Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

søndag 31. juli 2011

Francis Schaeffer - en stor kristen tenker


Jeg kjenner noen som kjenner bøkene og tankene til Francis A. Schaeffer godt. Han blir stadig referert til av disse. De fleste kristne jeg kjenner, har likevel aldri hørt om mannen. Det er egentlig litt underlig, og litt dumt, tenker jeg nå. I sommer har jeg endelig tatt meg tid til å lese noen av bøkene hans. Han er en stor kristen tenker, rett og slett.
Bøkene jeg har tatt for meg, er "True Spirituality" (1971), "The God who is there" (1968), "Escape from Reason" (1968) og "He is there and He is not silent" (1972). De tre siste er utgitt i et samlebind. Av disse fire bøkene vil jeg spesielt anbefale "The God who is there" og "True Spirituality".

Etter hvert som jeg har lest, står to ting klart for meg. Det første er at mange av hans tanker faktisk har blitt fulgt godt opp av ulike apologeter fram til i dag. Derfor var ikke stoffet helt ukjent for meg, som etter hvert har lest en del apologetikkbøker. Men som sagt, han er ikke veldig kjent utenfor det apologetiske miljøet.

Det andre jeg vil nevne, er likevel det viktigste: Så utrolig intelligent og klokt han tenkte og skrev. Hans tanker bør få en bredere plass i våre kristne sammenhenger. De er både gode, nyttige og sanne, tenker jeg. Selv om bøkene er like gamle som meg, er mye av innholdet dagsaktuelt (I motsetning til meg?). Og dette til tross for at vi har vært igjennom bl.a. en bølge av postmodernisme.

Schaeffer definerer seg selv som en ortodoks, evangelikal kristen. Det vil i vår sammenheng bety en konservativ protestant. Han har særlig to fronter han ønsker å kjempe mot, eller som han anser for å være problematiske. Den første er den liberale kristendom, og den andre er ateismen/(panteismen). Og grunnen er enkel, disse livssynene holder ikke mål. En norsk statskirkekristen vil kanskje fort føle at nå ble det trangt, men det er da jeg vil si, ikke legg Schaeffer vekk. Les og la deg utfordre. Jeg ble utfordret, og jeg likte måten jeg ble utfordret på. Jeg tror ikke jeg er hundre prosent enig med han i alt, men jammen er han overbevisende i det meste.

Schaeffer er opptatt av kommunikasjon. Kristne kan mye om hva som er sant og rett, men de kan lite om hvordan kommunisere dette til moderne mennesker. De blir værende inni boblen sin og snakker til de som tenker helt likt. For å kunne kommunisere, må kristne forstå hva folk tenker og tror.

Og et riktig sted å starte samtalen vil være i livene og livssynet til de man vil snakke med. Livssyn(worldview), både sitt eget og den andres, bør være utgangspunkt for samtalen. Kristne bør dessuten ha god kunnskap om og kjennskap til moderne forfattere, moderne filosofiske retninger og tanker, og kjennskap til kunst, film, musikk, etc. Dette er ikke noe nytt, men det er her han virkelig kommer med sitt bidrag.

Schaeffer er svært frimodig på at kristendommen er det eneste livssynet (systemet) som kan leves ut i praksis, det vil si, som faktisk fungerer. Han vil kanskje ikke begynne med å si det, men han vil argumentere for at det er slik. Han påstår det ikke ut fra at slik er det bare, men mener å kunne argumentere for det gjennom fornuften.

Det er umulig å leve konsistent i ateismen eller i et naturalistisk livssyn, hevder han. At opphavet til verden og menneskene er noe upersonlig (energi, materie, kraft, etc.), får så vidtrekkende konsekvenser for hva et menneske er, hva verden er, hva kjærlighet er og hva moral er, at (nesten) ingen klarer å leve etter det.

I praksis lever menneskene som om Gud finnes, som om verden har en mening, og som om kjærligheten er noe som alltid har vært der. Schaeffer innfører (eller videreutvikler) et bilde: Vi befinner oss i et hus med to etasjer. I underetasjen plasserer vi det rasjonelle, vitenskapen og logikken. I den øverste etasjen plasserer vi tro, mening, verdier, etikk, det ikke-rasjonelle, etc. Moderne mennesker hevder at bare underetasjen er den virkelige. Men dette fører mennesket over i en enorm fortvilelse. Mennesker kan ikke leve der. Derfor tar de steget opp i overetasjen, selv om de faktisk mener at den ikke tilhører virkeligheten. Slik blir moderne mennesker inkonsistente i sine liv.

Men hvis livssynet man står for, ikke kan leves konsistent, må livssynet være feil. Kun et konsistent livssyn er sant. Og Schaeffer hevder med trykk: Kristendommen er det eneste konsistente livssynet. Hvorfor?

Det er helt avgjørende for menneskene at opphavet, det vil si Gud, er en personlig Gud. Det er kun med personlighet forankret i opphavet, at vi mennesker kan begrunne vår personlighet. Mennesket er skapt i Guds bilde, og likner derfor Gud. Mange tenker at kjærlighet er en kraft, men kjærlighet forutsetter personlighet. Kjærlighet er personlig. Akkurat som godhet. Alt dette er forankret i verdens begynnelse.

Men en meget viktig vesensforskjell er det: Gud er uendelig, vi er endelige/tidsbegrenset. Mennesket er ikke Gud og er heller ikke en del av Gud. Menneskene har gjort opprør mot det gode. Mennesket har ført synden inn i verden. Derfor er den fortvilelsen vi nå kjenner på, ikke en del av den verden Gud ville, eller skapte, men noe annet. Verden slik vi erfarer den, er preget av det onde. Dette siste er en gjenkjennelig tanke for de fleste moderne mennesker.

Moderne mennesker og mye moderne kunst er preget av at verden og livet har gått i oppløsning. Meningen er blitt borte. Menneskeverdet har ingen forankring noe sted, annet enn i noe vi bare har blitt enige om etter en avstemning. Desperasjon, fortvilelse og ødeleggelse, tap av helhet, tap av sammenheng. Og, ifølge Schaeffer, vil desperasjonen være enda verre når livssynet ikke bidrar til et helhetlig syn som holder mål.

Kristen tro vil holde fram at mennesker er i en fortvilet situasjon, men ikke en håpløs situasjon. Menneskeverdet er truet i denne verden, men det står dønn fast i en forankring hos Gud. Menneskets synder knuser ikke menneskeverdet. Det finnes en helhet. Kjærligheten og godheten finnes, og er verdt å kjempe for. Gud er kjærlighet, Gud er god, kjærlighet og godhet er forankret i opphavet.

Bildet med de to etasjene er genialt. Og han bruker det på mange måter. Det er særlig i "The God who is there" han får satt lys på mange problemstillinger ved å bruke dette bildet, både overfor ateismen og den liberale kristendommen. Jeg anbefaler den boken på det sterkeste.

På en måte kan det kanskje virke som om han var nokså dårlig på kommunikasjon. For er det spesielt lurt å finne ut hva folk tror på, for så å vise dem at det ikke holder mål? På en måte ja, fordi Gud er der og er den eneste forklaringen på hvem menneskene er, uavhengig av hva de tror. Ved å peke på svakhetene i et livssyn som ikke bygger på en personlig Gud, rydder han kanskje vei for en interessant samtale. Men klokskap, kjærlighet til menneskene og kjærlighet til Gud kreves av den som gir seg ut på dette.

For Schaeffer er kristendommen logisk, rasjonell og velbegrunnet. At tro skulle tilhøre en sfære av irrasjonalitet, vil han ikke være med på. Ikke jeg heller, forresten.

Jeg har på ingen måte ytt Schaeffer rettferdighet med dette lille blogginnlegget. Han bør leses, ikke bare leses om. Han er noe å bryne seg på. Løp og kjøp.

tirsdag 26. juli 2011

Mennesker dør

Det er tirsdag i dag, tirsdag etter fredag 22.juli 2011. Sola skinner her, for første gang på lenge. Det er godt. Livet trenger solgløtt.



Vi har vært inne i et usigelig mørke. Dette har vært den tyngste og mest absurde helgen vi har hatt i Norge på svært, svært lang tid. Og likevel, de fleste av oss er bare betraktere og medmennesker. Vi kjenner ingen av de involverte, vi er ikke nær familie med dem, de er ikke våre nære venner. Men vi føler så veldig med dem, og mange av oss vet hva det vil si å miste noen, så vi kan prøve å forstå. De er oss nær likevel. Hvis vår sorg er stor nå, hvor mye større er ikke mørket for alle de involverte og de nærmeste.

Biskopen sa at Norge har fått sin Langfredag. Jeg tror det er godt uttrykk. Fredagen for død, sorg og smerte. Den smerte som ble påført så mange mennesker denne fredagen i juli 2011, er vanskelig å gripe. Etter hvert som historiene begynner å komme fram, forstår vi at dette blir vi ikke ferdig med - kanskje aldri.

Det var en bevisst handling. Av en av våre egne. Jeg vet ikke om det blir helt feil å tenke slik, men jeg er lettet over at det ikke var utlendinger som stod bak. Saken er like ille. Ikke misforstå meg. Men nå er det en av oss vi må ta oppgjør med, og vi kan ikke skylde på de andre. Det blir forhåpentligvis ikke økt rasisme av dette, men en økt bevissthet om hva slags holdninger vi har blant nordmenn overfor et flerkulturelt samfunn. Men hvem kan spå?

Jeg har sittet nesten i ett siden fredag ettermiddag og fulgt med på nyhetene, fra NRK og TV2, fra BBC, Sky News og CNN, lest nettaviser fra flere land, lest blogger og analyser fra inn- og utland. Det har vært vanskelig å rive seg vekk, for behovet for å få med seg og behovet for å forstå har vært sterkt. Mange har hatt mye klokt å komme med. Noen har bommet stygt i sine analyser, men heldigvis er de i mindretall.

Hvem er gjerningsmannen? Menneske eller monster? Hva drev han til det? Kan andre gjøre det samme? Det er så mye viktig man skal få plassert. Hannah Arendt skrev om den tyske Holocaust-organisatoren Eichman at det var vanskelig å forstå at han som var et helt vanlig menneske, kunne ha forvoldt så mye ondskap. Jeg tror heller ikke den norske gjerningsmannen vil kunne plasseres i kategorien monster. Det er mennesker som gjør slikt. Og det er kun hvis han er et menneske, at han vil kunne stå ansvarlig for sine handlinger.

I Norge har vi ikke dødsstraff, og godt er det. Jeg ønsker ikke denne mannen død. Nordmenn flest tenker heller ikke slik. Men jeg tror han er "død", hvis jeg skal prøve meg som hobbypsykolog. Arrester meg hvis jeg er helt på jordet. Jeg tror at her er det så mye av livet, kjærlighet, sårbarhet, følelser, som er helt avstengt, at han ikke har kontakt med livet i seg. I det han slipper livet til, vil han kjenne på en meget stor smerte over å ha forårsaket andre menneskers liv og traumer, og den smerten må han selv leve med til han dør. Jeg ønsker at denne mannen skal få god hjelp til å komme dit hvor en sterk og inderlig følt anger er eneste utvei.

Gjerningsmannen kommer til å få mye oppmerksomhet framover, så vi lar han ligge nå.

Vi vet at alle mennesker skal dø, men vi liker ikke å minnes på det. Selvfølgelig vet vi det. Men når det skjer med unge mennesker på en slik måte, blir døden ekstra brutal å forholde seg til. Og døden kommer så utrolig nær oss. Da Stoltenberg trakk fram to av personene fra Utøya, nevnte deres navn og sa at de er ikke mer, de er borte for alltid, blir det så brutalt at vi må protestere. Døden er brutal. De unge skal jo leve, ikke dø.

Av en eller annen grunn, syns jeg det har vært mye død i media denne sommeren. Det har vært flere tragiske båtulykker og bilulykker som har fått mye oppmerksomhet. Også disse har vært så "unødvendige", så altfor tidlige. Samtidig mens dramaet i Norge har utspilt seg, har den kjente artisten Amy Winehouse gått bort, også det altfor, altfor tidlig. Hun ble bare 27 år gammel.

Hvert eneste dødsfall er en tragedie. Hvert eneste dødsfall er unikt, og rammer de nærmeste på en måte som bare dette menneskets død kunne ramme. Oppmerksomheten i media sier ikke noe om verdien til mennesket som døde, eller styrken i sorgen til de som er igjen.

Grunnen til at jeg skriver akkurat dette, er at jeg har tatt meg selv i å tenke at Amy Winehouses død blir litt fjern sammenliknet med Utøya-ofrenes død. Men hennes foreldre og nærmeste hadde ingen å miste, de heller. Og det samme gjelder når vi får nyheter om bomber og drap og ulykker og katastrofer med tap av menneskeliv fra fjerne deler av verden. Så lenge det er menneskeliv det er snakk om, er det oss, noen av oss som går bort, og noen av oss som sørger.

Så hva skal vi kjempe for? Eller mot? Jeg tror vi skal kjempe mot alt som tar liv. Vi skal kjempe for alt som kan hindre at menneskeliv går tapt, alt fra bedre regler, bedre utstyr, til holdningskampanjer. Vi skal holde menneskeverdet høyt, veldig høyt. Og når døden kommer brått og uventet og vondt, må vi stå sammen i kjærlighet, slik som Norge gjorde i går kveld.

Døden er der, men kjærligheten er en ypperlig motstander. Som kristen, tror jeg dessuten at kjærligheten og livet er sterkere enn døden. Livet trenger solgløtt, særlig når det er som mørkest, og kjærligheten mellom mennesker er et slikt gløtt.

mandag 18. juli 2011

Internett er en trussel mot kristendommen

Hevder den amerikanske apologeten Josh McDowell i Christian Post. Og poenget er at ateister, agnostikere og andre som står for noe annet enn kristendom, der har tilgang til barna og ungdommen. Saken er også gjengitt i svenske Dagen.

Det er ingen grunn til å betvile at alle som aktivt bruker internett har store muligheter til å påvirke andre som også er der. Gjennom nettaviser, blogger, twitter og facebook og andre kanaler er det fritt fram. At forkynnende ateister og sekularister bruker dette for alt det er verdt, trenger vi verken tvile på eller beklage. Hva skulle alternativet være, forbud for visse grupper?

Jeg er en relativt aktiv bruker av internett, av minst to grunner. Den ene er at jeg syns det er moro, den andre er at jeg som ønsker å påvirke andre mennesker i ulike spørsmål, syns det er viktig å delta der hvor så mange er. At en del kristne er litt skeptiske til det, får jeg leve med. Men jeg mener, dypt og inderlig, at det er utrolig naivt av kristne å tenke at vi fremmer evangeliet eller kjemper for det gode ved å holde oss unna. For meg er det tvert i mot.

Kristne, og alle andre selvsagt, må kjenne sin besøkelsestid. Barn og ungdom og voksne og pensjonister og hunder og katter og påfugler og alt annet er på internett daglig. Fyll internett med mening og innhold. Fyll internett med tankevekkere. Fyll internett med gode verdier. Det er en utfordring til kristne, spesielt.

Jeg tuller mye på Facebook, og syns det er helt ok. Men jeg vil også gjerne legge lenker til bra artikler og delta i meningsfulle samtaler. Jeg tror for mange av kristne Facebook-brukere er litt for lite bevisste på den muligheten til påvirkning.

Jeg skriver ikke dette for å dømme noen, men likevel for å gi et lite spark. Jeg mener nok at bevisste ateister, sekulære humanister, etc. er langt mer verdibevisste i sin deltakelse på blogger og sosiale medier enn de fleste kristne. Mange kristne er nok litt slappe og holder seg mest til hjemmehyggekommentarer, tror jeg.

fredag 15. juli 2011

El Grecos Peter og Paulus

Det er ferietid og ikke så fryktelig mye blogging fra min side.

Vi var noen dager i Stockholm denne uken. Som seg hør og bør tok vi en tur innom Nationalmuseet. Jeg var der for noen år siden også og ble veldig betatt av El Grecos maleri av Peter og Paulus. Når jeg nå så det igjen, fikk jeg igjen samme følelsen. Bildet er gripende.

Bildet, som er fra begynnelsen av 1600-tallet, er det tredje bildet El Greco malte av de to apostlene sammen. Dette er de to kjempene som ledet kirken etter Jesus. Men det er svakheten, det litt utslitte og slitne, som slår en ved bildet. De ser lidende ut. Det er lite som minner om seierherrer her.

Peter, til venstre, holder nøkkelen til himmelriket, som han fikk av Jesus. Likevel, han holder den ikke høyt hevet. Den er nesten skjult under kappen. Hvorfor?

Paulus, som ser mest sliten ut av de, støtter seg på Skriften. Han var skriftutleggeren, den skriftlærde av de. Han peker på hva det står skrevet.

Begge venstrehendene blir symbolbærere. Grunnlaget for oppgaven de hadde, ligger i venstrehånden.

De står sammen, men har de kontakt? Høyrehendene møtes ikke. Hvorfor? De ser ikke på hverandre. De ser ikke en gang mot samme punkt. Paulus ser på oss.

Jeg vet ikke hva El Greco mente med bildet/bildene. Var det enheten, splittelsen, eller lidelsen og martyriet han ønsket å legge vekt på? Det finnes sikkert litteratur på det.

Når vi ser på utviklingen til disse bildene av samme motiv, er Peter og Paulus mer slitne og gamle i det siste bildet, enn i de første. De virker sterkere i de første bildene. Hvorfor?

For meg blir bildet i Stockholm en illustrasjon av en kirke som er litt sliten. Den står sammen, men er samtidig delt. Det ligger et vemod og en smerte over bildet vi ser. Men er den indre spenningen eller den ytre forfølgelsen som tærer mest?