn høres av noen. Jeg tror av Gud selv. Uten at noen hører, uten noen til å oppfatte det som bes, kan det neppe kalles bønn. Folk må gjerne krysse fingre, men uten noen til å oppfatte budskapet i de kryssede fingrene, er det hele nokså meningsløst.

Som kristen har jeg et klarere bilde av denne mottakeren. Det er ikke lenger en diffus person, et noe eller noen i det fjerne. Jeg vender mine bønner til den samme Gud jeg møter i Jesus. Dette gjør bønnen personlig og nær, altså noe som skjer mellom to personer som kjenner hverandre.

Hvis du spør kristne om hva som egentlig skjer i bønnen, vil nok svarene gå i to retninger. Den ene, og kanskje vanligste tanken er at vi sender et budskap med bønn om for eksempel hjelp el.l. til Jesus. "Be, så skal dere få." Så vil han svare med enten JA, NEI, eller VENT, har jeg hørt en del ganger. Man kan smile litt av det, men helt ulogisk er det likevel ikke, hvis Gud finnes og har ører å høre med.

Den andre tanken er kanskje den viktigeste, og den er mer uttrykt hos modne kristne enn hos umodne, og kanskje mer i den katolske tradisjonen enn i bedehustradisjonen. Bønn er først og fremst å være sammen med Gud og la hans vilje smitte over på min vilje slik at jeg til syvende og sist vil det Gud vil. "La din vilje skje." Bønn kan altså være bønn uten ord. Ved at jeg er sammen med Gud, forandres jeg. Bønn fører til at noe skjer med meg.

Begge disse tankene er i tråd med Jesu egne ord om bønn. For meg har bønnens fokus etter hvert flyttet seg mer og mer over på det å være stille sammen med Gud. Mer og mer over på å søke hans vilje. Mindre og mindre handler det om at jeg leverer en bestilling til Gud. Dette høres kanskje fromt ut, men det er ikke så farlig.

En for ensidig vekt på "bestillingsbønnen" setter meg og min verden i fokus på en slik måte at egoismen min vil stortrives i den. "Gud, gi meg en Mercedes." På den annen side, en fare ved ensidig å legge vekt på at Gud skal forandre meg, er at jeg nedvurderer bønnens viktighet og virkning på andre enn meg selv slik at jeg slutter å be for andre.

Kristen bønn handler om å si ja takk begge deler, samtidig. Å be i spenningsfeltet mellom disse to, er en kunst. Kanskje noe vi må lære, igjen og igjen. I Fadervår ber jeg både om at Guds vilje skal skje, og om at Gud må gi oss i dag vårt daglige brød. Det er ikke uten grunn at den er gitt oss som forbilde for all bønn.

Jeg tror på bønn, men jeg vet ikke helt hva som skjer når jeg ber. Fadervår er den fineste bønnen jeg vet om. Den tror jeg veldig på. Mine egne bønner formulert med mine egne ord, er vel heller nokså skrøpelige mange ganger.

Et fyrverkeri av en låt!

2011-01-30T13:51:00.001+01:00

Åpen for Gud, åpen for alt?

2011-01-26T20:00:00.000+01:00

Som kristen, eller kanskje rettere sagt, som menneske, støter jeg ofte på grensene for hva jeg tror på, eller hva jeg tror er mulig. Jeg merker lett at mange kristne er langt mer åpne for både engler, demoner, åndelige opplevelser og direkte styring av Gud enn jeg er. Jeg avviser ikke alt dette, men tenker svært ofte at velmenende kristne overtolker sine egne følelser og tanker i sitt ønske om å leve nær Gud. Men jeg vet jo ikke hva som er sannheten, når alt kommer til alt. Min skepsis sitter i magen, eller kanskje i hodet.

Jeg kaller meg skeptisk, men jeg når vel kanskje ikke helt opp i de ypperste kretser av skeptikere siden jeg tror på Gud. Det må jeg leve med. Ja, jeg tror faktisk ikke bare på en Gud som satte det hele i gang, men til og med på en Gud som holder på med et prosjekt i forhold til menneskene som lever nå.

Troende og skeptisk. Dette er en vanskelig kombinasjon, men for øyeblikket er det den eneste kombinasjonen jeg kan leve med. Hvor går grensen for hva man skal tro på?

Når jeg leser bøker eller artikler fra folk i Skepsis, er jeg nesten alltid enig i det som står. Dette gjelder alt fra slakting av konspirasjonsteoretikere, holocaustfornektere, antisemitisme, til homeopater, healere, astrologer og mye annet. Ja, til og med den sterke kritikken av kristne forkynnere og mirakelpredikanter som jukser og lover rikdom og helse nikker jeg bekreftende til. Det skulle bare mangle.

Jeg tror det finnes mer mellom himmel og jord enn vi vet om, for å bruke et kjent uttrykk, men jeg tror bare ofte ikke på de som hevder seg å vite alt om dette. New Age og nyåndeligheten har jeg størst problemer med å se noe som helst i.

Vitenskapen har ikke gjort Gud overflødig, selv om Dawkins og andre skulle hevde det. Det er ikke mulig å si at ateisme er den eneste mulige slutning av de vitenskapelige oppdagelser og teorier som i dag råder. Flere kristne vitenskapsmenn skriver overbevisende, for meg, om argumenter for Gud. Ikke bevis, men argumenter. Siden jeg tror at Gud finnes (ikke uten tvil), treffer selvsagt disse argumentene meg godt. På samme måte er jeg nokså overbevist om at mange ateister har sin ateisme før de begynner å lete etter argumentene for den.

Jeg tror på en ordnet tilværelse. Naturen følger naturlovene. Jeg tror Gud har satt tilværelsen i system. Gud er ikke en del av naturen. Heller ikke åndelige makter. Derfor kan naturen undersøkes, forskes på og forstås rent vitenskapelig. En naturlig forklaring på et naturlig fenomen stemmer godt overens med det jeg tror på. Derfor klapper jeg gjerne når vi gjør framskritt og forstår mer og mer og gamle myter blir avslørt og forklart. At bønnesvar både kan tolkes som Guds gave og samtidig forklares logisk (og vitenskapelig), er for meg ikke et stort problem. Jeg er altså åpen for at Gud kan svare på bønn, gripe inn, men jeg har mange spørsmål ubesvart rundt denne tematikken jeg gjerne vil at Gud skal svare på når jeg en gang kan sitte rolig ned å snakke med han.

Jeg tror også at Bibelen er Guds åpenbaring. Men Bibelen er skrevet av mennesker, og dette skaper en viss spenning, å si noe annet ville vært å lyve. Og jeg tror man kan være en sunn skeptiker også i forhold til Bibelen. Å ta det som det står, er en lite egnet tolkningsnøkkel selv om mange kristne smykker seg med dette. Gjennom å forske på Bibelen, dens tilblivelse, dens historie og samtid er det likevel mye som faller på plass. Og ikke minst å bli bevisst hvilken tolkningsnøkkel som er best. Vi ender ikke med en Bibel uten spenninger, men heller ikke med en helt uforståelig tekstsamling. At kristne tolker den ulikt, er helt naturlig. Gode tolkninger og dårlige tolkninger vil måtte leve i dialog og konfrontasjon så lenge mennesker er tolkerne. De som avviser at det finnes en Gud, må selvfølgelig avvise Bibelen som Guds ord.

Jesus er spesiell. Jeg har ikke et uproblematisk forhold til Jesus og tekstene om han, men det er heller ikke så problematisk at jeg ikke tror han er Gud. Akkurat hvordan han var Gud, og akkurat hvordan han var menneske, er vanskelig å gjøre rede for. Det er mange spennende diskusjoner blant teologer omkring det. Jeg ender likevel opp med at jeg tror på syndenes forlatelse og at dette har med Jesu liv og død å gjøre. Ja, det er mystisk og uforståelig, men helt umulig er det ikke.

Å være åpen for Gud, betyr ikke å være åpen for alt. Jeg har forsøkt å gjøre rede for en viss logikk med noen grenser, men grensene blir ikke tydelige og klare bestandig. Kanskje ikke alltid like logiske heller, sett utenfra i hvert fall. Jeg sier nei til å snakke med døde, men tror på en oppstandelse. Jeg tror Gud kan helbrede, men at de fleste healere driver med tull - eller psykologisk manipulering i en eller annen form. Jeg er altså skeptisk til mye, men mener det er både logisk og fornuftig å tro på Gud og Jesus.

Dr Francis Collins interview on CNN

2011-01-26T09:48:00.001+01:00

Pardans forbudt!

2011-01-22T16:55:00.002+01:00

NTB melder at en kristen barne- og ungdomsskole forbyr pardans ved nyttårsballet, men ikke dans.

Dette er et modig standpunkt. Jeg liker modige standpunkt. I et fryktelig samfunn går alle i takt, eller danser alle samme dansen.

Men selv om jeg liker modige standpunkt, syns jeg likevel akkurat dette er bare trist. Jeg forstår at pardans kan være ekskluderende, men likevel, er forbud virkelig veien å gå? Forbud i denne sammenhengen blir da unektelig ganske komisk. Og jeg tror kanskje andre tiltak mot ekskludering er å foretrekke.

Skulle jeg levd livet mitt om igjen, hadde jeg ønsket noen kristne ledere hadde tvunget meg ut på dansegolvet til jeg ikke lenger syntes det var flaut å være der. Dans er en naturlig følge av musikk. Det burde være en kristen plikt å få bort skammen mange kjenner ved å bevege kroppen sin, noe jeg ikke tror bare gjelder for kristne. Jeg tror nordmenn har et litt vanskelig forhold til dans - uten alkohol.

Sex er ingen nødvendig følge av pardans, hvis noen fortsatt skulle tenke slik. Men for all del, det kan være det. Akkurat som mange andre ting kan være det. Etter hva jeg forstår er ikke sex hovedargumentet til denne skolen, men det har det lenge vært i mange kristne sammenhenger.

Lær barna å danse, sier jeg.

Men stemmer dette da, Dagsland?

2011-01-21T18:14:00.001+01:00

Et intervju med Sigvart Dagsland i KK er i dag gjengitt i Vårt Land. Jeg har ikke lest intervjuet i sin helhet, men vil trekke fram en påstand Dagsland kommer med.

- Vi har en journaliststand som lager fullt freakshow av den nye åndeligheten. De blir som sladrekjerringer som prøver å finne den rareste mulige vinkelen, som får det beste oppslaget.

Så langt har jeg ikke noe problemer med å være litt enig, særlig hvis vi tenker på oppslagene rundt prinsesse Märthas nyåndelighet. Den kritiske journalistikken har vært nådeløs og nokså enstemmig. Men det har vært gode grunner for akkurat det, mener jeg, når prinsessen bruker sin status som ambassadør for en kommersiell virksomhet, og når det i tillegg skal selges et produkt som for mange mildt sagt er tvilsomt.

Snåsamannen har vel også fått gjennomgå, men her vil jeg tro oppslagene spriker litt mer. For Snåsamannen befinner seg et godt stykke unna den kommersielle delen av nyåndeligheten.

Jeg forstår godt at Dagsland reagerer med sterke følelser på en del oppslag, særlig siden han både er litt talsmann for noen av de samme tankene og er personlig venn av prinsessen. Jeg forstår det.

Men så fortsetter han:

- Men de [journalistene] bruker ikke det samme grepet like mye om dem som er trygt innenfor kirken, selv om det finnes masse å henge seg opp i der også.

Jeg stusser en gang, og to ganger, ja, til og med tre ganger over det han her sier. Lever vi i samme virkelighet? Mener han virkelig at norsk kristenliv blir behandlet på en god måte i media? Det gjør ikke jeg.

Det er oppslag på oppslag om hvor ille det er i kirken, og hva kristne både med og uten teologieksamen gjør av fæle ting. Og Dagsland kan jo sjekke antall negative oppslag om biskop Kvarme, så blir vel bildet litt mer nyansert.

Siden jeg har blitt bedre kjent med ateisten Didrik Søderlind i det siste, vil jeg igjen slå et slag for hans bok Kristen-Norge. Den burde vært pensumbok for enhver journalist i Norge som skal skrive om kristne, for Søderlind har forstått mye mange journalister ikke har forstått, blant annet at det er fryktelig få kristne som passer inn i klisjéen av kristne. Og klisjéen er gjerne noe i retning av at kristne er skråsikre, litt dumme og svært fordømmende personer. Kristenfolket er mangfoldig og ikke så lette å sette på en formel.

Noe annet er vel at Dagsland kanskje mener at oppslagene om Kvarme er både riktige og rimelige, men at oppslagene om prinsessen er unyanserte. Han om det, jeg er altså ikke hundre prosent enig der. Men vi er kanskje enige om at norske journalister generelt kan for lite om religion og religiøsitet, enten den er ny eller gammel. Og jeg tilføyer gjerne: Norske journalister kan spesielt lite om kristendom og kristne.

Klokt om moral av Hessen

2011-01-16T15:15:00.002+01:00

I serien Lyngbø og Hærlands Big Bang som går på NRK nå, handlet andre program om etikk og moral. Programleder Lyngbø spør ekspertpanelet tidlig i dette programmet om hvilken regel eller norm de skulle ønske å fjerne.

Biolog Dag O. Hessen svarer:

- Jeg prøver å tenke på det, men vi har altså brukt noen tusen år på å få disse normene og reglene som holder samfunnet sammen. Og vi har brukt noen få år på å fjerne nesten alle. Så jeg tenker vel heller jeg vil slå et slag for disse normene og reglene.

Når han blir spurt om han ikke vil fjerne en eneste en, svarer han:

- Ikke én.

Jeg holder nettopp på å lese en bok om karakter av Os Guinness. Den heter Character Counts og handler om 4 store forbilder med sterk karakter: George Washington, William Wilberforce, Abraham Linconln og Aleksandr Solzhenitsyn. Alle disse satte spor etter seg i historien på grunn av sin karakterstyrke og vektlegging av etikk og moral. Inspirerende.

Kanskje vi har gått over i en ny tid, en tid der vi ikke har flere normer og regler igjen å bryte ned? Vi har sprengt de fleste, og vi er i ferd med å erfare konsekvensene av regelstormingen. Moral og regler kan overdrives, men vi klarer oss ikke uten. Regler gir rammer. Rammer gir trygghet. Og som Hessen sa, vi har brukt noen tusen år på dette prosjektet. Dette syns jeg var veldig klokt svart av Hessen.

Nå er det sikkert normer og regler som bør tas fram til debatt, men den grunnleggende holdningen Hessen her viser om at dette er noe som holder et samfunn sammen, må gjerne spre seg til folk flest.

Kanskje vi trenger en ny William Wilberforce?

Levi Fragell har rett i mye

2011-01-12T19:31:00.001+01:00

Jeg har lest Levi Fragells memoarbok Vi som elsket Jesus. Hans historie er beslektet med min egen, selv om jeg aldri har vært en del av pinsemenigheter eller trosmenigheter, bare et bedehusmiljø preget av vekkelseskristendom og karismatikk light. Og nettopp fordi en del av det han skriver om, ikke er "en helt annen verden" enn min egen, blir jeg både opprørt og litt glad over noe av det han skriver.

Jeg har i en liten periode av livet prøvd meg som karismatiker. Det fungerte dårlig, for jeg er rett og slett ikke spesielt karismatisk anlagt, i hvert fall ikke i pinsekarismatisk retning. I tenårene ventet deler av bedehusmiljøet jeg vokste opp i stadig på vekkelsen, den store vekkelsen. Men den kom ikke, og min skeptiske legning til "blåøyd" kristendom ble sterkere og sterkere. Jeg føler meg nesten litt slem nå, men for meg handler dette om å være ærlig, noe Fragell etterspør i kristne miljøer.

Jeg har nok alltid vært en tviler, og tvilen er i perioder svært sterk. Det verste har kanskje vært at i deler av kristenmiljøet jeg har kontakt med, har det vært en anti-intellektuell holdning med enkle svar på vanskelige spørsmål. Min tvil slo seg ikke til ro med ett bibelvers for hvert vanskelige spørsmål. Derfor, når jeg leser Fragells bok, føler jeg at jeg både forstår og er enig i mye av kritikken han kommer med overfor kristne lekmannsmiljøer. Også hans møte med akademia, med litteratur og kultur kjenner jeg igjen.

Jeg har ingen mulighet til å sjekke om han har rett i alt han skriver. Mye av kritikken bæres av konkrete eksempler. Bare de som var til stede kan vite hva som faktisk skjedde. Jeg sitter med et sterkt inntrykk av at Fragell er så ærlig han bare kan. Men Fragell har selvsagt en agenda, og han skriver ikke denne boken uten grunn. Jeg skjønner at pinsevenner spesielt har behov for å forsvare seg mot diverse anklager. Likevel, kristne trenger noen som roper ut et stopp når det tar av i feil retning. Fragell er en slik, noen ganger irriterende som få, men hver gang han har rett, fortjener han honnør for å ha sagt fra. Han skryter av Vårt Land, og jeg er helt enig også her. Vårt Land er en viktig festbrems overfor kristne som tar av.

Et vondt men aktuelt tema handler om hans forståelse av Gud og Jesus og synd som barn. Fragell skriver blant annet om hvor traumatisk det var at han ble lært at Jesus så alt han gjorde. Der mor ville formane han til å gjøre rett, opplevde han det som trusler. Dette er kritikk av kristen formidling til barn som alle bør lytte til. Kanskje Jesus blir et monster som er ute etter å ta deg for de minste ting i stedet for den vennen kristne tror de formidler? Slike debatter bør leve i kristne miljøer, og da hører historier om overtramp med.

Jeg er kristen. Ja, jeg er fortsatt kristen, selv om det til tider er en stor utfordring, for jeg erkjenner at ateisten kan ha rett. Fragells bok treffer tvilen i meg. Men det har jeg bare godt av. Jeg tror på Gud, på Jesus og på Bibelen, og deler derfor ikke Fragells overbevisning om disse, men jeg mener innvendingene hans må tas alvorlig, for de er fullt mulige. Når han hater Gud og ler befriende av dette, kan jeg ikke følge han i dette, men jeg ser at denne befrielsen er lett å forklare psykologisk.

Min tro er nok mer preget av de kristne filosofene og apologetene, enn av vekkelsesbevegelsene. Gudsbevisene profetier og mirakler er ikke de jeg har hatt mest fokus på, for å si det sånn. Og derfor syns jeg nok Fragells svakeste punkt i boka er angrepene på Jesus og Bibelen, fordi han ikke forholder seg til hva kristne tenkere og bibelforskere i dag vet eller tenker. Men det er det vel mange kristne som heller ikke bryr seg om, erfarer jeg.

The Pacific - hva gjør krig med et menneske?

2011-01-09T14:59:00.002+01:00

HBO er gode på TV-serier. Band of Brothers, som kom for noen år siden, var en meget brutal skildring av amerikanske styrkers kamper i Europa under andre verdenskrig. The Pacific er en slags oppfølger, men den har et litt annet fokus en Band of Brothers. Den handler om Stillehavskrigen med Japan, og den er mer personlig orientert enn den første serien. Den sendes nå på NRK, og er absolutt verdt å se.

Det mangler ikke på imponerende actionscener i denne serien heller. I den grad effekter er viktig, er det vel kanskje ikke så mye som overgår dette. Vi har sett mye av det før, både i Saving Private Ryan og i Band of Brothers, men teknikkene blir bedre og bedre. Produsentene har lagt vekt på realisme. Jeg var ikke der, men jeg tror på det jeg ser.

Likevel, det er det sterke ubehaget jeg sitter igjen med. Jeg syns de har klart å få oss så tett innpå noen av hovedpersonene at det gjør ordentlig vondt. Her er det ikke så mye amerikanere mot japanere, helter mot fiender, som det er mennesker mot umenneskelige situasjoner og valg. Hva gjør en slik krig med menneskene som måtte være i frontlinjen? Jeg sitter igjen med et stort spørsmål under filmen: Hvordan skal disse noensinne klare å leve et normalt liv igjen?

Serien er først og fremst og mest av alt ubehagelig å se på.

The Tudors-serien imponerer

2011-01-01T22:44:00.001+01:00

Det er ikke så ofte vi tar oss tid til å se gjennom hele tv-serier på kort tid, men denne julen gjorde fruen og jeg det. Hele sesong 1 og 2 av The Tudors. Det ble mange timer, men så var det da også en veldig bra serie. Høyt terningkast fra oss.

1500-tallet er en spennende epoke i Europa, og den er ikke mindre spennende i England med Henrik VIII ved makten. Det er reformasjonstider. Luthers tanker sprer seg ut over de katolske landene. I England topper konflikten seg mellom paven og kongen på grunn av Henriks første ekteskap som han vil ha annulert, men som paven nekter å annulere. Det er interessant å se hvor tilfeldig en del historiske begivenheter blir til, og samtidig hvor avgjørende disse likevel blir for ettertiden.

Denne serien er veldig godt laget. Her er det ikke spart på mye. ~~Etter hva jeg har fått sjekket opp, legger den seg også så tett opp til fakta som det er mulig å komme.~~ Det liker jeg. Etter 20 episoder ble jeg litt mett av kline og elskovsscener, men det var kanskje slik det var i Henriks verden. Han var jo kjent for sine kvinnehistorier.

Serien får spesielt godt fram hvor ødeleggende det er å få makt. Mennesker forandrer seg når de får både ansvar, rettigheter og muligheter. Det var omskiftelige tider. Sympatiske folk i ene øyeblikket, grusomme i neste. I det ene øyeblikket lønte det seg å være katolikk, i neste protestant, så katolikk igjen, etc. Mange av de som fikk posisjoner, mistet snart både posisjonen sin og livet sitt. Fangelisten og henrettelseslisten ved Tower of London blir ekstra interessant når du ser denne serien. Mange av personene er med i serien.

Det er mye glamour og gull og flotte bygninger og klær i og rundt det engelske hoffet, men med det konstante maktspillet som hele tiden foregikk, blir det mange triste skjebner. Lykkelige er de som hadde velstand i England, men som klarte å holde seg langt unna politikken. Det sies da også i serien.

Det er en viss fare for at sesong 3, som allerede har kommet på DVD, og sesong 4 blir sjekket opp etter hvert. Akkurat nå er jeg bare veldig lei meg for at Ann Boleyn måtte dø på grunn falske anklager. Fy skam, Henrik. Du burde hatt noen bedre rådgivere.

Tilbakeblikk uten anger - nei, takk.

2010-12-31T14:30:00.001+01:00

Det er nyttårsaften. Dette er sannsynligvis den dagen i året hvor flest mennesker ser seg tilbake. På tide med en oppsummering før vi går i gang med det nye.

Jeg leser stadig om folk som har bestemt seg for at de aldri skal angre på noe de har gjort. De vil heller angre på det de ikke gjorde. Det høres jo litt kult ut sånn med en gang, men jeg kan ikke se at en slik innstilling verken er sunn eller riktig.

Hva i all verden betyr det at man ikke skal angre på noe man har gjort? Prøver man egentlig å si at jeg kunne ikke handlet annerledes enn jeg gjorde? Tar man ansvar for livet sitt eller frasier man seg ansvaret for livet sitt her? Jeg heller mot det siste.

Jeg må ta ansvar for mitt liv. Det betyr selvfølgelig at jeg også må ta ansvar for de handlingene jeg gjorde som jeg ikke burde gjort fordi det skadet de rundt meg. Å ta ansvar betyr både anger og oppgjør med meg selv og en forsoning med de rundt meg. En prinsipiell innstilling om aldri å angre, er ingen god løsning. Hva sier det om mitt syn på min neste? Og hva gjør det med meg?

Det er ikke mulig å leve et liv sammen med andre uten av og til å såre de jeg omgir meg med. Noen ber aldri om tilgivelse for det de har gjort. De samme menneskene kan selv gå såret rundt fordi andre ikke har bedt dem om tilgivelse. Det blir et merkelig mønster som neppe gjør oss godt. Alle er tapere der ingen angrer, der ingen tilgir og alle oppgjør uteblir.

Så mye energi som blir frigjort når vi har fått satt ord på det vonde. Når jeg har bedt noen om tilgivelse og fått tilgivelse, skjer det noe med meg. Sannheten frigjør. Kroppen blir lettere.

Vi er opptatt av sunnhet, særlig når vi skal i gang med et nytt år. Da er det sunnheten vi ønsker å dyrke gjennom nyttårsforsetter. Bra det. Jeg slår et slag for at sunnheten også må gjelde på det mellommenneskelige plan. Det sunne i denne sammenheng er ikke en verden uten anger, men en verden der den eneste veien videre når vi har gjort noe dumt, går gjennom oppgjør.

Godt nytt år!

Sterk bok

2010-12-25T18:17:00.000+01:00

Åsa Linderborgs bok Meg eier ingen er rett og slett sterk. En slik bok som er vanskelig å legge fra seg. Mange har hyllet denne boken, og jeg slutter meg bare til gjengen.

Åsa Linderborg skriver her en bok som sin oppvekst med sin alkoholiserte far. Forfatteren er født i 1968, og vi følger hennes historie om sin far fram til hans død i 2002.

Hun skriver så utrolig godt. Det minner ikke lite om Knausgård innimellom. Faren skildres med stor kjærlighet, men også veldig, veldig nådeløst. Han er sterk, og samtidig fullstendig underlagt alkoholen. Han beundres, og hates. Og midt oppi dette er en liten jente som altfor ofte lider av omsorgssvikt og manglende oppfølging.

Boken anbefales på det varmeste.

Det er noe i det

2010-12-23T21:48:00.002+01:00

Ved jevne mellomrom blir det slått opp i avisene at Jesus-fortellingen ikke er så spesiell som kristne vil ha det til. Den finnes også i andre religioner. Det vil si, ikke fortellingen om Jesus, men fortellinger som har de samme ingredienser som vår kristne fortelling. Noe av det er spekulativt stoff, men selvsagt vil det være nokså lett å finne paralleller til mye av Jesu liv. Gjør det noe?

Jeg skulle kanskje ønske at historien var helt unik i ett og alt. At det ikke var mulig å se en eneste parallell med andre religioner i det hele tatt. Men la gå, de er der, i hvert fall noen av dem.

Men det er heller ikke mulig å komme bort fra at den kristne julefortellingen er unik. For den hører hjemme i en større fortelling, en fortelling som starter med en god Gud sin skapelse, et syndefall og en historie om den store redningsaksjonen Gud selv holder på med slik den er beskrevet i Bibelen.

Verken julefortellingen eller Jesus-fortellingen står i et vakuum. En fortelling om et barn som blir født i en stall er vakker, men totalt meningsløs uten meningen den har i den store fortellingen.

Det er noe i denne fortellingen som hever seg over det vakre og gjør det enda vakrere, for å si det litt klisjéfyllt. Det er en dybde her som knytter den sammen med noe så sentralt som meningen med livet. Mysterium for mange, bare tåkeprat for andre. For meg er det både uendelig meningsfullt og vanskelig å forstå. Slik har jeg det i forhold til mye i min tro. Men mitt hjerte vanker alltid i Jesu føderom.

God jul!

Dagens julefilm: Hjem til jul

2010-12-20T21:24:00.001+01:00

Jeg liker Levi Henriksens noveller, selv om noveller ikke er det beste jeg vet. Men jeg vet ikke helt hvorfor jeg liker novellene til Henriksen.

Kanskje det er fordi jeg kjenner meg veldig hjemme i fortellingene hans siden jeg kommer fra samme sted som han? Kanskje det er fordi han har så mye kristent tankestoff med seg i det han skriver? Eller kanskje det mest av alt er fordi han elsker de stakkarslige personene han skildrer? En blanding er vel sannsynlig.

Filmen Hjem til jul er bygget rundt novellesamlingen Bare mjuke pakker under treet fra 2005. Novellene henger ikke sammen i boken, så jeg var spent på hvordan en film basert på dette skulle bli.

Jeg syns filmen lykkes med mye. Den er veldig lavmælt, så lavmælt at du nesten ikke tør å røre deg i stolen innimellom av frykt for å forstyrre. Historiene er fint komponert sammen, selv om de selvsagt må forandres litt for å skape en helhetlig fortelling. Noe savner jeg, det skal jeg innrømme. Noen steder blir det i filmen sagt litt for lite. Det er ikke mye mer som skal til, men et lite dryss her og et lite dryss der. Jeg skulle så gjerne blitt litt mer kjent med noen av personene, kommet enda nærmere dem, på en enda varmere måte. Men for all del, filmen fungerer.

Bent Hamer har vel gitt uttrykk for at han ikke har så nært forhold til det religiøse, men at det trengte seg litt på i arbeid med filmen. Det var nok lurt, for Henriksens univers er i høy grad religiøst.

Det er sterke historier som fortelles. Det som finnes av glitter og julestemning, blir mest sett utenfra. Kjærligheten og varmen glitrer ikke, men hjertene banker. Og filmens historier jobber med deg en stund etter at du har gått ut av kinoen, og det er det beste jeg vet med gode filmer. Her har noen hvisket noe om kjærlighet til deg, nesten uten at du hørte det.

Dagens julefilm: Juleoratoriet

2010-12-19T15:24:00.004+01:00

Göran Tunström skrev i 1983 romanen Juleoratoriet, en roman han samme år fikk Nordisk Råds Litteraturpris for. Først 13 år senere blir det film av boken, og det er en film som er boken verdig.

Dette er en sterk kjærlighetsfilm. Kjærligheten til Bachs juleoratorium danner rammen. Men først og fremst handler den om kjærlighet og lengsel mellom mennesker som ikke lenger kan få hverandre, ja til og med mellom mennesker som aldri har møtt hverandre. Kjærlighetslengselen som er så sterk at den til tider fullstendig forskyver forholdet mellom virkelighet og fantasi. Så intenst og vakkert det er, samtidig så fullstendig ødeleggende.

Tunström legger handlingen til sin hjembygd Sunne, samme sted som har fostret en av de andre store forfatterne i Sverige, Selma Lagerlöf. Og det er et slektskap mellom disse to forfatterne i måten de forteller sine historier på.

Dette er fortellingen om Solveig og Aron Nordensson og deres sønn Sidner. Solveig dør i en ulykke på vei til øvelse i kirkekoret der de øver på Bachs Juleoratorium. Aldri hadde kirkekoret gått løs på en så halsbrekkende øvelse, men Solveigs sangtalent og optimisme gjør det mulig. Hennes død avbryter hele prosjektet, som først blir realitet med hennes barnebarn Viktor Udde mange år senere. Og mellom der følger vi Aron og Sidners sorg og lengsel og liv. Solveig blir ikke borte med sin død, men lever videre i både Aron og Sidner.

Filmen kutter naturligvis ut en del av historiene fra boken. Men den har på en veldig god måte klart å fortelle den viktigste historien. Om denne filmen egentlig bør plasseres under julefilmer, kan vel diskuteres. Bortsett fra Bachs Juleoratorium, er det lite jul i filmen.

Å, lykkelige juletid

2010-12-18T12:54:00.000+01:00

Forventningen om en lykkelig jul med en lykkelig familie rundt seg bærer en liten fare i seg. Det er noe rart med disse forventningene våre, for de kan være til velsignelse, men også til forbannelse.

Vi vet mye om at gode forventninger gir oss økt glede i hverdagen. Den som i ukedagene gleder seg til lørdagsgodteriet, har spredt gleden utover uken på en god måte.

Vi kan øve oss hver uke på å vente på lørdagen på en riktig måte. Vi blir sjelden skuffet.

Men julen har vi bare én gang i året. Det krever sterk grad av selvdisiplin å ikke forvente mer enn den faktisk leverer. For noen voksne har det tippet over i andre grøfta: "Julen er et ork. Alt er stress". Jeg lurer på om det er en strategi for å beskytte seg selv mot å bli skuffet.

Glade jul. Glade mennesker. Glade givere av gaver. Glade mottakere av gaver. Glade julematforberedelser. Glade vaskedager. Glade ryddedager. Glade julepyntedager. Glade barn. Glade foreldre. Glade besteforeldre. Det kan vel bli litt mye dette her. Det er ikke mulig å fordrive det som bare er middels eller dårlig gjennom en hel høytid bare ved å insistere på at det nå er glade jul.

Aristoteles hadde klare tanker om hva som gjorde mennesker lykkelige, og det var ikke gjennom nytelser. De er kortvarige. Lykkeforskning viser også at vi veldig fort vender oss til goder og slutter ganske fort å sette pris på dem. Den første julematen er god. Julemat nummer to og tre og fire mister gradvis sin nytelse.

Jeg har liten sans for den norske julebordtradisjonen hvor måteholdet er et fremmedord. Jeg kan ikke skjønne annet enn at man her er fanget i et system ingen tør å bryte med selv om alle vet at det er for dumt. Aristoteles hadde liten sans for overdrivelser som sløseri og fråtseri, og jeg tror det er gode grunner til det. Det er ikke gitt at julen blir bedre og gjør oss lykkeligere når vi overdriver.

For mye av det gode er for mye av det gode. Jeg tror kunsten for oss må være å finne et passe nivå.

Den glade jul kommer ikke utenfra. Det er dette som er så viktig at vi forstår. Vi kan ikke kjøpe oss en god jul. Verken gjennom julemat, julegaver og julestemning. Den er nødt til å komme innenfra, gjennom at vi har det godt med oss selv og de rundt oss. Derfor legger Aristoteles vekt på at det er viktig å være god, altså å gjøre det gode, og å omgi seg med gode mennesker. For en ypperlig mulighet julen er til nettopp det.

Glad blir julen når jeg gjør noe bra for andre, og når jeg har det så bra med meg selv at jeg setter pris på å være meg selv sammen med gode venner og familie. Det er jo jul så det holder.

15.des: Gamleprosten har bursdag

2010-12-15T17:00:00.000+01:00

Vi skriver 15.des 1885. Den gamle prosten i Berlevåg by ville fylt 100 år hvis han hadde levd. Hans to døtre, Martine og Philippa, og resten av den lille menigheten ønsker å stelle i stand til en enkel markering for han. Her er det ikke rom for utskeielser, slikt sømmet seg ikke. Nøysomhet og alvor preget forsamlingen.

En fattig fransk kvinne ved navn Babette hadde en dag plutselig dukket opp likblek og forkommen hos de to søstrene. Hun ble værende der og tjente der i huset. En dag vinner hun uventet en stor sum i et lotteri. Og nå ber hun om å få lov til å lage i stand festen for prostens 100-årsdag. Noe nølende og under sterk tvil godtar søstrene at det lages i stand et skikkelig fransk festmåltid.

Det blir tidenes opplevelse for den nøysomme menigheten. Et ordentlig kjærlighetsmåltid med bibelske over- og undertoner fra bryllupet i Kana, pinsedagsunderet og nattverdsfeiringen. En morsom detalj er at vann ikke blir til vin, men motsatt, vinet blir til vann. Og kjærligheten mellom disse gamle, litt trette og kranglete menneskene, stiger for hver ny servering.

Dette er en sjeldent god fortelling om kjærlighet og nåde. Og det er selvsagt Karen Blixens roman "Babettes Gjestebud" det dreier seg om. For de som bare har sett filmen, var det kanskje en overraskelse at handlingen faktisk foregår i Norge, men det gjør den. I filmen fra 1987 er hele handlingen i Danmark.

Vi sier gratulerer med dagen til prosten (som begynner å bli rimelig gammel nå) og anbefaler sterkt å lese fortellingen om døtrene hans og gjestebudet Babette skjenker dem. Filmen er også severdig.

Dagens julefilm: Miracle On 34th Street

2010-12-12T14:50:00.002+01:00

Denne filmen fra 1947 er en klassiker. Og som så mange andre klassikere, har også denne kommet i flere versjoner. 1947-utgaven er veldig hyggelig, på alle måter.

Dette er fortellingen om da den ekte julenissen en dag får seg jobb på Macy's i New York, verdens største kjøpesenter. Siden han ER julenissen, betyr det mer for han at barna får julegavene sine enn at Macy's tjener penger. Så hvis ikke Macy's har gaven de ser etter, anbefaler han like godt en annen butikk. I stedet for sviktende salg, får Macy's fort rykte på seg for å være et kjøpesenter som bryr seg om kundene sine. Det er jo lett å mistenke denne filmen for å være en ren reklamefilm for kjøpesenteret, noe som sikkert ikke er veldig langt fra sannheten.

Nå tror jo ikke alle på julenissen. Heller ikke i filmen. Så det store høydepunktet er da julenissen blir stilt for retten og de skal føre bevis for eller mot at han virkelig er den han sier at han er. Dette er jo rene gudsbevisparodien. Men det funker jo i denne konteksten. Det er til og med en annen artig problemstilling som aktualiseres: Julenissen og troen på den er big business, så det ville blitt økonomisk krise hvis barna sluttet å tro. Morsomt.

Tro er viktig. Hvis du bare tror, så vil det skje. Denne troen er jo søt i denne filmen, men budskapet er vel nokså problematisk i seg selv. Skulle tro det var forløperen til The Secret vi ante i kulissene her.

Det er først og fremst noe naivt og vakkert over mange gamle svarthvitt-filmer. Og det er veldig koselig å se på når de gode er gode, de dumme er dumme, og alt egentlig er veldig enkelt.

Den kommersielle julen er tema, og det er greit nok. Ikke et ord om den kristne delen av julens feiring blir sagt her. Akkurat det blir litt tamt for meg, men julestemning er det i massevis her, og det er vel i seg selv en god grunn til å se den akkurat nå.

De ivrigste av oss

2010-12-11T16:06:00.000+01:00

I siste nummer av Fri tanke kan vi lese en trist historie om pastorsønnen Anders Torp sine opplevelser i barndom og oppvekst.

Han er sønn til den ikke helt ukjente pastoren Jan-Aage Torp. Pastor Torp har lenge vært en profilert person med mange utspill som har gått på tvers av det politisk korrekte langt inn i kristne rekker. Han har i mediene framstått som en uredd representant for karismatisk-konservativ teologi.

Nå står sønnen fram som frafallen. Og jeg tenker bare: Det er jammen ikke rart, hvis alt det han forteller er sant. At faren ofte står for en teologi jeg i utgangspunktet mener er ekstrem, gjør det jo lettere å kjøpe sønnens historie. Hva som til syvende og sist er sant i forholdet mellom far og sønn, kan vel ingen utenforstående dømme om. Heller ikke jeg.

Jan-Aage Torp antyder samme sted at sønnen var ivrigere enn han selv når det gjaldt fasten. Det kan også hende at det er sant.

På generelt grunnlag ønsker jeg å komme med noen tanker om iver. Jeg har ofte tenkt at det er de ivrigste av oss, de som vil leve mest helhjertet og ærlig, som påfører andre mest smerte. Når målet blir høyere og sterkere enn respekten for andre menneskers valg og grenser, blir det farlig. Når den fornuftige tanke forsvinner, blir valgene lett helt ville. Da tror jeg det bare er snakk om tid før ivrige kristne skaper ateister av barna sine.

Og at det også er de ivrigste av oss som, i sin usikkerhet, går lenger enn de burde, og ender opp med å få så stort sprik mellom liv og lære at det ikke går lenger, er heller ikke så veldig oppsiktsvekkende. Overivrighet som møter livet, ender med en eller annen form for sammenbrudd. Da er det kanskje ikke så mye igjen å ta vare på. Barnet må ut med badevannet, for alt er kaos. Jeg tror jeg skjønner at det i mange tilfeller må være slik.

Så håper jeg at barnet (passende uttrykk i disse juletider) kommer inn igjen etter hvert. For mellom ekstrem religionsutøvelse og ateisme finnes det et helt landskap. Jeg tror på fornuftens plass i religionen. På samme måte som mange ateister tar avstand fra nyateistenes overivrighet og overdrivelser, ønsker jeg å ta avstand fra den praktiseringen av tro som Anders Torp beskriver. Den virker svært fremmed på meg.

Jeg kan ikke ta avstand fra iver. Iver er en viktig del av livet. Iver ender ikke nødvendigvis med kaos og katastrofe. Overivrighet gjør kanskje det. Uten iver blir livet for sløvt og døvt. Og helt ærlig, kristne i Norge i dag kan neppe beskyldes for overivrighet, bortsett fra noen miljøer og noen personer. Men de ivrigste av oss gjør en del skade vi rundt på ingen måte må forsvare. På ingen måte.

Hvis en blogg kan ha bursdag ...

2010-12-08T23:25:00.000+01:00

Så har denne bloggen sin ettårsdag i dag. Over 200 innlegg har det blitt, med blanda kvalitet. Jeg går nok for et år til. Det er fortsatt gøy å skrive, selv om det av og til blir litt lenge mellom hvert innlegg.

Dagens julefilm: Fanny og Alexander

2010-12-05T16:02:00.000+01:00

Plutselig var det 2.søndag i advent, og klart for ny julefilm. Denne gangen ble det "Fanny og Alexander" av Ingmar Bergman. Om det er riktig å kalle denne filmen for julefilm, er jeg faktisk litt usikker på. Men handlingens første del er i hvert fall jul i massevis.

Noe av det første som slår meg når jeg ser filmen, er hvor storslåtte bilder vi ser. For et fantastisk juleinteriør! Ingmar Bergman skal visstnok ha vokst opp med omtrent slik julefeiring, og det er jo bare til å bli misunnnelig på. Filmen har visse selvbiografiske trekk, men spiller også på kjente teaterstykker som Hamlet av Shakespeare, Vildanden av Ibsen og Ett drömspel av Strindberg. At filmen fikk 4 Oscar, sier vel også noe om kvaliteten.

Vi møter først og fremst familien Ekdahl (for øvrig samme navn hovedpersonene i Vildanden), en rik, stor, og meget frilynt familie. Fanny og Alexander er barnebarna til husets bestyrerinne, enken Helena Ekdahl, og barna til Oscar og Emilie Ekdahl.

Oscar dør, og Emilie gifter seg med Ekdahl-familiens rake motsetning, den svært asketiske og livsfiendtlige biskop Edvard (bildet). Det går ikke godt. Fra bugnende luksus med sterke farger, flyttes livet nå inn i mursteinsvegger, spartansk innredet og kalde rom. Biskopens framtreden er like kald og hard som bygningen han bor i. Kirken og dens representant kommer ikke veldig heldig ut av denne filmen, det er i hvert fall sikkert.

Det er ikke få temaer Bergman tar for seg i løpet av den tre timer lange filmen. Det ondes problem for eksempel, dukker stadig opp i Alexanders tanker og dialoger. Det samme gjelder forholdet til den døde faren, som han naturligvis savner sterkt.

Det er ikke helt enkelt å få taket på hva Bergman vil alle steder. Her er det rom for mye tolking. Og siden disse andre verkene svever rundt i fortellingen, blir man ikke ferdig ved først gangs gjennomsyn.

Akkurat nå i advent må jeg si at jeg likte meg så godt i det juledekorerte hjemmet at jeg gjerne skulle vært der hele tiden. En strålende film er det, men tror jeg skal se den om igjen etter å ha repetert de tre andre verkene. Det vil nok heve opplevelsen ytterligere.

Dagens julefilm: A Christmas Carol

2010-11-28T17:10:00.003+01:00

Jeg tenkte jeg like gjerne kunne stå fram som en fan av julen. Jeg digger denne høytiden. Ikke stresset og maset, ikke det økonomiske presset, men lys i mørket, familie, forventning, gode historier i hopetall og en veldig god historie om Gud som ble menneske.

Jul og forventninger blir vel hva vi selv gjør det til, noe Charles Dickens har beskrevet så godt i sin klassiske fortelling A Christmas Carol. Her møter vi den ensomme gjerrigknarken Ebenezer Scrooge sitt møte med ånder og spøkelser og seg selv i en livsforvandlende opplevelse natt til 25.des.

Det er en grunn til at denne historien fortsatt fortelles, for historien er glitrende. Og det er da heller ikke få utgaver og uttrykk i film, teater, musikaler, etc. som bygger på Charles Dickens fantastiske historie.

Denne søndagen puttet jeg 1984-utgaven i DVD-spilleren. Selv om sikkert mange i dag er mer kjent med Jim Carrey sin versjon, vil jeg absolutt anbefale denne filmen. George C. Scott spiller fantastisk som Scrooge. Anbefales.

En kirke med litt for mange medlemmer?

2010-11-20T13:23:00.000+01:00

Med fare for å bli beskyldt for å gå HEFs ærend, ønsker jeg å skrive ned noen "djevelske" tanker om Den norske kirkes medlemmer.

I disse dager stormer det voldsomt rundt Einar Gelius. På Facebook er det opprettet en gruppe som vil melde seg ut av Den norske kirke hvis Einar Gelius får sparken. Denne gruppen har i dag 2885 medlemmer. Jeg blir jo fryktelig nysgjerrig på hva det er som holder disse menneskene i kirken. Hvorfor melder de seg ikke bare ut? Hvis det som holder disse i kirken, er at Gelius får lov til å kjøre sitt løp på tvers av vanlige spilleregler i arbeidslivet, syns jeg det er et syltynt grunnlag.

Jeg ønsker at flest mulig mennesker skal være medlemmer av en kirke. Det vil si, jeg ønsker at folk skal bli kristne og være kristne. Og hvis man er kristen, er det høyst naturlig å være med i en kirke eller menighet. Man er da medlem fordi man trenger et kristent fellesskap og kristen forkynnelse for sin tro. Selv om jeg er lutheraner, syns jeg faktisk det er helt greit om de blir med i en pinsemenighet, misjonskirken eller en katolsk menighet. Det er en grunn til at jeg lutheraner, men det er mye, mye viktigere at jeg er kristen enn lutheraner.

Hvis noen finner ut at den kristne tro som Den norske kirke står for, må være feil, er det bare å melde seg ut. De kan finne en kirke som passer, eller de kan til og med opprette en egen kirke. Utmelding av kirken har ingenting med å slutte å tro på Gud å gjøre. Man melder seg ikke ut av Guds rike. Det befriende med Den norske kirkes lære er at den aldri har sett på seg selv som eneste forvalter av Guds ord eller veien til frelse. Veien til Gud går gjennom Jesus, og Jesus finner du i alle kristne forsamlinger.

Hvis noen slutter å tro på Gud på grunn av biskoper eller andre kristne, vil jeg selvsagt syns det er fryktelig trist, men likevel: At Gud slutter å eksistere fordi Kvarme eksisterer, henger ikke helt på greip for meg da. Gud er Gud selv om både Gelius og Kvarme var døde, for å skrive om en kjent salme. Men slutter man å tro på Den norske kirke på grunn av en biskop, syns jeg ikke det er noen katastrofe. Utmelding er ingen katastrofe, selv om det rammer kirken økonomisk. Det er i så tilfelle kirkens problem.

Slutter man å tro på Gud, skjønner jeg ikke at man kan være medlem av en kirke. Det er en selvfølge for meg at en prest som slutter å tro på Gud, også slutter å være prest. Like selvfølgelig er det at ateister ikke bør være kirkemedlemmer. Legg merke til at jeg snakker om ateister. For mange i Norge vil troen være litt mindre avklart. Mange har kanskje en form for barnetro. Jeg ser ingen grunn til at de ikke skal være medlemmer hvis de selv ønsker det. Stå gjerne i kirken, men bygg da også opp om at kirken skal være sentrert rundt Guds ord og sakrament. Det er det kirken er.

Jeg vet det er politikere og andre som kun er opptatt av at kirken skal være seremonimester. De er mer opptatt av "åpen og inkluderende" enn av bibelstudier og teologi. Dette er problematisk, men helt lovlig. Den politisk styrte kirke håper jeg likevel vi snart kan bli kvitt.

Har kirken for mange medlemmer? Kanskje den har det, på mange måter. Jeg ønsker ikke å sparke ut noen. Men finner man ut at man ikke lenger tror på Gud, at man ikke lenger kan være medlem av kirken fordi kirken tolker Bibelen på en annen måte enn man selv syns er riktig, eller at man ikke liker at kirken er kirke, gråter ikke jeg over disse utmeldelsene. At ateismen øker, gråter jeg mer over. Men man blir vel ikke ateist av at Kvarme er biskop? Det er jeg nesten helt overbevist om.

Didrik Søderlinds kristenreise

2010-11-14T17:15:00.001+01:00

For en stund siden ble det kunngjort en undersøkelse fra USA som viste at ateister og agnostikere hadde mer kristendomskunnskap enn mange kristne. Du skal ikke se bort fra at dette også stemmer til en viss grad i Norge også, i hvert fall for mange av toppene i Human-Etisk Forbund. Det gjelder i hvert fall for Didrik Søderlind som nylig har gitt ut en bok om sin oppdagelsesreise i ulike kristne menigheter og forsamlinger i Norge. Boken heter da også Kristen-Norge - en oppdagelsesreise.

Dette var interessant lesing for en som er opptatt av kristen tro og kristne menigheter og trender. Søderlind har gjort en reise jeg lurer på hvorfor jeg selv ikke har gjort for lenge siden.

Søderlind har blitt kalt "skap-kristen" og er nok en nokså provoserende fyr for ateister som ser religionskritikk og religionsbekjempelse som sin viktigste oppgave. Han er ikke en kristen. Det har han presisert både i boka og i intervjuer. Men han innrømmer at det har vært nære på noen ganger. Det er vel ingen hemmelighet heller at han ikke har sterke sympatier for den aggressive retningen vi gjerne kaller Ny-ateismen.

Morgenbladets anmeldelse kritiserer Søderlind for å være for lite kritisk og mener at hele boka er en bekjennelsesbok. Det er mulig det, men jeg leser prosjektet annerledes.

Hans mål har vært å gjøre seg kjent med bredden av kristne i Norge, alt fra læstadienere og lommelendinger, til liberale kristne og rødvinsdrikkende katolikker, via Korsvei, Smiths Venner, Mormonerne, og mye mer. Han er åpen for det meste, og jeg leser det slik at nettopp det er poenget.

Han ønsker å fjerne distansen mellom seg selv som ateist og den kristne tro så mye som mulig. Jeg er så imponert over hvor god oversikt han har over dagens kristenlandskap i Norge. Og jeg er imponert over hvor modig han er i tilnærmingen til både den ene og den andre retningen.

Jeg syns Didrik Søderlind er en spennende person. Han er jo en svært sympatisk og høflig ateist. Han er ærlig om sin tro og tvil. En tvilende ateist og en tvilende kristen har mye felles, særlig hvis man møter hverandre med respekt. Jeg har ateist inni meg som stadig forstyrrer meg i min kristne tro. Jeg lurer alltid på hva det er ateistene har skjønt som jeg ikke har skjønt. Kanskje Søderlind har det slik i forhold til kristne?

Han skal ha honnør for ikke å ta i bruk ironien i denne boken. Han viser stor respekt for meningsmotstandere. Humor har han, og flere situasjoner er unektelig veldig morsomt beskrevet. Men han avstår fra den ironiske skildringen som jeg syns preger mange moderne framstillinger av religion og religiøse mennesker.

Denne boken er en svært god oversikt over hva som er kristen-norge. Ikke en grundig analyse, men likevel med nok bakgrunnsstoff om de ulike retningene og av viktige personer til at det er bare å si: Les og bli oppdatert, enten du er kristen eller ateist. Jeg følte meg rimelig oppdatert i utgangspunktet, men flere ganger måtte jeg bare innrømme at dette visste jeg ikke. Det liker jeg.

Boken er herved anbefalt.

Tomm Kristiansen og Jesus - og Kvarme

2010-11-05T17:00:00.002+01:00

Denne uken fikk jeg gleden av å være til stede på Areopagos sitt Talkshow på Litteraturhuset i Oslo der Jesus ble diskutert. Det vil si, det var vel egentlig Jesus som skulle være hovedtema, men det ble mye annet også.

Jeg har litt blandede følelser overfor Talkshow-sjangeren, merker jeg. Det blir litt for springende og tilfeldig hvilken retning samtalen går. Litt hopp og sprett, på en måte. Men de fleste jeg har snakket med, var fornøyde med utbyttet av kvelden.

På scenen satt NRKs Tomm Kristiansen, den katolske nonnen Anne Lise Strøm, forfatteren og bibeloversetteren Inger Bråtveit, ateisten og humanisten Didrik Søderlind og sangeren Elias Akselsen.

At Tomm Kristiansen har mye gruff å komme med overfor Den norske kirke og den norske kristendommen, er ikke noe nytt. Det har han hatt lenge. Og han benyttet anledningen godt denne kvelden også.

Få reportere kan vel stille seg ved siden av Tomm Kristiansen når han er på sitt beste som Afrika-reporter. Han kjenner Afrika og er god på å fortelle historier. Når han forteller om afrikansk kristendom, afrikansk forståelse av Jesus og om "ubuntu", etc. er han suveren og meget interessant.

Så skjer det noe når han beveger seg tilbake til norsk virkelighet igjen, og jeg blir sittende med svært blandete følelser. For han har vært i Afrika og sett lyset. Greit nok. Men når han feier hele den norske og europeiske kristendommen av banen så det jomer, blir han fryktelig arrogant. Har vi virkelig misforstått det meste? At afrikansk forståelse er et nødvendig korrektiv, er naturlig, men han går langt i å frata vesten enhver troverdig tilnærming til Bibelen og Jesus.

Særlig beklemt blir det når han høvler ned på biskop Kvarme. Når han påstår at Kvarme er mer opptatt av sexlivet til Gelius, enn av fred i verden, er han på Carl I. Hagen-nivå i popularisering. Mener han virkelig at dette er sannheten om Kvarme? At mediene var opptatt av Gelius og hva Kvarme hadde tenkt å gjøre, er vel mer medienes dagsorden enn Kvarmes, kan jeg tenke meg. Burde ikke Kristiansen skjønne det? Kristiansen blir billig og proppfull av egen troshistorie i dette. Engasjement, ja, saklighet, nei.

Det var for øvrig litt underlig å sitte der å høre at programleder Kathrine Aspaas, Søster Anne Lise Strøm og Kristiansen var enige om at Den norske kirke var nokså ille. Akkurat denne delen av samtalen ble for meg for friksjonsfri. Å "baktale" noen som ikke er til stede, er bare gøy til et visst nivå. Den katolske kirke kom veldig lett ut av denne samtalen siden verken programlederen eller Tomm Kristiansen viste annet enn beundring for nonnen. Det er selvsagt ok med respekt, men respekten gjaldt altså ikke de som ikke var til stede, som Kvarme og Den norske Kirke.

Forfatter Bråtveits lille fortelling om en positiv prest og kirke i Suldal var viktig, men fikk ikke mye plass. Didrik Søderlind er en spennende person som også fikk altfor liten plass i samtalen, syns jeg. Jeg ville hørt mer av han.

Det mest frigjørende øyeblikket i denne samtalen kom faktisk da Elias Akselsen satte Tomm Kristiansen litt på plass ved å peke på noe Jesus hadde sagt, som Kristiansen ikke brydde seg så mye om. Ha ha, sier jeg da.

Tomm Kristiansen, du er best når du snakker om Afrika. Når du analyserer norsk kristendom, blir det rett og slett for unyansert for meg.

Drømmen om det fullkomne Jerusalem

2010-10-31T18:07:00.001+01:00

Da jeg leste boken til Øystein Sørensen, "Drømmen om det fullkomne samfunn", var det én fortelling jeg stadig tenkte på, Selma Lagerlöfs "Jerusalem". Jeg liker godt flere av bøkene til den svenske forfatteren, og best av alle er for meg "Jerusalem". Denne fortellingen bygger på faktiske hendelser i en liten svensk bygd og i en amerikansksvensk koloni i Jerusalem.

Den lille bygda får en dag besøk av en omreisende predikant ved navn Hellgum. Vekkelsen brer om seg, og det viser seg at predikanten har et budskap og form vi i dag forbinder med sekter. Her bryter de omvendte all kontakt med omverden. Den rene menighet, eller fullkomne samfunn om du vil, etableres. Boken er stor i sin skildring av de prosessene som skjer med menneskene og mellom menneskene i og rundt denne vekkelsen.

Den store drømmen om himmelen, eller det nye Jerusalem, blir etter hvert mer enn en drøm. De som får kallet av Gud, og som er villig til å selge alt de eier og har, skal få oppfylt drømmen sin. De skal til Jesu hjemsted, der Jesus selv gikk. Der må jo alt være fullkomment. Skildringen av oppbruddet fra bygda er gripende. Når de først kommer fram, ryker etter hvert drømmen for de fleste. Det blir et mareritt med mye fortvilelse. Så skuffet de må ha vært, de virkelige Jerusalem-farerne.

I 1995 ble Jerusalem til en storfilm av Bille August, med Maria Bonnevie, Lena Endre og Pernilla August i sentrale roller. Filmen står godt på egne bein, selv om, typisk nok, det er så mye i boken den ikke får med seg. Men en bra film er det like fullt.

I dag er det nok ikke mange som reiser til Jerusalem for å oppleve det fullkomne. Tvert i mot kanskje. Men "Jerusalem" vil nok alltid ligge som en skjult kjempe som vekkelsespredikanter av den heller tvilsomme sorten alltid kan finne fram. Derfor er fortellingen om denne spesielle vekkelsesbevegelsen fortsatt viktig.

Og en god fortelling inneholder alltid (tror jeg) sterke historier om kjærlighet. Det gjør i hvert fall "Jerusalem". Så det er flere grunner til å lese boken og/eller se filmen.

La oss lovsynge en Gud som er nede på kne

2010-10-30T16:21:00.000+02:00

Jeg skulle tro at de aller, aller fleste som på en eller annen måte har forvillet seg inn på et kristent ungdomsmøte de siste 20 årene, har fått med seg at det er lovsanger i popstil som er tingen. Møtene er fyllt av sang, mange engelske. Du kan støte på en og annen salme, hvis du er heldig, men det er ingen selvfølge. Det er lovsang som gjelder.

Lovsang er viktig for en kristen. Jeg syns det er mye fint i lovsang, og det er også mange fine lovsanger. Likevel er jeg nok litt skeptisk til noen av tekstene som synges, og kanskje mest til hvor hovedfokus ofte er.

Jeg tenker på den sterke vektleggingen det er på Gud som konge, majestet og liknende. Jeg er klar over at det er bibelsk, det vil si at du finner mange av ordene og uttrykkene i Bibelen, men jeg ønsker å stille et spørsmål ved om det er noe vi bør tenke litt igjennom. En Gud som er høyt, høyt opphøyet og sitter på en trone. Bør det gjenspeiles i sangene at kongemakt er noe annet i dag enn for flere tusen år siden? Blir det litt for livsfjernt med tanke på den hverdagen vi lever våre liv i? Jeg er ikke skeptisk til at lovsang skal peke på Guds opphøyethet og hellighet i seg selv, bare så det er sagt.

Jesus var en "konge", men brøt totalt med den vante forestillingen av hva som var å være opphøyet. Han tok på seg en tjeners skikkelse og sa at det er slik en Herre er. En konge på kne som vasket føttene til sine disipler. I sitt liv var det tjenesten for andre som var i fokus. Lovsynger vi denne delen av Gud nok? Eller blir det litt for mye hverdag og støv og skitt av et slikt gudsbilde?

Jeg tenker en del på dette, men har på en måte ikke slått meg helt til ro med hva jeg ønsker. Jeg vet kanskje ikke helt hvor skoen trykker heller. Jeg får tenke litt til.