Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

fredag 31. desember 2010

Tilbakeblikk uten anger - nei, takk.

Det er nyttårsaften. Dette er sannsynligvis den dagen i året hvor flest mennesker ser seg tilbake. På tide med en oppsummering før vi går i gang med det nye.

Jeg leser stadig om folk som har bestemt seg for at de aldri skal angre på noe de har gjort. De vil heller angre på det de ikke gjorde. Det høres jo litt kult ut sånn med en gang, men jeg kan ikke se at en slik innstilling verken er sunn eller riktig.

Hva i all verden betyr det at man ikke skal angre på noe man har gjort? Prøver man egentlig å si at jeg kunne ikke handlet annerledes enn jeg gjorde? Tar man ansvar for livet sitt eller frasier man seg ansvaret for livet sitt her? Jeg heller mot det siste.

Jeg må ta ansvar for mitt liv. Det betyr selvfølgelig at jeg også må ta ansvar for de handlingene jeg gjorde som jeg ikke burde gjort fordi det skadet de rundt meg. Å ta ansvar betyr både anger og oppgjør med meg selv og en forsoning med de rundt meg. En prinsipiell innstilling om aldri å angre, er ingen god løsning. Hva sier det om mitt syn på min neste? Og hva gjør det med meg?

Det er ikke mulig å leve et liv sammen med andre uten av og til å såre de jeg omgir meg med. Noen ber aldri om tilgivelse for det de har gjort. De samme menneskene kan selv gå såret rundt fordi andre ikke har bedt dem om tilgivelse. Det blir et merkelig mønster som neppe gjør oss godt. Alle er tapere der ingen angrer, der ingen tilgir og alle oppgjør uteblir.

Så mye energi som blir frigjort når vi har fått satt ord på det vonde. Når jeg har bedt noen om tilgivelse og fått tilgivelse, skjer det noe med meg. Sannheten frigjør. Kroppen blir lettere.

Vi er opptatt av sunnhet, særlig når vi skal i gang med et nytt år. Da er det sunnheten vi ønsker å dyrke gjennom nyttårsforsetter. Bra det. Jeg slår et slag for at sunnheten også må gjelde på det mellommenneskelige plan. Det sunne i denne sammenheng er ikke en verden uten anger, men en verden der den eneste veien videre når vi har gjort noe dumt, går gjennom oppgjør.

Godt nytt år!

lørdag 25. desember 2010

Sterk bok

Åsa Linderborgs bok Meg eier ingen er rett og slett sterk. En slik bok som er vanskelig å legge fra seg. Mange har hyllet denne boken, og jeg slutter meg bare til gjengen.

Åsa Linderborg skriver her en bok som sin oppvekst med sin alkoholiserte far. Forfatteren er født i 1968, og vi følger hennes historie om sin far fram til hans død i 2002.

Hun skriver så utrolig godt. Det minner ikke lite om Knausgård innimellom. Faren skildres med stor kjærlighet, men også veldig, veldig nådeløst. Han er sterk, og samtidig fullstendig underlagt alkoholen. Han beundres, og hates. Og midt oppi dette er en liten jente som altfor ofte lider av omsorgssvikt og manglende oppfølging.

Boken anbefales på det varmeste.

torsdag 23. desember 2010

Det er noe i det

Ved jevne mellomrom blir det slått opp i avisene at Jesus-fortellingen ikke er så spesiell som kristne vil ha det til. Den finnes også i andre religioner. Det vil si, ikke fortellingen om Jesus, men fortellinger som har de samme ingredienser som vår kristne fortelling. Noe av det er spekulativt stoff, men selvsagt vil det være nokså lett å finne paralleller til mye av Jesu liv. Gjør det noe?

Jeg skulle kanskje ønske at historien var helt unik i ett og alt. At det ikke var mulig å se en eneste parallell med andre religioner i det hele tatt. Men la gå, de er der, i hvert fall noen av dem.

Men det er heller ikke mulig å komme bort fra at den kristne julefortellingen er unik. For den hører hjemme i en større fortelling, en fortelling som starter med en god Gud sin skapelse, et syndefall og en historie om den store redningsaksjonen Gud selv holder på med slik den er beskrevet i Bibelen.

Verken julefortellingen eller Jesus-fortellingen står i et vakuum. En fortelling om et barn som blir født i en stall er vakker, men totalt meningsløs uten meningen den har i den store fortellingen.

Det er noe i denne fortellingen som hever seg over det vakre og gjør det enda vakrere, for å si det litt klisjéfyllt. Det er en dybde her som knytter den sammen med noe så sentralt som meningen med livet. Mysterium for mange, bare tåkeprat for andre. For meg er det både uendelig meningsfullt og vanskelig å forstå. Slik har jeg det i forhold til mye i min tro. Men mitt hjerte vanker alltid i Jesu føderom.

God jul!

mandag 20. desember 2010

Dagens julefilm: Hjem til jul

Jeg liker Levi Henriksens noveller, selv om noveller ikke er det beste jeg vet. Men jeg vet ikke helt hvorfor jeg liker novellene til Henriksen.

Kanskje det er fordi jeg kjenner meg veldig hjemme i fortellingene hans siden jeg kommer fra samme sted som han? Kanskje det er fordi han har så mye kristent tankestoff med seg i det han skriver? Eller kanskje det mest av alt er fordi han elsker de stakkarslige personene han skildrer? En blanding er vel sannsynlig.

Filmen Hjem til jul er bygget rundt novellesamlingen Bare mjuke pakker under treet fra 2005. Novellene henger ikke sammen i boken, så jeg var spent på hvordan en film basert på dette skulle bli.

Jeg syns filmen lykkes med mye. Den er veldig lavmælt, så lavmælt at du nesten ikke tør å røre deg i stolen innimellom av frykt for å forstyrre. Historiene er fint komponert sammen, selv om de selvsagt må forandres litt for å skape en helhetlig fortelling. Noe savner jeg, det skal jeg innrømme. Noen steder blir det i filmen sagt litt for lite. Det er ikke mye mer som skal til, men et lite dryss her og et lite dryss der. Jeg skulle så gjerne blitt litt mer kjent med noen av personene, kommet enda nærmere dem, på en enda varmere måte. Men for all del, filmen fungerer.

Bent Hamer har vel gitt uttrykk for at han ikke har så nært forhold til det religiøse, men at det trengte seg litt på i arbeid med filmen. Det var nok lurt, for Henriksens univers er i høy grad religiøst.

Det er sterke historier som fortelles. Det som finnes av glitter og julestemning, blir mest sett utenfra. Kjærligheten og varmen glitrer ikke, men hjertene banker. Og filmens historier jobber med deg en stund etter at du har gått ut av kinoen, og det er det beste jeg vet med gode filmer. Her har noen hvisket noe om kjærlighet til deg, nesten uten at du hørte det.

søndag 19. desember 2010

Dagens julefilm: Juleoratoriet

Göran Tunström skrev i 1983 romanen Juleoratoriet, en roman han samme år fikk Nordisk Råds Litteraturpris for. Først 13 år senere blir det film av boken, og det er en film som er boken verdig.

Dette er en sterk kjærlighetsfilm. Kjærligheten til Bachs juleoratorium danner rammen. Men først og fremst handler den om kjærlighet og lengsel mellom mennesker som ikke lenger kan få hverandre, ja til og med mellom mennesker som aldri har møtt hverandre. Kjærlighetslengselen som er så sterk at den til tider fullstendig forskyver forholdet mellom virkelighet og fantasi. Så intenst og vakkert det er, samtidig så fullstendig ødeleggende.

Tunström legger handlingen til sin hjembygd Sunne, samme sted som har fostret en av de andre store forfatterne i Sverige, Selma Lagerlöf. Og det er et slektskap mellom disse to forfatterne i måten de forteller sine historier på.

Dette er fortellingen om Solveig og Aron Nordensson og deres sønn Sidner. Solveig dør i en ulykke på vei til øvelse i kirkekoret der de øver på Bachs Juleoratorium. Aldri hadde kirkekoret gått løs på en så halsbrekkende øvelse, men Solveigs sangtalent og optimisme gjør det mulig. Hennes død avbryter hele prosjektet, som først blir realitet med hennes barnebarn Viktor Udde mange år senere. Og mellom der følger vi Aron og Sidners sorg og lengsel og liv. Solveig blir ikke borte med sin død, men lever videre i både Aron og Sidner.


Filmen kutter naturligvis ut en del av historiene fra boken. Men den har på en veldig god måte klart å fortelle den viktigste historien. Om denne filmen egentlig bør plasseres under julefilmer, kan vel diskuteres. Bortsett fra Bachs Juleoratorium, er det lite jul i filmen.

lørdag 18. desember 2010

Å, lykkelige juletid

Forventningen om en lykkelig jul med en lykkelig familie rundt seg bærer en liten fare i seg. Det er noe rart med disse forventningene våre, for de kan være til velsignelse, men også til forbannelse.

Vi vet mye om at gode forventninger gir oss økt glede i hverdagen. Den som i ukedagene gleder seg til lørdagsgodteriet, har spredt gleden utover uken på en god måte.

Vi kan øve oss hver uke på å vente på lørdagen på en riktig måte. Vi blir sjelden skuffet.

Men julen har vi bare én gang i året. Det krever sterk grad av selvdisiplin å ikke forvente mer enn den faktisk leverer. For noen voksne har det tippet over i andre grøfta: "Julen er et ork. Alt er stress". Jeg lurer på om det er en strategi for å beskytte seg selv mot å bli skuffet.

Glade jul. Glade mennesker. Glade givere av gaver. Glade mottakere av gaver. Glade julematforberedelser. Glade vaskedager. Glade ryddedager. Glade julepyntedager. Glade barn. Glade foreldre. Glade besteforeldre. Det kan vel bli litt mye dette her. Det er ikke mulig å fordrive det som bare er middels eller dårlig gjennom en hel høytid bare ved å insistere på at det nå er glade jul.

Aristoteles hadde klare tanker om hva som gjorde mennesker lykkelige, og det var ikke gjennom nytelser. De er kortvarige. Lykkeforskning viser også at vi veldig fort vender oss til goder og slutter ganske fort å sette pris på dem. Den første julematen er god. Julemat nummer to og tre og fire mister gradvis sin nytelse.

Jeg har liten sans for den norske julebordtradisjonen hvor måteholdet er et fremmedord. Jeg kan ikke skjønne annet enn at man her er fanget i et system ingen tør å bryte med selv om alle vet at det er for dumt. Aristoteles hadde liten sans for overdrivelser som sløseri og fråtseri, og jeg tror det er gode grunner til det. Det er ikke gitt at julen blir bedre og gjør oss lykkeligere når vi overdriver.

For mye av det gode er for mye av det gode. Jeg tror kunsten for oss må være å finne et passe nivå.

Den glade jul kommer ikke utenfra. Det er dette som er så viktig at vi forstår. Vi kan ikke kjøpe oss en god jul. Verken gjennom julemat, julegaver og julestemning. Den er nødt til å komme innenfra, gjennom at vi har det godt med oss selv og de rundt oss. Derfor legger Aristoteles vekt på at det er viktig å være god, altså å gjøre det gode, og å omgi seg med gode mennesker. For en ypperlig mulighet julen er til nettopp det.

Glad blir julen når jeg gjør noe bra for andre, og når jeg har det så bra med meg selv at jeg setter pris på å være meg selv sammen med gode venner og familie. Det er jo jul så det holder.

onsdag 15. desember 2010

15.des: Gamleprosten har bursdag

Vi skriver 15.des 1885. Den gamle prosten i Berlevåg by ville fylt 100 år hvis han hadde levd. Hans to døtre, Martine og Philippa, og resten av den lille menigheten ønsker å stelle i stand til en enkel markering for han. Her er det ikke rom for utskeielser, slikt sømmet seg ikke. Nøysomhet og alvor preget forsamlingen.

En fattig fransk kvinne ved navn Babette hadde en dag plutselig dukket opp likblek og forkommen hos de to søstrene. Hun ble værende der og tjente der i huset. En dag vinner hun uventet en stor sum i et lotteri. Og nå ber hun om å få lov til å lage i stand festen for prostens 100-årsdag. Noe nølende og under sterk tvil godtar søstrene at det lages i stand et skikkelig fransk festmåltid.

Det blir tidenes opplevelse for den nøysomme menigheten. Et ordentlig kjærlighetsmåltid med bibelske over- og undertoner fra bryllupet i Kana, pinsedagsunderet og nattverdsfeiringen. En morsom detalj er at vann ikke blir til vin, men motsatt, vinet blir til vann. Og kjærligheten mellom disse gamle, litt trette og kranglete menneskene, stiger for hver ny servering.

Dette er en sjeldent god fortelling om kjærlighet og nåde. Og det er selvsagt Karen Blixens roman "Babettes Gjestebud" det dreier seg om. For de som bare har sett filmen, var det kanskje en overraskelse at handlingen faktisk foregår i Norge, men det gjør den. I filmen fra 1987 er hele handlingen i Danmark.

Vi sier gratulerer med dagen til prosten (som begynner å bli rimelig gammel nå) og anbefaler sterkt å lese fortellingen om døtrene hans og gjestebudet Babette skjenker dem. Filmen er også severdig.

søndag 12. desember 2010

Dagens julefilm: Miracle On 34th Street

Denne filmen fra 1947 er en klassiker. Og som så mange andre klassikere, har også denne kommet i flere versjoner. 1947-utgaven er veldig hyggelig, på alle måter.

Dette er fortellingen om da den ekte julenissen en dag får seg jobb på Macy's i New York, verdens største kjøpesenter. Siden han ER julenissen, betyr det mer for han at barna får julegavene sine enn at Macy's tjener penger. Så hvis ikke Macy's har gaven de ser etter, anbefaler han like godt en annen butikk. I stedet for sviktende salg, får Macy's fort rykte på seg for å være et kjøpesenter som bryr seg om kundene sine. Det er jo lett å mistenke denne filmen for å være en ren reklamefilm for kjøpesenteret, noe som sikkert ikke er veldig langt fra sannheten.

Nå tror jo ikke alle på julenissen. Heller ikke i filmen. Så det store høydepunktet er da julenissen blir stilt for retten og de skal føre bevis for eller mot at han virkelig er den han sier at han er. Dette er jo rene gudsbevisparodien. Men det funker jo i denne konteksten. Det er til og med en annen artig problemstilling som aktualiseres: Julenissen og troen på den er big business, så det ville blitt økonomisk krise hvis barna sluttet å tro. Morsomt.

Tro er viktig. Hvis du bare tror, så vil det skje. Denne troen er jo søt i denne filmen, men budskapet er vel nokså problematisk i seg selv. Skulle tro det var forløperen til The Secret vi ante i kulissene her.

Det er først og fremst noe naivt og vakkert over mange gamle svarthvitt-filmer. Og det er veldig koselig å se på når de gode er gode, de dumme er dumme, og alt egentlig er veldig enkelt.

Den kommersielle julen er tema, og det er greit nok. Ikke et ord om den kristne delen av julens feiring blir sagt her. Akkurat det blir litt tamt for meg, men julestemning er det i massevis her, og det er vel i seg selv en god grunn til å se den akkurat nå.

lørdag 11. desember 2010

De ivrigste av oss

I siste nummer av Fri tanke kan vi lese en trist historie om pastorsønnen Anders Torp sine opplevelser i barndom og oppvekst.

Han er sønn til den ikke helt ukjente pastoren Jan-Aage Torp. Pastor Torp har lenge vært en profilert person med mange utspill som har gått på tvers av det politisk korrekte langt inn i kristne rekker. Han har i mediene framstått som en uredd representant for karismatisk-konservativ teologi.

Nå står sønnen fram som frafallen. Og jeg tenker bare: Det er jammen ikke rart, hvis alt det han forteller er sant. At faren ofte står for en teologi jeg i utgangspunktet mener er ekstrem, gjør det jo lettere å kjøpe sønnens historie. Hva som til syvende og sist er sant i forholdet mellom far og sønn, kan vel ingen utenforstående dømme om. Heller ikke jeg.

Jan-Aage Torp antyder samme sted at sønnen var ivrigere enn han selv når det gjaldt fasten. Det kan også hende at det er sant.

På generelt grunnlag ønsker jeg å komme med noen tanker om iver. Jeg har ofte tenkt at det er de ivrigste av oss, de som vil leve mest helhjertet og ærlig, som påfører andre mest smerte. Når målet blir høyere og sterkere enn respekten for andre menneskers valg og grenser, blir det farlig. Når den fornuftige tanke forsvinner, blir valgene lett helt ville. Da tror jeg det bare er snakk om tid før ivrige kristne skaper ateister av barna sine.

Og at det også er de ivrigste av oss som, i sin usikkerhet, går lenger enn de burde, og ender opp med å få så stort sprik mellom liv og lære at det ikke går lenger, er heller ikke så veldig oppsiktsvekkende. Overivrighet som møter livet, ender med en eller annen form for sammenbrudd. Da er det kanskje ikke så mye igjen å ta vare på. Barnet må ut med badevannet, for alt er kaos. Jeg tror jeg skjønner at det i mange tilfeller må være slik.

Så håper jeg at barnet (passende uttrykk i disse juletider) kommer inn igjen etter hvert. For mellom ekstrem religionsutøvelse og ateisme finnes det et helt landskap. Jeg tror på fornuftens plass i religionen. På samme måte som mange ateister tar avstand fra nyateistenes overivrighet og overdrivelser, ønsker jeg å ta avstand fra den praktiseringen av tro som Anders Torp beskriver. Den virker svært fremmed på meg.

Jeg kan ikke ta avstand fra iver. Iver er en viktig del av livet. Iver ender ikke nødvendigvis med kaos og katastrofe. Overivrighet gjør kanskje det. Uten iver blir livet for sløvt og døvt. Og helt ærlig, kristne i Norge i dag kan neppe beskyldes for overivrighet, bortsett fra noen miljøer og noen personer. Men de ivrigste av oss gjør en del skade vi rundt på ingen måte må forsvare. På ingen måte.

onsdag 8. desember 2010

Hvis en blogg kan ha bursdag ...


Så har denne bloggen sin ettårsdag i dag. Over 200 innlegg har det blitt, med blanda kvalitet. Jeg går nok for et år til. Det er fortsatt gøy å skrive, selv om det av og til blir litt lenge mellom hvert innlegg.

søndag 5. desember 2010

Dagens julefilm: Fanny og Alexander

Plutselig var det 2.søndag i advent, og klart for ny julefilm. Denne gangen ble det "Fanny og Alexander" av Ingmar Bergman. Om det er riktig å kalle denne filmen for julefilm, er jeg faktisk litt usikker på. Men handlingens første del er i hvert fall jul i massevis.

Noe av det første som slår meg når jeg ser filmen, er hvor storslåtte bilder vi ser. For et fantastisk juleinteriør! Ingmar Bergman skal visstnok ha vokst opp med omtrent slik julefeiring, og det er jo bare til å bli misunnnelig på. Filmen har visse selvbiografiske trekk, men spiller også på kjente teaterstykker som Hamlet av Shakespeare, Vildanden av Ibsen og Ett drömspel av Strindberg. At filmen fikk 4 Oscar, sier vel også noe om kvaliteten.

Vi møter først og fremst familien Ekdahl (for øvrig samme navn hovedpersonene i Vildanden), en rik, stor, og meget frilynt familie. Fanny og Alexander er barnebarna til husets bestyrerinne, enken Helena Ekdahl, og barna til Oscar og Emilie Ekdahl.

Oscar dør, og Emilie gifter seg med Ekdahl-familiens rake motsetning, den svært asketiske og livsfiendtlige biskop Edvard (bildet). Det går ikke godt. Fra bugnende luksus med sterke farger, flyttes livet nå inn i mursteinsvegger, spartansk innredet og kalde rom. Biskopens framtreden er like kald og hard som bygningen han bor i. Kirken og dens representant kommer ikke veldig heldig ut av denne filmen, det er i hvert fall sikkert.

Det er ikke få temaer Bergman tar for seg i løpet av den tre timer lange filmen. Det ondes problem for eksempel, dukker stadig opp i Alexanders tanker og dialoger. Det samme gjelder forholdet til den døde faren, som han naturligvis savner sterkt.

Det er ikke helt enkelt å få taket på hva Bergman vil alle steder. Her er det rom for mye tolking. Og siden disse andre verkene svever rundt i fortellingen, blir man ikke ferdig ved først gangs gjennomsyn.

Akkurat nå i advent må jeg si at jeg likte meg så godt i det juledekorerte hjemmet at jeg gjerne skulle vært der hele tiden. En strålende film er det, men tror jeg skal se den om igjen etter å ha repetert de tre andre verkene. Det vil nok heve opplevelsen ytterligere.

søndag 28. november 2010

Dagens julefilm: A Christmas Carol

Jeg tenkte jeg like gjerne kunne stå fram som en fan av julen. Jeg digger denne høytiden. Ikke stresset og maset, ikke det økonomiske presset, men lys i mørket, familie, forventning, gode historier i hopetall og en veldig god historie om Gud som ble menneske.

Jul og forventninger blir vel hva vi selv gjør det til, noe Charles Dickens har beskrevet så godt i sin klassiske fortelling A Christmas Carol. Her møter vi den ensomme gjerrigknarken Ebenezer Scrooge sitt møte med ånder og spøkelser og seg selv i en livsforvandlende opplevelse natt til 25.des.

Det er en grunn til at denne historien fortsatt fortelles, for historien er glitrende. Og det er da heller ikke få utgaver og uttrykk i film, teater, musikaler, etc. som bygger på Charles Dickens fantastiske historie.

Denne søndagen puttet jeg 1984-utgaven i DVD-spilleren. Selv om sikkert mange i dag er mer kjent med Jim Carrey sin versjon, vil jeg absolutt anbefale denne filmen. George C. Scott spiller fantastisk som Scrooge. Anbefales.

lørdag 20. november 2010

En kirke med litt for mange medlemmer?

Med fare for å bli beskyldt for å gå HEFs ærend, ønsker jeg å skrive ned noen "djevelske" tanker om Den norske kirkes medlemmer.

I disse dager stormer det voldsomt rundt Einar Gelius. På Facebook er det opprettet en gruppe som vil melde seg ut av Den norske kirke hvis Einar Gelius får sparken. Denne gruppen har i dag 2885 medlemmer. Jeg blir jo fryktelig nysgjerrig på hva det er som holder disse menneskene i kirken. Hvorfor melder de seg ikke bare ut? Hvis det som holder disse i kirken, er at Gelius får lov til å kjøre sitt løp på tvers av vanlige spilleregler i arbeidslivet, syns jeg det er et syltynt grunnlag.

Jeg ønsker at flest mulig mennesker skal være medlemmer av en kirke. Det vil si, jeg ønsker at folk skal bli kristne og være kristne. Og hvis man er kristen, er det høyst naturlig å være med i en kirke eller menighet. Man er da medlem fordi man trenger et kristent fellesskap og kristen forkynnelse for sin tro. Selv om jeg er lutheraner, syns jeg faktisk det er helt greit om de blir med i en pinsemenighet, misjonskirken eller en katolsk menighet. Det er en grunn til at jeg lutheraner, men det er mye, mye viktigere at jeg er kristen enn lutheraner.

Hvis noen finner ut at den kristne tro som Den norske kirke står for, må være feil, er det bare å melde seg ut. De kan finne en kirke som passer, eller de kan til og med opprette en egen kirke. Utmelding av kirken har ingenting med å slutte å tro på Gud å gjøre. Man melder seg ikke ut av Guds rike. Det befriende med Den norske kirkes lære er at den aldri har sett på seg selv som eneste forvalter av Guds ord eller veien til frelse. Veien til Gud går gjennom Jesus, og Jesus finner du i alle kristne forsamlinger.

Hvis noen slutter å tro på Gud på grunn av biskoper eller andre kristne, vil jeg selvsagt syns det er fryktelig trist, men likevel: At Gud slutter å eksistere fordi Kvarme eksisterer, henger ikke helt på greip for meg da. Gud er Gud selv om både Gelius og Kvarme var døde, for å skrive om en kjent salme. Men slutter man å tro på Den norske kirke på grunn av en biskop, syns jeg ikke det er noen katastrofe. Utmelding er ingen katastrofe, selv om det rammer kirken økonomisk. Det er i så tilfelle kirkens problem.

Slutter man å tro på Gud, skjønner jeg ikke at man kan være medlem av en kirke. Det er en selvfølge for meg at en prest som slutter å tro på Gud, også slutter å være prest. Like selvfølgelig er det at ateister ikke bør være kirkemedlemmer. Legg merke til at jeg snakker om ateister. For mange i Norge vil troen være litt mindre avklart. Mange har kanskje en form for barnetro. Jeg ser ingen grunn til at de ikke skal være medlemmer hvis de selv ønsker det. Stå gjerne i kirken, men bygg da også opp om at kirken skal være sentrert rundt Guds ord og sakrament. Det er det kirken er.

Jeg vet det er politikere og andre som kun er opptatt av at kirken skal være seremonimester. De er mer opptatt av "åpen og inkluderende" enn av bibelstudier og teologi. Dette er problematisk, men helt lovlig. Den politisk styrte kirke håper jeg likevel vi snart kan bli kvitt.

Har kirken for mange medlemmer? Kanskje den har det, på mange måter. Jeg ønsker ikke å sparke ut noen. Men finner man ut at man ikke lenger tror på Gud, at man ikke lenger kan være medlem av kirken fordi kirken tolker Bibelen på en annen måte enn man selv syns er riktig, eller at man ikke liker at kirken er kirke, gråter ikke jeg over disse utmeldelsene. At ateismen øker, gråter jeg mer over. Men man blir vel ikke ateist av at Kvarme er biskop? Det er jeg nesten helt overbevist om.

søndag 14. november 2010

Didrik Søderlinds kristenreise

For en stund siden ble det kunngjort en undersøkelse fra USA som viste at ateister og agnostikere hadde mer kristendomskunnskap enn mange kristne. Du skal ikke se bort fra at dette også stemmer til en viss grad i Norge også, i hvert fall for mange av toppene i Human-Etisk Forbund. Det gjelder i hvert fall for Didrik Søderlind som nylig har gitt ut en bok om sin oppdagelsesreise i ulike kristne menigheter og forsamlinger i Norge. Boken heter da også Kristen-Norge - en oppdagelsesreise.

Dette var interessant lesing for en som er opptatt av kristen tro og kristne menigheter og trender. Søderlind har gjort en reise jeg lurer på hvorfor jeg selv ikke har gjort for lenge siden.

Søderlind har blitt kalt "skap-kristen" og er nok en nokså provoserende fyr for ateister som ser religionskritikk og religionsbekjempelse som sin viktigste oppgave. Han er ikke en kristen. Det har han presisert både i boka og i intervjuer. Men han innrømmer at det har vært nære på noen ganger. Det er vel ingen hemmelighet heller at han ikke har sterke sympatier for den aggressive retningen vi gjerne kaller Ny-ateismen.

Morgenbladets anmeldelse kritiserer Søderlind for å være for lite kritisk og mener at hele boka er en bekjennelsesbok. Det er mulig det, men jeg leser prosjektet annerledes.

Hans mål har vært å gjøre seg kjent med bredden av kristne i Norge, alt fra læstadienere og lommelendinger, til liberale kristne og rødvinsdrikkende katolikker, via Korsvei, Smiths Venner, Mormonerne, og mye mer. Han er åpen for det meste, og jeg leser det slik at nettopp det er poenget.

Han ønsker å fjerne distansen mellom seg selv som ateist og den kristne tro så mye som mulig. Jeg er så imponert over hvor god oversikt han har over dagens kristenlandskap i Norge. Og jeg er imponert over hvor modig han er i tilnærmingen til både den ene og den andre retningen.

Jeg syns Didrik Søderlind er en spennende person. Han er jo en svært sympatisk og høflig ateist. Han er ærlig om sin tro og tvil. En tvilende ateist og en tvilende kristen har mye felles, særlig hvis man møter hverandre med respekt. Jeg har ateist inni meg som stadig forstyrrer meg i min kristne tro. Jeg lurer alltid på hva det er ateistene har skjønt som jeg ikke har skjønt. Kanskje Søderlind har det slik i forhold til kristne?


Han skal ha honnør for ikke å ta i bruk ironien i denne boken. Han viser stor respekt for meningsmotstandere. Humor har han, og flere situasjoner er unektelig veldig morsomt beskrevet. Men han avstår fra den ironiske skildringen som jeg syns preger mange moderne framstillinger av religion og religiøse mennesker.

Denne boken er en svært god oversikt over hva som er kristen-norge. Ikke en grundig analyse, men likevel med nok bakgrunnsstoff om de ulike retningene og av viktige personer til at det er bare å si: Les og bli oppdatert, enten du er kristen eller ateist. Jeg følte meg rimelig oppdatert i utgangspunktet, men flere ganger måtte jeg bare innrømme at dette visste jeg ikke. Det liker jeg.

Boken er herved anbefalt.

fredag 5. november 2010

Tomm Kristiansen og Jesus - og Kvarme

Denne uken fikk jeg gleden av å være til stede på Areopagos sitt Talkshow på Litteraturhuset i Oslo der Jesus ble diskutert. Det vil si, det var vel egentlig Jesus som skulle være hovedtema, men det ble mye annet også.

Jeg har litt blandede følelser overfor Talkshow-sjangeren, merker jeg. Det blir litt for springende og tilfeldig hvilken retning samtalen går. Litt hopp og sprett, på en måte. Men de fleste jeg har snakket med, var fornøyde med utbyttet av kvelden.

På scenen satt NRKs Tomm Kristiansen, den katolske nonnen Anne Lise Strøm, forfatteren og bibeloversetteren Inger Bråtveit, ateisten og humanisten Didrik Søderlind og sangeren  Elias Akselsen.

At Tomm Kristiansen har mye gruff å komme med overfor Den norske kirke og den norske kristendommen, er ikke noe nytt. Det har han hatt lenge. Og han benyttet anledningen godt denne kvelden også.

Få reportere kan vel stille seg ved siden av Tomm Kristiansen når han er på sitt beste som Afrika-reporter. Han kjenner Afrika og er god på å fortelle historier. Når han forteller om afrikansk kristendom, afrikansk forståelse av Jesus og om "ubuntu", etc. er han suveren og meget interessant.

Så skjer det noe når han beveger seg tilbake til norsk virkelighet igjen, og jeg blir sittende med svært blandete følelser. For han har vært i Afrika og sett lyset. Greit nok.  Men når han feier hele den norske og europeiske kristendommen av banen så det jomer, blir han fryktelig arrogant. Har vi virkelig misforstått det meste? At afrikansk forståelse er et nødvendig korrektiv, er naturlig, men han går langt i å frata vesten enhver troverdig tilnærming til Bibelen og Jesus.

Særlig beklemt blir det når han høvler ned på biskop Kvarme. Når han påstår at Kvarme er mer opptatt av sexlivet til Gelius, enn av fred i verden, er han på Carl I. Hagen-nivå i popularisering. Mener han virkelig at dette er sannheten om Kvarme? At mediene var opptatt av Gelius og hva Kvarme hadde tenkt å gjøre, er vel mer medienes dagsorden enn Kvarmes, kan jeg tenke meg. Burde ikke Kristiansen skjønne det? Kristiansen blir billig og proppfull av egen troshistorie i dette. Engasjement, ja, saklighet, nei.

Det var for øvrig litt underlig å sitte der å høre at programleder Kathrine Aspaas, Søster Anne Lise Strøm og Kristiansen var enige om at Den norske kirke var nokså ille. Akkurat denne delen av samtalen ble for meg for friksjonsfri. Å "baktale" noen som ikke er til stede, er bare gøy til et visst nivå. Den katolske kirke kom veldig lett ut av denne samtalen siden verken programlederen eller Tomm Kristiansen viste annet enn beundring for nonnen. Det er selvsagt ok med respekt, men respekten gjaldt altså ikke de som ikke var til stede, som Kvarme og Den norske Kirke.

Forfatter Bråtveits lille fortelling om en positiv prest og kirke i Suldal var viktig, men fikk ikke mye plass. Didrik Søderlind er en spennende person som også fikk altfor liten plass i samtalen, syns jeg. Jeg ville hørt mer av han.

Det mest frigjørende øyeblikket i denne samtalen kom faktisk da Elias Akselsen satte Tomm Kristiansen litt på plass ved å peke på noe Jesus hadde sagt, som Kristiansen ikke brydde seg så mye om. Ha ha, sier jeg da.

Tomm Kristiansen, du er best når du snakker om Afrika. Når du analyserer norsk kristendom, blir det rett og slett for unyansert for meg.

søndag 31. oktober 2010

Drømmen om det fullkomne Jerusalem

Da jeg leste boken til Øystein Sørensen, "Drømmen om det fullkomne samfunn", var det én fortelling jeg stadig tenkte på, Selma Lagerlöfs "Jerusalem". Jeg liker godt flere av bøkene til den svenske forfatteren, og best av alle er for meg "Jerusalem". Denne fortellingen bygger på faktiske hendelser i en liten svensk bygd og i en amerikansksvensk koloni i Jerusalem.

Den lille bygda får en dag besøk av en omreisende predikant ved navn Hellgum. Vekkelsen brer om seg, og det viser seg at predikanten har et budskap og form vi i dag forbinder med sekter. Her bryter de omvendte all kontakt med omverden. Den rene menighet, eller fullkomne samfunn om du vil, etableres. Boken er stor i sin skildring av de prosessene som skjer med menneskene og mellom menneskene i og rundt denne vekkelsen.

Den store drømmen om himmelen, eller det nye Jerusalem, blir etter hvert mer enn en drøm. De som får kallet av Gud, og som er villig til å selge alt de eier og har, skal få oppfylt drømmen sin. De skal til Jesu hjemsted, der Jesus selv gikk. Der må jo alt være fullkomment. Skildringen av oppbruddet fra bygda er gripende. Når de først kommer fram, ryker etter hvert drømmen for de fleste. Det blir et mareritt med mye fortvilelse. Så skuffet de må ha vært, de virkelige Jerusalem-farerne.

I 1995 ble Jerusalem til en storfilm av Bille August, med Maria Bonnevie, Lena Endre og Pernilla August i sentrale roller. Filmen står godt på egne bein, selv om, typisk nok, det er så mye i boken den ikke får med seg. Men en bra film er det like fullt.

I dag er det nok ikke mange som reiser til Jerusalem for å oppleve det fullkomne. Tvert i mot kanskje. Men "Jerusalem" vil nok alltid ligge som en skjult kjempe som vekkelsespredikanter av den heller tvilsomme sorten alltid kan finne fram. Derfor er fortellingen om denne spesielle vekkelsesbevegelsen fortsatt viktig.

Og en god fortelling inneholder alltid (tror jeg) sterke historier om kjærlighet. Det gjør i hvert fall "Jerusalem". Så det er flere grunner til å lese boken og/eller se filmen.

lørdag 30. oktober 2010

La oss lovsynge en Gud som er nede på kne

Jeg skulle tro at de aller, aller fleste som på en eller annen måte har forvillet seg inn på et kristent ungdomsmøte de siste 20 årene, har fått med seg at det er lovsanger i popstil som er tingen. Møtene er fyllt av sang, mange engelske. Du kan støte på en og annen salme, hvis du er heldig, men det er ingen selvfølge. Det er lovsang som gjelder.

Lovsang er viktig for en kristen. Jeg syns det er mye fint i lovsang, og det er også mange fine lovsanger. Likevel er jeg nok litt skeptisk til noen av tekstene som synges, og kanskje mest til hvor hovedfokus ofte er.

Jeg tenker på den sterke vektleggingen det er på Gud som konge, majestet og liknende. Jeg er klar over at det er bibelsk, det vil si at du finner mange av ordene og uttrykkene i Bibelen, men jeg ønsker å stille et spørsmål ved om det er noe vi bør tenke litt igjennom. En Gud som er høyt, høyt opphøyet og sitter på en trone. Bør det gjenspeiles i sangene at kongemakt er noe annet i dag enn for flere tusen år siden? Blir det litt for livsfjernt med tanke på den hverdagen vi lever våre liv i? Jeg er ikke skeptisk til at lovsang skal peke på Guds opphøyethet og hellighet i seg selv, bare så det er sagt.

Jesus var en "konge", men brøt totalt med den vante forestillingen av hva som var å være opphøyet. Han tok på seg en tjeners skikkelse og sa at det er slik en Herre er. En konge på kne som vasket føttene til sine disipler. I sitt liv var det tjenesten for andre som var i fokus. Lovsynger vi denne delen av Gud nok? Eller blir det litt for mye hverdag og støv og skitt av et slikt gudsbilde?

Jeg tenker en del på dette, men har på en måte ikke slått meg helt til ro med hva jeg ønsker. Jeg vet kanskje ikke helt hvor skoen trykker heller. Jeg får tenke litt til.

søndag 24. oktober 2010

Andaktsbok med menneskelig og åndelig innsikt

Jeg har lenge likt å lese Wilfrid Stinissen, selv om jeg bare har noen av bøkene hans. Jeg vender stadig tilbake til det han har skrevet.

Han må være en klok mann, tenker jeg, og det han skriver treffer meg ofte langt inn i livet mitt. Hans skriver veldig jordnært, men åpner opp landskapet innover i mennesket og utover mot Gud og verden på en varm og klok måte. Man blir nesten litt klokere av å lese hans tekster.

Jeg skal innrømme at jeg har ikke eid og brukt andaktsboken "I Guds tid" veldig lenge, men så langt ser det ut til at den seiler opp til å bli en god nummer 1 av andaktsbøker hos meg. Jeg innrømmer gjerne at jeg er begeistret. Andaktene er også så korte at de kan tas inn med frokosten.

Det er så godt å lese Stinissen at jeg bare kan håpe på at mange oppdager bøkene hans. Kanskje flere enn meg vokser litt i tro i møte med hans tekster.

lørdag 23. oktober 2010

Den ultimate blasfemi?

Hva er den ultimate blasfemi? Jeg har ikke svaret, men forfatteren og bloggeren (VirrVarr) Ida Jackson har i en artikkel på Fri Tanke denne uken et forslag.
En del ateister får krampe så fort «spiritualitet» og «ateisme» nevnes i samme setning, men jeg tror åndelighet for oss gudløse er den ultimate blasfemi: Det er å kose seg med selve «gudsbeviset» uten å bli religiøs selv.
Ida Jackson har tidligere vært kristen, men definerer seg nå som ateist. Jeg har også tidligere referert til henne her på bloggen. Hun har nok en gang skrevet en tankevekkende artikkel.

Jeg vet neimenn ikke om dette er den ultimate blasfemi, men det plasserer forfatteren innenfor kategorien "sympatiske ateister", et begrep jeg syns passer som motsetning til "aggressive ateister". Ateister som kan kose seg med religiøse opplevelser og ritualer uten å dele tolkningen er jo sympatiske, og jeg har litt problemer med å se blasfemien her.

Hvis Gud finnes, kan jeg ikke helt se at han skulle fornærmes av at ateisten deltar i religionsutøvelsen. Ateisten anerkjenner ikke Gud i dette, men Gud er der vel antakeligvis like fullt, på tross av ateistens tro. Da blir det nesten litt søtt, unnskyld uttrykket, at ateisten tror hun er litt "slem" ved å synge kristne sanger eller delta i gudstjenester. For Gud må dette være en ypperlig anledning til å kalle på eller skape en lengsel i ateistens hjerte.

Noe annet er om det er arrogant av ateisten å delta på denne måten. Jeg mener, ateisten "leker" kristne leker med de kristne, men tenker i sitt hjerte at hun har skjønt at dette bare er en lek, noe de "dumme" kristne tydeligvis ikke har skjønt. Da er det i tilfelle ikke så sympatisk lenger, men heller ikke da vil jeg kalle det blasfemisk.

Så lenge ateisten ærlig og redelig er med på dette fordi hun får noe ut av det, kan jeg ikke kalle det blasfemisk.

Hvis Gud ikke finnes, er det i hvert fall ikke blasfemisk. Da er det ingen Gud å spotte uansett. Og alle åndelige opplevelser vil være like meningsfulle eller meningsløse, uansett tolkning av dem.

Jeg tror forresten det er større blasfemi i å dyrke materialismen eller Mammon, om du vil, enn å delta i kristen åndelighet med kaldt eller lunkent hjerte. Mange av oss bærer stadig en ateistisk tanke med oss inn i kirken.

torsdag 21. oktober 2010

Holocaust på DVD

Det er ikke laget få filmer og serier om 2. verdenskrig. Men få skaper den helt store debatten i dag. Vi er vant til å se det meste, både det grusomme, det sentimentale og det vakre som kan knyttes til disse krigshistoriene.

Slik var det ikke i 1978 da amerikanerne laget miniserien Holocaust. Den skapte enorm debatt, og flere land nektet å vise den, men måtte gi etter for presset etter hvert. Elie Wiesel advarte mot filmen. Bare i Vest-Tyskland ble tysk fjernsyn innringt av 60 000 mennesker. Man regner med at serien var en medvirkende årsak til at foreldesesfristen for krigsforbrytelser ble utvidet til livstid.

I Norge mente Kringkastingsrådet at filmen var for spekulativ og hadde for lav kunstnerisk verdi. Filmen ble derfor ikke vist før i 1979, da rådet hadde skiftet mening. Jeg gikk da på barneskolen og husker godt at det var mye snakk om hvem som fikk lov av foreldrene sine til å se serien og hvem som ikke fikk det. Jeg fikk ikke lov.

Derfor har det vært spennende nå å se denne serien som kom på DVD for to år siden. Det er alltid interessant å se filmer som har skapt historie. Det er store skuespillerprestasjoner her, med bl.a. en ung Meryl Streep i en viktig rolle. Mest inntrykk gjør Michael Moriarty som den svært usympatiske SS-offiseren Erik Dorf. Flere av skuespillerne har gitt uttrykk for at de var fysisk uvel under innspillingene på grunn av den historien de skulle spille inn.

Noe av kritikken gikk på at den inneholdt noen feil, men kanskje først og fremst at den var for spekulativ og fæl. Hvorfor rippe opp i dette nå, 30 år etter krigen? Og Wiesel mente at det er umulig å vise hvor grusomt det var for jødene som ble sendt i konsentrasjonsleirene, og at man derfor burde la være.

Jeg har sett mange 2.verdenskrig-filmer og konstaterer at tiden har gått, men tv-serien holder faktisk mål, og kritikken mot den er vel det som har gått ut på dato. At noen faktiske forhold i filmen er feil, kan vi leve med. Det var nok en større katastrofe i 1978.  Schindlers liste, som er en favorittfilm for meg, er mer spekulativ og grusom, og det samme er mange andre. Men i dag godtar vi kanskje mer at film har lov til å prøve å skape følelser rundt grusomhet.


Holocaust er et stykke filmhistorie, et kvalitetsserie med flere svært gode skuespillerpreastasjoner og med en sterk historie om den jødiske Berlin-familien Weiss og deres undergang.

søndag 17. oktober 2010

Er det problematisk å drømme om det fullkomne?

Historieprofessor Øystein Sørensen har uten tvil skrevet en meget viktig bok om de fire store ismene som det siste hundre året har forsøkt å opprette "himmelriket" på jorden. Vi snakker om kommunismen, fascismen, nasjonalsosialismen og islamismen. Mange har hyllet boka, og jeg stiller meg bare i køen av gratulanter. Den er velskrevet, rett og slett, og meget, meget viktig.

Det er vel helt naturlig å drømme om det fullkomne. En viktig drivkraft i politikken er at samfunnet kan nærme seg det perfekte. Vi ønsker et bedre og bedre samfunn. Forfattere drømmer om å lage den perfekte bok, malere det perfekte maleri, skulptører den perfekte skulptur, etc. der alt stemmer, der alt går opp i en høyere enhet. Når vi bedømmer noe, har vi en eller annen mer eller mindre bevisst tanke om hva som er den fullkomne utgaven av det vi bedømmer. Forestillingen om det perfekte lever i oss.

I tider med krig, nød og katastrofer lengter vi etter fred og frihet fra det som er vondt. I tider med sykdom lengter vi etter en tilstand der sykdom ikke finnes. I død og sorg drømmer vi om en tilværelse der vi skal slippe alt dette. Om det er politikk, vitenskap eller religion som skal innfri drømmene, varierer fra person til person og fra tema til tema. Islamismen ser for seg et samfunn preget av rettferdighet, sosial velferd, fred og orden. Nasjonalsosialismen ser for seg et rasebiologisk samfunn med et sterkt fellesskap der kunst, kultur og vitenskap blomstrer. "Blomstrende hagelandskaper av usedvanlig skjønnhet." Kommunismen ser for seg et samfunn "uten herredømme og undertrykkelse, et harmonisk samfunn uten kriger og konflikter, uten stater, uten privateiendom".

Zygmunt Bauman bruker begrepet gartnerimpulsen som en metafor på å leke Gud for å skape det fullkomne.
De som er dominert av gartnerimpulsen, mener seg å ha et moralsk ansvar for å skape en ny, ordnet og harmonisk verden. Samtidig har de også teknologiske, administrative og politiske muligheter til å gjøre det, eller i det minste til å forsøke. De må, og de kan, skape en ny og bedre verden. Men da må de også fjerne hindrene, alt som ødelegger og ikke passer inn. Om nødvendig hele folkegrupper, om mulig i effektive, industrialisterte folkemord.
Dette sammen med tanken om å skape renhet, gjør at målet fullstendig helliger middelet. Alt er lov, ja til og med moralsk riktig for å oppnå målet. Blir man fokusert nok på det gode som kommer, kan man gå over lik for å komme dit. Dette er en meget skremmende mekanisme, og den henger nøye sammen med en devaluering av menneskeverdet.

Jeg klarer ikke å lese denne boka uten samtidig å ta meg i å tenke på den kristne himmelforventningen.Selv om ikke det er noe tema i boka, er det en viktig fullkommenhetslengsel hos kristne. For at det fullkomne skal oppnås, må det ufullkomne fjernes. Er det da slik at Guds prosjekt bare blir et litt mer omfattende prosjekt av det samme som de fire ismene? På en måte ja, men samtidig må det være et stort nei her også.

Noen kristne opp gjennom historien har hatt ambisjoner om å danne et fullkomment samfunn allerede på jorden. Det har ikke gått spesielt bra. En god del flere kristne har tanker om "den rene menighet" som en forsmak på himmelen. Jeg tror selv den tanken er problematisk. Jeg kan ikke se at Bibelen gir noe grunnlag for å tro at vi kan opprette noen fullkommen tilstand på jorden. Alle forsøk på det, vil gå i samme felle som ismene, bare at utstøtelse blir brukt i stedet for drap.

Noen av himmelforventningene til en del kristne likner litt på de fire ismers tanker om det samfunnet de mente de kunne skape. Og jeg vet liksom ikke helt om jeg vil dit. Det høres greit ut for en periode, men blir det ikke fryktelig kjedelig i lengden? Før jeg går videre vil jeg skynde meg å si at jeg også tror på noe fullkomment etter dette livet. Men jeg vet ikke hva det består i. Hvordan skulle jeg kunne det forresten? "Gater av gull" er et bilde på noe bra, men jeg klarer ikke å se på det som noe konkret. Jeg tror på nyskapelse av himmelen og jorden. Jeg tror på noe bra. Jeg tror på noe, men famler.

Bauman nevner gartnerimpulsen, og de som kan sin Bibel, vet at også Jesus snakket om å rense ut ugresset. Det skal ikke gjøres ennå, men til slutt vil ugresset og hveten bli skilt. Og da er vi inne på tanken om to utganger av livet, hvor altså den ene ender i en fullkommen tilværelse. Når vi kommer til dette punktet i kristen tro, blir jeg litt nølende, for dette er temaer som krever varsomhet. Litt for ofte har jeg møtt kristne som i begeistring over målet nærmest devaluerer mennesker som ikke er kristne. De dummeste blant de kristne gir til og med uttrykk for glede over at noen skal havne i Helvete. Det er rett og slett ondt, ja like ille som å delta i mord for å opprette det perfekte samfunn.

Flere ledende kristne har etter hvert opplevd denne problematikken så sterk at de setter strek over to utganger og mener at det kun er mulig med én utgang, og den er til den fullkomne tilværelse. Jeg er ikke helt der, for da blir mye av Jesu budskap, om å velge, fri vilje, etc. vanskelig å forstå. Skal man tro på Jesus, må man tro på Jesus, tenker jeg.

Menneskeverdet er helt avgjørende for en kristen tro. Alle mennesker er like mye verdt. Et menneske kan ikke bli brukt som middel. Hvert menneske er verdifull, så verdifull at Gud vil gjøre alt for at det skal være sammen med han i evigheten. Dette er en helt avgjørende forskjell på kristen tro og de fire ismene.

Det er kanskje lett å se likheter mellom konsentrasjonsleirene under 2.verdenskrig og forestillingen om Helvete. Jeg ser også den. Jeg vet ikke hva Helvete er. Kristne strides om tolkningen. Det varierer fra ingenting til evig pine. Det viktige i denne sammenheng er at det er det motsatte av hva Gud vil. Det er overhodet ikke noe Gud ønsker for menneskene. Og hvis Bibelen har rett, er det heller ikke noe Gud har funnet på. Mennesket er så mye verdt at Gud vil gjøre det som er mulig for at mennesket ikke skal komme dit.

Dette tror jeg på. Sørensens bok også en tankevekker i forhold til min kristne tro fordi den viser så tydelig at en tanke om noe veldig godt fort kan bli til noe veldig vondt. En god Gud, menneskets verdi, Jesus, fri vilje, ugresset og hveten, to utganger og til slutt en fullkommen tilværelse. På ingen måter uproblematisk, men drømmen om en fullkommen tilstand bør vel ikke forkastes selv om noen har misbrukt den på det groveste de siste hundre årene?

onsdag 13. oktober 2010

4 bøker til bedre samliv

Det er vel få ting som er vanskeligere å få til enn et godt samliv. Skilsmissestatistikkene viser en brutal virkelighet for parforholdene. Selv har jeg vært gift i over 20 år. Jeg har ikke mistet troen på samlivet, snarere tvert i mot, men jeg har samtidig måttet erkjenne at et godt samliv ikke gjør seg selv. Det kreves et godt stykke arbeid, både med å forstå seg selv, forstå den andre og med å takle konflikter på en riktig måte.

Jo lenger man har vært sammen, jo større sjanse er det for at man tror man kjenner hverandre og tror man vet hva den andre tenker uten egentlig å vite om det er sant. Samlivet går inn i et mønster som, uten at paret selv merker det, er med på å skape større avstand mellom partene. Misforståelser. Feilslåtte forventninger. Dårlig håndterte konflikter. Mye kunne vært unngått.

Jeg har god erfaring med at begge leser noen gode samlivsbøker og snakker seg gjennom stoffet. Det å lese forandrer ingenting hvis ikke begge er villige til å forandre seg. Og kanskje det er nøkkelen til det hele: Man må være villig til å forandre seg selv til beste for den andre. Ingen bøker kan erstatte den prosessen, men hvis man først er innstilt på å få til samlivet, kan gode bøker være svært nyttige.

Derfor kommer her anbefaling på 4 bøker som hver på sin måte kan øke forståelsen mellom paret.

Den første og mest omfattende er uten tvil Samlivsboken av Howard Markman, Scott Stanley og Susan L. Blumberg. Boken er amerikansk, men fornorsket ved Modum Bads Samlivssenter. Denne boken er rett og slett supergod, og den tar for seg de fleste problemene som oppstår i et parforhold. De mange hverdagseksemplene er treffende, og oppgavene til paret gjør denne boken til en skikkelig verktøykasse paret. Anbefales sterkt.

Den andre boken heter Kjærlighetens fem språk av Gary Chapman. Den er enkel og har en veldig overkommelig lengde. Tanken er at vi kommuniserer kjærlighet til hverandre med forskjellige språk. Hvis min partner bruker et annet kjærlighetsspråk enn det jeg forstår, går jeg glipp av alle kjærlighetsuttrykkene. Og motsatt, jeg viser kjærlighet på mitt språk, men den andre oppfatter ikke dette. Begge prøver å vise sin kjærlighet, men er skuffet over den andre. Høres nesten litt banalt ut, men så banalt er det faktisk av og til. Lær deg ditt eget og den andres kjærlighetsspråk, så skjer det noe bra med samlivet.

Kjærlighet er et valg av Robert Hemfelt er en litt annen type bok enn de to foregående. Den er spesielt rettet mot par der den ene eller begge kommer fra familier der avhengighet i en eller annen form har preget familien. Det kan være avhengighet av rus, jobb, penger, etc. Dette høres kanskje snevert ut, men etter hvert som jeg leser denne boken er det lett å se at avhengighet og medavhengighet preger svært, svært mange mennesker og par. Og dette skaper helt spesielle problemer for samlivet til disse personene. Boken er veldig aktuell for alle som på en eller annen måte er berørt av problematikken. På sitt beste er boken kjempegod, men den har også noen partier som godt kunne vært forkortet en god del.

Den siste boken heter Å forstå seg selv og andre av Rolf Petter Larsen. Den er en innføring i transaksjonsmodellen. Også dette høres kanskje litt sært ut, men boken er skrevet på en slik måte at den vil treffe de fleste, tror jeg. Enkelt språk. Meget anvendelige illustrasjoner. Tanken er at alle mennesker består av tre deler: En foreldredel, en voksendel og en barnedel. I en samtale er det som regel en av disse som dominerer. En bevisstgjøring i hvordan kommunisere på en konstruktiv måte, er nyttig i all kommunikasjon, ikke bare i et parforhold. Men mange konflikter mellom par ville vært lettere å løse hvis begge var seg bevisst hvilken del av meg er det nå jeg kommuniserer med. Målet må være at konflikter løses med voksendelen i oss og ikke i de andre delene.


lørdag 9. oktober 2010

Bokanbefaling: Den bortkomne sønnen

Dette er en klassiker. Henry J.M.Nouwen skrev denne boken om Den bortkomne sønn vender hjem i 1992, og jeg vet at svært mange har den høyt oppe på favorittlista si over kristen oppbyggelig litteratur. Og jeg tror denne bokens styrke ligger i at den er enkel, nokså overkommelig lang for de fleste, og at den fornyer og utdyper den mest kjente liknelsen til Jesus på en svært personlig måte.

For Jesu liknelse er selve utgangspunktet her. Få tekster har det blitt talt mer om i kristne sammenhenger. Faren med det som blir så mye brukt, er at det mister sin mening i ren vanetenkning. Man slutter å tenke og reflektere over hva man hører, for man har hørt alt før.

For Nouwen var det møtet med Rembrandts maleri Den fortapte sønnens hjemkomst som skulle føre han inn i teksten med nye øyne. Rembrandts tolkning av teksten gjennom sitt bilde er intet mindre enn fantastisk, og det er dette Nouwen får så bra fram. Så man kan godt si at boken også er en god innføring i Rembrandts kunstverk.

Likevel er det Nouwens ærlighet i møte med seg selv, sine motiver, sin synd og sitt liv som får denne boken til å gripe tak i leseren. I hvert fall i meg, fordi jeg identifiserer meg lett med mye av det Nouwen skriver. Dette er kristen oppbyggelig litteratur på sitt beste.

fredag 8. oktober 2010

Gratulerer med dagen, Les Miserables!

Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen: Jeg digger musikalen Les Miserables. Den er stor, og jeg blir ikke ferdig med den. Jeg har sett den live mange ganger, har lest boken og sett flere av filmene flere ganger. Nei, jeg blir ikke ferdig. Tar bare noen pauser av og til.

I dag fyller musikalen 25 år. Gratulerer! Takk for at du finnes.


"Who am I?" er bare en av mange sterke sanger. Og best av alt, handlingen er meningsfull og utfordrende. En musikal du bare MÅ se.

torsdag 7. oktober 2010

Teologi for overmennesker

Jeg blir ikke lenger så overrasket over hva enkelte kristne klarer å få seg til å si og mene, men jeg blir ganske oppgitt av at vi gir noen av de særeste både talerstol og sendetid. TV Visjon Norge trekker til seg noen av de særeste.

Forkynneren Thurman Scrivner har skapt store overskrifter i Norge i det siste. Kanalsjef Jan Hanvold syns det er helt greit og har like godt invitert han tilbake til våren, ifølge Vårt Land.

Ekte kristne synder ikke, sier Scrivner, som har satt sinnene i kok ved å hevde at det er direkte sammenheng mellom foreldres synd og barns funksjonshemning, mellom egen synd og egen sykdom, etc.

Han kan vise til en del bibeltekster som går i den retning, men du skal ikke ha studert Bibelen veldig lenge før du skjønner at dette i høyeste grad er spekulativ tolkning. Det er dårlig teologi vi snakker om her. Og dårlig teologi kan fort bli farlig teologi.

Det er ganske typisk at han bruker sitt eget liv som bevis på at teologien er riktig. Han har selv ikke vært syk på over 30 år. Det burde han takk Gud for, men ikke lage teologi ut av. Det at han har vært unormalt frisk, betyr da ikke at han har vært syndefri i alle disse årene. Hvis han tror det, vil jeg hevde at han i hvert fall har syndet på flere måter: Løgn, overmot, vranglære, legge ekstra byrder på vanlige mennesker, etc. Dette er i hvert fall en mulig liste, og hvis han er et helt normalt menneske som meg, vil listen være lang og lenger enn lang.

Men jeg har jo vært syk både titt og ofte, så det står vel dårlig til med min tro da? Ja, det kan godt være at det står dårlig til med mitt Gudsforhold også. Du skal ikke se bort fra det. Om du kan lese det av ved å se på sykdomsstatistikken min, er jeg likevel svært skeptisk til om lar seg gjøre.

Det rare er at når jeg er nede, enten fysisk eller psykisk, har jeg kanskje mer med Gud å gjøre enn når jeg er oppe og frisk. Litt merkelig det kanskje.

Jan Hanvold mener han fikk kreft fordi han syndet. Hvis vi hadde holdt oss på et generelt plan, at sykdom og død er et resultat av at menneskene har gjort opprør mot Gud, er jeg med på det. Men på individuelt plan er det grusom teologi. Jesus tok da avstand fra slike tanker, gjorde han ikke?

Hvorfor kommer det så mye overmenneskestoff fra enkelte amerikanske miljøer? Og hvorfor i all verden inviterer vi dem til Norge?

lørdag 2. oktober 2010

Daniel Mendelsohns Forsvunnet

Jeg har nettopp avsluttet lesingen av Daniel Mendelsohns koloss av en bok, "Forsvunnet", der vi følger hans jakt på sin egen families historie fra andre verdenskrig. Tiden er i ferd med å renne ut i forhold til å kunne snakke med personer som opplevde det som skjedde. I utgangspunktet virker Mendelsohns prosjekt nesten helt håpløst, for det finnes nesten ingen igjen som kjente de personene han ønsker å finne historien til.

Daniel Mendelsohn er amerikansk jøde fra en familie som en gang tilhørte det lille stedet Bolechow. Hans bestefar kom seg til USA før andre verdenskrig startet. Daniel vokser opp med historien om at bestefarens bror Schmiel og hans familie ble værende og senere drept av tyskerne, i likhet med nesten alle andre jøder i området. Men ingen i familien vet egentlig helt hva som skjedde.

Dette er en veldig annerledes bok om andre verdenskrig. Det er vel mer riktig å si at det egentlig er en bok om historie, om å fange historien før den blir borte. Vi har et behov for å se oss tilbake, noen mer enn andre. Vi ønsker å forstå vår egen historie, det har med vår identitet å gjøre.

Denne jakten fører Mendelsohn jorden rundt til gamle Bolechow-boere som bare husker små bruddstykker av det han er ute etter. Det blir til et fascinerende puslespill der bit for bit legges for å få et bilde. Og det skal vise seg at det ofte er små tilfeldigheter som gang på gang fører til nye opplysninger.
Det finnes ingen mirakler, ingen magiske slumpetreff. Man kan bare speide, og til slutt få se, det som hele tiden har vært der.
Skriver Mendelsohn i slutten av boken. Historien til menneskene som har levd vil bli borte, slik historien til enkeltmennesker fra f.eks. antikken for alltid er borte. Vi aner noe generelt, men lite om hver skjebne. Vi kan redde noen av historiene mens folk ennå husker. Så derfor er det viktig for Mendelsohn å ikke slå seg til ro med at de ble drept under krigen, men forsøke å redde så mye som mulig av 6 slektningers historie så nøyaktig som mulig.

Derfor blir det mange detaljer, svært mange detaljer i denne boken. Til tider opplevde jeg den stillestående, men det er noe her som nettopp av den grunn blir kanskje enda mer fascinerende. Hvorfor så opptatt av detaljene? Hvorfor ikke bare slå seg til ro med at de ble drept? For Mendelsohn blir denne jakten på detaljer et forsøk på å bli kjent med og å vekke til live slektninger han aldri har kjent. Han ønsker nærmest å fjerne tidsskillet, og skillet mellom døde og levende. Kanskje det egentlig er noe av det vi gjør når vi søker bakover.

Han gjør et genialt fortellergrep ved å parallellt fortelle fra historiene i 1 Mosebok og utlegninger av disse. Selv om han selv ikke er en troende jøde, og egentlig ikke har hatt noe nært forhold til disse fortellingene, får han her fortalt sitt folks historie samtidig med sin personlige historie. Disse fortellingene beriker, utfyller og utfordrer hverandre.

Alt i alt en bra bok, men som sagt, veldig lang med veldig fokus på små detaljer, som i lys av prosjektet gir god mening.

fredag 1. oktober 2010

Barn uten venner og ulykkelige barn

Bloggeren Virrvarr har nok en gang skrevet en god tekst på sin blogg. Denne gangen om barndom og vennskap.
Min største fiende i oppveksten var en barnesang med tittelen «Jeg er glad for å ha en venn».
Skriver hun.
Det var imidlertid ikke mangelen på gode rim som gjorde sangen skumlere enn Snehvits stemor. Det var det faktum at jeg ikke hadde en venn store deler av barneskolen, mens velmenende voksne tvang meg til å uttrykke min takknemlighet for det ikke-eksisterende vennskapet i plenum.
Jeg har ofte tenkt på noe av det samme. Les gjerne hele innlegget til Virrvarr. Hun skriver også litt mer om bestevenn-problematikken blant jenter.

Jeg blir sittende igjen med noen tanker: Er det slik at voksne maler et rosenrødt bilde av barn og barndom, trer dette nedover hodene på barna, og dermed tvinger fram en virkelighet som ikke finnes? Mange barnesanger handler også om hvor glade og lykkelige de er. Kan dette være et uttrykk for voksnes ønsker eller behov for at barna skal være lykkelige og glade?

onsdag 29. september 2010

Har ateister samme mentalitet som pietister?

Et tips fra Helge Torvund på Twitter førte meg til artikkelen "Ateisme og avholdsmentalitet" av Bjarne Benjaminsen i Gateavisa. Jeg tviler på at ateister generelt setter pris på artikkelen som mener moderne ateisme er pietistisk avholdsmentalitet - alt eller ingenting.

Benjaminsen skriver bl.a.:
Det er påtagelig hvor mange av opplysningstidens ivrigste ateister som var strenge protestanter innen de konverterte (visste du f. eks. at anarkismens gudfar William Godwin var gammel innbitt calvinist?). Den dag i dag er ateismen mest utbredt i (gamle) protestantiske områder, til og med katolikker har stort sett et mer ubesværet forhold til troen (til tross for alle gnisningene kirkens mange overgrep har etterlatt seg).
Doktrinær ateisme er en variant av pietistisk avholdsmentalitet, de moderne ateistene overtok det evige ja-eller-nei fra protestantismen. Den misjonerende ateisten finner således min hang til mystikk og magi suspekt, fordi den assosieres med ymse makthaveres overgrep i religionens navn. Men jeg spør på samme vis som før: Skal ikke jeg kunne la meg begeistre av Rumis, Cusanus og Novalis Gud, pga. inkvisisjonen og tredveårskrigen? Skal ikke jeg kunne følge Kierkegaards subjektive hengivelse til Forholdet som har satt hele forholdet, til det som eksisterer meg, pga. mullah Omar og Khomeini? Tilsier kreasjonistenes urimelighet at jeg må brenne Augustins Bekjennelser og brekke Princes Lovesexy i to? Er Martin Luther King et dårlig forbilde fordi han “deler tro” med korsfarerne?
Nå er det min tur til å svare et rungende nei! Jeg nekter å la avholdsmentaliteten tømme livet mitt for det innhold jeg har fylt det med gjennom år av motstridende tanker, betraktninger av skjønnheten og levd liv. Jeg drikker min vin, danser, kopulerer, og synger lovsanger til Gud på hver hei og hver mo. Livet er for dyrebart til å ødsles bort i (selektiv) symbolsk solidaritet. Til syvende og sist er ingen tjent med en slik livsfornektelse.
Jeg sier bare: He he. Morsomt å lese var det i hvert fall.

tirsdag 28. september 2010

Lite kunnskap om tro blant kristne

Etter en lang pause er det på tide å begynne å blogge litt igjen. Og da starter jeg like gjerne med en interessant undersøkelse fra USA om tro.

Det viser seg at ateister og agnostikere ofte kan mer fakta om tro enn det mange kristne kan, skriver blant annet svenske Dagen. Om det samme ville vært resultatet i Norge, vet vi jo ikke. Men for meg blir dette en påminnelse om at vi som jobber med undervisning i Bibelkunnskap, troslære og kirkehistorie, ikke må sove i våre egne timer. Her har vi en jobb å gjøre.

For det er en sterk tendens i kristne miljøer til at opplevelser og god stemning får atskillig mer fokus enn kunnskap. Menighetsfakultetet har nettopp gått ut med at dagens prestestudenter kan mye mindre fra før enn det som var vanlig for bare noen år siden. Jeg er ikke sikker på at jeg liker tendensen.

Kunnskap frelser ikke, men uten kunnskap er det fritt fram for mye rart.

Adam Hamilton som är pastor i en metodistkyrka och författare till boken "När kristna missförstår" säger:

- Jag tror att många kristna accepterar det de hör som sant och undersöker inte vidare. Konsekvensen blir att de tror det egna sammanhanget har sanningen. Det är inte sunt för någon, oavsett vilken tro man har, säger han.
Jeg syns det er helt flott at ateister kan mye om kristen tro, og de må gjerne vinne noen spørrekonkurranser. Men det er lite betryggende hvis kristne ikke ser verdien av å vite litt mer. Jeg ønsker meg kunnskapstørste kristne.

mandag 6. september 2010

Litt skrivesperre

Siden dager har kommet og gått uten at inspirasjonen til å skrive har kommet, legger jeg like godt ut en favorittsang. Det er alltid deilig å lytte til Pink Floyd, og Comfortably Numb er stor.

tirsdag 17. august 2010

Hvorfor skal ateister og kristne snakke sammen?

Det ble en heftig ateismedebatt her på bloggen for noen uker siden. Det er vel en bloggers drøm at kommentarfeltet tar litt av. Særlig når de fleste innleggene er både gode og saklige. Moro.

Jeg blir likevel sittende igjen med et spørsmål: Hvorfor skal ateister og kristne snakke sammen? Jeg mener, hvorfor diskutere det vi vet vi er så uenige om? Hva oppnår vi?

I religiøse sammenhenger har religionsdialog blitt så viktig. Partene har ulike tanker om de store spørsmålene som har med Gud, skapelse, mening med livet, frelse, osv å gjøre. Men mye er også likt. Gjennom dialog kan man øke forståelsen for hverandres syn, og kanskje til og med komme fram til flere ting man har felles enn det man trodde før man startet dialogen. Målet er å forstå hverandre.

Men når det gjelder ateisme-debatter, altså om Gud finnes eller ikke, tror jeg sjelden det er dialog og forståelse som er målet. Det blir mer fekting med argumenter. Og det er jo lov, men det blir mer som en lek. For sjelden ender vel en slik kamp med at noen av deltakerne skifter syn. Unntak finnes nok. Ateisme-debatter minner mest om politiske debatter. Har du noen sinne hørt om en politiker som ble overbevist av et annet partis argument i debatten?

Det kan hende at en kristen er åpen for at han kan bli overbevist om at Gud ikke finnes når debatten begynner. Det kan også hende at ateisten er åpen for å bli en kristen hvis argumentene er gode nok. Men jeg tror egentlig ikke denne åpenheten stikker så dypt. Bestemmelsen om hva man står for og hvilke argumenter man er åpen for innerst inne, er nok tatt på forhånd. Man søker etter å begrunne sitt eget standpunkt. Sånn er det bare.

Så igjen, hva er poenget med slike samtaler og diskusjoner? Det er ikke å forstå hverandre, men å få fram argumentene. Det er greit det også. Jeg skjønner likevel både kristne og ateister som ikke gidder dette. De vet hva de mener, er fornøyd med det, og trenger ingen flere argumenter verken for eller mot.

Jeg er for at alle gode argumenter bør møtes en gang i blant. Det er trosstyrkende for den som allerede tror. Og den effekten er ikke uviktig. Tvert imot.

Så håper jeg at kristne og ateister kan snakke sammen på andre områder og på andre måter også. Samtaler mellom kristne og f.eks. human-etikere som går på etikk, menneskeverd, etc. kan bli svært konstruktive. Så lenge man går inn i samtalen med mål om å forstå, og om å se hvor man tenker likt nok til å samarbeide, vil øke respekt og toleranse.

Ja takk til begge deler.

onsdag 4. august 2010

Dilemmaet alkohol i kristne miljø

Den siste ukes artikler i Vårt Land fra Evangeliesenterets landsstevne har satt fokus på kristne og alkohol. Eks-rusavhengige opplever det svært problematisk at pastor Åge Åleskjær forkynner en liberal holdning til alkohol. Åleskjær selv sier at han nærmest er avholdsmann. Likevel er Åleskjær, tror jeg, en av de kristne lederne i Norge som de senere årene har gått lengst i rosende omtale av alkohol. (Kanskje med unntak av katolske prester).

Artiklene står her, her og her.

Jeg opplever at disse eksemplene på en utmerket måte får fram det store dilemmaet mange kristne befinner seg i.

Hvordan forkynne den kristne frihet, "jeg har lov til alt", og samtidig ta på alvor de som lider under denne friheten. Mange legger i dag vekt på "lov til alt", mens man tidligere kanskje la vekten mer på "men ikke alt gagner". Så var det dette med at man ikke skal "føre sin bror til fall" da?

Kristne har en lang tradisjon i å ofre friheten sin til fordel for de "svake". Kanskje det ikke er sånn lenger når det gjelder alkohol? Det bekymrer meg i så fall veldig. Samtidig mener jeg det er vanskelig å hevde "med Paulus på laget" at avhold er det eneste riktige. Det blir lovisk og feil, spesielt hvis man ikke velger det selv, men får beskjed av andre kristne at slik er det, basta.

Jeg ønsker å stå for verdier som både frihet til å velge hva man vil gjøre og ansvar for hverandre.

Å være et fritt menneske som velger sine handlinger av egen fri vilje, er et kristent ideal. Det er vel kun den som er fri som kan stå ansvarlig også. Paulus drakk sin vin. Det var ingen synd, og det er det heller ikke i dag. Men mye tyder vel på at han alltid hadde andres liv i fokus, uten at han mistet sin frihet av den grunn. Det vil si, han valgte bevisst hvordan han ville handle.

Jeg er redd spesielt kristne ungdommer og unge voksne har et så selvfølgelig forhold til at alkohol drikkes når de har lyst, til at de ikke naturlig kobler inn ansvarsfølelsen overfor andre på dette feltet. Jeg vil gjerne ta feil her, men tror det dessverre ikke.

Ansvar vil i denne sammenheng bety: Er vi med våre ord og handlinger med på å øke drikkepresset rundt oss, og med det sette våre egne og andres liv i "fare", enten direkte ved at det drikkes for mye der og da, eller indirekte ved at det legger til rette for å utvikle avhengighet? Har jeg ansvar for andre enn meg selv? Ja, hvis Paulus har rett så.

Tidligere misbrukere er naturlig nok ekstra følsomme på hva som sies og gjøres i kristne miljøer. Det er intet mindre enn tragisk hvis de ikke kan være helt trygge på at det er mange, mange alkoholfrie soner og arrangementer blant kristne. Når kirkekaffen byttes ut med kirkepub, for å sette det litt på spissen, har vi et problem. Hvordan vi takler alkoholikere i kirken og kristne miljøer, blir en prøvestein på hvor mye et hjem kirken kan være for alle mennesker uansett problem.

Pendelen i kristne miljøer har nok gått fra for strengt til for liberalt. Kanskje til og med fra altfor strengt til altfor liberalt. Økt bevissthet på egne holdninger og forbruk i kristne miljøer er et must, mener jeg. Derfor er jeg glad for artiklene i Vårt Land.

mandag 2. august 2010

Lærerne begynner snart

Inge Eidsvåg må være en klok mann. Jeg innbiller meg i hvert fall det. Han skrev for en del år siden den kloke boken "Den gode lærer". Det er ikke en dum bok å lese hvis du er lærer. Det er en nyttig bok for andre også.

Lærernes velfortjente ferie nærmer seg slutten. Jeg er enig med Eidsvåg i at dette er et av de viktigste yrkene i samfunnet. Derfor slår jeg et slag for at denne gruppen.

Når dere kommer tilbake på jobb, lærere, vit at dere er viktige og gjør en stor jobb. Eidsvåg skriver:
Jeg pløyer og harver det jordsmonn som sinn vokser i; jeg skaper bilder og forestillinger som barn vil bære med seg hele livet; jeg danner morgendagens foreldre, lærere, politikere og militære. Da må jeg yte mitt beste.
Dette kan vel nesten virke skremmende, men på meg virker det inspirerende. Det er når du opplever at det du gjør er viktig, du finner mening i jobben din. Det du gjør med god lyst, gjør du sannsynligvis også bra.

Og husk at du må ha forventninger til elevene:
Noen lærere tror de er snille hvis de ikke har forventninger eller stiller krav til sine elever. Ingenting er mer feilaktig. Hvis du ikke har forventninger til dine elever, inspirerer du dem heller ikke til å ha forventninger til seg selv. Og du signaliserer at det dere driver med, egentlig ikke er så viktig. (Uten forventninger risikerer du heller ikke å bli skuffet.)
Tvi, tvi, lærere. Stå på. Gi barna våre det beste.

søndag 1. august 2010

Må en ateist forsvare seg?

Det er forunderlig å se hvor mange kjendiser innenfor idrett, kultur, politikk, media og vitenskap i Norge som står fram med sin ateisme om dagen. Det forunderlige ligger i at ateisme er så dominerende i media, det vil si i aviser, tv og radio, samtidig som ateisme ikke er den rådende flertallsholdningen i landet - enda. Kanskje ikke alle opplever det sånn, men det gjør altså jeg.

Det er ikke en liten liste med norske kjendisnavn man kan begynne å regne opp som offentlig har stått fram som ateister. Det er i seg selv tankevekkende for meg som kristen. Her ønsker jeg nå å rette fokus på det å stå fram med sin tro i Norge i dag. Hva møter deg i media, av journalister og andre aktører?

Jeg er nesten helt sikker på, ut fra alle de intervjuene og reportasjene jeg har sett i ganske mange år nå, at sier du til en journalist at du er ateist, vil hun ikke bli veldig nærgående på hvorfor. Du kan være nesten sikker på at du kan lire av deg spark mot kirken, kristendommen og religion uten å bli nevneverdig motsagt. Og kanskje noe av det verste, syns jeg, er at du kan si at Richard Dawkins er et stort forbilde for deg, uten at du trenger å begrunne det på noen som helst måte. Fordi det er jo så opplagt at det er greit.

Det er for meg et tankekors at en intelligent forfatter som Ragnar Hovland kan si i Klassekampen i går at han tror på "Vitskap og opplysing", og samtidig har Richard Dawkins som sitt forbilde. Burde ikke journalisten her ha stilt noen kritiske spørsmål? Nei, journalister generelt er lite opplyste på problemstillingene rundt Dawkins & co.

Hvis du derimot skulle være så frimodig og annerledes skrudd sammen at du sier du har en tro på Gud, bør du skynde deg å si at du tar avstand fra vanlig kristendom og kirke. Hvis ikke, er du et lett offer for journalisten. For som vanlig kristen, hvis det er noe som heter det da, kan du ikke regne med at du slipper enkelt og greit unna. "Forsvar deg! Forklar deg!"

Det er ikke sikkert det er slik nede på lokalplan alle steder i Norge. Noen steder er det helt sikkert vanskeligere å være ateist enn å være kristen. Og at det er det i USA, er vel opplest og vedtatt, av blant andre Dawkins.

Min påstand er at ateister i Norge slipper altfor enkelt unna med mange påstander, og på ingen måter vil møte særlig motstand i offentligheten mot sin ateisme. Slik er det ikke for en troende. En ateist trenger ikke begrunne sin tro. Og enhver begrunnelse for ateisme er en god begrunnelse. Enhver kritikk av kirken, kristendommen og religion er bra nok, uten at man trenger å regne med viktige motargumenter fra journalister eller andre på kjendisnivå.

Når alt dette er sagt, må jeg også legge til at, selvsagt, har mange ateister tenkt grundig igjennom sine standpunkter og kan gjøre rede for både det ene og det andre. Det går ikke på det. Personlig digger jeg jo ateister som tar avstand fra Dawkins, ikke fordi de er ateister, men fordi da vet jeg at vi langt på vei vil være enige om premissene for redelighet og gode begrunnelser i en debatt.

Så dette blogginnlegget er ikke noen anklage mot ateister, men mot ateistisk selvtilfredshet og selvgodhet i det offentlige rom. Dette dreier seg om at når flertallet mener noe i en sak, slipper man unna  med dårlig eller ingen argumentasjon når man hevder det samme som flertallet. Dette gjelder i høyeste grad innad i kristne miljøer også. Jeg syns det er like ille når kristne blir arrogante og selvtilfredse, bare så det er sagt.

torsdag 29. juli 2010

Ble ikke dette litt mye, Evangeliesenteret?

Forkynnelse er noe av det viktigste kristne menigheter og forsamlinger holder på med. Sosialt og diakonalt arbeid springer ofte ut fra hva som blir sagt og trodd. Og forkynnelsens mål er vel i bunn og grunn at mennesker skal få kontakt med Gud og få et rett forhold til han. Derfor må vi ikke ta lett på forkynnelsen. 

Jeg har tidligere skrevet noe om at det er lett å bruke litt for store ord når man ønsker å si noe om hva Gud gjør i våre liv. Meningen og intensjonen er god, så da er det ikke så farlig om det er litt ... mer enn det strengt tatt er grunnlag for. 

Bare det fører folk til Gud, så kan vi tåle litt unøyaktigheter, ja til og med direkte feil. Bare det fører folk til Gud. Er det slik vi tenker?

Benny Hinn har nettopp vært i Sverige. Hos meg er det for mange ting som skurrer i hans forkynnelse til at det er greit. Er det virkelig greit å "lyve" på seg en del helbredelser, forkynne gnostisisme og leve i luksus så lenge det fører folk til tro? Om han har løyet om helbredelsene, vet vi jo ikke, men det er i hvert fall noe som ikke klinger godt her. 
Oase har de siste årene vært igjennom mange diskusjoner om hvor mye skal man tåle fra talerstolen av ting som, etter manges mening, ikke kan stemme, altså være fra Gud. Problemet har vært særlig knyttet til amerikanske profeter og profetier. Skal man godta en del sære og lite troverdige profetier hvis det bare er trosstyrkende for de som hører dem?

I dagens Vårt Land er det referert fra en tale på Evangeliesenterets Landsstevne av Arvid Bentsen. Jeg kjenner ikke mannen, men med forbehold om at Vårt Land gjengir talen hans korrekt, er det god grunn til å stille seg skeptisk til hans profetiske budskap. Igjen, om det er aldri så godt ment, om det fører til at folk blir frelst, må det likevel være god grunn til å spørre om dette skal opp på prekestolen som Guds ord. 

Bentsen hevder i følge Vårt Land:
  • Guds ord sier at ingen som angriper Israel skal kunne stå seg mot IDF - som betyr Israel Defence Forces. I en av krigene hadde Israel 18 gutter på vakt mot 2.700 arabiske tanks.
  • En ond ånd ligger skjult i selve ordet "Palestina"
  • Den magnetiske nordpolen er i ferd med å dra jorden rundt.
  • Astronomer har funnet et gigantisk kors i et grått hull - og en uforklarlig Davidsstjerne.
  • Nasa vet år og dato på når alle vulkaner på jorden få en utblåsning. Fire år senere vil alt liv være utdødd. Nasa holder dette skjult for å hindre at alle ville gått på kne.
  • Derfor må du omvende deg nå!


Dette er og blir rene spekulasjoner som jeg vanskelig kan se kan utledes av Bibelen. Israelstolkningene i Bibelen alene, er faktisk svært vanskelig å forstå. Og de sier i hvert fall svært lite om hvordan vi bør forholde oss til det politiske Israel i dag. Det finnes ikke én kristen løsning her.

Når det gjelder de andre tingene han nevner, håper jeg nå endelig han sa igjen og igjen at dette var hans personlige tolkning, at menigheten ikke trengte å tro disse tingene for å være gode kristne. Jeg håper han sa det, men jeg tror på den annen side at han nok ikke gjorde det. Jeg er redd det ble en salig blanding av Bentsen og Gud som var vanskelig å skille fra hverandre. Håper jeg tar feil. 

Jeg kjenner noen som ikke er interessert i naturvitenskap, bortsett fra dersom den sier noe om at jorden snart går mot slutten. Det er trist, kjenner jeg. Da er man overfokusert på endetiden. Resultatet av det er at man siler all informasjon til å handle om akkurat det perspektivet. Alt som stemmer, blir opphøyd, selv om det kanskje ikke er helt sant. Hvis du vil kan du se Jesus og kors og Davidsstjerner både her og der, men det er nok best at det gjøres for moro skyld, og ikke som beviser i en troskamp. Vi har bedre grunnlag enn det å bygge vår tro på. 

Jeg tror at til syvende og sist er det bare det som er sant, som er oppbyggelig og bra. Alle menneskelige spekulasjoner, særlig når det gjelder å dømme om hva som er riktig tolkning av profetier, endetidstegn og de siste tider, ødelegger mer enn de bygger opp. 

Man skal ikke tillate seg alt fra en prekestol selv om målet er at mennesker skal få et møte med Gud, som er et mål jeg i høyeste grad deler.