Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

mandag 25. februar 2013

Hvorfor Bibelen ikke er ... kjedelig?

 
Enkelt og greit. Denne søndagsskoleplakaten viser jo det med all tydelighet. Så da er det slått fast.

søndag 24. februar 2013

Hvorfor Bibelen ikke er helt ferdiglest

Siden korte innlegg leses av flere enn ...

Kenneth E. Bailey i Jesus set med mellemøstlige øjne (ja, det skal være dansk):
Jo mere fortrolige vi er med en bibelsk beretning, jo vanskeligere er det at se den anderledes, end den altid er blevet forstået. Jo længere tid en unøjaktighed i traditionen får lov til at blive stående uanfægtet, jo dybere bliver den bundfældet i den kristnes bevidsthed.
 
Og derfor er bibelforskning, nye oversettelser og bibelkommentarer med på å gjøre denne boken rikere, og riktigere.

fredag 22. februar 2013

Spennende om lavkirkelig teologi

Prest Hallvard Jørgensen har i denne bloggposten spennende refleksjoner rundt det lavkirkelige miljøet han kommer fra, bl.a. NLM og Fjellhaug. Anbefaler likegodt bloggen hans til folk som er interessert i teologi og filosofi. Her kommer bokanbefalinger i hopetall.

Ærlig bok om troens midtlivskrise

Dette er mitt første møte med Lauren F. Winner. Jeg har lest hennes siste bok, Still. Notes on a mid-faith crisis. Og det var et spennende, litt annerledes møte. Boken ble av Christianity Today kåret til en av fjorårets beste kristne bøker.

Lauren F. Winner kommer fra et jødisk hjem, men konverterte til kristen tro. Hun beskriver sin første tid som kristen som en tid preget av sterk overbevisning og sterke følelser. Nå er det ikke slik lenger.

Some days I am not sure if my faith is riddled with doubt or whether, graciously, my doubt is riddled with faith. And yet I continue to live in a world the way a religious person lives in the world; I keep living in a world that I know to be enchanted, and not left alone. I doubt; I am uncertain; I am restless, prone to wander. And yet glimmers of holy keep interrupting my gaze.
Denne boken er ærlig. Bånn ærlig, så ærlig at det nesten gjør vondt innimellom. Det kan det bli en god bok ut av. I tillegg til at troen er i en ny, litt mer diffus fase, er hun nyskilt. Det er ikke noe hun tar lett på. Et mislykket ekteskap der hun selv bryter ut fordi hun føler det hele helt feil, fører nesten til at hun også mister troen. Dette skulle jo ikke skje henne, som overbevist kristen.

Boken er skrevet nesten som en dagbok. Kan minne litt om stilen til Philip Yancey, eller kanskje enda mer om Donald Miller (Blue like jazz). Dette er tro og tvil, angst og fortvilelse, blandet med alt det som gjør at troen holder seg fast midt i livskrisen. Det er nok mulig boken er litt mer kvinnebok enn mannebok (selv om det kanskje er helt forbudt å skrive noe sånt), men den kan selvfølgelig leses av alle. Fasitsvarene og den riktige teologien behandles ikke så mye her. Dette er personlig livs- og troshistorie, først og fremst. For mange av oss kan det i seg selv oppleves oppbyggelig.

Hun har skrevet flere bøker og fått spesielt stor anerkjennelse for hennes forrige bok Girl meets God. Den har jeg da ikke lest, men etter anmeldelsen til New York Times er stilen gjenkjennelig:

Winner is insatiable, and dauntless, in her search for religious truth, at whatever personal cost. The sheer energy of her quest, combined with refreshing honesty and flashes of wild humor, give her story its edge.

torsdag 21. februar 2013

Bart D. Ehrmans Jesus eksisterte

Jeg er opptatt av Jesus. Kanskje til og med mer enn gjennomsnittet opptatt av Jesus. Få personer er mer tolket og mistolket enn han opp gjennom historien, og få personer preger vår tenkning mer enn han. Jeg er stadig på jakt etter å forstå denne personen, hvem han egentlig var, hvordan han levde, osv. Derfor leser jeg gjerne lærde personers bøker om denne mannen. Sist lest er Ehrmans Did Jesus Exist?.

Den amerikanske bibelforskeren og forfatteren Bart D. Ehrman er også langt over gjennomsnittet opptatt av Jesus. Han er nok den bibelforskeren i verden som rager høyest når det gjelder popularisering av sin forskning. Forståelig nok, for han skriver veldig, veldig godt. Jeg har tidligere skrevet om Ehrman her. Det er lenge siden han trodde på Jesus, altså bekjente seg som kristen, men interessen er der likefullt selv om Ehrman regner seg som agnostiker i dag. Hans hovedinteresse er også å forstå hvem Jesus egentlig var, altså den historiske Jesus. Og med det er det sagt, Ehrman er ikke i tvil om at Jesus har eksistert.

Boken er ikke skrevet for å overbevise kristne. Kristne tror selvfølgelig at Jesus har eksisterte. Det samme gjør de fleste innenfor akademia. Men det finnes en gruppe Jesus-mytere (Jesus-mythisists) som er ovebevist at Jesus er en oppfinnelse av tidlige kristne. Hvordan denne myten har oppstått er de ikke enige om, enten den kommer fra dying-rising-gods-teori eller jødisk messiasforventning eller annet steds fra. Noen av dem er agnostikere og ateister, andre er new agere. Det er disse miljøene Ehrman skriver til i denne boken.

Jeg får vel skynde meg å si at jeg har begrenset kunnskap om disse miljøene. I en liten ordveksling med Bjørn Are Davidsen på Facebook ble jeg gjort oppmerksom på at boken til Ehrman kanskje er en dårlig bok akkurat i møte med dette miljøet. Jeg forstår ikke det, for han argumenterer veldig godt for at Jesus må ha eksistert. Selv om jeg hadde vært ateist, ville jeg ment han hadde gode argumenter. Jeg er ikke i tvil om at mange avsnitt fra denne boken holder lenge i møte med vanlige folks tvil om Jesu eksistens. Og jeg tør påstå at det holder i akademiske kretser også, blant historikere og bibelforskere flest.

Før jeg går videre, har jeg lyst til å skrive litt om mitt forhold til forskning rundt Jesus. Ehrman er opptatt av at den Jesus som forkynnes i dag i kristne menigheter ikke likner i det hele tatt på den historiske Jesus. Det er han ikke den første til å si. Og jeg er selvfølgelig enig. Det er ikke få ganger jeg hører kristen forkynnelse som virker lite i overensstemmelse med den Jesus vi møter i Bibelen. Mange har forsøkt å finne den historiske Jesus (som jeg tidligere har skrevet om på denne bloggen flere ganger), og kommet fram til svært forskjellige bilder. Bibeltekstene skal behandles på samme måter som andre tekster, det vil si at man bruker ulike kriterier for å fastslå hva som er sannsynlig eller usannsynlig. Jeg er fascinert av bibelforskning som foregår på denne måten. Det kan føre til mye rart, men det har uten tvil ført til en god justering av Jesusbildet til et riktigere bilde i dag enn for bare noen tiår siden.

Ehrmans Jesus er ikke guddommelig, har ikke noe kall fra Gud, eller oppfyller noen guddommelig funksjon. Som historiker er ikke Gud med i likningen, og alt må forstås som om Gud ikke er til stede på noen som helst måte. Det er spennende det. Hvis alt går opp uten at Gud trenger å være med, er det på en måte en utfordring for troen. I hvert fall for meg, til jeg har summet meg litt. Altså, når Ehrman viser utviklingen i hva kristne tenkte og trodde om Jesus, blir jeg både fascinert og urolig, på samme tid. Når ble Jesus Gud? Fra fødsel? Fra dåpen? Fra oppstandelsen? Var Guds rike konkret eller abstrakt? Visste Jesus egentlig hvem han var? Visste egentlig disiplene noe om hva de egentlig var med på? Dette er noen av spørsmålene bibelforskere i lang tid har debattert, og Ehrman er en tydelig, men omdiskutert stemme her. Han signaliserer allerede i denne boken at den neste boken skal handle om når Jesus ble Gud. Det vil det nok bli debatt av.

Utfordringen min i møte med Ehrman er at jeg nok ligger nærmere hans syn på Bibelen enn de fundamentalistiske kristne i USA sitt syn på Bibelen. Jeg trekkes stadig mot gode argumenter, i flere tilfeller har han de klart beste argumentene. Det er selvfølgelig gitt gode argumenter for andre syn enn Ehrman sitt syn på Bibelen, syn som ligger nærmere det jeg egentlig mener, for Ehrmans agenda klarer jeg nok ikke helt å godta. Men som sagt, jeg er alltid svak for god argumentasjon når jeg leser det. Moderate kristne i norsk og europeisk tradisjon kan nok være enig med Ehrman i både det ene og det andre. Han må leses kritisk, men man bør smake på alt og holde fast på det gode. Det handler ikke om å kjøpe alt eller ingenting av denne mannen.

Om Ehrmans Jesus til syvende og sist er historisk korrekt, vil vel kunne diskuteres i all evighet. Det er en stor porsjon tolkning og sannsynliggjøring her. Gode argumenter for det ene må alltid bli møtt med enda bedre argumenter for det andre, hvis man er uenig. La det beste argumentet vinne. N.T.Wright og James D.G. Dunn matcher selvfølgelig, og jeg leser disse med stor glede.

Ingen kan ta fra Ehrman at han skriver godt. Måtte kristne forskere holde han høyt som forbilde hva formidling gjelder.

onsdag 13. februar 2013

Fastetid ...

... kan være en tid der jeg gir avkall på noe for å gi plass til noe annet.

Tenk om jeg kunne gitt avkall (forstår noen hva det betyr lenger, forresten?) på noe som støyer i livet mitt, eller noe som tar for mye oppmerksomhet, for å komme nærmere noe bra. Gud, for eksempel. Det hadde vært fint.

Gud skal visst like seg godt i stillheten, sies det. Det er kanskje dit jeg burde gå i fastetiden.

Men så var det disse hverdagene da! Hverdagene tillater ikke slikt. Hverdagene spiser opp konsentrasjonen, tiden, viljen. Hverdagene bøyer seg ikke for hva som helst. Ubøyelige hverdager. Turer fram som om ingen hadde bestemt seg for noe som helst.

Så kan nok fastetiden for mange være den sikre veien til en snikende følelse av mislykkethet, både som menneske (uten disiplin) og kristen (uten plass for Gud). Faste havner fort i samme kategori som slanking og nyttårsforsetter. Noen få får det til, men de aller fleste gjør det ikke.

Den begynner visst i dag, forresten, fastetiden, på askeonsdag. Så hva gjør man? Melder seg ut av samfunnet? Kloster? Ørkenen? De færreste av oss gjør det, men vi drømmer om mer disiplin og mer Gud i livene våre.

En enkel bønn til Gud fra en enkel sjel ved inngangen til fastetiden:
Lær meg en måte å faste på som er så enkel at jeg kan klare det, og samtidig så krevende at jeg har noe å strekke meg etter, uten å miste målet oppi det hele, stillheten sammen med deg, Gud!

tirsdag 5. februar 2013

Det er makt i de foldede ... kart!

Vårt Land har i dag en artikkel om israelske og palestinske lærebøker. Et israelsk-palestinsk forskerteam har gransket lærebøkene som brukes i det israelske skoleverket, på ultraordokse skoler og på palestinske skoler.
– Både de israelske og de palestinske bøkene har en tendens til å beskrive negative handlinger fra de andre mot sitt eget samfunn, mens de tegner et positivt bilde av seg selv, heter det i rapporten.
 
Selv om bøkene fremmer sin sak, er det sjelden med "umenneskeliggjørende og demoniserende karakteristikker" av motparten både i israelske og palestinske bøker, skriver Vårt Land.

I et område der to folk kjemper om samme land, er det selvfølgelig mye makt i hvordan kart tegnes og formidles.
Bare 4 prosent av kartene i de palestinske lærebøkene viser den såkalte grønne linjen, eller har merket området vest for denne som Israel. Denne demarkasjonslinjen fra våpenhvilen mellom Israel og nabostatene i 1949 blir ansett som et utgangspunkt for fredsforhandlingene om en tostatsløsning.
Seks av ti kart i palestinske skolebøker tegner ingen grenser som viser Israel.
I israelske lærebøker blir det ikke vist noen grense mellom israelske og palestinske territorier, og palestinske områder er ikke merket av.
 Kanskje ikke så rart, siden det er kartet som er selve hovedproblemet i konflikten.

Amos Oz om fanatisme - Like aktuell.

Hvordan helbrede en fanatiker - Amos Oz Izzat al-Ghazzawi Kjell Olaf Jensen Øivind Arneberg

Den israelske forfatteren Amos Oz holdt forelesninger om fanatisme i Tübingen i Tyskland i januar 2002. De er gitt ut i boken Hvordan helbrede en fanatiker? som kom på norsk første gang i 2005, nyutgitt i 2010. Det begynner å bli noen år siden 2002, men det han sa er minst like aktuelt i dag som den gang. De to første forelesningene, Hvordan helbrede en fanatiker? og Når begge har rett, bør leses i sin helhet, men jeg skal gi noen smakebiter her.

Det handler om Midtøsten, om Israel og israelerne, om Palestina og palestinerne, om jøder, om arabere, men det handler om så mye mer enn det. Og det har sterk overføringsverdi til mange områder. Vi kan bli fanatikere på det meste.

Amos Oz er omstridt. Han er vanskelig å plassere, og han passer ikke inn i enkle kategorier. Han er krass mot Israels politikere, som han er det mot Palestinas politikere. Han er veldig krass mot europeeres holdning til konflikten, europeeres arroganse og behov for å tenke svart-hvitt. Om Israels nyere historie har han også tanker som i ene øyeblikket ser ut som pro-israelske, for så i neste øyeblikk å se ut som pro-palestinske. Rett og slett en spennende og utfordrende stemme.

Men tilbake til foreleseningene. Her kommer noen gode sitater:
Fanatisme er eldre enn Islam, eldre enn kristendommen, eldre enn jødedommen, eldre enn noen stat eller regjering, politiske systemer, eldre enn noen ideologi eller religion i denne verden. Fanatisme er dessverre en alltid tilstedeværende bestanddel av menneskenaturen; et ondt gen, om man ønsker å uttrykke det slik.
Fanatisme er ofte nært knyttet til dyp fortvilelse. Når man føler at livet ikke er annet enn nederlag, ydmykelse og ringeakt, kan man i fortvilelse lett gripe til voldelighet.
Vi husker sikkert hvordan nyateistene bruker et mantra om at moderat religion legitimerer fundamentalister og ekstremister, og at vi derfor bør kvitte oss med de moderate. Oz tenker nok litt annerledes:
Jeg vil påstå at det er kun de moderate i et gitt samfunn som er i stand til å legge en demper på fundamentalistene. Moderat islam er den eneste makt som kan innlemme fanatisk islam. Moderat nasjonalisme er den eneste makt som kan innlemme fanatisk nasjonalisme i Midtøsten og andre steder. Men dersom de moderate skal komme ut av skapet og ta makten fra fanatikerne, må det først være håp om bedre forhold og en løsning på problemene.
 
Jeg tror at fanatismens innerste vesen kan søkes i behovet for å tvinge andre til å forandre seg. Den alminnelige tilbøyeligheten til å forbedre sin neste, forandre på ektefellen, dirigere sine barn eller å rett på broren sin i stedet for å la dem være i fred. Fanatikeren er en svært uselvisk person. Fanatikeren er en stor altruist. Han er ofte mer interessert i deg enn i seg selv. Han vil frelse din sjel, fri deg fra synd, fra feiltakelser, fra røyking, fra din tro eller mangel på sådan, han vil forbedre dine spisevaner, eller helbrede deg for dine drikkevaner eller dine poliske valg.  
Vær på vakt, fanatisme er svært smittefarlig og sprer seg fortere enn virus. Man kan lett pådra seg fanatisme, selv når man forsøker å bekjempe den. Ved avislesning eller ved å se nyhetene på TV hver dag, vil du se hvor lett det er å bli anti-fanatisk fanatiker, anti-fundamentalistisk reformator eller korstogfarer mot hellige krigere.

Det er litt morsomt når han skriver at humor er en av løsningene på fanatisme. Han har aldri møtt en fanatiker med humor, en som kan le av seg selv. En fanatiker er ofte sarkastisk, selvhøytidelig og sarakstisk. Humoren kan redde forholdene mellom menneskene.

Om selve Israel-Palestina-konflikten skriver han at den ikke er en borgerkrig, men en internasjonal konflikt.
Kampen mellom israelske jøder og palestinske arabere er dypest sett heller ikke en religionskrig, selv om fanatikerne på begge sider gjør sitt beste for å få den til å være det. I virkeligheten er det ikke noe annet enn en kamp om et territorium, et smertefullt spørsmål om retten til "hvem sitt land er det egentlig". I sitt innerste vesen er det en konflikt mellom to parter, som begge har rett. 
En av de tingene som gjør den israelsk-palestinske, den israelsk-arabiske konflikten spesielt vanskelig, er det faktum at den i alt vesentlig er en konflikt mellom to ofre. To ofre for den samme undertrykkeren. Europa [...]
Men hvis jeg var europeer, ville jeg passe på ikke å vifte med fingeren til noen i det hele tatt. I stedet for å vifte med fingrene og kalle israelerne ditt eller palestinerne datt, ville jeg gjøre alt jeg kunne for å hjelpe begge sider, for begge er på nippet til å ta den mest smertefulle avgjørelsen i hele sin historie.
Oz minner oss europeere på vår egen historie, og vår egen rolle i denne konflikten. Nei, vi har kanskje ikke så mye å slå oss på brystet for. Jeg forstår godt at både israelere og palestinere sukker oppgitt over europeeres enkle og naive løsninger og pekefinger. Fanatikere finnes det både hos de og oss, i mange varianter. Vi får være på vakt. Amos Oz kan være en god påminnelse.

søndag 3. februar 2013

Velskrevet bok av en avhopper fra scientologikirken

Scientologi og scientologikirken sliter med et veldig dårlig rykte. De er litt i samme kategori som Jehovas Vitner, bare at de er færre og mindre synlige. I Norge ble ryktet enda verre etter at datteren til Olav Gunnar Ballo tok livet av seg bare timer etter en personlighetstest hos denne kirken.

Vi kunne glemt scientologene der, ignorert dem, hadde det ikke vært for disse kjendisene som stadig minner oss om at de finnes. Tom Cruise, John Travolta, Priscilla Presley, Lisa Marie Presley, jazzpianisten Chick Corea og superbassist Stanley Clarke, for å nevne de mest kjente. I Norge har Hans-Erik Dyvik Husby (Hank von Helvete) etter hvert blitt en tydelig talsmann for scientologene. Tydeligst ser vi det ved at han fronter Narconon-prosjektet og at han stadig tvitrer og uttaler seg negativt om psykiatrien (som er scientologenes hovedfiende). Vi kan få inntrykk av at scientologikirken vokser voldsomt i hele verden. Det stemmer ikke. Den har tilbakegang over alt.

Vi kunne glemt scientologene, hadde det ikke vært for at systemet og organisasjonen er innblandet i mange personlige tragedier.

Når en av toppene i dansk scientologi, Robert Dam (han fra Skavlan), etter 20 år i kirken, hopper av og skriver om sine opplevelser, ligger alt til rette for en interessant bok. Og det har det blitt. Han skriver så godt at jeg måtte ofre litt nattesøvn for å fullføre boka. Her kommer en kritisk analyse av grunnleggeren L. Ron Hubbards liv og lære, organisasjonens utvikling, og ikke minst om hans egen tid innenfor. Dette er sterk og utrolig sprø historie, som visstnok ikke skal være særlig unik i det hele tatt. Dam avslører svært traumatiske opplevelser. Det er lett å sammenlikne hans tilværelse med Prosessen av Franz Kafka. Det er nesten ikke til å tro hva de kan gjøre med enkeltmennesker.

Etter å ha lest denne boken sitter jeg igjen med noen hovedpunkter: 1. L. Ron Hubbard var genial og gal. Som gründer og forretningsmann var han en suksess. 2. Scientologikirken har svært lite med religiøsitet å gjøre. Den finner svakhetene dine, hjelper deg et stykke på vei, men sluker deg og din frihet gjennom nettverk og makt. Jeg syns oppriktig synd på de som er fanget og ikke kommer ut av det. 3. Hele kirken handler mest av alt om penger og kontroll over medlemmene.

Den religiøse fortellingen som ligger til grunn, skal visstnok ikke bli avslørt til scientologene før de har kommet et godt stykke opp i gradene. OT III var det vel. Og det er litt av en science fiction-fortelling. Thetanenes historie og Xenu er rene filmmanuset. Målet for en scientolog er at verden skal bli clear. Folk må jobbe med seg selv for først selv å bli clear. Da har man ingen tvangstanker, depresjoner, fobier eller andre psykiske lidelser. Man vil ha suksess og dessuten ha perfekt hukommelse. Problemet er at ingen opplever dette. Så hvorfor hopper de ikke av når det viser seg at det ikke funker? De er fanget i organisasjonen, både sosialt og økonomisk. Det høyeste nivået for en scientolog er å bli OT, som rett og slett er et supermenneske som ikke lenger er bundet til sin egen kropp. "Man kan reise fritt i tid, og man er i stand til å påvirke og kontrollere fysiske objekter så vel som andre menneskers tanker," skriver Dam. Problemet er at ingen noengang har opplevd dette heller.

Skeptikeren Gunnar Tjomlid skrev en blogg for noen år siden om sitt møte med scientologene på Karl Johan. Interessant. Her hinter han flere ganger om at scientologenes lære ikke er særlig mer absurd enn kristendommen. Jeg lurer på om han egentlig har reflektert over dette? Jeg må i hvert fall protestere. Jo, det er vesensforskjeller på nesten alle nivåer.

Robert Dam har skrevet en veldig god og opplysende bok om noe de fleste av oss kan lite om. Selv om boken er utgitt på Lunde Forlag, ender den ikke med at han blir kristen eller noe. Hvor han står i dag, aner jeg ikke. Det kommer heller ikke fram av boken. Der avslutter det med at han tar endelig farvel med læren og organisasjonen. Måtte mange følge etter.