Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

søndag 27. februar 2011

Koselige, lettleste og intelligente bøker av Kreeft

Jeg koser meg veldig med dialogbøkene til Peter Kreeft om dagen. Den morsomste er kanskje hans halvgamle bok fra 1987 med tittelen "Socrates meets Jesus". Egentlig er det ustyrtelig morsomt hvordan han avkler litt moderne og liberale teologiske strømninger på en brilliant måte. Jeg digger det litt ekstra for det passer så godt med fordommene mine.

"Socrates meets Hume" fra 2010 er litt tyngre, men ikke avskrekkende hvis du ikke har allergi for filosofi. Det skal sies at bøkene er skrevet for en vanlig ikke-altfor-utdannet leser, slik jeg leser det. Altså lett å lese, lett å forstå, lett å henge med. Hvor konsekvent var egentlig Hume i sin skeptisisme? Hva har konsistent? Kan man egentlig være skeptiker slik Hume mente?

Bøkene er skrevet i dialogform, nesten som teatermanus. Typisk for Sokratesdialogene er at Sokrates spør og spør de han møter for å finne ut hva de faktisk mener og tror, og om de følger sine egne overbevisninger, om de har gode argumenter og om det inneholder noen motsigelser det de sier. Og Kreeft krydrer det med masse søt humor.

Kreeft har skrevet mange flere slike bøker, om Descartes, Sartre, Kant, etc. Noen som har lest noen av disse?

lørdag 26. februar 2011

John Grays syndige mennesker

Morgenbladet har denne uken et interessant intervju med politisk filosof og forfatter John Gray. Jeg har ikke lest noen bøkene hans, men jeg har jo skjønt at han er relativt omdiskutert i politiske kretser.

John Gray er ikke pessimist. Han mener mennesket er en uforbederlig synder.
- Den beste delen av kristendommen er nå for tiden den mest upopulære, nemlig doktrinen om arvesynden, sier John Gray.
Og dette får selvsagt stor betydning for hvordan han tenker politikk. For Gray står det helt klart at verden ikke blir bedre og bedre.
Ideen han vil til livs, er troen på at mennesker kan skape en bedre verden enn den de har levd i til nå. Den stammer fra våre emosjonelle lengsler, ikke vår fornuftige erkjennelse. Den er, har han skrevet, "Prozac for de tenkende klasser". Ideen om at verden går fremover, at menneskeheten forbedres, at vi sakte kryper frem mot en harmonisk, bedre og lykkeligere fremtid, er den røde tråden i når sagt all tenkning de siste hundre årene, mener Gray. Ideen er, mener han, det reneste visvas - usann og skadelig.
Det kan godt være at Gray står for veldig mye jeg selv ikke står for, det vet jeg ikke nok om, men på dette området tror jeg han har helt rett. For meg er tanken om at mennesket er et syndig, begrenset og skjørt vesen, ikke noe kirken har funnet på for å holde folk nede, som det sies i Så som i himmelen, men en høyst realistisk beskrivelse av virkeligheten. Jeg vet ikke om man nødvendigvis ender i pessimisme av dette, men noen grunn til stor optimisme er det vel heller ikke.
Alle de politiske katastrofene i det 20.århundre hadde dette til felles: en idé om at nye sosiale omgivelser skaper nye mennesker - en bedre verden skaper bedre mennesker.
"Menneskets historie er en serie av katastrofer med sporadiske perioder av fred og sivilisasjon"
Hvilken politisk løsning som er løsningen på dette problemet, blir da neste spørsmål, og det er vel ikke gitt.
Politikk, skriver han, er "kunsten å finne opp midlertidig medisin mot tilbakevendende onder - en rekke botemidler, ikke et redningsprosjekt".
Ethvert fremskritt er midlertidig og skjørt fordi menneskets natur i én forstand aldri lar seg forbedre. Roten til det onde ligger ikke der ute, i samfunnet eller strukturene. Som Grays favorittforfatter Joseph Conrad slo fast: mørkets hjerte ligger i oss selv.
For meg som kristen klinger dette veldig riktig, og jeg har mange ganger lurt veldig på hvorfor folk har så lett for å ta avstand fra tanken om "det syndige mennesket". Hvor kommer den voldsomme optimismen fra? Jeg forstår det rett og slett ikke. I nyreligiøse miljøer er det ekstra påtagelig og kritikken mot kirkens syn på synd ekstra tydelig, men det blir ikke mer sant av å putte det inn i en nyreligiøs forpakning. Snarere tvert i mot.

Men tilbake til Gray. Ja, politikere skal jobbe med å skape et samfunn som er best mulig. Det tror jeg på.

Men selv i et godt samfunn vil menneskene ha behov for å kunne gjøre opp sin synd, legge fra seg det som tynger og motta nåde. Ikke påtvunget og unaturlig slik som i mange filmer og framstillinger, men ærlig og oppriktig. Umoderne? Sikkert. Men jeg har kommet fram til at syndsbekjennelsen som er et fast ledd i hver eneste gudstjeneste i kirken, både snakker sant om mennesker, og løfter folk opp fra pessimismen. Det er håp.

For meg fungerer det ikke slik at jeg ramser opp en masse enkeltsynder jeg kommer på, men mer en generell bekjennelse av egen utilstrekkelighet og egoisme.

tirsdag 22. februar 2011

Agenda 3:16 om eks-kristne

Normisjons tidsskrift Agenda 3: 16 har i siste nummer satt søkelys på hvorfor kristne forlater troen. Det kan godt hende at journalist Olav Elgvin og redaktør Per Arne Gjerdi får litt pes av noen for å ha latt tvil og vantro slippe til i et ”menighetsblad” som er ment for å skape tro. Jeg vil heller rose Agenda 3:16 for å ha vært modige nok til å løfte fram et vanskelig og svært viktig tema, og Olav Elgvin har gjort det bra.

Selvfølgelig er det vondt å lese intervjuene om de som en gang trodde, men som av forskjellige grunner ikke gjør det lenger. For det var jo ikke slik det burde gått. Likevel, de fleste, for ikke si alle kristne kjenner ganske mange som ikke lenger ”er blant oss”, og sånn sett er det ikke et veldig fjernt tema for noen. Det nye er eventuelt at de får snakke ut i et kristent blad, selv om det sikkert har hendt før det også. Agenda 3:16 har intervjuet Gunhild Garcia de Presno, Andreas Holmqvist og Øystein Elgarøy.

Den amerikanske journalisten Drew Dyck har skrevet boken ”Generation Ex-Christian. Why young adults are leaving the faith … and how to bring them back”. Jeg forstår det slik at det er denne boken som er grunnlaget for at temaet blir tatt opp i bladet også.


- Folk forlater kristen tro av mange ulike grunner. Men én ting gikk igjen hos så å si alle jeg pratet med: Tankene de gikk og bar på ble ikke tatt godt imot av de kristne de hadde rundt seg.
Sier Drew Dyck. Og jeg tenker at dette er mer enn god nok grunn til at kristne bør lytte intenst og studere svært nøye hvorfor.

Dycks seks grunnleggende typer av eks-kristne er nyttige. Jeg siterer fra Agenda 3:16:

1. Den postmoderne. Den postmoderne mener at det finnes mer enn én sannhet. Kristendommen kan være ”sann” for noen, men ikke for andre. De er mer opptatt av opplevelser enn av fornuft.


2. Brent barn. Det brente barnet har hatt negative opplevelser knyttet til kristne miljøer eller en kristen oppvekst, og ender med å ta avstand fra kristendommen.


3. Rasjonalisten. I motsetning til den postmoderne er rasjonalisten opptatt av fornuft og sannhet. Rasjonalisten mener at kristendommen ikke er fornuftig , fordi den bryter med et materialistisk vitenskapelig verdensbilde.


4. Den ny-religiøse. Dyck kaller dem ”neo-paganister”, og bruker bevegelsen Wicca som eksempel. De er opptatt av jorda og miljøet, og søker et religiøst liv som er mer opptatt av her og nå enn det som kommer etter døden. I tillegg har mange av dem en feministisk profil.


5. Opprøreren. Dyck skiller mellom to typer opprørere. Den ene typen har prinsipielt problemer med autoriteter, inklusiv Gud. Den andre typen er moralske opprørere, som ikke vil la seg begrense av den tradisjonelle kristne moralen.


6. Den som flyter med. Dyck mener at dette er den vanligste typen eks-kristne. Det er folk som var kristne fordi de var i et kristent miljø i ungdomstiden, men som flyter videre når de havner i et ikke-kristent miljø.
Denne listen er et utmerket utgangspunkt for samtale og refleksjon både i menigheter og bibel-/samtalegrupper. Hvordan ta folk på alvor når de kommer med sine tanker og tvil på et tidlig stadium? Og en av mine kjepphester, arbeid grundig med å gi så gode svar som mulig. Dårlige svar er heller ingen kristen dyd, sier nå jeg.

Artiklene er herved anbefalt.

lørdag 19. februar 2011

Hva er ... - bøkene

Universitetsforlaget har en serie bøker de kaller "Hva er" der ulike fagområder blir presentert på en kort og oversiktlig måte. Jeg har lest noen av disse og må si jeg liker formatet og intensjonen godt.

Sist leste bok fra min side er Hva er fysikk av Gaute T. Einevoll. Anbefales for alle som trenger å få en del begreper på plass. Dette er ikke mitt fagområde, så min opplevelse er en amatørs opplevelse. Det finnes helt sikkert like gode eller bedre innføringer i fysikk, men denne gjør jobben sin på de sidene den har til rådighet.

Siden jeg nevner den her, skjønner sikkert noen at den har noe med mitt interesseområde og fagfelt å gjøre likevel. Jeg siterer gladelig fra et avsnitt i boka og tenker at dette liker jeg:

I dag er konfliktnivået mellom kirken og fysikkfaget lavt, i alle fall i våre deler av verden. Pave Johannes Paul II gav til og med Galilei og heliosentrismen en slags oppreisning i 1992. En rekke fysikere er kristne og synes å mene at fysikk og religion omhandler to atskilte domener av tilværelsen, og at Bibelens beskrivelse av for eksempel skapelsen skal forstås metaforisk og ikke bokstavelig. Det er ingen særlig forskjell i måten kristne og ikke-kristne fysikere praktiserer eller vurderer sitt fag på. Noen synes dette er underlig og mener at det er inngått en slags stilltiende våpenhvile hvor kirken har sluttet å forfølge vitenskapsmenn og vitenskapsmenn har sluttet å hevde at det de finner ut, har noen konsekvenser for gudstro.
Her er det ingen klar konsensus, men det er i alle fall ikke mulig samtidig å tro på Big Bang-teorien og at jorda ble skapt for 6000 år siden.
Jeg er ikke sikker på at han tegner et helt riktig bilde av virkeligheten her, for vi kan problematisere og nyansere både det ene og det andre. Det siste avsnittet ser jeg ingen grunn til å problematisere. Her har han helt rett. Men grunnen til at jeg liker disse sitatetene, er først og fremst at han ikke går i mytefella ved å si at fysikk og religion står i en evig konflikt, slik altfor mange, selv de som burde vite bedre, gjør.

onsdag 16. februar 2011

Kristne og fornuften

Jeg skal ikke skryte på meg å være spesielt smart, for det er jeg virkelig ikke. Tro meg. Men jeg har en stor forkjærlighet for fornuften og alt hva den kan finne ut. Og jeg har veldig sans for nysgjerrigheten, som jeg mener er en helt sentral del av det å være menneske. Nysgjerrighet kombinert med fornuft blir vel fort til vitenskap, skulle jeg tro.

I bokprogrammet om vitenskap og religion som ble sendt på NRK for en uke siden, sa forfatter Ian McEvan: "Religion er nysgjerrighetens død". Dette provoserer meg på en måte, for jeg mener dette ikke kan stemme, samtidig som jeg må si at kanskje han dessverre har rett i mange tilfeller.

For meg er troen ingen hindring, snarere tvert i mot. Å søke alle de svarene vår menneskelige hjerne har mulighet for å finne, er mulig å kombinere både med troen på en skaper og troen på en Gud som åpenbarer seg i historien. Hvorfor kristne skulle være mindre nysgjerrige på verdens tilblivelse, oppbygging og utvikling enn ateister, klarer jeg ikke å se. Intellektuell sløvhet er ingen kristen dyd.

Jeg lurer på om ikke det fortsatt er slik i noen kristne miljøer at tenking er litt farlig, for det kan føre oss bort fra Gud. Bibelvers med advarsler om å legge vekt på menneskelig visdom framfor Gud, kommer fort opp på banen. Hvis vi begynner å stille for mange spørsmål, er det et tegn på at vi ikke stoler nok på det Gud har sagt oss. Alt i meg protesterer mot en slik teologi, altså ikke bibelversene, men kristnes bruk av dem. Og for å være helt ærlig, jeg kan bare ikke skjønne at Gud et eneste sted advarer mot fornuften. Men som med så mye annet, fornuften kan brukes til noe godt og til noe vondt. Vi kan utvikle medisiner, og våpen. Maskiner til å bygge opp, maskiner til å ødelegge. Vi kan utvikle tankesystemer som motarbeider Gud, som f.eks. materialisme, eller som harmonerer med Gud. Når Dawkins hevder vitenskapen fjerner Gud, må andre vitenskapsfolk protestere mot at vitenskapen skal eies av ateismen.


Jeg tror dessverre at altfor mange kristne ikke er nysgjerrige, i hvert fall ikke nysgjerrige nok. McEvan har derfor helt rett. De har fått de svarene de trenger for å leve sine liv og har ikke behov for å forske så mye mer. Jeg beklager dette. For er det noe vi trenger framover, så er det at kristne mennesker bruker tanker og krefter på viktige områder innenfor vitenskap og filosofi. Hvorfor skulle den arenaen være forbeholdt ateister? Dette ligger meg virkelig på hjertet: Hvor er de kristne tenkerne i samfunnsdebatten og i fagdebattene?

Helt grunnleggende i mitt menneskesyn som kristen er at Gud har skapt oss med masse evner og gaver og vil at vi skal bruke alle gavene vi har fått. Og jeg tror Gud har skapt oss rimelig intelligente med et ønske om at vi skal bruke fornuften for alt den er verdt.

For meg er det stor inspirasjon i å lese kloke kristne tenkeres bøker. Dessverre er det altfor få av dem som er tilgjengelig på norsk. Da ville nok mange flere ha lest dem.

fredag 11. februar 2011

Karismatiske ledere med farlig makt

Jeg har nettopp sett en dokumentarfilm om pastor Jimmy Jones og hans kirke, the Peoples Temple. En skikkelig skremmende tankevekker på linje med andre verdenskrig. Dette er historien om hvor utrolig galt det kan gå når folk lar seg forføre av en karismatisk leder, i dette tilfelle en prest. Jeg var ti år i 1978 da nyhetene kom om at 909 mennesker i Jonestown hadde tatt "selvmord". For en tragedie.

Jim Jones hadde veldig mye bra ved seg. I begynnelsen av sin pastorgjerning kjempet han sterkt for at menigheten skulle stå på de svakes side, og ikke minst at hvite og svarte skulle være sammen i samme kirke. Dette vakte oppsikt i Indiana, der den første menigheten holdt til. Han startet som en vanlig (?) pinsepastor, en sterk og karismatisk leder folk ville høre på og følge.

Etterhvert forkaster han Bibelen og innsetter seg selv nærmest som Gud. Man kan godt si at fra dette øyeblikket forlater han sin kristne arv. Likevel, det er unektelig mye likt mellom Jim Jones og andre karismatiske predikanter, det kan vi ikke kom bort fra.

Jim Jones lever mer og mer et dobbeltliv, med en ytre perfekt side mot menigheten, og en annen mer privat side med alkohol, stoff og fri sex. Etter hvert utvikler han paranoide trekk. Han blir galere og galere. Det er derfor skremmende hvilken makt han likevel hadde på sine menighetsmedlemmer.

Det er ikke vanskelig å ta avstand fra the Peoples Temple og Jim Jones. Men hvor på veien var det folk burde ha stoppet opp, protestert og snudd ryggen til? Når han faket en helbredelse av en kvinne i rullestol, som viste seg å være en høyst oppegående sekretær? Problemet var at menigheten ikke visste noe om at dette var skuespill. Skulle de ha skjønt at noe var galt når han kastet vekk Bibelen og deretter satte seg selv endelig i sentrum? For meg, helt klart der, men jeg tror de skulle ha stoppet han langt før.

Det er jo makten over søkende og lidende mennesker som skremmer. En karismatisk personlighet tiltrekker seg slike spesielt. Vi befinner oss altså i andre enden av skalaen av der mange vil plassere prester i Den norske kirke, for å spille på klisjéen av presten.

Når gudstjenesten blir et show med en superstjerne som har forsamlingen i sin hule hånd, bør alle alarmklokker være klare til å ringe ved det minste overtramp. Jeg har vært på møter der det har blitt gjort og sagt ting fra podiet som overhodet ikke er bra, men stort sett unngår jeg slike sammenhenger. Litt for ofte opplever jeg at kristne er for lite kritiske, for man skal jo ikke være kritisk når Gud virker i møtet. Jeg er ikke sikker. Paulus, for å ta et bibelsk eksempel, refser menigheten i Korint kraftig for hva som skjer når de feirer gudstjenester. Jo, jeg tror det er veldig lov å tenke. Det kan til og med være lurt å prøve å se det hele utenfra, og spørre seg: Tåler dette dagslyset?

Det foregår mye debatt akkurat nå om dette og liknende saker i disse dager. Jeg tror det er både riktig og viktig å sette lyset på maktmisbruk, for det er vel til syvende og sist det vi snakker om. Levi Fragell har lagt ut en filmsnutt av Benny Hinn i en artikkel på Fri Tanke for å vise hvor ille en del kristne predikanter fortsatt er. Hinn er et veldig godt eksempel på en karismatisk leder med veldig stor makt over mange mennesker. Jeg har sett og hørt en del på Benny Hinn, og jeg er mildt sagt kritisk til mye av det jeg ser. Benny Hinn er ikke Jimmy Jones, men man trenger ikke være humanetiker for å se likheter på en del områder.

For meg er filmsnutten nedenfor ingen god opplevelse, selv om den skjer aldri så mye i en kristen ramme. Dette er, slik jeg ser det, Benny Hinn show der han herjer med menneskene rundt seg. Jeg vet mange kristne vil være uenige med meg, men det får heller være.

torsdag 3. februar 2011

Bibelsteder kristne kan. Ta testen.

Kristne har sitt eget stammespråk akkurat som alle andre grupper. Den som har vært en del i kristne sammenhenger, vet at noen bibelsteder er viktigere og hyppigere i bruk enn andre. Disse bibelstedene glir inn i språket.

Tidene forandrer seg, og det er kanskje ikke de samme versene dagens kristne ungdom kan, som det forrige generasjon kunne. Men her er i hvert fall en liten test på ganske sentrale Jesus-sitater jeg mener er viktige i mange kristne miljøer i dag.

Test deg selv. Fyll ut resten av setningen/verset.

  1. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men ...
  2. Før himmel og jord forgår, skal ikke ...
  3. Fader vår, ...
  4. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, ...
  5. La de små barn komme til meg, ...
  6. Du skal elske Herren din Gud ...
  7. Min Gud, min Gud, ...
  8. Be, så ...
  9. På frukten skal ...
  10. Ingen tenner et lys og ...
  11. Jeg og Faderen er ...
  12. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så ...
  13. For den som setter seg selv høyt, skal ...
  14. Det er lettere for en kamel å gjennom et nåløye ...
  15. Gi keiseren hva keiserens er, ...
  16. Far, om du vil, ta dette beger fra meg! ...
  17. Ingen kan se Guds rike hvis ...
  18. For så høyt har Gud elsket verden ...
  19. Den av dere som er uten synd, ...
  20. Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde ...
  21. Jeg er veien, ...
  22. Jeg er vintreet, dere ...
Svarene kan du finne selv, f.eks. på bibelen.no. Hvor mange klarte du?

onsdag 2. februar 2011

Grubling og tvil

Jeg tror vi er mange kristne som stadig stiller både undrende og kritiske spørsmål til vår tro. Det syns jeg er helt ok. Dette oppleves som regel litt negativt, som en uro eller en slags tvil. Troen bør jo tåle det, tenker jeg.

Jeg forstår samtidig de som blir litt bekymret for tvilsfokuset. En liten oppklaring om hva jeg mener er vel kanskje på sin plass.

Når jeg skriver positivt om tvil, mener jeg ikke grubling. En del mennesker er skrudd sånn sammen at de blir gående rundt med en uro og sterk tvil inni seg på en svært destruktiv måte. Grubling definerer jeg da som det å surre rundt med tankene sine i en negativ sirkel man ikke kommer ut av. Tankesirkel er stikkordet. De samme tankene om igjen og om igjen uten at man klarer å komme videre. Grubling fører sjelden til noe godt og ender fort i pessimisme og depresjon. Tenker jeg.

Jeg vil aldri slå et slag for grubling. Dessuten er det den nest verste måten man kan håndtere tvilen på. Den verste er å fornekte tvilen som er der.

Jeg tenker at tvil fortjener å bli tatt på alvor. Tvilen fortjener gode svar. Derfor ser jeg tvilen som en ypperlig mulighet til å undersøke hva jeg tror på. Tvilen fører meg inn i samtaler med folk om det jeg tenker på, gjerne andre kristne. Tvilen fører meg til bøker. Det finnes så mange som har jobbet med akkurat det jeg lurer på før meg. Og tvilen fører meg til enda mer gransking av Bibelen. Hva står det egentlig?

Jeg sier altså ikke "Hipp Hurra for tvilen", hvis noen skulle tro det. Men jeg sier: "Tvil, du fortjener et godt svar. Jeg skal se hva jeg finner". Og til grublingen i meg sier jeg: "Ta deg ferie!"

tirsdag 1. februar 2011

Et par tanker om bønn

Jeg tror på bønn.

Om bønnen blir bedt uten noen klar forestilling om hvem mottakeren er, vil det like fullt være en bønn. Håpet om at noen hører, er også en slags bønn.


Det vil si, jeg tror bønn er noe mer enn å konsentrere seg om å ønske noe eller å tenke gode tanker. Bønn høres av noen. Jeg tror av Gud selv. Uten at noen hører, uten noen til å oppfatte det som bes, kan det neppe kalles bønn. Folk må gjerne krysse fingre, men uten noen til å oppfatte budskapet i de kryssede fingrene, er det hele nokså meningsløst.

Som kristen har jeg et klarere bilde av denne mottakeren. Det er ikke lenger en diffus person, et noe eller noen i det fjerne. Jeg vender mine bønner til den samme Gud jeg møter i Jesus. Dette gjør bønnen personlig og nær, altså noe som skjer mellom to personer som kjenner hverandre.

Hvis du spør kristne om hva som egentlig skjer i bønnen, vil nok svarene gå i to retninger. Den ene, og kanskje vanligste tanken er at vi sender et budskap med bønn om for eksempel hjelp el.l. til Jesus. "Be, så skal dere få." Så vil han svare med enten JA, NEI, eller VENT, har jeg hørt en del ganger. Man kan smile litt av det, men helt ulogisk er det likevel ikke, hvis Gud finnes og har ører å høre med.

Den andre tanken er kanskje den viktigeste, og den er mer uttrykt hos modne kristne enn hos umodne, og kanskje mer i den katolske tradisjonen enn i bedehustradisjonen. Bønn er først og fremst å være sammen med Gud og la hans vilje smitte over på min vilje slik at jeg til syvende og sist vil det Gud vil. "La din vilje skje." Bønn kan altså være bønn uten ord. Ved at jeg er sammen med Gud, forandres jeg. Bønn fører til at noe skjer med meg.

Begge disse tankene er i tråd med Jesu egne ord om bønn. For meg har bønnens fokus etter hvert flyttet seg mer og mer over på det å være stille sammen med Gud. Mer og mer over på å søke hans vilje. Mindre og mindre handler det om at jeg leverer en bestilling til Gud. Dette høres kanskje fromt ut, men det er ikke så farlig.

En for ensidig vekt på "bestillingsbønnen" setter meg og min verden i fokus på en slik måte at egoismen min vil stortrives i den. "Gud, gi meg en Mercedes." På den annen side, en fare ved ensidig å legge vekt på at Gud skal forandre meg, er at jeg nedvurderer bønnens viktighet og virkning på andre enn meg selv slik at jeg slutter å be for andre.

Kristen bønn handler om å si ja takk begge deler, samtidig. Å be i spenningsfeltet mellom disse to, er en kunst. Kanskje noe vi må lære, igjen og igjen. I Fadervår ber jeg både om at Guds vilje skal skje, og om at Gud må gi oss i dag vårt daglige brød. Det er ikke uten grunn at den er gitt oss som forbilde for all bønn.

Jeg tror på bønn, men jeg vet ikke helt hva som skjer når jeg ber. Fadervår er den fineste bønnen jeg vet om. Den tror jeg veldig på. Mine egne bønner formulert med mine egne ord, er vel heller nokså skrøpelige mange ganger.