Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

mandag 31. desember 2012

Refleksjoner 31.12.12

Nå samles skyer over horisonten, sang vi da jeg var tenåring. Sangen, som er skrevet av Hans Olav Mørk, synges kanskje ikke lenger, men la det være en innledning til disse tankene. Samgen beskriver verden og tiden vi lever i som en storm.

Det er ofte vemodet som preger meg litt når nok et år er gått. Jeg får behov for å gjøre opp status. Vurdere om det ble slik jeg hadde tenkt eller drømt om. Hva er summen av årets dager? Jeg reflekterer litt høyt her om tema dere finner igjen på denne bloggen, så får den personlige delen av oppsummeringen min være min alene.

I Norge lever vi som det store unntaket i verden. Det føles nesten litt frekt. Vår økonomi bærer oss på tvers av alle andre. Det stormer i verden, i Europa og USA. Det kommer hit også, men foreløpig er det bare skyene vi ser av den kommende stormen.

Likevel sliter vi. Vi er ikke lykkelige. Vi er fanget av noe som gjør oss vondt, uten at vi helt får taket på hva det er. Bekymringer, angst og depresjoner, og ikke minst ensomhet. Det høres så klisjefyllt ut, men du trenger ikke følge mye med i aviser og nyheter for å få følelsen av at det stemmer. Vi har alt, men det er også alt vi har.

Så derfor prøver vi å more oss. Å, hjelp så mye vi prøver å more oss. Aldri før har vel tv-kanalene gitt oss mer underholdning. Denne høsten har jeg prøvd å få med meg I kveld med Ylvis, Asbjørn Brekke Show, Brille, Farmen, Norske Talenter, Senkveld, Nytt på Nytt, Torsdag kveld fra Nydalen, for å nevne noen av de ukentlige programmene. Og jeg kommer til et punkt etter noen uker der jeg får denne sterke følelsen av tomhet. Hva er det vi holder på med? Hvor er vektleggingen av det meningsfulle, det som trenger dypt ned i oss og gir oss mening? Finnes det?

Av og til ser vi programmer som rører dypt. Når noen finner sine foreldre, søsken eller familie etter årevis fra hverandre. Da kjenner vi at vi rører ved noe viktig.

Avstanden mellom menneskene i Norge blir større, tror jeg. Avstanden til både familie og naboer kan være uoverkommelig stor. TV og Internett skaper ikke mer nærhet, bare liksomnærhet. Vi blir ensommere. Mange sitter alene. Vi trenger ikke handle i butikken, vi bestiller på nettet. Vi trenger ikke prate med hverandre, vi kan taste. Slik er det blitt, og det er ikke sikkert vi kan gjøre noe med det, men det gjør oss neppe lykkeligere.

Jeg tror lykke på en eller annen måte er knyttet til fellesskap. Det å høre sammen med noen. Det å kunne dele med noen. Det å kunne komme, være seg selv, bli sett og se. For stadig færre er dette fellesskapet å finne i kirken. Vi har tapt noe der, for jeg tror ikke det fellesskapet alltid blir erstattet av noe nytt. Når religiøsitet blir mer og mer privat, forsvinner en av de store bærebjelkene i samfunnet, kirkens sosiale rolle. Jeg er bekymret for denne utviklingen. En individuell religionsutøvelse løsrevet fra fellesskapet har nok sine styrker, men sosialt har den også sine store svakheter.

At kirken har blitt løsrevet (ikke helt ennå, men ...) fra Staten, er en bra ting. Kirken har en viktig rolle å spille også i årene som kommer, men den må gjøre seg fortjent til oppmerksomheten. Budskapet må selges ut. Fellesskapet må være både raust og inkluderende uten at det mister sin identitet. Kristne må tro på at det de står for er både sant og godt. Hvis kristne slutter å tro på det, hvem skal da tro?

Det er noe skrøpelig over Den norske kirke. Den rives og slites. Det stormer. Planker løsner. Bygningen rister. Vil den klare seg framover? Kristen tro er på vikende front. Kanskje dette er kirkens mulighet til å finne seg selv på en ny måte?

I dag kunne vi lese at folk vil være flaue over å bli sett lesende i en Bibel. Samtidig selger Bibelen mer enn noen gang. Vi lever i kanskje verdens mest sekulære land. Det er slående hvor mange ateister og humanister i media som har kristen bakgrunn. Samtidig er kanskje dialogen mellom kristne tenkere og ateistiske tenkere bedre enn på lenge. Det er ikke lett å bli klok på hvordan det faktisk står til med religiøsiteten i dette landet.

Midt i dette sekulære landet vårt opplever jeg at kristen ungdom tørster etter å leve med Gud, etter å forstå mer av sin tro og etter kunnskap om Bibelen. Kristne ledere og prester må møte denne tørsten. Vi må utdanne, og de må utdannes til å leve sine liv et sekulært samfunn, til å få lov til å tro, tenke og tvile omgitt av en raushet og trygghet av modne kristne. I verden.

Jeg er urolig for utviklingen innen surrogati i Norge, for å ta et eksempel som det siste året har blitt svært aktuelt. Hva er det vi holder på med? Ny teknologi skaper nye muligheter. Hvor går de etiske grensene? Hva har vi lov til? Denne debatten vil aktualisere det store spørsmålet vi stadig vil komme tilbake til: Finnes det rett og galt? Hvordan begrunner vi i tilfelle hva som er rett og hva som er galt? Er det rett hvis vi har teknologi til det? Hva har et barn rett til? Alt var liksom så mye enklere før, tenker jeg. Men det var kanskje ikke det.

Jeg er en (sterkt?) tvilende kristen. Det høres kanskje ikke så bra ut, men det betyr at tvilen alltid følger min tro. Av og til famler jeg i mørket, føler jeg. Ofte, svært ofte, har jeg en skeptisk stemme klingende med i hodet. Jeg tror på Gud, men jeg har perioder med sterk tvil også. Ateister peker sjelden på noe jeg ikke selv allerede har tenkt på. Jeg velger å forholde meg til denne tvilen så konstruktivt som mulig. Den får meg til å tenke nøye gjennom hva jeg står for. Så hender det at jeg i en del tilfeller ikke vet helt hva jeg står for. Jeg trenger gode argumenter. Jeg trenger å lytte. Skråsikkerhet gir meg så lite, enten det er ateister eller kristne som står for den.

Jeg tror på Gud. Jeg tror på at Guds vilje er bra for nordmenn. Jeg tror et kristent fellesskap er bra for mennesker i Norge. Jeg tror på kirken. Men alt dette tviler jeg også på både titt og ofte. Derfor lever min tro med sine skyer over horisonten.

For å avslutte med et par vers fra Mørk sin sang:

Her seiler kirkens skip, og det det fører
Er denne ene dyre skatt: Guds ord.
Det seiler fra de rike, som forkastet,
Til andre land der hungeren er stor.

Nå samles skyer over horisonten,
Og Herren roper: Hvem vil gå for meg?
På høye tid å lette anker, venner,
På høye tid å følge Herrens vei!

Med denne kanskje litt flyktige bloggposten vil jeg bare si: Et riktig godt nytt år til dere alle sammen!

lørdag 29. desember 2012

Jesus - liberal, radikal eller konservativ?

Hadde vi i dag vært enige om hvem Jesus var/er, hadde det kanskje ikke vært så såre debatter mellom ulike kristne grupperinger. I etterkant av Bjørn Stærk sin gode artikkel om konservative kristne, er diskusjonen mellom liberale og konservative i gang igjen.

Nesten alle har hyllet Stærks artikkel, bortsett fra noen av de markante liberale stemmene i Den norske kirke. Debatten nå ser ut til å gå ut på hvem av sidene som er mest offer. Antakeligvis en lite konstruktiv debatt. Å utpeke seg selv som offer er en type maktspråk, og så er kampen i gang.

Det store skillet mellom grupperingene i kirken og kristenheten går på hvem Jesus egentlig var. Eller rettere sagt, hvem ville han ha holdt med i dag? Hvor ville han gått? Hva ville han ha gjort? Jeg har sagt det før, og jeg må nok si det ofte igjen: Den som har Jesus på laget, vinner. Derfor vil alle ha Jesus på sitt lag.

Her er en aktualisering: Jesus var ofte i debatt med fariseerne. Fariseerne var fromme jøder som levde etter mange lover og regler de mente og ønsket at alle andre skulle leve etter også. Jesus refset dem for å ha misforstått eller feiltolket hva Gud egentlig ville. Jesus var i mot de menneskeskapte reglene. Når vi leser dette i dag, hvem kan fariseerne være et bilde på? Noen vil nok lese det som prestene, kirken, eller pietistene og de konservative. På den måten får man Jesus over på det ene laget. Andre vil si at det er de konservative som faktisk følger det Jesus sa.

Mange vil legge vekt på Jesus som en radikal omvendelsespredikant som forkynte en full overgivelse til Gud og radikal etterfølelse. For noen blir dette en sosialisme, for andre har det kun med det åndelige livet å gjøre. For noen ender dette opp i en type bofellesskap, for andre betyr det å leve sitt vanlige liv med en kristen overbygning. Hva betyr det i dag å følge Jesus?

For noen er det klart at Jesus ville vært frikirkelig, kanskje til og med karismatisk, for andre ville han vært katolsk. Eller ville han ha likt seg i Den norske kirke? Og hva ville han i dag sagt om homofili? Om kvinnelige prester? Om samboerskap? Disse spørsmålene koker egentlig ned til: Hva mener egentlig Jesus? Kort sagt: Er Jesus liberal, radikal eller konservativ?

Sett utenfra er kanskje hele spørsmålsstillingen merkelig. Kan ikke bare kristne tenke selv? Jo, kristne skal og bør tenke selv. (Og noen vil kanskje si at problemene blant kristne i dag har sin grunn i at kristne tenker for mye selv). Men det er helt avgjørende for en kristen at Gud har åpenbart seg selv, at han har vist oss hvem han er, og at det er viktig å prøve å forstå hvem Gud er. Og hvis Jesus er Guds åpenbaring av seg selv, noe kristne altså tror, er det ved å forstå Jesus vi forstår noe av Gud.

En kristen vil f.eks. tenke at vi kan ikke si at noe ikke er synd hvis Gud har sagt det er synd. Utfordringen er alt det vi ikke er helt sikre på. Her velger noen kristne å heller holde igjen, det er bedre å si nei til for mye enn for lite. Andre tenker nok motsatt, det er bedre å si ja til for mye enn å gjøre livene vanskelig for folk. Så får Gud ta seg av resten. Helt tilfeldig er det likevel ikke, for det er som regel begrunnet i en helhetlig tolkning av hva Jesus sa og gjorde da han levde her på jorden.

Det forskes mye på Jesus. Og jeg er rimelig sikker på at vi i dag forstår mer av hvem Jesus var enn man gjorde for bare 20-30 år siden. Langt på vei tror jeg både liberale og konservative forskere kan være enige om mye der. Problemet oppstår når vi skal flytte Jesus til vår tid, aktualisere hva det betyr i dag. Da blir Jesus konservativ i den ene leiren og liberal i den andre.

Kommer vi noen gang over disse skillene? Kan vi noen gang oppleve at en kristen bare er en kristen og ikke må defineres hva slags kristen han eller hun er? Jeg vet ikke. Av og til har jeg skikkelig troen på det, andre ganger ikke. 

Jeg er av en eller annen grunn bare overbevist om at Jesus ikke er spesielt glad for skillet mellom kristne. Kanskje han til og med gråter over det. Men hva ville han ha sagt?



fredag 28. desember 2012

Bokanbefaling: Israelerne

Hanne Eggen Røislien har levert en meget velskrevet og personlig bok om "Israelerne". Hennes lange erfaring i Israel og nære kjennskap til ulike mennesker fra ulike miljø, gjør boka svært interessant og opplysende.

"Israelerne står [...] sammen i kampen om å høre til, uten nødvendigvis å høre sammen," skriver hun på siste side.
Kanskje er det umulig å prøve å forstå israelerne. De glipper unna enhver kategorisering. Merkelappene passer liksom ikke. De blir for snevre eller for vide, for utdaterte eller for framsynte.
Og selv om jeg føler at hun gir meg et godt grunnlag og god oversikt for nettopp å forstå litt mer, er det absolutt det uoversiktlige i merkelappen "israeler" jeg sitter igjen med. Hvor lett er det vel ikke å tenke Israel som homogen gruppe?

Røisliens personlige fortellerstil med utgangspunkt i situasjoner og møter hun har hatt med mennesker danner rammen for denne fortellingen. Samtidig som hun på en god pedagogisk måte gir leseren bakgrunnskunnskaper for å forstå mer om hvordan samtalene skal tolkes. Her får vi Israels historie, religion, litt geografi, kulturforståelse, politikk, etc. servert på en lettfattelig måte. Uten at det blir karikert. Det er jo kompleksiteten hun vil ha fram, ikke karikaturene.

Hun er modig. Spørsmålene hun stiller israelerne er de vi selv kanskje ville ha stilt, men neppe turt. Befriende.

Dette er en bok som i liten grad handler om Israel-Palestina-konflikten. Samtidig som denne konflikten stadig blir et selvsagt tema fordi den alltid er til stede på en eller annen måte for enhver israeler. Røislien får fram mange ulike israelske stemmer, og de er svært uenige også om veien videre i den konflikten.

Denne boken er bra. Jeg er begeistret. Den gjør det enda mer vanskelig å beholde et lett og overfladiske svart-hvitt bilde av noe som helst som angår Israel. Heldigvis. Anbefales herved.

torsdag 27. desember 2012

Putt kirken i monter

Rett før jul hørte jeg et radioprogram der teolog og kjønnsforsker Jorunn Økland uttalte seg om skolebesøk i kirken. Problemet er at jeg ikke vet hvilket program jeg hørte på, og jeg må derfor gjengi litt unøyaktig hva Jorunn Økland sa. Beklager dette. Hjelp meg gjerne med å få det hele nøyaktig.

Men slik jeg husker det uttalte hun at løsningen på skolebesøkene framover var at kirken ble betraktet som et museum, og at det var profesjonelle museumsguider som heretter kunne fortelle og vise barna hva man en gang trodde på, hva de gjorde, etc.

Jeg ble litt fascinert av denne tanken, selv om jeg ikke helt klarer å bestemme meg for om jeg liker den eller ikke. Den åpner nemlig for noe jeg tror det norske samfunn trenger: Sin egen historie.

Det frastøtende i å putte kirken i monter, er åpenbar for alle troende. Det plasserer kirken i fortiden, som noe folk en gang trodde på, men som ikke lenger er levende. Alle troende kristne kjenner nok protesten inni seg. Ingen skal degradere min tro og praksis, kirkens tro og praksis, til noe dødt. Kirken lever, om enn med et noe lavere medlemstall eller kirkebesøkstall enn tidligere. Min tro tilhører ikke et museum!

Samtidig, det er noe beklemt over nordmenns forhold til den kristne tro. Et eller annet pinlig legger seg mellom oss når kristen tro blir tema. Det er noe vi ikke skal snakke noe særlig om. Kanskje til og med noe vi ikke takler å snakke åpent om? Folks religiøsitet i Norge er innenfor intimitetssfæren, sammen med sexlivet vårt og vår personlige økonomi.

Å betrakte kirkebesøk som et museumsbesøk kan (!?) skape den nødvendige avstanden vi trenger for å kunne snakke om denne delen av vår historie og identitet uten alt for mye personlige følelser for og i mot. Jeg vet ikke helt hvordan det skal gjøres uten på en eller annen måte krenke kirken som et levende fellesskap i dag, men her får vi tenke høyt sammen.

I dag er det slik at min personlige tro står i sentrum i møte med kirken. Ikke kirken som historisk identitsbærer i Norge. Har jeg personlige erfaringer av negativ karakter, er jeg lite villig til å se det positive og viktige kirken har vært og er for norsk identitet. Og motsatt, sikkert. Problemet blir å finne et felles møtested med vår egen historie. Det er for mye følelser ute og går. Hva vi enn tror i dag, må vi på et eller annet nivå erkjenne at vi ikke hadde vært der vi er i dag, uten vår historie der kirken har vært meget sentral, på godt og ondt.

Jeg ser også at kirken og kristen tro, ved å bli plassert på museum, heller ikke blir et alternativ for ungdom. Religiøsitet møter man først og fremst i andre religioner. Nå er jo et av problemene med den lutherske tro i utgangspunktet at den ikke syns så veldig utenpå. Den leves mest inni. Det er ikke så mange hverdagslige ritualer og påbude og forbud man må følge. Det er vel strengt tatt denne arven, denne lutherske arven Norge i dag lever i, troen tilhører noe inni oss. Man må ikke være for religiøs heller.

Kanskje bringer vi historien vår nærmere oss ved å putte kirken i monter, men hva prisen er for å gjøre det, vet jeg ikke. Før jeg vet ordet av det sitter jeg kanskje selv i et monter syngende fra en salmebok mens barn står måpende rundt og prøver å forstå hvordan ting henger sammen?

tirsdag 25. desember 2012

Bjørn Stærk om konservative kristne og toleranse

Aftenpostens nye spaltist, Bjørn Stærk, har i dag en oppsiktsvekkende klok og innsiktsfull artikkel om et tema det sjelden skrives veldig klokt om. Stærk selv har vokst opp i Frikirken, men tok allerede i tenårene avstand fra kristen tro. Han regner seg i dag som ateist. Men nettopp hans nære kjennskap til kristne konservative miljøer, gir han ekstra tyngde når han skriver sin artikkel "Den skjulte minoriteten - konservative kristne i Norge".

Artikkelen må bare leses i sin helhet. Anbefales på det varmeste.

Her er likevel noen høydepunkter:

Den kristne troen jeg vokste opp i høres eksotisk ut når jeg beskriver den på denne måten. Men det må til, for ellers glemmer du hvor forskjellig virkeligheten ser ut for kristne. Du henger deg opp i at de ser like ut som alle andre, at de kler seg likt, snakker likt, og sjelden gjør noe stort poeng av å være annerledes. Og så tror du de lever i den samme virkeligheten som alle andre. Det gjør de ikke.
Når jeg hører salmene jeg vokste opp med, får jeg dette bildet i hodet: Jeg ser et bedehus som står alene i vinterstormen. Ute herjer kulde og død, inne er det varme og felleskap. Troen på noe bedre brenner i hver og en av de som er samlet. Etterpå skal vi ut i kulden. Vi benekter ikke at kulden finnes. Vi tror ikke at vi kan le eller drømme den bort, og vi vet at kulden når som helst kan slå ned på oss, og røve vekk alt vi er glad i. Men vi vet på hva vi tror, og vi vet at det gode vil vinne til slutt.
Kulturkampen mellom de radikale og de konservative har etterlatt oss et karikert bilde av kristne: Enten er de hyggelige og liberale, eller så er de hatefulle konservative.
Jeg kjenner flere hyggelige og liberale kristne. Men jeg kjenner ingen hatefulle konservative. De finnes nok, men de gjemmer seg godt.
At kristenkonservative er hysterisk opptatt av sex er en myte vi har arvet fra kulturkampen, som videreføres av medienes nyhetslogikk. Kristne får oppmerksomhet når de snakker om sex. De får ikke oppmerksomhet når de snakker om det som egentlig opptar dem: Hvordan livene deres snudde seg opp ned den dagen de aksepterte Jesus Kristus som sin frelser.
Jeg tror konservative kristne har noe å lære oss andre, om det å leve omgitt av mennesker som har andre verdier enn oss selv. 
Minn deg selv på hvor forskjellige vi er, alle sammen. Ellers glemmer du det. Vi forteller barna våre at meget er forskjellig, men det er utenpå - inni er vi like. I virkeligheten er det motsatt. Vi blir stadig likere på utsiden, men mer forskjellige på innsiden. Og desto mer sekulært og liberalt samfunnet blir, desto mindre synlige blir forskjellene. 
Å være kristen er en av disse usynlige forskjellene. Som regel er troen deres privat. De dytter den ikke på deg. Kanskje kjenner du dem i årevis før du får vite at det å sitte i et bønnemøte eller en gudstjeneste er den vakreste opplevelsen de vet om. Jeg spiste middag en gang med noen kolleger. Det viste seg at alle som satt rundt meg enten var kristne selv, eller hadde en kristen bakgrunn. Det var helt ukjent for meg. 
I dag er det sekulære og venstreliberale verdier du skal leve livet ditt etter. Du skal akseptere homofili, trekke på skuldrene av abort, applaudere innvandring, ikke røyke, drikke med måte, være miljøbevisst, spise sunt, ikke betale for sex, ikke spille nettpoker, ikke feste hele natta, men ikke være alt for religiøs heller. Kast hijaben, vær sexy – med måte. Og del nå for all del fødselspermisjon, husarbeid og barnepass likt mellom deg selv og ektefellen. Listen er lang, og vokser. 
Men tenk over dette: At bak flertallets ønske om å tvinge sine verdier på mindretallet, ligger tanken om at den beste måten forskjellige mennesker kan leve sammen på, er at de slutter å være forskjellige. En verden uten de andre. Det er ikke sikkert du hører denne undertonen i det du selv sier, men de gjør det. De hører den klart og tydelig, og de skjelver. 
Du kan ikke spørre flertallet om hva toleranse er. Hva vet de om det? Det er mindretallet som lever omgitt av mennesker som ikke vet noe om deg, men tror de vet alt, og som avskyr alt de tror du står for. Det er de du skal spørre. Det er de som har tenkt gjennom hva det innebærer å leve i fred med mennesker som er forskjellige fra deg selv.  
Kristne i min egen generasjon har ikke arvet dette overmotet. De har fått det å være minoritet inn med morsmelken. For dem fremstår det latterlig å bruke politisk makt til å presse sine verdier på andre. De er fornøyde så lenge de selv får leve i fred for sekulære verdiveivalsere. De forstår at samfunnet må være sekulært. 
Samtidig nekter de å melde seg ut av det, og løpe og gjemme seg bak kirkebenkene. Så hva gjør du da? Hva gjør du når du tror på andre verdier enn flertallet, og ønsker å kjempe for disse verdiene, men forstår at du ikke kan gjøre det på dine egne premisser? 
Det jeg så var at når en verdiliberaler legger bort sin relativisme og sin dobbeltstandard, er det i blant en intolerant rasjonalist som kommer til syne.

mandag 24. desember 2012

O glede, la oss samles i kirken i dag.

Vi har mye å takke for en dag som denne. For mange av oss er det helt naturlig å samles i kirken for å takke sammen. Dette er en gledens dag!

I gårsdagens post skrev jeg at det er bra at du slipper å måtte gå i kirken. Du tvinges ikke, og det er bra. Hvor bra er det da ikke at du har lov til å gå til kirken? Du får lov å gi uttrykk for din tro. Du får lov å feire gudstjeneste. Vi vet at det ikke er en selvfølge i alle land.

Som de fleste nå sikkert har fått med seg, er dagen i dag satt av til å feire Jesu fødsel, selv om det er lite sannsynlig at denne fødselen skjedde akkurat på denne datoen, ja til og med årstiden. Det betyr lite i denne sammenheng.

Det er flere elementer i julefortellingen vår som er oppe til diskusjon i fagkretser. Det gjelder Betlehem, manntallet, vismennene, jomfrufødselen, etc. Dette er viktige diskusjoner, men de kan nok virke forstyrrende på troen av og til. Jeg mener likevel det er et sunnhetstegn at alle sider ved vår Bibel og ved vår kristne tro stadig er oppe til debatt og granskning. Det er en styrke ved kristen tro. Vi har jo sett mange eksempler på at det i perioder har blitt sådd tvil ved enkelte temaer, for deretter i neste omgang å ha landet på økt tillit til Bibelen. Det skjer ikke alltid, men det er viktig å se at det nok skjer oftere enn folk kanskje tror.

Men i dag feires ingen detalj i vår tro. Det er selve troen på at Gud ble menneske som skal minnes og leves ut. Alle troende, liberale eller konservative, de som har mye tro eller lite tro, de som har lett for å tro eller de som har vanskelig for å tro, voksne, barn, eldre og ungdom, kan i dag samles om dette ene som forener alle disse som kalles kristne: Gud tok bolig blant oss.

Å, for en naiv fortelling. Så barnslig. Men du verden, så vakker. Det er uendelig vakkert.

Dette vakre er større enn meg, større enn min familie, større enn mitt land. Når vi samles i kirken, så vet vi at folk over hele kloden går til kirkene sine. Vi møtes i Jesu krybberom. O glede.

God jul!

søndag 23. desember 2012

Det er bra at du ikke må i kirken i morgen

En av de fineste julesangene jeg vet om, er "Mitt hjerte alltid vanker". Jeg vet jeg ikke er alene om å like akkurat den sangen.

Kirken mister oppslutning i Norge, vet vi. Dette kan vi like eller ikke like, men jeg har merket meg at flere kristne ledere har uttalt at det er noe positivt i det også.

Vi kan drømme om en tid da alle måtte i kirken. Tradisjonene var sterke, og familiemedlemmene hadde ikke noe valg. I kirken skulle de. Alt annet var en skam for familien. Det skal ikke så veldig mye refleksjon til rundt dette for å se at dette ikke kun var positivt.

I Bibelen refses folk som er mer opptatt av tradisjonene enn hjerteforholdet. Hva hjelper det med tradisjoner hvis hjertet er langt borte?

Derfor er det noe positivt, noe veldig positivt og riktig over at hver enkelt selv får avgjøre om hjertet og kroppen skal til kirken eller Jesu føderom i morgen. Ingen må. De som har lyst kan gå.

Det blir lavere oppslutning av at folk ikke stiller opp av gammel vane. Men jeg tror de som kommer har det bedre både med seg selv, kirken og Gud når de har tatt valget som helt frie mennesker.

PS! Så tror jeg kirken må levere et budskap som er så sant og godt, og legge til rette for et fellesskap som er så godt, at ingen ønsker å gå glipp av det.

lørdag 22. desember 2012

Når Bugge tenker på Gud

Bugge Wesseltoft er en stor musiker. Han har kanskje laget den fineste juleplata noensinne med albumet "It's snowing on my piano". Flere av våre kjente julesanger er blitt tolket på en fantastisk måte. Skulle ikke forundre meg om mange opplever hele plata som en gave fra Gud.

Så da er det jo interessant når Vårt Land spør Bugge hva han tenker om Gud. I dagens utgave deler han sine tanker om Gud og julemysteriet. Han skal få ha sin tro, la det være sagt, men han kommer med noen påstander der som godt kan kommenteres litt.

Bugge er musikeren som forholder seg til musikk uten tekster. At musikk ikke kan være kristen, er jeg forsåvidt enig med han i. Likevel, at han så til de grader ignorerer tekstene, er jo litt spesielt. Helt lov, men litt spesielt, syns jeg.

Ok, han tror ikke på Gud. Han kan godt fjerne Gud og Jesus fra tekstene, uten problem. Når han blir spurt om sitt livssyn, svarer han:
- I voksen alder tenker man jo på hvorfor vi er til, men det er vanskelige spørsmål. Jeg tror på kjærligheten. Det er det eneste jeg tror på. Alt annet er uviktig, egentlig.
 
Men etter hvert åpner det seg altså en slags gudstro, men det er visst viktig for Bugge at denne guden ikke er "den gud religiøse har, som straffer og belønner. Den gud finnes ikke. Men en kraft finnnes."

Selv om jeg ikke tror på en Gud som straffer og ser oss, tror jeg på en felles kraft som er over oss på en eller annen måte. Den er utelukkende god. Den straffer ikke. Den er en kunnskap og kjærlighet, en god kraft som alle er en del av. Dette er jo bare synsing, men det er jo tankene om Gud også.
 
Det som slår meg er at den kristne tanken om Gud så blankt avvises, at denne Gud ikke i det hele tatt har noe med kjærlighet å gjøre. Kristne mener jo langt inni hjertet at julen vitner om at Gud er kjærlighet. Gud som ble menneske for å vise sin kjærlighet til menneskene.

Og hvorfor er det så mye lettere å tro på en kjærlighet som er en kraft. Å gjøre kjærligheten til en upersonlig kraft er en populær forestilling, men trumfer den virkelig ut en personlig gud? Kjærlighet har med personer og relasjoner å gjøre. Finnes det kjærlighet utenfor relasjonene?

Så lurer jeg jo også litt på om hva denne kjærlige kraften gjør med alt det vonde som gjøres av mennesker. Hva gjør den med synden vår? Overser den bare, siden han så kontant avviser enhver form for straff? En kjærlighet uten grenser, men er den mulig?

Bugge Wesseltoft må mene og tro hva han vil, men hans bombastiske påstander utfordrer litt. Jeg lurer på om han noen ganger tviler på det han tror på. Skulle i hvert fall ønske at han kunne se et eller annet med en kjærlig Gud i julefortellingen vår, slik de fleste kristne faktisk opplever det.

Hjemmenes jul inkluderer alle?

Julestemningen begynner å sige inn over oss. Nå tennes tusen julelys, osv.

Jeg har lagt merke til at relativt mange julesanger handler om å komme seg hjem til jul. Det er hjemmet som er selve symbolet for jul framfor noe i disse dager. Det er jo litt ironisk kanskje da, at Jesusbarnet ikke ble født i sitt eget hjem. Ikke en gang i sin egen landsby, men langt hjemmefra. Ja, ja, det er vel lenge siden kristen tro var selve grunnfjellet i julefeiringen.

Det er altså ikke Jesusbarnet som står i sentrum i norske hjem i julen, det er familien, hjemmets hygge og kjærligheten mellom familiens medlemmer. Det er flott, for all del, det er flott, men det er kanskje netttopp dette som gjør at mange blir litt satt utenfor også.

Jeg tenker stadig på at for mange er hjemmet kanskje ikke det de vil hjem til. Kanskje det ikke er så mye julestemning å skryte av akkurat der.

På samme måte som ikke alle kan synge med på de kristne julesangene, kan kanskje heller ikke alle omfavne tekster som lovpriser hjemmet?

fredag 21. desember 2012

Hvem bryr seg om facts i kristen tro og sånt?

Apologetikk er et fagord for trosforsvar. For meg klinger ordet kun positivt. Men jeg hadde ikke undervist lenge i apologetikk, før jeg møtte skeptiske blikk både fra kristne og ikke-kristne. Apologetikk har visst et nokså dårlig rykte i en del kretser. Derfor velger noen å heller kalle det trosforsvar.

Kall det hva du vil for meg. Jeg er vel strengt tatt kun opptatt av saken.

Og hva er saken? Som kristen tror jeg på Gud og Bibelen og sånt. Det er viktig. Det handler om tillit til noe utenfor meg selv, osv. Men siden denne Gud også har noe med skapelsen å gjøre, har noe med historien å gjøre, og har noe med en historisk tekst å gjøre, er det alt annet enn likegyldig for meg hva som er fakta. Kort og godt, stemmer det jeg tror med det jeg vet, og det vi og vitenskapene vet?

Alle kristne er ikke opptatt av dette, i hvert fall ikke i like stor grad. For noen er tro og opplevelse av Gud sterkt knyttet sammen, og de har ikke behov for å gå ut over det. For andre av oss er det viktig at tro og tanke og vitenskap og filosofi og logikk og alt dette der, henger litt sammen slik at vi forstår det. Vi kan sette det på spissen slik som Paulus gjør: Hvis Jesus ikke stod opp fra de døde, helt på ordentlig, så er vår tro ganske meningsløs. Det står faktisk i Bibelen.

Jeg har forstått det slik at mange mener apologetikk er en type indoktrinering. Du stiller et spørsmål, også lærer noen deg hva som er svaret på akkurat det spørsmålet. Du får alle svarene, og du slipper faktisk å tenke selv. Dette er ikke apologetikk. I hvert fall er det en type apologetikk jeg ikke kjenner meg særlig tiltrukket av. Jeg vil ikke bli servert ett svar, jeg vil bli forelagt alle mulige svar, og så se på svakheter og styrker i hvert enkelt.

Vi har relativt få apologeter i Norge som står for kreasjonisme (ung eller gammel). Apologetikk som er villig til å ofre mesteparten av vitenskapelige oppdagelser og tanker for å få Bibelen til å stemme, blir en annen type apologetikk enn det som er mainstream i Norge. I USA finnes det mye rart på det området. Jeg tror det er viktig at folk er klar over at konservative kristne i USA og konservative kristne i Norge ikke nødvendigvis er veldig nært beslektet.

I det norske apologetikk-landskapet er det klart at det i hvert fall er to hovedgrupper, tror jeg. Den ene gruppen er knyttet til NLM (Misjonssambandet) og Indremisjonsforbundet. Og den andre til akademia eller akademikere i en eller annen form. Disse utelukker ikke hverandre, men er heller ikke like. Det som likevel slår meg, er at jeg sjelden møter liberale kristne som er interessert i apologetikk. Jeg sier ikke at de ikke finnes, men de er en sjelden sort. Si meg gjerne i mot! Jeg vil gjerne bli overbevist om det motsatte.

Ok, nå har jeg brukt betegnelser som liberale og konservative kristne. Det er egentlig ikke betegnelser jeg liker veldig godt, for de aller fleste ligger vel et sted i mellom, eller så er de konservative i noe og liberale i noe annet. Men tradisjonelt har det i hvert fall vært slik at konservative kanskje har ønsket å ta Bibelen litt mer bokstavelig (for å bruke nok en uegnet klisje) og av den grunn har brukt mer krefter på å undersøke om Bibelens fakta og virkelighetens fakta stemmer. En typisk liberal karakter ville vært mer opptatt av det sosiale budskapet til Jesus, enn om Jesus gjorde vann til vin og var akkurat slik han beskrives.

Det norske apologetikk-miljøet vokser. Jeg ser med stor begeistring på at Menighetsfakultetet i Oslo, Høgskolen i Staffeldtsgate i Oslo, Gimlekollen Mediasenter i Kristiansand, NLA i Bergen og flere bibelskoler setter dette på dagsorden. At ikke alle stedene har fag som spesifikt kalles apologetikk, hindrer ikke at det bedrives denne type tenkning og tilnærming. Jeg tror kristne utdanningssteder med dette vil påvirke norsk kristenliv på en positiv måte. Selv får jeg lov til å bruke en del ressurser på at Sagavoll Folkehøgskole i Telemark også gir mange elever en innføring i tenkningen.

Mitt håp er at dette skal føre til økt bevissthet.

søndag 16. desember 2012

Svar på tiltale

Jeg har gått litt lei av Dan Brown. Og jeg må innrømme at jeg også har gått litt lei av Richard Dawkins og nyateistene. Felles for alle disse er likevel at de har skrevet bøker og stadig er premissleverandører for enkelte debatter rundt kristen tro.

Jeg har allerede vært inne på den nye boken til Bjørn Are Davidsen, Svar på tiltale, flere ganger her på bloggen. Omsider, i en hektisk førjulstid, har jeg også fått lest meg gjennom den. Med sine over 340 tettskrevne sider er det ingen fortlest bok.

Den verdenskjente ateisten Richard Dawkins er viktig. Det bør det ikke være noe som helst tvil om. Stadig leses The God Delusion og folk blir begeistret for ateismen, og stadig mer skeptiske til religion. Og Bjørn Are viser til fulle at Dawkins er en langt større retoriker enn teolog, filosof og historiker. Derfor er denne svarboken på norsk også viktig. Det er et godt oppgjør med Dawkins & co Bjørn Are har levert fra seg.

Når det er sagt, er jeg litt usikker på hvem som vil lese boken. Slik jeg kjenner kristen ungdom, er det de færreste som går løs på en bok i denne størrelsen. Det gjelder kanskje ungdom flest. Kanskje til og med folk flest, så sant ikke forfatteren da heter Jo Nesbø eller Anne B. Ragde. Men da er da også sjangeren en helt annen. De færreste kristne har lest noe som helst av Dawkins, og de færreste kristne oppsøker eller havner i debatt med nyateister.

Jeg håper de likevel vil interessere seg for Davidsens bok. For problemstillingene møter vi stadig vekk. At boken kanskje forutsetter en del kjennskap og kunnskap om Dawkins, gjør nok markedet litt smalere. Jeg håper dessuten at alle som har lest Dawkins, enten de er kristne eller ateister eller hvem de nå er, har et behov for å lese et godt kristent svar på hans anklager og påstander. De vil få masse igjen. Det er jeg ikke tvil om.

Bokens store styrke er å tydeliggjøre hvor mye bakteppet, forutsetningene eller fordommene er med på å styre hvordan vi forstår alt rundt oss. Vi er svært lettpåvirkelige til å godta dårlige argumenter hvis det passer med det vi allerede mener og tror. Dette gjelder helt sikkert kristne også, men Davidsen viser på en glimrende måte hvor mye dette preger nyateismen. Det trengs knapt argumenter mot religion eller kristen tro, for alle skjønner jo bare hvor teit det er. I hvert fall helt til du begynner å diskutere med Bjørn Are.

Han har også en annen styrke, nemlig at han stadig er i debatt selv. Svar på tiltale er skrevet av en dreven debattant, og stilen preges av det. Han har glimt i øyet, liker å være litt sarkastisk og ironisk. Det er befriende og morsomt, men også her lurer jeg på om det kreves en del bakgrunnskunnskap av leseren for å forstå alle glimtene. Forstår alle Davidsens humor? tenker jeg, og håper selvfølgelig at svaret er ja.

Jeg er ofte grunnleggende enig med Bjørn Ares tankeverden og kristendomsforståelse. Det er ikke alltid jeg orker å henge med i alle svingene, men det skyldes som regel, tror jeg, min egen manglende kunnskap innenfor visse felt. Naturvitenskap er ikke mitt fagfelt, så der er jeg fullt og helt lekmann. Når det gjelder teologi, kristendom, etc., har jeg vel litt mer innsikt, håper jeg. Og da ser jeg også at Bjørn Are velger gode standpunkter og synsvinkler. Det er bra.

Apologeten Francis Schaeffer ga oss en veldig god modell når han forklarte virkeligheten vår som et toetasjes hus. Denne modellen er fruktbar, og den er en vesentlig modell også for Davidsens tenkning. I møte med nyateister illustrerer den godt hvor umulig det er å leve konsekvent med et ateistisk syn på virkeligheten der vitenskap er eneste grunnlag.

Blir folk kristne av å lese en apologetisk, fornuftsbasert bok som Svar på tiltale? Hvem vet. Eskil Skjeldal har beskyldt Davidsen for å bedrive en type apologetikk som er for logisk, etc. Og han har reist en viktig diskusjon om rasjonalitetens begrensninger. Jeg opplever flere steder at Bjørn Are reiser samme diskusjon, så kritikken er vel ikke 100% treff. Men jeg er veldig med på at for mange mennesker er problemstillingene til Dawkins og Davidsen lite relevante for livet. Det må vi nok bare godta, vi som er opptatt av apologetikk. De færreste av oss lever av fornuft alene, snarere tvert i mot. For de som derimot trenger logikk, er det desto viktigere at den også finnes innenfor kristendommen også.

Min erfaring er at å svare på logiske problemstillinger og anklager, å avsløre inkonsekvenser og å forklare fornuftig hva som er fakta og tenkning, sjelden omvender noen. Men det kan være med å gjøre bildet mer nyansert. Det kan gi kristne en stødigere plattform å stå på når de skjønner at også tanken kan brukes i den kristne tro. Det kan muligens fjerne noe av den aggressive kritikken mot religion, men er man negativ til kristen tro og religion, er man det nok også etter å ha lest denne boken.

Jeg må gi en liten refs til forlaget for forsiden. Jeg liker vel ikke veldig godt at den er illustrert med to personer som "skriker" til hverandre. Når jeg underviser i kristen apologetikk, sier jeg det veldig tydelig til elevene mine at en slik diskusjonssituasjon ikke er spesielt fruktbar. Jeg har mer tro på den gode samtalen. Det har sikkert forlaget også, men hvorfor da disse skrikende ansiktene? Men de skal ha cred for å ha brukt Tom Egeland-sitater både på forsiden og baksiden. Det var morsomt.

Og boken anbefales selvfølgelig!

lørdag 8. desember 2012

Dårlig trosforsvar m.m.

Bjørn Are Davidsen har skrevet ny bok. Denne gangen er tittelen "Svar på tiltale". Nok en gang er det de nye ateistene som står i fokus. Boka er med andre ord et svar på anklager og påstander fra Dawkins, Hitchens, Harris, m.fl. Jeg har tidligere skrevet om lanseringen av boka her på bloggen.

Jeg klør meg fortsatt i hodet over forsiden til avisa Vårt Land da de hadde en anmeldelse av boka 5.des. "Dårlig trosforsvar" stod det. Mener virkelig Vårt Land dette?

Jeg kjenner Bjørn Are, og jeg liker han godt. La meg starte med å innrømme det. Han er hyggelig, morsom, intelligent og står på med en intensitet de fleste av oss andre skulle ønske vi hadde hatt litt mer av. Han skriver der andre kvier seg for å skrive, og han orker å ta kamper de fleste skygger unna. At han er en mann med mange ord og mange arenaer, er det vel ingen som er i tvil om. Derfor er han også viktig i norsk kristenliv. Dette tror jeg det er grunnlag for å si uansett personlig kjennskap til han.

Davidsen skal ikke være en hellig ku. Har han skrevet en dårlig bok, må det kunne skrives. Men nå var det ikke grunnlag i anmeldelsen, som var skrevet av Eskil Skjeldal, for å kalle dette for "dårlig trosforsvar". Så hvorfor skrev Vårt Land det da?

Eskil Skjeldal skrev anmeldelsen av Svar på tiltale for Vårt Land. Og jeg må si det var en merkelig anmeldelse også. Vi var nok mange som reagerte, for Skjeldal brukte anmeldelsen til å skrive hva han selv syns er riktig trosforsvar. Men boka kan vel ikke beskyldes for ikke å ha svart på spørsmål den heller ikke har ment å skulle svare på? Boka heter altså ikke "Den ultimate trosforsvarsboken" eller liknende. Den må jo Skjeldal skrive selv.

I en oppfølgingsartikkel i Vårt Land 7.des skriver Skjeldal:
Gudstro er mer enn tenkning, gudstro kan til og med være motstridende. Den må ikke være rasjonell på ateismens premisser, men kan bære på en annen type rasjonalitet.
Skjeldal mener at Davidsen gjør en viktig jobb i møte med nyateistene, men at trosforsvar på disses premisser blir "monoton, teknisk og hemmet. Den blir offer for en type  sterk tenkning, der alt er fokusert på argumentasjon. Man søker rasjonell sannhet og mening, men mister mange ressurser på veien."

Det er ikke sikkert jeg er helt uenig med Skjeldal, men det blir altså litt rart å kritisere en bok som ønsker å svare nyateistene for å bruke for mye plass på å svare nyateistene. Gjør det ikke?

Noe annet er å diskutere hva som er godt trosforsvar, og det er en spennende diskusjon. Mener f.eks. Skjeldal at vi har for mange apologetikk-bøker på norsk som er monotone, tekniske og for mye fokusert på argumentasjon? Jeg er kristen, men jeg er ikke fremmed for nyateistenes anklager. De gjør noe med meg. De kan til og med bli til mine egne tanker. Jeg trenger gode svar. Jeg trenger å følge tankerekker som er både filosofiske og logiske. Jeg trenger stimulering på dette området, selv om jeg altså er kristen. Og ja, jeg trenger også det Skjeldal etterlyser. Men jeg hadde skjønt Skjeldals argumentasjon bedre hvis det kristne markedet flommet over av apologetikk-bøker og lite annet.

Bjørn Are er en viktig stemme fordi 1. han snakker og skriver norsk, 2. han er oppdatert på anklager og påstander mot kristen tro, og 3. han jobber hardt for å møte dette med fakta, logikk og filosofi. Jeg leser gjerne Wilfrid Stinissen til åndelig oppbyggelse. Det samme gjelder Magnus Malm og Peter Halldorf. Men jeg trenger og heier på alle som holder på med apologetikk også. Tro meg, i mine mange og daglige møter med norske kristne ungdommer ser jeg at de stort sett er understimulert på stoff som Bjørn Are jobber mye med. At det finnes flere måter å forsvare troen på, gjør ikke dette til noe dårlig trosforsvar av den grunn.

PS! Jeg er øyeblikkelig ferdig med å lese boka til Bjørn Are. Kommer tilbake til mine egne tanker om den.

søndag 25. november 2012

Hvem er denne Eidsvåg?

At Bjørn Eidsvåg er en av våre største artister, kan det ikke herske noen tvil om. Han har skrevet seg inn i folks hjerter som få andre. Han er en ordkunstner og en låtskriver av Guds eller guds nåde.

At Bjørn Eidsvåg gjennom hele sin karriere har hatt et anstrengt forhold til kirken, er det vel heller ingen tvil om. Kirken er for trang, for opptatt av feil ting, for lite av noe og for mye av noe annet. Kristne generelt er heller ikke noe å skryte av.

Bjørn Eidsvåg kunne vært en skikkelig samfunnsrefser, men han er for meg først og fremst en kirke- og kristenrefser. Jeg kunne nok tenkt meg mer av samfunnsrefseren, for som kirkerefser slår han inn åpne dører og sier bare det folk flest tenker og mener om denne forstokkede kirken. Den lille motstanden Eidsvåg får på sine meninger, er jo fra folk han allerede har definert som nokså utenfor.

Det er jo alltid en mye enklere kunst å si hva man er mot, og å peke på hva som er feil, enn å si hva man er for, og å gi konstruktive innspill. Jeg tenker kanskje litt for ofte etter å ha lest eller hørt hva Eidsvåg sier: Dette er for enkelt! Dette henger ikke helt på greip! På den annen side, er det nok mange som føler at han er en viktig stemme de trenger i møte med kirken og Gud.

Eidsvåg er kunstner. Og jeg tror at kunstnere flest har behov for å sprenge rammer. Mange føler seg ille til mote av å bli plassert i en boks. Kan det ligge noe der, dette behovet for ikke å bli satt i boks sammen med andre kristne? "De kristne er sånn og sånn, men jeg er i hvert fall ikke sånn, om jeg i det hele tatt kan kalles en kristen."

Hvem er så denne Eidsvåg?

Er han Jesus som i sinne river ned bodene i tempelgården fordi de har gjort Guds sted til noe annet enn det det skulle være? Som refser fariseere og skriftlærde for å ha lagt til ekstra byrder for folket?

Eller er han Moses som har vært oppe og møtt Gud og kommer ned og ser at folket har begynt å danse rundt Gullkalven i stedet for å være vendt mot Gud?

Er han røsten fra ødemarken som roper "Vend om"?

Eller er han Romerhæren som i år 70 bestemmer seg for å rive Tempelet en gang for alle?

Er han Antiokus IV Epifanes som gjorde Tempelet om til et hellig sted for andre religioner?

Er han en som har studert skriften og kommet fram til at kristne flest har mistolket det som står der? Eller er han en som har lest skriften og funnet ut at dette ikke holder?

Jeg aner ikke. Det vet han selv. Men jeg vet at når han klager på Gud, står han faktisk i en bibelsk tradisjon. Det er mange i Bibelen som også klager på Gud. Når han refser kirken og kristne, står han også i en bibelsk tradisjon. Det gjøres mye av det i Bibelen. Hvis han derimot vil ha en Gud som ikke har noe med Bibelen å gjøre, skjønner jeg godt at det blir vanskelig å vise noen særlig respekt for kirken og det kristne står for.

fredag 23. november 2012

Hva i all verden vil Vampus?

Bloggeren VamPus, eller Heidi Nordby Lunde, har skrevet et blogginnlegg etter at Barnevakten advarte mot tenåringers bruk av porno. Foreldre er bekymret, melder Barnevakten. Dette gjør VamPus enda mer bekymret.

Hva i all verden er det VamPus bekymrer seg over? Jo, at Barnevakten slipper til i media. Og det burde jo alle skjønne, at fra pinsevennene (?) kommer det neppe noe det norske folk bør lytte til. Hadde de, folk og media, bare visst hvem som stod bak Barnevakten, noe kanskje heller ikke VamPus har helt snøring på, ville de, altså Barnevakten, rett og slett ikke sluppet til i media i det hele tatt.

Innlegget hennes avslører ganske mye om hva hun tenker om kristne foreldre og barn i kristne familier. Hvor lukket tror hun egentlig denne verdenen er? Aner hun noe om hva hun snakker om? Hun finner sikkert fram til en og annen familie som oppfyller fordommene hennes, men det blir nok ikke særlig mange. Jeg er ikke pinsevenn, men jeg kjenner nok muligens flere pinsevenner enn VamPus.
Om barna i indremisjonen blir avhengige av nettporno så forstår jeg det godt, nesten på grensen til at jeg unner dem det.
 
Morsom setning! Pornoavhengighet er jo å foretrekke framfor de "snevre" verdensbildene som er vanlige hos pinsevennene. Ja, pornoavhengighet er jo nesten positivt.

Hva i all verden vil VamPus med sitt innlegg?

Innlegget hennes er en mesterlig fremvisning av egne fordommer. Er det fullt av følelser? Ja. Er det saklig? Nei. Er det konstruktivt? Nei.

tirsdag 20. november 2012

Gi oss tause kristne ledere!

Espen Ottosen, den profilerte NLM-talsmannen, får kritikk av sine egne for sin medieprofilering i Vårt Land i dag. Den måtte jo komme, og det er kanskje ok at den kommer. For da kan flere av oss hive oss på med noen meninger om dette temaet.

Ottosen klarer det få andre kristne ledere klarer, å sette dagsorden. Han er aktiv på Twitter, og får stadig prøvd meningene sine der. Han følger med, og han mener ting om dagsaktuelle saker.

Jeg kan forstå at folk i NLM syns han tar for stor plass, og at det er vanskelig å skille mellom talspersonen og privatpersonen Ottosen. Han tar stor plass. Det er nye tider nå, noe som betyr at privatpersonen blir mindre skjult enn tidligere. Twitter og Facebook har gjort noe med medielandskapet, og det er vel neppe noen særlig smart strategi og late som det ikke har skjedd.

Jeg har ingen bakgrunn fra NLM. Ottosen er derfor ikke min talsmann. Samtidig blir han det når han i media blir bedt om å representere kristne. Han skal ha all honnør for å stille opp, og selv om jeg ikke alltid er enig med han, må jeg innrømme at han har blitt ganske proff på det. Men hvor er de andre kristne lederne og talspersonene?

Svært mange bruker i dag internett for å orientere seg i meningslanskapet. Hvis kristne i utgangspunktet mener at nettet er et sted vi skal holde oss unna, forstår jeg at vi finner liten deltakelse der. Jeg er i så tilfelle dypt bekymret for denne "kristne" holdningen.

Jeg har mange kristne venner på Facebook, men svært få av dem bruker muligheten til å dele meninger og kommentarer om aktuelle samfunnsspørsmål. Mine ateistvenner er svært aktive.
Prøv å finne ut hva kristne mener i samfunnsdebatten, og du får neppe noe svar. I hvert fall ikke på nettet. Det er flere kristne som har oppdaget Twitter. Der er det litt mer høyde for å fronte meninger, men jeg er heller ikke der imponert over kristne. Unntak finnes.

Hvis vi får Ottosen til å tie stille, hvem snakker da? Hvem setter dagsorden? Det handler om å syns. Det er kanskje ikke en kristen dyd, men, på den annen side, hvorfor sette sitt lys under et kar?

lørdag 17. november 2012

Israels tanker om seg selv

Det skal vanskelig gjøres å ikke ha fokus på Israel om dagen. Nå fylles nyhetene med konflikten mellom Hamas og Israel, og kanskje vi står foran en større katastrofe.

Jeg har tidligere presentert gode Midtøsten-dokumentarer her. De blir jo ikke mindre aktuelle etter de siste dagers hendelser. Det er viktig å ikke miste perspektivet her. Midtøsten er så mye mer enn de som bærer våpen.

Israel har et image-problem i vesten. Og jeg vet ikke om de bryr seg så mye om det. Kanskje har de forsont seg med at det er palestinerne som har mest sympati hos den vanlige europeer?

I dokumentaren Israel Inside har de i hvert fall gjort et forsøk på å kommunisere hva Israel er for den vanlige israeler, hva de har fått til og hva de får til i dag. Dette lille landet består av svært hardtarbeidende og stolte innbyggere. Det bør ikke være tvil om at dagens Israel er en prestasjon. Jeg lurer på om noen annen nasjon har jobbet mer målbevisst med å forme seg selv.

Filmen er et glansbilde, og det er sikkert sant alt sammen. Problemet er at Palestina-konflikten ikke nevnes med ett ord. Den er ikke-eksisterende. Hadde det bare vært så vel!

Ser vi bort fra Palestina-konflikten, handler dette landet bare om, mot alle odds, bygge opp et land av ørkenlandskap, dyrke nesten udyrkbar mark, utvikle ny og verdensledende teknologi og skape et eneste stort og velfungerende demokrati. I filmen får jeg inntrykk av at landet er en eneste stor menighet fyllt med kjærlighet.

Det skurrer bare så veldig når jeg igjen skrur på nyhetene.

fredag 16. november 2012

Folkekirkemenigheten og de første kristne

Jeg har hele mitt liv vært en del av Den norske kirke, og jeg har vært aktiv i ulike lokalmenigheter. Den norske kirke ønsker å være åpen og inkluderende, selvfølgelig, siden det er det ypperste ordparet man kan bruke om menigheter og kirker i dag.

Bra det, men du skal ikke ha lest så lenge i Bibelen før du merker at det er en viss avstand fra den første kristne menigheten i Jerusalem eller den første hedningekristne menigheten i Antiokia til den lokale menigheten i Norge. Denne kløften er ganske utfordrende for en som ønsker å ha Bibelen som rettesnor.

Av alle gode ting som står i Bibelen, er det også en rekke rettledninger og formaninger til menighetene. Og jeg tror ikke jeg tar veldig feil hvis jeg hevder at det vel ikke akkurat er folkekirker man møter der.

Det er ingen grunn til å idyllisere de første kristne menighetene. De hadde absolutt sine problemer, og det legger ikke Bibelen skjul på. På ingen måte. Paulus, den store menighetsbyggeren i NT, refser både den ene og den andre menigheten som er i ferd med å gå i feil retning, eller å bli påvirket av feil teologi.

Jeg lurer litt på hva menighetsbyggeren Paulus ville skrevet til vår menighet. Han starter alltid brevene sine med takk og skryt og forbønn. Hva ville han vektlagt hos oss? Deretter tar han opp problemer. Hva ville han pekt på i vår norske statskirkemenighet?

Jeg tror de norske folkekirkemenighetene har noen store fordeler når det gjelder å nå ut til folk, med lavterskeltilbud på aktiviteter og gudstjenester. Men det er samtidig noe viktig som mangler mange steder: Man kjenner hverandre ikke. Det er så tydelig at kjærligheten mellom menighetens medlemmer var en grunnstein blant de første kristne og de første generasjonene etterpå. Er det det for norske menigheter i dag også?

"Elsk hverandre! Bær hverandres byrder! Be for hverandre! Støtt hverandre! Ta dere av de fattige blant dere!" Fellesskapet betydde alt.

Så kan vi sikkert hevde at det er slik mange steder i dag også. Men det sterke fellesskapet som skulle prege menigheten, blir litt mye teori i vår norske kirke, hvis jeg skal være litt stygg og sette det på spissen. Mye av det Paulus skriver om, mye av det Jesus snakker om, og mye av det de første kristne la vekt på, var fellesskap i bønn, nattverd, etc. Menigheten kjente hverandre godt. Det var ikke et sted man bare stakk innom.

Jeg liker folkekirken, men dette er noe av det som gjør meg betenkt over modellen. Jeg er redd man kan gå til kirken både titt og ofte i en menighet over lang tid uten å bli det minste kjent med mange av de andre som også går der. Kan man til og med være ensom i menigheten?

En menighet uten sterk vekt på fellesskap og kjærlighet, har mistet selve kjennetegnet på en kristen menighet.

tirsdag 13. november 2012

Post-Dawkins-klima

Dette er en høyst personlig betraktning bygget på mangelfull informasjon og oversikt om debattklimaet rundt ateismen i Norge de siste årene.

Det begynner å bli noen år siden Richard Dawkins ga ut boken The God Delusion. Den kom i etterkant av angrepene i USA i 2001 og ble en viktig bok som varslet en ny og aggresiv polemikk mot religion. Mye har blitt sagt og skrevet om Dawkins & ca, og det vil fortsette i mange år til. De nye ateistene er så viktige at vi ikke kommer utenom dem.

I går lanserte Lunde forlag boken Svar på tiltale av Bjørn Are Davidsen. Boken handler bl.a. om de nye ateistenes utfordringer. Denne boken har jeg selvfølgelig ikke rukket å lese, så det er ikke den jeg her skriver om. Men jeg var på lanseringen, og likte godt det jeg så og hørte.

Even Gran fra Human-Etisk Forbund var invitert til å debattere mot Bjørn Are om ulike tema fra boken. Even forsvarer et agnostisk ateistisk standpunkt, og Bjørn Are et kristent.

Jeg har tenkt en del de siste årene om ikke klimaet mellom viktige ateister/agnostikere og kristne har endret seg. Til det positive. Det laveste punktet var de første årene etter The God Delusion. Men noe har altså endret seg, tror jeg.

Debatten i går var mellom to venner, selvfølgelig ikke enige om Gud og sånt, men enige om at respekt og god tone er viktig. Jeg syns debatten var forbilledlig. Og da tar jeg ikke stilling til hvem som vant debatten.

Dawkins skrev en bok som skjerpet frontene mellom kristne og ateister, og han skapte overskrifter verden over med sin skarpe penn og tunge. Begge sider kunne foraktfullt snakke om de håpløse på den andre siden.

Internettdebatter, særlig anonyme, på en del nettsteder var og er fortsatt krigssoner. Der er det ingen dialog, ingen respekt og mye slenging av dritt. Internett kan forsterke fordommene på begge sider av krigen. Og jeg er ikke i tvil om at Dawkins for mange er ammunisjon de ukritisk skyter i vei med.

Samtidig tror jeg internett og sosiale medier kan føre mennesker med ulike holdninger nærmere hverandre. Det har i hvert fall skjedd for min del. Jeg har fått stor respekt for mennesker jeg i en del saker er helt uenig med, men som jeg finner ut at jeg har mye til felles med. Og blir man først kjent med noen, skjer det noe med tonen i diskusjonene.

For de som er interessert i å søke sannhet, søke kunnskap og virkelig sette seg inn i hva andre tenker, er internett en gave. Da finner man ut at ateister kritiserer og diskuterer med ateister, at kristne er svært uenig med kristne, og at verden ikke er så fryktelig enkel å sette på en formel.

For ti år siden hadde jeg et lite nyansert syn på hva en humanetiker var. I dag vet jeg bedre. Og jeg er så frimodig å si at jeg tror en del humanetikere har fått et langt mer nyansert på hva kristne er også. Jeg liker utviklingen.

Debatten i går var en post-Dawkins-debatt. Krigen har utviklet seg til en samtale mellom venner. PS! Anonyme internettateister med høy selvtillit og lav selvinnsikt og mye forakt er ikke en del av min vennekrets, og det er helt greit.

søndag 11. november 2012

Gode Midtøsten-dokumentarer

Occupation 101
  
Checkpoint
Death in Gaza
Budrus
Jeg legger her ut 6 gode Midtøsten-dokumentarer. Dessverre er det de færreste av disse du får tak i gjennom norske dvd-forhandlere, men amazon.com, play.com o.a. utenlandske nettbutikker, er jo ikke langt unna. Filmene egner seg svært godt som grunnlag for diskusjon, samtale både i grupper og klasser. 

  
Arna's children

Encounter point

søndag 4. november 2012

Sterk, sterk TV-serie om Palestina-konflikten

Britiske Channel 4 sendte i fjor en TV-serie i fire deler som heter The Promise. For en vellaget og god serie dette ble. Jeg må innrømme at jeg var bergtatt fra første stund til siste scene.

Kort fortalt har handlingen to parallelle historier, begge i Israel-Palestina. Den første er fra slutten av 2.verdenskrig og fram til dagen britene trekker seg ut av området i 1948. Vi følger sersjant Leonard Matthews og de engelske styrkene. Den andre historien er i samme området i dag der vi følger sersjantens datterdatter Erin som gjennom hans gamle dagbok går i hans fotspor og prøver å forstå hva som skjedde den gang. Mer og mer får hun oversikt over forholdet mellom israelere og palestinere i dag, og det gjør henne svært opprørt.

Ja, dette er ikke en pro-israelsk film. Jeg oppfatter den heller ikke som naivt pro-palestinsk. Men det er jo klart at den fokuserer så mye på hvilken vanskelig hverdag det er for mange palestinere, at sympatien havner ikke på den israelske politikken.

Erin er på mange måter den litt naive, uvitende europeiske ungdommen som sakte men sikkert oppdager relasjoner og politikk som for henne er umulig å forstå. Hun, og vi, får en dannelsesreise inn i verdens vanskeligste konflikt.

 
Plottet er både enkelt og samtidig komplisert. Parallellene i de to historiene er geniale. Det samme gjelder mange av overgangene fra nåtid til fortid og tilbake igjen. Skuespillerne griper. Jeg blir grepet.

Dette var en sterk opplevelse. Som dere skjønner, denne anbefaler jeg - sterkt.

mandag 22. oktober 2012

Farmen-Andreas provoserer

Jeg har de siste ukene sett på Farmen sammen med tenåringsbarna mine. Generelt er jeg vel ikke overvettes begeistret for disse evindelige realityprogrammene, men merker likevel at det er lett å la seg rive med. Den kristne gutten Andreas har fått mye oppmerksomhet i de første ukene, også i vår familie.

Jeg kjenner ikke Andreas, men merker at han er gitt en rolle som er ment å provosere både de andre deltakerne og publikum. Han står for en gammelkonservativ kristendom som virker alt annet enn politisk korrekt. Selvfølgelig har TV2 gjort et kupp i å få en slik deltaker inn, og de nøler nok ikke veldig mye med å gi de heftigste uttalelsene hans maks oppmerksomhet.

Det norske folk får testet sin toleranse i møte med en slik person. Jeg får testet min. Det er fryktelig lett å bare ta avstand fra hele gutten, ufarliggjøre han ved å gjøre narr av han, eller bare riste oppgitt på hodet.

Jeg får raskt et behov for å markere et skille mellom hans kristentro og min kristentro og kan dermed fort havne i en litt selvrettferdig grøft, i likhet med mange andre tv-seere. For vi kjenner ikke Andreas ut over tv-framstillingen. Jeg har merket meg at flere av deltakerne gir uttrykk for at de liker han, men er uenige i en del av meningene hans. Det er nok en konstruktiv vei å gå.

Det er mye i holdningene hans jeg opplever problematisk, men han virker samtidig dønn ærlig og gjennomtenkt. Han er lett slakt for norske medier. Det vet han selv også, har jeg sett. Bør han ha ros for å stå for noe, eller bør han bare møte forakt for at han ikke står for "det rette"? Slike som han kjemper en tapt kamp. Det vet alle. Det enkleste for han ville vært å latt det hele være.

Jeg opplever at han ønsker seg tilbake til et kristenstyrt bondesamfunn, muligens på 1800-tallet. Det er jo litt fascinerende, men også litt trist. Hvis jeg hadde møtt han, hadde det vært spennende å høre om hvorfor akkurat det er idealsamfunnet. Hvorfor ikke en annen epoke?  Og hvorfor framstiller han mannen som en som ikke klarer å styre sine seksualdrifter hvis ikke kvinnene dekker seg til? Hvorfor legger han så mye vekt på lover og regler og GT? Hvor er det blitt av Jesu nåde?

Det kan godt være han har gode svar på alt dette. Jeg tror ikke vi hadde blitt enige, men det kunne blitt interessant.

fredag 5. oktober 2012

Stor bok om Jerusalem

Hvis man først skal skrive biografien til en by som Jerusalem, kan det ikke bli noen liten bok. Simon Sebag Montefiore har skrevet en solid og god bok om Jerusalems tre tusen år lange historie.

Et stort pluss er bokens fotnoter, som gir solid innføring i mange av temaene teksten berører.

Som med all annen historieskriving og biografiskriving må forfatteren  velge et perspektiv og gjøre et utvalg. Ut fra min lille kunnskap om emnet, syns jeg han gjør det stort sett på en god måte. Men jeg stusser kanskje noen ganger på vinklingene hans på områder jeg føler med rimelig oppdatert på. Det er ikke veldig generende, men greit å ha i bakhodet, også på områder jeg ikke er veldig god på.

Jerusalems historie er så komplisert og viktig at alle som ønsker å ha en mening om Midtøsten, bør ha en viss oversikt over problematikken knyttet til denne byen. Denne boken er en svært god innføring.

Alt i alt er det en god bok å lese og lære av. Anbefales sterkt.

onsdag 3. oktober 2012

Å se etter mønsteret

La meg starte med en trosbekjennelse: Jeg tror at verden er komplisert.

Denne troen styrer mye av det jeg står for.

Men jeg tror også noe annet: Jeg tror mennesket er et skrøpelig vesen.

I dette ligger det at jeg ikke tror at noe menneske er supermektig, med superoversikt og superkraft.

Ja, jeg tror, som dere vet, at Gud finnes. Men jeg tror fortsatt at verden er komplisert. Den er vanskelig å få oversikt over, vanskelig å tolke, særlig når vi selv bare er mennesker.

Da jeg i går kveld nok en gang satt og hørte på konspirasjonsteoretikere som Røiseland og Gaarder på Trygdekontoret på NRK, slo det meg at en viktig forskjell mellom oss ligger i dette jeg nettopp har skrevet. De mener at det er mulig for noen å lage en verden som et mønster der alle biter i verden passer inn, og at det er mulig for andre å oppdage dette mønsteret. Tilfeldigheter skjer ikke!

Det er ingenting i det de kommer med som vekker noen som helst troverdighet hos meg. I denne saken er jeg svært takknemlig for at folk fra HEF og Skepsis tar tak. Og jeg lurer på hvorfor det ikke er flere enn Bjørn-Are Davidsen av profilerte kristne som melder seg på i debatten. Syns de ikke dette er viktig nok?

Jeg tror selvfølgelig at mye av det som skjer skyldes tilfeldigheter. Eller at det bare ble sånn, fordi ingen kunne forutse alt og fordi ingen hadde verken makt eller mulighet til å styre alt som skjedde.

Noen kristne har kampen mellom Gud og Satan så langt framme i sin verdenstolkning at de også ser etter "mønsteret". Det som skjer er enten fra Gud eller fra Satan. Alt har en mening. "Det var nok en mening med det". Ingenting er tilfeldig. Jeg tror dette også er en type konspirasjonsteori vi godt kan arrestere fordi det ikke er grunnlag for den.

Om du putter alt inn i kampen mellom Illuminati og oss hvite europeere, eller mellom Gud og Satan, er det stor fare for at du gjør verden enklere enn den er. Det er ikke spesielt kristent. Heller ikke som du bruker profetier som tolkningsnøkkel. Dette er farlig stoff.

Det er ikke gitt oss mennesker å få all viten. Vi må være forsiktige med å tolke. I det vi mener at vi har gjennomskuet alt som skjer, at vi kan plassere det på en formel, at hver handling passer inn, er det stor fare for at vi har lurt oss selv. Den som er mer opptatt av å se etter Satan i samfunnet enn å gjøre kjærlighet, har feil fokus. Mener jeg.

lørdag 22. september 2012

Den nye kristendommen

Mye tyder på at folk i Norge tror annerledes nå enn tidligere. Undersøkelser viser at religiøsitet uten dogmer er i ferd med å erstatte dogmereligionene. 

I en artikkel på forskning.no 20.juni i år kunne vi lese:
Vi kaller oss gjerne en slags kristne, men aksepterer ikke kirkas læresetninger og åndelige autoritet. Mange avviser helt sentrale elementer i kristendommen, som at Jesus er Guds sønn. 
Få mener det bare finnes én sann tro, mens mange tror man kan finne viktige sannheter i de fleste religioner. De fleste synes at den troende skal stå fritt til å kombinere andre religioner med kristendommen.
- Vi vil ikke lenger bli fortalt hva vi skal tro på. Vi vil bestemme selv. Moderne mennesker i Norden vil reservere seg retten til å reflektere over, omarbeide og forkaste religiøse læresetninger.
I Norge har kjente kristne artister som Bjørn Eidsvåg og Sigvart Dagsland blitt viktige symboler for en udogmatisk kristendom, der de til stadighet argumenterer mot kirkens lære og dogmer. Det kan forøvrig være svært vanskelig å forstå hva de egentlig står for. Hva de ikke står for derimot, er det lett å se.

Det er ikke vanskelig å forstå at folk vil tenke selv. Hvem vil ikke det? Og for meg er det en selvfølge at vi er nødt til å tenke selv, vurdere kritisk, etc. uansett hva vi ønsker å stå for. Jeg er absolutt ingen tilhenger av en tro som tas imot ukritisk.

Men av og til tenker jeg at det er også noe barnslig over en holdning som sier at "ingen skal fortelle meg hva jeg skal tro". Er det ikke barn og ungdom i opposisjon som ikke vil ha råd fra voksne? "Jeg vet alltid best selv" klinger vel egentlig ikke helt bra?

At relativismen er på full fart også inn i kristen tro, bør ikke overraske noen. Den har selvfølgelig alltid vært der, men ikke alltid så tydelig som i dag. Vi er alle mer eller mindre relativister i praksis. Spørsmålet vi likevel må stille, er hvor mange dogmer vi kan fjerne fra kristen tro før den ikke lenger kan kalles kristen tro. Grunnpilaren i kristen tro er f.eks. troen på Jesus som Guds sønn. En kristen tro uten en så sentral pilar, bør da være nokså problematisk, tenker jeg.

Jeg tenker også at det er stor forskjell på en tro som fornekter dogmene, og en tro som erkjenner tvil omkring dogmene. En ærlig troende erkjenner at det er mye tvil og mye å tvile på innimellom. Det er vel ikke den ting man ikke kan tvile på innimellom. Noen har nok mer enn andre, men tvil er uansett ikke det samme som relativisme eller udogmatisme, hvis det er noe som heter det.

Er det egentlig mulig å være udogmatisk? Jeg stiller meg spørrende til det. Hvis dogmer betyr læresetninger som holdes for sanne, er det vel umulig å leve uten. Spørsmålet blir da i stedet hvilke dogmer som holdes for sanne. Jeg mistenker nok, sikkert litt usympatisk for mange, men jeg mistenker nok at kristendommens dogmer ikke får den sjansen de fortjener fordi mange har så mye negativt å henge på kirken. Det er i så tilfelle veldig synd.

I visdomstradisjonen er det alltid et poeng å lytte til de gamle, å lytte til det som har vært holdt for sant og vist gjennom århundrer. Det er også et poeng at det prøves, leves og forstås. Men det er lettere å la være.

Jeg tror det må finnes noe midt i mellom "ukritisk overtakelse av trosdogmer" og "ukritisk tillit til sin egen vurderingsevne", hvis jeg skal sette det på spissen. Jeg er ikke ferdigtenkt i forhold til hva som skjer med religiøsiteten i Norge, så kom gjerne med innspill.

tirsdag 11. september 2012

Jødedommen fascinerer

Jødedom og kristendom er to nært beslektede religioner med mye av de samme røttene. Likevel er det ikke veldig mye kontakt mellom kristne og jøder, og kunnskapen mange kristne har om jødedommen, er nokså begrenset.

For de fleste kristne er jødedommen religionen for de som fortsatt venter på Messias. Og det er jo forsåvidt riktig. Verre er det kanskje at mange kristne mener at jødene er religiøse mennesker som må gjøre seg fortjent til Guds frelse gjennom gjerninger. Altså en gjerningsreligion. Vi har skjønt at Guds nåde er gratis, de tror man må gjøre seg fortjent til den. Det er neppe en forestilling mange jøder vil kjenne seg igjen i.

Jeg har ikke vært spesielt opptatt av jødedommen tidligere, og kunnskapen om den har derfor heller ikke vært spesielt stor. Etter å ha lest meg gjennom Jacob Neusners bok "The Way of Torah", aner jeg i hvert fall litt mer om hva som er sentrum i troen og hva som ikke er det. Noe er selvsagt fremmed, til og med veldig fremmed, mens andre sider likner mye på hva jeg selv står for. Selvfølgelig.

Det er to trekk ved jødedommen som fascinerer meg veldig, som kristen. Det er for det første vektleggingen av daglig bønn, og vektleggingen av å søke kunnskap og visdom. Det er noe med hvordan disse to bærebjelkene i troen blir praktisert, jeg liker. Den er så gjennomført. Jeg er fullt klar over at det er store forskjeller på jøder og jøder, akkurat som det er mellom kristne og kristne. Men slik dette fremstilles i Neusners bok, blir i hvert fall jeg litt inspirert. Skulle vel ønske jeg hadde et lettere forhold til bønn og bibellesing enn jeg opplever at jeg har.

søndag 9. september 2012

Meget sterk dokumentar om Israel - Palestina

Jeg er inne i en periode med sterkt fokus på Israel og Midtøsten. Som så mange andre, har jeg et ønske om å forstå hva det dreier seg om. Og det er kanskje noe av det vanskeligste oppi det hele, å forstå akkurat dette. Det er muligens lett å forklare hva som har skjedd i historien. Men er det mulig å forstå hva som skjer i dag? Og er det mulig å se noen som helst løsning her? Nei, det er ikke lett.

Det jeg i hvert fall begynner å se nokså klart, er at det i mange kristne miljøer, også i Norge, nok er mye uvitenhet. I USA er visst uvitenheten langt verre, ifølge dokumentaren jeg har sett i kveld. Jeg tror faktisk det er sant.

En del av prosjektet mitt akkurat nå er å se en haug med filmer og dokumentarer med Israel som tema. Jeg har nesten ikke fått tak i noen i Norge, men heldigvis finnes det ganske mange å få tak i i England og USA.

Occupation 101 er en dokumentar om Israels okkupasjon av palestinske områder. Filmen er meget sterk og vellaget, noe alle dens priser også vitner om. Den kan bare anbefales på det sterkeste. Dens fokus på menneskeverd og krenkelse av menneskeverd er utrolig viktig. Det er faktisk det det egentlig handler om. Er alle mennesker like mye verdt?
 

fredag 17. august 2012

Forbildetankens vanskelige terreng

Mange som har vokst opp i kristne hjem har på et eller annet tidspunkt fått lære at man skal leve slik at man er et forbilde for andre. Jeg vet ikke om mange andre sammenhenger hvor det er sterkere vektlagt. Det sies riktignok også mye om dette i forbindelse med lederstillinger og politikere, men i kristne miljøer er det mer uttalt at det gjelder alle, enten man er i lederstilling eller ikke.

Jeg støtter denne tanken, og den er helt i tråd med hva Bibelen sier.

Men livet er gjerne ikke så enkelt. For hvor ofte er det ikke at kristne får problemer på nettopp dette området? Kravet om å leve opp til høye standarder har blitt tungt for mange. Det ble slitsomme liv.

Det er et tankekors at hvis jeg jobber livet av meg for å holde mål (i forhold til et eller annet), hva slags forbilde er jeg egentlig da? Lever jeg da et liv andre bør strekke seg etter? I noen tilfeller kan man til og med spørre: Lever jeg egentlig livet?

Frykten hos en del kristne er å bli stemplet som dårlig forbilde. Forståelig nok. Hvem ønsker å være et dårlig forbilde? Nå tenker jeg at i utgangspunktet kan ingen bestemme seg for å være et forbilde for noen andre. Jeg kan ikke bestemme meg for å være ditt forbilde. Du må faktisk velge meg som ditt forbilde. Så tenker jeg at hvis noen opplever at forbildet begynner å bli et dårlig forbilde, slutter det helt enkelt å ha forbildet som forbilde.

Frykten for å være et dårlig forbilde kan fort bli et fengsel. Ligger det ikke en undertone av at du egentlig skal være nokså perfekt i ett og alt? Og er du ikke perfekt nok, er du kanskje heller ikke et godt forbilde? Blir det ikke lett voldsomt fokus på fasade av slikt?

Jesus refset fariseerne for å vise seg fram for å æres av folk. I stedet for å be i det skjulte, ba de så alle så det, for å ta et eksempel. Jeg lurer på, nei, jeg vet at for en del kristne har fasaden blitt så viktig at de er livredde for at andre skal oppdage hvor lite bra det egentlig står til på innsiden. Man ærer kanskje Gud i det ytre, men hjertet er ikke med lenger. Frykt for å bli avslørt, for ikke å holde mål. Jeg tror det er litt trangt i noen kristne miljøer, trangt fordi det ikke er livet som er i fokus, men vellykketheten.

Hvis det er viktig å leve som et forbilde, hva ønsker jeg å være et forbilde på egentlig? Hvis noen ser opp til meg, ønsker å leve som meg, hva er det jeg da håper at de fokuserer på? Vellykkethet? Ærlighet? At jeg er nesten klarte å leve prikkfritt selv om det kostet meg mer enn jeg hadde godt av? At jeg prøver så godt jeg kan å leve livet, selv om jeg står i fare for å være et dårlig forbilde både på det ene og det andre området? Dette er et skikkelig vanskelig terreng, tenker jeg.

For meg er Jesus et forbilde. Det er noe med livet hans som fascinerer meg. Jeg velger han som forbilde. Om noen velger meg som forbilde, håper jeg de før eller senere oppdager at jeg har valgt han som mitt. Det burde de også gjøre.


tirsdag 7. august 2012

Tro og kunnskap

Hvis jeg blir bedt om å peke på sentrum i den kristne tro, er det vanskelig å komme til noe annet enn Jesus. Hvem Jesus var, er helt avgjørende for om kristendommen er sann eller ikke.

Kristen tro dreier seg om å ha tro på og tillit til denne personen, denne historiske personen, som ikke bare levde en gang for lenge siden, men som lever fortsatt. Dette er ganske umoderne tanker, tenker jeg, som det er lett å fnyse litt av. Jeg tenker slik en del ganger.

Kristne dyrker Jesus. Jesus lovsynges. Han æres. Han tilbes. Kristne synger at de elsker han, ja til og med navnet Jesus elsker de over alle andre navn. Sett utenfra er det jo litt sprøtt, jeg må jo innrømme det. Jeg lurer vel av og til også selv på hva alt dette egentlig betyr.

Den mest populære formen for religion i vesten i dag, er, tror jeg, en eller annen variant av å søke innover i seg selv for å finne harmoni og guddommelighet og personlig vekst. Altså en religion som bringer lykke her og nå. Moderne åndelighet er slik.

Nå tror jeg en del nærmer seg Jesus litt med samme forventning. De er mer opptatt av hva Jesus kan være for dem her og nå, enn hvem han var da han gikk på jorden, som det heter. Naturlig nok. Jeg blir likevel litt bekymret noen ganger når jeg hører hvem Jesus er for ulike folk. Noen ganger opplever jeg at det er stor forskjell på den Jesus jeg møter i Bibelen og den de forteller om.

La meg si med en gang at jeg på ingen måte er opptatt av å heve meg selv over andre. Det er ikke for å fortelle at andre tar feil, og jeg har rett, for problematikken dreier seg i like stor grad om meg selv også.

Problemet jeg ønsker å sette fokus på er at det er veldig lett å lage seg et bilde av Jesus som beveger seg mer og mer bort fra originalen.

Vi har bare én god kilde til hvem Jesus var, og det er Bibelen. Det tror i hvert fall jeg, og de aller fleste kristne med meg. Min Jesusforestilling må faktisk hele tiden sjekkes opp mot hva som fortelles der. Jeg kan jo selvsagt avskrive bibelfortellingene som falske og ukorrekte, men da er veien fullstendig åpen for å skape meg en Jesus som helt og fullt er min egen fantasi. Da kan Jesus like gjerne være Supermann som noe annet.

En person jeg skal ha tillit til, trenger jeg kunnskap om. Jeg må vite noe om hvem han er, hva han står for, hvordan han møter mennesker, etc. Tillit til en du ikke kjenner er farlig. Du kan bli forført. Bibelen er sånn sett en gave fordi den sier: "Slik er han du skal ha tillit til". Bibelen gir kunnskap, og du kan sjekke om Jesus vekker tillit eller ikke.

Så hender det av og til at vår bibelkunnskap eller bibeltolkning viser seg å være sviktende. Kanskje har jeg tolket feil? Jeg må være åpen for det. Jeg må være åpen for å justere mitt bilde av Jesus, dersom det viser seg å ikke holder mål. Jeg må rett og slett være stadig undersøkende, nysgjerrig og ydmyk. I et kristent fellesskap bør denne søkende og undersøkende være helt naturlig. I et kristent fellesskap bør Jesus-bildene prøves og diskuteres.

I dag forskes det mye på Jesus og Jesu samtid. Dette bør kristne være veldig interessert i nettopp fordi hvem Jesus var, er så sentral i vår tro. Det skjer så mye spennende. Jeg tenker at også her gjelder prinsippet "prøv alt, og hold fast på det gode", altså test det som sies.

Troen må alltid være villig til å bli underbygget av og justeres av kunnskap. Alternativet er i hvert fall ikke noe å trakte etter.

søndag 5. august 2012

Hva arkeologien kan si om Jesus?

Dette første innlegget etter sommeren måtte nesten bli noe om arkeologi. Jeg har vært så heldig å få bruke denne sommeren til studier i Israel, med stort utbytte. Må bare benytte anledningen til å skryte av dette sommersemesterstudiet til NLA (Norsk Lærerakademi i Bergen). Kan sterkt anbefales som etterutdanning for lærere og prester og andre interesserte. Spesielt moro var det å få være flere dager sammen med en kapasitet som arkeologen og instituttlederen ved Kinneret Academic College, Mordechai Aviam, som har ledet flere kjente utgravinger i Galilea-området.

Jesusforskning og arkeologi har vært et av flere hovedtema i studiet. Dette er interessant. Hva kan arkeologien si om Jesus? Arkeologien har bidratt mye inn i moderne Jesusforskning, og da i første rekke med å beskrive tiden og miljøet levde i. Jeg tror det er mye å hente her også for den vanlige bibelleser for å gjøre bildet av Jesus og Jesu tid atskillig mer interessant enn vi har lett for å tenke.

Etter at jeg kom hjem fra Israel, har jeg lest meg gjennom en nylig utkommet bok av Craig A. Evans, "Jesus and his World. The archeological evidence". Boken er helt oppdatert på nyere funn og forskning. Og for interesserte er den derfor sterkt å anbefale.

Noen av temaene arkeologien har vært opptatt av, kan nok virke litt underlige på den vanlige bibelleser. Dette gjelder om det fantes synagoger i Galilea på Jesu tid eller ikke. Det står jo ofte om synagoger i evangeliene. Men det har i mange år vært sådd sterk tvil om disse bygningene, rett og slett fordi man ikke fant noen fra Jesu tid der. Ordet synagoge kan også bety forsamling, og en del har derfor ment at det må ha vært hovedbetydningen på Jesu tid, og at bygningene kom på et senere tidspunkt. Men nå er det funnet flere synagoger, og forskerne kan derfor bekrefte det som står i evangeliene.

Noe av det mest spennende arkeologien de siste årene har jobbet med er byene Sepphoris og Tiberias. Dette var to nokså store byer (10 - 20.000 innbyggere) i Galilea. Disse byene nevnes ikke i Bibelen, og det er oppsiktsvekkende. Derfor er det ikke rart at den vanlige bibelleser aldri har hørt om de. Men Sepphoris lå bare 6,5 km fra Nasareth, Jesu fødeby. Jesus må ha vært i den byen mange ganger. Kan hende han jobbet der som snekker/bygningsarbeider? Tenk om han til og med var med på å bygge teateret der? Dette kan ikke arkeologien si noe om, men det er likevel ganske sannsynlig at Jesus var mer kjent med byen enn vi har forestilt oss.

Hva vet vi om Nasaret? At det var en liten landsby, kanskje ikke flere enn 200 innbyggere. Jordbruksområdene rundt og oljepresser etc. i landsbyen tyder på at byen var nokså selvforsynt. Siden den lå bare kilometere fra en storby som var i sterk vekst på Jesu tid, er det stor sannsynlighet for at en del av innbyggerne i Nasaret kanskje arbeidet i eller solgte sine varer i Sepphoris. Nasaret var ingen bakevje, slik en del har framstilt det tidligere. Vi hører bare om noen få landsbyer i Galilea i Bibelen. Antakelig var det så mange som 240 landsbyer der. Hva gjør det med måten vi tenker oss Jesu tid på?

Arkeologien har også funnet ut at Galilea på Jesu tid var sterkt jødisk med sterkt fokus på renhetsforskriftene. Det har nemlig vært en diskusjon i fagmiljøet om ikke Galilea var hellenisert og at Jesus-bevegelsen kunne forstås som en hellenistisk retning a la kynikerne. Dette er mer og mer utenkelig. Jesus var jøde i et jødisk samfunn. Det finnes for eksempel ingen rester av gris i Galilea fra Jesu tid, noe som for arkeologer er et tydelig tegn på jødiskheten. Og i svært mange av de jødiske hjemmene hadde de egne renselsesbad, mikvaot, som de daglig brukte, ikke til å vaske seg, men rense seg.

Dette er litt om hva boken og arkeologien i dag handler om. Boken er bare på rundt 150 sider, men den har en god litteraturliste med henvisninger til andre bøker. Anbefales herved.


mandag 18. juni 2012

God sommer!

Det blir ingen heftig aktivitet på denne bloggen nå i sommer. Jeg skal i stedet konsentrere meg om studier og studietur til Israel. Gleder meg veldig til det. Faglig påfyll er alltid bra. Kanskje det til og med kan føre til noe godt. Ønsker dere alle en riktig god sommer uansett. I'll be back.

søndag 10. juni 2012

En liten bokliste over engelske apologetikk-bøker

Det skrives veldig mye apologetikk på engelsk. Mange av bøkene blir selvfølgelig også nokså like selv om hver forfatter har sin stil. Så noen toppliste blir ikke dette. Jeg anbefaler noen bøker som kan være en start for de som vil hive seg ut i dette feltet.

Handbook of Christian Apologetics av Peter Kreeft og Ronald K. Tacelli er et nyttig oppslagsverk. Katolikken Kreeft er i seg selv en meget oppegående forfatter med mange svært gode bøker innenfor filosofi. Sjekk ut.

Amerikanske William Lane Craig har etter hvert blitt kjent som en dreven debattant som gjerne diskuterer med de dyktigste ateistene i verden. En liten sjekk på nettdebatter viser at han er elsket og hatet for sin stil. Men som forfatter er han utvilsomt på et høyt nivå, og produktiv som få. Reasonable Faith er grunnboka hans i apologetikk. Og den er både grundig og god. En litt lettere variant av denne er boka On guard. Begge er å anbefale.

En annen innføring i apologetikk er Mere Apologetics av Alister E. McGrath. Denne boken liker jeg godt. Den anglikanske professoren McGrath skriver alltid godt. Også han er produktiv som få, og han bør sjekkes ut. Han skriver mye i skjæringsfeltet mellom teologi og vitenskap, og har også levert flere bøker om den nye ateismen. Sjekk ut The Twilight of Atheism, The Science of God, og A Fine-Tuned Universe. En bok jeg ikke har fått lest enda, men som jeg gleder meg til å gå løs på når jeg en dag får tid, er The Open Secret: A New Vision for Natural Theology.

Paul Copan skriver så folk flest forstår det. Hans bok "True For You, But Not for Me" er en ren fornøylse. Boken er først og fremst et oppgjør med relativismen som preger det moderne samfunnet. Copans skrivestil er å ta utgangspunkt i setninger/påstander folk flest har et forhold til og undersøke sannheten i disse. Mange av påstandene er anklager eller problemer knyttet til kristen tro. Copan er en amerikansk konservativ teolog, og ikke alle svarene er kanskje like opplagte i norsk kontekst, men han er verdt å utfordres av. Sjekk ut How Do You Know You're Not Wrong?, When God Goes to Starbucks og Is God a Moral Monster? Den siste er også oversatt til svensk og gitt ut på Credo-akademin.

Gregory E. Ganssle har skrevet en liten perle av en bok om filosofi. Boken Thinking about God. First Steps in Philosophy drøfter hvordan vi kan tenke om Gud på en fornuftig og oppegående måte. Hvordan tenke om Gud?
Et par bøker dere godt kan hive dere på hvis dere er interessert i forholdet mellom skapelse og evolusjon, mellom bibelfortellingene og vitenskapen, er Denis Alexander sin bok Creation or Evolution og Peter Enns bok The Evolution of Adam.


Et par andre kristne forfattere som skriver på høyt nivå om forholdet mellom tro og vitenskap er Alvin Plantinga og John Polkinghorne. Disse er vanskelig å komme forbi. De burde blitt presentert skikkelig her, men jeg må med skam å melde innrømme at jeg har lest for lite av dem. Det har jeg til gode.

 John Lennox er en spennende mann, som i likhet med William Lane Craig og Alister E. McGrath gjerne stiller til offentlig debatt med de nye ateistene. Hans bok Gunning for God, er et meget godt oppgjør med nettopp nyateistenes tanker og påstander.
N.T.Wright er nok en av mine yndlingsforfattere. Boken hans, Simply Christian, er oversatt til norsk med tittelen Ganske enkelt kristen. Den anbefales. Her vil jeg spesielt nevne boken The Challenge of Jesus. Den er på mange måter en nylesing av Jesus som nok vil vekke litt reaksjoner hos en del kirkegjengere. Men i likhet med Peter Enns forståelse av GT, vil Wright ta det bibelske materialet på alvor og se hva fører dette til. Hva vil det si for vårt bilde av Jesus at han levde i jødisk miljø på akkurat denne tiden?


Jesus er stadig sentrum for oppmerksomhet. Hvem var han? Det dukker stadig opp nye tolkninger av denne viktige mannen. Ikke alle som mener noe, eller kanskje, veldig mange som mener noe om hvem han var, tar lite hensyn til bibeltekster og kontekst. Det finnes gode, seriøse bøker som svarer på utfordringene. Her er et knippe: Craig A. Evans Fabricating Jesus; Timothy Paul Jones Misquoting Truth; James K. Beilby and Paul R. Eddy Five Views of The Historical Jesus.

Jeg tror dette får være tipsene for denne gang. Har dere flere tips, skriv gjerne om det i kommentarfeltet.