Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

lørdag 31. desember 2011

Genesis 1 - 3 og Adam og Eva

Jeg har vel sagt det før, men sier det mer enn gjerne igjen, jeg liker Genesis (eller 1 Mos) 1 - 3 veldig, veldig godt. Disse kapitlene er så viktige og meningsfulle at jeg hele tiden kommer tilbake tilbake dit. Derfor er jeg visst inne i en liten stim av bøker om dette emnet om dagen.

Nå er kanskje ikke det så merkelig siden den store historien om mennesket og Gud slik den framstilles i Bibelen og i kristen tankegang ville blitt uforståelig hvis disse kapitlene var borte.

Noe annet som gjør at jeg stadig vender tilbake, er at det er så mange ulike måter å forholde seg til disse tekstene på. Det er utrolig spennende å lese ulike drøftinger mellom teologer og kristne vitenskapsfolk.

Jeg syns det er lett å ta avstand fra både ung-jord-kreasjonister og gammel-jord-kreasjonister på ene siden, og liberale kristne tolkninger som ser på Adam og Eva-historien som noe som ikke har med historiske fakta å gjøre i det hele tatt på andre siden. At Adam og Evas fall bare handler om hva som skjer inni oss, er interessant, men den hopper bukk over hvordan teksten har blitt lest og forstått i flere tusen år. Men mellom kreasjonisme og liberal tolkning er det et helt spekter av interessante muligheter.

Var Adam og Eva historiske personer? Eller står navnene som symbol for de første menneskene?
Ble de første menneskene til gjennom vanlig evolusjon, eller grep Gud inn på en spesiell måte? Var Adam og Eva de eneste menneskene i begynnelsen, eller var det andre mennesker også? Slik kan vi fortsette å stille spørsmål, viktige spørsmål, i lang tid.

Jeg har nettopp avsluttet lesingen av en ny bok på dette området. C. John Collins har nylig utgitt Did Adam and Eve really exist? Who they where and why you should care. Jeg er nesten litt overrasket over meg selv over at jeg trives så godt med å lese teologisk konservativ litteratur på dette området. Kanskje fordi den stemmen lett blir borte i norsk kirkeliv her. Jeg har lett for søke det konservative når det blir for liberalt, og motsatt. Jeg føler meg mest hjemme i midten et sted.

Det jeg liker godt med konservative bøker, er ønsket om å ta Bibelen som Guds ord på alvor. Men jeg skal også innrømme at det er en hårfin grense her et sted, for jeg er nesten allergisk mot forfattere som ikke åpner opp for andre syn og tolkninger enn sine egne eller som lever i en lukket verden. Skjønn det den som kan.

Når det gjelder denne boken, opplever jeg Collins som ydmyk og åpen for at alt kan diskuteres. Han kritiserer flere forskere jeg har sansen for, blant annet Dennis Alexander, Francis Collins og James D. G. Dunn. Og det er jo interessant i seg selv, og ikke minst nyttig for min egen tanke. Bjørn Are Davidsen har for øvrig gitt en veldig god oppsummering av Dennis Alexander sitt syn på Adam og Eva her.

For Collins mener at Adam og Eva har eksistert, som de to første menneskene, og at det må være slik fordi det er eneste måten å komme til rette med Bibelen som helhet på.

Specifically, if we deny that all people have a common source that was originally good but through which sin came into the world, then the existence of sin becomes God's fault, or even something that God could not avoid. In either case there is little reason to be confident that any relief is headed our way.


[...], how we relate to the story of Adam and Eve does, sooner or later, face us with what stance we will take toward Biblical authority.


Begge disse sitatene har mye for seg, syns jeg.

Boken kan anbefales, men bør nok ikke være eneste kilde til temaet.

fredag 30. desember 2011

Dag Refsnes om religion

Jeg lurer på om ikke denne videosnutten fra Dag for mange blir en slags oppsummering av hva de tenker om religion:


Min tenåringsdatter viste meg denne og lurte på hva jeg tenkte. Hun ble vel litt overrasket da jeg sa at jeg stort sett var enig med Dag. Det vil si, jeg tror mye har gått galt i de ulike religionene. At prester flest er pedofile, eller at muslimer flest er selvmordsbombere, faller på sin egen urimelighet. Men jeg skjønner poenget.

Konfirmantlærere og prester må gjerne bruke denne videosnutten i sin undervisning. Her kan dere ta for dere punkt for punkt, men ikke glem å si at Dag har mange gode poenger.

torsdag 29. desember 2011

Har kristen tro en framtid i Norge?

I dag skriver jeg en hvorfor-blogg. Masse spørsmål som jeg stadig stiller meg selv.

Hvorfor tror ikke flere på Gud? Og Bibelen? Hvorfor er ikke kirkene våre stappfulle hver eneste søndag? Jeg har så mange hvorfor-spørsmål om slike ting.

Noen ganger kan jeg bli veldig mørk til sinns over slike tanker. Jeg ser at kirkene våre blir tommere og tommere, at færre og færre bekjenner seg til kristen tro, og at mange kristne miljøer blir små innadvendte kosegrupper uten videre sterk påvirkning på samfunnet rundt seg.

En av de største kristne ungdomsbevegelsene i Norge er utvilsomt KRIK. Men du skal ikke gå lenger enn til naboen før du finner folk som ikke aner hva KRIK er for noe. Frelsesarmeen, Kirkens bymisjon og Sjømannskirken har vel fortsatt et nokså godt rykte på seg blant folk flest, men disse er organsisasjonene er faktisk relativt små sammenliknet med mye av det andre kristne arbeidet som drives rundt om i Norge. I dag er det stor sannsynlighet for at mange vokser opp uten å kjenne en eneste kristen i sin slekt og omgangskrets.

Hvorfor tror ikke flere på Gud? Hvorfor velger ikke flere å følge Jesus? Jeg skjønner det ikke helt. For hvis kristen tro er sann, og god, og bra for hvert eneste menneske, hvorfor ser ikke folk det selv?

Selvfølgelig vet også jeg at kristendommen er verdens største religion, og at kristen tro sprer seg mer enn andre trosretninger i verden. Så det er vel riktigere å si at tilbaketoget er et vestlig fenomen. Norge er kanskje et av verdens mest sekulariserte samfunn.

Jeg bør vel også understreke at jeg på ingen måte setter likhetstrekk mellom antall kirkegjengere og antall troende. Det finnes nok atskillig flere som tror både på Jesus og Gud der ute enn vi er klar over. Men hvorfor går de ikke automatisk i en kirke, hvorfor oppsøker de ikke et kristent fellesskap? Hvis de tror på Jesus, hvorfor holder de seg utenfor det fellesskapet han innstiftet?

Nå er det ikke slik at jeg ikke har forståelse for at folk nøler og tviler osv. På ingen måte. Er det noe jeg har mye kontakt med i mitt eget liv, er det tvilen. Jeg stiller fryktelig mange spørsmål til min egen tro. Er det virkelige sant? Kan det være mulig? Er det så enkelt? Hva med alle de andre som mener noe annet? Etc.

Jeg jobber aktivt med kristen formidling, både i jobb og på fritiden. Jeg vet at det finnes mange kristne i landet som ønsker å ta sin tro på alvor og leve ut sin kristne overbevisning. Jeg vet også at mange kristne ungdommer ønsker å lære mer om sin tro, mer om Bibelen og mer om Gud. La det være liten tvil om det.

Men trenden er ganske tydelig. Det blir færre og færre av dem.

Er det forkynnelsen vår som har sviktet? Eller er det livene våre, livene til de aktive kristne, som virker lite livsbejaende? Blir det for vanskelig å oppdage Gud i de kristne formene?

Eller kan det være at etikken og moralen slik den forkynnes i Bibelen og av Jesus virker for krevende for folk? Ja, for den er krevende. En kristen tro uten etikk blir noe annet enn det Jesus stod for.

Det er også mulig at det ligger et svar gjemt i materialismen, folk trenger ikke Gud, de trenger opplevelser og ting. Eller tidsklemma? Det er ikke mulig å få tid til Gud og kirke og bønn og sånt innimellom alt som skal gjøres. Eller i den postmoderne relativismen, alt er jo like sant, bare følg hjertet, plukk litt her og litt der til ditt eget livssyn? Eller i ateismens store innflytelse på medier og utdanning. Jeg vet ikke, men jeg er veldig søkende etter svaret.

Jeg vet i hvert fall at kristen tro er noe man velger, av egen fri vilje, og slik må det være. Vi som står for forkynnelse og undervisning står foran formidable utfordringer. Det krever mye klokskap. Likevel, det er ikke vi som skaper tro, det er det bare Gud som kan gjøre. Troen kommer av budskapet, ikke av budbæreren. Dette ikke sagt som en unnskyldning for dårlig og uklar forkynnelse, men som noe Bibelen er helt tydelig på.

Jeg har stor tro på at kristen tro er sann og god og best for alle mennesker. Så finnes det mange dårlige utgaver av kristen tro som jeg ikke vil nøle med å ta avstand fra. Men kristen tro slik man finner den hos Jesus og Paulus og de første kristne, har jeg stor tro på.

Har kristen tro en framtid i Norge? Ja, det tviler jeg ikke på, selv om det ser mørkt ut av og til.

mandag 26. desember 2011

Interessant om skapelsen - men ingen fasit

At John C. Lennox er en meget intelligent mann, er det liten tvil om. Han har i de seneste årene kommet med flere viktige bøker innenfor apologetikk, med vekt på tema som ateisme, vitenskap og tro. Vi kan nevne Gods undertaker og Gunning for God. Nå har han gitt ut boken Seven days that divide the World.

Denne boken handler om hvordan lese skapelsesberetningen i Bibelen. Må man velge å si ja eller nei til vitenskapen? Ung-jord-kreasjonistene går i ene grøften, mener Lennox. Og de som avskriver Bibelen går i andre grøften. Selv ønsker han å ta både Bibelen og vitenskapen på alvor.

Boken er kort og enkel, men likevel toucher den inn på mange av de viktige problemstillingene. Lennox har skrevet en oppbyggelig bok. Særlig når han i kapittel 5 skriver om hva budskapet i skapelsesberetningene er, har han mye viktig å komme med.

I Norge, nærmere bestemt innenfor norsk luthersk statskirketradisjon, har vi nok vært mer opptatt av budskapet i skapelsesberetningene enn av om de kan kombineres med vitenskapens funn. Lennox ville nok ment at mange av oss tar Bibelen for lite seriøst på akkurat dette området. Og han ville sikkert hatt rett.

Derfor er det spennende å følge hans tanker om hva skapelsesberetningene sier noe om, og hva de ikke sier noe om. Han gir ikke så mange fasitsvar, og jeg er av og til usikker på hvor han selv står. Men det får meg i hvert fall til å tenke nøye gjennom hva jeg selv mener. Mine tanker har veldig, veldig godt av å utfordres.

Jeg er vant til å tenke de to skapelsesberetningene som to selvstendige fortellinger. Jeg vet en del mennesker mener de to kan kombineres og henge sammen. Lennox er inne på det, men jeg er ikke helt sikker på hvor han selv står.

Lennox er mer tydelig på at han er uenig med teistiske evolusjonister som ikke regner med Guds spesielle inngripen da mennesket ble skapt. Han har noen poenger der, men jeg vet ikke helt hva jeg selv mener om saken likevel.

Boken er uansett ingen fasit, men et godt grunnlag for diskusjon. Temaene er kompliserte, løsningene mange. At jeg selv ikke alltid vet hva jeg selv mener om en sak, betyr ikke nødvendigvis at jeg ikke tenker eller tar den på alvor, snarere tvert i mot. Heller ikke kristne vitenskapsmenn kan være helt sikre her, og det er vel slik det må være.

Jeg har liggende flere bøker om samme tema, så jeg kommer nok plutselig tilbake til saken.

torsdag 22. desember 2011

C.S.Lewis om miraklet i Betlehem

Som skrevet for noen dager siden, har jeg i det siste brukt litt tid på boken Mirakler av C.S.Lewis. Og hva er vel mer passende enn å trekke fram miraklet som hører julen til fra denne boken?
Du vil derfor kunne høre dem som hevder: "De første kristne trodde at Jesus var sønn av en jomfru, men vi vet nå at det er en vitenskapelig umulighet." Slike mennesker synes å ha en forestilling om at troen på mirakler oppsto i en tid som visste så lite om naturens gang at de ikke skjønte at mirakler var naturstridige.
Dette er selvfølgelig feil. Selv om moderne gynekologer vet mer om fødsler enn det Josef gjorde, var ikke Josef heller i tvil om at en jomfrufødsel var naturstridig.
Og på samme måte som man vil si: "Det er vitenskapelig umulig," ville han si det samme.
Forutsetningen for at noe ble opplevd som mirakel, var at det brøt med det vanlige. Du vil rett og slett ikke oppleve noe mirakel hvis du ikke tror naturen følger bestemte lover.

En annen forutsetning for mirakler, er at det faktisk finnes noe overnaturlig. Det er når dette overnaturlige griper inn i det naturlige, vi kaller det mirakel.
Et mirakel er på ingen måte en hendelse uten årsak eller resultater. Årsaken er at Gud handler, og resultatet følger i henhold til naturlovene. I fortsettelsen (dvs. i den tiden som følger etter at det har funnet sted) er det uløselig knyttet til naturen på samme måte som alt annet.
Da man i gamle dager trodde på "menneskeetende maur og griffer i Skytia, mennesker med bare ett, enormt bein, magnetiske øyer som trekker til seg båter, havfruer, ildsprutende drager", trodde man ikke dette var et resultat av overnaturlig inngripen. De så det derimot som helt naturlig, altså vitenskap.
Mirakler står i en helt annen stilling. Hadde det eksistert ildsprutende drager, ville de bltt funnet av jegere. Ingen vil påstå at vi kan regne med noen ny Jomfru Maria eller en gjentakelse av at Jesus går på vannet. Men når noe allerede i utgangspunktet utgir seg for å være et enestående tilfelle av at noe utenfor naturen bryter inn i den, kan ikke økt kunnskap om naturen gjøre det hverken mer eller mindre troverdig enn det var på forhånd.
Hvis den hellige Josef hadde hatt for lite tro til å stole på Gud, eller for lite ydmykhet til å akseptere sin ektefelle som en from og ren kvinne, kunne han like mye som noen i vår tid ha nektet å tro på det guddommelige opphavet til barnet hennes. Og enhver av våre samtidige som tror på Gud, vil være like overbevist om dette miraklet som den hellige Josef var.
C.S.Lewis er klinkende klar på at vitenskapen aldri kan forandre på det "faktum at naturen ikke sender babyer til ungjenter som ikke 'har vært sammen med noen mann'." Fødselsfortellingen skjedde kun en gang, og ingenting er forandret med tanke på hva som vitenskapelig er mulig eller naturlig.
De fleste beretningene om mirakuløse hendelser er sannsynligvis usanne. Løgn, overdrivelser, mistolkninger og rykter utgjør antakelig mer enn halvparten av alt som er skrevet her i verden.
Hvordan forholder det seg da med det store miraklet, at Gud ble menneske?
Dersom det skjedde, var det den viktigste hendelsen i verdenshistorien - selve den hendelsen som hele historien har dreid seg om. Siden det bare skjedde en gang, er det etter Humes målestokk ytterst usannsynlig. Men nå har jo hele verdenshistorien også funnet sted bare en gang; er den av den grunn usannsynlig? Det er som å spørre om det egentlig er sannsynlig at naturen selv eksisterer. Det er grunnen til at det er enklere å påpeke, rent historisk, at inkarnasjonen faktisk skjedde, enn å påvise, rent filosofisk, sannsynligheten for at den ville skje. Det knytter seg svært store historiske problemer til å gi Jesu liv, lære og innflytelse en forklaring som er lettere å komme til rette med enn den kristne.

mandag 19. desember 2011

Mirakler utfordrer tanken fortsatt

Luther forlag har i år gitt ut flere av C.S.Lewis' apologetiske verker på norsk i en serie. Flere skal visst være på vei, tror jeg. Det liker jeg veldig godt.  Disse bøkene fortjener å leses. 

Man kommer ikke utenom C.S.Lewis når man er opptatt av apologetikk. Han er en av de største i moderne tid, det er det liten tvil om.

Når det er sagt, kan jeg like godt komme med en innrømmelse. Jeg har ikke lest boken Mirakler før nå. Ja, jeg vet at jeg burde jeg ha gjort det for tjue år siden, men men ... Det er nok dessverre slik at det er x antall klassikere jeg ikke har rukket å lese enda.

Når jeg leser klassikere, er det likevel svært ofte slik at jeg kjenner igjen mye av stoffet og tankene. Klassikere er jo klassikere nettopp fordi de i stor grad preget historien med tanker og begreper og har blitt sitert i utallige andre bøker. Likevel, bare klassikere er klassikere. Må bare leses.

Vi er inne i høytiden som markerer det virkelig store miraklet i kristen historie. Det finnes ikke noe større mirakel enn at Gud ble menneske. De andre miraklene Jesus gjorde, blir små, men på ingen måte ubetydelige. I hele kristendommens historie har det også blitt vitnet om mirakler gjort i Jesu navn. Mirakler har alltid vært en del av den kristne tro.

Problemet er at det er veldig vanskelig å tro på mirakler, både små og store. Fornuften godtar ikke dette sånn uten videre. Jeg skal innrømme at for meg er mirakler er en litt vanskelig materie. Det er så fryktelig mange skrøner ute og går, falske rykter og juks og fanteri. For mange naive kristne som litt for lett tror på litt for mye. Ingen kristen bør noen gang forsvare noe som ikke er sant. Juks er juks.

Men er mirakler, ordentlige, skikkelige mirakler mulige? Nei, ikke i en lukket, naturalistisk verden. Men ja, hvis det finnes en åndsdimensjon og en Gud. Likevel vet vi at mange, også kristne, sliter med å godta at han gjør mirakler.

Man skulle kanskje tro at en "tørr" apologet som C.S.Lewis ville ha avfeid mirakler. Det må jo stride mot all sunn fornuft. Men det er jo nettopp det han ikke gjør. Han argumenterer for at mirakler er mulige, uten å kaste vekk den sunne fornuften. Hele boken på over tre hundre sider er et forsvar for at Gud kan gripe inn i historien.

Det største miraklet er selvfølgelig at Gud ble menneske. Lewis bruker mye tid på dette. Det er mange utfordrende tanker her. Og Lewis er en mester på å bruke lettfattelige bilder på vanskelige tankerekker.

Det er også i denne boken han hevder at mytene om Gud blir virkelige. En veldig annerledes tankegang enn det vi vanligvis møter, og i høyeste grad et akuelt tema.

Jeg må jo bare igjen si at denne boken skulle jeg ha lest før. Dette er absolutt en viktig, kanskje den viktigste boken Lewis har skrevet. Anbefales sterkt. Mye filosofi å bryne seg på her.

onsdag 7. desember 2011

Dikt

I dag hadde jeg lyst til å videreformidle et dikt av Freddy Fjellheim, fra hans diktsamling Mennesket har korsets form.

kristus på leit
jeg er den som søker
alle mine svar er skjulte spørsmål
alle mine spørsmål er åpne svar

mandag 5. desember 2011

Anita Skorgan og Bibelen

Anita Skorgan lot seg intervjue av Vårt Land 26.nov. i Min tro-spalten. Jeg husker godt at hun for mange år siden sa noe sånt: Hvis man i det hele tatt skal lukte på å kalle seg kristen, må man i det minste holde de ti bud.

Også denne gangen påpeker hun at hennes tro dreier seg om å "henge i stroppen. Vi må jobbe, vi må anstrenge oss hele tiden." I hennes tro er det altså ikke noen plass for nåde og frelse, men at man frelser seg selv.

Dette er vel ikke akkurat kirkens lære. Og selv om hun føler seg hjemme i kirken, og er fascinert av Det nye testamentet, har hun behov for å distansere seg fra den Jesus kirken forteller om.

Hun har problemer med at Jesus skal være eneste veien til Gud. I stedet tenker hun at Jesus er en av flere veier til Gud.

Skorgan tviler på at Jesus sa han var den eneste veien til Gud. Hun mener ting kan ha gått tapt i bibeloversettelser og sensurert sin egen bibel. Men hun bedyrer at hun ikke jager etter konspirasjonsteorier.


- Jeg har lyst til å forholde meg til dette på en intelligent måte, ikke bare emosjonelt.


Anita Skorgan er ikke den eneste som tenker slik, men det nærmer seg nok likevel en konspirasjonsteori.

Bibelens teksthistorie gir rett og slett ikke grunnlag for en påstand om at kirken har funnet på at Jesus er den eneste veien til Gud. Slike teologiske endringer i teksten blir nok, dessverre for Skorgan, ren ønsketenkning.

Det er mer interessant å diskutere hva i all verden Jesus mente med det han sa, enn å bruke mye krefter på å hevde at han ikke sa det.