Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

onsdag 30. juni 2010

tirsdag 29. juni 2010

Arnfinn Haram om sekulære fellesrom

Arnfinn Haram leverer nok en gang et godt innlegg i sin faste spalte i Klassekampen lørdag 26.juni. Denne gangen om sekulære fellesrom. Han tar et oppgjør med den nokså fastgrodde tanken om at det sekulære er lik det nøytrale, noe han vanskelig får til å stemme.
Det har sett seg i det norske medvitet at vi har det meste felles her i verda bortsett frå religion, og at religiøs ulikskap eller usemje står i et særstilling. Når berre religionen er nøytralisert, blir alt nøytralt og greitt. Sannsynlegvis botnar dette i at norsk mentalitet, i alle fall på det politiske og ideologiske planet, er djupt ukomfortabel med tru og religion som noko meir enn private synsmåtar og personlege haldningar. Religion som praksis er ein uvant med og redd for.
Dette poenget understrekes i en artikkel lenger bak i samme Klassekampen om den norske konvertitten til Islam, Maryam Al-Eenisi (tidligere Trine). Hun sier: "Mens kristne nærmest unnskylder seg for troen sin, er ikke muslimer redde for å vise hva de tror på. De sier bare rett ut: Nå må jeg gå og be." Når hørte vi en kristen si noe liknende i full offentlighet?

Haram fortsetter:
Meir og meir framstår det sekulære som ein bestemt posisjon med ideologiske føringar. Det inneber ein verdidom om religion som noko som må kontrollerast og haldast i sjakk meir enn andre samfunnsfenomen. Og det priviligerar dei ikkje-truande som forvaltarar av fellesskapen og av opne arenaer i samfunnet.
Er religiøse egentlig noen villdyr som trenger å temmes av andre? Ønsker vi et samfunn der de som praktiserer sin tro på en mindre privat måte enn den gjennomsnittlige norske statskirkekristne skal måtte skjule sin praktisering? Haram nevner munkekutter og prestekrager som eksempler hentet fra sin hverdag.
Spelereglar må vi ha, men dei kan ikkje dikterast einsidig av dei minst truande.
Når sekularismen gir seg ut for å være en nøytral og objektiv posisjon i samfunnet, lyver den på seg mer enn den kan holde. Harams tanker er verdt å stoppe opp ved. Hele innlegget kan leses på bloggen hans her.

mandag 28. juni 2010

Om Vårt Lands Verdidebatt

Det skrives utrolig mange innlegg om alt mulig innenfor kristendom og livssynsområdet. Noe bra, veldig mye dårlig. Vårt Land har fått samlet mange skribenter under en paraply og dannet et slags tyngdepunkt i debatt-Norge: Verdidebatt. Tanken er god. Livssynsdebatten kanskje rikere. I hvert fall kan den bli det.

Jeg leser av og til veldig gode innlegg der, som for eksempel dette innlegget av Kjetil Hope om sin ateisme. Så skjer det samme der som jeg syns er en gjenganger på Verdidebatt, og på alle andre kommentarsteder i avisene for øvrig, nemlig at yrkeskverulantene tropper opp. Det er litt arrogant sagt av meg, men jeg klarer ikke å la være å sukke oppgitt over hvilken vei mange av debattene tar. Kjepphester ris som bare det, uansett hva utgangspunktet var. Det er kaos i kommentarfeltet.

Jeg vet ikke om det finnes noen god løsning på dette, men jeg får i hvert fall ikke lyst til å legge innlegg inn der, av den grunn. På denne bloggen brukes nesten ikke kommentarfeltet i det hele tatt, så jeg er vel over i andre grøfta her.

Skal jeg være helt ærlig, leser jeg oftere og oftere bare innleggene og dropper å lese kommentarene. Det får jeg utbytte av.

torsdag 24. juni 2010

Alle kan male


Nå er jeg litt usikker på om jeg gjør noe lurt eller ikke. Men siden jeg først gjør det, får jeg håpe det ikke er altfor dumt. Denne gangen har jeg ikke stjelt bildene noe sted. De er mine, rett og slett mine. Og jeg legger de ut på bloggen min. Ja, ja, gjort er gjort.

Jeg har i det siste begynt å male litt. Hvorfor ikke, liksom. Alle kan jo male. Det er bare å dyppe penselen i noe farge og så kline i vei.

Og det er jo kjempegøy!!!

Noe av det beste med det for min del, er at jeg kan gjøre det fullstendig uten noe som helst forventningspress. Jeg trenger ikke bevise noe. Jeg skal heller ikke kunne noe. Jeg skal bare male noe jeg har lyst til å male.

Jeg har også kjøpt med pil og bue. Heller ikke det er noe jeg kan. Jeg er helt grønn, bortsett fra timesvis med indianertrening som liten gutt. Så når jeg står der med mitt nye utstyr, er jeg fullstendig fri for prestasjonskrav og nyttekrav. Det er bare moro.

Så denne bloggposten ble egentlig et lite slag for å gjøre ting en ikke kan. Gjøre det som er gøy, som en kanskje har hatt lyst til lenge, men av en eller annen grunn ikke har gjort.

Jeg så forresten en halv omgang med fotball fra VM i dag. Det føltes utrolig meningsløst. Og siden jeg ikke syns det var gøy heller, var det dobbel grunn til å kutte ut det. Jeg burde kanskje sett mer for å holde meg oppdatert, men det får komme litt senere, når kvartfinaler, semifinaler og finale kommer. Inntil da, kanskje jeg maler et bilde eller to til, eller skyter en pil.

tirsdag 22. juni 2010

Er vi egentlig gode på bunnen?

Troen på at mennesket er godt på bunnen, er en utbredt tro. Og det er i høyeste grad en tro, ikke et faktum. Det er til og med en tro det er vanskelig å finne empiriske bevis for. Se tilbake på menneskets historie. Når viste mennesket at det var godhet som var på bunnen? Er det mulig å holde på en slik hypotese? En slik tro er et livssyn som har lite fakta å støtte seg på. Kanskje på lik linje med kristendommen, vil noen hevde.

Men er kristendommens menneskesyn uforenlig med slik mennesket framstår i historien og nåtiden? Det er faktisk litt merkelig at kristendommens tanke om arvesynden har blitt diskreditert i det moderne samfunnet. For er ikke arvesynden bedre belagt i historien enn den ovennevnte tro. Er det ikke nettopp menneskets stadig gjentakende synder vi ser spor av hele veien?

Kristen tro er helt fremmed for tanken om at alt er sagt når mennesket er beskrevet som syndig. Mennesket har mulighet for å velge både det gode og det onde. Mennesket er verken godt på bunnen, eller vondt på bunnen. Mennesket er samtidig en Guds skapning, god og vakker med både vilje og evne til å gjøre det gode, og en synder, en som gjør og vil det vonde. Både og.

Jeg opplever at kristendommen snakker sant om mennesket, slik det framstår for meg og slik jeg opplever meg selv.

søndag 20. juni 2010

Stein Mehren treffer noe i meg

Stein Mehren fylte for en måned siden 75 år. Det er noe med denne dikteren, noe som treffer litt dypere enn mange andre. Han er ikke alltid lett tilgjengelig, men det bør heller ikke være noe mål for en dikter. Rett som det er blir jeg hengende fast i en setning, et bilde eller noe ubeskrivelig som gir mening. Det liker jeg godt.

Klassekampen trykket i anledning jubileet en selvbiografisk tekst, eller en skisse til en roman han aldri vil skrive, av Mehren. Jeg har lyst til å sitere litt derfra, fordi det er interessant stoff av en interessant person.


Jeg måtte bryte med dem [kulturradikalerne] for å ta meg selv alvorlig. Jeg skrev meg ut av min generasjon, Jeg gikk i eksil i min egen tid, i opposisjon mot tidens reduksjonistiske menneskebilde. Men jeg kalte meg fremdeles kulturradikaler, for mitt mitt prosjekt dreide seg fremdeles om fremmedgjøring, bevisstgjøring og personskaping.
Jeg skrev omtrent følgende: Jeget er sperret inne i et selv som jeget ikke kan styre. Det er underlagt mytiske krefter som det ikke er seg bevisst. Og fornuften som skulle opplyse oss, er selv irrasjonell, underlagt et mørkt prosjekt i tiden. Vår ideologi, vår vitenskap, antar mytiske dimensjoner.

Alt vi går rundt og mener noe om, er underlagt store paradokser. Våre menneskerettigheter for eksempel, som vender seg mot fundamentalisme og dogmer, har selv de religiøse åpenbaringer av menneskeverdet som sin egentlige rot. Menneskerettigheter og fundamentalisme drikker av samme kilde: Menneskeverdets åpenbaring i historien.
Så kommer han med en liten perle, som er typisk for denne dikteren og diktene hans:
Jeg er skeptisk til alle begreper som blir totale forklaringsprinsipper. Jeg tror på en tanke som kan tenke to ideer på en gang, pluss en til.
Jeg tror noe av Mehrens styrke er at han har kjent mye på livets vanskelige sider, ved å være mistilpaset og misforstått. Er det ikke dette vi kjenner igjen i mange av diktene hans også, ensomheten, varheten for de små pustene?
Jeg var en vanskelig og morsom elev, sa en lærer flere år senere. Noen lærere likte meg, andre mislikte meg. Noen gjorde begge deler. I realskolen slang norsklæreren stilene i ansiktet på meg og hveste: "Jeg tåler ikke snørrunger som tror de er filosofer". 
Det er vel stor sannsynlighet for at norsklæreren nå sitter på en sky i himmelen og biter de ordene i seg. Jeg får lyst til å avslutte med siste strofe i diktet Det narraktige vi:

De kaller meg den dumme narraktige keiser
Jeg som kledde en hel by naken
ved å være akkurat slik jeg er ...
Det er så mye bra i diktene til denne store mannen. Kjenner dere han ikke, løp til nærmeste bibliotek eller bokhandel. Egner seg også for stranden.

Ble vi lurt, eller ble vi ikke lurt?

Det er ikke lett å vite hva som er sant og hva som ikke er det når saksfeltet er svært komplisert og man selv bare er en skarve lekmann. Pandemi-frykten i fjor var i hvert fall voldsom til tider. Myndighetene fikk samtidig kritikk for å gjøre for mye og for lite, litt avhengig av ståsted.

Nå viser det seg kanskje at det ble spredd unødig mye oppstyr og hysteri rundt saken. Og det er da naturlig å spørre seg om det ikke stod en eller annen sterk aktør bak som tjente nokså mye penger på det hele. Stod egentlig legemiddelgigantene bak mye av propagandaen? Det bør være hevet over enhver tvil at de tjente gode penger på denne vaksineaksjonen.

I Morgenbladet denne uken tar professor i medisinsk etikk Jan Helge Solbakk et kraftig oppgjør med WHO og helsemyndigheters for nære kontakter med legemiddelindustrien. Innlegget kan leses her: Bakgrunnen for innlegget er at BMJ har kommet med en rapport om forholdet mellom WHO og produsentene av vaksinen. Rapporten er her.

Ikke uventet kommer det svar på tiltale, Her er et blogginnlegg anbefalt av Preben Aavitsland i Folkehelseinstituttet. Han er neppe noen nøytral stemme i denne sammenheng, men det er ikke diskvalifiserende i seg selv.

(Aavitsland er forøvrig en svært, svært aktiv kirke- og religionsmotstander og abortforkjemper som bruker Twitter for alt det er verdt. Kanskje Aavitsland profesjonelt og privat begge jobber for å  utrydde virus? Dawkins har, som mange etter hvert vet, betegnet religion som et virus. )

Så, ble vi lurt eller ikke? Døm selv.

lørdag 19. juni 2010

Selvfølelse - mer, NÅ!

Selvfølelse er viktig, Det er det ingen tvil om. Det er faktisk så viktig å ha en god porsjon bra selvfølelse at det kan være livstruende å ikke ha det. Derfor er det bra at svenske Mia Törnblom har skrevet hele to selvhjelpsbøker om det. Hun er kjendiscoach i Sverige og har skrevet "Selvfølelse NÅ" og "Mer selvfølelse".  Jeg har spurtet meg gjennom bøkene hennes.

Jeg er i utgangspunktet positivt skeptisk til selvhjelpsbøker, og mer positiv til svenske bøker enn amerikanske, for å si det sånn. Mia Törnbloms bøker fungerer, eller rettere kan fungere, for ingen slike bøker fungerer bare ved å ha lest dem. Det er jo først når du gjør det som sies at du kan vurdere kvaliteten på rådene. Og jeg har tro på mye av det Törnblom skriver, selv om jeg må innrømme at som litteratur var det kanskje ikke noen enorm opplevelse. Men for all del, temaet er så viktig at det er verdt å gi seg i gang med i hvert fall en av dem.

Selvtillit er det fullt mulig å ha for mye av, men aldri selvfølelse. Du kan aldri ha for mye selvfølelse. Mens selvtillit er å ha tillit til sin dyktighet, går selvfølelsen på å kjenne seg verdifull, at man er bra nok i seg selv.

Hvis man spiller piano, kan man ha god tillit til sine egne ferdigheter og mene at man selv er en god pianist. Men hva skjer hvis det plutselig kommer inn en i salen som er bedre enn deg? En med lav selvfølelse vil da fort tenke om seg selv at han er en dårlig pianist, fordi den andre er bedre. En med god selvfølelse vil derimot kunne leve helt greit med at en bedre pianist hører på uten å måtte stemple seg selv som dårlig av den grunn. Selvfølelsen gir deg en ro i deg selv.
Jeg ser det sånn at når vi har en god og balansert selvfølelse, så vet vi hvem vi er. Vi ser på oss selv med aksepterende øyne, og vi tør å stå opp for oss selv her i livet - litt som at vi klarer å reise oss hver gang vi har falt. Med god selvfølelse takler vi kriser og motgang bedre.
Og det er ikke tvil om at lav selvfølelse skaper mye problemer nesten over alt. I forhold til seg selv, til kjærester, familie, venner, kolleger, etc. Et samfunn der folk var trygge i seg selv, ville sett veldig annerledes ut.
Hva vinner vi på å ha god og balanser selvfølelse:
- Vi vet hva vi er verdt, i stedet for å føle at vi må være bedre enn alt og alle for å ikke føle oss verdiløse. 
- Vi liker oss selv og føler oss verdifulle, uansett hvem vi omgås. 
- Vi takler å ikke være perfekte, og derfor har vi lettere for å gjøre feilskjærene våre om til en morsom historie. 
- Vi får helt sikkert flere folk rundt oss som liker oss, ettersom den gamle klisjeen "for at andre skal kunne elske oss, må vi først elske oss selv" faktisk stemmer, uansett hvor svulstig det høres ut. 
- Vi tar ansvar for forholdene vi har til andre, og vi føler oss trygge i alle forholdene. 
- Vi får avstand til oss selv, samtidig som vi virkelig tar ansvar for vårt eget liv og hvordan vi har det.
Skriver hun blant annet.


En av måtene å oppnå bra selvfølelse på, er blant annet å føre "Jeg er bra"-bok. Det høres nesten litt komisk ut, men akkurat dette har jeg tro på. Ved å hele tiden måtte benevne hva som er bra ved en selv, og hva man har å takke for, etc. skjer det noe med psyken. Etter hvert som man blir tryggere, kan man også føre inn hva som ikke var fullt så bra, hva man må gjøre noe med, etc. Jeg har ikke prøvd denne metoden, men er åpen for å prøve den.

Bøkene inneholder også flere andre oppgaver man kan gi seg i kast med. Tar man dette på alvor, vil det helt sikkert gjøre en forskjell. Innimellom det hele krydrer hun med epost fra folk som har prøvd, eller korrespondanse mellom henne og andre om diverse problemstillinger. Selvsagt er dette suksesshistorier, men det er greit. Hun er selv en suksesshistorie, fra 10 år som narkoman til suksessrik coach og forfatter.

Så min anbefaling blir som følger. Alle vil ha nytte av å jobbe med selvfølelsen sin. Bare det å bli litt bevisst sitt handlings og tankemønster er i seg selv positivt. Det er ikke nødvendig å lese begge bøkene, til det er de for like. Jeg tror nok "Mer selvfølelse" da vil være å anbefale, men helt sikker er jeg ikke. "Selvfølelse Nå!" har solgt veldig bra.

Til slutt klarer jeg ikke å la være å nevne at hennes utlegning eller syn på religion, på sannhet, etc. til tider er nokså provoserende, men men ... Hun er godt plassert innenfor relativismen med tanken om at det som fungerer, fungerer, uansett om det er objektivt sant eller ikke. Der er altså ikke jeg, men det tar jeg ikke mer om nå.

torsdag 17. juni 2010

Psykologi og ateisme og sånt

I debatten som har foregått denne vinteren og våren i forbindelse med Hjernevask, kan det av og til høres noe sånt som at "Alt er biologi". I denne bloggposten lurer jeg på om alt egentlig er psykologi. Er det mulig å hevde at mange, særlig ateister kanskje, begrunner sitt standpunkt eller livssyn rasjonelt, mens det egentlig er psykologiske prosesser og følelser som har ført en dit en er og som bestemmer hva en holder for å være sant?

Det er ingen dum tanke, syns jeg, selv om jeg helt sikkert vil møte motstand på den. For mange vil nok gjerne være rendyrkede rasjonalister, og de finnes det en del av innenfor de fleste livssyn, skulle jeg tro. Altså, dette gjelder ikke bare ateister, selv om jeg tror det er grunn til å tro at der er den rasjonelle tankegangs status høyere enn i de fleste andre miljøer.

Jeg leser noen av omvendelseshistoriene på diverse blogger om dagen der tidligere troende forteller om sin vei til ateisme. Og det slår meg, dette er da psykologi. Det handler om for trange rom, om ikke å bli møtt på den man er, om ikke å bli tatt på alvor, om skuffelse, om svik, om manglende opplevelser, om falskhet, etc. Listen kunne vært uendelig lang.

Jeg syns det er "skuffende" få som har tenkt seg til ateismen sin. Eller tar jeg helt feil?

For en som tror på Gud, en kristen, som meg, ser jeg med sorg på de historiene som fortelles. Likevel er det jo historier som gir håp, i den forstand at hvis kirken og kristne blir litt bedre på å møte mennesker på en ordentlig måte, ville flere fortsette å tro. Psykologiske problemer har psykologiske løsninger. Eller tar jeg feil her også?

Så min teori er at mange blir ateister fordi kirken og kristne sviktet på sentrale menneskelige områder. Og det er noe kristne burde ta på alvor. Veldig på alvor.

Har man vokst opp i et strengt hjem, med f.eks. en utpreget forkynnende mor eller far, en kontrollerende kristen, så er ateisme en mulig løsning på det psykologiske oppbruddet som skal til for å bli fri. Jeg vil si det er en mulig løsning, ikke en nødvendig, men det er ikke alltid man ser det.

Hvis noen lurer på om jeg ikke tenker at omvendelse til kristendommen ikke kan ha psykologiske grunner, så er svaret helt klart: Jo. Omvendelser kan ikke forklares ut fra rasjonell tankegang. Jeg er nesten helt sikker på det, men er åpen for å bli overbevist om det motsatte.

Så når argumentasjonen om hva en tror er sant, starter, har man egentlig allerede bestemt seg med følelsene sine, så får det rasjonelle følge på så godt det kan.

onsdag 16. juni 2010

Hvorfor skal brødskive være kjedelig? - Mattips

Nå tar denne bloggen helt av. Ikke nok med at den har begynt å inneholde videosnutter, nå overgår jeg meg selv med et mattips. Disse blir det ikke mange av, for å si det sånn. So listen very carefully...

Hvorfor ikke piffe opp hverdagsbrødskiven litt? Gi den en åndelig dimensjon. He he, der ble det nesten litt livssynstaste av det hele. I hvert fall her kommer en favoritt fra vårt hjem.

1 brødskive
1 skive kokt skinke
1 lag med gulost
pesto smurt utover
tomater, gjerne cherrytomater
Eventuelt salt, pepper, grillkrydder

Stek hele gjengen i panna på svak varme til bunnen er sprø og osten er myk. Spis gjerne oliven til det hele.
Fantastisk. Sier ikke mer, jeg må visst inn å lage dette nå.

Bildet er ærlig og redelig stjålet på internett. Men våre brødskiver ser minst like gode ut.

Musikksjef går i terapi


Jeg har etter hvert sett det som en av mine oppgaver å normalisere dette med psykiske lidelser. Tror det er viktig. En av måten det går an å normalisere det på, er at historiene til helt normale, oppegående mennesker med psykiske problemer, lidelser, etc. kommer fram.

Her er en link til Egon Holstad, musikksjefen i Nordlys, sin blogg EGON. Ja, også han går i terapi. Og det er helt greit.

Alltid koden først

Jeg liker at du kommer bort til meg.
Kjenner fingrene dine
Trykke sin forventning på huden min,
Slik du trykker beløpet på minibanken.

Men først koden, alltid koden først

Og i mitt indre løsner det du vil ha.
Forsiktig får du det
Mellom fingrene dine.
Gled deg, det er ditt nå. Bruk det.

Men først koden, alltid koden først

Skulle du glemme den,
Skulle du forsøke å ta uten den,
Åpner du meg med makt,
Uten lov,
Eksploderer fargeampullen i mitt hjerte
Og alt du får er farge på fingrene.

Så husk koden, alltid koden.

tirsdag 15. juni 2010

Tankevekkende post-kristne tanker

Bloggeren Virrvarr ble ateist for tre år siden. På bloggen sin skriver hun om hva som førte henne fra kristendom til ateisme. Jeg syns dette er interessant lesning.

Selvsagt skulle jeg ønske at hennes tankeprosess hadde ført til noe annet enn ateisme, men ærlighet er en viktig dyd jeg setter umåtelig høyt. Den ærlige tar konsekvensen av sin overbevisning - uansett.

Les hennes blogg her.

mandag 14. juni 2010

Storbesøk på bloggen min

Siden jeg endelig har fått til dette med å lime inn youtube-klipp og samtidig skjønt at det tar seg bra ut i en blogg, hever jeg likegodt kvaliteten på bloggen min med en gang. Esperanza Spalding hadde lyst til å besøke min blogg og mine lesere i kveld, så jeg lot henne få gjøre det. Lytt, se og nyt.

søndag 13. juni 2010

Hva gikk galt i vår barndom?

Hva skjer hvis du utsetter en hel generasjon barn for noe totalt meningsløst med sterke overtoner av surrealisme? Greit nok at de var lei av all oppdragende barne-tv og pedagogisk tenkning, men å utsette barn for dette, hva i all verden tenkte de på? Jeg snakker selvsagt om Pompel og Pilt som kom på NRK i 1969 og ble sendt flere ganger på 70-tallet.

Bjørg og Arne Bust Mykle og Ebbe Ording hadde i hvert fall mot nok til å gjøre et skikkelig nyskapende program for barn. Men hadde de forståelse nok? Visste de egentlig hva de gjorde?

Se selv. Advarsel mot sterke scener.



Når jeg ser det i dag, blir jeg bare sint. Ok, jeg eier visst ikke humor på dette feltet. Jeg blir en grinete gammel gubbe. Det er helt greit forresten, akkurat i dette tilfellet. Husk at vi også måtte leve med Pernille og Mr Nelson. Jeg sier ikke mer.

lørdag 12. juni 2010

Når Gud blir en for enkel løsning

David Phelps er en stor sanger. For en stemmeprakt. Jeg bøyer meg i støvet med høretelefonene på. Ikke alle sangene faller vel helt i smak, men det gjør ikke noe. Noen ganger lurer jeg på om det er opera, musikal, grand prix, smør, tårer, coyntry, eller hva det er jeg hører på, men David Phelps blander det meste, gjerne i samme sang. Mye av det liker jeg.

Dette blogginnlegget er derfor ikke noe innlegg mot denne sangeren. Jeg vil kun benytte meg av en av hans sanger som illustrasjon på en for meg viktig problemstilling. Sangen heter "Miles and Miles Away". Første vers tar hurtigruta rett inn i hjerterota mi:
You tried to run so that no one could desert you,
Always looking for the perfect place to hide.
You build up walls so that no one could ever hurt you.
And yet the loneliness made you cry.
Bridges all burned, nowhere to turn but to heaven.

Dette er en meget god beskrivelse av den tilstand en person med depresjon og angst befinner seg i. Og vi er ganske mange som i perioder kjenner at slik er livet. Noen mer enn andre. Noen oftere enn andre. Så bra at en kristen sang tar dette på alvor. Depresjon, angst, ensomhet, sårbarhet. Jo, vi kjenner det godt.

Også at man i denne fortvilelsen vender seg mot Gud, kjenner nok mange av oss igjen. Det er lov det. Det er til og med fornuftig å gjøre det, dersom man tror at Gud finnes.

Så kommer min lille innvending, som kanskje ikke er så liten, når jeg tenker etter lenge nok. Det første verset er i høyeste grad beskrivelse av en psykisk tilstand, som man bør ta på alvor. Men resten av sangen handler om at Gud er løsningen:
Miles and miles away,
Love saw you there and stretched out His hand to reach you,
Across the lonely ocean of your tears.
And He'll walk upon the waves if that's what it takes to save
you.

Love doesn't have the heart to stay miles and miles away.

He has the grace to cover any distance,
Always lookin for the lost and weary soul.
No, no He never stops offering forgiveness,
And to the wanderer a welcome home.
So roam no more.
Jesus i Lord, down from Heaven.

Det er mye vakkert her. Og ingenting sies som jeg er direkte uenig i. Jeg aner også at det er historien om Den fortapte sønn som ligger under. Da blir det mening i sangen. Men for en som ikke har denne Jesus-fortellingen som bakteppe i sangen, er det forvirrende å gå fra vers 1 til refreng og vers 2. Hvorfor?

Den tilstanden som beskrives i vers 1, har ikke sin løsning i syndstilgivelse og at Gud løser alle problemene med sin kjærlighet direkte. Jeg tror altså ikke denne tilstanden først og fremst er et tegn på at det er krøll på linja mellom meg og Gud. Forstå meg rett. Jeg mener at Guds kjærlighet ikke kan erstatte menneskelig kjærlighet, samvær med Gud kan ikke erstatte gode relasjoner med mennesker rundt meg, og i hvert fall ikke en god relasjon til meg selv. Da blir Gud en flukt fra livet.

Jeg mener Guds kjærlighet er avgjørende viktig for meg i en slik situasjon, men da som en drivkraft til å ta tak i den vanskelige situasjonen jeg er i. Jeg mener jeg møter Guds kjærlighet i alle mennesker som ønsker å hjelpe meg ut av en slik situasjon, som bruker tid på å lytte, forstå og som viser at det er håp. Gud velsigner og elsker meg, derfor vil han at jeg frimodig skal legge ut på den tøffe veien ut av den vanskelige tilstanden. Den tøffe veien kan bli et meget tøft møte både med meg selv og med andre mennesker, men Gud er med, ikke som flukt, men som kraft.

Jeg er litt redd for sanger og forkynnelse som sier omtrent noe sånn: "Du er ensom, du har det vondt med deg selv, du har det vondt med andre, du lider, men husk at så lenge du hever blikket og ser at du har alt du trenger i Gud, trenger du ikke noe annet." Dessverre mener jeg at dette budskapet klinger litt vel tydelig i en del kristne sammenhenger.

Gud erstatter ikke, han styrker. Gud er en tilflukt, ikke en flukt. Gud tar oss ikke ut av livet, men er en kraft til å møte livet. Gud fjerner oss ikke vekk fra det vonde, men lider med oss. Gir det mening? I hvert fall for meg.

mandag 7. juni 2010

La religiøse undervise religion

Det begynner å bli langt mellom spennende innlegg i norsk debatt om religionsundervisning. De gamle kristendomslærerne som drev søndagsskoleundervisning i timene, er for lengst forvist til historiebøkene. Men kan det være slik at disse faktisk klarte å formidle engasjement og liv som var sannere enn dagens religionsundervisning? At religion kanskje handler om noe som betyr noe mer, noe annet, enn et tørt kunnskapsinnhold?

Det er vel liten tvil om at idealet for RLE-undervisning ligger tett opp til tanken om en nøytral lærer. Noe som i seg selv er problematisk, fordi den nøytrale lærer ikke finnes, særlig ikke i religiøs forstand.

I Morgenbladet er det denne uken intervju med den spennende tyske sosiologen Hans Joas om sekularisering, moral og religiøse erfaringer. Joas er selv katolikk. I Norge tenker vi lett at sekularisering kommer som en naturlig følge av modernisering, men den samme tendensen ser vi for eksempel ikke i mange andre land, sier Joas. De moderniseres uten å sekulariseres. Han tar også et oppgjør med tanken om at et sekularisert samfunn er mindre moralsk enn religiøse samfunn. Nok om det. Det interessante her er hva han sier om religionsundervisningen.

Joas er opptatt av at alle mennesker opplever selvoverskridende erfaringer. Her er det ikke forskjell på religiøse og ikke-religiøse mennesker. Men den kristne gir erfaringen en religiøs stemme eller tolkning.
På grunn av denne likheten i erfaringsbakgrunn, bør enhver diskusjon om
religion ta utgangspunkt i denne typen selvoverskridende opplevelser, mener
Joas. Å se religion kun fra utsiden og bare snakke deskriptivt om ulike
religioners doktriner, mener han er reduksjonisme. Av den grunn er
sosiologen også tilhenger av at religionsundervisning i skolen skal utføres
av troende.

- I bøkene mine prøver jeg å vise at religion først og fremst er et forsøk på
å artikulere og fortolke visse ekstraordinære opplevelser, og åpne opp en
tilgang til dem. Hvis det er slik, er det å si "her er de ulike doktrinene" en
pseudonøytralitet som ingen kan bli interessert i. Det er mye bedre at en
trosretning presenteres av en person som bekjenner seg til den.

Så tenker jeg at dette ikke står som noen motsetning til å respektere den enkelte elevs religiøse overbevisning. Kjernen religionene er ikke faktakunnskaper, men å leve livet i overensstemmelse med sin tro. Det er livet som er religionenes vesen. Det er dette vi må tørre å ta inn i undervisningen. På hvilket trinn, etc. vet jeg ikke, men jeg er på generelt grunnlag motstander av kjedelig undervisning, spesielt kjedelig religionsundervisning.

Det sitter garantert mange flinke religionslærere rundt omkring som kan gjøre mye bra ut av religionstimene, helt sikkert. Men gi elevene engasjerte religiøse mennesker som presenterer hva de står for, for det er det religion handler om, engasjement.

torsdag 3. juni 2010

Tollerens bønnefristelse

Fariseeren stilte seg opp og bad slik: "Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, som snyter, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uke og gir tiende av alt jeg tjener."

Tolleren stod langt nede og kjente raseriet stige inni seg. Så bad han: "Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er selvrettferdig og hovmodig. Takk for at jeg aldri har latt meg friste til å tenke om meg selv at jeg er et bedre menneske enn andre. Takk for at jeg ikke er som den fariseeren der. Jeg er en ydmyk mann, Gud."

(For en riktig gjengivelse av Jesu versjon om denne liknelsen, se Luk 18, 9 - 14)