Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

fredag 30. september 2011

Meningen med Johannes Døperen, eller noe sånt

Jeg har nettopp lagt bak meg en relativt hektisk arbeidsperiode, så tiden har vært fyllt med helt andre ting enn blogging. Moro var det likevel å bli anbefalt på vg.no. Det førte til rundt 6500 lesere på et døgn.
El Greco
I det siste har jeg gått rundt og tenkt litt på Johannes Døperen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har fått så mye åndelig utbytte av denne fyren før. Han blir liksom en overgangsfigur som ikke har noen selvstendig mening.

For en som ikke er kristen, er kanskje problemstillingen jeg reiser litt fjern. Men bakteppet er slik: De fleste kristne leser Bibelen for å få åndelig påfyll, på en eller annen måte. Man leser bibelversene og håper på å få noe for livet her og nå, noe som taler til hjertet, noe å leve på, noe oppbyggelig.

Det er med et slikt bakteppe jeg sier at Johannes Døperen ikke har gitt meg så mye. Han er en litt trist og gravalvorlig type, har jeg tenkt. Og tenker det kanskje fortsatt.

Johannes hadde et kall til å forkynne omvendelse fra syndene, dåp og tilgivelse. Den forestående dommen var nær. Han holdt til ute i ørkenen, var kledd i en kamelhårskappe, spiste gresshopper og villhonning. Ikke mye lystelig.

Men så kommer plutselig den lille "Bukkene Bruse"-setningen inn: "Etter meg kommer han som er sterkere enn meg". Fram trer en mann med et kall til å peke på en annen. Jeg hørte akkurat et bra bilde på dette, han er som hjelperytteren i et sykkelløp. Han blir stående igjen med lite ære, men gjør en helt nødvendig del av arbeidet.

At han forkynner anger og tilgivelse gjennom dåpen, bryter med samtidens teologi hvor tilgivelse og offer var det sentrale knyttet til Templet i Jerusalem. Det kan godt være også at Johannes-dåpen ikke var kun for jøder, men for alle som ville. I alt dette er han en overgangsfigur mellom Templet og Jesus.

I det Jesus har entret scenen, trer Johannes tilbake. Nå er det Jesus som gjelder. Johannes selv ender vel nesten så mye i bakgrunnen som det går, nemlig i fengslet. Til og med flere av disiplene hans blir Jesu disipler.

Hva slags liv var dette? Noen kristne forsøker av og til å si at dersom du tror og lever helt etter Guds vilje, vil han lønne deg med rikdom og velstand. Javel? Det er ikke mye som tyder på det i møte med Johannes, og det blir vanskelig å finne noen feil med han ut fra det vi leser.

Kanskje Johannes trodde Jesus ville legge enda mer vekt på anger og bot enn han gjorde, eller at Jesus ville vært litt annerledes enn han var. I hvert fall kommer han i tvil om hvem Jesus egentlig var, og sender sine disipler for å spørre Jesus rett ut om han var den Johannes hadde profetert om. Jesus var det.

Døperens liv ender med hodet på et fat hos Herodes. En grotesk historie som likevel forteller noe om at Johannes nok har vært en modig mann som til og med har talt kongen midt i mot.

Hva slags åndelig utbytte eller oppbyggelig sitter vi så igjen med? Jeg vet ikke, men det er noe fascinerende ærlig og redelig over Johannes. Og ikke minst uselvisk. At hans asketiske liv er ganske langt fra et moderne livsideal, er vel hevet over tvil. Å leve sitt liv for å forberede at en større person skal komme, er vel heller ikke helt moderne. Det ligger noe her et sted som gir meg stor respekt for mannen. Noe å strekke seg etter, fordi det handler om sannhet og ydmykhet, kanskje.

lørdag 17. september 2011

Hvorfor ikke bare lytte litt til de døde?

Lisa Williams er i Norge. Showene hennes er utsolgt, og hun slipper til i beste sendetid på  Senkveld, uten å bli møtt av kritiske spørsmål. Hun har karisma til tusen og virker som en hyggelig dame. Så hvorfor kan vi ikke bare la henne være i fred?

Likevel er hele mitt skeptiske apparat i beredskap når jeg ser henne i aksjon. Ja, her er jeg en skikkelig festbrems på Williams' fest.

Hun uttalte på Senkveld i går at kanskje grunnen til at hun ble ekstra godt mottatt i Norge, er fordi kristendommen står så svakt her. Det er slett ingen dårlig analyse.

Det Lisa Williams gjør, nemlig å kontakte de døde og formidle budskap fra dem, har veldig lite med kristendom å gjøre. I den jødisk-kristne tradisjonen ble det tvert i mot advart mot nettopp dette.
Når du kommer til det landet Herren din Gud gir deg, skal du ikke ta etter disse folks motbydelige skikker. Det skal ikke finnes hos deg noen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden. Heller ikke noen som gir seg av med spådomskunster, eller som spår av skyene eller tyder varsler eller er en trollmann. Heller ikke noen heksemester, ingen som spør en dødningemaner, ingen spåmann, ingen som gjør spørsmål til de døde. For hver den som gjør slikt, er en styggedom for Herren. 5 Mos 18
Altså, at Lise Williams står i en slags folkereligiøs tradisjon, er vel klart, men hun står om ikke enda mer plantet i en spiritistisk og teosofisk tradisjon fra slutten av 1800-tallet. At den nyreligiøse tradisjonen Williams er en del av, har et anstrengt forhold til kristendommen, betyr ikke automatisk at den er feil. Det kan jo like godt være kristendommen som har feil. Eller for å ta en moderne variant, kan vi ikke bare ta det beste fra begge tradisjonene? Mikse litt. Jeg er, for å si det som det er, skeptisk.

Jeg har flere tilnærminger til dette. For det første, hvorfor i all verden advarer Bibelen mot å være opptatt av spådomkunster og kontakt med de døde? Bibelen sier vel ikke svart på hvitt at det ikke er mulig å gjøre dette, men at det er feil. Kan det være at den advarer oss mot å bruke tid og krefter på noe som ikke er bra for oss? Kan det være at dette fort utvikler seg til en ny religion for oss, en religion der Gud selv, skaperen og kjærligheten, ikke er i sentrum? Kan vi bli hengende ved de døde på en slik måte at dette får makt over oss, trekker oss vekk fra det livet vi skal leve, trekke oss vekk fra at nå skal livet fortsette?

I følge kristen tro opphører for eksempel ekteskapsforpliktelsen ved døden. Da er den gjenlevende fri til å fortsette sitt liv uten bindinger. Dette er viktig, og forteller at det går en grense mellom døde og levende som vi ikke må utviske. Hvis man har en sterk forestilling om at den døde fortsetter å leve, som en usynlig overvåker, som en som må spørres til råds, som en som fortsatt har følelser vi må ta hensyn til, er det ikke frihet. Mange gjenlevende kan rett og slett være bundet for resten av sine liv på en svært usunn måte. I følge kristen tro er det altså ikke noe grunnlag for en slik binding.

Lisa Williams formidler kjærlighet fra de døde. Det er vel nesten utelukkende det hun formidler, tror jeg, så det er lett å se at folk blir begeistret, men likevel, det er ikke blant de døde man skal søke kjærligheten. Er ikke budskapet ofte slik: "Din bestefar sier han fortsatt er glad i deg, han ser at du prøver ditt beste, og han vil si at det er godt nok. Etc." Dette er med andre ord en type sjelesorg og trøst, ganske generelt, og jeg tror det har lite med den døde å gjøre, men at det gjør veldig godt for den levende å høre dette.

Og jeg har flere spørsmål: Hvorfor snakker de døde så generelt? Hvorfor kommer det ikke budskap med navn, dato og eksakter? Hun kunne sagt: "Jeg har et budskap til NN fra bestefar NN som ble født ... og som vil si deg at han har gjemt et brev til deg som ligger ... " Hvorfor snakker ikke de døde 100% konkret? Hvis man tar bort hennes cold-reading-teknikk, hvorfor er det da så lite som står igjen?

Forestillingen som ligger bak hennes show er at de døde fortsatt lever. De døde vil ha kontakt med de levende, men det er bare noen få mennesker som har utviklet evnen til å være medium. Et medium har satt seg selv i en presterolle, som mellommann mellom en fysisk og en åndelig verden. Hvis de døde faktisk lever, noe jeg som kristen slett ikke er sikker på at de gjør, hvorfor trenger de mediumer for å snakke? Hele denne retningen er ekstremt skeptiske til prester og kirke, men innsetter seg selv som profesjonelle tolkere omtrent på samme måte.

Jeg liker ikke kristne mirakelkonferanser. Jeg har aldri likt det. Det er å lage show av noe som ikke skal ha hovedfokus, og det ligger langt unna Jesu holdning til hva som var viktig. Lisa Williams' show blir samme greia. Dette er underholdning, big business, penger i kassen, ikledd gode følelser og sjelesorg.

Er det ikke mer mellom himmel og jord enn vi vet? Jo, selvsagt er det det. Men det betyr ikke at alt folk forteller at de opplever, er sant. UFO-troende tror helt sikkert at de har møtt utenomjordiske vesener, men jeg er ikke utgangspunktet forpliktet til å tro enhver historie jeg hører. En skeptisk holdning er både sunt og riktig. Hvis ikke blir du lurt før du vet ordet av det. Jeg er ikke Human-Etiker, men jeg går gjerne sammen med organisasjonens kampanje mot lureri. Kampanjen heter "Ingen liker å bli lurt", og er etter mitt syn en sunn skeptisk kampanje.

Bibelen mener at ånder og åndelige opplevelser skal gjennomgå en test, og den testen er om de bekjenner Jesus Kristus som Herre og Frelser. Det er ikke de døde vi trenger tilgivelse fra, det er av Gud selv. Det er ikke de døde som skal gi oss kjærlighet, det er kjærligheten selv, Gud. Jeg tror mennesker kan elske og tilgi bare i levende tilstand.

Min far er død. Jeg tror på de dødes oppstandelse, en gang. Men akkurat nå tror jeg ikke at han lever noe annet sted enn som et minne i mitt hode. Jeg tror ikke han overvåker meg. Men jeg kan tenke at hvis han hadde levd, ville han blitt glad for det og det, og kanskje litt lei seg for det og det. Men det er noe helt annet.

fredag 16. september 2011

Spennende Jesus-tolkning av Wright

Jeg liker teologen og biskopen NT Wright. Og jeg liker historikeren NT Wright. Han skriver veldig gode bøker, og ikke sjelden med nytolkninger av teologien og historien. Teologisk står han nok nærmere det konservative landskapet enn det liberale, men er samtidig litt vanskelig å plassere i forhold til båsene liberal-konservativ. Det liker jeg også godt. Jeg har bestemt meg for at jeg sakte men sikkert skal lese mange av bøkene hans.

Nå har jeg lest den over ti år gamle boken "The Challenge of Jesus". For en spennende bok dette er. Wrights historiske tolkninger tar tekstene og samtiden på alvor, i motsetning til en del liberale tolkninger jeg har lest som hopper alt for lett over dette. Og hvis han har rett, må vi tenke ganske annerledes om hva Jesus egentlig holdt på med enn vi har for vane å gjøre.

Uansett hvem vi måtte mene Jesus var, er det litt av et puslespill som skal gå opp. Det er ingen enkel oppgave. Mange kristne ser nok for seg en Jesus med en sterk gudsbevissthet, så sterk at han er mer Gud enn menneske mange ganger. Wright tegner et helt annet bilde av Jesus. Her er det mer snakk om en person med et sterkt kall som gradvis blir mer og mer klar over hvilken oppgave han har og hvem han er. Utfordrende? Ja, men slettes ikke usannsynlig.

Utgangspunktet er selvfølgelig at vi må forstå hans samtid og det jødiske miljøet så godt som overhodet mulig. Jesus var ingen kristen. Han var jøde som levde i sin jødiske kontekst.

Israel trodde at de var utvalgt av Gud til å være hans redskap overfor hele verden. På Jesu tid var det også en utbredt holdning om at Israels historie nå nærmet seg klimaks, og at Guds rettferdighet og nåde snart ville bryte gjennom. Guds rike ville snart bryte gjennom, ikke i himmelen, men på jorden.

Det var på Jesu tid tre måter å forholde seg til denne forventningen på:
  1. Trekke seg tilbake og vente på hva Gud ville gjøre. (Qumran)
  2. Ordne deg som best du kunne og håp at Gud ville forstå det (Herodes)
  3. Kjempe mot romerne med vold og regn med at Gud vil gi deg seire for sitt rike (Selotene)
Jesus valgte ingen av disse veiene. I stedet handler og snakker han som om Israels klimaks og Guds rikes komme nå foregår i ham og med ham. At han selv er personifiseringen av hele Israel. Det er lett for mange kristne lesere å glemme at Jesu fokus er "hva er det å være Israel, Guds utvalgte folk"? Hans budskap gikk ut på at Israels fangenskap nå var over, et kall til å være et nytt folk, og en advarsel mot den kommende katastrofen og oppreisningen.
The key thing was that the inbreaking kingdom Jesus was announcing created a new world, a new context, and he was challenging his hearers to become the new people that this new context demanded, the citizens of this new world.

Den nye måten å være Israel på var nå å være lys og salt i verden og å vende det andre kinnet til. Dette var en "revolusjon" mot romerne og resten av verden ingen hadde sett maken til. Og i motsetning til den vanlige oppfatningen om at det var Israel som skulle gå fri fra dommen og de andre nasjonene dømmes, peker Jesus på at det er Israel som skal dømmes for ikke å ha vært "lys i verden", for å ha sviktet sitt kall. Det er i dette lyset Wright leser mye av det Jesus sa, og det er nok uvant lesning for mange kristne som ofte hopper over den historiske lesningen og leser Jesu ord kun som ord til oss i dag.

At Jesus så på seg selv som det nye Israel, kommer klart fram ved at han utfordrer selve symbolene for Israel. Han utfordrer synet på Sabbaten, på spiseforskriftene, på nasjonsforståelsen, og ikke minst Templet. Jesus opptrer som om han selv er Templet, men på en helt ny måte.
I am not arguing that Jesus was opposed to the Jewish symbols because he thought them bad, no God-given, or whatever. He believed that the time had come for God's Kingdom to dawn, and that with it a new agenda had emerged, diametrically opposed to the agenda which had taken over the symbols of national identity, and was hiding all manner of injustices behind them.
The God who had judged the Temple in the past would now do so once and for all.
Som kristne er vi vant til å tenke at Messiasforestillingen innebar noe guddommelig. At Messias var en guddommelig skikkelse. Dette er historisk feil, mener Wright. I Jesu samtid ble ikke Messias sett på noe annet enn en opprørsleder. Det var mange som hevdet at de var Messiaser på denne tiden. Og man var vant til at Messiaser ble drept. Det betydde alltid at bevegelsen rundt dem også gikk til grunne. Dette vet vi ikke skjedde med Jesu etterfølgere, noe som altså ikke kan forklares bare ved at de trodde han var Messias. Dessuten fantes det ikke en fiks ferdig Messiasforventning, det var snarere snakk om mange ulike.

Det er altså noe grensesprengende ved denne Jesus, på mange måter. Mange Messiaser var martyrer. Martyrer skrek som regel sin vrede og dom ut over sine drapsmenn. Jesus er en helt annen type. En som ikke proklamerer og raser, men som lider og finner seg i sin lidelse? Hvorfor?
Fighting the battle with the enemy's weapons meant that one had already lost it in principle, and would soon lose it, and lose it terribly, in practice. Jesus determined that it was his task and role, his vocation as Israel's representative, to lose the battle on Israel's behalf. This would be the means of Israel's becoming the light, not just of herself [...] but of the whole world.
Det viktigste i Jesu forståelse av seg selv er kallet hans. Han var drevet av en sterk kallstanke om at Templet hadde forspilt sin rolle, og at hans oppgave var å være det nye Templet. Som Templet hadde vært Guds inkarnasjon, slik var Jesus nå inkarnasjonen. Det var i Templet tilgivelsen ble gitt, nå kunne folk få den av Jesus. Han utfordret med andre ord den helligste symbolet i Israel og satte seg selv i dets sted.

Når Jesus entrer Jerusalem, handler han som om Gud selv kommer, som om Israels historie nå når sitt klimaks. Gud kommer tilbake til Zion. Han handler som Gud, men visste han at han selv var Gud?
Let me be clear, also, what I am not saying. I do not think Jesus 'knew he was God' in the same sense that one knows one is hungry og thirsty, tall or short. [...] It was more like the knowledge that I have that I am loved by those closest to me; like the knowledge that I have that sunrise over the sea i beatiful; ...
Wright fokuserer hele tiden på Jesu kall som nøkkelen til å forstå han.
Focus, instead, on a young Jewish prophet telling a story about YHWH returning to Zion as judge and redeemer, and then embodying it by riding into the city in tears, symbolizing the Temple's destruction and celebrating the final Exodus. I propose, as a matter of history, that Jesus of Nazareth was conscious of a vocation: a vocation, given him by the one he knew as 'father', to enact in himself what, in Israel's scriptures, God had promised to accomplish all by himself.
Jeg opplever dette spennende, og veldig sannsynlig. I boken tar Wright for seg den ene liknelsen etter den andre som får veldig ny tolkning i lys av dette.

fredag 2. september 2011

Den norske akademikerkirken for middelklassen

Det nærmer seg kirkevalg i Den norske Kirke. Spennende.

Jeg har etter hvert pådratt meg en del år i diverse menigheter. Det er min erfaring at vår norske folkekirkes aktive menighetskjerner består av en sterk overvekt av akademikere, lærere, sykepleiere, leger, etc. og langt færre næringslivsfolk og folk fra lavtlønnsyrkene. Jeg har ikke belegg for dette, men mener å se dette nesten overalt i statskirkemenighetene våre.

Dette er i tilfelle nok ikke bare typisk for vår kirke. Jeg har også lest en amerikansk undersøkelse som konkluderte med det samme i kirker der borte. De fattige og de rike går ikke i kirken. Middelklassen går i kirken.

Jeg har også sjekket litt på noen tilfeldige menighetsrådslister, og det er ikke vanskelig å få øye på at mange lærere og andre akademikere dominerer på flere av listene. Kanskje er det ønskelig? Eller blir det bare sånn?

Noen ganger blir jeg sittende i kirkebenken og tenke på denne problemstillingen. Ville ikke menighetene vært rikere hvis de favnet litt bredere. Når så mange i menighetskjernene er høyt utdannet, øker vel det terskelen inn i menigheten på en måte som verken er tilsiktet eller heldig. Men hva kan vi gjøre med det?