Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

tirsdag 4. mai 2010

En salme til ettertanke

Jeg spør om hva Guds kjærlighet er, så svarer han meg med et bilde av et landskap. Kan Guds kjærlighet være et landskap? Ja, det er kanskje ikke så dumt. Noe vi er i, beveger oss i, noe vi opplever som vakkert. Det er egentlig ikke så dumt det.

Svaret er hentet fra Anders Frostenssons salme "Guds kjærleik er".

Det rare er at jeg har sunget "Guds kjærleik er som stranda og som graset, som vind og vidd og jord og allheims rom" mange, mange ganger uten å se hvor god denne teksten er. For den er så god at man kan meditere over den.

Jeg bet meg særlig merke i tredje vers her en dag. Der pekes det på det merkelige og tragiske at midt i dette landskapet har vi satt murer og sprinkelverk mellom oss. Vi har laget oss våre egne fangerom. Og her kommer kanskje den biten jeg syns er ekstra godt formulert: "Vårt fangerom er murt av redsle-steinar, og fangeklede er vårt stengde eg". Vår frykt murer oss inne, og vi kler oss i et "stengt jeg". Dypt, sier jeg bare. Denne er til å tenke lenge på.

Det er da gøy, hvis det går an å bruke det uttrykket så kort etter det forrige, at man kan oppdage noe nytt i noe gammelt. Akkurat den samme følelsen har jeg ofte overfor Bibelen også. Stadig noe nytt som blir aktuelt og godt å lese.

Bildet er fra Lofoten og er tatt av Arne Daviknes.

Guds kjærleik er som stranda og som graset,
Som vind og vidd og jord og allheims rom.
Vi fridom fekk å buder, gå og koma.
Å seia ja til Gud og seia nei.
Guds kjærleik er som stranda og som graset,
Som vind og vidd og jord og allheims rom.

Vi vil ein fridom der vi er oss sjølve,
ein fridom vi kan gjera noko av,
der ingen tomleik finst, men rom for draumar.
ei jord der tre og blomar kan slå rot.
Guds kjærleik er som stranda og som graset,
som vind og vidd og jord og allheims rom.

Og endå er det murar oss imellom,
og gjennom sprinkelverk vi tøyer hand.
Vår fangerom er murt av redsle-steinar,
og fangekleda er vårt stengde eg,
Guds kjærleik er som stranda og som graset,
som vind og vidd og jord og allheims rom.

Å døm oss, Herre, frikjenn oss i domen!
I di forlating fridom finst og von.
Den rekk så vide som din kjærleik vandrar,
til folk av kvar ein rase og nasjon.
Guds kjærleik er som stranda og som graset,
som vind og vidd og jord og allheims rom.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar