Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

torsdag 29. juli 2010

Ble ikke dette litt mye, Evangeliesenteret?

Forkynnelse er noe av det viktigste kristne menigheter og forsamlinger holder på med. Sosialt og diakonalt arbeid springer ofte ut fra hva som blir sagt og trodd. Og forkynnelsens mål er vel i bunn og grunn at mennesker skal få kontakt med Gud og få et rett forhold til han. Derfor må vi ikke ta lett på forkynnelsen. 

Jeg har tidligere skrevet noe om at det er lett å bruke litt for store ord når man ønsker å si noe om hva Gud gjør i våre liv. Meningen og intensjonen er god, så da er det ikke så farlig om det er litt ... mer enn det strengt tatt er grunnlag for. 

Bare det fører folk til Gud, så kan vi tåle litt unøyaktigheter, ja til og med direkte feil. Bare det fører folk til Gud. Er det slik vi tenker?

Benny Hinn har nettopp vært i Sverige. Hos meg er det for mange ting som skurrer i hans forkynnelse til at det er greit. Er det virkelig greit å "lyve" på seg en del helbredelser, forkynne gnostisisme og leve i luksus så lenge det fører folk til tro? Om han har løyet om helbredelsene, vet vi jo ikke, men det er i hvert fall noe som ikke klinger godt her. 
Oase har de siste årene vært igjennom mange diskusjoner om hvor mye skal man tåle fra talerstolen av ting som, etter manges mening, ikke kan stemme, altså være fra Gud. Problemet har vært særlig knyttet til amerikanske profeter og profetier. Skal man godta en del sære og lite troverdige profetier hvis det bare er trosstyrkende for de som hører dem?

I dagens Vårt Land er det referert fra en tale på Evangeliesenterets Landsstevne av Arvid Bentsen. Jeg kjenner ikke mannen, men med forbehold om at Vårt Land gjengir talen hans korrekt, er det god grunn til å stille seg skeptisk til hans profetiske budskap. Igjen, om det er aldri så godt ment, om det fører til at folk blir frelst, må det likevel være god grunn til å spørre om dette skal opp på prekestolen som Guds ord. 

Bentsen hevder i følge Vårt Land:
  • Guds ord sier at ingen som angriper Israel skal kunne stå seg mot IDF - som betyr Israel Defence Forces. I en av krigene hadde Israel 18 gutter på vakt mot 2.700 arabiske tanks.
  • En ond ånd ligger skjult i selve ordet "Palestina"
  • Den magnetiske nordpolen er i ferd med å dra jorden rundt.
  • Astronomer har funnet et gigantisk kors i et grått hull - og en uforklarlig Davidsstjerne.
  • Nasa vet år og dato på når alle vulkaner på jorden få en utblåsning. Fire år senere vil alt liv være utdødd. Nasa holder dette skjult for å hindre at alle ville gått på kne.
  • Derfor må du omvende deg nå!


Dette er og blir rene spekulasjoner som jeg vanskelig kan se kan utledes av Bibelen. Israelstolkningene i Bibelen alene, er faktisk svært vanskelig å forstå. Og de sier i hvert fall svært lite om hvordan vi bør forholde oss til det politiske Israel i dag. Det finnes ikke én kristen løsning her.

Når det gjelder de andre tingene han nevner, håper jeg nå endelig han sa igjen og igjen at dette var hans personlige tolkning, at menigheten ikke trengte å tro disse tingene for å være gode kristne. Jeg håper han sa det, men jeg tror på den annen side at han nok ikke gjorde det. Jeg er redd det ble en salig blanding av Bentsen og Gud som var vanskelig å skille fra hverandre. Håper jeg tar feil. 

Jeg kjenner noen som ikke er interessert i naturvitenskap, bortsett fra dersom den sier noe om at jorden snart går mot slutten. Det er trist, kjenner jeg. Da er man overfokusert på endetiden. Resultatet av det er at man siler all informasjon til å handle om akkurat det perspektivet. Alt som stemmer, blir opphøyd, selv om det kanskje ikke er helt sant. Hvis du vil kan du se Jesus og kors og Davidsstjerner både her og der, men det er nok best at det gjøres for moro skyld, og ikke som beviser i en troskamp. Vi har bedre grunnlag enn det å bygge vår tro på. 

Jeg tror at til syvende og sist er det bare det som er sant, som er oppbyggelig og bra. Alle menneskelige spekulasjoner, særlig når det gjelder å dømme om hva som er riktig tolkning av profetier, endetidstegn og de siste tider, ødelegger mer enn de bygger opp. 

Man skal ikke tillate seg alt fra en prekestol selv om målet er at mennesker skal få et møte med Gud, som er et mål jeg i høyeste grad deler. 

onsdag 28. juli 2010

Hvordan tolke Bibelen rett?

Dette er 10 minutter med god undervisning om hvordan tolke Bibelen. Anbefales på det sterkeste.



Les gjerne denne bloggposten her også hos svenske Erevna.

søndag 25. juli 2010

Ved siden av Sinnataggen

For noen uker siden var jeg i Frognerparken igjen. Det er alltid like hyggelig. For en fantastisk park. Det er vel en park man aldri blir helt ferdig med, tror jeg.

Som vanlig var det mange turister rundt Sinnataggen. Han får alltid mye oppmerksomhet. Slik som sinte, rampete og egoistiske gutter alltid har fått. Ingen liker oppførselen til slike barn, men alle gir dem oppmerksomhet. Denne lille karen i Frognerparken er dømt til å leve i rampelyset. Jeg tror han liker det.

Men jeg lurer på om noen av mine lesere noen gang har lagt merke til den lille jenta som står like ved siden av, bare noen meter til høyre fra Sinnataggen? Jeg er nesten sikker på at svært få har vært oppmerksom på henne. Skriv gjerne en kommentar hvis du har.

Også dette ble ganske symbolsk for meg. En stille jente som ikke sier så mye, blir ofte ikke sett. Dette må nok vi som jobber i skoleverket bare erkjenne, at også slik har det vært lenge, og slik vil det kanskje fortsette å være. I skolen, og i samfunnet.

Vi vet også at det er sterkt ødeleggende for selvfølelsen til mange (alle?) å ikke bli sett. Vi har et grunnleggende behov for å bli sett, det vet alle. Likevel er det så lett å overse noen, og da som regel stille, rolige jenter. Hvordan skal vi klare å gjøre noe med dette?

Kanskje jenta ved siden av Sinnataggen begynner å blogge snart? Du skal ikke se bort fra det.

fredag 16. juli 2010

Kan Gud føles?

I mitt over 40 år lange liv har jeg etter hvert vært innom mange forskjellige kristne sammenhenger. Jeg har hørt mye forkynnelse, hørt mange vitnesbyrd og lest mange kristne bøker. Og skulle jeg summert opp hva flertallet har sagt om det å kunne føle Gud direkte, vil nok over halvparten si ja til det er helt normalt. Gud kan føles, og det er en viktig grunn til at flere "gidder å tro", for å sitere en forkynner.

Jeg har også følt. Mer i tenårene enn senere. Den store følelsen av Guds nærvær, har kanskje likevel aldri helt truffet meg, må jeg nok innrømme. At min tro derfor kun skulle være basert på fornuft og rasjonell tenkning, kan jeg likevel på ingen måte være med på. Jeg tror det ligger mye mellom den rene følelse og den rene fornuft, og når sant skal sies er det vel et sted i mellom der de fleste av oss hører hjemme.

Jeg må nok innrømme at jeg syns at mange kristne legger for stor vekt på opplevelsen som hjørnestein i sin tro. Mange vitnesbyrd høres ut som om Gud var fysisk tilstede hos personene som framfører de. Dette har skapt forvirring hos meg opp igjennom. Jeg ville også kjenne det så sterkt. Det har jeg altså ikke fått til. I stedet for å tenke at noe er galt med meg og min tro, som jeg kanskje gjorde litt på et tidlig stadium, har jeg begynt å stille spørsmålstegn ved hva som sies.

Og her kommer min kjetterske tanke: Når man skal tale om hva Gud har gjort i ens liv, er det kanskje lettere og mer "kristelig" å overdrive følelsen av Guds nærvær enn motsatt. I Guds navn legger vi på litt ekstra sikkerhet. Dette er altså min skeptiske holdning, men jeg syns den stadig blir bekreftet. Folk velger litt for store ord. Og nettopp derfor blir terskelen for hva som er normalt å oppleve som en vanlig kristen, uvanlig høy, så høy at de fleste som strekker seg etter det, måler seg med det, nødvendigvis må mislykkes.

Tal sannere om hvordan det er å leve som kristen. Hvis man ønsker å åndeliggjøre psykiske opplevelser, får man heller si at det er det man gjør. "Jeg følte det og det så sterkt, og jeg tror Gud var der også. Noe bevis har jeg jo ikke, men som kristen kan jeg få takke for den følelsen." Dette gjelder særlig der hvor stemningen blir høy. En høy møtestemning eller festivalstemning er alltid psykisk forklarbar, men finnes Gud, kan han helt sikkert bruke den også til noe godt.

Når jeg tror jeg opplever Gud i mitt liv, kan jeg ta en liten test på meg selv. Fører dette meg nærmere Gud og samtidig nærmere menneskene? Elsker jeg Gud og mennesker mer etter denne åndelige opplevelsen? I så fall kan det være et godt tegn på at Gud har vært til stede. Men det vil alltid være en stor mulighet for at det kun var en psykisk tilstand. Tåler min tro det da?

En opplevelsesstyrt og følelsesstyrt tro er etter mitt skjønn ganske sårbar. Fokuset blir feil. Og det kan presse oss til å åndeliggjøre adskillig flere situasjoner enn det som godt er.

At Gud er i oss, omkring oss, omgir oss på alle sider og er med i alle situasjoner og følelser i livet, er jeg nokså trygg på. Den modne kristne vet dette og kan leve med at de fleste situasjoner har denne dobbelthet ved seg, de kan forklares naturlig og være en åpning for noe åndelig. 

tirsdag 6. juli 2010

mandag 5. juli 2010

Yalom og religion

Den verdenskjente psykiateren og forfatteren Irvin D. Yalom er ateist. Og i likhet med de nye ateistene ser han på religion som noe som ødelegger for menneskene. Det må han jo få lov til. Jeg syns kanskje det er mer problematisk hvis det legges fram som noe annet enn det det faktisk er, nemlig subjektiv tolkning av hva religion er og hvordan man selv opplever det.

I en bitteliten bok som kom for noen år siden, Religion og psykiatri, redegjør Yalom for sitt syn på religion - og psykiatri selvsagt. Det som slår meg i møte med denne intellektuelle og svært intelligente mannen, som jeg har lest flere bøker av, er hvor fanget også han er av sin egen oppvekst. I forhold til religion er han også bare et vanlig menneske, tenker jeg. Og hvorfor skulle han ikke være det?

I forordet til denne boken hvor forordet er nesten like langt som hovedteksten, skriver Finn Skårderud:
Som Irvin D. Yalom sa til meg sist vi møttes:
- En del av de religiøse forestillingene ville vi i dag kalle psykotiske om det var ett enkelt menneske som presenterte dem. Men når de deles av en majoritet, når det er konsensus om de samme vrangforestillingene, så er de helt fornuftige og aksepterte. Da heter de under eller trosbevis. 
En slik holdning ligger vel ikke veldig langt fra tonen hos de nye ateistene. Og akkurat det overrasker meg litt. Men Yalom har kanskje helt rett når det gjelder enkeltmenneskers opplevelser. Men har han rett på generelt grunnlag?

Bakgrunnen for Yaloms anti-religiøsitet finner vi selvsagt i hans oppvekst:
Min tidlige religiøse oppdragelse var en pedagogisk katastrofe - min families ortodokse jødiske synagoge var preget av en rigid, ubøyelig autoritetsholdning som jeg fant svært frastøtende. Dette ble på lang sikt avgjørende for meg, fordi jeg mistet enhver mulighet for tro tidlig i livet. 
Jeg har aldri blitt belemret med en tidlig plantet tro, og jeg har tatt det standpunkt at tro, i likhet med så mange  andre tidlige irrasjonelle forestillinger og redsler, er en byrde.
Dette minner om svært mange andre fortellinger fra andre mennesker som også føler seg fratatt evnen til å tro. Jeg tror jeg skjønner, jeg tror til og med jeg forstår det ganske godt. Når Yalom senere bygger opp sin forestilling om religion og sine tanker om det å tro, innrømmer han jo også selv at hans barndomsopplevelser er styrende.

Hos meg setter dette i gang mange tanker. Overstyrer barndomsopplevelsene våre alle senere standpunkter i livet? Hvilke tenkere, hvilke filosofiske retninger vi fascineres av, er vel også styrt av vår bakgrunnsopplevelser? Yalom liker førsokratikerne, stoikerne, Lukrets, Schopenhauer, Voltaire, Nietzsche, Sartre, Camus, Heidegger, Freud og Sagan, for eksempel, men har problemer med den kristne Kierkegaard. Ikke overraskende er de fleste av disse religionskritiske og/eller ateister.

Og som kristen får jeg også denne tanken: Hva forholder Gud seg til de menneskene som ble "fratatt sin evne til å tro" i sitt barndomshjem? Jeg føler selv en sterk sympati med en slik form for ateisme.
Jeg kan fortelle at jeg meget sterkt ønsker å motta den guddommelige gnist, jeg lengter etter å få være en del av det hellige og leve evig, å se igjen de jeg har mistet - jeg ønsker inderlig alt dette, men jeg vet at disse ønskene ikke forandrer eller konstituerer virkeligheten. Jeg tror at disse ekstraordinære kravene forlanger ekstraordniære beviser - og med dette mener jeg beviser hinsides ren erfaring, beviser som vi som terapeuter vet er skjøre, feilbarlig, raskt skiftende og svært utsatt for påvirkning. 
Men han har altså ikke fått noen slike bevis som gjør at han vil tro. Men jeg lurer på det er slike ekstraordinære bevis som gjør at jeg tror, og kommer fram til at det ikke er slik for meg. Jeg er også skeptisk til alle ekstraordinære opplevelser og bevis.

Det viktigste argumentet Yalom kommer med når det er snakk om hvorfor vi tror, er nært knyttet til hans arbeid som psykiater:
Ethvert menneske opplever angsten som følger med tankene på døden, meningsløshet, frihet (det vil si den totale mangel på struktur i eksistensen, das Nichts) og grunnleggende isolasjon - og religion oppstår som menneskehetens fundamentale forsøk på å nedkjempe ekstistensiell angst. 
Og selvsagt har han helt rett i alt han sier om eksistensiell angst. Her er han fagperson. Det han derimot ikke er ekspert på, er om Gud faktisk eksisterer og om angst derfor ligger der som et resultat av et liv borte fra Gud. Her har han allerede bestemt seg for at Gud ikke finnes, med bakgrunn i sin egen barndomsopplevelse, derfor må enhver religiøs søken kun skyldes noe i mennesket.

Angsten blir ikke uforklarlig om Gud skulle finnes. Alt Yalom kan om angst, fungerer i en verden der Gud finnes også. Så er jeg helt enig med han at det er god grunn til å være skeptisk til alle de som bruker Gud som beskyttelse mot å face frykt, angst, død, meningsløshet, etc. i eget liv.

Jeg er veldig fascinert av denne mannen. Irvin D. Yalom er en viktig mann innenfor eksistensiell psykoterapi og i gruppeterapi, han er en viktig eksistensiell tenker og han har skrevet flere gode og lærerike bøker jeg har hatt utbytte av. Og om Gud faktisk eksisterer eller ikke, vet faktisk verken Yalom eller jeg.

fredag 2. juli 2010

Hva du kan finne blant kristne

Hvis du leter, vil du helt sikkert finne. Du trenger kanskje ikke en gang lete lenge. Noen ganger trenger du bare å se deg om i din egen familie. Eller la blikket gli over til naboen. Til noen du kjenner. Du finner det helt sikkert, om ikke rundt deg selv, vil du finne nok om det i avisene.

Hvis du leter blant kristne, vil du helt sikkert finne noe som ikke er bra, og som kan gi deg en god grunn til selv ikke bli en kristen.

Hvis du leter blant kristne, vil du finne ...

... mennesker som slår sine barn i Guds navn.
... mennesker som er livredde en streng og fordømmende Gud
... mennesker som er innestengt i et religiøst fengsel
... mennesker med apatiske blikk som venter på å komme til himmelen
... mennesker som har flyktet fra seg selv og lever i en åndelig drømmeverden
... mennesker som mener at de selv er bedre enn andre
... fordømmende mennesker
... livsfiendtlige mennesker
... dumme mennesker
... naive mennesker
... mennesker du ikke kan tenke deg å være sammen med
... mennesker du ikke liker

Og mye annet kan du finne blant kristne.

Det er ikke mulig å like den listen jeg har laget. Hvem kan identifisere seg med noe sånt? I hvert fall ikke jeg. Og jeg vet at selv om alt dette finnes, er det fortsatt et dårlig argument for å vurdere om kristendommen er sann eller ikke. Likevel er det nettopp møtet med eller ryktet om "dårlige" kristne som gjør at noen velger å la være å tro på Gud. Forståelig. Egentlig veldig forståelig. Men trist, fordi jeg opplever kristen tro som noe helt annet enn det bildet disse menneskene gir av det.