Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

torsdag 31. desember 2009

The Simple Way og meg

Saken er veldig enkel . Bibelen er svært enkel å forstå. Men vi kristne er en gjeng smarte svindlere. Vi later som om vi ikke er istand til å forstå den, fordi vi vet veldig godt at i det øyeblikket vi forstår, så må vi handle i samsvar med det vi vet. Ta et hvilket som helst ord i Det nye testamentet, og glem alt annet enn å forplikte deg til å handle i samsvar med det du har lært. Kjære Gud, sier du, om jeg gjør det hele livet, vil jeg bli ruinert. Hvordan ville jeg noensinne kunne bli til noe i verden? Her ligger den virkelige kristne utdannelsen. Kristen teologi er kirkas store oppfinnelse for å forsvare seg selv mot Bibelen, for å sikre at vi kan fortsette å være gode kristne uten at Bibelen kommer altfor nær. (Søren Kierkegaard)

Shane Claiborne er en jeg har hørt om og lest om i flere år, men først nå satt meg ned og studert. Han har fått utgitt flere av sine bøker på norsk (Den uimotståelige revolusjonen, Bli det du ber), og var blant annet taler på Korsvei i sommer. Dette er radikalt budskap og radikalt liv som ønsker å ta Bibelen og Jesus på alvor. Her er det lite av den liberale vingeklippingen av Jesus som Gardell bedriver. Dette utfordrer en ganske satt akademisk, søkkrik (i verdenssammenheng) statskirke-lutheraner som meg, og det er bra.

Den største utfordringen med å lese slike bøker, er at de i sitt budskap krever så mye av leseren, at jeg får lyst til å ufarliggjøre den på en eller annen måte. Dette handler om en "suksesshistorie" til en person og hans fellesskap "The Simple Way" som insisterer på at å følge Jesus er å leve enkelt, kjempe mot fattigdom, leve i fattigdom. De kjemper mot krig og undertrykkelse ved å aktivt oppsøke steder det foregår og markere sine standpunkter. Her brukes Bibelen aktivt, studeres daglig og preger alt de gjør. Bibelens Jesus er forbildet.

De er så modige at jeg lett tenker at jeg mangler alt de har av modighet og konsekvens. Jeg er så enig i mye av det som skrives, men mister nesten pusten av det. Hva skal jeg gjøre med dette budskapet i mitt liv? Selge huset? Bilen? Også jeg som akkurat har brukt ett år på å pusse opp huset!

The Simple Way handler i stor grad om å søke fellesskapet (menigheten) for det er der Jesus virker og det er gjennom fellesskapet verden skal forandres. I USA har det vokst fram flere megakirker som i sitt ytre kan virke svær vellykkede. Problemet med disse kirkene og mange andre kirker er at de er fyllt av nasjonalisme, støtte til krig, og at de har fjernet seg fra oppdraget overfor de fattige og undertrykte. De har blitt late i forhold til sitt oppdrag.
Moder Teresa sa alltid: "Calcutta finnes overalt, om vi bare har øyne til å se. Finn ditt Calcutta." Jeg var klar for å komme hjem. Jeg visste at mitt Calcutta var USA, for jeg visste at vi ikke kan få slutt på fattigdommen før vi tar en nærmere kikk på rikdommen. Jeg skulle kjempe mot monsteret fra innsiden.
I boken "Den uimotståelige revolusjonen" kan vi lese om Claibornes egen vei mot denne revolusjonen, via fattige, via Moder Teresa og slummen i Calcutta, via mennesker i Irak, etc. Heldigvis er ikke dette bare en "suksesshistorie", men på mange måter en inspirasjonsbok også for de som ikke er like radikale i sitt liv som Claiborne. Hans mål er ikke at alle skal bli like, men at man skal søke Bibelen, Jesus og fellesskapet og la seg forme av dette. For det er der det virkelig radikale finnes.

Claiborne har mye bra å si om hva kristendom egentlig er:
"Den største årsaken til ateisme er kristne som anerkjenner Jesus med sine lepper, men som går ut døra og fornekter ham med sin livsstil. Det er det en ikke-troende verden oppfatter som lite troverdig. (B.Manning) Men jeg har et sterkt håp om at en ny type kristendom er i ferd med å ta form.

Jeg er ikke sikker på at det kristne evangeliet alltid drar massene. Folk vil kanskje ikke stå i kø for et romersk kors.

Kanskje en av de kraftigste tingene vi som den moderne kirke kan gjøre er å bekjenne våre synder for verden og ydmykt gå ned på våre knær og omvende oss fra de forferdelige tingene vi har gjort i Guds navn.

Jeg er overbevist om at Jesus ikke bare kom for å gjøre dårlige folk bra, men for å gi døde folk liv.

Kristendom er for syke folk. Rich Mullins pleide å si: "Hver gang folk sier at kristne er hyklere, så sier jeg: 'Ja, selvsagt, og hver gang vi kommer sammen bekjenner vi at vi er hyklere, skrøpelige mennesker som trenger Gud og hverandre.'" Vi vet at vi ikke kan klare livet alene, og de gode nyhetene er at det behøver vi heller ikke. Vi er skapt til fellesskap.

Vi forsøker å reise en hær som ikke bare består av gateaktivister, men av elskere - et fellesskap av mennesker som har blitt vilt forelsket i Gud og lidende mennesker og som er villige til å la dette forstyrre og forvandle dem.

Det er tider da urettferdigheten vil få oss ut i gatene og kanskje til og med i fengsel. Men det er kjærligheten til Gud og vår neste - ikke sinne eller arroganse - som teller.
Jeg har oppdaget en utrolig sannhet, hovedsakelig på grunn av Dietrich Bonhoeffer, åndelig forfatter og felles motstandsmann, hvis ord nå står på veggen min: "Den personen som elsker sin drøm om fellesskap, vil ødelegge fellesskapet (selv om hensikten er aldri så god), men den personen som elsker dem rundt seg, vil skape fellesskap." Manger forsamlinger er forelsket i sin misjon og sin visjon, og de river hverandre i fillebiter under komitémøter for å oppnå den. Og mange sosiale aktivister jeg kjenner, ødelegger hverandre og brenner seg ut i kampen for en bedre verden, mens de glemmer at frøene til den verdenen finnes rett ved siden av ham.
Her var det mye bra på en gang. Nå er det siste dag i dette året. Vi kan summere opp året som har vært, og vi kan stake ut en vei for det neste. Shane Claiborne har minnet meg på noe av det viktigste Jesus formidler, og jeg ønsker at dette skal være min nyttårshilsen både til meg selv og til mine lesere.

Godt nytt år, alle sammen.

tirsdag 29. desember 2009

Pat Metheny

Dagens bloggpost handler om en av de artistene jeg hører mest på, tror jeg. Pat Metheny kom sent inn i mitt liv, veldig sent. Men da han først kom, fikk han stor oppmerksomhet. For dette er godmusikk. Vi snakker jazz, fusion og latin-jazz, stort sett bare instrumentalmusikk.

Pat Metheny må være en av verdens beste gitarister innenfor sin sjanger. For meg er han den beste. Musikeren Pat Metheny har spilt inn utallige plater og spilt sammen med mange store jazz-navn som Chick Corea, Charlie Haden, John Scofield, Herbie Hancock, Ornette Coleman, etc.

Den mest progressive musikken til Pat Metheny treffer meg ikke helt, i krever den litt av lytteren. Det som derimot treffer meg midt i magen, er når supergutta i Pat Metheny Group spiller sammen. Denne gruppen ble startet i 1977, og i tillegg til PM er Lyle Mace på keyboards og piano den sentrale som har vært med helt fra starten av. Det er også disse to som skriver låtene. Det er så bra, så vakkert og så forførende.

Dette er teknisk toppklasse, det er god lyd fra A til Å og det er perfekt. Det kan jo fort bli veldig kjedelig flinkis-musikk, men det er det altså ikke. Først og fremst fordi de skriver utrolig gode låter, og dernest fordi det er musikken, innlevelsen, som bærer låtene, ikke teknikken. Hva mer kan jeg si? Jeg elsker det.

mandag 28. desember 2009

Problemet med å krysse fingre

Kan du tenke deg noe så hyggelig som at noen sier til deg at de vil "krysse fingrene" for deg? Da vet du at de ønsker deg godt.

Den samme gode følelsen får vi også når noen sier at de skal "tenke på" oss. Så bra at de vil gjøre det.

Men jeg har gått en stund og tenkt på disse uttrykkene og finner dem en smule rare, litt innholdsløse kanskje. Ikke det uttrykkene betyr for den som sier det, men uttrykkene i seg selv, liksom.

For hva i all verden hjelper det meg om du krysser fingrene for meg? Absolutt ingenting, hvis det ikke finnes en magisk virkelighet som setter i gang sin aktivitet så fort signalet "kryss fingre" er gitt. Eller at det finnes noe, altså en åndelig størrelse eller Gud, som skjønner at dette er en bønn. Finnes det ingen magisk eller åndelig virkelighet, hjelper det ingenting uansett hvor mange fingre du krysser eller hvor hardt du krysser dem.

Egentlig er det vel en type bønn vi snakker om, bare at den gir signaler om at det ikke finnes noen tydelig Gud som hører den. Eller misforstår jeg helt her? Man ville jo uttrykt en fryktelig åndelighet hvis man sa at man skulle "folde hendene" for noen. Eller rett ut: "Be for" noen.

Jeg lurer litt på om "krysse fingrene" er agnostikerens bønn til noe han ikke vet hva er? Kanskje jeg tar feil, kanskje det rett og slett bare betyr lykke til, og ferdig med det, men da har det som sagt ingen effekt annet enn en psykologisk effekt hos den som sier det og den som hører det.

Nå er det ikke så mange som sier at de skal "be for deg" lenger heller. Jeg har lagt merke til at selv blant kristne bruker man gjerne "tenke på". Men jeg vet at de gangene det sies, reagerer folk veldig forskjellig. Noen blir faktisk fornærmet, fordi de opplever det som et overtramp, som en type snikforkynnelse. Det er i grunnen litt trist, selv om det kanskje av og til er sant. Andre blir vel heller glade, fordi de tenker at det er et uttrykk for at man virkelig ønsker dem godt.

Folk må gjerne fortsette å krysse fingre for meg og andre, det er hyggelig, så må de heller leve med at jeg alltid blir litt småfilosofisk etter nesten hver gang jeg hører det.

søndag 27. desember 2009

Jesus, sport og blasfemi

Med denne bloggposten ønsker jeg å komme med tre påstander. Alle kan diskuteres.
  1. Det er lov å lage tulletegninger av Jesus, selv om han er det mest hellige jeg vet om. God humor er god humor. Når det gjelder blasfemi, eller det folk oppfatter som blasfemi, tror jeg det er noe alle må finne seg i. Jeg er mot at vi skal ha en lov som forbyr en viss type religionskritikk. Og ja, vi må tåle å såres på det vi mener er hellig uten å såre tilbake.
  2. Jeg er sikker på at Jesus er enig med meg om at det er for mye fokus på sport i verden, særlig fotball. Her legger jeg opp til enkle taklinger og mange motstandere, men jeg er røsten til den tause majoriteten av husmødre og fotballenker.
  3. Jesus er en bra kar.

lørdag 26. desember 2009

Om Jonas Gardells Jesus

De fleste kristne ungdommene jeg møter i min hverdag leser svært lite i Bibelen. De færreste får noe ut av denne boken. De kan de mest kjente historiene på rams, og mange sier derfor at Bibelen er en kjedelig bok. Jeg sier at jeg forstår dem godt, men må samtidig si at hvis de opplever f.eks. Jesus som kjedelig, er det noe de ikke har skjønt. For man kan si mye om Jesus, men at han var kjedelig, er det ingen dekning for.

Den svenske komikeren, forfatteren, A-kjendisen og rikshomsen Jonas Gardell er mer enn gjennomsnittlig opptatt av Jesus. Han er så engasjert at det er en fryd å lese boken hans. For heller ikke Jonas Gardell har skrevet noen kjedelig bok. Denne boken sprudler og provoserer.

Egentlig burde kanskje alle kristne ungdommer som har et "jeg-tror-på-Jesus-men-gidder-ikke-lese-om-han"-forhold til Bibelen, lese Gardells bok. Jeg er nesten sikker på at de hadde hatt et stort behov etterpå for å finne ut hva som er sant og hva som ikke er sant. Jeg sier derfor: Les Gardell, bli oppglødd, frustrert, provosert og forvirret, så du får lyst til å studere Bibelen.

Gardell ønsker å finne den ordentlige, historiske Jesus. Det vil si, ikke Bibelens Jesus, og i hvert fall ikke kirkens Jesus, men den som faktisk levde i Nasaret. Det er et spennende prosjekt, selv om jeg trodde at alle prosjekter som gikk ut på å finne den historiske Jesus bakenfor den forkynte Jesus, hadde gått av mote. Dengang ei. Gardell hadde egentlig tenkt å skrive en objektiv bok om forskningen på Jesus. Det ga han opp. For han er tydelig på at han har en agenda. Han er ikke nøytral, på ingen måte.

Han søker å finne den Jesus som passer med hans allerede fastbestemte Gudsbilde. Og er man i utgangspunktet enig med han der, vil jo denne boka være oppbyggelig fra A til Å. Hvis man derimot har en annen tilnærming til teksten, altså Bibelen, blir boken hans en skikkelig oppvisning i "klippe-og-lime-teknikk" til Bibelen er slik han vil den skal være. Rett skal være rett, han sier ikke alltid at han vet, men han påstår vel egentlig at Jesus "må" være slik og slik likevel. Sånn sett er han konsekvent, men, for meg, holder han på med et håpløst prosjekt.

Alle har en agenda når de leser Bibelen, skriver Gardell. Og det stemmer nok. Men jeg vil likevel hevde at ikke enhver agenda derfor er like godt egnet, eller like god. Det skulle jeg tro Gardell er enig i, for han mener at kirken, fra den tidligste kirke til dagens kirke, bevisst har gjort Jesus til noe annet enn den han var. Gardell har en grunnleggende mistillit til kirken og til de som skrev om Jesus. Evangelistene fant på en mengde ting som Jesus verken sa eller gjorde. Derfor er det umulig å stole på evangeliene.

Hvordan skal vi da lese Bibelen, og hvordan skal vi vite hva Jesus sa og gjorde? Det er her Gardells agenda kommer tydelig fram, og også her han roter seg opp i store problemer. Bibelen inneholder to guder, ifølge Gardell. Den ene er kjærlighetens Gud, den andre er hevnens og dommens Gud. Disse to gudene passer ikke sammen, og vil aldri passe sammen. Som bibelleser må du velge hvilken gud du tror på. Så kan du klippe ut alt i Bibelen som ikke passer med denne guden, og skrive det på kontoen for hva religiøse og fanatiske mennesker har gjort Gud til opp igjennom . De har manipulert gudsbildet.

Den samme rettesnoren kan du altså bruke på Jesus. Så godt som alle steder der Jesus f.eks. snakker om dommen, om to utganger, er det ikke Jesus som snakker, men de første kristne. Og når du leser om at Jesus oppfyller profetier fra GT, er det stort sett funnet på av evangelistene. Jesus kom for å forkynne Guds rike for alle, og her mener Gardell alle. Ingen faller utenom Guds kjærlighet, alle er elsket av Gud. Uansett tro, legning eller gjerninger, vil alle komme inn i Guds rike. Alle skal med. Dette er Jesu budskap, ifølge Gardell. Hvis et eneste menneske går fortapt, så er ikke Gud fullkommen. Derfor er fortapelse ikke mulig. Det med at han kom for å ta på seg våre synder, er forresten også kirkens oppfinnelse.

Gardell er en sjarmerende person. Han forkynner gjerne kjærlighetens budskap og Gud. Han forkynner med en slik varme og ærlighet at det er nesten umulig å åpne munnen etterpå med kritiske spørsmål uten selv å komme i veien for kjærligheten. Enhver prest og predikant burde misunne han hans taleevne. Gardell bruker også sin vonde oppvekst og sin frikirkelige bakgrunn for alt hva det er verdt. Med det mener jeg ikke å ta fra han hans traumatiske opplevelser, på ingen måte, men han blander dette inn i sin bibellesing så man nesten ikke har noen mulighet for å være litt kritisk til bibeltolkningen hans uten å samtidig tråkke på Gardells opplevelser. Det liker jeg dårlig.

Gardell kunne nok også ha tjent på å ikke vise til "forskere" generelt når han kommer med mange av sine påstander. Det er slik Dan Brown holder på. For det er absolutt ikke slik at Jesus-tolkningen til Gardell støttes av forskere flest. Her er det stor uenighet om mange ting. Derfor ville det vært en fordel om vi kunne få vite hvilke forskere eller hvilket forskningsmiljø som støtter det han hevder.

Hva står igjen av Jesus etter Jonas Gardell? Det er faktisk en interessant sak. For hvis Gardell mener alvor med det han skriver, og det gjør han jo, vil det være duket for en Bibel eller liknende med bare det som er sikkert. Den blir nok fryktelig tynn, er jeg redd. Men jeg hadde egentlig likt at den ble gitt ut. Det ville ha blitt en annen Jesus enn den jeg tror på, fordi så mye av det jeg tror på, ville vært kuttet ut. Kanskje Jonas Gardell har rett, men da er jeg redd at det meste vi sier innenfor kirken, både innenfor statskirkelige og frikirkelige menigheter, er helt på jordet. Det er jo mulig. Han har ikke overbevist meg helt enda, men han har fått meg til å tenke litt mer på Jesus denne julen.

Det er ikke umulig at jeg kommer tilbake til både denne boken og Gardell flere ganger. Gardell er en viktig opinionsdanner i Sverige, og kanskje også etter hvert i Norge. Jeg tror han har mer gjennomslagskraft enn både Eidsvåg, Dagsland og Gelius har i Norge. Men mange av tankene er jo nokså like da.

En anmeldelse jeg kan stille meg helt bak, er Per Eriksens Jonas Gardells evangelium i Vårt Land. Her er en del andre steder det går an å sjekke ut:
SvDs anmeldelse
Runar Eldebo i Dagen
DNs anmeldelse


torsdag 24. desember 2009

Gaven jeg ikke fikk


En wu lou, spesielt i messing som du ser her, er et kraftfullt feng shui-symbol som fremmer god helse og et langt liv. Plasser en wu lou der du oppholder deg; metallenergien fjerner enhver sykdoms-chi som er i luften. (Noe å tenke på i disse svineinfluensatider!)

Høyde: 10,5 cm

onsdag 23. desember 2009

God jul, til mine blogglesere

Jeg pålegger meg selv en bloggpause fram til 1. juledag. Det kan bli svært hardt, så avhengig som jeg er blitt etter bare litt over to uker med blogging. Jeg har mange interesseområder, og tenker at jeg i løpet av denne første perioden har vist noe av hva som er viktig for meg. Det kommer mer.

Jeg vet ikke hva som er vanlig i forhold til antall lesere, men jeg er jo kjempefornøyd med at så mange har vært innom og brukt mange minutter på å lese det jeg skriver. Det er vel et poeng med blogg, hvis jeg ikke har misforstått helt.

Hvis du har lyst til å gi meg tilbakemelding på bloggen min, så vil det være gøy for meg å lese det. Tar i mot tips og råd. Vet ikke om det er vanlig å gjøre dette heller, men nå gjør jeg i hvert fall det. Skriv gjerne her. Jeg er i hvert fall veldig tent på å skrive mye framover også. Så vil du være med, så heng på.

Ønsker alle mine lesere og venner en riktig god jul. Koz og klemz (litt ekkelt, men det er 40-årskrisa som slår til), Tom Arne.


Husk for all del å vanne juletreet

Hva bedehuset har gitt meg

Det mangler ikke på negative beskrivelser av bedehus i norsk litteratur og film. Jeg tror bedehus-folket kommer dårligere ut enn prester til og med, fordi det minner om noe sekterisk. I dag står kirken for det åpne og inkluderende, mens bedehuset er for spesielt interesserte med særinteresse for en spesiell, konservativ og streng kristendomsform. Dette stemmer bare nesten. Det har alltid vært høy terskel inn på bedehuset, men ikke høyere enn at en del av "taperne" i samfunnet stadig ramler inn, og en del blir faktisk frelst også.

Bedehusenes tid er forbi. Mange, mange bedehus er lagt ned de siste 20 årene. Det er fortsatt aktivitet på en del bedehus, men deltakerne er både gamle og få. Møteformen har ikke gått i arv videre, heller ikke eierskapet til bedehuskulturen. Hele denne kulturen vil derfor sakte dø ut med de gamle, tror jeg.

På bedehuset kokes det fortsatt kaffe og serveres julekake. Her synges det fra Sangboken eller Rop det ut, og her prekes det lenge om synd og nåde og omvendelse og frelse, av og til med en dose fortapelse og helvete. Hos mange lever fortsatt drømmen om vekkelse i bygda, slik som i gamle dager. Hvis vi bare ber nok, og hvis vi bare får den og den predikanten, vil nok vekkelsen komme. Og barna i Afrika står fortsatt sterkt i bedehusene, og ved jevne mellomrom kommer tidligere misjonærer innom og forteller sine historier. Man gir gjerne penger til fattige barn. Humor finnes det forresten også masse av på bedehuset, spesielt i forbindelse med utlodningen. Da ler man godt og vel over morsomheter som er langt innenfor grensen for anstendighet.

Det er en myte at de som går på bedehuset er opptatt av å fordømme folk. Det er snille mennesker, offervillige og selvoppofrende. De krever ikke mye, men gir mye av både sin tid og sine penger. Selvsagt har jeg også hørt og sett eksempler på fordømming eller noe som likner, men på de bedehusene jeg har gått i, er det mer unntaket enn regelen. Man opprøres kanskje, eller sukker i sitt stille sinn, over den liberale utviklingen i kirken og sekulariseringen i samfunnet. Så legges dette fram for Gud i bønn. Da er det opp til Gud å gjøre noe med det. I det hele tatt er bønn, naturlig nok, noe som er svært viktig innenfor bedehuskulturen. Her ligger en sterk forventning om at alt som er lagt fram for Gud i bønn, tar Gud seg av, ordner Gud opp, på en eller annen måte.

Min bedehusoppvekst er på Østlandet, og jeg kan ikke si annet enn at jeg har mange gode opplevelser å se tilbake på. Der lærte jeg mye om tro, at det er viktig å ha et personlig forhold til Jesus, og at det er viktig å be. Jeg lærte meg at Bibelen er en hverdagsbok som man gjerne kan streke under i og skrive masse i. Der lærte jeg mye om musikk. Jeg fikk masse rom og rikelig med anledninger til å utøve musikken, bare jeg ikke spilte for høyt. Jeg lærte meg å sette pris på kaffe, og ikke minst at utlodning er gøy.

Jeg vokste opp på et bedehus der de gamle var mer opptatt av at vi ungdommene var velkomne enn de var av å beskytte bedehuset mot moderne uttrykksmåter. Det er jeg svært takknemlig for. Vi spilte rock, lot håret bli langt og krøllete, og begynte å gå med naglebelter. Forbildene våre var svenske Jerusalem. Ikke én gang fikk vi inntrykk av at vi var uønsket. Vi øvde så vinduene på bedehuset nesten sprakk. Den største konflikten var i forhold til hvor høyt vi skulle spille når de gamle selv skulle høre på. Ikke én gang var det noen som nevnte noe om Satanrock, eller at Djevelen bodde i trommene, eller noe sånt. Vi var velkomne.

Alt var selvsagt ikke bare fryd og gammen. På 80-tallet ble det mange steder stor strid i forbindelse med den karismatiske vekkelsen. Var vi for eller mot? Hvor stod vi? Tungetale, for eller mot? Hva sa Bibelen? Og når omreisende predikanter kom med litt for sterke "helvetesprekener", ble både den ene og den andre av oss rystet langt inni sjelen og lurte på om dette var fra Gud eller hva det nå kunne være. Var det slik det ble vekkelse av? Nei, det var det visst ikke. Men den erfaringen gjorde vi, at å male Helvete foran forsamlingen, splitter forsamlinger ganske godt. Dumt det.

Men i det store og hele var det så mye bra. Jeg går i dag mer i kirken enn på bedehuset, selv om jeg taler i forskjellige bedehusforsamlinger fortsatt. Bedehusene har alltid vært folkelige. Både musikkform og taleform har vært enkel og lett tilgjengelig slik at den traff både bonden, husmora og læreren på stedet. Dette er bedehusets styrke, og dets svakhet.

Da jeg begynte å studere, fikk jeg møte andre kulturuttrykk som jeg straks følte meg mer hjemme i. På Indremisjonens Bibelskole i Oslo ble jeg glad i klassisk musikk og jazz. I Oslo ble jeg glad i teater. Og gjennom studiene fikk jeg stadig nye områder innenfor teologi, litteratur o.s.v. jeg ville bruke tid på. Jeg vet at den store bedehushøvdingen Ole Hallesby dessverre uttrykte seg nokså nedsettende om kultur, og det tror jeg har preget bedehusmiljøene. Derfor syns jeg nok bedehuskulturen blir litt for smal for meg, men det den har av positive sider, er jeg svært takknemlig over å ha fått ta del i.

tirsdag 22. desember 2009

14 dagers jubileum som blogger

Jeg feirer fjorten dager som blogger. Og tenker: Hvorfor i alle verden har jeg ikke gjort dette før? For en deilig måte å strukturere tanker på. Man kan jo faktisk få orden på livet sitt gjennom bloggen.

30 innlegg på 14 dager er vel kanskje i overkant av hva som er vanlig. Hverdagen innhenter vel meg også. Men så lenge gløden er der, og jeg gløder for alt mulig, unntatt sport, biler og Golf, så vil det fortsette dette her.

Mer skryt til Klassekampen


Jeg har blitt tatt litt på senga av Klassekampen. Har hørt at det er en bra avis, men har aldri gitt den helt sjansen. Jeg har alltid fått vondt i magen av AKP-ml, 70-talls-venstre-ekstremisme, kommunisme, proletarisering, etc. Dette klinger ikke godt i det hele tatt for meg. Hardbarkede, sinte og humørløse folk hele gjengen. Og sterke religionshatere. Jeg har kanskje en utrolig arrogant holdning til de som var unge og radikale på 70-tallet, men jeg syns de var dumme. Rett og slett korte i tankegangen, naive og dumme. Så kom ikke her med Klassekampen.

Nei, takke meg til gode, gamle Vårt Land.

Men noe har jo skjedd, tydeligvis. Flere ganger har jeg fått med meg at Bjørgulv Braanen har vært i hardt vær på venstresida. Særlig når han har kommet med utspill jeg har likt. He he. Morsomt. Jeg er altså ikke sosialist, men en meget passiv medlem av KrF. Så vet dere det.

Braanen imponerer meg. Han står fram som en tydelig og prinsipiell leder av venstresidens avis. Og noe har skjedd med venstresidens forhold til religion. Forfatteren Gert Nygårdshaug mener at KK ikke skal gi spalteplass i det hele tatt til "talsmenn for overtro", altså religiøse personer. Han om det. Braanen svarer på lederplass i dag på denne kritikken.
Vårt utgangspunkt er at religion finnes og spiller en samfunnsmessig rolle. Derfor skal den dekkes og behandles som nettopp det, et samfunnsmessig fenomen.

I en del debatter hevdes det at alle former for religion må bekjempes med hard hånd, fordi gudstro står i motsetning til fornuft og rasjonalitet. Det er nok mulig, men slik jeg ser det er det ingen konflikt av større samfunnsmessig betydning mellom for eksempel den dominerende lutherske kristendommen i Norge - både slik den forkynnes i landets kirker og slik den praktiseres av vanlige nordmenn - og rasjonalitet og fornuftstro.

Det er også en realitet at i en stadig mer gjennomkommersialisert verden, kan religion i noen sammenhenger være en positiv kilde til alternativ tenkning.
Jeg håper Gert Nygårdshaug ikke har for stor innflytelse i KK. Braanen klarer dette fint alene.

Å kommunisere miljø


Dette tiåret har vært sterkt preget av miljøsaken. Det er sikkert vel og bra. Miljøet er ødelagt, av menneskene. Tiden er i ferd med å renne ut. Det må settes i verk tiltak som er drastiske nok til å snu utviklingen, hvis det ikke da allerede er for sent.

Bare se på isbjørnen ovenfor. Den lider, den vil dø, den mister isen sin. Kan noen stoppe den globale oppvarmingen nå? Eller tenk på alle som blir rammet hvis havflaten stiger så og så mye.

Vi sorterer søppel, vi prøver å huske bærenett når vi skal handle, vi slår av unødvendige lys i rom vi ikke er i. Likevel, det er ikke nok. DET ER IKKE NOK! Kutt ned på levestandarden, spis mindre kjøtt, fly mindre, kjør mindre, ta mer tog. Likevel, DET ER IKKE NOK. DET ER IKKE NOK. Alt det du gjør er jo bare dråper i havet.

Og der er vi inne på et stort kommunikasjonsproblem. Det miljøbevegelsen forteller oss er at om du gjør alt du kan, vil det likevel monne svært lite i denne sammenheng. Og hva tenker jeg da? Hva er vitsen liksom? Det eneste de har oppnådd overfor meg er å gi meg et dystert framtidshåp og fyllt meg med avmakt. AVMAKT.

Jeg har skjønt en ting, og det er at hvis man skal forandre noe hos mennesker, må det i det minste være en positiv motivasjon bak det. Hvis deler av miljøbevegelsen har rett, at alt likevel går til helvete, så er vel det neppe noen spesielt positiv motivasjon.

Klimakonferanser på verdensplan utløser mer avmaktsfølelse enn noe annet. Avmakt fører til apati, eller aggresjon. Ingen av disse er konstruktive.

Det er kun storpolitiske avgjørelser som kan forandre verden, tror jeg. Så den største miljøinnsatsen jeg kan gjøre, er å stemme på miljøpartier ved stortingsvalg. Hva har større påvirkning enn det?

Er det slik nå: Gjør det lille du kan, det nytter ikke likevel. Men da kan du i hvert fall sove med litt bedre samvittighet. So What? Er ikke sannheten at hva Norge gjør med klimatiltak i Norge i verden, nesten ikke påvirker noe som helst? Det moralske problemet kommer først når vi tenker at alle andre i verden skulle slippe ut like mye ødeleggende klimagasser pr. person som det Norge gjør.

Jeg vil gjerne være miljømenneske, miljøforkjemper, etc. og alt annet som er bra, men det gir nesten bare reell mening hvis jeg tenker at samtlige andre mennesker i verden ser hva jeg gjør og har meg som forbilde. Eller?

Åndelige nyheter 22. des

























1. sak
Vi starter med Bob Dylan som sier: "Jeg er sant troende", om sitt forhold til juleevangeliet. Dette meldes av svenske Dagen.

2. sak
Og vi holder oss i Sverige. Der har en nordmann tjent seg god og rik på åndelig søkende mennesker. Vi snakker om "guruen" Frank Hougen som kjører rundt i rådyre biler betalt av englesøkende nordmenn og svensker. Han må gjerne kjøre i så dyre biler han bare vil, men når det kanskje er "svake og sårbare", unnskyld uttrykket, mennesker som betaler det, er det likevel ikke helt greit.

Frank Hougen driver senteret Englagård Livszentrum, som ikke er snauere enn at de lover kurs med "100% trygghetsgaranti", hva nå det betyr i praksis. "Om du som deltagare på årsprogrammet inte är nöjd med en kurs får du istället tillbaka din värdecheck så du kan använda den på någon av våra andra kurser istället."

- De tilbyr en vare som er veldig tydelig knytta til new age-miljøet, samtidig som det er kombinert med en høyst sekulær og nokså moderne forretningspraksis. Det er også en del her som en forbinder med bedrifter en helst ikke vil gjøre forretninger med, sier Dyrendal til Dagbladet. - Her er det smarte forretningstriks som binder folk opp til dem på lengre sikt, og koblinger tilhurtiglån med ågerrente.
Jeg skrev om rensing av aura i går. Frank Hougen tilbyr rensende stener på 10 og 20 kilo. Tungt å dra på, spør du meg, men virker det, så virker det.

Det er den svenske avisen Expressen som har kjørt en sak om Englagård i det siste. Det er verdt å bruke litt tid på Expressen hvis du er interessert. De har flere artikler om saken, og to journalister har også vært med på et av kursene, uten at de avslørte at de var journalister. Det er koblingen mellom åndelighet og big business som er det store problemet i denne saken, i tillegg til at de selger noe som kanskje (?) bare er tull.

3. sak
Arkeologer har funnet Nasaret på Jesu tid. Det har kanskje aldri slått deg at det skulle være noe problem, men dette er enda et funn som er med på å bekrefte fakta fra Bibelen. Vårt Land skriver om saken.

4. sak
Ja, det er en sterk link mellom fotball og religion. I hvert fall har Lyn nå offentlig stått fram med sitt bønneliv.

5.sak
Klassekampens redaktør melder at krybben er tom. Det er jo nokså sjokkerende, eller ... kanskje ikke. For Jesus skal vel ikke ligge der på et par dager enda. Bjørgulv Braanen skriver om pressestøtten, og ikke om Betlehem, men en fiffig liten julevinkling der, altså.

Kom gjerne med flere åndelige nyheter, hvis dere finner.

mandag 21. desember 2009

Barn må forskånes for religion

Siden Klassekampen har vært så spandable nå i førjula, leser jeg den daglig de tre ukene jeg har den gratis. Får nesten lyst til å abonnere på den. Ikke fordi jeg på noen måte har beveget meg veldig til venstre i politikken, men fordi den rett og slett har mye bra journalistikk, og ikke minst kommentarer.

Så var det et leserinnlegg i dag med tittelen "Nei til dåp" som skremte meg litt. Stakkar. Det er skrevet av Harald Fagerhus:
Over tre firedeler av alle spebarn utsettes for religiøse overgrep i Norge; i hovedsak gjennom den kristne barnedåpen. Å melde et barn inn i et trossamfunn er en krenkelse av barnets integritet. Det strider mot FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, hvor det i artikkel 20 står at "Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon". Det er også en manglende respekt for barnets "rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet", som er nedfelt i FNs Barnekonvensjons artikkel 14, siden indoktrinering av små barn må ansees som et religiøst overgrep. Barn må forskånes fra religion! Frihet fra religion er en rettighet for barn!
Er det bare meg som tenker at dette var innføring av "diktatur" på en snodig måte. Når i all verden mistet foreldrene retten til å utøve sin religion i sin egen familie, til og med mens barna er til stede? Jeg vet ikke hvem forfatteren er, men det samfunnet han ser for seg, bør han dikte inn i en bok og la det være der.

Religiøse overgrep - sterke ord. Men jeg skjønner jo at religionsmotstanden hos noen sitter dypere enn hos andre.

For ei vidunderlig dame


For tre år siden var jeg i New York. Og man drar da ikke til New York uten å besøke kjente jazzklubber, selvfølgelig. Denne kvelden var det Blue Note som stod på programmet for oss. Jeg husker ikke hvem som spilte, altså hvem hovedattraksjonen var, selv om han var aldri så kjent. Typisk meg. Men jeg husker veldig godt bassisten i bandet. For det var ei lita, meget sjarmerende dame, eller jente. Oi, oi, oi.

Så da Obama fikk fredsprisen, var artisten han hadde plukket ut tilfeldigvis akkurat denne dama. Esperanza Spalding sjarmerer visst flere enn meg. Jeg har heller ikke fulgt med i timen, for jeg visste ikke at hun har kommet med flere solo-album. Albumet Junjo kom i 2006 og i 2008 kom albumet Esperanza. Det siste er best.

Vanligvis liker jeg å lukke øynene når jeg hører god musikk, jazz spesielt, men denne usedvanlig talentfulle bassisten må du jo bare se på også.

Fargerikt aurastress


Jeg fikk for noen år siden en blå stein av ei dame som ville gi meg den som lykkestein. Hun hadde en sterk tro på fargenes påvirkning på tilværelsen, og hun var sterkt nyreligiøs. Jeg takket, tok i mot og spiste den. Nei, ikke det siste. Men jeg har hatt den på meg hver dag i flere år. Hvorfor? Jeg vet ikke. Ikke er jeg lykkeligere og ikke har det gått meg bedre. Ingenting har vel egentlig skjedd på grunn av den, tror jeg. Men den minner meg om at ei dame ønsket meg alt godt, og dette var hennes tegn.

Jeg har mesteparten av min kompetanse innenfor kristendomsfaget, som på Sagavoll Folkehøgskole betyr at jeg underviser i bibelfag, troslære, "tro og tvil", andaktslære, apologetikk, etc. Bare morsomme tema som jeg elsker av hele mitt hjerte, tro det eller ei. De siste årene har jeg undervist i et valgfag om nyreligiøsitet også. Det har jo vært en spennende reise. Veldig aktualisert av prinsessen vår de to siste årene. Jeg har også skrevet om temaet i forbindelse med The Secret.

Jeg er imponert over fargerikdommen innenfor nyreligiøsiteten. Jeg har blant annet brukt boken "Les din aura" av Jane Struthers. Så vakkert og pedagogisk lagt opp at man nesten mister pusten. Og for de som lurer på om jeg er en objektiv lærer innenfor dette feltet, er vel svaret ganske enkelt nei. Selvsagt skal folk ha respekt for å tro på alt dette med chakraer, aura, jording, rensing, osv., men den skeptiske delen av meg har store problemer av og til med å ta disse tankene på alvor.

Det går an å tro på både det ene og det andre av nyreligiøse tanker og kombinere det med kristen tro, men det er kun på overflaten, tror jeg. Går man dypt inn i systemet, religionen (for dette er religion, selv om de selv kaller det naturlig), vil det være en verre kombinasjon, hvis ikke umulig. For et kristent syn på verden og mennesket ser veldig annerledes ut enn et nyreligiøst. Det er vel ikke uten grunn at nyreligiøse ofte definerer seg i opposisjon til kristendommen.

Tilbake til "Les din aura".
  • Alt og alle har sin egen aura. Det er et energilag som omgir alle levende og døde gjenstander.
  • Auraen er en svært viktig del av menneskekroppen.
  • Du kan for eksempel skanne din egen aura og få verdifull informasjon om energinivå, generell helsetilstand, mental klarhet, emosjoner og sinnsstemning.
  • Når du begynner å arbeide med auraen, lærer du også hvordan du skal holde den ren.
  • Når du har lært å styrke auraen , skjønner du også hvordan du skal beskytte den mot negative og gagnløse energier. Du får lære hvordan du skal jorde deg slik at du blir helt og fullt forent med jorden og kan absorbere mer av den livgivende energi.
  • Når du styrker auraen, vil du også bli i stand til å beskytte deg mot den elektromagnetiske forgiftningen som omgir oss i det 21. århundre. Du vil få økt forståelse for hva slags type mat som er bra for deg og hva som ikke er det, ene og alene på basis av hva du føler når du berører eller spiser de forskjellige matvarene.
Altså aura er svært viktig, hvis ikke det viktigste jeg bør kjenne til i forhold til å ha det bra. Jeg skjønner også at jeg bør lære meg å se auraen, og framfor alt lære meg å behandle den. Hvordan får jeg se auraen? Det er bare å se, enten med øynene eller med ditt indre øye. Og hvis jeg fortsatt ikke ser?
Du kommer aldri til å få se en eneste aura hvis du stadig forteller deg selv at den slags ikke eksisterer, eller at du ikke er tilstrekkelig klarsynt eller spesiell. Det er med andre ord viktig at du tror helhjertet på det du gjør, og at du forsikrer deg selv om at du er i stand til å se auraer.
Og der gikk alarmen hos meg. Du ser den bare hvis du allerede tror på den. Derfor har jeg et problem. Men er det ikke sånn med Gud og kristendommen også? Både ja og nei. Ja, som kristen så ser du Guds verk i skaperverket. Nei, du ser verken Gud eller noe ikke andre ser, men tolker det du ser som Guds verk og Guds gjerninger.

Dette ble rene læreboken i aura, men poenget mitt er at det er mye jobb med dette fargefeltet. Det skal daglig renses, det skal børstes, det skal skannes og repareres. Du kan bruke syngeboller, krystaller, salte bad eller blomstermedisiner. Auraen skal styrkes og tilføres ny energi. Også må du beskytte auraen mot forurensing og vanskelige situasjoner. Jeg blir helt utkjørt av dette her, jeg. Bare tanken på å hele tiden skulle fokusere så mye på meg selv og hva jeg føler, må jo være stressende.

Og som om ikke det var nok. Når du skal innrede huset ditt, må du for all del passe på at du ikke får inn noe som har dårlig aura, for det vil ødelegge for deg. HJELP!

Når du begynner å arbeide med auraer og forstår betydningen av dem, kommer du aldri mer til å ta bruktgjenstander inn i ditt eget hjem uten å skanne auraen på dem først. Gjenstander bevarer eiernes energi, så bordet du ser i antikvitetsforretningen er gjennomsyret av energien fra tidligere eiere og energien fra eventuelle viktige hendelser som har skjedd ved bordet.
For en slitsom tilværelse, sier jeg, og vedkjenner meg alle mine fordommer i forhold til dette. La meg slippe å tenke at tingene rundt meg har bevart energien til det de har opplevd. En slik virkelighet orker ikke jeg å leve i.

Ja til fargerike personer, fargerike gjenstander, men helt klart nei til den fargefundamentalismen nyreligiøsiteten står for. Akkurat nå er det fint å omgi seg med lilla. Det er adventsfargen, og det holder for meg. Om noen dager skifter vi til rødt, for da er det jul. Og ellers så liker jeg faktisk ganske godt å kle meg i svart, så da er vel auraen min ganske skakk-kjørt, kan jeg tenke meg.

PS! Den blå chakraen og den blå fargen står for bl.a. kommunikasjon. SÅ kanskje jeg har blitt en bedre lærer med den blå steinen i lomma?

søndag 20. desember 2009

Hva ateisten mangler?

Jeg kan ikke se en eneste grunn til at ateister ikke skal feire jul hvis de har lyst til det. Kristne eier verken julen, juletreet, pakkene, julematen, lystenning, eller nesten noe av det nordmenn flest holder på med i julen. Når kristne av og til uttaler seg om at de som ikke tror på Jesus, egentlig ikke burde feiret julen, er det en blanding av historieløshet og mangel på respekt.

Jeg skjønner jo at dette har irritert Human-Etisk Forbund opp gjennom. De er seriøse på at seremonier og ritualer er viktige, selv om man ikke tror på Gud. Derfor har de lagt ut en begrunnelse for historien om julefeiring på sin nettside.

Hvis noen vil begrunne sin julefeiring med å si at julen er den tiden familien skal stå i fokus, så er det faktisk noe kristne burde applaudere. Selvsagt vil det for en kristen mangle noe vesentlig i en slik begrunnelse, men ikke desto mindre vil familien være en av de verdiene kristne også holder høyt. At noen ønsker å dyrke familiefellesskap og familierelasjoner i julen, er bra. I et samfunn sterkt preget av høy skillsmissestatistikk, bør vi heie på alt som setter familien i fokus.

Litt mer skeptisk er jeg til de som dyrker alkoholen i julen, selv om jeg vet at det er en lang, norsk tradisjon. For barnas skyld og familiens skyld er dette en tradisjon vi gjerne kunne ha brent på bålet. Nei, ingen mennesker skal brennes. Og nei, vi skal ikke brenne vin. Måtehold burde bli den nye, norske tradisjonen. Og gjerne avhold julaften der det er barn.

Også var det ateistens jul da, hva er det den mangler? Den har symbolene, treet, lyset, mørket, etc., men mangler selve grunnfortellingen som setter symbolene inn i en sammenheng som tolker livet og gir høytiden mening. Her er styrken i den kristne julen, den er knyttet til en fortelling som tolker mitt liv, og alle julesymbolene får en naturlig plass i denne store fortellingen. Lyset blir symbol på Gud. Treet blir symbol på Jesus. Stjerna blir symbol på Jesu fødsel. Osv. Og hvis jeg skal være litt kritisk til historiegjennomgangen til HEF, syns jeg de ser bort fra at de fleste høytider menneskene feirer, uansett religion, er knyttet til bakenforliggende grunnfortellinger. Å feire begreper, som glede, lys, etc., har ikke samme slagkraft som fortellinger.

Derfor trenger kanskje ateistene nye fortellinger, men har vel neppe enkeltfortellinger som vil forene på samme måte som juleevangeliet forener alle kristne. I Klassekampen i går, 19.desember, står det en interessant artikkel om det paradoksale i at salmene står sterkt i Norge, selv om vi er mer sekularisert enn noen sinne.
Dette er ateistens problem: Man har ikke noen ny fortelling, klarer ikke å erstatte det religiøse språket med noe annet.
Dette sier nordisten Jørgen Sejersted ved Universitetet i Bergen. Ved de store høytidene er det nettopp det religiøse språket som fungerer i forhold til hva folk søker. Det samme gjelder ved fødsel og død. Livene våre blir satt inn i en sammenheng i forhold til en stor fortelling fra gammelt av om Gud og mennesker.
Kunsten kan ikke bare finne opp nye historier eller myter. Den kan ikke bære det. Det er en slags erkjennelse som oppstår i løpet av 1800-tallet.
Sier Sejersted. Historiene lever og tolker livet fordi de sier noe viktig om det å være menneske. Salmene og julesangene knytter seg opp mot den kristne historien og blir derfor ikke stående som enkeltsanger med god stemning, men som en del av en helhet.

Jeg har også sett på julelista til HEF over anbefalte sanger:
Adventslysene
Bjelleklang
En juletrall
Hej tomtegubbar
Jeg så mamma kysse nissen
Julekveld i skogen
Julenissen kommer i kveld
Julepresangen
Musevisa
På låven sitter nissen
Romjulsdrøm
Rudolf er rød på nesen
Spikke, sage, lime, banke
Vi pynter til fest
Snømannen Kalle
Det er fine sanger, for all del, men grunnfortellingen mangler. Mye nisser her forresten. Kanskje nissen er grunnfortellingen til HEF? Nei, tror ikke det. Det mangler nok de sterke sangene, tror jeg, som vil slå ut de kristne julesangene. Jeg håper ikke noen mener at denne lista er den "lovlige, livssynsnøytrale sanglista" i skoler og barnehager framover. Tror ikke det.

Ateistene har ingen samlet fortelling, og i forhold til høytider og livets store begivenheter, tror jeg det er et minus. Og mange av sangene de synger i sine seremonier, som for eksempel "Din tanke er fri", synger vi kristne også. Uten problem. Jeg vet ikke om de har så mange sanger som ikke kristne bruker, men jeg har skjønt at det er vanskeligere motsatt.

lørdag 19. desember 2009

Efter dagsverket

Denne skulpturen av den svenske kunstneren Carl Eldh (1873-1954) står i Rottneros Park ved Sunne i Sverige. Dette er bare en times kjøretur inn i Sverige fra mitt barndomshjem. Det har blitt noen turer dit da familien har vært hjemme på ferie.

Jeg liker kunst, men er ingen kunstkjenner. Jeg oppsøker gjerne kunst, men kan lite om det. Jeg leser meg opp på ting, men får ikke oversikten. Jeg er ikke flink til å skjelne mellom god kunst og dårlig kunst, men vet hva jeg selv syns er kunst jeg liker og kunst jeg ikke liker. Uten kunst ville verden ha blitt fattigere.

Noen ganger skjer det noe. Jeg stopper opp foran kunstverket og blir stående der. Noe tar litt tak i meg, kanskje i fantasien min, eller i noe jeg provoseres av eller i noe jeg har et svært godt forhold til. Det kan være at akkurat dette kunstverket gjenspeiler noe jeg kjenner meg igjen i. Det er en deilig følelse. Å, som jeg liker den følelsen.

Kunstverket over heter "Efter dagsverket". Jeg ble litt trist da jeg fikk se denne jenta. Jeg ville være hos henne. Noe ved henne gjorde meg glad i henne. Hun hadde gjort sitt dagsverk, og nå var hun sliten, ikke knekt, men tung i kroppen. Den følelsen kjenner jeg igjen. Det kommer en ny dag i morgen også. Den kommer. Men det er dagen i dag som nå sitter i kroppen. Gi kroppen litt hvile, bøy hodet, lukk øynene og la tankene fly litt.

Juleferie - efter dagsverket. Man kjenner høstens arbeidsdager i kroppen.

Jeg har ikke vært i Rottneros på vinteren noen gang. Parken er kanskje ikke åpen en gang. Men denne jenta sitter vel der fortsatt. Nå med snø på seg. Alene i kroken sin. Kaldt. Og mye mørke. Ja, det er bare en skulptur, men jeg tenker på henne akkurat nå. Lurer på hvordan hun har det.

fredag 18. desember 2009

Den vakreste sangen



Jeg lengter og drømmer. Ofte. Kanskje spesielt i den mørke årstiden. Kanskje enda mer i julen. Etter et sted der drømmer oppfylles, et sted der lengselen blir møtt. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn et sted der hjertet har fred, der hjertet føler seg helt. Der hører jeg hjemme. Å, som jeg lengter etter at uroen skal gi seg. Rastløsheten skal slå seg til ro. Ensomheten bli møtt.

Det er på en måte det fullkomne jeg snakker om. Jeg tror på det fullkomne, at det finnes et sted. Dette gjør meg til idealist. Idealister kan være farlige fordi lengselen etter det fullkomne kan rettferdiggjøre handlinger som ikke er gode. Men drømmen om det fullkomne kan også inneholde livskraft og energi til å søke det gode.

Én julesang er så vakker at den nesten ikke kan synges, for ordene er så sterke. Dette er en sang du kan meditere over hver eneste setning i. Meditere en julesang? Ja, her har du sangen: Mitt hjerte alltid vanker av Brorson.

For meg handler dette om å treffe livet i dypet. Julen blir det dypeste i min kristne tro. For mange unge voksne har julen mistet litt kraft siden pakke-spenningen og nissetiden er over. Her er kraften. Søk den, og du kan finne hvile. Dette er ikke glitter og juggel. Her finner du ikke den romantiske, livsfjerne Hollywood-versjonen av Jesus i krybben. Her møter sjelen Gud selv.

Her er de tre mest brukte versene. De gir god mening. Sangen står med 8 vers i Salmeboka. Sjekk ut disse også.

Mitt hjerte alltid vanker
i Jesu føderom,
der samles mine tanker
som i sin hovedsum.
Der er min lengsel hjemme,
der har min tro sin skatt;
jeg kan deg aldri glemme
velsignet julenatt!

Akk, kom jeg opp vil lukke
mitt hjerte og mitt sinn
og full av lengsel sukke:
Kom, Jesus, dog herinn!
Det er ei fremmed bolig,
du har den selv jo kjøpt,
så skal du blive trolig
her i mitt hjerte svøpt.

Jeg gjerne palmegrene
vil om din krybbe strø,
for deg, for deg alene
jeg leve vil og dø.
Kom, la min sjel dog finne
sin rette gledes stund,
at du er født herinne
i hjertets dype grunn.

torsdag 17. desember 2009

Fattige barn, jul og kirke


Omkring 85.ooo barn i Norge lever under fattigdomsgrensa. Om man legger til grunn EUs definisjon av fattigdom, er det rundt 450.000 mennesker i Norge som er fattige. Andelen fattige har holdt seg konstant i Norge de siste ti årene, men antallet har økt jevnt med befolkningsveksten.

Vi hører om de fattige i Norge, men ser dem sjelden. De er en usynlig gruppe for mange av oss. I snitt bruker vi dobbelt så mye på julegaver som det svenskene gjør, så det betyr jo at svært mange er rike. Regjeringen skulle avskaffe fattigdommen, men snakk om mislykket prosjekt. Det har de ikke gjort, selv ikke med SV i regjering.

I vår har fire ungdommer og en voksen deltatt på skriveverksted med Knut Nærum i regi av Redd Barna. Nå vil de fortelle sin historie til fagfolk, i boka ”Barnefattigdom” som kommer ut i dag.
Jeg gledet meg til å starte på ny skole og få mange venner i Bærum. Jeg husker at jeg fikk mye positiv oppmerksomhet de første ukene. Alle ville være venn med den nye gutten. Helt til de fant ut hvordan jeg bodde, hva jeg hadde på meg og alt det som andre tar for gitt og som jeg ikke har. Fra da av skilte jeg meg ut. (Truls, 14)
Jeg skriver om en episode fra barndommen min der alle var opptatt av TV-spill. Jeg hadde ikke noen form for TV-spill, derfor ville ingen være hos meg. Jeg deltok ikke på noen fritidsaktiviteter. Når de andre dro, så var jeg igjen alene. Det er mange ganger jeg har følt at jeg har være helt alene, både fysisk og mentalt. Jeg hadde aldri med noen hjem, og var mye alene hjemme. Foreldrene mine forsto ikke at barn kunne være så materialistiske i så tidlig alder. Vi var 7-8 år, kunne vi ikke bare leke? I dag er unger materialistiske allerede som små. Barneskoleelever går kledd som de verste hiphop-gangsterne. (Per Fredrik, 18)
Barn er veldig materialistiske. Og hvem kan klandre dem? De utsettes for et enormt press allerede fra de er små gjennom lekeblader, reklame på tv og ikke minst av hverandre. Den rikeste i flokken vil nok alltid ha lettere for å skaffe seg venner enn den fattigste. Ikke helt ulikt voksenverdenen.

Vi merker presset også i vår familie. Alle andre får ditt, og alle andre får datt. Alle andre drar til syden så og så mange ganger i året. Vi gjør ikke det. Vi er ikke fattige. Vi skal på ingen måte klage. Sydentur med hele familien hvert år ligger nok over vår evne, men det er vel ikke noe tegn på fattigdom.

Da jeg studerte kristendom på MF, lærte jeg av professor Hans Kvalbein at Lukas-evangeliet er spesielt opptatt av de fattige. Jesus gir de fattige fokus og spesiell omsorg. Jeg har alltid likt dette. Jesus snakker strengt om Mammon, pengeguden. Folk må velge mellom Gud og Mammon. Jeg liker også å snakke om at materialisme ikke er bra. Men dette budskapet er kanskje ikke like aktuelt for alle?

Så kom jeg over et intervju som ga meg noe å tenke på i forhold til dette. Det står i Tidsskrift for Sjelesorg nr 2, 2009. Der intervjues Sigrun Tømmerås (Hennes blogg finner du her). Temaet er lidelse, og litt ut i intervjuet sier hun:
Jeg har savnet en kirke som kjemper sammen med marginaliserte. Kirken speiler for mye middelklassens liv, synes jeg. Et eksempel på hvorfor jeg synes kirken blir vel mye en middelklassekirke for folk med greie liv, er at penger og materielle goder ofte framstilles som noe negativt. Det har jeg hørt i mange prekener. Hvordan tror prester dette oppleves av fattige kirkegjengere? Jeg har reist meg og gått midt under prekenen.
Jeg har mange ganger tenkt på kirken julaften. Så mange stivpyntede folk som lukter godt. Bilene er nyvaskede. Det er velstand fra ende til annen. "Alle" gleder seg til å komme hjem til en solid julemiddag og rikelig med pakker. Er dette den dagen det er vanskeligst å være fattig i kirken?

Hvor er de fattige julaften? Nå gjetter jeg, men jeg tror de er hjemme. De ensomme er også hjemme. De alkoholiserte er vel hjemme og er godt i gang med fylla. Barna da? Kanskje Jesus er sammen med de der på selveste julaften?

Eidsvåg og Dagslands kristne tro

Det er to kristne artister i Norge som har nådd lenger enn de fleste andre kristne artister, og det er Bjørn Eidsvåg og Sigvart Dagsland. De har mange fellestrekk og må derfor tåle å bli sammenliknet. De er utrolig talentfulle og dyktige musikere, sangere og komponister. Begge har skrevet mange klassikere som kommer til å bli stående i lang tid framover. Begge er kristne, men ingen av dem liker å bli kalt kristne artister. De selger plater på det kommersielle markedet og vil være helt vanlige artister. Og selv om mange av sangene til disse to blir sunget og lyttet til av kristne i alle leire, har de også det til felles at de er sterke kritikere av kirken og andre kristnes tro.

Altså, når disse to står med en mikrofon foran seg, har de et sterkt behov for å snakke om kristendom. Men i stedet for den forkynnelsen kristne artister opp igjennom har puttet inn mellom sine sanger, kommer det her nesten et omvendt misjonsbudskap, nemlig at folk ikke må tro på alt det kirken sier. Kirken tar nemlig feil på punkt etter punkt. Etter hva jeg har fått med meg, er det mye av det samme i det de sier, men Dagsland har nok et gudsbilde som er mye mer preget av nyreligiøsitet enn det Eidsvåg har.

Bare for å ha sagt det også, jeg kjenner ingen av dem. Og jeg kjenner i hvert fall ikke hjertene deres, og jeg har ikke behov for å dømme disse personene verken opp eller ned. Jeg har diskutert litt på Twitter med Bjørn Eidsvåg, men det er nå svært begrenset hva man får ut av de rammene Twitter legger på en diskusjon. Forfatteren Olaug Nilssen har nettopp skrevet bok om Sigvart Dagslands tro, og boken heter Nesten frelst av Sigvart Dagsland. Boken er bra skrevet, og som jeg også har sagt til forfatteren, den er forvirrende fordi det er vanskelig å få helt taket på hva Dagsland står for. Det forandrer seg i løpet av boken, faktisk.

Men er det så nøye? Er ikke dette bare to artister som har litt gruff å komme med av og til? Jo, sikkert. Men Eidsvåg er utdannet teolog og kan sin Bibel, og Dagsland har definert seg som misjonær for sin tro. Begge vil forandre kirken. Og da er det jo interessant å høre på hva de sier. Vi snakker egentlig om to misjonærer her.

Bjørn Eidsvåg er fryktelig sint på kristne som snakker om at livet har to utganger, frelse eller fortapelse. På Trygdekontoret på NRK sa han at han trodde ikke på fortapelse, og han visste nesten ikke om han trodde på noen frelse heller. Han håpet vel egentlig på at det skulle ende i ingenting. Eidsvågs poeng er, for å karikere det litt: Spis, drikk og vær glad, lev livet som bare det, og ikke tenk på det som kommer etterpå. Fest deg gjennom livet. Gud vil ikke begrense deg. Av og til lurer jeg på om Eidsvågs misjonsbudskap egentlig dreier seg om festing, men men ...

Det høres jo flott ut, egentlig, men kan en prest eller artist bare klippe vekk det i Jesu forkynnelse som man ikke liker? Jeg stiller først og fremst spørsmålet: Kan man som kristen si at Jesus tok feil når han snakket om to utganger av livet? Jeg tror vi kan ta avstand fra mange forestillinger blant kristne opp gjennom som uttaler seg helt konkret om hvordan disse tilstandene blir, men det er noe annet enn å si at Jesus tok feil. Jeg liker ikke tanken på fortapelse, på ingen måte, men hvis jeg tror Jesus var Gud, hvordan kan jeg da si at på dette ikke helt usentrale punktet tok han feil? Eidsvåg kommer kanskje til å lese denne bloggen, så kan han jo kommentere selv, hvis han vil.

Så til Dagsland. Hva sier han i boka til Olaug Nilssen?
  • Han er ingen kristen artist
  • Mange av sangene er mindre kristne, og inneholder mer kritikk, enn mange kristne er klar over. De blir altså tolket i mer konservativ retning enn de er ment.
  • Han vil reformere kirken og tror noe positivt er på gang.
  • Bibelen inneholder masse feil og selvmotsigelser. "Eg trur ikkje på Bibelen. Ikkje no lenger. Eg trur ikkje at den Gud eg finn i hjartet mitt er den same Gud som dømmer folk til helvete." "Den Gud som først skapar fri vilje og deretter seier at vel du feil, så hamnar du i helvete, han interesserer meg midt i ryggen."
  • "Det er ei kjend sak at Bibelen ikkje er Guds ord, alt som står der, er menneskets ord om Gud." Også fortsetter han med å beskriver hvordan Bibelen er blitt forfalsket opp gjennom, og at gnostiske evangelier burde vært med i den.
  • Han tror på overnaturlige ting, healing, etc. som vi plasserer innenfor det nyreligiøse landskapet.
  • Det er mange veier til Gud, ikke bare kristendommens. Alle må finne sin vei til Gud. Alle religioner fører til Gud.
  • "Eg trur at vi menneske er skapte i Guds bilete, noko som betyr at vi har ein bit av Gud i oss. Gud er alt, og vi er ein del av han. Gud er ei samlande kraft."
  • "No møter eg Gud i draumane mine, og eg oppsøker han i meditasjon."
  • Han tror ikke på synd.
  • Han er altså sterkt kritisk til alle autoriteter, Kirken og prestene inkludert.
  • I det siste har han hatt mange samtaler med professor Jacob Jervell. Dette har ført til at han ikke lenger vil forkaste hele Bibelen. Men noe helvete tror han fortsatt ikke på.
  • Gudsopplevelsene folk har inni seg er like viktige som Bibelen.
Jeg blir forvirret av alt dette. Og jeg mistenker både Eidsvåg og Dagsland for å kutte ut sider ved kristendommen som støter folk, og gjøre den mer spiselig. At de dermed havner i en voldsom relativisering av Jesus, burde være et problem.

Hvis jeg sier at Bibelen ikke snakker sant om hvem Jesus er, at jeg rett og slett ikke kan vite hvem Jesus er på grunnlag av Bibelen, så er det en legitim påstand. MEN: Hvis jeg deretter begynner å uttale meg skråsikkert om hva Jesus har ment eller ikke ment, har jeg vel et stort logisk problem? Faren er at Jesus blir akkurat sånn han passer meg at han er.

onsdag 16. desember 2009

Gaven du ikke bør kjøpe til jul


Ok, det nærmer seg jul. Noen begynner å få litt panikk for hva de skal kjøpe. Man kikker rundt etter gode tilbud. Og midt i haugen av bøker til nedsatt pris ligger en tiltrekkende bok med tittelen The Secret. Den er nå på tilbud i de fleste bokhandlere, har jeg sett. Vakker design, egnet som gavebok, gjerne til en kvinne. Likevel, ikke kjøp denne boka til noen! Jeg kan gi deg et resymé her, eller du kan låne den på biblioteket og lese den selv. Du vil neppe bli imponert, i hvert fall ikke hvis du får tenkt deg om.


Boka kom ut på engelsk i 2006 og er skrevet av Rhonda Byrne. Det er laget film av boka, og av en eller annen merkverdig grunn har den filmen vært en suksess i USA. Det er kommet en haug med bøker i etterkant av denne som spinner rundt på samme tema. Energica bokklubb reklamerer intenst for disse. Ikke kjøp noen av avleggerne heller. Bortkastede penger.


Vi snakker om en strømning fra USA innenfor nyåndeligheten, nyreligiøsiteten eller New Age, om du vil. Vi snakker om selvutvikling. Ta i bruk dine uante krefter, og bli kvitt dine problemer. Hvis det virker, vil det jo være verdt hver krone. Men mitt råd er å la alle skeptiske blålys blinke heftig, for dette er groteskt, intet mindre.


Her er budskapet:
  • Livets store hemmelighet er loven om tiltrekning.
  • Loven om tiltrekning sier at likt tiltrekker likt, så når du tenker en tanke, tiltrekker du deg samtidig like tanker.
Så langt er det greit nok, hvis jeg skal være litt positiv.
  • Tanker er magnetiske, og tanker har en frekvens. Når du tenker tanker, blir de sendt ut i universet, og som en magnet tiltrekker de seg alle ting som finnes på samme frekvens. Alt som blir sendt ut, kommer tilbake til kilden - deg.
  • Hvis du ønsker å forandre noe i livet ditt, må du endre frekvens ved å forandre tankene dine.
  • Dine nåværende tanker skaper ditt fremtidige liv. Det du tenker mest på eller konsentrerer deg mest om, vil manifistere seg i form av livet ditt.
  • Tankene dine blir til ting.
At du kan forandre mye i ditt liv ved å forandre tankegang, er en godt fundamentert påstand. Alle kan trenge slike råd.


Problemet her er alt det andre som sies. At universet vil svare på dine tanker og materialisere dem, er jo en magisk tanke, men spekulativ og grunnløs så det holder. At tanker blir til ting, håper jeg alle mine blogglesere stusser kraftig over. For i boken og filmen menes dette ikke billedlig, men faktisk, helt reelt.


Tenk deg en bra bil, et stort hus, eller en god jobb, tenk det mye og ofte, og det vil skje. For universet fungerer slik. Slike tanker finner du også igjen hos den kjente forfatteren Paulo Coelho, som i Alkymisten skriver at "hele universet vil jobbe for at du skal lykkes".
  • Ingenting kan komme inn i din erfaringsverden med mindre du maner det frem ved hjelp av vedvarende tanker.

I praksis betyr dette at hvis det går dårlig for deg, at du er syk, fattig, etc. så er det fordi du selv har tenkt det inn i din verden. Dette er stygt så det holder. Dette er budskap for den vellykkede og person i vesten. Ingenting skjer deg uten at du har tillatt det! Hva er det for budskap til en som er blitt voldtatt, mishandlet, torturert, etc.? Jeg blir så sint, så sint på denne forferdelige boken, og det skal heller ikke så mye logikk til for å skjønne at dette ikke kan stemme. Det er skitt pakket inn i gullpapir.


Av alle kortslutninger dette budskapet forårsaker, vil jeg også trekke fram miljøspørsmålet. Tror du det er tilfeldig at 1 prosent av jordens befolkning eier mesteparten av jordens ressurser? Nei, for de har skjønt hemmeligheten med loven om tiltrekning. Skulle det være positivt? Er ikke nettopp dette årsaken til mange av problemene i verden? Også opphøyes dette til å være et kroneksempel på at budskapet i boken fungerer.


Men det selger. Dan Brown er inne på de samme forskrudde tankene i sin siste bok, Det tapte symbol. Hvis alle i hele verden begynner å tenke positive tanker, vil alt det vonde forsvinne. Neppe.


Jeg fatter og begriper ikke hvorfor en slik bok med slike tanker selger. Skjønner dere?


Vil dere lese enda litt om boken, kan dere gå inn på bloggen til Dekodet, også kjent som Bjørn Are Davidsen. Jeg vil samtidig anbefale hans blogg da, som en god blogg å kikke innom i ny og ne.


Håper dere ikke allerede har kjøpt The Secret. Da må dere løpe til butikken og få byttet den så fort som mulig. Men for all del, les den gjerne først hvis dere er usikre.
----
Oppdatert 14.jan 2010
Mira Craig er sterkt preget av The Secret

Noe er fryktelig galt med mobiler

Jeg skulle så gjerne vært en miljøvennlig mobilbruker. Men det er faktisk nesten helt umulig, enda jeg ikke bytter mobil så ofte som jeg kan.

Vi er en familie på fem. Alle har mobil. Dette er kanskje unødvendig, men sånn er det blitt. Vår yngste datter fikk mobil i sommer da hun ble 10. Det er vanlig her i distriktet.

Vanligvis når jeg kjøper elektronikk, kjøper jeg aldri billige produkter. Jeg ser etter kvalitet, og tenker at dette er det mest miljøvennlige jeg kan gjøre (hvis man ser bort fra å la være å kjøpe noe som helst). Det er et poeng at varen er så dyr at du gjerne sender den på reparasjon når den går i stykker i stedet for å kjøpe ny.

Slik er det ikke i mobilbransjen. I dag har vi to av våre mobiler inne på reparasjon. Det er mer regelen enn unntaket at minst en av fem mobiler er ødelagt. Den ene mobilen har garantien gått ut på, og vi har fått beskjed om at det vil koste oss mer å reparere den enn å kjøpe en helt ny. Så bra? Nei, overhodet ikke. Slikt blir det forferdelig mye søppel ut av.

Det bør være et stort moralsk (!) problem for bransjen og samfunnet at vi heller kjøper nye mobiler enn reparerer de gamle. Jeg får skikkelig dårlig smak i munnen av dette systemet.

Det er mulig at gjenvinningen er så bra at det ikke er noe miljøproblem å hele tiden kaste så mye mobiler, men jeg tviler sterkt på det. FBI på NRK avslørte jo for noen uker siden at det hadde blitt big business å få sendt elektronisk avfall til fattige land for demontering og sortering. Med enorme lokale miljøproblemer som resultat.

Jeg er lekmann på dette feltet, men lurer på om det er mulig å få mobilmarkedet til å fungere like bra som den beste delen av elektronikkbransjen. Skru opp kjøpesummen på mobilene så mye, og reduser reparasjonsprisen tilsvarende mye, at folk ikke er i tvil om at mobilen bør repareres og brukes i noen år til.

Dette var et hjertesukk fra mobilbruker med dårlig samvittighet over mobilforbruket i familien.

PS! Jeg tror vi har "brukt opp" alle våre mobiler omtrent til de ikke virker mer.