Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

fredag 31. desember 2010

Tilbakeblikk uten anger - nei, takk.

Det er nyttårsaften. Dette er sannsynligvis den dagen i året hvor flest mennesker ser seg tilbake. På tide med en oppsummering før vi går i gang med det nye.

Jeg leser stadig om folk som har bestemt seg for at de aldri skal angre på noe de har gjort. De vil heller angre på det de ikke gjorde. Det høres jo litt kult ut sånn med en gang, men jeg kan ikke se at en slik innstilling verken er sunn eller riktig.

Hva i all verden betyr det at man ikke skal angre på noe man har gjort? Prøver man egentlig å si at jeg kunne ikke handlet annerledes enn jeg gjorde? Tar man ansvar for livet sitt eller frasier man seg ansvaret for livet sitt her? Jeg heller mot det siste.

Jeg må ta ansvar for mitt liv. Det betyr selvfølgelig at jeg også må ta ansvar for de handlingene jeg gjorde som jeg ikke burde gjort fordi det skadet de rundt meg. Å ta ansvar betyr både anger og oppgjør med meg selv og en forsoning med de rundt meg. En prinsipiell innstilling om aldri å angre, er ingen god løsning. Hva sier det om mitt syn på min neste? Og hva gjør det med meg?

Det er ikke mulig å leve et liv sammen med andre uten av og til å såre de jeg omgir meg med. Noen ber aldri om tilgivelse for det de har gjort. De samme menneskene kan selv gå såret rundt fordi andre ikke har bedt dem om tilgivelse. Det blir et merkelig mønster som neppe gjør oss godt. Alle er tapere der ingen angrer, der ingen tilgir og alle oppgjør uteblir.

Så mye energi som blir frigjort når vi har fått satt ord på det vonde. Når jeg har bedt noen om tilgivelse og fått tilgivelse, skjer det noe med meg. Sannheten frigjør. Kroppen blir lettere.

Vi er opptatt av sunnhet, særlig når vi skal i gang med et nytt år. Da er det sunnheten vi ønsker å dyrke gjennom nyttårsforsetter. Bra det. Jeg slår et slag for at sunnheten også må gjelde på det mellommenneskelige plan. Det sunne i denne sammenheng er ikke en verden uten anger, men en verden der den eneste veien videre når vi har gjort noe dumt, går gjennom oppgjør.

Godt nytt år!

lørdag 25. desember 2010

Sterk bok

Åsa Linderborgs bok Meg eier ingen er rett og slett sterk. En slik bok som er vanskelig å legge fra seg. Mange har hyllet denne boken, og jeg slutter meg bare til gjengen.

Åsa Linderborg skriver her en bok som sin oppvekst med sin alkoholiserte far. Forfatteren er født i 1968, og vi følger hennes historie om sin far fram til hans død i 2002.

Hun skriver så utrolig godt. Det minner ikke lite om Knausgård innimellom. Faren skildres med stor kjærlighet, men også veldig, veldig nådeløst. Han er sterk, og samtidig fullstendig underlagt alkoholen. Han beundres, og hates. Og midt oppi dette er en liten jente som altfor ofte lider av omsorgssvikt og manglende oppfølging.

Boken anbefales på det varmeste.

torsdag 23. desember 2010

Det er noe i det

Ved jevne mellomrom blir det slått opp i avisene at Jesus-fortellingen ikke er så spesiell som kristne vil ha det til. Den finnes også i andre religioner. Det vil si, ikke fortellingen om Jesus, men fortellinger som har de samme ingredienser som vår kristne fortelling. Noe av det er spekulativt stoff, men selvsagt vil det være nokså lett å finne paralleller til mye av Jesu liv. Gjør det noe?

Jeg skulle kanskje ønske at historien var helt unik i ett og alt. At det ikke var mulig å se en eneste parallell med andre religioner i det hele tatt. Men la gå, de er der, i hvert fall noen av dem.

Men det er heller ikke mulig å komme bort fra at den kristne julefortellingen er unik. For den hører hjemme i en større fortelling, en fortelling som starter med en god Gud sin skapelse, et syndefall og en historie om den store redningsaksjonen Gud selv holder på med slik den er beskrevet i Bibelen.

Verken julefortellingen eller Jesus-fortellingen står i et vakuum. En fortelling om et barn som blir født i en stall er vakker, men totalt meningsløs uten meningen den har i den store fortellingen.

Det er noe i denne fortellingen som hever seg over det vakre og gjør det enda vakrere, for å si det litt klisjéfyllt. Det er en dybde her som knytter den sammen med noe så sentralt som meningen med livet. Mysterium for mange, bare tåkeprat for andre. For meg er det både uendelig meningsfullt og vanskelig å forstå. Slik har jeg det i forhold til mye i min tro. Men mitt hjerte vanker alltid i Jesu føderom.

God jul!

mandag 20. desember 2010

Dagens julefilm: Hjem til jul

Jeg liker Levi Henriksens noveller, selv om noveller ikke er det beste jeg vet. Men jeg vet ikke helt hvorfor jeg liker novellene til Henriksen.

Kanskje det er fordi jeg kjenner meg veldig hjemme i fortellingene hans siden jeg kommer fra samme sted som han? Kanskje det er fordi han har så mye kristent tankestoff med seg i det han skriver? Eller kanskje det mest av alt er fordi han elsker de stakkarslige personene han skildrer? En blanding er vel sannsynlig.

Filmen Hjem til jul er bygget rundt novellesamlingen Bare mjuke pakker under treet fra 2005. Novellene henger ikke sammen i boken, så jeg var spent på hvordan en film basert på dette skulle bli.

Jeg syns filmen lykkes med mye. Den er veldig lavmælt, så lavmælt at du nesten ikke tør å røre deg i stolen innimellom av frykt for å forstyrre. Historiene er fint komponert sammen, selv om de selvsagt må forandres litt for å skape en helhetlig fortelling. Noe savner jeg, det skal jeg innrømme. Noen steder blir det i filmen sagt litt for lite. Det er ikke mye mer som skal til, men et lite dryss her og et lite dryss der. Jeg skulle så gjerne blitt litt mer kjent med noen av personene, kommet enda nærmere dem, på en enda varmere måte. Men for all del, filmen fungerer.

Bent Hamer har vel gitt uttrykk for at han ikke har så nært forhold til det religiøse, men at det trengte seg litt på i arbeid med filmen. Det var nok lurt, for Henriksens univers er i høy grad religiøst.

Det er sterke historier som fortelles. Det som finnes av glitter og julestemning, blir mest sett utenfra. Kjærligheten og varmen glitrer ikke, men hjertene banker. Og filmens historier jobber med deg en stund etter at du har gått ut av kinoen, og det er det beste jeg vet med gode filmer. Her har noen hvisket noe om kjærlighet til deg, nesten uten at du hørte det.

søndag 19. desember 2010

Dagens julefilm: Juleoratoriet

Göran Tunström skrev i 1983 romanen Juleoratoriet, en roman han samme år fikk Nordisk Råds Litteraturpris for. Først 13 år senere blir det film av boken, og det er en film som er boken verdig.

Dette er en sterk kjærlighetsfilm. Kjærligheten til Bachs juleoratorium danner rammen. Men først og fremst handler den om kjærlighet og lengsel mellom mennesker som ikke lenger kan få hverandre, ja til og med mellom mennesker som aldri har møtt hverandre. Kjærlighetslengselen som er så sterk at den til tider fullstendig forskyver forholdet mellom virkelighet og fantasi. Så intenst og vakkert det er, samtidig så fullstendig ødeleggende.

Tunström legger handlingen til sin hjembygd Sunne, samme sted som har fostret en av de andre store forfatterne i Sverige, Selma Lagerlöf. Og det er et slektskap mellom disse to forfatterne i måten de forteller sine historier på.

Dette er fortellingen om Solveig og Aron Nordensson og deres sønn Sidner. Solveig dør i en ulykke på vei til øvelse i kirkekoret der de øver på Bachs Juleoratorium. Aldri hadde kirkekoret gått løs på en så halsbrekkende øvelse, men Solveigs sangtalent og optimisme gjør det mulig. Hennes død avbryter hele prosjektet, som først blir realitet med hennes barnebarn Viktor Udde mange år senere. Og mellom der følger vi Aron og Sidners sorg og lengsel og liv. Solveig blir ikke borte med sin død, men lever videre i både Aron og Sidner.


Filmen kutter naturligvis ut en del av historiene fra boken. Men den har på en veldig god måte klart å fortelle den viktigste historien. Om denne filmen egentlig bør plasseres under julefilmer, kan vel diskuteres. Bortsett fra Bachs Juleoratorium, er det lite jul i filmen.

lørdag 18. desember 2010

Å, lykkelige juletid

Forventningen om en lykkelig jul med en lykkelig familie rundt seg bærer en liten fare i seg. Det er noe rart med disse forventningene våre, for de kan være til velsignelse, men også til forbannelse.

Vi vet mye om at gode forventninger gir oss økt glede i hverdagen. Den som i ukedagene gleder seg til lørdagsgodteriet, har spredt gleden utover uken på en god måte.

Vi kan øve oss hver uke på å vente på lørdagen på en riktig måte. Vi blir sjelden skuffet.

Men julen har vi bare én gang i året. Det krever sterk grad av selvdisiplin å ikke forvente mer enn den faktisk leverer. For noen voksne har det tippet over i andre grøfta: "Julen er et ork. Alt er stress". Jeg lurer på om det er en strategi for å beskytte seg selv mot å bli skuffet.

Glade jul. Glade mennesker. Glade givere av gaver. Glade mottakere av gaver. Glade julematforberedelser. Glade vaskedager. Glade ryddedager. Glade julepyntedager. Glade barn. Glade foreldre. Glade besteforeldre. Det kan vel bli litt mye dette her. Det er ikke mulig å fordrive det som bare er middels eller dårlig gjennom en hel høytid bare ved å insistere på at det nå er glade jul.

Aristoteles hadde klare tanker om hva som gjorde mennesker lykkelige, og det var ikke gjennom nytelser. De er kortvarige. Lykkeforskning viser også at vi veldig fort vender oss til goder og slutter ganske fort å sette pris på dem. Den første julematen er god. Julemat nummer to og tre og fire mister gradvis sin nytelse.

Jeg har liten sans for den norske julebordtradisjonen hvor måteholdet er et fremmedord. Jeg kan ikke skjønne annet enn at man her er fanget i et system ingen tør å bryte med selv om alle vet at det er for dumt. Aristoteles hadde liten sans for overdrivelser som sløseri og fråtseri, og jeg tror det er gode grunner til det. Det er ikke gitt at julen blir bedre og gjør oss lykkeligere når vi overdriver.

For mye av det gode er for mye av det gode. Jeg tror kunsten for oss må være å finne et passe nivå.

Den glade jul kommer ikke utenfra. Det er dette som er så viktig at vi forstår. Vi kan ikke kjøpe oss en god jul. Verken gjennom julemat, julegaver og julestemning. Den er nødt til å komme innenfra, gjennom at vi har det godt med oss selv og de rundt oss. Derfor legger Aristoteles vekt på at det er viktig å være god, altså å gjøre det gode, og å omgi seg med gode mennesker. For en ypperlig mulighet julen er til nettopp det.

Glad blir julen når jeg gjør noe bra for andre, og når jeg har det så bra med meg selv at jeg setter pris på å være meg selv sammen med gode venner og familie. Det er jo jul så det holder.

onsdag 15. desember 2010

15.des: Gamleprosten har bursdag

Vi skriver 15.des 1885. Den gamle prosten i Berlevåg by ville fylt 100 år hvis han hadde levd. Hans to døtre, Martine og Philippa, og resten av den lille menigheten ønsker å stelle i stand til en enkel markering for han. Her er det ikke rom for utskeielser, slikt sømmet seg ikke. Nøysomhet og alvor preget forsamlingen.

En fattig fransk kvinne ved navn Babette hadde en dag plutselig dukket opp likblek og forkommen hos de to søstrene. Hun ble værende der og tjente der i huset. En dag vinner hun uventet en stor sum i et lotteri. Og nå ber hun om å få lov til å lage i stand festen for prostens 100-årsdag. Noe nølende og under sterk tvil godtar søstrene at det lages i stand et skikkelig fransk festmåltid.

Det blir tidenes opplevelse for den nøysomme menigheten. Et ordentlig kjærlighetsmåltid med bibelske over- og undertoner fra bryllupet i Kana, pinsedagsunderet og nattverdsfeiringen. En morsom detalj er at vann ikke blir til vin, men motsatt, vinet blir til vann. Og kjærligheten mellom disse gamle, litt trette og kranglete menneskene, stiger for hver ny servering.

Dette er en sjeldent god fortelling om kjærlighet og nåde. Og det er selvsagt Karen Blixens roman "Babettes Gjestebud" det dreier seg om. For de som bare har sett filmen, var det kanskje en overraskelse at handlingen faktisk foregår i Norge, men det gjør den. I filmen fra 1987 er hele handlingen i Danmark.

Vi sier gratulerer med dagen til prosten (som begynner å bli rimelig gammel nå) og anbefaler sterkt å lese fortellingen om døtrene hans og gjestebudet Babette skjenker dem. Filmen er også severdig.

søndag 12. desember 2010

Dagens julefilm: Miracle On 34th Street

Denne filmen fra 1947 er en klassiker. Og som så mange andre klassikere, har også denne kommet i flere versjoner. 1947-utgaven er veldig hyggelig, på alle måter.

Dette er fortellingen om da den ekte julenissen en dag får seg jobb på Macy's i New York, verdens største kjøpesenter. Siden han ER julenissen, betyr det mer for han at barna får julegavene sine enn at Macy's tjener penger. Så hvis ikke Macy's har gaven de ser etter, anbefaler han like godt en annen butikk. I stedet for sviktende salg, får Macy's fort rykte på seg for å være et kjøpesenter som bryr seg om kundene sine. Det er jo lett å mistenke denne filmen for å være en ren reklamefilm for kjøpesenteret, noe som sikkert ikke er veldig langt fra sannheten.

Nå tror jo ikke alle på julenissen. Heller ikke i filmen. Så det store høydepunktet er da julenissen blir stilt for retten og de skal føre bevis for eller mot at han virkelig er den han sier at han er. Dette er jo rene gudsbevisparodien. Men det funker jo i denne konteksten. Det er til og med en annen artig problemstilling som aktualiseres: Julenissen og troen på den er big business, så det ville blitt økonomisk krise hvis barna sluttet å tro. Morsomt.

Tro er viktig. Hvis du bare tror, så vil det skje. Denne troen er jo søt i denne filmen, men budskapet er vel nokså problematisk i seg selv. Skulle tro det var forløperen til The Secret vi ante i kulissene her.

Det er først og fremst noe naivt og vakkert over mange gamle svarthvitt-filmer. Og det er veldig koselig å se på når de gode er gode, de dumme er dumme, og alt egentlig er veldig enkelt.

Den kommersielle julen er tema, og det er greit nok. Ikke et ord om den kristne delen av julens feiring blir sagt her. Akkurat det blir litt tamt for meg, men julestemning er det i massevis her, og det er vel i seg selv en god grunn til å se den akkurat nå.

lørdag 11. desember 2010

De ivrigste av oss

I siste nummer av Fri tanke kan vi lese en trist historie om pastorsønnen Anders Torp sine opplevelser i barndom og oppvekst.

Han er sønn til den ikke helt ukjente pastoren Jan-Aage Torp. Pastor Torp har lenge vært en profilert person med mange utspill som har gått på tvers av det politisk korrekte langt inn i kristne rekker. Han har i mediene framstått som en uredd representant for karismatisk-konservativ teologi.

Nå står sønnen fram som frafallen. Og jeg tenker bare: Det er jammen ikke rart, hvis alt det han forteller er sant. At faren ofte står for en teologi jeg i utgangspunktet mener er ekstrem, gjør det jo lettere å kjøpe sønnens historie. Hva som til syvende og sist er sant i forholdet mellom far og sønn, kan vel ingen utenforstående dømme om. Heller ikke jeg.

Jan-Aage Torp antyder samme sted at sønnen var ivrigere enn han selv når det gjaldt fasten. Det kan også hende at det er sant.

På generelt grunnlag ønsker jeg å komme med noen tanker om iver. Jeg har ofte tenkt at det er de ivrigste av oss, de som vil leve mest helhjertet og ærlig, som påfører andre mest smerte. Når målet blir høyere og sterkere enn respekten for andre menneskers valg og grenser, blir det farlig. Når den fornuftige tanke forsvinner, blir valgene lett helt ville. Da tror jeg det bare er snakk om tid før ivrige kristne skaper ateister av barna sine.

Og at det også er de ivrigste av oss som, i sin usikkerhet, går lenger enn de burde, og ender opp med å få så stort sprik mellom liv og lære at det ikke går lenger, er heller ikke så veldig oppsiktsvekkende. Overivrighet som møter livet, ender med en eller annen form for sammenbrudd. Da er det kanskje ikke så mye igjen å ta vare på. Barnet må ut med badevannet, for alt er kaos. Jeg tror jeg skjønner at det i mange tilfeller må være slik.

Så håper jeg at barnet (passende uttrykk i disse juletider) kommer inn igjen etter hvert. For mellom ekstrem religionsutøvelse og ateisme finnes det et helt landskap. Jeg tror på fornuftens plass i religionen. På samme måte som mange ateister tar avstand fra nyateistenes overivrighet og overdrivelser, ønsker jeg å ta avstand fra den praktiseringen av tro som Anders Torp beskriver. Den virker svært fremmed på meg.

Jeg kan ikke ta avstand fra iver. Iver er en viktig del av livet. Iver ender ikke nødvendigvis med kaos og katastrofe. Overivrighet gjør kanskje det. Uten iver blir livet for sløvt og døvt. Og helt ærlig, kristne i Norge i dag kan neppe beskyldes for overivrighet, bortsett fra noen miljøer og noen personer. Men de ivrigste av oss gjør en del skade vi rundt på ingen måte må forsvare. På ingen måte.

onsdag 8. desember 2010

Hvis en blogg kan ha bursdag ...


Så har denne bloggen sin ettårsdag i dag. Over 200 innlegg har det blitt, med blanda kvalitet. Jeg går nok for et år til. Det er fortsatt gøy å skrive, selv om det av og til blir litt lenge mellom hvert innlegg.

søndag 5. desember 2010

Dagens julefilm: Fanny og Alexander

Plutselig var det 2.søndag i advent, og klart for ny julefilm. Denne gangen ble det "Fanny og Alexander" av Ingmar Bergman. Om det er riktig å kalle denne filmen for julefilm, er jeg faktisk litt usikker på. Men handlingens første del er i hvert fall jul i massevis.

Noe av det første som slår meg når jeg ser filmen, er hvor storslåtte bilder vi ser. For et fantastisk juleinteriør! Ingmar Bergman skal visstnok ha vokst opp med omtrent slik julefeiring, og det er jo bare til å bli misunnnelig på. Filmen har visse selvbiografiske trekk, men spiller også på kjente teaterstykker som Hamlet av Shakespeare, Vildanden av Ibsen og Ett drömspel av Strindberg. At filmen fikk 4 Oscar, sier vel også noe om kvaliteten.

Vi møter først og fremst familien Ekdahl (for øvrig samme navn hovedpersonene i Vildanden), en rik, stor, og meget frilynt familie. Fanny og Alexander er barnebarna til husets bestyrerinne, enken Helena Ekdahl, og barna til Oscar og Emilie Ekdahl.

Oscar dør, og Emilie gifter seg med Ekdahl-familiens rake motsetning, den svært asketiske og livsfiendtlige biskop Edvard (bildet). Det går ikke godt. Fra bugnende luksus med sterke farger, flyttes livet nå inn i mursteinsvegger, spartansk innredet og kalde rom. Biskopens framtreden er like kald og hard som bygningen han bor i. Kirken og dens representant kommer ikke veldig heldig ut av denne filmen, det er i hvert fall sikkert.

Det er ikke få temaer Bergman tar for seg i løpet av den tre timer lange filmen. Det ondes problem for eksempel, dukker stadig opp i Alexanders tanker og dialoger. Det samme gjelder forholdet til den døde faren, som han naturligvis savner sterkt.

Det er ikke helt enkelt å få taket på hva Bergman vil alle steder. Her er det rom for mye tolking. Og siden disse andre verkene svever rundt i fortellingen, blir man ikke ferdig ved først gangs gjennomsyn.

Akkurat nå i advent må jeg si at jeg likte meg så godt i det juledekorerte hjemmet at jeg gjerne skulle vært der hele tiden. En strålende film er det, men tror jeg skal se den om igjen etter å ha repetert de tre andre verkene. Det vil nok heve opplevelsen ytterligere.