Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

torsdag 31. desember 2015

Godt nytt år!

Det er siste dag i 2015, og jeg ønsker å skrive en liten nyttårshilsen her. 2015 ble året jeg debuterte som forfatter. Det har vært en utrolig spennende og lærerik prosess å skrive bok. Og jeg håper at jeg ikke har skrevet min siste bok. For dette var moro. Boklanseringen på Litteraturhuset 30. okt kommer jeg til å se tilbake på med glede i mange år framover. Så mye folk, og så mye fint som ble sagt.

Verbum forlag har hatt tro på meg og bokprosjektet mitt. Det har betydd mye for motivasjonen min på dager hvor skrivingen ikke gikk så lett. Vi fullførte. Min redaktør Yvonne pushet meg mye i perioder, og jeg er takknemlig for at hun gjorde meg bedre. Jeg har lært at å skrive bok er teamarbeid, ikke soloarbeid.

Etter at boken kom ut, har jeg fått mange positive tilbakemeldinger fra folk som gir uttrykk for at den har betydd noe for dem. Det betyr mer enn hva som skrives i avisene. Ekstra moro er det at det er mange unge voksne som sier dette, for det er nok denne gruppen jeg har hatt i bakhodet hele tiden.

Jeg ønsket å skrive en lettlest, men ikke lettvint bok om tvil. Lettlest har hele tiden vært målet, for jeg ønsket å nå de som ikke leser så mange bøker. Veldig mange ungdommer jeg har å gjøre med til daglig, leser nesten aldri en eneste bok. Temaet er så viktig for meg at jeg ville skrive en bok som kunne leses av folk som vanligvis ikke leser så mange bøker. Anmelderen i Humanist mener jeg har skrevet en lettvint bok, og det må hun få lov til. Selv mener jeg at hun bommer på flere punkter, noe jeg kanskje skriver om senere. Hun karakteriserer boken som "Strøtanker om tvil", noe som neppe er ment veldig positivt, men jeg er likevel glad for at jeg er funnet verdig til i det hele tatt å bli anmeldt av Humanist.

Vårt Land kom veldig sent på banen med å gi boka oppmerksomhet, men de kom jammen godt til slutt. For den dyktige og erfarne journalisten Olav Solvang troppet opp på Sagavoll og skrev en veldig god artikkel om samtaler om tro og tvil. Den kan leses her. Og ikke nok med det, de ba meg også skrive en kronikk om temaet og trykket den likegodt samme dag, julaften! Den ble også lagt ut på Verdidebatt her.

Akkurat nå er vi, Verbum og jeg, i en slags salgsfase av boken. Det gjelder å få folk til kjøpe den. Derfor blir det selvfølgelig mye fokus på både boken Tro under tvil og tvil generelt fra min side nå. Men jeg er jo ikke bare opptatt av tvil. På ingen måte. Jeg underviser stort sett om andre emner enn det, og jeg leser mange bøker som ikke har med tvil å gjøre i det hele tatt.

Jeg kommer nettopp fra KRIK sin nyttårsleir på Lillehammer, Explore 2016, der 1300 ungdommer er samlet for å feire inngangen av det nye året med idrettsglede og trosglede. Der hadde jeg to seminarer, ett om Evangelienes troverdighet og ett om Tro og vitenskap. Begge temaene er viktige. Og uansett hva jeg snakker om, underviser om eller skriver om, så er ærlighet om livet et nøkkelord. Jeg ønsker å være ærlig om tro, og da tar jeg med både de positive og de vanskelige sidene ved dette. Jeg tror på det.

I 2015 har jeg lest flere gode bøker. Og som jeg skriver i forordet til Tro under tvil, jeg leser mye forskjellig. I år har jeg oppdaget Jon Fosse, for eksempel. Det kan vel også kararkteriseres som sent men godt. Har nettopp avsluttet Linn Ullmanns De urolige også. Jeg har stor sansen for hennes romaner. Skjønnlitteratur er viktig.

De siste bøkene jeg har lest, har alle kommet ut i høst. Peter Svalheims Jesusvekkelsen ga meg innblikk i en bevegelse jeg har visst om, men ikke kunnet så mye om. Bra bok. For ikke å snakke om Kjell Arnold Nyhus sin bok Hvis jeg har en sjel, en bok om fengselsinnsatte som er med på en flere ukers retreat. Boken er godt skrevet og det er et interessant prosjekt å følge. Da Bjørn Are Davidsen og Atle Ottosen Søvik i 2013 ga ut boken Eksisterer Gud?, tok de apologetikken til et nytt nivå i Norge. Men boken ble for komplisert for folk flest. Derfor er det veldig fint at de nå har kommet med en bok om samme tema for ungdom, Gud - mer enn feelgood?, og lykkes med den. Anbefales på det varmeste! Når jeg selv har kommet ut med bok på Verbum forlag, må jeg jo også nevne noen av de andre bøkene som er kommet der i høst. Alf van der Hagens dialogbok Meningen med livet? har mange interessante samtaler. Spennende. Og ekstra gøy er det at Margrete Kvalbein, Sagavoll folkehøgskoles første danselærer, debuterte med boken Henvendt. Overgitt. Mange gode, og kanskje nye tanker om kropp og kirke, kropp og forkynnelse.

Håper på mange gode leseropplevelser i 2016 også. I hvert fall ønsker jeg dere alle sammen et riktig godt nytt år!

fredag 25. desember 2015

De som ikke tror nok

En tro som kan leve med sin tvil er nok mer rustet til å tåle noen kamper, enn den troen som må anstrenge seg for å holde tvilen på avstand.

Jeg snakket for en tid tilbake med en gruppe kristne 19-20-åringer om tro og tvil. Vi gjorde en uformell spørreundersøkelse om hva de tvilte på. Den samme tendensen som jeg har møtt tidligere i liknende grupper, viste seg med denne gjengen også. Det ondes problem er selvfølgelig et problem for mange av dem, og mange har mye tvil knyttet til Bibelen.
 
Men en overveldende majoritet tviler oftest på seg selv. Om de har tro nok, er kristne nok eller om Gud er fornøyd med dem. Hvor kommer denne tvilen fra?

Jeg har i mange år jobbet mye med temaet tvil knyttet til kristen tro. Som lærer på Sagavoll folkehøgskole, en skole med mange kristne ungdommer fra hele landet, har jeg stadig samtaler med elever der dette temaet dukker opp. Det er ikke slik at alle tviler, men mange gjør det. Slik er det nok blant andre kristne også.

Jeg har hatt behov for å finne mer ut av hva tvil er og ikke er, hvor den kommer fra og hvordan håndtere den, både fordi jeg underviser i kristen tro, men også fordi jeg selv ofte tviler i møte med min egen kristne tro. Resultatet av denne prosessen har blitt til boken Tro under tvil. Tanker fra en kristen skeptiker som ble utgitt på Verbum i høst.

Troen kommer av forkynnelsen, heter det i kristne sammenhenger (Rom 10, 17). Det er nok sant. Men kan det tenkes at også tvilen mange ganger kommer av forkynnelsen? Jeg tror det kan være en nær sammenheng mellom hva som forkynnes, både det som sies og det som ikke sies, og hva man tviler på, selv om tvil også kan ha helt andre årsaker.

Forkynnelsen kan tegne en virkelighet som ligger et stykke fra den opplevde virkeligheten folk lever i. Forkynnelsen kan holde fram gode forbilder å strekke seg etter, men blir det for stor avstand mellom der jeg er og der jeg får inntrykk av at jeg burde være, vil det oppstå en spenning som kan lede til mye tvil og frustrasjon.

Hva er det som har blitt forkynt til disse ungdommene som har ført til tanken om at de ikke «tror nok»? Uttrykk som «tror nok» er nokså problematisk, for selv om det brukes av mange i mange sammenhenger, blir det som regel stående litt udefinert.

Mange har en opplevelse av at man kan ha svak eller sterk tro, at troen har ulik styrke, og at det finnes en skala som går fra «for lite tro» til «nok tro». Men det er nærmest umulig å vite når man har passert grensen for «nok». Man sammenlikner seg med andre, og det er svært vanlig, erfarer jeg, at andres tro ofte oppleves som sterkere enn ens egen.

Det problematiske med uttrykk som «sterk tro», er at det fort sentrerer seg om i hvor stor grad man er overbevist, altså følelsen av overbevisning. Troen blir en prestasjon og selvsentrert. Ofte kombineres slike tanker med en forestilling om at en tro uten tvil er sterk, og at en tvilende tro er en svak tro.

Jeg er overbevist om at dette er feil. En tro som kan leve med sin tvil er nok mer rustet til å tåle noen kamper, enn den troen som må anstrenge seg for å holde tvilen på avstand.

Mange har tvil om sin egen tro fordi de ikke føler Gud slik de tror man skal føle Gud. Hvis Gud finnes, må man jo kunne kjenne hans nærvær, tenker mange. Er det dette som forkynnes også? Nå er det ikke vanskelig å finne kristne som opplever Guds nærvær stadig vekk, men min erfaring er at det er mange kristne som oftest kjenner på gudsfraværet i sin tro.

Det er ikke rart at man da begynner å famle med tanker som «kanskje jeg egentlig ikke er ordentlig kristen, likevel». Det er mulig at problemstillinger som dette er mer vanlig blant ungdommer enn blant voksne, men det finnes nok blant de som har levd en stund, også.

Den kanadiske psykologen David G. Benner skriver i sin bok Kjærlighet og overgivelse at overraskende mange kristne antar at Gud føler skuffelse når han tenker på dem. De er overbevist om at Gud først og fremst er opptatt av deres synd. Kan det være at mange lever med forestillingen om at å være kristen er å være syndfri, plettfri eller perfekt?

I så tilfelle vil vel de fleste ha problemer med å definere seg som «kristne nok». Kan slike forestillinger spores tilbake til forkynnelsen, eller må vi lete andre steder?

Nå trenger det faktisk ikke være noe syndig som er grunnen til at en del kristne er usikre på om Gud er fornøyd med dem. Mange bærer på en dårlig samvittighet for at de ikke ber nok eller leser nok i Bibelen til å være gode kristne. Jeg kjenner vel i grunnen få kristne som er fornøyd med sitt bønneliv og bibelstudieliv, så også her snakker vi om tanker uavhengig av alder.

Det som likevel er overraskende med at så mange er usikker på om Gud er fornøyd med dem, er at forkynnelsen de har blitt utsatt for i det store og hele er preget av en overmåte raus og kjærlig Gud. Nå har religionspsykologien vist at våre gudsbilder henter stoff fra andre steder enn bare forkynnelsen, og det er mulig det ligger en forklaring der på denne tvilsproblematikken.

Våre relasjoner til våre foreldre og andre autoriteter, våre opplevelser i livet, og vårt selvbilde viser seg å ha stor innvirkning på vårt gudsbilde. Og jeg lurer på om disse ungdommenes forhold til seg selv og sin tro også gjenspeiler noe av vårt moderne samfunn? Dårlig selvfølelse er vel nærmest en folkesykdom i hos oss.

Det kan være mange grunner til at kristne tviler mest på seg selv og sin tro, men én ting går igjen i de samtalene jeg har med dem. De har sjelden satt ord på sin tvil i møte andre kristne. Den store utfordringen til kristne miljøer er å legge opp til åpenhet om hvordan virkeligheten faktisk er, med svakheter og tvil. Dette er mitt klare inntrykk: Mange kristne menigheter og fellesskap gjør rett og slett en for dårlig jobb når det gjelder å håndtere tvil og tvilere i sine rekker.

Dette gjelder ikke minst i kristne ungdomsfellesskap. Tvil snakkes ikke om på en skikkelig måte, noen steder tabuiseres tvilen, og i verste tilfelle demoniseres den. Å gi uttrykk for tvil fører til forbønn, men ikke nødvendigvis forståelse. Tvil blir møtt med frykt, i stedet for med klokskap.

Mange tvilere får inntrykk at de bør være forsiktige med å gi uttrykk for sine tanker og spørsmål fordi det ikke er ønskelig å slippe dette til. Derfor går mange rundt i den tro at de andre har så mye «sterkere» tro enn dem selv, men får aldri justert dette bildet med hvordan folk faktisk har det.

Tvil blir sett på som en trussel mot troen. Men kanskje åpenhet og ærlighet om tvil ville gjort kristne tryggere i sin tro? Hvordan kristne skal bli overbevist om at Gud er glad i dem og fornøyd med dem når ikke hundrevis med taler om nettopp det, har hatt noen virkning, er jeg oppriktig usikker på. Her har vi en jobb å gjøre.

Først publisert i Vårt Land 24.12.2015. Er også publisert på Verdidebatt.no.