Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

tirsdag 5. februar 2013

Amos Oz om fanatisme - Like aktuell.

Hvordan helbrede en fanatiker - Amos Oz Izzat al-Ghazzawi Kjell Olaf Jensen Øivind Arneberg

Den israelske forfatteren Amos Oz holdt forelesninger om fanatisme i Tübingen i Tyskland i januar 2002. De er gitt ut i boken Hvordan helbrede en fanatiker? som kom på norsk første gang i 2005, nyutgitt i 2010. Det begynner å bli noen år siden 2002, men det han sa er minst like aktuelt i dag som den gang. De to første forelesningene, Hvordan helbrede en fanatiker? og Når begge har rett, bør leses i sin helhet, men jeg skal gi noen smakebiter her.

Det handler om Midtøsten, om Israel og israelerne, om Palestina og palestinerne, om jøder, om arabere, men det handler om så mye mer enn det. Og det har sterk overføringsverdi til mange områder. Vi kan bli fanatikere på det meste.

Amos Oz er omstridt. Han er vanskelig å plassere, og han passer ikke inn i enkle kategorier. Han er krass mot Israels politikere, som han er det mot Palestinas politikere. Han er veldig krass mot europeeres holdning til konflikten, europeeres arroganse og behov for å tenke svart-hvitt. Om Israels nyere historie har han også tanker som i ene øyeblikket ser ut som pro-israelske, for så i neste øyeblikk å se ut som pro-palestinske. Rett og slett en spennende og utfordrende stemme.

Men tilbake til foreleseningene. Her kommer noen gode sitater:
Fanatisme er eldre enn Islam, eldre enn kristendommen, eldre enn jødedommen, eldre enn noen stat eller regjering, politiske systemer, eldre enn noen ideologi eller religion i denne verden. Fanatisme er dessverre en alltid tilstedeværende bestanddel av menneskenaturen; et ondt gen, om man ønsker å uttrykke det slik.
Fanatisme er ofte nært knyttet til dyp fortvilelse. Når man føler at livet ikke er annet enn nederlag, ydmykelse og ringeakt, kan man i fortvilelse lett gripe til voldelighet.
Vi husker sikkert hvordan nyateistene bruker et mantra om at moderat religion legitimerer fundamentalister og ekstremister, og at vi derfor bør kvitte oss med de moderate. Oz tenker nok litt annerledes:
Jeg vil påstå at det er kun de moderate i et gitt samfunn som er i stand til å legge en demper på fundamentalistene. Moderat islam er den eneste makt som kan innlemme fanatisk islam. Moderat nasjonalisme er den eneste makt som kan innlemme fanatisk nasjonalisme i Midtøsten og andre steder. Men dersom de moderate skal komme ut av skapet og ta makten fra fanatikerne, må det først være håp om bedre forhold og en løsning på problemene.
 
Jeg tror at fanatismens innerste vesen kan søkes i behovet for å tvinge andre til å forandre seg. Den alminnelige tilbøyeligheten til å forbedre sin neste, forandre på ektefellen, dirigere sine barn eller å rett på broren sin i stedet for å la dem være i fred. Fanatikeren er en svært uselvisk person. Fanatikeren er en stor altruist. Han er ofte mer interessert i deg enn i seg selv. Han vil frelse din sjel, fri deg fra synd, fra feiltakelser, fra røyking, fra din tro eller mangel på sådan, han vil forbedre dine spisevaner, eller helbrede deg for dine drikkevaner eller dine poliske valg.  
Vær på vakt, fanatisme er svært smittefarlig og sprer seg fortere enn virus. Man kan lett pådra seg fanatisme, selv når man forsøker å bekjempe den. Ved avislesning eller ved å se nyhetene på TV hver dag, vil du se hvor lett det er å bli anti-fanatisk fanatiker, anti-fundamentalistisk reformator eller korstogfarer mot hellige krigere.

Det er litt morsomt når han skriver at humor er en av løsningene på fanatisme. Han har aldri møtt en fanatiker med humor, en som kan le av seg selv. En fanatiker er ofte sarkastisk, selvhøytidelig og sarakstisk. Humoren kan redde forholdene mellom menneskene.

Om selve Israel-Palestina-konflikten skriver han at den ikke er en borgerkrig, men en internasjonal konflikt.
Kampen mellom israelske jøder og palestinske arabere er dypest sett heller ikke en religionskrig, selv om fanatikerne på begge sider gjør sitt beste for å få den til å være det. I virkeligheten er det ikke noe annet enn en kamp om et territorium, et smertefullt spørsmål om retten til "hvem sitt land er det egentlig". I sitt innerste vesen er det en konflikt mellom to parter, som begge har rett. 
En av de tingene som gjør den israelsk-palestinske, den israelsk-arabiske konflikten spesielt vanskelig, er det faktum at den i alt vesentlig er en konflikt mellom to ofre. To ofre for den samme undertrykkeren. Europa [...]
Men hvis jeg var europeer, ville jeg passe på ikke å vifte med fingeren til noen i det hele tatt. I stedet for å vifte med fingrene og kalle israelerne ditt eller palestinerne datt, ville jeg gjøre alt jeg kunne for å hjelpe begge sider, for begge er på nippet til å ta den mest smertefulle avgjørelsen i hele sin historie.
Oz minner oss europeere på vår egen historie, og vår egen rolle i denne konflikten. Nei, vi har kanskje ikke så mye å slå oss på brystet for. Jeg forstår godt at både israelere og palestinere sukker oppgitt over europeeres enkle og naive løsninger og pekefinger. Fanatikere finnes det både hos de og oss, i mange varianter. Vi får være på vakt. Amos Oz kan være en god påminnelse.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar