Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

fredag 29. januar 2010

Om å lese - ikke bare om Knausgård

Jeg leser Knausgård. Jeg liker å lese Knausgård. Jeg kjenner meg igjen i mye av det han skriver om. Knausgård og jeg er like gamle, så det kan jo være en viktig nøkkel til hvorfor jeg liker han.

Nobelprisvinner i litteratur, Joseph Brodsky, skrev i et essay han kalte "Hvordan lese en bok" for mange år siden, at på enhver bok burde det stå hvor gammel forfatteren var på det tidspunktet han skrev boken. På den måten kunne leseren avgjøre om det var bryderiet verdt å lese en bok av en som var mye yngre enn en selv, eller mye eldre.

Nå er vel ikke alder alene et kriterium for hvor godt boken treffer oss, men han har et poeng. En som er tjue er opptatt av andre problemstillinger enn en som er førti.

Den svenske forfatteren Olof Lagerkrantz har også skrevet en liten bok om lesing, også den er etter hvert blitt en gammel bok. Men den er verdt å sitere. Boken, eller heftet, heter "Om kunsten å lese og skrive":
De mennesker vi møter i bøkene ligner de levende. De taler som vi, puster som vi, gråter og ler som vi. Men rekker vi ut armene for å omfavne dem, griper vi i den tomme luft.
For noen år siden hørte jeg en kjent skuespiller snakke om hvordan forholde seg til personene vi møter i bøker. Selv om vi oppfatter dem som levende, er de ikke det. Derfor kan vi analysere dem, vi kan kritisere dem, ja, vi kan faktisk baktale dem som bare det. Og på den måten kan vi lære mye om oss selv, og samtidig få ut masse frustrasjon og aggresjon. Dette er ikke umoralsk på noen måte, for de litterære personene eksisterer ikke. Jeg likte tanken. Ibsens Brand vil jeg gjerne baktale litt. Det gjør meg godt. Tror jeg.

Lagerkrantz igjen:
- Det er ikke bare forfatteren som er kreativ, men leseren også. Den gode forfatter vet dette og innbyr leseren til samarbeid.

Joseph Conrad, den polsk-svenske dikteren, skrev til en venn som han satte høyt: - Hvilken vidunderlig nyhet at nettopp du likte boken min, for man skriver bare halve boken. Den andre halvdelen må leseren ta hånd om.

Hvis femti prosent av en bok er skrevet av leseren, blir følgene av dette at boken blir bedre jo mer begavet leseren er, og jo mer kjærlighet han legger i lesningen.
Jeg tror dette er veldig sant. Det går ikke bare på begavethet, men også på innlevelse og gjenkjennelse. Er temaet, situasjonen eller personene veldig like noe i oss selv eller vår erfaringsverden, vil vi dikte det vi leser inn i livene våre. Dette er ikke noen bevisst prosess, men jeg tror det er slik det fungerer. Bøkene brukes, blant annet, til å tolke våre liv, eller til å leve oss inn i våre drømmer.
En god bok gir leseren en fornemmelse av at det er vår egen erfaring vi leser om. Når litteraturen er som best, synes vi at vi plutselig husker noe viktig som vi har visst, men glemt.
Når Knausgård skriver om sin syttitallsbarndom, leser jeg om min egen syttitallsbarndom. Plutselig husker jeg ting jeg hadde glemt. For den som har sin oppvekst i en annen periode, kan den samme teksten gi god læring. Derfor er det uansett verdifullt.

Likevel er det med litteratur som med alt annet. Noe treffer oss, noe treffer oss ikke, og det er ikke alltid like lett å forklare hvorfor. Det er ikke sikkert jeg kommer til å lese alle Knausgård-bøkene, men jeg skal i hvert fall fullføre bok 2 som jeg nå er godt igang med.

torsdag 28. januar 2010

Hvorfor jeg er skeptisk?


Mange kristne syns nok skeptiske folk er relativt vanskelige å ha med å gjøre. Det er noe "festbrems"-aktig over å være skeptiker. Det er ok for meg. For meg er det alltid et spørsmål om hva som er sant. Hva holder mål? Hva tåler å prøves? Hvilket eller hvilke svar er best på de og de spørsmålene? Skeptisk er å være litt hekta på sannhet.

Jeg ser noen grunner til at jeg har havnet i denne grunnholdningen.
  1. Jeg har alltid stilt mange spørsmål, mange store spørsmål
  2. Jeg har møtt for mange kristne som har gitt meg mange dårlige svar
  3. Jeg har møtt mange ikke-kristne som har gitt mange dårlige svar
  4. Jeg har møtt en kristendomsform som går ut på at man skal "ta det som det står", noe jeg aldri har fått til å stemme med hva man faktisk gjør.
  5. Jeg har stor tro på vitenskap og fornuft
  6. Jeg har møtt, særlig gjennom bøker, kristne som har tenkt og stilt mange av de samme spørsmålene som meg, og som har kommet fram til gode svar
  7. Jeg er overbevist at om Gud finnes og Jesus snakket sant om seg selv, tåler dette å undersøkes. Alt tåler å prøves.
  8. Jeg har sett at både vitenskap og fornuft også har sine begrensninger som gjør at det er god grunn til å være skeptisk også innenfor det området
  9. Jeg har sett at mange lever på ugjennomtenkte livssyn¨
  10. Jeg kjenner en ekstrem tilfredsstillelse i å finne gode svar
Ingenting av dette ovenfor står i motsetning til å være kristen. Men det står i motsetning til å være naiv og godtroende. Og til slutt, ingenting av det ovenfor fører til et enkelt liv, men det vil jeg ikke ha heller.

Gert Nygårdshaug graver i Dawkins-grøfta


I Klassekampen i dag er det gjort et langt intervju med forfatteren Gert Nygårdshaug. Nygårdshaug er sikkert en bra forfatter, men i dette intervjuet har han virkelig forlatt enhver forståelse for den menneske- og samfunnsinnsikt han som forfatter burde hatt ganske mye av.
Gert Nygårdshaug graver videre i den grøfta nyateistene forlengst har gravd. Og dette er grøft. Ingen middelvei.
Det er i prinsippet ingen forskjell på en norsk prest og mulla Krekar.
Eller en såkalt kristen-"sosialist" som bærer et kors opp Golgata i påsken, og
en islamittisk selvmordsbomber.

Hvis Nygårdshaug mener dette, er det ikke mye å diskutere. Dette er vel like sant som å si at det er ingen prinsippiell forskjell på Stalin og Nygårdshaug. Jeg håper jeg tar feil.
Nygårdshaug nekter i dette intervjuet å snakke om tro, bare om overtro. Og alt som har med religion å gjøre, kaller han overtro. Det er ingen forskjeller mellom overtro og overtro. Ingen nyanser. Alt må vekk. Forby det.
Slik har de tre store religionene, kristendommen, jødedommen og islam,
gjennom hele sin historie hindret menneskenes tanker og utvikling, mener
Nygårdshaug.

Som om han ikke har fått med seg noen ting av debatten og debattene i etterkant av nyateistenes framstøt. Som om han er fullstendig uvitende. Som om alt han ser er sine egne fordommer.
- Er man dum hvis man tror på Gud?
- Ja. Hvis man med "Gud"
mener det uhyggelige vesenet som beskrives i
Bibelen, Koranen og Toraen. Da
er man stokk, steike dum.

Hva har Nygårdshaug å tilføre religionskritikken? Ingenting. Absolutt ingenting. For dette er ikke religionskritikk. Dette er ... ja, skal vi se ... dumskap, av en forfatter som burde visst, burde skjønt litt mer.

onsdag 27. januar 2010

Derfor holder jeg med dommeren

Med fokus på døden

Du skal også dø! Jeg håper ikke dette er en overraskelse for deg. Vi skal alle dø, og vi vet det så inderlig godt. Men vi takler det så utrolig dårlig. Så dårlig at vi blir harme eller helt deprimerte hvis noen minner oss om det. Er ikke det utrolig merkelig?

Det har slått meg at mange ikke møter døden før de er godt voksne. De hører om død, og kanskje noen av de nærmeste dør, men de ser aldri død. Dermed forblir døden nokså fjern, og den er plassert på institusjon. I hvite frakker. Eller bak en prest. Men aldri rett foran en. Likene mangler i livene våre.

Mye kan sies om dette, men slik var det i hvert fall ikke før. Da var døden en del av nærsamfunnet, av hverdagslivet.

I dag tror jeg mange føler seg udødelige - lenge. I tenårene er det en katastrofe om noen av vennene dør, men stort sett er dette noe man leser om i avisene. For de fleste vil man både i 20-årene og i 30-årene føle at det ligger et langt liv foran en, og døden er langt, langt unna. Man har så god tid. Faktisk har man så god tid at man kan havne i kjedsomhet. Ingenting haster, og ingenting er viktig å ha i orden nå som ikke kan ordnes senere. Ingen farvel med venner og familie avsluttes med "Om jeg lever" eller "Om Gud vil". Døden er i en annen dimensjon.

Jeg forstår ikke dette med død. For meg har den lenge vært til stede, veldig tilstede, i livet mitt. Jeg har mistet så utrolig mange jeg vokste opp med. Ikke så mange jevnaldrende, men mange eldre familiemedlemmer, naboer og kjente. Når jeg er minstemann med nokså gamle foreldre, blir det lett sånn. Alle mine besteforeldre er borte. Pappa døde for mange år siden. I høst mistet jeg også min svigermor. Jo, døden er der, men jeg forstår den ikke.

Å akseptere døden er svært viktig for at livet skal bli meningsfullt. Mange depresjoner kommer blant annet av, i følge psykiateren Irvin D. Yalom, at man ikke aksepterer sin egen dødelighet, men forventer å leve evig. Når kroppen og følelsen av at livet ikke er evig, kommer, reagerer mange med en type panikk som slår ut i depresjon. Ateisten Milan Kundera har skrevet en glitrende bok, Udødeligheten, som handler om menneskets sterke trang til å bli husket, til å bli udødelige.

Julian Baggini skriver i boken Ateisme at aksept av døden er en viktig del av hans ateistiske holdning også:
Ateisten aksepterer ubetinget at mennesket må dø og har ingen tro på et liv i det hinsidige, reinkarnasjon eller at jeget går opp i en slags verdensånd.

Døden inntar derfor en viktig rolle i et ateistisk livssyn. Den er den endelige avslutning som virkelig gjør livet meningsfylt, men vi kan beklage at den kommer så tidlig som den gjør. Det ligger en viss sannhet i klisjeen om at alle gode ting før eller siden må ta slutt. Men på samme måte som teppefall etter Othello ikke gjør skuespillet dårligere, men faktisk er en nødvendig betingelse for at det overhodet skal være godt, kan vi alltids beklage døden samtidig som vi vet at det er nettopp det at den er uungåelig som gjør livet verdifullt.
Jeg er jo helt enig med Baggini her, selv om jeg altså mener at døden ikke er det aller siste. Døden er det siste i dette livet, hva som skjer etterpå vet jeg ikke, men at det må være noe helt annet, er jeg rimelig sikker på. Så, døden er en avslutning.

Jeg tror at den som aksepterer at i morgen kan dette livet være over, enten for meg, eller for noen av mine nærmeste, eller for noen på Haiti, vil måtte leve sterkere i dag. Han må la være å utsette, han må sørge for at gode ting blir sagt og gode ting blir gjort i dag, ikke vente til i morgen. Dette er ikke depresjon, dette er å gjøre livet dypt nok og høyt nok. Dette er å ikke lure seg selv. Dette er å være 100% ærlig. Slik er livet.

Å akseptere døden er ikke det samme som å fornekte noe etter døden. Men jeg tror dessverre at en del kristne, selv om de nok blir stadig færre, er så fokusert på livet etter døden at dette livet mister sin mening. Det tror jeg er feil. Dette livet har vi bare nå. Det må leves. Og også for en kristen må døden være et stort, avgjørende skille som gir hver dag i dette livet mening. Jeg kan ikke forstå at himmelønsket skulle ha den konsekvens at livet i dag blir mindre verdt. Det kan jeg ikke godta.

Det er en stor tragedie når noen dør. At jeg skal dø, og kan dø på et tidspunkt jeg ikke aner, bør få meg til å leve rikt, meningsfullt og godt. Det kan ingen gjøre for meg. Derfor trenger jeg å bli minnet på at jeg ikke har evig tid på meg til å begynne å leve.

tirsdag 26. januar 2010

Hvilken kirke er best?

I helgen hadde jeg den store glede av å besøke menigheten der min søster og hennes familie går. Det er en frimenighet på sørlandet i den karismatiske tradisjonen. Jeg likte meg godt.

Hele denne gudstjenesten kunne, uten problemer, ha blitt holdt i en vanlig norsk statskirkemenighet, selv om formen liknet mer på møte enn gudstjeneste. Og ingenting av det som ble sagt eller gjort reagerte jeg negativt på som statskirkelutheraner. Som dere skjønner, må jeg ikke ha kirkeorgel og liturgi for å trives.

Flere ganger når jeg har besøkt frimenigheter, har jeg tenkt at de har noe jeg savner i Den norske kirke. Samtidig tenker jeg at DnK har noe disse frimenighetene mangler. Det dreier seg ikke om teologi, men mer om form, ramme og plassering i samfunnet. Jeg gjør et forsøk på å sammenlikne.

En frimenighet har god oversikt over medlemmene sine, fordi det er aktiv innmelding der. I statskirken er menigheten mye større, og med langt mer uklare grenser, enn den flokken som møtes på søndager i kirken. Med klart definerte grenser om hvem som tilhører fellesskapet, vil det bli lettere å kjenne igjen nye kirkegjengere. På godt og på vondt. Terskelen blir nok høyere inn i en frimenighet, men man blir sett. I statskirken kan det være lettere å være anonym, bruke lenger tid på å finne ut av ting, og sånn sett vil nok det passe en del mennesker bedre.

Statskirken har en stilling i samfunnet som gjør at den når langt flere folk enn noen frimenighet. Om denne plassen i samfunnet og blant folk alltid blir brukt riktig, kan vel diskuteres, men dette er virkelig en av statskirkens store styrker. Folk har lange tradisjoner knyttet til kirken. Og svært mange har medeierskap i den lokale statskirken, mange flere enn de aktive kirkegjengerne. Uten denne stillingen ville Norge ha sett annerledes ut.

En frimenighet er helt avhengig av medlemmenes kollekt og dugnad. Dette preger nok "vi"-følelsen og ansvarsfølelsen ganske sterkt. En statskirkemenighet går litt mer av seg selv, og det er dens store svakhet. Menighetsmedlemmenes ansvar blir dermed mindre. Presten blir stående mer alene.

Jeg opplever nok at frimenighetene er flinkere til å la gudstjenesten være storsamlingen for hele menigheten, og at alle aktivitetene til menigheten gjenspeiles der. Derfor er det et poeng at det er et godt tilbud for barn og ungdom knyttet til gudstjenesten. Og hver gudstjeneste er for hele familien. I en gjennomsnittlig statskirkemenighet er gudstjenesten definert for voksne, og hvis man er heldig, er det et tilbud for barna. Egne familiegudstjenester blir veldig lett vanlige gudstjenester med litt kortere preken og "Måne og sol" i stedet for en annen salme.

I frimenighetene er man mer opptatt av å invitere med seg andre, mer opptatt av misjonering i sitt nærmiljø. Evangelisering for ikke-kristne er ofte tema. Dette temaet er vel sjelden framme i statskirkegudstjenester. Delvis fordi man kvier seg for å definere hva en kristen er, og fordi man ikke skal støte folk fra seg. Man bør ikke støte folk i statskirken. Jeg ser både positive, men også negative sider ved disse holdningene.

Frimenighetene kan stå i fare for å bli litt kulturløse og tradisjonsløse. På samme måte som bedehusene vil mange frimenigheter fokusere på Ordet alene, og nedprioritere kultur som ikke har med direkte forkynnelse å gjøre. Både kultur og tradisjon har en verdi som ikke bare kan måles i antall frelste.

I alle menigheter vil det være en fare for at man blir for ensporet i sang- og musikkvalg. På samme måte som det må være lov å ikke like kirkeorgel i statskirken, må det være lov å like salmer og kirkeorgel i frimenighetene. Variasjon er både sunt og viktig, og veldig vanskelig.

Møteformen er friere i frimenighetene, men like bundet som i statskirken. Med det mener jeg at man følger et mønster som alle er fortrolige med i begge sammenhenger. At man ikke har liturgi, betyr ikke at man ikke følger et mønster.

Det er mitt bestemte inntrykk at talene i frimenighetene som regel er lenger og mer undervisende enn talene i statskirken. Pastoren underviser sin menighet. Pastoren har ansvar for at menigheten kjenner sin Bibel. Derfor er forkynnelsen av evangeliet viktig. Det er det også i statskirken, men lengden og intensjonen med talene er nok forskjellige. Min påstand.

I min søsters menighet er det hver søndag middag etter gudstjenesten. De som er der for første og andre gang får gratis middag. Resten betaler. Dette likte jeg svært godt, og det understreker betydningen av fellesskapet.

Hvilken kirke som er best, vet jeg ikke. Men jeg tror på variasjon, og at vi har alt å vinne på å besøke hverandre. Hvis vi henter inspirasjon hos hverandre, tror jeg det vil inspirere alle til fornyelse og kraft.

mandag 25. januar 2010

Endelig en gladsak for sportsverdenen

Hva visste vel jeg når jeg søkte etter bilder som illustrerer sport? Jeg skrev bare inn "Sports Illustrated", og vips kikket en haug med lettkledde damer på meg. Det var jo rent koselig.

Dette er helt sikkert et blad som alle andre i hele verden kjenner til og leser daglig. Jeg vet ikke hva det inneholder, men det bør vel være nærliggende å anta at det har med sport å gjøre..

Jeg er likevel litt forundret over forsidene. Vakre, deilige damer som jeg gjerne kan se både en og to ganger på. Men helt ærlig, hva har de med sport å gjøre?

Det finnes sikkert gode svar på dette også.

Når det gjelder bildet til høyre, er jeg også litt usikker på om trusa er på vei på eller av. Hvilken idrett er det som utøves med trusene av? Her må jeg nok spørre idrettslærerne våre om de kjenner til denne sporten.

Kanskje vi driver med den på Sagavoll også? Hva vet jeg.

Alkohol og presse

Vårt Land har i dag en interessant artikkel om hvordan pressedekningen av alkohol har forandret seg fra 1994 og fram til i dag. Nå får alkoholens gladsaker mye oppmerksomhet, mens skyggesidene blir gjemt bort i notiser. Dette er interessant. Les artikkelen her.

I stedet for å skrive en bloggpost om dette, viser jeg her bare til en veldig godt skrevet bloggpost av Thor Bjarne Bore. Verdt å lese.

Bra sport, gode signaler


Jeg skal ikke komme med ett eneste skjellsord om sport i denne bloggposten. Jeg tenkte bare jeg skulle skrive ned navnet BØKKO.

Skøyter, Norges nasjonalsport, min fars yndlingsidrett. Min far satt og nistirret inn i skjermen hver gang det var skøyter på TV og noterte nøyaktige rundetider på hver eneste skøyteløper. Å, så stolt han var da Norge gjorde det bra.

Nå syns jeg egentlig det ville vært strålende om andre enn Norge vant. Jeg er sjenerøs i dag. Igjen sier jeg bare dette enkle navnet BØKKO. Hva mer skal en si i disse tider.

Beklager grovt språk

Jeg må med dette beklage mitt vulgære og grove språk som jeg lot meg friste til å bruke i forbindelse med min siste artikkel om fotball. Jeg innrømmer også at jeg ble litt revet med, nesten på kanten til mobbing. Og ikke nok med det, jeg kom også i skade for å trekke noen altfor enkle slutninger av noe som ikke var så svart-hvitt som jeg følte at det var. Beklager dette også.

Jeg gjorde et forsøk på å tilpasse språk og resonnementer til fotballkulturen, men det angrer jeg på. Jeg må også beklage overfor alle fotball-fans som føler seg krenket og såret akkurat nå. Jeg har bedt Den hellige Maradona om tilgivelse.

Denne beklagelsen inneholder et skjult budskap, forstå det den som kan.

søndag 24. januar 2010

Toppfotball - en studie i dårlig moral

Noen blogger må jeg bare skrive for å holde ved like min motvekt mot alle de fryktelig hjerneskadde personene, og de er det mange av, som lever og ånder for denne idretten som er en en eneste lang studie i dårlig moral.

Det finnes fire typer fotball-supportere, pluss en gruppe gangstere.
  • Den første er egentlig ikke supporter, men stiller opp med vafler og kaffe til det lokale laget.
  • Den andre gruppen er supportere som følger sine lokale lag, har supporterskjerf og kan sangene.
  • Den tredje gruppen er fotballelskere som holder med flere lag, både norske og internasjonale. Supporterutstyr og identitet er knyttet flere klubber, men en klubb i England, eller Spania eller Tyskland eller Italia. Sterke føleleser.
  • Den fjerde gruppen gruppen ofrer utrolig mye penger og tid på å se kampene til sine lag. Disse er trofaste blodfans.
  • Den siste gruppen har ingenting med fotball å gjøre, men fortsetter likegodt kampene utenfor banen etter kampen med slåssing og tull.

Jeg blir mer og mer skeptisk jo lenger ned på lista vi kommer. Men her kommer jeg med alle mine "men" mot toppfotball:

  • I fotball er det i utgangspunktet en svært liten respekt for dommeren.
  • I fotball skal man protestere på dommerens avgjørelser.
  • Det merkelige er at man også skal protestere mot avgjørelser som dommeren gjør riktig, og som man selv mener er riktig. Likevel er gamet at man SKAL protestere. Patetisk.
  • Det er ikke riktig å dra i trøya. Alle gjør det likevel, når de tror dommeren ikke ser det. For en utrolig barnslig holdning. Hallo? Dumme folk.
  • Blir man tatt for åpenbare feil, skal man gestikulere som om man var den siste i verden som i det hele tatt kunne tenke seg å gjøre noe galt.
  • Hver gang man kan kaste seg "skadet" ned på en slik måte at dommeren ser det, og på den måten skaffe seg frispark, så har man gjort en god jobb. Hallo? God jobb. Skjerp de små skruene litt da.
  • Den som fikser filming har en stor fordel. Ja, til gode skuespillere. Men sørg for at dommeren ser det og gir deg straffe.
  • VI SUMMERER OPP: FOTBALL DREIER SEG OM Å LURE DOMMEREN
Og for å være helt ærlig: Hvor ofte ser vi gode fotballkamper i Norge da? Norske landslaget? Nei, fytti katta, men TV og radio og aviser dekker det som om det var stor kunst og at alle ønsker å bruke sitt liv på dette. Jeg syns oppriktig synd på de som gjør det.

Jeg forstår heller ikke hvorfor man velger seg et tilfeldig lag i England og later som om det er laget ens. Så kjøper man supporterutstyr. Wow. Følelsene svinger ut fra hvordan det går med dem eller ikke. Stakkars. Hva noen gutter på en fotballbane i England trenger da ikke verken glede eller provosere meg så veldig.

Når jeg hører Kjetil Rekdal og Tom Nordli og Dag Eiliv Fagermo intervjuet etter kamper, eller ser hva de sier og gjør under kampene, skjønner jeg at dette handler ikke om dannelse. Dette er ikke stedet jeg skal ta med mine barn for å lære dem god oppførsel, eller for å lære dem at man ikke skal mobbe.

For all del: Spill gjerne fotball. Toppfotball er gøy av og til, men den er svært ofte kjedelig, og den er ofte umoralsk. Så hvorfor i all verden skal jeg bruke tid på det? Den tar fokus fra andre viktigere oppgaver i livet. Mobbe- og jukseball er ikke bra.

Haiti

lørdag 23. januar 2010

Taler Gud?

De fleste kristne jeg kjenner vil umiddelbart, uten å tenke seg om, svare ja på dette spørsmålet. Hele Bibelen er full av Guds tale, og Bibelen ville ikke vært den samme om menneskene ikke kunne kommunisere med Gud.

Jeg tror også Gud taler, men jeg er veldig usikker på hvordan han høres. Jeg tviler mer på menneskenes evne til å høre og til å tolke det de hører, enn jeg har behov for å tvile på at Gud taler, på en eller annen måte.

Jeg har hørt taler der predikanter har vist til at Gud har talt direkte til dem om ditt eller datt. I GT talte Gud gjennom profetene og disse innledet sine taler med "Så sier Herren:...". NT er også fullt av Guds tale. Men når predikanter forkynner sitt budskap, og samtidig påberoper seg Gud selv direkte som formidler, er det sterke grunner for menighetene til å være ekstra på vakt.

Predikanten eller presten (selv om det er svært langt mellom prester som bruker denne formidlings"teknikken") stiller menigheten på et veldig vanskelig valg. Enten må menigheten kjøpe budskapet fra Gud, eller tro at predikanten lyver. Det siste er ikke gøy. Men det første er heller ikke særlig bra hvis budskapet ser ut til å ha lite med den Gud man kjenner igjen fra Bibelen, å gjøre. Eller at budskapet er veldig sentrert om svært perifere deler av det kristne budskapet.

Jeg liker ikke å høre prekener som stiller meg på et slikt valg.

Jeg er opptatt av Guds tale, men har hele mitt skeptiske apparat parat når jeg blir stilt på prøve i dette spørsmålet. Jeg er grunnleggende i tvil om menneskets evne til å motta og tolke riktig hva Gud måtte komme med er intakt. Jeg tror menneskelige ønsker, behov og kjepphester veldig lett kommer i veien. Og jeg er også grunnleggende i tvil om hvilke former for tale Gud bruker når han vil formidle noe. Viser han seg direkte, minner han oss om bibelvers, bruker han intuisjonen vår, fornuften vår, etc ?

Mest av alt stoler jeg på det sentrale budskapet i Bibelen. Jo mer sentralt, jo mer stoff har vi på hva Gud mente. Jo mer perifere ting Gud skal ha sagt til personer, jo mindre velger jeg å la det ha betydning for meg. Vi har såååååå mange eksempler på mennesker og menigheter som har blitt ført fullstendig på villspor av "overtroende" predikanter.

Mitt råd til meg selv og andre er: Hold deg til sentrum i Bibelen. Tyngdepunktet handler om Jesu liv og hans ord. Alt utenfor det er periferi. Dette er en god luthersk tanke, og en god fornuftig tanke. En tale jeg hørte en gang handlet om hva slags musikk Gud likte. Predikanten er superkjent, men her må han ha hatt en dårlig dag. Hva slags musikk Gud liker, er helt klart periferi, og jeg tror vel vi mer hørte om hva slags musikk predikanten likte enn hva Gud likte.

På TV Visjon Norge har jeg sett og hørt mye rart. Det er sikkert mange som får mye bra der også, men her opptrer stadig folk med direkte budskap fra Gud og direkte møter med Gud. Og jeg syns ting høres snodig ut. Jeg er sterkt bekymret for Oase i Norge også. Sterk fokus på amerikanske profetier tror jeg ødelegger mer enn det bygger opp.

Jeg er skeptiker. Gud og mange av mine medkristne syns sikkert jeg er en vanskelig fyr. Men vil han si noe til meg, vet han godt hvilke kanaler han skal bruke, og hvilke som ikke treffer meg i det hele tatt. Det er jeg sikker på.

torsdag 21. januar 2010

En tro som tåler en trøkk

Jeg har et sterkt engasjement for at den kristne troen må være både grunnfestet og rotfestet så den tåler en trøkk. Det er flere faktorer som gjør troen stødig, og det er mange områder den kan få en trøkk på. Dette er svært viktig å formidle til kristne ungdommer, men også til eldre og erfarne kristne.

En rotfestet tro er en tro som ikke bygger på følelser, for et følelsesmessig forhold til Gud er svært lite å bygge på. Så fort følelsene forsvinner, begynner troen å forsvinne. Særlig nyfrelste med sterke opplevelser av sin omvendelse kommer i en vanskelig situasjon når hverdagen er der.

En grunnfestet tro er heller ikke en tro som er tillært og som man tror fordi andre tror det samme. Mange kjenner ordet miljøkristendom. Du skal ikke flytte deg langt unna miljøet du har bygget din tro på, før troen blir vag og lite levende. Uholdbart.

En grunnfestet og rotfestet tro er en tro som bygger på et personlig valg og overbevisning. Men ikke bare det, for i tillegg snakker Bibelen om at den troen som skal "tåle en storm", må være en tro som leves ut i gjerninger. Det vil med andre ord si at det ikke dreier seg om en teoretisk overbevisning bare, men om hvordan en lever livet sitt. Ved å gjøre som Jesus sa og gjorde, bygger troen seg solid og sterk. Ved bare å høre hva Jesus sa og gjorde, vil den være svært utsatt når stormer kommer.

Så kommer et av de punktene som jeg mener er forsømt i mye kristen forkynnelse og formidling. Troen må tåle en trøkk også intellektuelt. Det er ingen grunn i verden til at troen skal forbli på et intellektuelt barneplan. Alle som studerer et fag jobber seg mer og mer inn i fagstoffet. For å bli bedre på det, og for å forstå hva det dreier seg om. Slik burde det også være med troen.

Når Jesus sier at vi skal elske Gud med forstanden, tror jeg han mener at vi skal bruke våre tanker og intellektuelle kapasitet på trosspørsmål. Det er absolutt et mål at man skal være helt ærlig i møte med troen, både om sin tvil og sine spørsmål. Det er kun ærlighet som varer. Og min påstand er jo: Den kristne tro tåler en trøkk også fra intellektuelt hold fordi den i seg selv er bygget på sannhet, fornuft og ekte historie. Det er bare det at mange kristne ikke bryr seg om å bruke tid på det. Derfor: Studer mer kristen tro og Bibel-kunnskap.

Og da blir kristen tro noe helt annet enn blind tro. Blind tro er å følge noe bare fordi noen sier det, uten at en selv har tenkt igjennom det og på tross av sunn fornuft. Slik er ikke kristen tro.

Det er sikkert en del som er uenig med meg i dette. Jeg håper det er folk som ikke deler denne troen. Hvis kristne er uenig med meg i dette, blir jeg mer bekymret.

onsdag 20. januar 2010

En deilig religionsløs verden

Jeg har akkurat spurt mine elever om de tror verden ville blitt bedre fra og med i dag hvis alle godtok at Gud ikke fantes. Selvfølgelig svarer de fleste nei på et slikt spørsmål. Mine elever er nemlig ferdig hjernevasket av meg.

Men det forundrer meg veldig at noen, eller ganske mange, ser for seg at en religionsfri verden er en god verden. Hvorfor i all verden (for et ordspill) skulle jeg slutte å krangle med naboen min hvis Gud var ute av mitt liv? Nei, det skjønner jo alle. Jeg krangler ikke med naboen min av religiøse grunner. Det er jo alle de religiøse konfliktene som vil forsvinne!?

Da lurer jeg på om den påstanden er særlig godt gjennomtenkt. For er det virkelig noen som tror at Israel og Palestina og alle andre der nede i Midt-Østen vil slutte å krige dersom Gud forsvant ut av livene deres? Det vil vel være fryktelig naivt å tro det! For religion forklarer heller ikke denne konflikten. Kanskje den forsterker konflikten, men hvem vet. Jeg tror det handler om makt over landområder. Punktum.

Ville konflikten i Nord-Irland ha sluttet dersom alle der ble ateister over natta? Neppe.

Kanskje noen argumenter for steining av mennesker ville forsvunnet fra enkelte samfunn, men argumenter finner man vel på hvis man ønsker å steine noen. I det hele tatt er det liten grunn til å tro at vi gikk en bedre verden i møte uten religion, mener jeg.

Ville selvmordsbombere forsvinne? Nei, for selvmordsbombing finnes både blant religiøse og ateistiske grupper.

Menneskene ville hatt sin egoisme, sin stahet, sin hissighet, sin sjalusi, sin misunnelse, sitt maktbegjær og sitt pengebegjær fullstendig intakt også etter Guds død. Hvorfor skulle jeg tro noe annet?

Den lille gleden

Hva hadde livet vært uten kaffe? Nesten helt likt. Men fy så mye glede det ligger i denne koppen. I just love it.

Jeg har funnet mitt kall

Jeg har endelig begynt å forstå mitt kall her i livet.
  • Jeg er konservativ nok til å ta sette pris på det som har vært
  • Jeg er konservator nok til å børste støvet av det gamle
  • Jeg er konsument nok til å kjøpe noe nytt
  • Jeg er konsentrert nok til sette meg inn i ting
  • Jeg er konsis nok til å formulere meg
  • Jeg er konstant i tenkeboksen
  • Jeg er konsekvent nok til at du kan vite hvem jeg er
  • Jeg er konspiratorisk nok til å ikke stole på alt jeg ser og hører
  • Jeg er liberal nok til å bryte kons-rekka når det føles riktig

Norges mest overvurderte band

De er superkjent. De får masse oppmerksomhet for alt de gjør. Og de selger plater så det griner. Likevel: De lager neimenn ikke så bra musikk. Og Morten Harket har en stemme som gir meg minimal nytelse. Ingen sorg fra min side over at A-ha legger opp. Å, så deilig å få sagt det.

tirsdag 19. januar 2010

Sove nå, sauene er klare til å telles

Akkurat som alle har sin Skytsengel, vil jeg påstå at alle også har sin egen saueflokk.

Din flokk står klare hele dagen for at de skal kunne telles av deg rett før du sovner.

Jeg mener til og med at du har et moralsk problem hvis du sovner før sauene har blitt telt. Det er dyremishandling.

Sauer er til for å telles. Dermed tell dem.

Sauene venter. God natt.

Kjenn den du snakker med


Jeg har tanker om hva som er en god samtale. Det er det sikkert mange som har, og ingenting av det jeg kommer med er noe nytt eller revolusjonerende. Tvert i mot, jeg kommer aldri med noe nytt. Jeg børster alltid støvet av noe gammelt. Det er mitt kall her i livet: Å børste støvet av noe gammelt.

Nå var det altså dette med den gode samtalen da. Før samtalen begynner, har begge parter noen tanker om hvem den andre er og hva den andre tenker og mener. Det er helt naturlig. Jo mindre man kjenner hverandre, jo større en sjansen for at en person mener og tenker noe annet enn du trodde på forhånd. Men i løpet av en samtale, f.eks. om religion, bør det være et poeng at man finner ut hva den andre faktisk mener, og ikke mener. Så enkelt det høres ut. Alle er sikkert helt enig med meg her.

Likevel er det fryktelig lett å begynne å tillegge den andre meninger og tanker den ikke har. Problemet er at da argumenterer man ikke lenger mot den man snakker med, men mot en tenkt figur. Dette kaller vi en stråmann. I diskusjoner på Twitter, for å ta det som eksempel, er det fryktelig lett å lage stråmenn, fordi vi i utgangspunktet vet så lite om hverandre. I det øyeblikket vi lager oss en stråmann, er mye av samtalen ødelagt, i hvert fall skadeskutt. Rart egentlig, siden alle vet dette, at vi likevel går i den fellen hele tiden.

Jeg er veldig opptatt av at kristne må lytte bedre til de de snakker med. Det er så viktig at man ikke tillegger ikke-kristne, som jo er en nokså stor sekkebetegnelse, holdninger de ikke har. Kristen forkynnelse og kristen evangelisering bommer mange ganger fordi den snakker mer enn den lytter. Jeg skulle ønske kristne lyttet mye mer til hva folk hadde å si, før de selv begynte å snakke. Å lytte er ikke det samme som å si at man er enig, hvis noen skulle tro det.

En form for lytting er faktisk å lese seg opp på områder man ikke kan så mye om. Lese forfattere som mener noe annet enn en selv. Lese både faktabøker og skjønnlitteratur. Det er så mye der kristne bør forsøke å forstå. Skjønnlitteratur skrevet av ikke-kristne er gull verdt å lese, der kan man følge tanker, følelser og liv som er annerledes enn sitt eget. Det gjelder jo uansett hvem som har skrevet. Det er skjønnlitteraturens store skattekiste. En kristen som bare leser litteratur utgitt på kristne forlag om ikke-kristne vil lett komme til å bomme på hvem folk utenfor kristne sammenhenger faktisk er.

En helt annen ting, som ikke taler mot det jeg her har sagt, er at den du snakker med ikke alltid har tenkt tankene sine helt ut. Det vil si at han eller hun kanskje mener ting som motsier hverandre, eller at han ikke vet helt hvor den ene tanken fører i forhold til den andre. Dette gjelder også alle. Og jeg tenker at i en god samtale bør vi kunne bevisstgjøre hverandre på konsekvenser av ulike tanker og holdninger. Tro det eller ei, men jeg liker å bli avslørt på slike inkonsekvenser i mitt eget liv. Jeg har ofte måttet forandre mening eller justere tankegangen litt i møte med slike.

Det er slike samtaler som gjør oss klokere.

En bra bok om ateisme

Julian Bagginis bok Ateisme er en bra bok om nettopp ateisme, og agnostisisme. Den siste holdningen kommer ikke så godt fra det, men han argumenterer godt for sitt standpunkt. Denne boken representerer en form og en tone jeg liker, noe jeg også skrev om i går. Her er det ikke aggresjonen og religionshatet som dominerer, men den klare tanken og fornuften.

Det betyr ikke at denne boken er ufarlig for meg som kristen. Snarere tvert i mot. Denne utfordrer meg veldig. Den krever mye mer av meg enn mange andre bøker om samme tema.

Jeg tror ikke alle ateister er enige i Bagginis konklusjoner. Det skulle vel bare mangle. Men boken er herved anbefalt som en god innføring, også for kristne. Den kom på norsk i 2008 på Humanist Forlag.

mandag 18. januar 2010

Er ateisten den kristnes fiende?


Noen har kanskje merket seg at jeg i løpet av denne bloggen har hatt flere innlegg som går i retning av å snakke pent om ateister. Er ikke du kristen, liksom? Jo, det er jeg, og det blir jeg nok en stund til. Men jeg har en sterk fascinasjon av ateisme, dels fordi jeg er grunnleggende uenig med ateisten i noe ikke uvesentlig, og dels fordi jeg så ofte er grunnleggende enig i andre vesentlige ting. Så finnes det selvsagt ateisme som smaker vondt, den bare irriterer.

Noen kristne har ateister som selve definisjonen på hvem man kjemper mot. Noen ateister har det samme forholdet til kristne. Når jeg møter andre typer ateister, tenkende, moralske, åpne, men skeptiske, er vi langt på vei enige om svært mye. Skeptisk som jeg er, kunne jeg like godt vært ateist, tenker jeg noen ganger. Så er det dette med Gud da, det slipper ikke taket på meg. Jeg tror. Mulig det er en svakhet. Men jeg tror.

Jeg liker ikke samfunnsutviklingen spesielt godt. Noen vil sikkert hevde at verden går framover. Jeg tror ikke det. Det kapitalistiske samfunn er hardt. Det liberale samfunn er meningsløst. Det tolerante samfunnet er en utopi. Dagens samfunn er sløvt, fattig og hardt.

Menneskeverdet taper for andre verdier. Ting går i bølger. Noen hadde det bedre før, andre har det bedre nå. Det svinger. Kristendommen, som jeg tror på, taper terreng. Samtidig sitter jeg med den kjetterske tanken at det har den jammen godt av. Kristne tåler dårlig å være i maktposisjon. Kristendommen utøves sjelden på en god måte med makt, og misbrukes lett når den har flertall. Jesus forberedte sine etterfølgere at de ville lide, de ville være forfulgt, etc. Det er i undertrykkelse, i mindretall, kristendommens sannhet prøves og består.

Jeg liker ikke sekulariseringen, men tror kirken og de kristne har godt av å føle at de må starte fra bunn igjen. Vi må starte der Jesus startet. Budskapet er det samme. Jesus er den samme. Og samfunnet likner veldig mye på det de første kristne møtte.

Avgudsdyrkerne lever i beste velgående. Og da mener jeg ikke ateistene. Materialismen lever. Selvgodheten lever. De rike metter seg ved å ta fra de fattige. Og den religiøse sløvheten lever. Ikke-religiøse mennesker som ikke gidder å ofre de store spørsmålene en tanke fordi de har mer enn nok med huset, hagen, bilene, hytta, båten, for ikke å snakke om jobben og fotballen. Religiøse mennesker som verken bryr seg eller lever som om det de tror er sant. Innmeldt i Statskirka, grei forsikring i forhold til om det skulle skje noe etter døden, liksom.

Noen ateister er dumme. La oss si det rett ut, de er dumme, akkurat som noen kristne er det. Det er så svart-hvitt og enkelt og fordomsfullt at det nesten ikke går an. De vil ha krig (nei, ikke bokstavelig).

Men jeg tror ikke Jesus pekte ut de tenkende, grublende menneskene som brukte tid og krefter på de store spørsmålene, men som landet på at Gud nok ikke fantes, som sine fiender. Dette var ikke sløvhet. Dette var ikke manglende respekt for religion. Dette handlet om noe annet. Tanken. Med disse kan en kristen snakke lenge og vel, ikke nødvendigvis diskutere, men samtale. Man har gått mange av de samme rundene selv.

Verken Jesus, eller jeg som kristen, er enige med ateisten i at Gud ikke finnes. Men det er fryktelig deilig å snakke med noen som er reflektert omkring det og kjenne på slektskapet i tanken. Dumme ateister, aggresive ateister, krigerske ateister finnes. Men det er altså ikke de jeg snakker om her.
PS! Det er utrolig deilig å snakke med reflekterte kristne også.

Taletips fra benken


Hva opplever en tilhører til en tale som positivt? Og hva får tilhøreren til å falle av lasset, eller miste tråden? Hva er bra virkemidler, og hva faller helt igjennom?

Jeg har i mange år undervist våre elever i andaktslære, eller andaktsverksted som vi kaller det. Elevene våre er rundt 20 år gamle, og mange har lang erfaring som tilhørere i både møter og gudstjenester. Hver gang starter jeg med å be dem sette opp en liste over hva som trekker en tale opp og hva som trekker en tale ned.

25 elever har akkurat gjort denne oppgaven nå i år også, så her kommer listene over noe av det årets elever skrev ned. Etter 10 år med undervisning i dette, må jeg jo si at det er slående hvor lik listen blir fra år til år.

Dette opplever tilhøreren som positivt ved en tale:
  • At taleren er engasjert
  • At taleren er personlig
  • At taleren er reflektert
  • At taleren er jordnær
  • At taleren har humor
  • At taleren er ydmyk
  • At taleren viser respekt for annerledes tenkende
  • At taleren snakker rolig (men engasjert), med små innlagte pauser
  • At taleren er godt forberedt og kan det han/hun snakker om
  • At taleren har øyekontakt med sitt publikum
  • At temaet er aktuelt for meg
  • At temaet er aktuelt for samtida
  • At talen inspirerer til videre tenkning
  • At talen gir folk følelsen av å ha lært noe
  • At talen har en rød tråd
  • At talen har ett poeng, en konklusjon
  • At talen er variert i forhold til virkemidler
  • At talen inneholder gode fortellinger
  • At talen inkluderer publikum, gjerne med spørsmål og svar
  • At talen er bygd på Bibelen

Dette opplever tilhøreren som negativt ved en tale:

  • At taleren starter med å unnskylde seg for dårlig forberedelse
  • At taleren er uforberedt
  • At taleren bruker for mange ord
  • At taleren bruker monoton stemme, prestestemme
  • At taleren er upersonlig
  • At taleren snakker Kanaan-språk, bibelspråk som kun er for de innviede
  • At taleren mangler ydmykhet og hevder at han har rett og alle andre tar feil
  • At taleren blir for formanende
  • At taleren er fordømmende
  • At taleren gjør fakter som forstyrrer konsentrasjonen
  • At taleren prøver å være en annen enn den han/hun er
  • At talen blir lest opp
  • At talen har for mange poeng
  • At talen mangler poeng
  • At talen mangler rød tråd
  • At talen er for abstrakt eller svevende
  • At virkemidler brukes helt feil, tar for mye fokus bort fra poenget
  • At talen er for feil målgruppe
  • At talen er for lang eller for kort

søndag 17. januar 2010

Et annet liv

Å lese denne selvbiografien rett etter Knausgårds Min Kamp er nesten for mye av det gode. Begge bøkene treffer meg midt i magen.

Enquist er en fascinerende person, kanskje den mest ydmyke i hele Sverige. Men det er virkelig en stor person vi snakker om. Han er sentralt plassert i svensk kulturliv fra 60-t. til i dag. Romanforfatter, teaterforfatter, regissør, journalist. I flere av de viktige historiske begivenhetene i verden er han faktisk til stede, nesten uten å være klar over at nå skjer det noe viktig. Sentralt plassert, nesten uten å vite, kunne nesten være et undertema til boken.

Han mistet sin far allerede 6 mnd gammel. Faren hadde noen ønsker for han, som jeg skrev om i bloggposten i går. Moren hadde en sterk kristen overbevisning som hun håpet han ville arve. Noe han kanskje ikke gjorde. Hun advarte han også mot spriten, og der fikk hun mer enn rett.

Spriten er et sentralt tema i også denne biografien. PO mister fullstendig kontrollen og glir sakte men sikkert ut i sterk alkoholisme som tar livet av han, nesten. Tre innleggelser på institusjon, hvor de to første ender med at han rømmer. Han slutter å skrive, klarer ikke, tror han har mistet evnen.

Han dør ikke, men det er ikke langt fra. Ved siste innleggelse begynner et annet liv, som totalavholdsmann og forfatter igjen. Og nå skriver han det ene storverket etter det andre. Selvbiografien er så godt skrevet. Klisjé, men den er vanskelig å legge fra seg, hvis man blir glad i forfatteren. Og det gjorde jeg.

Jeg har hatt en helg sammen med Per Olov Enquist, og likt det veldig godt. Skulle ønske jeg kjente han personlig. Han virker så klok og vis, og ydmyk.

Enquist studerte bort troen

Sveriges meget dekorerte og anerkjente forfatter, Per Olov Enquist, ga i 2008 ut sin selvbiografi, "Et annet liv". Dette er et veldig annerledes prosjekt enn Knausgård sitt, men det fungerer i høyeste grad. Og det gjør leseren innsikt i hittil ukjente sider hos han.

Enquist har vokst opp på bedehuset i den lille "byen" Hjoggböle. Faren døde da PO var bare 6 mnd gammel. Likevel her, som i andre mannebøker, har faren stor innvirkning på resten av livet.

Faren hadde to ønsker for sin sønn: Det ene var at han måtte bli kristen. Det andre var at han måtte bli prest. Ingen av disse ønskene innfris, men ikke uten store samvittighetskonflikter.

Moren, som velger å forbli enke, gjorde iherdig innsats for å oppfylle farens ønsker. Hun er jo eneste garantist rundt for ham for at han skal komme til himmelen.Hva vil skje med hans gudsliv når han flytter inn til Uppsala og begynner å studere? En annen familie hadde akkurat holdt igjen sønnen sin for at han ikke skulle miste troen. Hva med PO?
Han ser det på seg selv. I Uppsala tynnes troen ut.
Hans faste trosforvissning, hans angst, hans tillit, hans syndsbevissthet, alt glir uhyre langsomt ned i verdslighet og poesi og blandes opp og forsvinner nesten. Det som en gang var så viktig, føles nå fjernt. Det er ikke noe dramatisk oppbrudd, det glir bare bort. Han studerer bort troen. Det skjer eiendommelig smertefritt, særlig med tanke på hvor sterk smerten har vært tidligere. Det bare glir bort.
Og mange av oss som har brukt noen år på store studiesteder kjenner godt igjen situasjonen. Det er både naturlig og vondt. Lettest for de som gir opp troen etter hvert. For de som ikke har noen planer om å gi opp troen, blir dette en kritisk fase. Ingen grunn til panikk. Bare omgi deg med gode mennesker, og ikke slipp tak i det kristne fellesskapet selv om det skulle gi deg lite.

Jeg er halvveis i boka nå. Gleder meg til å lese mer, og kanskje jeg kommer med en liten anmeldelse av en så langt veldig bra bok.

lørdag 16. januar 2010

Les

Folk sier at de ikke har tid til å lese så mye. Jeg skjønner ikke problemet. Ingen steder eller situasjoner er uegnet for lesing.

fredag 15. januar 2010

Bryllup for rike og ressurssterke

Jeg er enda overbevist om at ekteskapet er den beste og tryggeste samlivsform som finnes. Samboerskapet har klare svakheter, og ingen har foreløpig klart å overtale meg til å sette det på lik linje med ekteskapet.

Jeg har i det siste sett på noen programmer om bryllupsforberedelser i ulike kulturer i Norge. Egentlig er vel ikke disse programmene fryktelig interessante for meg, men jeg har nå gått og grublet litt på dette. Forventes det for mye når det gjelder bryllupsseremoni og fest?

Jeg tror det er flere grunner til at en god del samboere velger å ikke gifte seg, men en viktig faktor er det enorme arbeidet som kreves for å arrangere selve bryllupet. Du skal ha rimelig godt med overskudd, både når det gjelder krefter, tid og penger. Det syns jeg er svært, svært betenkelig.

Selvsagt er det en stor dag. Men hvor stor trenger den egentlig å være? Jeg vil ha lavere terskel for å gifte seg. Nå er det ingen opplest og vedtatt regel at et bryllup skal være sånn og slik. Likevel opplever nok mange par at drømmene om det perfekte bryllupet styrer både dem selv, familiene og vennene deres.

Jeg vil beholde dagens bryllupsordning for alle som ønsker det, selvsagt. Men også markedsføre noen enklere alternativer og noen nøkterne visjoner.
  • Jeg ønsker at Den norske kirke legger til rette for at et bryllup kan inngås som et ledd i en vanlig gudstjeneste, eller som en egen seremoni rett i etterkant av en vanlig gudstjeneste.
  • Jeg ønsker at bryllup ikke blir en økonomisk belastning, men en høytidelig og nøktern seremoni.
  • Jeg ønsker en lavere terskel til selskapet. Tenk om venner kunne stille med litt mat hver? Spleiselag. Det ville jo egentlig vært en ganske fin gave å gi til brudeparet.
Jeg syns det er trist når samboere eller kjærester sier at de ikke har råd til å gifte seg enda. Jeg syns det er trist når noen lar være å gifte seg fordi de ikke har krefter til alt rundt.

Kan vi gjøre noe med dette? Tør vi? Vil vi? Det er vel ikke spesielt ønskelig at ekteskap kun skal være for rike og ressurssterke?

torsdag 14. januar 2010

Pinlige menn i dagens nyheter


Hvis du ikke vet hvem disse to er, er det helt greit. Men begge to har kommet med håpløst pinlige uttalelser i nyhetene i dag.

Den ene er kristen, den andre er det absolutt ikke. Den kristne uttaler seg om noe han ikke har peiling på. Den andre har peiling på hva han uttaler seg om, men skjønner tydeligvis ikke hva han sier selv.

Kritiske faser i et vennskap

Morgensamling på Sagavoll

De fleste av oss er på jakt etter venner. Ekte venner er det kanskje ikke så mange av. De fleste har mange bekjente. Mange har også en del venner, litt på overflatenivå. Hvis man har én eller noen få ekte venner, har man egentlig det man trenger.

Jeg tenker at et ekte vennskap må bære gjennom tre kritiske faser. Bare de som holder ut med meg gjennom alle de fasene, er mine egentlig venner.

  1. Mine venner må tåle meg når jeg er åpen om hvem jeg er. Både mine tanker, mine følelser, styrker og svakheter, personlighet, etc.
  2. Mine venner må tåle meg når jeg lykkes. Venner som blir misunnelige eller trekker seg bort hvis jeg har suksess, er nok ikke veldig gode venner. Ekte venner heier på hverandre i tider med suksess.
  3. Mine venner må tåle meg når jeg mislykkes, når jeg er nede. Venner som trekker seg unna fordi jeg blir en byrde for dem, er ikke mye å samle på.

Kun de som kan tåle meg i alle disse tre kritiske fasene, er mine ekte venner.

Noen vil sole seg i glansen av min suksess, men hoppe av når suksessen uteblir. Glem dem. Noen vil komme spurtende til når jeg er nede, fordi det får dem til å føle seg vel. De kan hjelpe, og samtidig føle seg selv litt over meg. Men når oppturene kommer igjen, vil de støte meg bort. Glem dem.

Man trenger egentlig bare én god, ekte og nær venn i livet. Har man flere, er det en bonus.

tirsdag 12. januar 2010

Helt ubetalt reklame for et bra sted

Lenge før jeg visste hva Gvarv var for noe, hadde jeg merket meg et stort bilde på Nationalgalleriet. Navnet på kunstneren, Erik Werenskiold, hadde jeg jo et visst kjennskap til fra før, men dette maleriet visste jeg ingenting om. Jeg husker bare at jeg satte meg ned flere ganger der for å se på det. Det var vakkert, storslått og veldig urnorsk. Selv om Werenskiold fikk inspirasjonen til maleriet et annet sted, jobbet han med det og plasserte det midt på Gvarv med Lifjell i bakgrunnen. Bildet heter "En bondebegravelse" og er fra 1885.

Da jeg senere havnet på Gvarv, som lærer på Sagavoll, skjønte jeg at jeg har kommet til en bitteliten bygd med en stolt og meget sterk kulturbevissthet. Sagavoll er landets eldste kristne folkehøgskole, noe som i seg selv er spesielt. Men i dag er denne bygda også det stedet i Norge med størst kunstnertetthet. Kunstnere bosetter seg her uten at de har noen spesiell tilknytning til bygda fra før. Kulturlivet lever. Og jeg er stolt av å bo på et sånt sted. Gvarv, et merkelig navn, men det ligger midt i Telemark og er en liten perle.

Jeg har ikke fått en krone for å skrive denne bloggposten. Men det gjør godt å skryte litt av stedet man bor på av og til.

mandag 11. januar 2010

Seriøst om sæd

Morgenbladets forside denne uken er er preget av sæd. Tre store sædceller svømmer mot egget. "Historien om mannen som meldte seg som sædgiver og de kvaler det ga ham" er hovedsaken i avisen. Og for en velskrevet artikkel om sæddonasjon, farsskap og etikk. Ære være Morgenbladet.

Anledningen til reportasjen er at Rikshospitalet er på jakt etter sædgivere. Journalisten er i utgangspunktet villig til å gjøre dette. Rikshospitalet skriver: "Å være sædgiver innebærer å gi av din sæd til en sædbank, slik som du gir blod til en blodbank". Så enkelt og greit. En liten jobb bare. En god gjerning. For barnløse par. Hva er problemet?

Problemet er at du kan bli far til inntil 8 barn, som alle har rett til å vite hvem som er faren når de er 18 år gamle. Men Rikshospitalet presiserer: "Du har imidlertid ingen rettigheter eller plikter overfor disse". Journalisten, Simen Sætre, spør seg om dette virkelig stemmer. Kan man bli far uten å ha noen rettigheter eller plikter overfor sine barn?
Vi er tolerante. Vi vet at familieformene forandrer seg, og når Aps stortingsrepresentant Gunn Karin Gjul nå mener enslige kvinner bør få samme rett til kunstig befruktning som par [mann-kvinne, kvinne-kvinne], er det bare en tilpasning til tidens krav. Vi velger frihet, vi respekterer enkeltmenneskets valg, og vi har steget opp fra vårt biologiske åk og blitt siviliserte, rasjonelle, avanserte. Så er det likevel noe som butter, en usynlig fotlenke som bremser meg når jeg står overfor min første sæddonasjon? Men hva?
Så oppsøker journalisten svarene på spørsmålet. Teologene advarer han, en lege mener det ikke er noe problem. Så til slutt oppsøker han filosofen Einar Øverenget. Filosofen blir kanskje avgjørende for at journalisten velger å la være, i hvert fall i denne omgang, å gi sæd. Øverenget sier:
- Jeg ville ikke gitt sæd.
Dette begrunner han i to resonnementer. Det ene er personlig, det andre samfunnsmessig.
Det personlige begynner slik: ja, jeg forstår at folk ønsker barn. Men når de trenger det sentrale elementet fra en donor, vil ikke jeg gi dem det. Det innebærer nemlig at jeg selv får barn jeg ikke blir kjent med, og som ikke blir kjent med meg. Det vil jeg ikke. Jeg føler meg forpliktet til å ta meg av mitt biologiske avkom.

Hvis du mener at en forelder bare er en omsorgsperson, sier han, kan du "legge grunnlaget for et utrivelig samfunn". Å avskaffe det biologisk opphavsmessige kan nemlig lede mot et samfunn der de som vil lage barn ikke lenger hopper til sengs. [...] da er du over på designerbarn".
Øverenget fortsetter:
Du har en moralsk forpliktelse overfor dem du er biologisk opphav til. En interessant ting er at du i Norge ikke kan gjøre barna dine arveløse. Er du blitt far til noen du ikke visste om, skal de likevel arve deg. Her innfører man en ny type barn, som ikke har juridiske rettigheter i forhold til sine opphav. Det er mange små, rare ting her, som ikke blir diskutert. Man har tatt litt lett på dette.

Artikkelen er så godt skrevet, og jeg syns det er på høy tid at problemet belyses i forhold til far og barn. Øverenget, og kanskje også Morgenbladet, kommer vel til å få så ørene flagrer. Dette er ikke politisk korrekt akkurat nå. Men høyst nødvendig. For barnas skyld. Og fedrene.

Anbefaler på det sterkeste å lese hele artikkelen.

Jabes' bønn om suksess

Noen bøker, nei, forresten, ganske mange kristne bøker har et budskap som er ment godt, men som egentlig ikke tåler granskning. Kristne lesere er kanskje ikke så kritiske. Man ønsker å være positiv. Jeg er kritisk, og jeg ønsker ikke å være positiv, særlig ikke når ting kommer fra USA. Jeg ser rett og slett ikke noe poeng i å være positiv til litteratur eller teologi som ikke holder mål.

Jeg velger nå å skrive om en "gammel" bok av Bruce H. Wilkinson fordi jeg fortsatt stadig støter på den i kristne sammenhenger. Den heter Jabes' bønn, og ble utgitt i 2000. Etter det har den solgt i et vanvittig antall eksemplarer, og blitt oversatt til mange språk, bl.a. norsk. Etter den originale boken har han utgitt bøker som Jabes' bønn for ungdom, Jabes' bønn for menn, Jabes' bønn for kvinner, og kanskje enda flere. For å sette det litt på spissen, er dette et kristent svar på The Secret.

Jabes' bønn
Jabes påkalte Israels Gud og sa:
"Å, om Du bare ville velsigne meg
og utvide grensene mine!
Må Din hånd være med meg,
og må Du holde meg borte fra ondt,
så jeg ikke blir årsak til smerte!"
Så gav Gud ham det han ba om.
1 Krøn 4, 9-10
Dette er bønnen. La meg presisere med en gang. Jeg er på ingen måte i mot at noen velger å be denne bønnen, som altså er hentet fra Bibelen. Men jeg har store problemer med flere av bokens løfter knyttet til denne bønnen. Forfatteren selv har bedt denne bønnen hver dag i tretti år og går god for at denne bønnen forandrer livet ditt.

Gud vil velsigne deg, men han gjør det bare om du legger ned litt innsats. Du må be om å bli velsignet, regelmessig, så vil du oppleve mirakler og Guds velsignelse. Hvis du bare er kristen, og ikke ber om velsignelse for deg selv, bare for andre, kan ikke Gud velsigne deg. Sier boken.
Guds overflod begrenses bare av oss selv, ikke av hans ressurser, hans kraft eller vilje til å gi. Jabes ble velsignet ganske enkelt fordi han ikke tillot noen hindring, person, eller mening å reise seg over Guds natur.

Gjennom en enkel bønn i tro kan du forandre din fremtid. Du kan forandre det som skjer ett minutt fra nå.
Når du tar små skritt, trenger du ikke Guds hjelp. Det er når du kaster deg ut i hovedstrømmen av Guds plan for denne verden - som er større enn dine evner kan makte alene - og bønnfaller Ham: Herre, bruk meg, gi meg en større tjeneste i ditt rike! - at du utløser mirakler. I det øyeblikket sender Himmelens engler ressurser, styrke og de medarbeidere du trenger. Jeg har sett det skje hundrevis av ganger.
Du og jeg er alltid bare én bønn unna uforklarlige, åndsfylte handlinger. Når han rører ved deg, kan du oppleve overnaturlig entusiasme, mot og kraft. Det er opp til deg.
Bruce Wilkonson mener Jabes' bønn egentlig er en himmelsk avtale, fordi den avsluttes med at Gud ga Jabes det han ba om. Derfor vil det samme skje med oss, dersom vi ber, og mener disse ordene. Vi bør be den regelmessig, så skal vi få oppleve "velsignelsens syklus", som betyr at Gud mangdobler miraklene og velsignelsene i våre liv.

Hva er så problematisk med denne boken? Ikke bønnen. Den må du gjerne be hver dag. Men løftene er svært problematiske. Fordi de gjør din tro og din bønn hovedansvarlig for om Guds velsignelser når ditt liv eller ikke. Akkurat som The Secret. Din tanke bestemmer hvordan du har det. Du har selv skyld i Guds manglende velsignelse.

Det er mange kapitler og setninger i boka jeg kan leve godt med, men ikke denne holdningen til bønn. Det nærmer seg en mekanisk, magisk virkelighet. Jeg kjenner meg i hvert fall ikke trygg på at dette er det Gud mente.

Dessuten: Hvis akkurat denne bønnen er så viktig, hvorfor nevnes den ikke én gang av Jesus eller Paulus? Jeg bare spør.

Nyreligiøse Mira Craig


Mira Craig står fram med sine nyreligiøse tanker i VG i dag, der hun blant annet hevder at "sykdom kan skyldes negative tanker". Jeg visste at hun var tilhenger av The Secret, men her stadfester hun at hun mener det også i praksis.
- Kroppen er et smart instrument, vi skjønner bare ikke hvordan vi skal bruke den. Måten vi er oppdratt på - at vi ikke tror på ting vi ikke har sett eller fått forklart - har stengt av en del knapper i hjernen og i kroppen. Men energien i kroppen er mye sterkere enn folk tror, sier hun.
Hun burde fått noen kritiske spørsmål om hvor langt hun vil tøye denne strikken. Jeg har tidligere kritisert The Secret for å ha et forferdelig budskap til syke og fattige. Ser ikke Mira Craig dette, at hvis sykdom skyldes negative tanker, betyr det at kreftpasienten har tenkt feil og nå lider på grunn av det?

Mira står fram som en nyreligiøs nå med stor åpenhet for den åndelige dimensjonen. Sammen med prinsesse Märthas enorme mediedekning og kanal 5s mange programmer, begynner det å bli relativt mye av dette i media om dagen, også utenfor ukebladenes horoskoper og synske personer.

Det er tydelig at hun er litt redd for å bli plassert i denne båsen, siden hun for eksempel ikke vil bruke ord som reinkarnasjon, men velger i stedet å si at hun tror på resirkulering. Kanskje mer miljøvennlig, men nyreligiøst så det holder.

Det skal bli spennende å se om hun vil få de kritiske spørsmålene av noen etter hvert, eller om også hun blir beskyttet like mye som prinsessen.

Man trenger kanskje ikke være spesielt nyreligiøs for å skjønne at kroppen hennes er full av energi. Det kan nesten bli for mye av det gode.
-----
Oppdatering 12.jan:
Wenche Foss og flere andre kjendiser opprørt over at Mira Craig tenker slik hun gjør. Men hvorfor forteller ingen dem at Mira ikke tenker slik fordi hun selv har tenkt ut det, men rett og slett fordi hun tror på en nyreligiøs retning som sier at det er slik?

søndag 10. januar 2010

Knausgård - en såret sønn

Jeg skal ikke skrive noen anmeldelse av boken, bare noen tanker. Eller, kanskje det blir en slags anmeldelse likevel, på en måte. Ok, da slenger jeg like godt terningen på bordet: Terningkast 6, tror jeg. Denne boken likte jeg, rett og slett, fra side 1 til og med side 435. Bok nummer 2 er allerede bestilt.

Karl Ove Knausgårds roman Min kamp 1 har fått Brageprisen og strålende kritikker, så strålende kritikker at det bare var snakk om tid før kritikken av kritikkene måtte komme. Og nå er de her, her og her. Det trenger jeg ikke kommentere.

Jeg vet ikke helt hva det er, men jeg føler så mye gjenkjennelse i det denne boken handler om. Det er helt sikkert fordi han skriver så godt, men også fordi temaene er så sterke og lette å identifisere seg med.

Han skriver om oppveksten sin, sitt vanskelige forhold til far, sin egen sårbarhet, sin usikkerhet, og mye av det problematiske som følger av å være slik han er. Dette er fiksjon, samtidig som det er en slags biografi. Hva som er helt sant, litt sant eller ikke sant i forhold til virkeligheten, er egentlig uinteressant.

Knausgård gråter mye, mer enn de fleste menn. Han såres lett. Han har ingen selvtillit i forhold til andre, men stor selvtillit i forhold til sitt talent, sitt mål. Han er en fremmed i verden, og har alltid vært det. På sine oppvekststeder er det få lyspunkter å se tilbake på, og når han i siste halvdel av boken befinner seg hjemme i Kristiansand, er byen livløs for han.

Som hovedtema i denne boken er hans ønske om å bli sett og elsket av sin far. Et ønske som aldri blir oppfylt. Når far dør, alkoholisert og ødelagt, er det bare avstand og hat igjen hos Karl Ove.

Bare Knausgårds skildring av alkohol i denne boka, er verdt et studium. Han har genialt beskrevet det enormt sterke elske-hate-forholdet han har til rusmidlet som både gir han så mye og samtidig ødelegger både han selv og de rundt han.

Om rusen:
Jeg elsket det, jeg elsket den følelsen, det var min beste følelse, men den ledet aldri noe godt med seg, og dagen etter, eller dagene etter, var den like tett forbundet med grenseløsheten som med dumheten, noe jeg inderlig hatet. Men når jeg var der, fantes ikke framtiden, og heller ikke fortiden, bare øyeblikket, og det var jo derfor jeg så gjerne ville være der, for min verden, i hele sin uutholdelige banalitet, den skinte.
Samtidig som han bærer en enorm avsky overfor sin far og farmor som er fullstendig underlagt denne "trylledrikken". Dette paradoksale forholdet preger Knausgårds forhold til mye av det han skriver om.

Dette er en sterk bok. Jeg rives med, og jeg syns forferdelig synd på nesten hvert eneste menneske jeg møter i boka. Det finnes ingen nærhet. Kanskje ikke engang kjærlighet. Men mye avstand. Som i forholdet til faren, farmoren, broren, ja til og med kona.

Knausgård var livredd sin far, men ville elskes av han. Han er en dypt såret sønn, og hans verden skildres så forferdelig at det gjør vondt, vondere og vondest å lese noen av sidene i denne geniale boken.
-----
Oppdatert 12.jan:
Jørgen Lorentzen hevder i en kronikk i Aftenposten at Karl Ove Knausgård har levert en av tidenes største fortellinger.

torsdag 7. januar 2010

Gode på språk, dårlige på innhold

Jeg skal komme med en innrømmelse her nå. Den kan brukes mot meg i enhver sammenheng senere, men skitt au. Jeg angrer på at jeg ikke har oppholdt meg i utlandet for en kortere eller lengre periode i løpet av studieperioden min. Jeg misunner, ikke så veldig, men litt, alle som har tilegnet seg gode språkkunnskaper. Tenk å kunne snakke flere språk flytende! Wow!

Verden har blitt så liten, og jeg har begynt å føle meg så gammel. Over 40 år! Krise. Og jeg ser og skjønner at dagens ungdommer er noen kløppere på språk. Bare å høre mine egne barn snakke engelsk, er jo nok til å miste frimodigheten. De snakker langt bedre på barneskolen enn jeg gjorde som 20-åring. Jeg er en akterutseilt gammel mann.

Nå skal jeg innrømme at jeg er rimelig god i norsk da. Jeg forstår nokså mange ord, og jeg kan lese til dels innfløkte setninger. Jeg tror til og med at jeg har noe å komme med i forhold til skriving, selv om det går litt vel fort i svingene av og til.

Jeg er et fryktelig nysgjerrig menneske som ønsker å tilegne meg kunnskap og forståelse og ny viten på litt for mange områder samtidig. Derfor leser jeg, og leser, og leser. Ganske raskt finner man jo ut at det hadde vært en fordel å kunnet litt mer engelsk, fransk og tysk. Det skrives jo så mye interessant over alt. Men jeg leser nå det jeg har tid til med den lille språkforståelsen jeg har.

Jeg imponeres av dagens ungdommer. De har reist mye, sett masse filmer uten norsk tekst under, er fullt oppdatert på slang-uttrykk fra både her og der. De er verdensborgere. De kommuniserer mye med mange.

Men så var det det med innholdet da. Faglig tenkning, logikk, historieforståelse, teologi, etc. som jeg er opptatt av, blir man ikke nødvendigvis veldig god på av å ha brukt masse tid på å bli flink i språk. Det slår meg ofte at jeg nesten forutsetter at de som behersker språk, også behersker fagområder og tenkning. Det er visst ikke så sant likevel, er min erfaring. Ikke for å være arrogant, men for å trøste meg selv littegrann. Gamle mannen kan i hvert fall tenke litt, på norsk.

Ingen lengsel - ingen kirke?

Hvis det er sant at folk flest ikke lengter etter Gud
Hvis det er sant at de som tørster etter åndelighet ikke går til kirken
Hvis det er sant at begge disse gruppene øker i antall år for år

Vil kirken dø ut, legges ned, om ikke så lenge?
Hva mener du?

onsdag 6. januar 2010

Et folk uten gudslengsel?


Jeg tror det er en grunnleggende forestilling hos mange kristne at alle mennesker, også erklærte ateister, lengter etter Gud i sitt hjerte. Det er denne lengselen prester og predikanter prøver å treffe i sin forkynnelse overfor kirkefremmede mennesker. Det er dette tomrommet, dette hullet inni folk, kristne så gjerne vil fylle med Gud.

Jeg tror det mer og mer er i ferd med å gå opp for en del kristne at denne lengselen ikke nødvendigvis er der. I ungdomsundersøkelsen om tro som ble offentliggjort i boken "Jeg tror jeg er lykkelig ...", var det slående at ungdom som ikke trodde på Gud, ikke gikk rundt med et "hull i hjertet".

I Vårt Land i dag, 6.jan, kan vi lese om Biskop Halvor Nordhaug om dette temaet:
- Det er ikke alle som lengter etter Gud. Tvert imot tror jeg kirken bommer på store deler av det norske folk dersom vi fokuserer på åndelig lengsel og nyreligiøsitet. Mitt inntrykk er at nordmenn flest ikke er spesielt "åndelig interessert".
Nordhaug er en klok mann, og i dette intervjuet nevner han flere andre punkter som utfordrer forkynnelsen, både problemstillinger rundt vektlegging av mennesket som synder, og den tradisjonelle vekkelsesforkynnelsen vi kjenner som "først lov, deretter evangelium".

I kveld foretok jeg en helt uhøytidelig spørreundersøkelse på Twitter om ateistene der følte en lengsel etter Gud. Takket være ateisten Frank M. Rossavik, fikk jeg stilt spørsmål til en god del flere enn de som bare følger meg. Denne lille Twitter-runden kan ikke brukes til noe annet enn å stadfeste at nesten alle som svarte, bekreftet Nordhaugs påstand: Ingen lengsel etter Gud.

(Bi-effekten av undersøkelsen er at jeg nå har en haug med ateister som våker over meg på Twitter. He he, så her skal jeg nok få gjennomgå hvis jeg påstår noe som ikke er riktig om ateistene. Men det er bra det.)

Kan det virkelig stemme at svært mange mennesker ikke bærer i seg en "åndelig lengsel"? Nyreligiøsiteten er da i skuddet som aldri før. Og aldri har flere mennesker vært innom alternativmessene. Vi vet også at for mange av de som søker det alternative, er ikke kirken et sted å gå til. Altså, kirken har problemer med å nå de som søker åndelighet. Det er i seg selv litt snodig. Hvor mange de er, tror jeg ikke vi har noe tall på. Folkereligiøsiteten lever i beste velgående, og kanskje den er økende, men jeg kjenner ingen prosenttall på hvor stor del av Norge vi snakker om. Noen som vet?

Kirken burde ha "fanget opp" (nei, ikke fanget) opp religiøst søkende personer. Det er likevel et faktum at nyreligiøse personer søker det alternative i opposisjon mot maktkirken og autoritetskirken. At de selv går inn i et system med andre autoriteter og maktstrukturer, er pussig nok ikke noe problem for mange av dem.

Ateismen øker i Norge. Det er det ingen tvil om. Og vi vet også at ikke-religiøsitet vokser. Det vil si folk som ikke nødvendigvis har et gjennomtenkt ateistisk standpunkt, men som likevel lever uten tilknytning til religion og religionspraktisering. Hvordan vi skal tolke deltakelse i dåp, kirkelige bryllup, konfirmasjon og julaften, etc., er ikke nødvendigvis gitt. Hvor mye er bare tradisjon, som ser bort fra troselementet, og hvor mye er tradisjon og tro? Liberale kristne har veldig lett for å hevde at alt dette er tegn på at folk i Norge tror på Gud. Problemet til Gelius & co er at de er villige til å kalle ateister kristne hvis de har vært innom kirkebasaren, for å sette det litt på spissen.

Norge må vel være et av de beste stedene i verden å være ateist i. Det er min gjetning, men framtredende ateister og Human-Etisk Forbund spiller en sentral rolle i media og samfunnsdebatt. Ateismen og ikke-religiøsiteten vil fortsette å øke en stund til, tror jeg. Men det er lite sannsynlig at ateisme vil bli eller forbli en stor flertallsholdning framover. Dette er selvsagt spekulasjon fra min side, men religionen vil leve godt så lenge mennesket lever.

Jeg er opptatt av kirken og forkynnelsen der. Hvis, og mye tyder på det, folk ikke har et tomrom og en lengsel inni seg, hva skal da kirken appellere til? Kulere gudstjenester? Stand-up-prester? Neppe. En kirke som begynner å se på seg selv som underholdningsbransje, er dømt til å mislykkes.

Utgangspunktet for kirken må være at man tror på det man har å komme med, at det er sant, rett og slett sant. Kirken er altså fundamentalt uenig med ateisten i forhold til om Gud finnes eller ikke. Kirken vil derfor også ha et fundamentalt annet syn på hva et menneske er, og på hva som er bra for mennesket.

En kirke som tar en ateist på alvor, vil ikke ta utgangspunkt i en lengsel som ikke finnes. Jeg tror heller ikke på at man skal "lure" folk inn i kirken ved å bli utydelige i sin forkynnelse. Kirken er god på sjelesorg, spesielt for de som har det vondt, men jeg tror kirken er for dårlig på å møte de som verken har det vondt eller lengter.
Derimot tror Bjørgvin-bispen alle er "menneskelig interessert", de har del i lengselen etter å være sant menneske, lengselen etter å være god, ærlig og hel. - Denne lengselen etter å være sanne mennesker er fra Gud, den er god og sunn. Jeg tror vi som kirke bør spille på lag med den. Først da snakker vi sant om mennesker.
Jeg tenker over det han her sier, og jeg tror jeg er enig. Jeg kan tenke meg at de fleste vil være enige i at det er et poeng å være godt menneske. Det er ikke spesielt kristent, hører jeg ateistene si med en gang. Nei, ikke spesielt kristent. Men som kristen tenker jeg at hvis Gud har skapt alle mennesker, har han også skapt ateistene. Og hvis Gud finnes og har en god tanke for det å være menneske, vil jeg som kristen samtidig tro at alle mennesker egentlig ønsker dette som er i tråd med Guds vilje.

Jeg håper også at kirken framover kan bli enda bedre på å møte argumentene og kritikken på trosinnholdet som ateistene ofte kommer med. Ikke som en argumentskrig. Jeg tror ikke noen blir kristne av at kristne eventuelt skulle vinne diskusjoner om Guds eksistens. Men som en ærlig samtale omkring hva man som kristen tenker (ja, noen kristne tenker også). Egentlig tror jeg, selv om jeg vet mange er uenige med meg, at svært få velger livssyn ut fra rent logisk tenkning. Jeg tror heller ikke ateisme nødvendigvis kun er fornuftsbasert. Mange velger med magen, det man føler for, og i relasjon til oppvekst og miljø.

Jeg tror kirken er i en krise nå. Men finner den seg selv igjen, vil den leve lenge, kanskje inn i evigheten.

tirsdag 5. januar 2010

Kristen nok uten menighet

Jeg er nokså sikker på to ting. Det ene er at mange flere mister sin kristne tro etter at de har blitt ungdommer og unge voksne, enn det er som begynner å tro på Gud da. Det andre er at å omgås folk som er ikke-religiøse, ikke nødvendigvis ateister, krever en sterk religiøs bevissthet hos den kristne selv for at ikke troen skal få mindre og mindre å si i livet. Det første har vi en viss statistikk på, det andre er min erfaring.

Det som veldig ofte skjer når kristen ungdom flytter på seg, spesielt inn til byer og studentmiljøer, er at hele det kristne nettverket de er vant til, blir borte. For mange er det nok en blandet følelse, men ikke sjelden får jeg inntrykk av at denne frihetsfølelsen oppleves veldig god. Nå kan de starte på nytt, uten å bli satt i bås som den "kjedelige" kristne Brille-Jesusen.

Samtidig blir de utsatt for et nokså voldsomt drikke- og festepress i studentmiljøene. Var alkohol litt forbudt hjemme, er det ingen som rynker på nesa i det nye miljøet. Så var det dette med å gå i kirken eller på kristne møter da. Det var også både lett og naturlig hjemme, men nå må det oppsøkes aktivt. Mange shopper rundt i de ulike menighetene uten å forplikte seg noe sted. Andre slutter rett og slett å oppsøke kristne sammenhenger.

De færreste, tror jeg, slutter å tro på Gud sånn over natta. Det er nok mye mer vanlig at troen sakte og gradvis får mindre og mindre innvirkning på livet, både i hverdag og tankegang. Man kan gjerne fortsette å kalle seg kristen, eller begynne å si at man har sin barnetro, men gjerne med et tillegg om at man er "kristen på sin måte" eller at man "ikke er sånn fordømmende kristen som kirka". Noen, og det er dessverre sant at det bare er noen, fortsetter som aktive kristne i 20- og 30-årene. Denne aldersgruppen er nesten fraværende i mange kristne sammenhenger. De er opptatt av andre ting.

Jeg skal være forsiktig med å dømme noens tro. Jeg tror ikke at det bare er i kirkene vi finner de kristne. Tidligere her har jeg skrevet at jeg selv opplever mange gudstjenester og prekener som kjedelige, og jeg er sikkert ikke den eneste. Det kreves litt av en å gå fast i kirken. Dette er sikkert en veldig luthersk problemstilling. Katolikkene har en langt mer utviklet pliktfølelse for å delta i gudstjenestelivet.

Selvsagt kan troen leve et liv også uten menighetsfellesskapet. Det kan være grunner som lav selvtillit, frykt, ensomhet, etc. som fører til at noen ikke tør eller orker gå inn i kirken. Det sendes gudstjenester på TV og radio, det selges bøker og nesten alle har en Bibel i huset. Så påfyll skulle det jo være mulig å få på en eller annen måte. Likevel tror jeg nok flesteparten av de som regner seg som kristne, men som ikke går i noen menighet, mener at de klarer seg greit nok uten. Troen er jo inni en. Den er privat.

I Norge liker vi heller ikke fanatikere eller fundamentalister. Stort sett mener vi da muslimer og kristne som tar troen sin litt for alvorlig, men jeg tror også vi sliter litt med både aggresive nyateister og litt for ivrige human-etikere. Ikke gjør så stort nummer ut av det, liksom. Stå for noe, men ikke for mye, ikke sånn at det blir et problem for de rundt deg. Denne tanken sniker seg nokså lett inn i kristne som ikke er bevisst på å stå i mot det. Kristen ja, men ikke så veldig. Jeg er kristen nok uten å gå i noen menighet. Hvem er du som tør å dømme meg? Jeg er både døpt og konfirmert.

Nei, hvem er jeg som tør å dømme? Jeg vil ikke dømme. Men jeg vil si at hvis fellesskapet, menigheten, ikke er nødvendig eller viktig for den kristne troen, tok Jesus og Paulus feil. For Bibelen forteller om løfter knyttet til der hvor to eller tre er samlet. Der skal nådegavene fungere, der skal troen vokse, der skal fattige bli tatt hånd om og der skal man løfte hverandre framover. Det finnes ingen eksempler i Bibelen på at privat tro utenfor menigheten var like bra. Jeg tror det eneste man oppnår da, er at man slipper å forplikte seg til å møte i kirken på spesielle tidspunkt, og at man slipper å bli preget av troen i noen særlig grad.

Omgås du ateister som stadig vil diskutere, kan det være inspirerende og frustrerende. Omgås du folk som ikke preges av religiøsitet, er det, som sagt, stor fare for at du selv blir mindre preget. Jeg ønsker at kristne skal omgås alle, absolutt alle, ikke gjøre forskjell på folk. Men et kristenliv som ikke stadig møter andre kristne i et kristent fellesskap, tror jeg ikke jeg kan anbefale på noen måte. Selv om ikke de folka i kirka, eller på bedehuset, eller hvor det nå er, er de kuleste du kan tenke deg. Løftene fra Bibelen gjelder likevel. Tror jeg.