Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

tirsdag 31. desember 2013

Kristen tro som liv

Det er på ingen måter gitt at kristen tro assosieres med noe levende eller med noe som har med selve livet å gjøre. For mange vil nok ord som institusjon, regler, moralisme, ritualer, etc. fortere poppe opp i hodet før liv, levende, livlig o.l.

På samme måten vil Bibelen oppleves forskjellig. Det er nok mange som tenker at det først og fremst er en bok som inneholder reglene man skal følge hvis man ønsker å være en kristen. Altså, en lovbok. Det er rart med det, hvordan en fortelling kan forstås på vidt forskjellige måter.

Jeg kjenner mange som elsker Bibelen og opplever den som god og levende. Som livets brød. Som levende vann. Så leser jeg Margaret Skjelbreds bok Mors bok, og ser hvordan den samme Bibelen, de samme fortellingene, plutselig kan framstå som det mest livsdrepende man kan tenke seg. Det er vondt å lese, men enda vondere å vite at noen opplever det sånn også i dag.

I den amerikanske bestselgerboken Skuret av Wm. Paul Young ønsker forfatteren å fremstille kristen tro som alt annet enn død tro og moralisme. Han ønsker å fortelle kristen tro med litt andre ord enn man vanligvis er vant til. Om han lykkes, er vel opp til leseren. Gud blir presentert som en stor afrikansk kvinne, Jesus som, ja, Jesus, og Den hellige ånd som en asiatisk liten kvinne. Disse lever i kjærlighet til hverandre og deres mål er å inkludere menneskene i dette kjærlighetsfellesskapet. For en kontrast til Skjelbreds Gud!

Flere andre kristne forfattere og forkynnere har innsett at kristentroen må kommuniseres på en annen måte enn tidligere for at kjærligheten og livet, som er selve kjernen, skal komme fram. Den amerikanske pastoren Rob Bell, som jeg skrev om her, har oppnådd stor suksess med sine bøker. Spørsmålet er om han går for langt bort fra Bibelen eller om han faktisk treffer kjernen? Diskusjonen går høyt.

Kristen tro må ha noe med selve livet å gjøre, hvis ikke er den faktisk meningsløs. Kristen tro er liv fordi Gud er liv. Kristen tro er kjærlighet fordi Gud er kjærlighet. Kjærlighet og liv. Dette skulle alle kristne kunne enes om.

Så er det jo da slående at det ikke er ordet liv som slår oss når vi ser rundt oss i kirker og når vi tenker på kristne. Men det kan jo faktisk være at vi forventer noe annet av liv enn det det faktisk er.

Forventer vi liv som i fest og glede og tjo hei, bør vi nok kikke i mer karismatiske miljøer, eller dra på en kristen ungdomsfestival. Det vil vi finne mye av det. Likevel, skulle dette være definisjonen på at det er liv, vil det se mørkt ut for mange av oss, for det er ikke så ofte vi er der.

Hvis vi derimot tenker at liv er noe som foregår der hvor en plante eller et tre har røttene sine i jorden og får hele sin vekst fra å motta næring derfra, er vi kanskje inne på et bilde som ligger nærme hva kristen tro går ut på. Stille. Daglig. Hele tiden. Rotfestet i Gud.

Noen kristne tenker at det er kun når man aktivt leser i Bibelen eller aktivt ber at dette livet lever. Det tror jeg er feil. "Bli i meg, så blir jeg i dere," sier Jesus. Da har det nok mer med en vedvarende tilstand, nokså uavhengig av følelser og stemning og også aktivitet. Det er en holdning, en vilje, en retning i livet.

I kristen tro er det ganske tydelig hva resultatet av dette livet er: Kjærlighet til Gud og alle mennesker! Kristen tro handler i svært liten grad om at jeg skal oppnå maks lykke, maks velstand, etc., men om at jeg skal motta maks kjærlighet for å gi maks kjærlighet videre til alle som er rundt meg.

Kristen tro snakker om synd. Det er bra. For synd er nettopp det at vi faktisk ikke klarer å elske Gud og andre så høyt vi skulle. Husk at å elske er ikke teori, men handling. Jeg mislykkes her. Kristne mislykkes her. Alle mislykkes her. Gud er nok ikke veldig overrasket over det. Men det er da det fortsatt gjelder: "Bli i meg, så blir jeg i dere!" Kjærligheten gir ikke opp. Den er sta slik.

Kristen tro er en fortelling om levende liv, om ærlig liv og om kjærlighet. Ja, først og fremst om kjærlighet. Det er vel derfor jeg er kristen, tror jeg.

Godt nytt år! Måtte livet strømme gjennom oss alle og fylle oss med en kjærlighet som overgår all forstand!

mandag 30. desember 2013

Sånn apropos debatt om bibelsyn

Forlaget Zondervan gir stadig ut bøker i serien Counterpoints der ulike standpunkter i forhold til et tema blir debattert. I disse bøkene skriver representanter for de ulike standpunktene (som regel fire eller fem) et innlegg hver, samt en respons på de andre innleggene. Det er en veldig flott form som gir i hvert fall meg et stort utbytte.

De to siste bøkene som har ramlet ned i min postkasse fra denne serien dreier seg begge bibelsyn, og i særlig grad om hvordan vi skal lese GT. Denne debatten har jo rast høyt denne høsten i forbindelse med NLA, som jeg skrev om her. Det er hovedsakelig i avisen Dagen denne debatten har foregått, så ta gjerne en titt innom der for mer om dette.

Disse to bøkene ligger nå klare for å bli lest, og jeg kommer tilbake til en respons etter hvert. Her er en kort presentasjon av bøkene- 

"Four views on The Historical Adam" tar opp debatten om Adam og Eva faktisk har eksistert eller om de er billedlige framstillinger. Denis O. Lamourex og John H. Walton representerer henholdsvis evolusjonistisk skapelse og arketypisk skapelse, mens C. John Collins og William D. Barrick står for henholdsvis gammel-jord-kreasjonisme og ung-jord-kreasjonisme. I tillegg har boken Gregory A. Boyd (kjent for Brev fra en skeptiker) og Philip G. Ryken noen refleksjoner over hva dette betyr for våre åndelige liv.


Den andre boken dreier seg rett og slett om i hvilken grad Bibelen er ufeilbarlig. "Five views on Biblical Inerrancy" har bidrag av R. Albert Mohler Jr., Peter Enns, Michael F. Bird, Kevin J. Vanhoozer og John R. Franke. Jeg forventer nok her at Peter Enns ligger nærmest mitt syn, men kanskje jeg får meg noen overraskelser. Hvem vet?

Det hadde faktisk vært spennende å hatt noen slike bøker på norsk også med norske bidragsytere. Oppfordringen er herved gitt. Noen som kjenner kallet?

mandag 9. desember 2013

Julegavetips til tenkeren, tvileren og skeptikeren


Hvorfor ikke like godt komme med et julegavetips i disse tider?

Du kjenner sikkert noen som er opptatt av Gud og religion og sånt? Og kanskje de til og med har masse spørsmål og frustrasjoner knyttet til om Gud eksisterer, etc? Selvfølgelig kjenner du noen slike. Hvis ikke, skaff deg noen slike venner.

Men uansett, her er to bøker på norsk du godt kan gi i julegave.

Atle Ottesen Søvik og Bjørn Are Davidsen har begått en svært god bok om gudsargumenter. Boken er godt skrevet, og jeg anbefaler den på det varmeste, men den sikter på et litt høyere nivå enn kanskje nybegynnere vil føle komfortabelt. Best av alt er at den er svært grundig men også vågal i sine resonnementer. Rett og slett spennende lesning. Denne boken vil ikke bli glemt veldig fort, for å si det sånn.

En noe lettere bok kan da være den amerikanske pastoren og forfatteren Timothy Keller sin bok "Gud?". Den er også grundig, men er nok skrevet for å favne litt bredere.

Begge bøkene kler julepapir godt, og finnes i en bokhandel nær deg eller på nett.




Ung stemme å lytte til

Vårt Land har nylig utdelt Petter Dass' ungdomsstipend til Daniel Joachim Kleiven. Det er bare å gratulere.

Det er spennende med nye stemmer i debatten rundt religion og samfunn. Daniel Joachim er tilknyttet tankesmien Skaperkraft, og jeg regner med at vi får høre mer fra den karen framover.

Og selvfølgelig er hans blogg nå med i blogglisten min. Stikk innom der.

lørdag 7. desember 2013

Å tenke høyt om Bibelen

Komikeren Bill Maher harselerer en del med religiøse i sin film "Religilous" som kom for en del år siden. Og faktisk med rette mange ganger.

I denne filmen intervjuer han lederen for en opplevelsespark som ønsker å vise at verden ble skapt på 6 dager, helt bokstavelig. Der kan publikum oppleve at mennesker og dinosaurer lever side om side. I intervjuet sier lederen bl.a. noe sånt: "Hvis vi ikke kan stole på Bibelen hundre prosent når det gjelder dette, kan vi ikke stole på den i det hele tatt." Jeg har ikke filmen foran meg nå, så ordlyden er ikke helt korrekt, men jeg er nokså sikker på at meningen er korrekt gjengitt.

Altså: Enten er alt riktig slik som vi tolker det, eller så er ingenting til å stole på.

Avisa Dagen har ikke vært fast lesestoff for meg, men jeg sa ja til et abonnement for en måneds tid siden. Og Dagen har den siste måneden vært fullstendig dominert av en debatt om bibelsynet til NLA Høgskolen i Bergen. To studenter mener det undervises uklart, eller feil, om historisiteten ved GT.

Jeg kjenner igjen ønsket om at alt i Bibelen skal gå opp, og frustrasjonen som student da jeg på MF lærte om både det ene og det andre i Bibelen som kanskje var annerledes enn jeg hadde forestilte meg. Nå ser jeg fra debatten rundt NLA at MF for lengst er avskrevet som en troverdig institusjon. Det er synd diskusjonen så lett polariseres.

Det har kommet svært fornuftige og gode innspill i debatten også, ikke minst fra NLA selv.

Bibelen er en stor bok. Mange forfattere. Skrevet over mange år. Hva betyr det at den er skrevet ned av mennesker? Hva betyr det at den også er/inneholder Guds inspirasjon/ord? Det er så lett å ville ha enkle svar her. Grøftene ligger lett tilgjengelige.

Ikke minst i akademiske institusjoner er det svært viktig at alle mulige svar på vanskelige problemstillinger kommer fram. Det krever at folk tenker, analyserer og selv tar stilling. Denne evnen må trenes. Når arkologien, tekstforskningen eller annen relevant forskning kommer med nye opplysninger og nye tanker, bør man verken få panikk, flykte, slå tilbake, eller liknende, men lytte og tenke.

Jeg vet at det foregår mye spennende forskning på GT. Selv har jeg sans for en som heter Peter Enns. Han regner seg som en konserativ teolog, men har en annen holdning til GT enn at alt må ha skjedd slik det vanligvis blir tolket i kristne konservative sammenhenger. Betyr det at alt faller som et korthus? Nei, det trenger det absolutt ikke gjøre. Bildet blir mindre svart-hvitt, og gode teorier kan bryne seg på hverandre. Noen vil vel kanskje avskrive Enns på grunn av hans holdning til GT, men hele debatten vil blir renere hvis man slutter å merke hverandre med "liberal" eller "konservativ", fordi det er mye mer komplisert enn som så.

Jeg har forstått det slik at også NLA har høyttenkende ansatte som sikkert ikke er enige om alt. Det er og blir en stor fordel for studentenes evne til å selv ta stilling.

fredag 22. november 2013

Sett lyskasteren på C.S.Lewis i dag

Siden det i dag er 50 år siden C.S.Lewis døde, er det en fin anledning til å sette fokus på denne meget spennende mannen, tenkeren og forfatteren.

Mange kjenner han som Narnia-forfatteren, men han var like mye en stor apologet for kristen tro etter at han som godt voksen gikk fra å være ateist til å bli en kristen. Hans tankerekker og filosofiske tilnærming til kristen tro har fått mange til å se kristendommen med nye øyne.
I stedet for å skrive et langt blogginnlegg i dag, sender jeg dere rett og slett videre til andre artikler som er verdt å lese. Bjørn Are Davidsen er en av de store Lewis-kjennerne i dette landet, og jeg kan bare anbefale å stikke innom hans blogg i dag her. Stefan Gustavsson har noen utfordrende tanker angående Lewis i svenske Dagen her. Nils-Petter Enstad skriver i Korsets Seier her. Espen Ottosen skriver har et innlegg i Aftenposten her. Og det er sikkert mange andre artikler i anledning dagen også.

Et sitat kan vi også godt koste på oss fra hans mest kjente apologetiske bok Mere Christianity (Se det i øynene):

Kristendommen er nemlig en kjempende religion. Den mener at Gud skapte verden - at rom og tid, hete og kulde, farger og smak, dyr og planter, er ting som Gud skapte ut fra seg selv, slik som et menneske lager en fortelling. Men den mener også at svært mye har kommet galt av sted i den verden Gud skapte, og at Gud insisterer, og insisterer meget sterkt, på å bringe det på rett kjøl igjen.

mandag 18. november 2013

Stemmer egentlig fødselsfortellingene om Jesus?

Det nærmer seg jul. Og tar jeg ikke helt feil, vil nok enkelte aviser også i år komme med noen oppslag om at forskere f.eks. ikke tror noe på at Jesus ble født i Betlehem. De færreste vil vel løpe til nærmeste bibliotek og lese seg opp på hva forskere egentlig mener av den grunn.

Professor i NT, Steve Moyise, ved University of Chichester, UK, har på en meget god og oversiktlig måte gått igjennom flere av de sentrale problemene knyttet til Jesu fødselsfortellinger i en nylig utgitt bok, Was the Birth of Jesus According to Scripture?. På snaue hundre sider får han gjort unna mye.

Bokens fokus er om eller på hvilken måte fødselsfortellingene stemmer med hva GT sier skal skje. Og det er langt flere uklarheter rundt dette enn hva mange kristne nok er klar over. Både Matteus og Lukas tar seg store friheter i sin anvendelse av GT. Derfor vil en som bare leser GT-teksten i sin egen kontekst, oppdage at NT nærmest bedriver sitatfusk innimellom. Men betyr det at historiene rundt Jesus er funnet på? Nei, det trenger de ikke, i følge Moyise.

Ja, det er sant at en del forskere er skeptiske til at Betlehem faktisk er fødestedet til Jesus. De ser det som heller sannsynlig at Betlehem ble konstruert som fødested p.g.a. Messiasforventningene knyttet til byen. Men tenk om Betlehem ikke hadde noen forventning knyttet til seg i det hele tatt på Jesu tid? Moyise mener dette er tilfellet. Han mener det er stor sannsynlighet for at Jesus faktisk ble født i Betlehem, og at man i ettertid lette i GT for å finne en begrunnelse for hvorfor i all verden det var der han ble født. Betlehems sentrale plass som profeti ble til først i etterkant av Jesu liv.

Moyise, sammen med mange andre forskere, er mer skeptisk til fortellingen om vismennene og stjernen. Her mener mange at det heller er hentet stoff fra parallelle tekster i GT, men avviser ikke at det likevel kan ha skjedd. Problemet med en stjerne som peker på ett hus, har vært diskutert så langt tilbake som til biskop Krysostomos på 300-tallet. Det kan ikke ha vært en stjerne, de er for langt unna, så det må dreie seg om et annet lysfenomen, hvis det i det hele tatt er bokstavelig ment.

Boken tar for seg temaer som Eliasprofetiene, Johannes Døperen, Davids sønn-tittelen, Betlehem, Nasaret, Egypt, Rama, og ikke minst jomfrufødselen. Moysie går faktisk ganske grundig til verks i sin korte bok. Han lander nok ikke alltid på det kristne vil være vant til å høre og tro, men jeg opplever at han har gode poenger for sine standpunkter. Boken er da også anbefalt av storheter som Craig A. Evans og James Dunn.

Denne boken anbefales, særlig overfor alle som liker å face problemstillinger knyttet til Jesus og bibelforskning og ønsker å lese om alternative måter å tolke materialet på. Jeg liker slike bøker.

Ingen stor fare for at kristne tenker for mye

(Debattinnlegg i Vårt Land 29.okt)


Trosforsvarskonferansen Veritas er en nyskapning i Norge, og lørdag 26.okt var over 250 mennesker samlet på Bibelskolen i Grimstad. Opplegget var vel noe tilnærmet en suksess. Vårt Land har samme dag en artikkel med overskriften «Advarer mot ‘rasjonell overtro’». Er det grunn til å advare i forkant av en slik konferanse?

Trosforsvar, eller apologetikk, har de senere årene fått en fornyet oppmerksomhet i mange kristne miljøer, særlig blant ungdom. Men fortsatt kan det merkes en sterk skepsis blant mange kristne. Jeg vet ikke helt hvorfor, men har en mistanke om at det skyldes erfaring med dårlig praktisert apologetikk. Jeg har jobbet med dette faget på Sagavoll Folkehøgskole i mange år nå og vil sterkt argumentere for trosforsvarets nødvendighet.

Da jeg var ungdom, søkte jeg etter gode svar på alle spørsmålene jeg hadde. Og det var ikke få. Det rare er at det gjør jeg fortsatt. Og de ungdommene jeg jobber med hver dag gjør også det. Apologetikk handler først og fremst om å slippe til spørsmålene, tvilen, og tankene rundt alt det som har med tro å gjøre. Det er ikke, og bør ikke være, å pugge riktige svar på de og de spørsmålene. Apologetikk er det motsatte av indoktrinering fordi den legger sterkt fokus på at folk skal tenke selv, bruke fornuften og sjekke all tilgjengelig kunnskap og visdom.

I artikkelen i Vårt Land intervjues professor i sjelesorg, Tor Johan Grevbo, om apologetikk. Han anerkjenner apologetikkens plass, men advarer mot en «en slags overtro» på den. Han har helt rett, men det spørs om ikke advarselen ble litt vel tydelig og anerkjennelsen kom helt i bakgrunnen.

Apologetikk kan i sin umodne form fungere som en ren fornuftsdyrking uten kontakt med andre deler av det å være kristen og menneske. Den kan bli for akademisk. Men jeg tror at de fleste som holder på med dette i Norge i dag, hvor en del holdt foredrag på konferansen, neppe ser på apologetikk som tilstrekkelig. Den kommer i tillegg til lovsang, bønn, sjelesorg, fellesskap, nattverd, gudstjenester, etc. Å se på apologetikk og sjelesorg som motsetninger, er på alle måter uheldig, enten den kommer fra den ene eller andre kanten.

Det handler altså om å forene tro og tanke, som også Vårt Land ønsker å gjøre. Kristne trenger opplæring i dette. Ikke for å vinne diskusjoner eller debatter, men for å forstå at det er gode grunner for å tro på Gud, Jesus, Bibelen, etc. Hvor ofte har jeg ikke hørt at kristne forteller om at de har dårlige opplevelser med kristne ledere og prester når de har stilt ærlige spørsmål om tro. Enten har de blitt avfeid, eller de har fått svar som ikke tåler særlig etterprøving. Det er alltid litt trist å høre.

Ordet trosforsvar kan kanskje være misvisende. Jo, det handler om å forsvare troen med fornuften. Men den viktigste jobben der skjer faktisk i møte med meg selv og min egen tro og fornuft. Tåler min tro at jeg slipper spørsmålene mine til? Tåler troens innhold kritisk søkelys? «Hvis kristen tro er sann, tåler den det» er en vanlig tanke innenfor apologetikken. Det er veldig vanskelig å se at det er en avgjørende fare i Norge i dag at kristne tenker for mye, eller på noen som helst måte har blitt akademiske fornuftsdyrkere.

Treenigheten som forklarer alt (Bokanmeldelse)

(Bokanmeldelse skrevet for avisa Dagen, publisert 31.okt)

Mange mennesker sliter med å forstå treenigheten. Naturlig nok. Selv kristne famler når de skal til å forklare at Gud både er tre personer, Faderen, Sønnen og Ånden, og samtidig én. Men tenk om det er akkurat dette som best forklarer den verden vi lever i og hvem vi er? Det hevder den tidligere buddhistmunken Ellis Potter i en ny bok som er utgitt av Damaris og Lunde forlag.
 

Boken på bare 75 sider tar for seg intet mindre enn «Tre teorier om alt». Ikke så mye som en fotnote er å finne her. Tre sirkler fungerer som illustrasjoner på disse tre altomfattende teoriene. Selv innrømmer han at det er ekstremt forenklede bilder, men blir det for enkelt? Jeg er langt på vei villig til å si nei. Boken lodder dypt, forfatteren har et levd liv i det han skriver om, og den innbyr leseren til spennende tenkning. Ganske sikkert ukjent tanketerreng for mange kristne, men det tror jeg er bare sunt.

Disse altomfattende teoriene er monismen, dualismen og trinitarismen. Disse kan altså tegnes som tre sirkler. Inni hver sirkel er alt som finnes. Den første sirkelen er tom, fordi alt er ett. Dette er grunnleggende i buddhismen, hinduismen og i New Age-bevegelsen. Den andre er delt i to, som Yin og Yang, mørke og lys, fordi virkeligheten består av to likeverdige motsatte krefter. Tanken er sentral i mye østlig inspirert estetikk, terapi og medisin. Den tredje sirkelen er delt i tre, fordi alt som finnes er et resultat av en treenig personlig Gud. En sentral tanke i kristen tro.

Boken peker på sentrale svakheter i monismen og dualismen, men først og fremst er den et sterkt stykke tenkning rundt treenighetens avgjørende betydning for at alt er som det er. Potter har bakgrunn fra zenbuddhismen, og har fortsatt stor sans for mye i den, men han mener den kommer til kort sammenliknet med den kristne tros forklaringskraft.

Alle tre teoriene er enige om at virkeligheten ikke er perfekt eller fullkommen akkurat nå. For Potter blir det derfor et sentralt spørsmål hvordan virkeligheten var når den var fullkommen. Og hva er egentlig problemet i dag? Monismens tanke om at alt er ett, opphever individet slik at jeg blir deg og relasjoner i bunn og grunn er et onde. Det perfekte er dermed oppløsning av individet og en fullstendig relasjonsløs tilværelse i en absolutt tomhet, et ingenting. Og der blir du alt.

Dualismen har harmoni som mål. Det betyr at det gode og det onde alltid må være til stede, at det gode aldri kan vinne, og at verden er statisk og ubevegelig. En uholdbar teori.

Trinitarismen tar utgangspunkt i at «Gud er Gud, og Gud er ikke alene», som det heter i Potters eget ordtak. At vi finner både enhet, mangfold, forskjellighet og relasjoner i Gud selv, åpner opp for en helt annen verden enn det monismen og dualismen gjør. Det åpner for et helt annet mål med livet.

Ingenting har en mening i seg selv, hevder Potter. Til syvende og sist har mening med relasjoner å gjøre. Fargen rød har ingen mening før den er i relasjon til andre farger. «På samme måte har du ingen mening i deg selv, men bare gjennom din relasjon med dine omgivelser.» Derfor blir det meningsløst å søke seg inn det relasjonsløse, slik monismen legger opp til. Faderen, Sønnen og Ånden står i relasjon til hverandre og gir hverandre dermed mening, slik vi får mening ved å stå i relasjon til Gud og hverandre.

Lidelsen i verden henger sammen med at vi er selvsentrerte. Den treenige Gud er ikke selvsentrert, men andre-sentrert. Personene i Gud er fullstendig andre-sentrerte. «Denne andre-sentreringen er kilden til Guds kraft, for når hver av personene gir seg selv helt til de andre, så fylles den samme personen dobbelt opp tilbake. Slik øker kraften hele tiden.» Gud er kjærlighet. Vi er ment å være andre-sentrerte, slik som Gud. Frelsen ligger i relasjonen, ikke i det relasjonsløse.

Boken er en underlig god blanding av filosofi, teologi, mystikk og apologetikk. Jeg liker det. Den som leser den, vil forstå hva jeg mener. Boken legger nesten opp til å bli snakket om og diskutert, så hvorfor ikke lese den i samtalegrupper?

Som en bonus inneholder boka 30 sider til med 45 spørsmål til Potter om alt fra buddhisme, ateisme, meditasjon, Bibelen, kristne, etc. og hans svar på disse. En morsom vri. Her er det mye klokskap for både kristne ledere og lekfolk. Boken er med dette anbefalt på det varmeste.

lørdag 10. august 2013

Jeg både tror og tviler

(Teksten er skrevet til Menighetsbladet Helsing i Sauherad)

Det er litt rart dette, at mange av de som regelmessig går i kirken eller er med i kristne aktiviteter, ofte framstår som så sterkt troende. Eller kanskje riktigere: Så lite tvilende. Det rare ligger i at de aller fleste av disse kan fortelle om ganske mye tvil i sin kristentro når du begynner å snakke med dem.

Jeg har møtt noen få som sier at de aldri tviler. Slik har ikke jeg det.

Nå kan man jo tvile på ganske mye da, og akkurat der er vi svært forskjellige. Man kan tvile på at Gud eksisterer, på Jesus, på kirkens trosbekjennelse, på kirken, på kristne, på at man selv er kristen, på at man er bra nok (for Gud?), på sin egen ærlighet og godhet, på sin helhjertethet, osv.

Mange ganger kan tvil virke svært intellektuell, men ikke sjelden sitter den vel så sterkt i følelsene. «Tenk om det egentlig ikke er sant» kan være begge deler.

Vi må nok innrømme at tvileren i mange kristne sammenhenger har fått en svært dårlig behandling, selv om jeg tror det blir mindre og mindre av det. Tvil er naturlig, menneskelig og den kan til og med være av det gode. Tvilen kan få meg til å tenke nøyere gjennom hva jeg står for, og den kan få meg til å undersøke om det holder. Det er et tegn på usunnhet dersom tvil må forties og holdes nede. Slipp den fram, snakk om den. Gi den rom.

Dette er ikke det samme som å si at tvil skal dyrkes. For tvil har unektelig det ved seg at den kan føre mennesker bort fra Gud. Tvil kan føre til mye personlig smerte. Løsningen ligger bare ikke i å fortie, men i å møte på en god måte.

Jeg er fascinert av hvor sterk plass tvil har i kristendommen. Bibelen slipper tvilen til. «Har Gud virkelig sagt?», «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?», «Hvorfor er du så langt borte, Gud?», osv. For ikke å snakke om at en av disiplene fikk tilnavnet Tvileren, altså Tomas. Noen har sagt at kristendommen er tvilens religion. Det er mulig det.

Når jeg sier at jeg tror på Gud, når jeg sier at jeg er en kristen, har jeg ikke sagt noe om at jeg skråsikker på alt. Jeg har sagt noe om at jeg gjerne vil leve i et forhold til Gud og ønsker å følge Jesus, men du verden så mange hvorfor-spørsmål og klager fra meg disse må utholde fra meg. Og jeg tror til og med de tåler det. Tomas fikk aldri beskjed om at han måtte pakke sakene sine og forlate disippelflokken fordi han ikke trodde nok.

Det er litt rart det med sterk tro også. For hvor lett er det ikke å tenke at det er den troen som er fri for tvil som er sterk. Men tenk om det er slik at den troen som kan leve side om side med sin tvil, som egentlig er den sterke? Den svake troen er kanskje den som forsvinner hvis tvilen får en stemme?

Jeg er for øvrig ikke så opptatt av dette med sterk og svak tro. En sterk tro gir lett assosiasjoner til skråsikkerhet og blind tro. Og det er jo ikke bra. Da liker jeg bedre et uttrykk som moden tro. En tro som er trygg nok til å romme spenningene både i troen og livet. Jeg tror det er det Bibelen ønsker for oss.

Jeg tror forresten ikke Gud spør «Hvor mye tro har du?», men heller «Vil du ha med meg å gjøre?». Da svarer jeg: «Det vil jeg gjerne, selv om jeg ikke forstår alt og kan alt om deg. Men har du tid og tålmodighet til at jeg kan stille noen vanskelig spørsmål og protestere litt også?». Da tror jeg han svarer: «Ja, selvfølgelig. Det skulle da bare mangle. Kom, la oss gå sammen!»

 

onsdag 17. juli 2013

Owe Wikström om kristne og rasjonaliteten

Det blir ikke så mye blogging på meg denne sommeren. Men legger her ut et par sitater fra den svenske professoren Owe Wikström.

Hos noen kristne har det vært en mistenkeliggjøring av vitenskap og fri kritisk tenkning. Menneskelig rasjonalitet har blitt sett på som unødvendig, siden alle svar "likevel står i Bibelen". Forakten for sannhetssøken og for de vitenskapelige modeller som stadig bygges og kritiseres i den lærde verden, har iblant vært farlig naiv. Menneskelig tankeklarhet trenger ikke slappes fordi et menneske overgir seg til Gud. Det indre åndelige liv handler verken om indre unnvikende følelser eller om ureflektert underkastelse under ytre autoriteter.
Også menneskets tanke er en gave. Den har likevel sine begrensninger. Mennesket når en slags ytterste grense når tanke og intellekt slås ut, den tilstand som eksistensialistene kalte det absurde, og som Jaspers kalte grensesituasjoner. Slik jeg ser det finner en der igjen de tomrom, det mørke der den andre virkelighet kan gjøre seg kjent.

Sitatetene er hentet fra en meget bra bok utgitt i 1994, Mørket som blender. En bok om åndelig veiledning.

søndag 16. juni 2013

Augustin om kristne og vitenskap

Kirkefader Augustin skrev sin oppsiktsvekkende bok Bekjennelser rundt år 400 e.Kr. Her uttaler han seg også om kristnes forhold til vitenskap. Det får være dagens blogginnlegg.

Når jeg hører en eller annen kristen bror som ikke har greie på vitenskap og tar feil av den slags spørsmål, da ser jeg med overbærenhet på mannen og hans meninger. Jeg kan heller ikke innse at det skader ham om han kanskje ikke vet hvordan den skapte verden er ordnet og innrettet, bare han ikke har en uverdig tro på deg, Herre, som har skapt alt. Skadelig er det derimot dersom han mener at disse spørsmålene hører med til selve troslærense vesen, og er freidig nok til å holde fast ved påstander om ting som han ikke har kjennskap til.


lørdag 8. juni 2013

Dine tanker om tvil?

Det er en viss fare for at det blir litt lite aktivitet på denne bloggen i tiden framover, men skal love å komme sterkere tilbake.

Jeg har bestemt meg for å jobbe litt grundig med temaet "Tvil" en periode. Vet ikke helt hva det skal føre til, om det bare blir noe som kommer bloggen til gode eller om det blir noe mer ut av det. Vi får se.

Men jeg er i hvert fall interessert i å høre ulike tanker om tvil, gjerne dine. Send gjerne noen ord om hva du tviler på, hvordan tvilen arter seg, eller noe annet interessant om tvil til meg. Epost: tamollerbraten@hotmail.com

lørdag 4. mai 2013

Timothy Keller om ekteskapet

Dette foredraget av Timothy Keller er veldig tankevekkende. Spennende.




Takk til Hallvard Jørgensen som la ut denne på bloggen sin.

torsdag 2. mai 2013

Å akseptere tilfeldigheter - også som kristen

Vi mennesker er svært opptatt av å se sammenhenger og mening i det som hender oss. Det er typisk oss å være overtroiske. Det er det vel lite tvil om!? Å akseptere at mye av det som hender rett og slett er tilfeldig, ligger ikke for oss.

Dette var tema for Petter Schervens program "Typisk deg" denne uken. Interessant program. Den amerikanske psykologen B.F.Skinner gjorde et oppsiktsvekkende funn allerede i 1947 der han viste at også duer ser etter sammenhenger der hvor tilfeldighetene råder. Mange har gjort tilsvarende tester på mennesker. Vi takler dårlig at det ikke er system i det som hender oss, og vi anstrenger oss hardt for å avsløre systemet, mens vi mange ganger faktisk selv finner på hele greia selv. Når vi har avslørt systemet, tror vi også av vi kan påvirke det. Vi tenker årsak-virkning, og når vi ikke vet årsaken, finner vi opp den.

Dette er kjent psykologi. Men det griper fort inn i hva vi tenker om verden vi lever i.

Idrettsutøvere, skuespillere og musikere skal prestere foran publikum. De søker maks konsentrasjon og maks prestasjon. Ganske mange forteller at de går gjennom visse ritualer, har på seg visse klær, etc. for på den måten å ta kontroll på tilfeldighetene. Man snakker om lykkeditt og lykkedatt som man må ha med seg eller på seg fordi de har opplevd at det påvirket resultatet tidligere. Overtroen sitter løst.

Og når noe har skjedd, prøver vi altså å forstå hvorfor noe skjedde. Selvfølgelig er ikke alt som hender oss tilfeldig, men mange ting er det. I stedet for å tolke som tilfeldigheter, kan vi si at det skjedde fordi jeg skulle forstå det eller det, eller fordi jeg ikke hadde vært snill, osv.

En del kristne (og andre religiøse), kanskje til og med mange, har nok en tendens til å neglisjere denne psykologiske innsikten. For er det ikke en mening med det som skjer? Er det ikke en mening med alt som skjer?

Her er vi inne på et tema som fort kan oppleves litt truende for en del troende, tror jeg. Særlig hvis vi kobler inn bønn og Guds vilje. Hvis du har bedt til Gud om at noe skal skje, også skjer det, kan det da likevel være tilfeldig?

Ateister nøler ikke med å trekke fram dette poenget, forståelig nok. Men det bør være i den kristnes interesse også å reflektere over dette, mener jeg. Gud blir nemlig ikke mindre Gud av at det som er tilfeldig tolkes som tilfeldig.

Jeg tror det er vanskelig å forsvare at det er en mening bak alt som skjer, eller at Gud styrer alt som skjer. Det er en skjebnetro kristne bør ta et oppgjør med. Jeg har tidligere skrevet noe om det her. Hvis jeg har fri vilje, du har fri vilje, og verden er utrolig kompleks, MÅ mye være tilfeldig!

Det betyr altså ikke at ALT er tilfeldig. Når min kjære gir meg en presang til bursdagen min, er den neppe tilfeldig. Enda mindre hvis det er noe jeg spesielt har ønsket meg. Når jeg får karakterer på en eksamen, er den forhåpentligvis heller ikke tilfeldig.

At noe som er tilfeldig, kan brukes til noe meningsfullt, eller tolkes til noe som jeg lærte noe av, etc. er en helt annen sak. Slik kan f.eks. Gud bruke noe som har hendt deg til å lære deg noe om kjærlighet.

Å leve i en verden der mye er tilfeldig, og samtidig holde fast på at Gud kan svare på en bønn eller ville noe spesielt, er ikke en helt lett øvelse. Det er kanskje lurt å være litt ydmyk for at vi ikke alltid ser hele bildet. Vi vil dessuten alltid kunne tolke det meste av det som skjer rundt oss på forskjellig måte. Ingenting er i seg selv innlysende og entydig. Livssyn og personlig overbevisning bestemmer mye her.

Mange tenker nok at når vi har lagt noe framfor Gud, så styrer han alt som skjer. Jeg er ikke sikker på det. Jeg tror Gud er med oss i det som skjer, men ikke at han har styringen på alt som skjer. Vi er ikke bare brikker i et spill, men spiller selv en stor rolle i våre liv.

søndag 28. april 2013

Å sette ord på sin tvil

Jeg har lagt merke til to ting i kristne sammenhenger gjennom mange år:

1. Når kristne setter ord på sin tvil, sin famlende tro eller sine spørsmål vedrørende sannheter innenfor kristendommen, skaper dette en sterk gjenklang og en frihetsfølelse hos andre som opplever noe av det samme. Det er fascinerende å se hvor oppbygd folk blir av at flere enn dem selv sliter litt med troen sin.

2. Samtidig får jeg ofte inntrykk av at det mange steder fortsatt er litt forbudt å være en åpen tviler. Det kan virke som at det å snakke om tvil, blir en trussel for andre sin tro. Åpner man for tvilen, vet man ikke helt hvor det kan ende. Derfor ønsker man ikke et slikt fokus i f.eks. menigheten eller bibelgruppa.

Denne dobbeltheten er interessant, og helt klart utfordrende for mange kristne. Snakker du om din tvil, vil du få noen som takker deg og andre som ønsker at du skal slutte med det.

Jeg er nok overbevist om at de sunneste miljøene er de som framelsker ærlighet og som lar tvilen være en naturlig del av samtalen om kristen tro.

onsdag 24. april 2013

Morsom bok om mytene om oss selv

Den amerikanske journalisten David McRaney ga i fjor ut en morsom og underholdende bok om myter og fakta. You are not so smart tar for seg 48 myter vi lurer oss selv med. Vi tror vi er så smarte og gjennomtenkte, men det er veeeeldig feil, hevder forfatteren. Etter å ha lest denne boken, føler jeg meg i hvert fall litt smartere, og det bør jeg vel bruke for alt det er verdt? Mine venner er herved advart.

Hvert av de 48 kapitlene starter med en påstand om noe vi tror om oss selv, for deretter å presentere hva forskning i dag har kommet fram til. Dette er psykologi presentert på en populærfaglig måte. Og det er massevis med henvisninger til relevante forskningseksperimenter, både kjente og mindre kjente. Moro.

Her kommer noen eksempler på påstander han tar for seg:

- Du tror du er en rasjonell, logisk person som ser verden slik den er, men i virkeligheten er du like villedet som resten av oss.
- Du tror du vet når du blir påvirket og hvordan dette virker på din væremåte, men i virkeligheten er du fullstendig ubevisst den konstante påvirkningen som kommer fra ideer formet i ditt underbevisste.
- Du tror du vet når du lyver til deg selv, men i virkeligheten er du ofte uvitende om dine egne motiver og du skaper derfor fortellinger som forklarer dine bestemmelser, følelser og historie uten at du selv ser det.
- Du tror dine meninger er et resultat av årevis med rasjonell og objektiv analyse, men i virkeligheten er dine meninger et resultat av årevis oppmerksomhet om informasjon som bekrefter det du allerede mener, mens du overser informasjon som motsier det du står for.

Og slik fortsetter han.

Boken herved anbefalt.

mandag 1. april 2013

Rob Bell - ny kristendom eller nytt språk?

Rob Bell er kåret til en av USAs mest innflytelsesrike kristne. Han grunnla Mars Hill Church, som etter hvert ble en megakirke med stor suksess. Bell var pastor i denne kirken fram til desember 2011. Som forfatter av en rekke bøker har han oppnådd en enorm posisjon. Mannen inspirerer mange med sitt friske språk, sin sterke formuleringskraft og sin annerledeshet. Mange mener han står for den nye kristendommen som kommer til å overta for den gamle, konservative evangeliske formen USA så sterkt er preget av.

Rob Bell er kontroversiell, det er det ingen tvil om. Forrige bok "Love Wins. A book about heaven, hell, and the fate of every person who ever lived" fra 2011 skapte store overskrifter og debatt, også i Norge. For Bell handler kristendom om Guds kjærlighet, en kjærlighet som er så stor og omfattende at den til slutt vil vinne. Diskusjonen han reiser er om det egentlig er plass for noe helvete, eller to utganger, etc. i det hele tatt. Han har blitt anklaget, av tradisjonelle kristne, for å avskaffe helvete og for å mene at alle vil bli frelst til slutt, altså for å stå for en teologisk retning som kalles universalismen.

Slikt blir det debatt av. En pastor som støtter Bell, ble bedt om å fratre stillingen sin. Les her. I et lanseringsintervju med den kjente journalisten Martin Bashir, ble Bell lettere avkledd. Bashir utdyper sin kritikk av Bell her, her, her og her. Motbøker er skrevet, og i Norge fikk vi en debatt på Verdidebatt der pastor Erik Andreassen forsvarte mye av det Bell står for.

Det er liten tvil om at grunnen til Bells suksess er hans nyformulering av kristen tro. Han stiller spørsmål som folk flest har, han er nådeløs i sitt oppgjør med en kirke og kristendom som har formidlet hat og selvtilfredshet i stedet for Guds kjærlighet til alle mennesker. Dette treffer folk. Jeg blir truffet av det og fryder meg over at han tør å sette ord på sin frustrasjon. Så har kanskje Bashir rett i at oppgjør med egen oppvekst er en viktig drivkraft hos han, og at han tar for lett på viktige problemstillinger hans nye kristendom støter på. Faren er at han i møte med både tekstene i Bibelen og med teologiske diskusjoner blir for overfladisk.

Det er derimot for enkelt å avskrive Bell, tenker jeg. Hans oppgjør er viktig. Hans spørsmål til det etablerte er viktige. At han i disse dager har gått ut med at han er for likekjønnede ekteskap, vil nok føre til at han lett avskrives av mange kristne. Og tar jeg ikke feil, vil nok dette være siste dråpen for mange. Han er liberal, da er vi ferdige med han. Det vil være veldig synd hvis vi sluttet å lytte til hans bøker, for vi trenger mye av det han kommer med. Hans bøker skjerper oss som ønsker å snakke om Gud til vanlige mennesker i 2013.

Nå er han ute med ny bok, "What we talk about when we talk about God". Hvorfor tenker folk først og fremst på hva Gud er mot når de hører om Gud? Hvorfor tenker de så begrenset om Gud? Går det an å forene hva vitenskapen har funnet med et bilde av Gud som er i alt og alle og som har vist oss hvem han er gjennom Jesus?

Bell prøver å formulere en tanke om Gud som er åpen, som er for mennesker, som er progressiv, og som er stor. Om han lykkes hele tiden, er jeg litt usikker på. Men han gjør et godt forsøk. Han vil så gjerne at moderne mennesker skal forstå litt mer av hvor nær Gud er hver enkelt, selv de som ikke tror. Bra prosjekt.

Liberal kristendom hevdet tradisjonelt at Jesus først og fremst var et vanlig menneske med et uvanlig og radikalt etisk budskap. Bell er Jesusfokusert, Gudsfokusert og kjærlighetsfokusert. Ingen bør tvile på om Bell mener Jesus virkelig var Gud. Av og til legger Bell seg nær opp til typisk mystiske tanker om Gud. Andre ganger presser han Gudsbegrepet til for langt i spekulativ retning. Det kan bli litt for utvannet, rett og slett. Men hans kritikk av svakhetene i tradisjonell kristendom og teologi, bør vi lytte nøye til.

Er det en ny kristendom vi ser, eller er det bare nye ord? Jeg er usikker, for jeg tror Bell selv er på leit. Han søker ærlighet, uansett hva det fører til. Hvor han havner i sine neste bøker, aner jeg ikke. Jeg lar meg inspirere av gode formuleringer og gode tanker. Man trenger ikke kjøpe hele pakka. Og jeg takker selvfølgelig for alle som gjennom Bells bøker har fått et nytt møte med en kjærlig Gud. Jeg har forstått at det ikke er få av dem.

fredag 22. mars 2013

Det som ingen forventet

Se, vi går opp til Jerusalem, synges ofte i disse dager i norske menigheter. Og mange ser kanskje for seg en gjeng på vei til Jerusalem som alle var bevisste på hva de faktisk var med på. Det er nok feil.

Jesus, disiplene, både de tolv, de kvinnelige disiplene og en ukjent gruppe andre etterfølgere var med på denne reisen. Men de ante ikke hva de var med på, og hvordan skulle de kunne det?

Det står flere steder at Jesus hadde fortalt om sin kommende død. Peter hadde irettesatt ham, men ble selv satt skikkelig på plass. Jesus fortsetter å fortelle om at noe skal skje, men disiplene skjønte ikke hva han snakket om.

Hvorfor? Det var ingen forestilling i samtidig jødedom om at Messias skulle dø. Og det var i hvert fall ingen forestilling om at han skulle dø og oppstå. Det ville vært for mye forlangt å tro at disiplene hadde en slik utviklet forestilling når ingenting i samtiden gikk i den retning.

At Jesus blir hyllet som en Messias på vei inn i Jerusalem, likte de nok godt. De neste dagene skaper nok mer frykt og motløshet i disippelflokken enn vi lett forestiller oss. Denne dramatikken forsvinner helt hvis vi ikke skjønner hvor utrolig lite forutsigbar denne forestillingen var.

Profetiene som senere ble brukt for å forklare det som skjedde, ble nytolket av de første kristne. Jødiske forventninger til Messias var annerledes. Messias' død og oppstandelse kom uventet.

mandag 18. mars 2013

Hvorfor jeg ikke liker Paulus

Som lærer og pedagog er jeg alltid på jakt etter spennende måter å undervise på. Bruk av film er kanskje ikke så originalt lenger, men det er en god avveksling. Jeg har i mange år nå undervist i Innføring i NT. Og jeg har brukt filmen "Paulus" når jeg skal gå gjennom Apostlenes Gjerninger. Filmen er en del av serien Bibelen og kom ut i 2000.

Jeg har hørt at den også brukes på videregående skoler i religion. Greit nok det, men den er etter min mening ganske dårlig. Så da vil jeg gjerne at det ligger en kritisk kommentar av filmen tilgjengelig på nettet også, selv om den kommer minst 10 år etter at jeg begynte å bruke filmen.

Hva er problemet? Vel, det er vel ikke akkurat verdens beste skuespill vi snakker om her, for å si det litt forsiktig. Johannes Brandrup gjør en ok rolle som Paulus, men flere av de andre rollene overspilles som bare det. Beklager, dere som liker filmen, men jeg tror det krever ekstra positiv innstilling til filmen for ikke å se det. Litt arrogant sagt, kanskje, men, men ... Poenget mitt er likevel ikke dette.

Filmskaperne har funnet på en bestevenn til Paulus, Ruben, som er saddukeer. Ruben og hans kjæreste, etter hvert kone, Dina (for øvrig svært god på overspilling), spiller en svært sentral rolle i filmen. Men hvorfor? Jo, de får ganske greit fram at det var to partier, saddukeere og fariseere, og at Paulus tilhørte det siste. Vi lærer litt om forskjellene. Bra det. Men hvorfor så store roller til noen som ikke finnes i bibelfortellingen i det hele tatt?

Det er til og med Ruben, ikke Paulus, som framstilles som selve kristenhateren. Hvorfor i all verden har de gjort det? Det står da vitterlig i Bibelen, som forøvrig er eneste kilde vi sitter på, at Paulus var en svært ivrig kristenforfølger. Ved steiningen av Stefanus står det at de som kastet steiner la kappene sine for Paulus' føtter og at han var enig i steiningen. I filmen framstiller de det som om Paulus hadde stor sympati med de kristne, at det var Rubens påvirkning og press som gjorde han til forfølger. Men selv da virker det halvhjertet i filmen. I Apg 8, 3; 9,1 og Gal 1, 13 er det derimot tydelig at Paulus er svært aktiv og overbevist i sin iver. Jeg får en sterk følelse av at filmskaperne ønsker å skape en Paulus kristne tv-seere kan få sympati med, selv før han blir kristen.

I disse dager viser NRK David Suchets dokumentar om Paulus. Der får vi et langt mer riktig bilde av Paulus, tror jeg. Der får vi møte en energibunt av en apostel, både før og etter omvendelsen. Troverdig.

Blant de første kristne var det et problem som plaget mer enn andre: Hva skulle de gjøre med hedningene som ble frelst? Skulle de pålegges å holde Moseloven, eller ikke? Dette var ingen liten konflikt. I Apg 15 aner vi noe av den sterke spenningen som preget dette spørsmålet. De kranglet skikkelig. I filmen blir dette fremstilt som et enkelt og koselig møte med ganske god stemning. Hvorfor det? Er det nok en gang for å at ikke Paulus eller noen andre skal komme litt dårlig ut av det? Jeg vet ikke, men det er så unødvendig å tukle med dette i en film som liksom skal være fra Bibelen.

Så, bortsett fra at det er mye dårlig skuespill, unødvendig mye fokus på Ruben og Dina, feil framstilling av Paulus og en platt gjengivelse av apostelmøtet, kan filmen brukes til å si noe om Paulus.

Sånn, da var det sagt, eller skrevet. Den som er såret nå, får heller skrive en kommentar. Les heller boka, og fyll på med David Suchets serie.

lørdag 16. mars 2013

Et lite sitat fra forrige pave om fristelse

Kjernen i enhver fristelse er å sette Gud til side som noe sekundært, eller til og med overflødig og forstyrrende, i forhold til alt som virker viktig i livet. Å ville bygge og ordne verden som om Gud ikke fantes, og kun anerkjenne de politiske og materielle realiteter som virkelighet og anse Gud som illusjon, det er en fristelse som møter oss under mange skikkelser.

Gods sagt, og jeg tror jammen det er sant også.

N.T. Wright om oppstandelsen

Duracellkaninen N.T. Wright er biskop i den anglikanske kirke, bibelforsker og forfatter av en stor mengde bøker (opptil 8 i året!) av faglig meget høy kvalitet. Han er absolutt en av mine helter når det gjelder tilnærmingen til Bibelen og troen. Få andre kristne intellektuelle har forandret kristne menneskers måte å tenke på i dag enn denne mannen. Jeg vet at han har mange tilhengere i Norge også.

At han også er svært interessant å høre på på prekestolen, gjør jo ikke mannen mer ... eh  .. uinteressant. Her holder han et langt og godt foredrag fra mars 2007 om Jesu oppstandelse. Dette er faglig solid og verdt hvert eneste minutt. Sett av tid. Anbefales også for den som ikke tror på oppstandelsen eller syns det er vanskelig å tro på den. Det er ikke sikkert du bli overbevist, men du kan oppdage at det er gode argumenter for det standpunktet de første kristne kom med.


 
 
Takk til Kjetil Fyllingen for link til denne i sin blogg. 


fredag 15. mars 2013

Bokanbefaling: Jesus-skandalene

Bibelforskeren David Instone-Brewer har i mange år jobbet med å forstå Jesus ut fra samtidige rabbinske tekster. Dette er et fagområde som har mye spennende å bidra med også overfor den vanlige bibelleser. Den svenske bibelforskeren Birger Gerhardsson og den anerkjente jødiske forskeren Jakob Neusner har vært banebrytende på dette området. Instone-Brewer har i boken The Jesus Scandals. Why he shocked his contemporaries (and still shocks today) gitt oss en populærfaglig oversikt over hvor skandaløs en del situasjoner rundt Jesus faktisk var sett med samtidens øyne.
Scandals are our best guarantee of historical truth in the Gospels. When disgreceful, embarrasing and schocking details about Jesus are recorded by his friends and supporters, it is much harder to disbelieve them. Jesus was accused of being a bastard, blaspheming, abusing alcohol, partying with prostitutes, being mad and working for Satan - in other words, scandal followed him.
Disse skandalene, eller pinlige scenene, utsagnene og detaljene er tatt med i evangeliene, og for de første kristne var det viktig å ikke utelate dem selv om det i samtiden ville skape trøbbel og hoderisting. Det er vanskelig å tenke seg at forfatterne ville tatt med så mange forstyrrende og ødeleggende elementer hvis det ikke hadde vært for at det faktisk var sant. Altså et argument for at evangeliene ikke er fiksjon. Et meget godt argument!

Denne boken er så interessant og bidrar med ny viten om kjente tekster. Jeg håper den blir oversatt til norsk! Tilsynelatende harmløse situasjoner eller utsagn av Jesus viser seg å være fulle av kontrovers. Jeg skal gi noen eksempler.

Det er ikke lett å forstå dette med Jesu tilblivelse. Gud som far, ikke Josef. Hvordan skjedde dette, osv. Men uansett, historien om Josef og Maria, er en skandaløs historie. Det sies rett ut at Jesus ikke er et produkt av et riktig ekteskap. At Jesus selv ikke gifter seg, er også en skandale, men kan også være et naturlig resultat av at han ikke er ektefødt barn. Ingen ville gifte bort døtrene sine til slike menn. En ugift mann på 20 ble betraktet som en det var noe galt med. Jesus vandrer ugift rundt som 30-åring. Ikke et spesielt bra signal i samtiden.

Jesus ga kvinner og barn en status som må ha blitt oppfattet som svært provoserende. For ikke å snakke om hans deltakelse på fester hos tollere der prostituerte var en naturlig del av festen. Dette var skandale på skandale.

Vi nærmer oss påske. Ved selve innstiftelsen av nattverden bryter Jesus regler for skikk og bruk, som vanlig, kunne man kanskje si. Men verst av alt er når han sier at vinen er hans blod. Hvordan disiplene, med sin bakgrunn, i det hele tatt kunne drikke "blod", er nesten uforståelig. En skandale er det i hvert fall å be noen gjøre det. Jøder holdt seg langt unna blod.

Instone-Brewer gjør flere bibeltekster rikere. Et kapittel jeg har blitt gående å tenke mye på etter at jeg leste det, er et om misbruk av barn. Hvis han har rett i det han skriver, mener jeg mye forkynnelse har gått glipp av svært viktige poenger i noe Jesus forkynte. Dette gjelder teksten i Matt 18, 6 (Mark 9, 42):
Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.
Instone-Brewer mener at det her må være snakk om seksuell synd.
His [Jesus] language might be euphemistic (there was a child present!), but the implication is obvious. Jesus is talking about child sex abuse, which he hated with more ferocity than he expressed for any other sin.
Hvis dette er riktig, noe jeg virkelig håper, må jeg si at tolkningen av dette verset har mistet mye av sin betydning når det har blitt utlagt på prekestoler rundt omkring. Jeg har aldri hørt noen utlegge den slik. Det jeg derimot ofte har hørt, er at det handler om at ikke må føre andre bort fra troen på Jesus. Er ikke det en veldig STOR forskjell? Skulle gjerne hatt norske fagfolk til å kommentere akkurat dette punktet.

Jeg kunne nevnt mye annet også, som Jesu lære om skilsmisse, ekteskap, hyklere, etc. Hva var egentlig gjeldende lover og holdninger til ulike temaer Jesus tok opp? Det er mye å lære av The Jesus Scandals.

Summa sumarum. Denne boken vil jeg nok bruke mye, kjenner jeg meg selv rett. Anbefales på det sterkeste fordi den får oss til å tenke nytt om en person vi lett føler at vi kjenner fra før.

fredag 8. mars 2013

Det er noe med Jesus og kvinnene

Det er vanskelig å komme bort fra at Jesus hadde et radikalt annerledes syn på kvinner enn hva hans samtid skulle tilsi. På denne kvinnedagen kan det være på sin plass å minne om dette. Det er noe med Jesus og kvinnene.
 
Forfatteren av Matteusevangeliet må ha hatt dette i tankene da han begynner sitt evangelium med Jesu ætteliste og inkluderer fire kvinner der. Det er oppsiktsvekkende, for det skulle egentlig bare stå menn der. Men Det nye testamentet starter likegodt med å slå fast at når det gjelder Jesus, er kvinnene inkludert.

Alle vet at Jesus hadde 12 mannlige disipler, ofte kalt De tolv. Men Bibelen er tydelig på at Jesus også hadde kvinnelige disipler. Maria Magdalena var en av disse. Dette trenger vi ikke gå til gnostiske skrifter for å finne ut. Det står i Det nye testamentet. Kvinnelige disipler var radikalt.

Når Jesus taler, henter han bilder til sine liknelser både fra typisk mannlige og typisk kvinnelige virkeområder. Noe som tyder på at han forkynte sitt budskap slik at både menn og kvinner skulle forstå.

Til slutt, hvem fikk bære det første vitnesbyrdet om at Jesus hadde stått opp? Nettopp, kvinnene. At evangelistene nevner dette, tyder på at også de hadde blitt smittet av Jesu likebehandling av kvinner. For i utgangspunktet var ikke en kvinnes vitnesbyrd noe man skulle stole på. Det gjorde altså de første kristne.

Kirken har vel ikke alltid fulgt opp denne svært viktige siden ved Jesus, men likevel kan vi si at kristendom i mange tilfeller bæres av kvinner og kvinnegrupper. En ordentlig Jesusbevegelse sier ja til kvinner, slik Jesus gjorde. Gratulerer med dagen, kvinner!

fredag 1. mars 2013

Hvorfor flere bør lese Bibelen

Jeg får ikke de helt store følelsene over at en dopapirprodusent har trykket koselige vers på dopapiret, som Vårt Land skriver om i dag. Det er nok tenkt som en koselig sak. Folk kan få litt lesestoff mens de sitter der. At dopapiret deretter skal brukes til noe helt annet, kan jo være litt betenkelig, men det er nå det som skjer. Tidligere var det avispapir.


Det veldig spesielle i denne saken er at to av versene er fra Bibelen, og at produsenten ikke ante at det var derfra de kom. Det er god grunn til å bli litt undrende til akkurat denne uvitenheten. Tenk om det tilfeldigvis hadde vært vers fra en annen hellig bok? Det ville nok skapt enda mer rabalder enn den lille kritikken som nå kommer.

Vi får bare slå et slag for å ta bibelkunnskapen litt mer på alvor. At noen av de mest kjente tekstene om kjærlighet er skrevet av Paulus og står i Bibelen, bør være barnelærdom.

mandag 25. februar 2013

Hvorfor Bibelen ikke er ... kjedelig?

 
Enkelt og greit. Denne søndagsskoleplakaten viser jo det med all tydelighet. Så da er det slått fast.

søndag 24. februar 2013

Hvorfor Bibelen ikke er helt ferdiglest

Siden korte innlegg leses av flere enn ...

Kenneth E. Bailey i Jesus set med mellemøstlige øjne (ja, det skal være dansk):
Jo mere fortrolige vi er med en bibelsk beretning, jo vanskeligere er det at se den anderledes, end den altid er blevet forstået. Jo længere tid en unøjaktighed i traditionen får lov til at blive stående uanfægtet, jo dybere bliver den bundfældet i den kristnes bevidsthed.
 
Og derfor er bibelforskning, nye oversettelser og bibelkommentarer med på å gjøre denne boken rikere, og riktigere.

fredag 22. februar 2013

Spennende om lavkirkelig teologi

Prest Hallvard Jørgensen har i denne bloggposten spennende refleksjoner rundt det lavkirkelige miljøet han kommer fra, bl.a. NLM og Fjellhaug. Anbefaler likegodt bloggen hans til folk som er interessert i teologi og filosofi. Her kommer bokanbefalinger i hopetall.

Ærlig bok om troens midtlivskrise

Dette er mitt første møte med Lauren F. Winner. Jeg har lest hennes siste bok, Still. Notes on a mid-faith crisis. Og det var et spennende, litt annerledes møte. Boken ble av Christianity Today kåret til en av fjorårets beste kristne bøker.

Lauren F. Winner kommer fra et jødisk hjem, men konverterte til kristen tro. Hun beskriver sin første tid som kristen som en tid preget av sterk overbevisning og sterke følelser. Nå er det ikke slik lenger.

Some days I am not sure if my faith is riddled with doubt or whether, graciously, my doubt is riddled with faith. And yet I continue to live in a world the way a religious person lives in the world; I keep living in a world that I know to be enchanted, and not left alone. I doubt; I am uncertain; I am restless, prone to wander. And yet glimmers of holy keep interrupting my gaze.
Denne boken er ærlig. Bånn ærlig, så ærlig at det nesten gjør vondt innimellom. Det kan det bli en god bok ut av. I tillegg til at troen er i en ny, litt mer diffus fase, er hun nyskilt. Det er ikke noe hun tar lett på. Et mislykket ekteskap der hun selv bryter ut fordi hun føler det hele helt feil, fører nesten til at hun også mister troen. Dette skulle jo ikke skje henne, som overbevist kristen.

Boken er skrevet nesten som en dagbok. Kan minne litt om stilen til Philip Yancey, eller kanskje enda mer om Donald Miller (Blue like jazz). Dette er tro og tvil, angst og fortvilelse, blandet med alt det som gjør at troen holder seg fast midt i livskrisen. Det er nok mulig boken er litt mer kvinnebok enn mannebok (selv om det kanskje er helt forbudt å skrive noe sånt), men den kan selvfølgelig leses av alle. Fasitsvarene og den riktige teologien behandles ikke så mye her. Dette er personlig livs- og troshistorie, først og fremst. For mange av oss kan det i seg selv oppleves oppbyggelig.

Hun har skrevet flere bøker og fått spesielt stor anerkjennelse for hennes forrige bok Girl meets God. Den har jeg da ikke lest, men etter anmeldelsen til New York Times er stilen gjenkjennelig:

Winner is insatiable, and dauntless, in her search for religious truth, at whatever personal cost. The sheer energy of her quest, combined with refreshing honesty and flashes of wild humor, give her story its edge.

torsdag 21. februar 2013

Bart D. Ehrmans Jesus eksisterte

Jeg er opptatt av Jesus. Kanskje til og med mer enn gjennomsnittet opptatt av Jesus. Få personer er mer tolket og mistolket enn han opp gjennom historien, og få personer preger vår tenkning mer enn han. Jeg er stadig på jakt etter å forstå denne personen, hvem han egentlig var, hvordan han levde, osv. Derfor leser jeg gjerne lærde personers bøker om denne mannen. Sist lest er Ehrmans Did Jesus Exist?.

Den amerikanske bibelforskeren og forfatteren Bart D. Ehrman er også langt over gjennomsnittet opptatt av Jesus. Han er nok den bibelforskeren i verden som rager høyest når det gjelder popularisering av sin forskning. Forståelig nok, for han skriver veldig, veldig godt. Jeg har tidligere skrevet om Ehrman her. Det er lenge siden han trodde på Jesus, altså bekjente seg som kristen, men interessen er der likefullt selv om Ehrman regner seg som agnostiker i dag. Hans hovedinteresse er også å forstå hvem Jesus egentlig var, altså den historiske Jesus. Og med det er det sagt, Ehrman er ikke i tvil om at Jesus har eksistert.

Boken er ikke skrevet for å overbevise kristne. Kristne tror selvfølgelig at Jesus har eksisterte. Det samme gjør de fleste innenfor akademia. Men det finnes en gruppe Jesus-mytere (Jesus-mythisists) som er ovebevist at Jesus er en oppfinnelse av tidlige kristne. Hvordan denne myten har oppstått er de ikke enige om, enten den kommer fra dying-rising-gods-teori eller jødisk messiasforventning eller annet steds fra. Noen av dem er agnostikere og ateister, andre er new agere. Det er disse miljøene Ehrman skriver til i denne boken.

Jeg får vel skynde meg å si at jeg har begrenset kunnskap om disse miljøene. I en liten ordveksling med Bjørn Are Davidsen på Facebook ble jeg gjort oppmerksom på at boken til Ehrman kanskje er en dårlig bok akkurat i møte med dette miljøet. Jeg forstår ikke det, for han argumenterer veldig godt for at Jesus må ha eksistert. Selv om jeg hadde vært ateist, ville jeg ment han hadde gode argumenter. Jeg er ikke i tvil om at mange avsnitt fra denne boken holder lenge i møte med vanlige folks tvil om Jesu eksistens. Og jeg tør påstå at det holder i akademiske kretser også, blant historikere og bibelforskere flest.

Før jeg går videre, har jeg lyst til å skrive litt om mitt forhold til forskning rundt Jesus. Ehrman er opptatt av at den Jesus som forkynnes i dag i kristne menigheter ikke likner i det hele tatt på den historiske Jesus. Det er han ikke den første til å si. Og jeg er selvfølgelig enig. Det er ikke få ganger jeg hører kristen forkynnelse som virker lite i overensstemmelse med den Jesus vi møter i Bibelen. Mange har forsøkt å finne den historiske Jesus (som jeg tidligere har skrevet om på denne bloggen flere ganger), og kommet fram til svært forskjellige bilder. Bibeltekstene skal behandles på samme måter som andre tekster, det vil si at man bruker ulike kriterier for å fastslå hva som er sannsynlig eller usannsynlig. Jeg er fascinert av bibelforskning som foregår på denne måten. Det kan føre til mye rart, men det har uten tvil ført til en god justering av Jesusbildet til et riktigere bilde i dag enn for bare noen tiår siden.

Ehrmans Jesus er ikke guddommelig, har ikke noe kall fra Gud, eller oppfyller noen guddommelig funksjon. Som historiker er ikke Gud med i likningen, og alt må forstås som om Gud ikke er til stede på noen som helst måte. Det er spennende det. Hvis alt går opp uten at Gud trenger å være med, er det på en måte en utfordring for troen. I hvert fall for meg, til jeg har summet meg litt. Altså, når Ehrman viser utviklingen i hva kristne tenkte og trodde om Jesus, blir jeg både fascinert og urolig, på samme tid. Når ble Jesus Gud? Fra fødsel? Fra dåpen? Fra oppstandelsen? Var Guds rike konkret eller abstrakt? Visste Jesus egentlig hvem han var? Visste egentlig disiplene noe om hva de egentlig var med på? Dette er noen av spørsmålene bibelforskere i lang tid har debattert, og Ehrman er en tydelig, men omdiskutert stemme her. Han signaliserer allerede i denne boken at den neste boken skal handle om når Jesus ble Gud. Det vil det nok bli debatt av.

Utfordringen min i møte med Ehrman er at jeg nok ligger nærmere hans syn på Bibelen enn de fundamentalistiske kristne i USA sitt syn på Bibelen. Jeg trekkes stadig mot gode argumenter, i flere tilfeller har han de klart beste argumentene. Det er selvfølgelig gitt gode argumenter for andre syn enn Ehrman sitt syn på Bibelen, syn som ligger nærmere det jeg egentlig mener, for Ehrmans agenda klarer jeg nok ikke helt å godta. Men som sagt, jeg er alltid svak for god argumentasjon når jeg leser det. Moderate kristne i norsk og europeisk tradisjon kan nok være enig med Ehrman i både det ene og det andre. Han må leses kritisk, men man bør smake på alt og holde fast på det gode. Det handler ikke om å kjøpe alt eller ingenting av denne mannen.

Om Ehrmans Jesus til syvende og sist er historisk korrekt, vil vel kunne diskuteres i all evighet. Det er en stor porsjon tolkning og sannsynliggjøring her. Gode argumenter for det ene må alltid bli møtt med enda bedre argumenter for det andre, hvis man er uenig. La det beste argumentet vinne. N.T.Wright og James D.G. Dunn matcher selvfølgelig, og jeg leser disse med stor glede.

Ingen kan ta fra Ehrman at han skriver godt. Måtte kristne forskere holde han høyt som forbilde hva formidling gjelder.

onsdag 13. februar 2013

Fastetid ...

... kan være en tid der jeg gir avkall på noe for å gi plass til noe annet.

Tenk om jeg kunne gitt avkall (forstår noen hva det betyr lenger, forresten?) på noe som støyer i livet mitt, eller noe som tar for mye oppmerksomhet, for å komme nærmere noe bra. Gud, for eksempel. Det hadde vært fint.

Gud skal visst like seg godt i stillheten, sies det. Det er kanskje dit jeg burde gå i fastetiden.

Men så var det disse hverdagene da! Hverdagene tillater ikke slikt. Hverdagene spiser opp konsentrasjonen, tiden, viljen. Hverdagene bøyer seg ikke for hva som helst. Ubøyelige hverdager. Turer fram som om ingen hadde bestemt seg for noe som helst.

Så kan nok fastetiden for mange være den sikre veien til en snikende følelse av mislykkethet, både som menneske (uten disiplin) og kristen (uten plass for Gud). Faste havner fort i samme kategori som slanking og nyttårsforsetter. Noen få får det til, men de aller fleste gjør det ikke.

Den begynner visst i dag, forresten, fastetiden, på askeonsdag. Så hva gjør man? Melder seg ut av samfunnet? Kloster? Ørkenen? De færreste av oss gjør det, men vi drømmer om mer disiplin og mer Gud i livene våre.

En enkel bønn til Gud fra en enkel sjel ved inngangen til fastetiden:
Lær meg en måte å faste på som er så enkel at jeg kan klare det, og samtidig så krevende at jeg har noe å strekke meg etter, uten å miste målet oppi det hele, stillheten sammen med deg, Gud!

tirsdag 5. februar 2013

Det er makt i de foldede ... kart!

Vårt Land har i dag en artikkel om israelske og palestinske lærebøker. Et israelsk-palestinsk forskerteam har gransket lærebøkene som brukes i det israelske skoleverket, på ultraordokse skoler og på palestinske skoler.
– Både de israelske og de palestinske bøkene har en tendens til å beskrive negative handlinger fra de andre mot sitt eget samfunn, mens de tegner et positivt bilde av seg selv, heter det i rapporten.
 
Selv om bøkene fremmer sin sak, er det sjelden med "umenneskeliggjørende og demoniserende karakteristikker" av motparten både i israelske og palestinske bøker, skriver Vårt Land.

I et område der to folk kjemper om samme land, er det selvfølgelig mye makt i hvordan kart tegnes og formidles.
Bare 4 prosent av kartene i de palestinske lærebøkene viser den såkalte grønne linjen, eller har merket området vest for denne som Israel. Denne demarkasjonslinjen fra våpenhvilen mellom Israel og nabostatene i 1949 blir ansett som et utgangspunkt for fredsforhandlingene om en tostatsløsning.
Seks av ti kart i palestinske skolebøker tegner ingen grenser som viser Israel.
I israelske lærebøker blir det ikke vist noen grense mellom israelske og palestinske territorier, og palestinske områder er ikke merket av.
 Kanskje ikke så rart, siden det er kartet som er selve hovedproblemet i konflikten.

Amos Oz om fanatisme - Like aktuell.

Hvordan helbrede en fanatiker - Amos Oz Izzat al-Ghazzawi Kjell Olaf Jensen Øivind Arneberg

Den israelske forfatteren Amos Oz holdt forelesninger om fanatisme i Tübingen i Tyskland i januar 2002. De er gitt ut i boken Hvordan helbrede en fanatiker? som kom på norsk første gang i 2005, nyutgitt i 2010. Det begynner å bli noen år siden 2002, men det han sa er minst like aktuelt i dag som den gang. De to første forelesningene, Hvordan helbrede en fanatiker? og Når begge har rett, bør leses i sin helhet, men jeg skal gi noen smakebiter her.

Det handler om Midtøsten, om Israel og israelerne, om Palestina og palestinerne, om jøder, om arabere, men det handler om så mye mer enn det. Og det har sterk overføringsverdi til mange områder. Vi kan bli fanatikere på det meste.

Amos Oz er omstridt. Han er vanskelig å plassere, og han passer ikke inn i enkle kategorier. Han er krass mot Israels politikere, som han er det mot Palestinas politikere. Han er veldig krass mot europeeres holdning til konflikten, europeeres arroganse og behov for å tenke svart-hvitt. Om Israels nyere historie har han også tanker som i ene øyeblikket ser ut som pro-israelske, for så i neste øyeblikk å se ut som pro-palestinske. Rett og slett en spennende og utfordrende stemme.

Men tilbake til foreleseningene. Her kommer noen gode sitater:
Fanatisme er eldre enn Islam, eldre enn kristendommen, eldre enn jødedommen, eldre enn noen stat eller regjering, politiske systemer, eldre enn noen ideologi eller religion i denne verden. Fanatisme er dessverre en alltid tilstedeværende bestanddel av menneskenaturen; et ondt gen, om man ønsker å uttrykke det slik.
Fanatisme er ofte nært knyttet til dyp fortvilelse. Når man føler at livet ikke er annet enn nederlag, ydmykelse og ringeakt, kan man i fortvilelse lett gripe til voldelighet.
Vi husker sikkert hvordan nyateistene bruker et mantra om at moderat religion legitimerer fundamentalister og ekstremister, og at vi derfor bør kvitte oss med de moderate. Oz tenker nok litt annerledes:
Jeg vil påstå at det er kun de moderate i et gitt samfunn som er i stand til å legge en demper på fundamentalistene. Moderat islam er den eneste makt som kan innlemme fanatisk islam. Moderat nasjonalisme er den eneste makt som kan innlemme fanatisk nasjonalisme i Midtøsten og andre steder. Men dersom de moderate skal komme ut av skapet og ta makten fra fanatikerne, må det først være håp om bedre forhold og en løsning på problemene.
 
Jeg tror at fanatismens innerste vesen kan søkes i behovet for å tvinge andre til å forandre seg. Den alminnelige tilbøyeligheten til å forbedre sin neste, forandre på ektefellen, dirigere sine barn eller å rett på broren sin i stedet for å la dem være i fred. Fanatikeren er en svært uselvisk person. Fanatikeren er en stor altruist. Han er ofte mer interessert i deg enn i seg selv. Han vil frelse din sjel, fri deg fra synd, fra feiltakelser, fra røyking, fra din tro eller mangel på sådan, han vil forbedre dine spisevaner, eller helbrede deg for dine drikkevaner eller dine poliske valg.  
Vær på vakt, fanatisme er svært smittefarlig og sprer seg fortere enn virus. Man kan lett pådra seg fanatisme, selv når man forsøker å bekjempe den. Ved avislesning eller ved å se nyhetene på TV hver dag, vil du se hvor lett det er å bli anti-fanatisk fanatiker, anti-fundamentalistisk reformator eller korstogfarer mot hellige krigere.

Det er litt morsomt når han skriver at humor er en av løsningene på fanatisme. Han har aldri møtt en fanatiker med humor, en som kan le av seg selv. En fanatiker er ofte sarkastisk, selvhøytidelig og sarakstisk. Humoren kan redde forholdene mellom menneskene.

Om selve Israel-Palestina-konflikten skriver han at den ikke er en borgerkrig, men en internasjonal konflikt.
Kampen mellom israelske jøder og palestinske arabere er dypest sett heller ikke en religionskrig, selv om fanatikerne på begge sider gjør sitt beste for å få den til å være det. I virkeligheten er det ikke noe annet enn en kamp om et territorium, et smertefullt spørsmål om retten til "hvem sitt land er det egentlig". I sitt innerste vesen er det en konflikt mellom to parter, som begge har rett. 
En av de tingene som gjør den israelsk-palestinske, den israelsk-arabiske konflikten spesielt vanskelig, er det faktum at den i alt vesentlig er en konflikt mellom to ofre. To ofre for den samme undertrykkeren. Europa [...]
Men hvis jeg var europeer, ville jeg passe på ikke å vifte med fingeren til noen i det hele tatt. I stedet for å vifte med fingrene og kalle israelerne ditt eller palestinerne datt, ville jeg gjøre alt jeg kunne for å hjelpe begge sider, for begge er på nippet til å ta den mest smertefulle avgjørelsen i hele sin historie.
Oz minner oss europeere på vår egen historie, og vår egen rolle i denne konflikten. Nei, vi har kanskje ikke så mye å slå oss på brystet for. Jeg forstår godt at både israelere og palestinere sukker oppgitt over europeeres enkle og naive løsninger og pekefinger. Fanatikere finnes det både hos de og oss, i mange varianter. Vi får være på vakt. Amos Oz kan være en god påminnelse.

søndag 3. februar 2013

Velskrevet bok av en avhopper fra scientologikirken

Scientologi og scientologikirken sliter med et veldig dårlig rykte. De er litt i samme kategori som Jehovas Vitner, bare at de er færre og mindre synlige. I Norge ble ryktet enda verre etter at datteren til Olav Gunnar Ballo tok livet av seg bare timer etter en personlighetstest hos denne kirken.

Vi kunne glemt scientologene der, ignorert dem, hadde det ikke vært for disse kjendisene som stadig minner oss om at de finnes. Tom Cruise, John Travolta, Priscilla Presley, Lisa Marie Presley, jazzpianisten Chick Corea og superbassist Stanley Clarke, for å nevne de mest kjente. I Norge har Hans-Erik Dyvik Husby (Hank von Helvete) etter hvert blitt en tydelig talsmann for scientologene. Tydeligst ser vi det ved at han fronter Narconon-prosjektet og at han stadig tvitrer og uttaler seg negativt om psykiatrien (som er scientologenes hovedfiende). Vi kan få inntrykk av at scientologikirken vokser voldsomt i hele verden. Det stemmer ikke. Den har tilbakegang over alt.

Vi kunne glemt scientologene, hadde det ikke vært for at systemet og organisasjonen er innblandet i mange personlige tragedier.

Når en av toppene i dansk scientologi, Robert Dam (han fra Skavlan), etter 20 år i kirken, hopper av og skriver om sine opplevelser, ligger alt til rette for en interessant bok. Og det har det blitt. Han skriver så godt at jeg måtte ofre litt nattesøvn for å fullføre boka. Her kommer en kritisk analyse av grunnleggeren L. Ron Hubbards liv og lære, organisasjonens utvikling, og ikke minst om hans egen tid innenfor. Dette er sterk og utrolig sprø historie, som visstnok ikke skal være særlig unik i det hele tatt. Dam avslører svært traumatiske opplevelser. Det er lett å sammenlikne hans tilværelse med Prosessen av Franz Kafka. Det er nesten ikke til å tro hva de kan gjøre med enkeltmennesker.

Etter å ha lest denne boken sitter jeg igjen med noen hovedpunkter: 1. L. Ron Hubbard var genial og gal. Som gründer og forretningsmann var han en suksess. 2. Scientologikirken har svært lite med religiøsitet å gjøre. Den finner svakhetene dine, hjelper deg et stykke på vei, men sluker deg og din frihet gjennom nettverk og makt. Jeg syns oppriktig synd på de som er fanget og ikke kommer ut av det. 3. Hele kirken handler mest av alt om penger og kontroll over medlemmene.

Den religiøse fortellingen som ligger til grunn, skal visstnok ikke bli avslørt til scientologene før de har kommet et godt stykke opp i gradene. OT III var det vel. Og det er litt av en science fiction-fortelling. Thetanenes historie og Xenu er rene filmmanuset. Målet for en scientolog er at verden skal bli clear. Folk må jobbe med seg selv for først selv å bli clear. Da har man ingen tvangstanker, depresjoner, fobier eller andre psykiske lidelser. Man vil ha suksess og dessuten ha perfekt hukommelse. Problemet er at ingen opplever dette. Så hvorfor hopper de ikke av når det viser seg at det ikke funker? De er fanget i organisasjonen, både sosialt og økonomisk. Det høyeste nivået for en scientolog er å bli OT, som rett og slett er et supermenneske som ikke lenger er bundet til sin egen kropp. "Man kan reise fritt i tid, og man er i stand til å påvirke og kontrollere fysiske objekter så vel som andre menneskers tanker," skriver Dam. Problemet er at ingen noengang har opplevd dette heller.

Skeptikeren Gunnar Tjomlid skrev en blogg for noen år siden om sitt møte med scientologene på Karl Johan. Interessant. Her hinter han flere ganger om at scientologenes lære ikke er særlig mer absurd enn kristendommen. Jeg lurer på om han egentlig har reflektert over dette? Jeg må i hvert fall protestere. Jo, det er vesensforskjeller på nesten alle nivåer.

Robert Dam har skrevet en veldig god og opplysende bok om noe de fleste av oss kan lite om. Selv om boken er utgitt på Lunde Forlag, ender den ikke med at han blir kristen eller noe. Hvor han står i dag, aner jeg ikke. Det kommer heller ikke fram av boken. Der avslutter det med at han tar endelig farvel med læren og organisasjonen. Måtte mange følge etter.

fredag 25. januar 2013

Bok: Hva skal vi med Gud?

Philip Yancey sine bøker treffer mange kristne på et område få andre klarer, nemlig midt i spenningen mellom tro og tvil. Mitt forrige innlegg her på bloggen, og mange andre innlegg her, har dette som tema. Ikke uten grunn er jeg stor fan av Yancey. Flere av bøkene hans er da også allerede for klassikere å regne. Da tenker jeg spesielt på Nådens gåte, Den Jesus jeg ikke kjente og Den Gud du ikke ser.

Hva skal vi med Gud? - på leting etter en tro som betyr noe er hans siste bok. Den er god, lettlest, spørrende, refsende og inspirerende i typisk Philip Yancey-stil.

Denne boken inneholder 10 prekener han har holdt i svært spesielle omgivelser/situasjoner, og historien rundt hver av disse 10 begivenhetene. Det er ikke så mye nytt her, sammenliknet med hans tidligere bøker, men til gjengjeld tar han oss med inn i spennende reiser og møter på en varm og god måte.

Philip Yancey kan refse kristne som få andre. Han er uredd i sine spørsmål og problemstillinger, og han leter etter nye måter å forstå ting på. Dette er nok grunnen til hans enorme suksess som forfatter. Vi kjenner oss igjen. Han later ikke som han er noe annet enn det han er. Ærlig og undrende. På den måten er han et godt forbilde for kristen forkynnelse og tanke, tenker jeg. Yancey er ingen overfladisk og lett forkynner. Her kommer ingen raske løsninger på vanskelige problemer. Spørsmål kan bli stående ubesvarte. De kan henge igjen lenge etter at du er ferdig med boken.

At han er en forfatter som selger mye over hele verden, medfører selvsagt en viss kjendisstatus. Når han her tar oss med til Kina, Sør-Afrika, India, Midtøsten, etc., tenker jeg at han beveger seg kanskje på grensen til å servere oss litt mye av sin kjendisstatus samtidig, men det er til å leve med. Andre kristenkjendiser gjør jo lett det samme. Man skal være litt forsiktig med å servere for mange suksesshistorier, tenker jeg, men Yancey framstår også i dette som en ydmyk og sympatisk person.

Det er mye bra i denne boken. Av en eller annen grunn er hans møte med sin gamle bibelskole noe av det jeg ble hengende litt fast ved. Han har et svært tvetydig forhold til denne skolen han selv gikk på. Mye var galt, mente han. Samtidig som han fikk med seg noe som var viktig. Hans tale til dagens elever er skarp. Den føles ekstra viktig fordi det blir en tale som treffer kristne miljøer generelt. Når Yancey refser, bør man lytte, er min erfaring med han. Han har alltid gode poenger.

Denne boken er full av gode poenger, gode historier og visdom. Anbefales.

tirsdag 22. januar 2013

Kristen tro i spenning

Det lever en slags forestilling der ute om at kristen tro er enkel, og at kristne bare tror slik og slik og lukker øynene for virkeligheten. Er det slik at alt i livet på en måte går opp når man er kristen? Kanskje noen kristne har det sånn, men langt fra de fleste, tror jeg.

I disse dager foregår det en debatt rundt og med biskopen i Borg, Atle Sommerfeldts påstander om at mange ateister ikke har tenkt dypt nok, eller befinner seg på barnestadiet. Ikke sjelden kommer liknende påstander om kristne. De har valgt en enkel løsning på livet, men hadde selvfølgelig tenkt annerledes hvis de bare hadde giddet å tenke nok.

Tanken om at min tro ikke skulle ta livet på alvor, eller forholde seg til det som utfordrer, er for meg ganske fjern. Her er noen av spenningsfeltene min tro hele tiden lever i:

1. Finnes Gud eller ikke? Jeg blir ofte, kanskje hver eneste dag, konfrontert med at jeg lever i en del av verden der et stort antall mennesker hevder at Gud ikke finnes. Hvordan de argumenterer, om de i det hele tatt gjør det, varierer veldig med alt fra naturvitenskap til psykologi. Eller rett og slett ignoranse for religiøsitet. Min tro lever konstant i denne spenningen mellom Guds fravær og Guds nærvær som griper langt inn i eget liv. Gud føles ofte langt borte.
2. Hvordan forholde seg til Bibelen generelt og GT spesielt? Problemstillingene er mange, fra ting som ikke går opp, til vanskelige tekster om hva Gud har sagt og gjort. Jeg kjenner ikke mange kristne som ikke føler dette på kroppen, eller i sjelen, for å si det sånn. Religionskritikere siterer villig vekk vanskelige bibelsteder. Kristne lever i spenningen mellom en tro på Gud som viser seg i historien til jødene og en Gud som er vanskelig å forholde seg til. Er det en og samme Gud i GT og NT? Mange kristne tenker seg en gradvis åpenbaring, men hvordan skal vi da lese GT?
3. Bibelens tilblivelse og tolkning av den. Dette henger jo sammen med det forrige, men byr på flere spenninger. Blant annet hva skjedde og hvor inspirert var egentlig forfatterne av Gud når de skrev? Med andre ord, hvor menneskelig er Bibelen og hva får det å si for hvordan vi leser den som kristne?
4. Hvordan forstå dette med Jesus? Hvem var han egentlig? Hvis han ble født av en jomfru, hvordan skjedde det? Gikk han virkelig på vannet? Stod han opp fra de døde? Hvis han var Gud, hvorfor skjedde det og det og ikke det og det? Problemstillingene er mange. En ting er søndagsskolebildene av Jesus, men hva når disse "søte" fortellingene møtes av andre tolkninger, andre virkelighetsforståelser? Kanskje en del kristne, kanskje mange, syns dette med Jesus er det enkleste å forholde seg til, for det er jobbet mye med det fra fagfolk, men likevel, det er nok av stoff som utfordrer også.
5. Hvis kirken er Guds redskap på jord, hvorfor står det da så ille til? Historien er full av feilgrep. (Selvsagt stappfull av gode ting også, men de utfordrer ikke akkurat troen.) Dagens kirker er splittet. Hvor er det sterke fellesskapet mellom alle kristne? Hvorfor er man ikke enige om mer enn man er? Hvorfor uenigheter som gjør at man ikke kan samarbeide eller ha gudstjenester sammen?
6. Det ondes problem. Utfordrer stadig.
7. Hvorfor så mange religioner? Det hadde vært enklere om det bare hadde vært kristen tro og ateisme som var alternativene.
8. Hvordan i all verden har Gud tenkt å få til en rettferdig dom for alle mennesker til slutt?
Dette var åtte store områder i min kristne tro som utfordrer meg. Det er sikkert flere også. Poenget er at jeg må forholde meg til disse. Enkle svar holder ikke. Flere av punktene skjærer dypt inn. Troen blør godt innimellom. Jeg holder fast ved min kristne tro, men den slites og dras mellom lysten til å gi opp og en trygghet på at den er sann. På en eller annen måte tror jeg den er sann, midt inni dette. Forstå det den som kan. Selvfølgelig finner du kristne personer og bøker som gir enkle og lite gjennomtenkte svar. Dem om det. For meg er kristen tro å leve i denne spenningen som nok ikke finner en tilfredsstillende løsning i dette livet.

Det skal sies at mange kristne fagfolk har jobbet mye med det meste av dette, og det er mye stimulerende å hente i mange bøker. Jeg finner stor glede i å oppdage hva kloke folk har tenkt. Mange ganger skulle jeg ønske de som lett kritiserer kristen tro, forstod hvor alvorlig kristne tar kritikken, fordi kristne selv ser at det er mye å kritisere. Jeg tenker ofte, som også andre har sagt, at kristendommen er tvilens religion.