De ivrigste av oss

I siste nummer av Fri tanke kan vi lese en trist historie om pastorsønnen Anders Torp sine opplevelser i barndom og oppvekst.

Han er sønn til den ikke helt ukjente pastoren Jan-Aage Torp. Pastor Torp har lenge vært en profilert person med mange utspill som har gått på tvers av det politisk korrekte langt inn i kristne rekker. Han har i mediene framstått som en uredd representant for karismatisk-konservativ teologi.

Nå står sønnen fram som frafallen. Og jeg tenker bare: Det er jammen ikke rart, hvis alt det han forteller er sant. At faren ofte står for en teologi jeg i utgangspunktet mener er ekstrem, gjør det jo lettere å kjøpe sønnens historie. Hva som til syvende og sist er sant i forholdet mellom far og sønn, kan vel ingen utenforstående dømme om. Heller ikke jeg.

Jan-Aage Torp antyder samme sted at sønnen var ivrigere enn han selv når det gjaldt fasten. Det kan også hende at det er sant.

På generelt grunnlag ønsker jeg å komme med noen tanker om iver. Jeg har ofte tenkt at det er de ivrigste av oss, de som vil leve mest helhjertet og ærlig, som påfører andre mest smerte. Når målet blir høyere og sterkere enn respekten for andre menneskers valg og grenser, blir det farlig. Når den fornuftige tanke forsvinner, blir valgene lett helt ville. Da tror jeg det bare er snakk om tid før ivrige kristne skaper ateister av barna sine.

Og at det også er de ivrigste av oss som, i sin usikkerhet, går lenger enn de burde, og ender opp med å få så stort sprik mellom liv og lære at det ikke går lenger, er heller ikke så veldig oppsiktsvekkende. Overivrighet som møter livet, ender med en eller annen form for sammenbrudd. Da er det kanskje ikke så mye igjen å ta vare på. Barnet må ut med badevannet, for alt er kaos. Jeg tror jeg skjønner at det i mange tilfeller må være slik.

Så håper jeg at barnet (passende uttrykk i disse juletider) kommer inn igjen etter hvert. For mellom ekstrem religionsutøvelse og ateisme finnes det et helt landskap. Jeg tror på fornuftens plass i religionen. På samme måte som mange ateister tar avstand fra nyateistenes overivrighet og overdrivelser, ønsker jeg å ta avstand fra den praktiseringen av tro som Anders Torp beskriver. Den virker svært fremmed på meg.

Jeg kan ikke ta avstand fra iver. Iver er en viktig del av livet. Iver ender ikke nødvendigvis med kaos og katastrofe. Overivrighet gjør kanskje det. Uten iver blir livet for sløvt og døvt. Og helt ærlig, kristne i Norge i dag kan neppe beskyldes for overivrighet, bortsett fra noen miljøer og noen personer. Men de ivrigste av oss gjør en del skade vi rundt på ingen måte må forsvare. På ingen måte.