Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)
Viser innlegg med etiketten Far. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Far. Vis alle innlegg

lørdag 25. desember 2010

Sterk bok

Åsa Linderborgs bok Meg eier ingen er rett og slett sterk. En slik bok som er vanskelig å legge fra seg. Mange har hyllet denne boken, og jeg slutter meg bare til gjengen.

Åsa Linderborg skriver her en bok som sin oppvekst med sin alkoholiserte far. Forfatteren er født i 1968, og vi følger hennes historie om sin far fram til hans død i 2002.

Hun skriver så utrolig godt. Det minner ikke lite om Knausgård innimellom. Faren skildres med stor kjærlighet, men også veldig, veldig nådeløst. Han er sterk, og samtidig fullstendig underlagt alkoholen. Han beundres, og hates. Og midt oppi dette er en liten jente som altfor ofte lider av omsorgssvikt og manglende oppfølging.

Boken anbefales på det varmeste.

søndag 5. desember 2010

Dagens julefilm: Fanny og Alexander

Plutselig var det 2.søndag i advent, og klart for ny julefilm. Denne gangen ble det "Fanny og Alexander" av Ingmar Bergman. Om det er riktig å kalle denne filmen for julefilm, er jeg faktisk litt usikker på. Men handlingens første del er i hvert fall jul i massevis.

Noe av det første som slår meg når jeg ser filmen, er hvor storslåtte bilder vi ser. For et fantastisk juleinteriør! Ingmar Bergman skal visstnok ha vokst opp med omtrent slik julefeiring, og det er jo bare til å bli misunnnelig på. Filmen har visse selvbiografiske trekk, men spiller også på kjente teaterstykker som Hamlet av Shakespeare, Vildanden av Ibsen og Ett drömspel av Strindberg. At filmen fikk 4 Oscar, sier vel også noe om kvaliteten.

Vi møter først og fremst familien Ekdahl (for øvrig samme navn hovedpersonene i Vildanden), en rik, stor, og meget frilynt familie. Fanny og Alexander er barnebarna til husets bestyrerinne, enken Helena Ekdahl, og barna til Oscar og Emilie Ekdahl.

Oscar dør, og Emilie gifter seg med Ekdahl-familiens rake motsetning, den svært asketiske og livsfiendtlige biskop Edvard (bildet). Det går ikke godt. Fra bugnende luksus med sterke farger, flyttes livet nå inn i mursteinsvegger, spartansk innredet og kalde rom. Biskopens framtreden er like kald og hard som bygningen han bor i. Kirken og dens representant kommer ikke veldig heldig ut av denne filmen, det er i hvert fall sikkert.

Det er ikke få temaer Bergman tar for seg i løpet av den tre timer lange filmen. Det ondes problem for eksempel, dukker stadig opp i Alexanders tanker og dialoger. Det samme gjelder forholdet til den døde faren, som han naturligvis savner sterkt.

Det er ikke helt enkelt å få taket på hva Bergman vil alle steder. Her er det rom for mye tolking. Og siden disse andre verkene svever rundt i fortellingen, blir man ikke ferdig ved først gangs gjennomsyn.

Akkurat nå i advent må jeg si at jeg likte meg så godt i det juledekorerte hjemmet at jeg gjerne skulle vært der hele tiden. En strålende film er det, men tror jeg skal se den om igjen etter å ha repetert de tre andre verkene. Det vil nok heve opplevelsen ytterligere.

mandag 1. februar 2010

Knausgård 2 - plikten og kallet

Dette var massiv lesning. Det gikk med noen timer ja, og hele helgen ble lagt i Knausgårds bok. Jeg tror det var verdt det, men bok nummer tre blir nok ikke lest i morgen. Nå trenger jeg en liten pause fra denne mannen. Men jeg er fan, helt klart.

Også denne boken handler om farsrollen, noe som selvsagt har blitt debattert i media for lenge siden. Er Knausgård en 1800-tallsmann, eller er han en moderne mann? Debatten er sikkert viktig den, men prosjektet for Knausgård er ikke politikk, så vidt jeg kan lese. Og ikke er det selvbiografi. Bare dagbok og essays om livet sitt. Jeg er med på det.

Han er kunstner, forfatter, og egentlig en ensom mann som liker seg best når han er alene med skrivingen sin. Dette er hans kall. Likefullt starter han sitt familieprosjekt med Linda, ikke bare med ett barn, men med tre barn og alt hva det innebærer. Dette er hans plikt. Jeg er imponert over hvor mye han gir av tid og krefter til sine barn. Jeg er virkelig imponert, selv om han er helt ærlig om at han heller vil skrive. Moren til barna er manisk-depressiv og har sine perioder hvor hun ikke orker noe. Da gjør han alt. Hvis det er sant da. Og at han samtidig klarer å holde det gående med skriving, skulle nesten ikke være mulig.

Om han selv er en god far, vet jeg ingenting om. Barna klager over at foreldrene alltid er sinte. Han har dårlig samvittighet over sitt eget sinne og sin egen skriking overfor barna. Men prosjektet familie, slik det framstår i bok nummer 2, er vellykket, på sin måte. De sliter selvsagt. Både Karl Ove og Linda har sitt å slite med.

Han har konstant en kamp mellom plikt og kall, og ofte er det plikten som vinner. Han er pertentlig og vil nødig at andre skal tenke vondt om han, derfor strekker han seg svært langt. Sier altfor ofte ja der han burde sagt nei. Han er klar over det selv, men kan ikke gjøre noe med det. Hvem kjenner seg ikke igjen i dette?

I perioder er denne boken så bra at den nesten tar pusten fra meg. Jeg vet ikke helt hvorfor, men han lykkes i å beskrive livet så nært at det kjennes, i hvert fall hos meg. Han irriterer meg svært sjelden, og det selv om han gjør ting jeg aldri ville gjort. Jeg skjønner han.

Jeg forundrer meg likevel over det enorme alkoholinntaket han ser ut til å ha. Jeg har ikke telt, men det er svært mye fyll i livet hans. Det er kanskje nødvendig for han, men jeg tenker at det fort kan bli hans undergang, slik som med faren. At han klarer å kombinere dette med alt det han gjør for barna, og samtidig all skrivingen, er jo nesten for utrolig. Det kan umulig være sunt. Han er opptatt av alkohol, det er det ingen tvil om. Det går igjen som tema i begge disse to første bøkene, og helt sikkert da i livet hans også.

Så er det jo en etisk debatt på gang om at han utleverer folk. Egentlig syns jeg ikke han er så grusom, selv om han skriver at han nesten er besatt av tanken på hevn over folk som har gjort han vondt. Jeg er betenkt over at noen av historiene hans ikke er mer anonymisert, men det er vel han selv som kommer verst ut av situasjonene han beskriver. Det etiske ved å bruke faktiske navn, er problematisk. Men på tross av det, syns jeg prosjektet hans er spennende, bra, og veldig, veldig massivt.

Han skriver at det er bemerkelsesverdig ved Hamsun sine bøker hvor lite foreldrene er tilstede. Jeg vil si om Knausgård at det er bemerkelsesverdig hvor lite Gud er til stede i disse to første bøkene. Kanskje ikke for andre lesere, men for meg er det oppsiktsvekkende. For Knausgård er på mange måter en svært religiøs person, med sterk pliktfølelse og voldsom samvittighet i forhold til hva som er rett og galt. Jeg forstår nesten ikke at en mann som kan skrive boken En tid for alt, ikke har Gud mer med i sin tankeverden, enn det ser ut til i disse bøkene. Jeg vet ikke om han er ateist, men hans verden er fullstendig tømt for Gudstanker.

562 sider er langt. Skal jeg lese resten? Vet ikke, men jeg er jo fryktelig nysgjerrig på hva som står i dem. På sitt beste er det jo umulig å legge bort boka. Noen partier er for detaljerte og lange, men faktisk uten at jeg kjeder meg der. Det største problemet er nok ... det er så mange sider.

mandag 11. januar 2010

Seriøst om sæd

Morgenbladets forside denne uken er er preget av sæd. Tre store sædceller svømmer mot egget. "Historien om mannen som meldte seg som sædgiver og de kvaler det ga ham" er hovedsaken i avisen. Og for en velskrevet artikkel om sæddonasjon, farsskap og etikk. Ære være Morgenbladet.

Anledningen til reportasjen er at Rikshospitalet er på jakt etter sædgivere. Journalisten er i utgangspunktet villig til å gjøre dette. Rikshospitalet skriver: "Å være sædgiver innebærer å gi av din sæd til en sædbank, slik som du gir blod til en blodbank". Så enkelt og greit. En liten jobb bare. En god gjerning. For barnløse par. Hva er problemet?

Problemet er at du kan bli far til inntil 8 barn, som alle har rett til å vite hvem som er faren når de er 18 år gamle. Men Rikshospitalet presiserer: "Du har imidlertid ingen rettigheter eller plikter overfor disse". Journalisten, Simen Sætre, spør seg om dette virkelig stemmer. Kan man bli far uten å ha noen rettigheter eller plikter overfor sine barn?
Vi er tolerante. Vi vet at familieformene forandrer seg, og når Aps stortingsrepresentant Gunn Karin Gjul nå mener enslige kvinner bør få samme rett til kunstig befruktning som par [mann-kvinne, kvinne-kvinne], er det bare en tilpasning til tidens krav. Vi velger frihet, vi respekterer enkeltmenneskets valg, og vi har steget opp fra vårt biologiske åk og blitt siviliserte, rasjonelle, avanserte. Så er det likevel noe som butter, en usynlig fotlenke som bremser meg når jeg står overfor min første sæddonasjon? Men hva?
Så oppsøker journalisten svarene på spørsmålet. Teologene advarer han, en lege mener det ikke er noe problem. Så til slutt oppsøker han filosofen Einar Øverenget. Filosofen blir kanskje avgjørende for at journalisten velger å la være, i hvert fall i denne omgang, å gi sæd. Øverenget sier:
- Jeg ville ikke gitt sæd.
Dette begrunner han i to resonnementer. Det ene er personlig, det andre samfunnsmessig.
Det personlige begynner slik: ja, jeg forstår at folk ønsker barn. Men når de trenger det sentrale elementet fra en donor, vil ikke jeg gi dem det. Det innebærer nemlig at jeg selv får barn jeg ikke blir kjent med, og som ikke blir kjent med meg. Det vil jeg ikke. Jeg føler meg forpliktet til å ta meg av mitt biologiske avkom.

Hvis du mener at en forelder bare er en omsorgsperson, sier han, kan du "legge grunnlaget for et utrivelig samfunn". Å avskaffe det biologisk opphavsmessige kan nemlig lede mot et samfunn der de som vil lage barn ikke lenger hopper til sengs. [...] da er du over på designerbarn".
Øverenget fortsetter:
Du har en moralsk forpliktelse overfor dem du er biologisk opphav til. En interessant ting er at du i Norge ikke kan gjøre barna dine arveløse. Er du blitt far til noen du ikke visste om, skal de likevel arve deg. Her innfører man en ny type barn, som ikke har juridiske rettigheter i forhold til sine opphav. Det er mange små, rare ting her, som ikke blir diskutert. Man har tatt litt lett på dette.

Artikkelen er så godt skrevet, og jeg syns det er på høy tid at problemet belyses i forhold til far og barn. Øverenget, og kanskje også Morgenbladet, kommer vel til å få så ørene flagrer. Dette er ikke politisk korrekt akkurat nå. Men høyst nødvendig. For barnas skyld. Og fedrene.

Anbefaler på det sterkeste å lese hele artikkelen.

søndag 10. januar 2010

Knausgård - en såret sønn

Jeg skal ikke skrive noen anmeldelse av boken, bare noen tanker. Eller, kanskje det blir en slags anmeldelse likevel, på en måte. Ok, da slenger jeg like godt terningen på bordet: Terningkast 6, tror jeg. Denne boken likte jeg, rett og slett, fra side 1 til og med side 435. Bok nummer 2 er allerede bestilt.

Karl Ove Knausgårds roman Min kamp 1 har fått Brageprisen og strålende kritikker, så strålende kritikker at det bare var snakk om tid før kritikken av kritikkene måtte komme. Og nå er de her, her og her. Det trenger jeg ikke kommentere.

Jeg vet ikke helt hva det er, men jeg føler så mye gjenkjennelse i det denne boken handler om. Det er helt sikkert fordi han skriver så godt, men også fordi temaene er så sterke og lette å identifisere seg med.

Han skriver om oppveksten sin, sitt vanskelige forhold til far, sin egen sårbarhet, sin usikkerhet, og mye av det problematiske som følger av å være slik han er. Dette er fiksjon, samtidig som det er en slags biografi. Hva som er helt sant, litt sant eller ikke sant i forhold til virkeligheten, er egentlig uinteressant.

Knausgård gråter mye, mer enn de fleste menn. Han såres lett. Han har ingen selvtillit i forhold til andre, men stor selvtillit i forhold til sitt talent, sitt mål. Han er en fremmed i verden, og har alltid vært det. På sine oppvekststeder er det få lyspunkter å se tilbake på, og når han i siste halvdel av boken befinner seg hjemme i Kristiansand, er byen livløs for han.

Som hovedtema i denne boken er hans ønske om å bli sett og elsket av sin far. Et ønske som aldri blir oppfylt. Når far dør, alkoholisert og ødelagt, er det bare avstand og hat igjen hos Karl Ove.

Bare Knausgårds skildring av alkohol i denne boka, er verdt et studium. Han har genialt beskrevet det enormt sterke elske-hate-forholdet han har til rusmidlet som både gir han så mye og samtidig ødelegger både han selv og de rundt han.

Om rusen:
Jeg elsket det, jeg elsket den følelsen, det var min beste følelse, men den ledet aldri noe godt med seg, og dagen etter, eller dagene etter, var den like tett forbundet med grenseløsheten som med dumheten, noe jeg inderlig hatet. Men når jeg var der, fantes ikke framtiden, og heller ikke fortiden, bare øyeblikket, og det var jo derfor jeg så gjerne ville være der, for min verden, i hele sin uutholdelige banalitet, den skinte.
Samtidig som han bærer en enorm avsky overfor sin far og farmor som er fullstendig underlagt denne "trylledrikken". Dette paradoksale forholdet preger Knausgårds forhold til mye av det han skriver om.

Dette er en sterk bok. Jeg rives med, og jeg syns forferdelig synd på nesten hvert eneste menneske jeg møter i boka. Det finnes ingen nærhet. Kanskje ikke engang kjærlighet. Men mye avstand. Som i forholdet til faren, farmoren, broren, ja til og med kona.

Knausgård var livredd sin far, men ville elskes av han. Han er en dypt såret sønn, og hans verden skildres så forferdelig at det gjør vondt, vondere og vondest å lese noen av sidene i denne geniale boken.
-----
Oppdatert 12.jan:
Jørgen Lorentzen hevder i en kronikk i Aftenposten at Karl Ove Knausgård har levert en av tidenes største fortellinger.

lørdag 2. januar 2010

Nina Karin Monsen tier ikke

Jeg er livredd for et samfunn som er så homogent og enig at uenighet ikke får den omtale og respekt det faktisk fortjener. Enda verre vil det være om kritikk av flertallsmeningen ikke slipper til i debatten, eller ufarliggjøres med stygge personangrep. Nina Karin Monsen tier ikke, og takk for det. Hennes meninger er viktige i et demokratisk samfunn.

Mange mener mye om Fritt Ords prisvinner Nina Karin Monsen fordi hun nesten konsekvent sier det som er politisk ukorrekt. Og jeg skjønner selvsagt at hun provoserer. Hun kunne gjerne, både for sin egen skyld og for sakens skyld, ha ordlagt seg lurere i mange sammenhenger. Hun blir et lett bytte. Faren er jo at hun umyndiggjør seg selv. Beklageligvis har hun også en tendens til å virke veldig hard og bitter, men det har hun til felles med flere av sine motstandere når det gjelder homofiles rettigheter, ekteskapsloven og barns rettigheter.

Nina Karin Monsens gode argumenter forsvinner ikke selv om hun skulle forsvinne fra debatten. De må lyttes til og besvares. I Vårt Land i dag har hun et innlegg med tittelen "Barn når det passer?" som en reaksjon på at en enslig 33 år gammel dame har vært i Danmark og latt seg inseminere. Jeg bringer noen sitater fra Monsens innlegg.
Jeg skulle gjerne vite hvordan en kvinne på 33 år vet at hun ikke vil treffe den riktige mannen, og hvor ung myndighetene mener en kvinne kan være når hun avgjør dette spørsmålet. En deprimert 18 åring tror ikke på den store kjærligheten, men et barn kan være en god trøst.

Barn trenger ikke sine egne foreldre, de kan få andres eller noen som ikke selv har barn. At mor er kjæreste med en kvinne, er ingen velsignelse for hva barnet som er fratatt far.

Hvilken moralsk rett har du til å ta fra ditt barn dets far, et gode som Gud har gitt alle mennesker?

Jeg foreslår følgende credo: Det et barn har fra sin skapers hånd, har intet menneske og ingen stat rett til å ta fra det. Dette credo gjelder også for fosteret.
Felles for alle disse uttalelsene, er at jeg kan stille meg helt og fullt bak dem. Her overdriver ikke Monsen. Heller ikke kan det avfeies med at hun er helt håpløs og dum.

mandag 14. desember 2009

Paradokset far 2009


Det foregår en underlig og merkverdig kamp om far om dagen. Jeg har nok ikke full oversikt over dette komplekse feltet, og jeg tviler på om det norske folk egentlig vet helt hva som skjer også. De fleste av våre (Sagavolls) tidligere elever er relativt lite politisk aktive, har jeg merket. Og siden en del av dem leser denne bloggen (ja, jeg har to-tre lesere), er dette et tema å ta opp her.

Flere av sitatene nedenfor er hentet fra en meget godt skrevet kommentar i Morgenbladet av Marit K. Slotnæs: Sånn gjør vi det i vår familie.

Ved utgangen av 2009 står vi overfor et paradoks. Far har aldri vært tillagt større betydning i småbarnsfasen. En mann som ikke tar ut sin lovfestede rett til pappaperm, kan ingen ta alvorlig som en "moderne mann". Samtidig er far for første gang i historien erklært overflødig i reproduksjonen. Kvinner trenger ikke lenger gå veien om menn for å skaffe seg barn, og alle synes å være enige om at det ikke spiller noen rolle hvem som oppdrar barna, bare de er empatiske omsorgspersoner. Far kan muligens være nyttig og viktig som en avlastning for mor. Som normgiver og myndig voksenperson er han uten betydning.
Dette er grensesprengende tanker i vårt samfunn, og de henger på en måte ikke sammen. Det er så merkelig at flere av vedtakene som har ført til dette, ikke har vakt større oppsikt og motstand. Jeg er ingen tilhenger av den nye ekteskapsloven. Partnerskapsloven var ryddigere. At ekteskapsloven ble trumfet gjennom på en slik måte at far kom helt i bakgrunnen, nesten uten debatt, vitner muligens om "godt politisk håndverk" eller en utrolig maktarroganse.

Det neste skrittet i overflødinggjøringen av far er allerede tatt: "Enslige kvinner som vil ha barn diskrimineres i Norge i dag," skriver Arbeiderpartiets Gunn Karin Gjul på sin blogg.

Slotnäs fortsetter:
Gjuls begrunnelse for forslaget om å utvide loven om assistert befruktning er talende: For det første vil det hindre at enslige kvinner tar helserisikoen det er å ha tilfeldig sex, eller kjøpe sæd på det åpne markedet, for å få barn. Det vil være bra for samfunnet, som trenger flere barn når eldrebølgen slår inn for fullt. Og det vil være bra for kvinnene, fordi de vil få oppfylt ønsket om barn. Ikke ett ord om ungene og deres behov.
Her er man villige til å ofre barns behov og rett til far for å oppfylle kvinners ønske, og for å få fyllt landet. Jeg vet ikke om det er så veldig gode begrunnelser. Verden trenger faktisk ikke flere folk. Vi har et overbefolkningsproblem, folkens, i verden. Norge er tilfeldigvis en del av verden.

Og hva med homofile menn? Har de samme rett på barn som kvinner har det? Jeg kan ikke skjønne at de ikke skulle ha det, sånn prinsippielt i forhold til kvinner. Men jeg liker det ikke.

Far er under press. Øyvind Benestad og Nina Karin Monsen har kjempet for å få far på sakskartet. Ingen av dem har kommet heldig ut i forhold til media. Om det er de sin skyld, eller medias skyld, er jeg usikker på. Men hvordan i all verden kan det norske folk finne seg i at far har blitt så til de grader fratatt sine rettigheter? Og verre, hvordan kan man finne seg i at barn har mistet retten til å kjenne og leve med sin far? (Det hjelper bare litt at de kan bli kjent med sin far etter fyllte 18 år.)

Det foregår en kamp om far, også i kirken ønsker noen å problematisere begrepet Gud som far. Det er gode grunner til å ikke låse Gud i mannebegrep, å også kunne bruke kvinnelige termer om Gud, men jeg ser ingen veldig god grunn til at vi ikke fortsatt skal kunne si: Fader vår, du som er i himmelen.

Jeg kjenner så mange som har savnet sine fedres tilstedeværelse i sine liv. De vitner om at far er viktig. Barn av lesbiske par (som faktisk også har en biologisk far) kan vitne om god oppvekst. Ingen grunn til å tvile på det. Men jeg har prinsippielt veldig vanskelig for å se at det er riktig og lurt å legge opp til fedreløse barn.