Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

fredag 30. april 2010

Ord

Det er noe merkelig med ord egentlig. Jeg blir ofte både overrasket og skremt over hva ord kan gjøre med mennesker. For et mektig instrument. For et utrolig mektig instrument.

Det er nesten like før jeg bestemmer meg for å leve ordløs. Men det er jo umulig.

Vi kunne sikkert alle sammen tenkt oss en verden full av gode ord, oppbyggende ord og rosende ord. Selvsagt liker vi det. Det er likevel mye som tyder på at en slik verden, for mange, ville blitt for overfladisk.

Ærlige ord er bra, men ikke alltid oppbyggende. Ærlige ord kan fort bli harde. Bør man alltid være ærlig? Ærlighet har en pris, til tider en tøff pris.

Noen ord rimer på hverandre samtidig som de faktisk hører sammen. "Hjerte - Smerte" er en klisjé. Grunnen til at det har blitt en klisjé, er vel sannsynligvis fordi mange opplever at de er nært beslektet.

Det er en annen klisjé som også er fin, og veldig sann: "Kjærlighet - Ærlighet".

Ærlighet i kjærlighet er veldig, veldig bra. Fine ord er det også.

onsdag 28. april 2010

Bokanbefaling

Denne bloggposten er ikke så lang. Jeg ønsker egentlig bare å slå et slag for en bok jeg blir mer og mer glad i. Ja da, det er selvsagt Bibelen. Jeg syns faktisk Bibelen blir bedre og bedre, og det kan vel ikke være et dårlig tegn for en bok.

Det er mye jeg ikke forstår der. Noen tekster må jeg jobbe med. Noen tekster trenger tid. Noen tekster kommer jeg sikkert aldri til å forstå. Men det er merkelig hvor fort en del tekster åpner seg når jeg bruker litt tid på dem, leser litt i en kommentar, eller slår opp noen vanskelige ord. Og det er verdt det.

Problemet for meg, og sikkert mange andre, er vel egentlig ikke det vi ikke forstår, men det vi forstår, som en klok mann har sagt det. Bibelen peker ut en vei i livet. Den peker i en spesiell retning. Derfor er den ikke likegyldig til hvordan jeg lever heller. Og det er krevende. Samtidig sier den noe om forsakelse, offer, omvendelse, men også om liv, glede, Guds rike, rettferdighet og himmel. Mange av ordene er så kloke og vakre at de er rene smykker. Ord til trøst, oppmuntring, tilgivelse og fred.

En fin øvelse du kan bruke på denne boka, er å finne smykkene, lære dem utenat og pugge dem. Livet vil selv gi deg rikelig anledning til å få nytte av dem.

tirsdag 27. april 2010

En blogger om blogging og kritikk av blogging

Jeg er en gammel mann på over 40 som syns sosiale medier er veldig spennende. Jeg har i tre år nå etablert meg som aktiv både på Facebook, Twitter og som Blogger. Jeg syns det er artig, men det syns visst ikke alle. Når jeg hører at folk er bekymret for meg og min aktivitet på sosiale medier, må jeg virkelig sette meg ned og rydde opp litt i hva jeg gjør og ikke gjør.

La meg gjøre det klart med en gang: Jeg blogger først og fremst fordi jeg syns det er veldig, veldig moro å skrive. Jeg måler ikke verdien i hva jeg skriver i antall lesere. Da er jeg på feil klode. Mine emner ligger innenfor livssyn, kristendom, apologetikk, etikk, samfunn, bøker, etc. Man får ikke mange lesere av slik.

Målet med det jeg blogger er at mine lesere skal bli klokere og bli nysgjerrige på nye bøker, nye tema, etc. Jeg ser altså min blogging som en privat gren av mitt pedagogiske kall her i livet. Men også å kunne være helt ærlig om hva jeg faktisk tenker om kirken, prester, kristne, etc. Om jeg provoserer noe der, så gjør ikke det noe for meg. Det er jo bare å uttrykke sin uenighet. Kommentarfeltet er åpent for sånt.
Også tuller jeg litt av og til. Med fare for å være useriøs.

Hva jeg ikke blogger om:
  • Jeg er svært lite privat på min blogg. Meningene mine står stort sett i fokus.
  • Mine erfaringer klinger med når de utgjør bakgrunn for et poeng.
  • Jeg er altså ikke en blogger som skriver dagbok.
  • Jeg blogger aldri om barna mine, eller om kona mi.
  • Det vil være vanskelig og heller ikke noe mål for meg å ikke komme innpå arbeidsplassen min noen ganger, men da i positive vendinger som burde være mer reklame enn til byrde.
  • Ingen taushetsbelagte opplysninger på jobb kommer på trykk her.

Jeg tør faktisk påstå at jeg er en svært bevisst blogger. Men jeg er ikke mindre menneske enn at også jeg sikkert ikke alltid har tenkt på alt når jeg skriver.
Jeg tar gjerne opp tema som i kristne sammenhenger lenge har levd som tabu, fordi jeg mener tabuer ødelegger. Jeg innrømmer jo at jeg da lett kan får stemplet som "sexfiksert", "pornofiksert", eller hva det måtte være. Jeg kan leve med det, men tror ikke det stemmer mer på meg enn på de fleste andre.

Hvor mye tid bruker jeg? Jeg skriver veldig raskt. Det tar meg et kvarter - en time å skrive innlegg. Det gjør jeg nå 2-4 ganger i uka. (Ja, jeg skrev 3 om dagen i begynnelsen. Men da var det akkurat som om en propp løsnet. Det var så gøy å skrive. Men heller ikke det syns jeg er noe stort problem siden jeg visste at dette gjelder en kort periode)

Jeg skriver ikke innlegg hvis jeg ikke har noe å skrive om.

Facebook har jeg mange venner. Det er veldig, veldig mange tidligere elever, barndomskamerater, studiekamerater, slekt og venner. Jeg skriver mye tull der, og noen blir kanskje støtt av at en lærer bare tuller og herjer rundt der. Jeg bruker faktisk ikke mye tid der heller. Kommer jeg på noe morsomt å skrive, logger jeg inn og legger ut kommentaren og går stort sett ut igjen med en gang. Jeg gidder aldri å chatte. Og jeg leser bare de oppdateringene som ligger i bildet akkurat når jeg logger meg på.

Det samme mønsteret har jeg på Twitter. Jeg skriver fort, kommenterer fort, og går ut derfra igjen fort.

Så stemmer det selvsagt at disse kontoene blir sjekket relativt ofte i løpet av den dag. Jeg er en multitasker. Hvor skadelig det egentlig er, vet jeg ikke. Men hvis det er den verste lasten et menneske kan ha, er det vel kanskje ikke så ille.

Jeg jobber fullt og skriver ikke blogg på jobb (Det har skjedd en gang da jeg syns jeg hadde litt god tid), det hender jeg oppdaterer både Twitter og Facebook på jobb, men jeg har veldig få røykepauser.

Denne lille redegjørelsen er til de som har gitt uttrykk for bekymring for meg. Det har ikke rablet for meg, jeg bare blogger litt. Og det er faktisk ikke helt det samme.

Til de som er mot både blogging, Facebook og Twitter og syns det er et forferdelig greie:
1) Jeg tror faktisk det er kommet for å bli.
2) Jeg tror det er lurt at voksne er aktive disse stedene, ved å være voksenpersoner der også. Hvis ungdommer er Facebook-venner med voksne, begrenser det kanskje noen av bildene.

Blogging, som er et supert redskap, bør da vel ikke eies av blondiner, parfymer og tulleting.

lørdag 24. april 2010

Mens vi venter på Levi Fragell

Norges meste kjente humanetiker er utvilsomt Levi Fragell. Han har kjempet høyt og lavt og langt og bredt for Human-Etisk Forbund, for religionskritikk, mot Arild Edvardsen, mot mirakel-tro, osv. Til høsten kommer hans selvbiografi "Vi som elsket Jesus", og vi er lovet et skikkelig oppgjør med Jesus og pinsebevegelsen og mye annet spennende.

Jeg gleder meg til å lese denne boken. Fragells oppvekst og bakgrunn fra pinsebevegelsen vil gi han ekstra tyngde i kristendomskritikken.
- I boka ber jeg om unnskyldning for metoder jeg benyttet meg av som vekkelsespredikant, og som unge mennesker og ikke minst unge jenter ble ofre for. Det ligger en selvbebreidelse i dette, men jeg har også et sterkt behov for å ta oppgjør med evangelisk kristendom som helhet. Jeg vokste opp i et godt og kjærlig hjem, men miljøet rundt oss var destruktivt. Hele brødreflokken på fem er ateister i dag.
Forteller han til Vårt Land 23.april.

For ikke lenge siden kom Margaret Skjelbreds bok "Mors bok" ut. Der tar hun et oppgjør med sin mors strenge religiøse holdninger og tro. Det er kanskje ikke så merkelig, men likevel tankevekkende, at flere ledende ateister og humanetikere har en oppvekst i tydelige kristne miljøer.

Det paradoksale med slike bøker er at i tillegg til å forklare hvorfor en person tar avstand fra religiøs tro og tanke, er de gode pekepinner for nettopp disse miljøene på usunne trekk. Med andre ord, slike personlige historier er svært viktige og nødvendige for at et miljø skal bli bevisst på hvordan tanker, ord og gjerninger kan ha motsatt virkning av hva man ønsker. Det dummeste f.eks. pinsebevegelsen kan gjøre i møte med Fragells bok, er å avfeie den (ulest?) som tull, ondskap eller noe sånt. Dette er hans vitnesbyrd. Hør, og bli klokere.

Det høres ut som vi kan vente oss at Levi Fragell vil ta et skikkelig oppgjør med seg selv også, altså sin ungdoms utgave av seg selv. Jeg er spent på hvordan det blir. For å snakke nedsettende om sin ungdoms idealisme, kan fort bli en litt merkelig øvelse. Selv om man som voksen vet mer og skjønner mer, har man faktisk alltid vært seg selv. Veien fra å være pinsepredikant til å bli humanetikerpredikant er strengt tatt ikke veldig lang.

Fragell elsket visst Jesus som ung. Det gjør han ikke lenger. Og Jesus vil visst få gjennomgå i denne boken. Også det ser jeg fram til å lese. Jesus har fått gjennomgå i snart to tusen år, så om Fragell har noe nytt å tilføye, gjenstår å se. Dawkins & co har knapt ett positivt ord å si om Jesus, så hvor mye verre kan det bli?

Jeg vet jo ikke hvordan han vil gjøre det, men sitter med en følelse av at dette blir historien om gutten som var forelsket, men som en dag våknet opp og fikk se at ingenting av det han trodde, stemte. Hun var likevel ikke vakker og perfekt. Når Fragell nå skal sette ord på hva som er galt med Jesus, vil en saklig gjennomgang og drøfting av hans argumenter kunne være både nyttige og bra for kristne.

Jeg skal innrømme at jeg syns alltid det er noe trist over folk som har måttet gjøre oppgjør med sin familie, oppvekst og ungdomstid, og særlig når det er kristen bakgrunn som er problemet. Jeg blir litt lei meg. Skulle ønske det ikke var slik. Men faktum er at det er slik, og da må vi også tåle å lese om det.

onsdag 21. april 2010

Kjendiser med livssynsreklame

Hvem digger ikke gutta i MythBusters? Jeg syns de er utrolig kule, også holder de på med å leke med det meste en gutt kan tenke seg å leke med. Nå har de fått en humanistpris i USA, og samtidig gir de i et intervju uttrykk for et ateistisk livssyn. Det skal de ha full respekt for. Men hvilken effekt har det at kjendiser flagger livssyn?

Da jeg var ung (høres ut som en klisjé fra Jahn Teigen), var det uten tvil Rune Bratseth og Jan Åge Fjørtoft som var heltene for mange kristne. De fikk respekt og ble anerkjent som gode fotballspillere, og de flagget et tydelig kristent standpunkt. Ja, de var viktige. De hadde en effekt.

I dag har den kristne idrettsorganisasjonen KRIK trykket opp en haug med kort av kristne toppidrettsutøvere. Dette er utøvere som ønsker å stå fram som reklame for den kristne tro. Og en eller annen effekt er jeg sikker på at det har.

Jeg tror det er dette ateistene og humanistene også tenker. Det finnes for eksempel lister på ateistiske nettsider som ramser opp alle kjendiser fra musikk, film, etc. som er ateister. For ikke å snakke om hvor viktig det er at viktige personer innen forskning og vitenskap flagger ateistisk. For mange er det viktig.

Men ingen tror vel innerst inne at noe blir mer sant selv om en kjendis står for noe. Kjendiser er som andre personer. Og like lite som noe blir sant bare fordi faren min mener det, blir det sant fordi en kjendis mener det.

Det interessante er vel hva man vil oppnå med å ramse opp folk som står for det ene eller det andre? Jeg er usikker på hvor langt en kjendis sin påvirkning strekker seg. Min teori er at den kanskje bare har effekt på de som allerede er "frelst" av Gud eller ateisme eller Scientologi (Tom Cruise) eller Antroposofi (Cato Schiøtz).

Jeg tror kanskje det har en effekt også på folk som ikke har bestemt seg helt for hva de mener. Det åpner kanskje opp noen valgmuligheter. Det sies at Shampoo-reklame virker hvis du står i butikken og ikke vet helt hvilket av to produkter du skal velge. Du velger da den du har hørt om, den en kjent modell sier at hun bruker. Jeg kvier meg samtidig for å si at kjendisers livssynsreklame har samme effekt på livssynsvalget.

Har dere noen innspill eller tanker om dette?

mandag 19. april 2010

Karakter teller

Det høres kanskje rart ut, men spørsmålet er: Hvordan skal en kristen forholde seg til etikken? Mange kristne har innsett for lenge siden at de aldri kommer til å klare å holde alle budene. Og så lærer de av prester og predikanter at det er derfor de trenger nåde. Det var jo derfor Jesus døde for oss.

Men hva gjør man etterpå, når man har fått nåde? Skal man da ta seg sammen for ikke å synde, ikke bryte budene, selv om man vet at det ikke går? Eller skal man bare slappe av og tenke at det er nåde som teller, så det er ikke så farlig med hvordan man lever? Lovisk livsstil eller "liberal" livsstil?

N.T. Wright er en av de store bibelforskerne i verden, og det er rett og slett kjempespennende å følge hans tanker omkring disse spørsmålene i hans siste bok "After you believe. Why Christian Character Matters." Wright går grundig gjennom temaet med utgangspunkt i Jesus og Paulus.

Hele temaet er et skikkelig festbremstema. Hvem kjenner ikke alle kravene som stilles? Hvor er livet med stor L i dette? Dette må da være for spesielt prektige eller fromme? Ja, jeg også tenker slik, men så tenker jeg at det på ingen måte er slik likevel. Jeg tror alle kristne føler at det er noe i dette med livsstilen, i det å gjøre riktige etiske valg, i det å være et godt menneske, men det er så vanskelig å få det til å passe helt inn på riktig sted.

For alle som har vokst opp på bedehuset, i hvert fall før, er ikke ordet helliggjørelse ukjent. Man skal gjøre framgang i helliggjørelse. Man skal, man skal, man skal, ... Loviskheten uten glede og håp lurer rundt hjørnet hele tiden.

Å skrive eller tale om dette er balansekunst. Temaet krever det, og Wright klarer balanseringen mellom grøftene på en meget god måte. Han viser at rett livsførsel ikke handler om regler, men om utvikling av menneskets karakter. En kristen skal la sin karakter formes til en god karakter slik Jesus ville det, og slik Paulus vitnet om det.

Dette er dydsetikkens tilbakekomst, men med en helt annen plattform og med et helt annet mål enn vi finner hos Aristoteles. Aristoteles er et godt forbilde, men Jesus er mye bedre, forteller Wright. For Aristoteles var "lykke" målet med karakterformingen, Jesus har et enda høyere mål. Og derfor er denne boka viktig.

Wright forteller om piloten som plutselig måtte nødlande på Hudson River i New York. Landingen gikk perfekt og mange kalte det et mirakel. Men det var ikke bare et mirakel. Først og fremst var det et resultat av lang trening til å mestre en situasjon der mange valg måtte tas i løpet av sekunder. Piloten handlet lynraskt og riktig. Hvorfor? Han hadde ikke tid til å tenke så mye da. Han hadde ikke tid til å slå opp i noen bok. Han handlet intuitivt, men veloverveid, fordi han hadde øvd og øvd og øvd slik at riktige handlinger var en del av hans reaksjonsmønster, en del av han. Han er et eksempel på en som har "karakter", og kan være et forbilde for hva kristen etikk også handler om.

Å forme sin karakter handler om å lære seg et nytt språk, det språket som hører framtiden til. Det krever øving, trening og praktisering. Det handler om å utvikle seg til å handle riktig. Dette kommer ikke naturlig. Det kommer ikke av seg selv, slik mange i dag tror. Det kommer heller ikke av å lytte til seg selv. Fokuset må være et annet sted. Kristne må vite hva målet med denne karakterformingen er. Hvis ikke, blir det helt feil, uten retning.

"La sinnet forvandles", "Kle dere i kjærlighet", "Guds rike", "Det nye mennesket", "Vet dere ikke at deres kropp er et tempel?", etc. Vi har hørt det før, men Wright setter det inn i en sammenheng som virkelig bygger opp og gir lyst til å jobbe med "kristen karakter".

Boka er herved anbefalt. Jeg har egentlig avslørt så lite av innholdet at det burde være nok igjen til at den er verdt investeringen, både i tid og penger. Jeg kommer i hvert fall til å bruke mye tid på denne framover. Den er ikke ferdiglest når en har lest den én gang.

PS! Boken gis ut i England med en annen tittel: "Virtue Reborn".

lørdag 17. april 2010

Kvalifisert vurdering av bandets personligheter

Det er ikke tilfeldig hva slags instrument man begynner å spille. Om instrumentet tiltaler en fordi en er født sånn eller bare blitt sånn, får Eia svare på, men tar du instrumentet fra personen, tar du personligheten også. Hva sier så instrumentvalget om personene? Her kommer en høyst objektiv og kort, men gripende analyse.

Gitarister får ofte masse oppmerksomhet fordi de spiller raske, hylende og skurrende toner. Greit nok, men det er noe feminint over hele greia. Det er som tenorene i koret. De må være der, og fyller en viktig plass, men menn blir de liksom aldri. De elsker oppmerksomhet og har gjerne øvd i timesvis foran speilet med gitaren på magen for å gjøre de riktige bevegelsene til den heftigste gitarsoloen de kan.

Trommisene er kule, det skal de ha. Tøffe gutter, men de er og blir tenåringsgutter. Av en eller annen grunn kommer de aldri videre. Rastløse, hamrende og urolige. Litt hyperaktive folk, egentlig. Men siden de får ut så mye aggresjon og tull mens de spiller, er de dønn snille. Om trommiser må man bare si: Får i ulveklær.

Gutta på synth får ikke alltid så mye oppmerksomhet, og det syns de er helt greit. De trives egentlig best på rommet sitt med alle lydene sine. Og egentlig er det lydene vi også digger. Disse nerdene bak tangentene er harmløse folk, men de sitter for mye stille. Blir tjukke og feite av fastfood hele gjengen. De gode samtalene får man aldri med disse.

Nei, det er jo bassistene som ruler i bandet. Dette er gutta som legger grunnlaget for grooven, rytmiske som trommiser, melodiske som gitarister, og alle bands mentale tungvektere. Får ikke alltid spoten på seg, men vet med seg selv at de er stødigheten selv. Bassister er menn (selv om noen også er kvinner). De dypeste tankene finner du hos bassistene. Sånn er det bare.

Noen blir kanskje litt provosert av en slik analyse. De spiller sikkert et av de tre første instrumentene og er dermed inhabile. Sånn er det med den saken.

tirsdag 13. april 2010

Når prester mister troen

Kjendisateisten Daniel Dennett og Linda LaScola har gitt ut en rapport om prester som har mistet troen, men fortsetter å jobbe som prester. Forfatterne skriver bare om fem prester, men dette skal visstnok bare være toppen av isfjellet. Altså, det kan gjelde mange prester. Fri Tanke bringer denne nyheten fram i dag, og etterlyser samtidig norske prester som er i samme situasjon. Det blir spennende å se om de får mange henvendelser.

Det er på ingen måte oppsiktsvekkende at kristne mister sin tro. Jeg holdt på å si at det vel nesten er mer oppsiktsvekkende at så mange beholder den. Og siden prester bør komme inn under kategorien kristne, ligger det ingen bombe gjemt i at de også kan miste sin tro.

Fri Tanke nevner også at Mor Theresa er et eksempel på et kristent forbilde som hadde problemer med å tro på Gud. Det er forsåvidt greit å skrive dette. Men den kampen Mor Theresa hadde i sin tro, er det nok svært, svært mange kristne som har. Det understreker vel heller et nokså typisk trekk ved en levende kristen tro. Perioder med svært sterk tvil er vanlig.

Jeg tror også jeg trygt kan si at det er helt vanlig at folk som studerer teologi og kristendom, går igjennom perioder med mer eller mindre tvil i løpet av studiet. Dels fordi barnetroen og barnelærdommen møter forskningen, og dels fordi de blir presset til å tenke nøye gjennom mange flere sider ved troen enn den gjennomsnittlige lekmann pleier å gjøre. Og her spiller det faktisk ikke noen rolle om studiestedet heter MF, TF eller NLA, for å nevne noen. Troen må gjennom noen kriser. Jeg tror til og med vi får bedre prester av at de går igjennom noen slike.

Det som er oppsiktsvekkende i rapporten, derimot, er at de prestene som nevnes, velger å fortsette i jobben som prester. Fri Tanke skriver:

Selv om de intervjuede prestene ikke selv har noen gudstro, har de en uttalt ”tro på tro”. Det vil si at de mener religiøs tro er noe mennesker har godt av og behov for. Religiøs tro er derfor noe man bør stimulere til, og ikke motarbeide.

Denne ”troen på tro” er en av hovedårsakene til at de ikke-troende prestene fortsetter i sine stillinger, mener Dennett og LaScola. I tillegg rettferdiggjør flere av prestene sin fortsatte prestegjerning med målet om ”å reformere kristendommen innefra”. De er også bundet opp i det religiøse fellesskapet både sosialt og økonomisk. Det ville, for de fleste av dem, være utålelig å bryte ut. De ville miste hele livet sitt. Så det minste ondet blir å late som ingenting og fortsette som før.

Dette punktet sliter jeg nok litt med å godta, for å si det sånn. "Å ha tro på religiøs tro" kan umulig være det samme som "å tro på Gud". At de fortsatt velger å kalle seg kristne, uforståelig for meg, får være opp til dem. Men å ville reformere kirken innenfra på denne måten, grenser til uredelighet. Syns jeg.

En kirke må være forent om noe, og Guds eksistens er vel kanskje det minste. Jeg tror kanskje jeg ville kreve noen flere punkter også, noe om Jesus også kanskje. Samtidig viser dette at kirken hele tiden må jobbe med hva kristen tro er, for den er hele tiden under et visst press fra folk som ønsker å definere den som noe annet enn den tradisjonelle troen. Det er aldri gøy å sette grensen for hva som er innenfor og utenfor kirkens lære, men en kirke som ikke vil ta debatten, vil til slutt ikke lenger være kirke. Mener jeg.

søndag 11. april 2010

Intimitet i kirken

Nei, det skal ikke handle om Den katolske kirke. Det skal heller ikke handle om seksuell intimitet. Det skal handle om hvor lite som skal til for at jeg, og sikkert flere enn meg i Norge, føler at det blir for intimt på kristne møter og gudstjenester.

Jeg satt ved siden av en amerikansk mann på en konsert i Brooklyn Tabernacle. Vi ble flere ganger i løpet av konserten bedt om å ta hverandre i hånden, se hverandre inn i øynene og si ting om Gud og kjærlighet til hverandre. Han hadde, så langt jeg kunne se, ingen problemer med disse "øvelsene". Jeg hadde. For meg er det kort sagt problematisk å vise kjærlighet og intimitet med fremmede. Jeg opplever det rett og slett ikke helt ærlig av meg å gjøre dette.

Den verste opplevelsen jeg har hatt når det gjelder akkurat dette, var på konsert med den amerikanske gospelartisten Kirk Franklin. Han er rågod til å skrive låter, til å synge og alt det der, men all den klemmingen og Jesus-elsker-deg-til-en-villt-fremmed-greia ødela vel en del av min opplevelse av konserten. Hvorfor funker dette så godt i USA, men så dårlig i Norge? Eller kanskje det funker i Norge også, bare ikke for meg. Hva vet jeg?

I våre kirker har det etter hvert blitt nokså vanlig at man på en del gudstjenester får beskjed om å rekke ut hånda til de som sitter rundt en og si "Guds fred". Jeg liker så godt tanken. Jeg liker den så godt at jeg med skam må si at selv dette håndtrykket er på kant intimt for meg. Hvorfor det? Jo, jeg tror at hvis jeg først skal si "Guds fred" til noen med et håndtrykk, vil jeg gjerne kunne snakke med de samme ute på kirkebakken etterpå. Og det er ikke naturlig for meg å snakke med fremmede, sånn uten videre.

Jeg tror, selv om jeg er usikker, jeg vil at kirken skal fortsette med dette. Jeg skulle i hvert fall ønske at det falt meg svært naturlig å gjøre dette. Men der har jeg en vei å gå. Noen amerikanske tilstander i norske kirker tror jeg likevel ikke noe særlig på.

søndag 4. april 2010

Eagleton nådeløs mot Dawkins

Den engelske professoren i litteraturteori Terry Eagleton var ikke spesielt imponert over Richard Dawkins "The God Delusion" da den kom i 2006. Klassekampens påskenummer 31.mars gjengir anmeldelsen. Det er fornøyelig lesning.

Jeg har derfor lyst til å bringe videre noen av god-sitatene fra anmeldelsen. Hele artikkelen kan leses på www.lrb.co.uk.
Forestill deg en person som legger ut om biologi med "Book of British Birds" som sin eneste kunnskapskilde. Omtrent slik føles det å lese det Richard Dawkins skriver om teologi.

Dawkins anser at all tro er blind tro, og at kristne og muslimske barn blir oppdratt til å tro uten å stille spørsmål. Ikke engang de mest mentalt innskrenkede prestene som herset rundt med meg på barneskolen trodde dét. For kristne flest har fornuft, argumentasjon og ærlig tvil alltid vært en integrert del av troen. (Hvor [...] er hans egen kritikk av vitenskap, objektivitet, liberalisme, ateisme og dess like?)

Kristendommen lærer oss at det å hevde at Gud finnes, må være fornuftig, men at dette på ingen måte er det samme som å tro. Å tro på Gud, uansett hva Dawkins måtte innbille seg, er ikke det samme som å fastslå at romvesener eller tannfeer eksisterer. [...] De [jødene i GT] trodde på Gud på samme måte som jeg tror på deg.

På mystisk vis presterer Dawkins å implisere at biskopen av Oxford er ansvarlig for Osama bin Laden. Kritikken hans ville nok ha vært noe mer overbevisende om den kom fra en som var litt mindre arrogant triumferende på vitenskapens vegne. Når det gjelder alle grusomhetene vitenskapen har påført menneskene, er Dawkins forutsigbart taus. Likevel er det langt mer sannsynlig at apokalypsen vil være et resultat av disse grusomhetene, snarere enn av religiøse bestrebelser. Inkvisisjonen kommer ikke langt mot kjemisk krigføring.
Dette får være nok sitater fra denne artikkelen. Men all ære til Klassekampen som også gir slike stemmer plass, ikke minst i påsken.

Så ble det oppstandelse likevel

Jeg forstår virkelig ikke dette med oppstandelsen. I dag er det 1.påskedag, og vi feirer noe som går langt over vår forstand. Kanskje vi nettopp i dag viser noe av dårskapen ved vår tro. Så hadde de rett, alle de som mente at de kristne måtte være gale i hodet.

Og det er da jammen ikke småtterier vi tror på heller. Her brytes alle våre forestillinger om hva som er mulig. Det er så sprøtt, så sprøtt.

Jeg må stadig spørre meg selv: Tror du virkelig på dette? Helt ærlig? Du som mener om deg selv at du er en fornuftig mann, kan du i det hele tatt være åpen for en oppstandelse?

Svaret blir: Ja, jeg tror, men ikke uten å tvile. Tvilen vil alltid henge med som skyggen i solen. For det strider mot min egen erfaring, dette.

Vi som jobber med apologetikk vet godt at også på dette området finnes det gode og fornuftige argumenter som underbygger oppstandelsen, men til syvende og sist blir det et spørsmål om tro. Ikke om blind tro, men om å tro at Jesus var den han hele tiden sa han var. Egentlig handler det faktisk om hvilken tillit vi skal ha til Jesus selv. Det er kanskje det oppstandelsestroen er avhengig av. Dernest hvilken tillit skal vi ha til disiplene og øyenvitneskildringene.

Det vi vet, helt sikkert, er at de første kristne var helt og fullt overbevist om at Jesus var stått opp, og at de begynte å spre dette budskapet med fare for sine egne liv. Hvordan denne bevegelsen kunne starte uten noen start, altså oppstandelse, er jo da noe som også må kunne forklares på en rimelig og relevant måte dersom det ikke skjedde.

Jeg innrømmer gjerne at oppstandelsen er vanskelig å gripe, enda mer å begripe, men for noen fantastiske konsekvenser den har og får for det å være menneske. Vi er ikke de samme uten.

Menneske, gratulerer med dagen.

lørdag 3. april 2010

Salvador Dalís korsfestelse

I 1951 skrev Dalí: "My next Christ ... [should] be the painting containing the most beauty and joy of anything anyone has painted up to the present day. I want to paint the Christ who will be the absolute antithesis of the materialist and savagely anti-mystical Christ of Grünewald".

Og begge bildene gir oss en god mulighet til å reflektere litt over hvem Jesus var. Bildet henger i Metropolitan Museum of Art i New York. Det er vanskelig å velge hva man skal velge å stoppe ved i et stort museum, men dette bildet tiltrakk i hvert fall min oppmerksomhet.