Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

søndag 8. februar 2015

Fordomsknuserne


Presten og ateisten - Didrik Søderlind Stian Kilde AarebrotDidrik Søderlind og Stian Kilde Aarebrot har nylig kommet ut med bok, Presten og Ateisten, utgitt på Vårt Land Forlag og Humanist Forlag. Jeg hadde store forventninger til denne boken, og leste den ferdig allerede før de rakk å lansere den på torsdag. (Jeg fikk dessverre ikke vært der). Boken består av brev om tro og tvil og mye annet mellom disse to kameratene skrevet over en 10-måneders periode i 2014. Det er en lettlest og god bok, selv om den kanskje er litt annerledes enn jeg hadde tenkt meg. På sitt beste graver den dypt i troshistorien til forfatternes liv.
Didrik har for lengst knust mange av mine fordommer om ateister og humanetikere. Jeg har fulgt mye av det han har skrevet og engasjert seg i over noen år nå, og jeg har også fått anledning til å treffe han ved noen anledninger, samt hatt kontakt med han på sosiale medier. Han er et utrolig spennende menneske, rett og slett. Stian, presten, har jeg aldri møtt eller hatt kontakt med, selv om jeg etter hvert også har lest en del av hva han har skrevet i Vårt Land o.l. Jeg vet at vi har veldig mange felles venner, så så fryktelig langt vekk er han vel sånn sett ikke. Dessuten er vi begge fra Hedmark.



I boken blir vi ganske godt kjent med begge brevskriverne. Brevets form er jo en svært personlig kommunikasjonsform og vi blir på mange måter tatt med inn i det private forholdet mellom disse to. Av og til tenker jeg nok at det kan bli litt vel intimt, men det kan også skyldes at jeg mest er ute etter å lese hva de tenker om de store spørsmålene. En annen utfordring med brev som form er at det lett kan bli springende og usystematisk fordi man helst skal svare på alle små og store utfordringer gitt i det brevet man mottok. Jeg skulle til tider ønsket meg mer redigering av innhold her, men det ville vel brutt med konseptet, kanskje. Alt i alt fungerer det godt.

Det er to svært oppegående representanter for hvert sitt livssyn vi møter her. De er likandes folk, og de knuser ikke bare fordommene til hverandre, men helt sikkert svært mange leseres fordommer også. De stiller spørsmål og utfordrer stadig sine egne standpunkter. Jeg liker det. På den måten blir de litt sårbare også, men først og fremst er det ærligheten som preger boken. Og slikt blir det ikke skyttergravskrig av. En veldig spennende progresjon avsløres mellom dem: Først hadde begge fordommer om hverandres tro, så finner de ut at de deler mange tanker som gjør dem likere hverandre enn de først trodde, men i løpet av skrivingen oppdager de mer av de virkelig dype forskjellene som gjør at de ikke står for det samme. Didrik forblir ateist, Stian forblir kristen. De er svært like på mange områder, men likevel er det en kløft mellom dem. Et paradoks er det likevel, og det syns jeg er litt artig, at Didrik kanskje er mer religiøs av legning enn Stian, selv om oppveksten skulle ha ført til det motsatte.

At brevskrivingen foregår mens den ene blir far og den andre mister et barn i mors liv, må ha vært svært tungt for dem. Vi blir tatt med inn i eksistensielle konflikter og må vel bare takke for at de gir oss dette. Gripende lesning. At presten skal leve fjorten dager uten bønn og ateisten leve fjorten dager i bønn, er mer et eksperiment, litt lek og litt alvor. Jeg vet ikke hvor seriøse slike eksperimenter egentlig kan bli, men det blir artig stoff av det. Når de deler livs- og troshistorie, og knytter disse til hvorfor de mener som de mener, er de kanskje på sitt beste. Livshistorie og troshistorie er noe av det meste spennende jeg vet om. Men her er det mye smak og behag fra min side, selvfølgelig.

Jeg har en følelse av at siste del av boken faller litt i spenning og intensitet. Det føles litt som om de begynner å gå på tomgang. Men for all del, også der serveres det gode tanker og refleksjoner.

Jeg er overbevist om at denne boken vil gjøre noe med fordommene til mange. For fordommer er det nok av i Human-Etisk Forbund, i pinsebevegelsen, i Den norske kirke, ja, hvem er det vi ikke skal nevne? Vi kan fortsette å ha fordommene våre ved å si at Didrik er unntaket, eller at Stian er unntaket, eller vi kan gjøre et forsøk på å lytte mer på historiene til hverandre.

Jeg har også kommet fram til at jeg ofte føler med slektskap med folk som er åpne og ærlige om sin egen tvil i forhold til sitt livssyn eller de store spørsmålene, enn jeg er med de som er skråsikre i sin sak. Skråsikre ateister er det nok av, skråsikre kristne også. Forfatterne bak Presten og Ateisten har mange meninger, men de framstår som alt annet enn skråsikre representanter for sine livssyn.

Anbefales til alle med fordommer! (Jeg er litt usikker på hvor mange som da er igjen)


onsdag 24. desember 2014

Jeg har vært der Jesus ble født


Det har stått veldig stille på denne bloggen dette året. Har et håp om å være litt mer produktiv det neste året, også her. Jeg holder på med et skriveprosjekt om TVIL, så derfor har jeg valgt å bruke tid og krefter på det. Forhåpentligvis ender det i et produkt i løpet av det neste året. Uansett, det er jul og her kommer en liten julehilsen jeg skrev til menighetsbladet vårt Helsing (for Sauherad og Nes) denne julen:


Jeg har vært i Betlehem. Jeg har vært på akkurat det stedet tradisjonen sier at Jesus ble født. Flere ganger har jeg stått og sett at folk fra hele verden kommer og kysser golvet der. Så forskjellige vi er, vi som tror at Gud ble menneske, vi som tror at Jesus var Gud, tenker jeg. Det er rart å stå der i underetasjen på Fødselskirken, men jeg vurderer aldri å kysse golvet.

Nå er det ikke sikkert at denne kirken er bygget nøyaktig der hvor Jesu føderom var. Slik er det med de fleste kirker i Israel som er reist på historiske steder. Man er mer eller mindre sikker. Derfor sies det alltid «i følge tradisjonen». Akkurat det er ikke så avgjørende for meg. Steiner, ruiner, steder, etc. er i seg selv døde ting. Jeg tenker som en protestant. Andre kristne tenker annerledes.

Det er likevel helt avgjørende for min tro at historien om Jesus skjedde i virkeligheten, at det ikke bare er et smukt eventyr eller noen gode historier vi kan lære litt av. At Gud ble menneske, helt på ordentlig, er så radikalt at vi nesten ikke kan fatte det. Jeg fatter det ikke, men jeg er sikker på at jeg liker det. I det miljøet dette skal ha skjedd i, var en slik tanke ren blasfemi. Utenkelig. Helt uventet. Umulig.

Derfor er ikke historien om Jesu fødsel og Jesu liv sluttresultatet av en filosofisk tankerekke om Gud. Det er ikke et resultat av at noen tenkte at «siden Gud er slik og slik, må det bli født en gutt som heter Jesus, han skal dø på et kors, osv.» Det var mer slik: Jesus levde et nokså vanlig jødisk liv i Galilea. Født i Betlehem, oppvokst i Nasaret. Så, på et tidspunkt, begynner noe å skje. Både det han sier og det han gjør, sprenger alle rammer for hva man tenkte både om Gud og menneskene. Hvem var han? Familien hans og disiplene hans må ha klødd seg i hodet mange ganger. Kanskje forstod de det ikke før han viste seg for dem etter sin oppstandelse. Og da var i hvert fall alle rammer for det menneskelige sprengt i stykker.

De må ha lurt på hvem han var som liten. Kanskje til og med hvordan fødselen var. Vi kan tenke oss at mor til Jesus, Maria, på et tidspunkt setter seg ned med disiplene til Jesus, kanskje etter hans himmelfart, kanskje tidligere, og forteller dem noe hun hadde gjemt i sitt hjerte: «Nå skal dere få høre hva jeg opplevde da Jesus ble født. Det kom en engel til meg …» Vi visste det var noe spesielt med han allerede da, tenkte de kanskje.
Ingen av disiplene var der den gang. Men fortellingen bringer alle Marias tilhørere med til Jesu føderom, slik den fortsetter å bringe alle oss som hører fortellingen i dag, tilbake dit.

Jeg har vært der, mange, mange ganger. Ikke så mye i kjelleren på Fødselskirken, selv om det er en spesiell opplevelse, men omtrent på det stedet for 2000 år siden, sammen med Josef og Maria. Jeg liker tanken på at hjertet mitt vanker der. Jeg fatter ikke rekkevidden av hva som skjer der, men jeg tror jeg liker det veldig godt.

God jul!

tirsdag 29. april 2014

C.S. Lewis i fokus

Det skal ikke stikkes under en stol, verken sølvstoler eller andre, at jeg har vært i litt C.S. Lewis-modus en stund. Det blir lett slik når en underviser på en linje (Aktiv Bibel på Sagavoll Folkehøgskole i Telemark) som setter fokus på både mannen og produksjonen hans.

Jeg har ikke vokst opp med noe sterkt forhold til Narnia-bøkene, og hans apologetikk-bøker møtte jeg vel egentlig også på et veldig sent tidspunkt i livet. Så jeg kan nok ikke skryte på meg et langt og intenst forhold til mannen, men det begynner å komme seg. Oskar Skarsaune og Bjørn Are Davidsen er vel kanskje to av de beste Lewis-kjennerne i dette landet. Jeg er altså ikke der.

Men jeg er oppriktig fascinert av mannen, kanskje fordi hans liv og hans verk ikke så lett passer inn i en enkel formel. Alister McGrath har skrevet en veldig god biografi om Lewis som kom ut i fjor: C.S.Lewis A life. Eccentric Genius, Reluctant Prophet. Den er jeg nettopp ferdig med å lese. Lewis sin historie er ingen ren suksesshistorie, selv om han hadde mye av det også. Og han levde langt fra noe A4-liv. Jeg veksler mellom å bli trist og glad og imponert i min lesning av denne biografien.

At Lewis var en svært begavet person, er det liten tvil om. Toppkarakterer fra sine eksamener i Oxford. Ekspert på engelsk litteratur. En skarp litteraturkritiker. Professor i Cambridge. Etter at han ble kristen, satte han ord på kristen tro og tanke som ingen hadde gjort før han,  og som har satt varige spor etter seg. Og med Narnia fikk han en eventyrlig suksess.

Lewis sitt vanskelige forhold til faren, sitt kompliserte kjærlighets(?)forhold til Mrs.Moore, sitt anstrengte forhold til sine kollegaer (eller kanskje mest motsatt vei) på Magdalene College, sitt nære og etter hvert kalde (også det mest motsatt) forhold til Tolkien, sitt varme forhold til sin bror Warnie og sitt overraskende ekteskap og kjærlighetsforhold til Joy, er gripende historier hver for seg. McGrath binder det sammen på en god måte og lar oss bli godt kjent med personen Lewis, så langt det lar seg gjøre da.

Samtidig som jeg leste McGrath, småleste jeg i en Tolkien-biografi av Humphrey Carpenter også, for å sjekke hvordan forholdet mellom Lewis og Tolkien ble skildret der. Forholdet beskrives som meget godt i begynnelsen, etter hvert ble det mer og mer komplisert. 

Lewis sitt forhold til egen karriere, sin egen berømmelse og ikke minst til sitt eget forfatterskap er også spennende områder boken tar opp. Er Lewis apologeten som mistet troen på apologetikken, eller sine egne evner som apologet? McGrath skriver godt om dette.

I The Kilns. Riktig rom, feil møbler.

I begynnelsen av april fikk vi lov å besøke huset der Lewis bodde, The Kilns. Selv om ingen av hans bøker eller hans møbler er der, var det likevel en spesiell opplevelse.

Man blir ikke profet i sin hjemby, var det visst en kjent mann som en gang sa. (Gjett hvem? Nei, det var ikke Lewis). Og historien om både The Kilns etter Lewis sin død, historien om Magdalene College i Oxford, og Oxford generelt, viser vel at det stemmer. I en guidebok om Lewis i Oxford, skrevet av en av Lewis sine naboer, Ronald K. Brind, står det at nesten ingen i Oxford aner noe om Lewis. På hans arbeidsplass gjennom mange år, Magdalene College, er det heller ikke gjort stor stas på mannen. Kun et dikt av han henger på en mur. Han hadde fortjent bedre, tenker jeg.

For noen kristne er han en helt, en stor stjerne. For andre er han knapt en kristen. For noen er han for konservativ, for andre for radikal. For noen er han først og fremst Narnia. For andre er han først og fremst apologetikk. Ikke helt lett å plassere, altså.

Biografien hans mer enn antyder at han var så mye mer spennende enn disse båsene. Samtidig i bunn og grunn et helt vanlig menneske, med en mer uvanlig evne og innsikt enn de fleste andre. 


onsdag 23. april 2014

En liten perle av en apologetikkbok

Før du sier du ikke tror - Per EriksenPresten, skribenten og journalisten Per Eriksen har skrevet en liten perle av en apologetikkbok. Den heter Før du sier du ikke tror. Med undertittelen Spørsmål å få svar på før du avviser Gud. Det er Luther Forlag som har gitt ut boken.

Denne boken falt jeg for, rett og slett. Dette er ingen apologetisk tungvekter med massevis av fotnoter og kompliserte tankemønstre. Boken er kort og lettlest, faktisk nokså fortlest. Layouten og oppsett burde fungere for folk flest, for å si det litt flåsete. Med andre ord: Den fungerer veldig godt. Jeg liker den!

Ok, ingen tungvekter altså? Nei, men den har noe å komme med som gjør den til alt annet enn en lettvekter. Eriksen er klok. Han tenker kloke tanker. Og han tar leseren med inn i kloke tankebaner der de essensielle spørsmålene stilles. Kun den som har god oversikt over kompliserte felt, kan skrive enkelt om det uten å overforenkle. Her har vi et eksempel på det. I tillegg viser han svært gode eksempler fra god litteratur og film.

Prester, ungdomsledere og konfirmantlærere, her har dere fått en gavepakke! Hvis dere brukes Eriksens tilnærming til flere av de viktige spørsmålene, har dere ledet ungdommer og andre inn i et meget spennende landskap der tro og fornuft møtes.  

Den grundige faglitteraturen finnes i andre bøker, som jeg har presentert en god del av i andre poster på denne bloggen.

PS! Per Eriksen er ingen fornuftsfanatiker. Kjernen i hans tro er kjærlighet til Jesus. Boken starter der.
 



lørdag 19. april 2014

Bok: Mordet på Jesus


Mordet på Jesus - Bill O'Reilly Martin Dugard Bertil KnudsenSom seg hør og bør har jeg lest meg gjennom en passende påskebok i år. Parhestene Bill O'Reilly og Martin Dugard har satt seg inn i historien om Jesus og hans samtid og skrevet boken "Mordet på Jesus". Etter å ha kikket litt på litteraturlista bakerst, fikk jeg visse forventninger til boken, for det er solide verk de bygger på.

Boken forteller historien til Jesus, flere av de viktigste personene han hadde med å gjøre, pluss historiene til flere av Romas keisere som har en eller annen link til Jesus. Forfatterne legger vekt på at boken er faktabasert og at de gjennom sine undersøkelser har kommet over mye som er nytt for den vanlige leser. Det er ikke helt feil, men det er heller ikke riktig.


Som fortelling fungerer boken veldig godt. Den er lettlest og godt skrevet. Her er det mye faktabasert materiale, la det ikke være tvil om det. Og det er bra.

Men siden hele boken er fortelling, går forfatterne langt ut over det vi er sikre på. Her er det fiksjon så det holder. Når de beskriver tanker og følelser både til Jesus og andre, har de for lengst forlatt hva vi faktisk vet. Selvfølgelig er det lov, men når de i begynnelsen av boken skriver at de vil si i fra når de ikke vet hva som skjedde eller når "materialet vi siterer ikke står hugget i stein", og veldig sjelden gjør akkurat det, blir det litt feil for meg.

Jeg hadde nok forventet litt mer om hva forskning har avdekket og ikke avdekket, en litt mer historisk-kritisk tilnærming. Det er det lite av her. Dette er en rimelig ortodoks framstilling slik vi kan møte den i kirkens forkynnelse. Som sagt fungerer det godt til sitt bruk, og jeg tror mange vil oppleve denne boken som svært opplysende og god, men noen fagbok er det altså ikke.

Noen små eksempler på noe jeg stusser på: At Jesus en dag river ned pengevekslernes boder i Tempelet, er det liten tvil om. Men når skjedde den? I de synoptiske evangeliene legges denne hendelsen som en intro til lidelseshistorien. I Johannes legges den på et helt annet tidspunkt. I stedet for å tenke at forfatterne av evangeliene brukte denne hendelsen litt ulikt, fortelles det i Mordet på Jesus at Jesus rett og slett gjorde det to ganger. Interessant teori, men her er det andre tolkninger som nok vil ha faglig mer støtte.

I det hele tatt kommer det vel knapt fram i boken at de fire evangeliene ikke samstemmer på flere punkter. Kanskje det ville forstyrret selve fortellingen, men jeg tror egentlig ikke det.

Et annet eksempel: Maria Magdalena blir nok en gang identifisert som prostituert. Det er en kirkelig tradisjon på det siden pave Gregor prekte over Lukas 7, 36 - 50 i 591, men det er svært omdiskutert, for å si det mildt. Østkirken har aldri gjort denne identifikasjonen, og jeg tror de færreste fagteologer i dag vil tenke at Gregor gjorde en riktig analyse av teksten denne dagen. Så hvorfor velger O'Reilly og Dugard å gå god for den historien?

Små detaljer? Ja, men det er ofte i detaljene mye blir sagt. Det er ikke til å komme forbi at det er mange detaljer i Jesu liv og samtid vi rett og slett er ganske usikre på, og det kan godt lesere få kjennskap til.

Mordet på Jesus er på ingen måte en dårlig bok, men det er og blir en salig blanding av fakta og fiksjon. Og slik må det nok være hvis det skal gjengis i en sammenhengende fortelling.

torsdag 17. april 2014

Bra og nyttig bok av Espen Ottosen

Det er mye å glede seg over når det gjelder det kristne bokmarkedet om dagen. Apologetikken, eller trosforsvaret, har fått en renessanse i verden, og den vokser også i Norge. Ikke minst kan vi takke det massive hardkjøret mot kristentro Dawkins & co har gående. Dan Brown har også hjulpet godt til. Det åpner seg et marked for å drøfte spørsmålene som reises, og det er bare å takke når kristne forfattere og forlag markerer seg på dette markedet.

Espen Ottosen er vel mest kjent som debattanten som alltid representerer det folk flest er i mot. Han er dyktig til det. Jeg er ikke alltid enig i det han sier, men er ofte imponert over hans saklighet og stødighet. Vi trenger slike stemmer.

Nå har han skrevet bok om tvil og tro. At en av frontfigurene i Misjonssambandet skriver om tvil, er grunn nok til å sjekke ut denne boken. Han beskriver seg selv som en sterk tviler:
Jeg har alltid tvilt. Jeg er et tvilende menneske som blant annet har tvilt på om Gud finnes, og om Bibelen er sann. Derfor har jeg hatt et rikelig behov for å forsvare min tro - overfor både meg selv og andre. I møte med protester og spørsmål har jeg jaktet på svar og argumenter.
Dette kjenner jeg godt igjen fra eget liv. Kanskje jeg hadde forventet at tvilen skulle fått en større plass i boken, men det gjør den ikke. Boken holder slik sett hva den lover på forsiden: "Litt om min tvil. Mest om min tro". Etter å ha justert forventningene mine noe i løpet av de første kapitlene, sitter jeg igjen med bok jeg er svært takknemlig for at er skrevet.

Espen Ottosen har lest seg grundig opp på mange av spørsmålene han stiller i sin tvil. Og selv om det blir svært mange navn og ikke få henvisninger til bøker, er det nettopp i dette jeg mener han gjør et godt stykke arbeid jeg vil ha stor glede av i lang framtid. Egentlig lister han opp mange av de viktigste tenkerne, de viktigste tankene og de viktigste bøkene innenfor temaer som "Gud og vitenskapen", "Guds eksistens", "Hvem er Gud?", etc. Suppleres denne boken med Søvik og Davidsens bok "Eksisterer Gud?", har man lagt et godt grunnlag for en meget reflektert samtale om Gud på et filosofisk nivå.

Ottosen skriver godt, det er det ingen tvil om. De som leser hans bok vil fort se at han åpner for at mange spørsmål har flere gode alternative svar. Verden er ikke svart-hvit. Denne innsikten i at blant annet kristne tenkere rett og slett tenker ulikt er uhyre verdifull, både for den som selv stiller mange spørsmål, men ikke minst for den som lever i en tro der vanskelige spørsmål altfor lett besvares med for enkle svar. Dette er voksenopplæring av kristne, ikke minst av det miljøet Ottosen selv representerer som vel ikke er kjent for å være mest åpne for filosofi, eller for evolusjonslæren, for den del. Det kan til og med hende at boken hans også er voksenopplæring for mange ateister og agnostikere. Håper det!

Jeg merker at jeg utover i boken egentlig ikke er så opptatt av hvilke svar Ottosen selv lander på. Litt merkelig følelse akkurat det. Det kan nok delvis ha noe med at han stadig viser til at han ikke er fagperson på de og de feltene, og på den måten nesten underselger sin egen stemme. Men det kan også ha med å gjøre at han presenterer alternativene så godt at jeg føler meg fri til selv å velge hva jeg vil lande på. Kanskje siste delen av boken skiller seg litt ut. Da overtar mer og mer Misjonssambandsforkynneren Ottosen og jeg føler at undringen blir litt borte og svarene går litt mer på autopilot. Synden blir veldig, veldig sentral, og jeg befinner meg plutselig på bedehuset etter å ha vært på en reise i tid og rom.

Men alt i alt: Denne boken har blitt en nøkkelbok inn i pensum for alle som er opptatt av apologetikk og religionsfilosofi. Godt gjort! Anbefales derfor varmt!



søndag 23. februar 2014

- De kristne vil bare samle poeng

For ikke mange ukene siden snakket jeg med en kvinne som jobbet sammen med mange kristne i veldedig arbeid. Hun sa: - De kristne er bare ute etter å samle poeng for livet etter døden. Jeg er mye ærligere enn de, siden jeg gjør gode gjerninger uten tanke på at jeg skal få en belønning i etterlivet.

Jeg kjente at dette traff meg. Ikke fordi jeg selv tenker at jeg skal samle noen poeng med gode gjerninger, men fordi den rammer oss alle ved å plassere vår egen egoisme midt i det gode vi eventuelt gjør.

Hvis denne kvinnen har rett, og vi skal ikke se bort fra at hun har et poeng, er også kristne i bunn og grunn egoister som egentlig tenker mer på seg selv enn andre. Det er bare det at vi tenker på andre fordi det lønner seg. Trist!

Første gang jeg møtte en liknende tanker, var faktisk på videregående. En medelev, ivrig i FpU for øvrig, mente at alle handlinger egentlig var egoistiske.

Hvis en handling ikke skal være egoistisk, må den vel egentlig bestå en eller annen test som går ut på at ville du gjort det samme om ingen så deg, heller ikke Gud, eller noe sånt. Jeg håper vi har en del handlinger som består denne testen.

Jesus var opptatt av ingen skulle gjøre gode gjerninger foran øynene på folk. Fariseerne ble beskyldt hardt og brutalt for å gjøre nettopp det. Ikke gjør noe for å høste applaus eller anerkjennelse, sa Jesus (med litt andre ord).

Samtidig snakker han om at alt vi gjør og ikke gjør en dag skal komme fram. Vi skal dømmes for det. En fryktelig skremmende tanke, spør du meg. Og mange, både kristne og andre, har vel kjent på angsten for nettopp dette. Det kan bli søvnløse netter av slikt.

Kan det være at kvinnen hadde rett, likevel? At kristne er så opptatt av å komme godt ut av det at de gjør alt de kan for at Gud skal være fornøyd på dommens dag? At det er frykten for dette og ikke kjærligheten til menneskene som er drivkraften gjennom livet? Kanskje hun har litt rett!

Samtidig er denne "egoistiske" motivasjonen neppe noe Jesus ønsket å dyrke, for han taler mye om at det er kjærligheten til våre medmennesker, både venner og fiender, som skal være drivkraften. Kvinnen hadde rett i at det er mer høyverdig å hjelpe et menneske uten å tenke på at det skal lønne seg for hjelperen til slutt. Jeg er helt sikker på at Jesus ville vært den første til å si det samme.

Så står vi igjen med motivasjonene våre ofte er delte. Skulle tro at gjelder likt for alle mennesker. Men det er likevel trist hvis den mest egoistiske varianten er den som syns best når kristne gjør godt mot andre. Håper ikke det er regelen.

Kjærligheten søker ikke sitt eget, sier Paulus. Det er kjærligheten Jesus forkynte. Å følge han må ha noe med å leve i denne kjærligheten å gjøre. Hele mitt forhold til Gud, både nå og etterpå, har også med kjærlighet å gjøre.