Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

lørdag 23. oktober 2010

Den ultimate blasfemi?

Hva er den ultimate blasfemi? Jeg har ikke svaret, men forfatteren og bloggeren (VirrVarr) Ida Jackson har i en artikkel på Fri Tanke denne uken et forslag.
En del ateister får krampe så fort «spiritualitet» og «ateisme» nevnes i samme setning, men jeg tror åndelighet for oss gudløse er den ultimate blasfemi: Det er å kose seg med selve «gudsbeviset» uten å bli religiøs selv.
Ida Jackson har tidligere vært kristen, men definerer seg nå som ateist. Jeg har også tidligere referert til henne her på bloggen. Hun har nok en gang skrevet en tankevekkende artikkel.

Jeg vet neimenn ikke om dette er den ultimate blasfemi, men det plasserer forfatteren innenfor kategorien "sympatiske ateister", et begrep jeg syns passer som motsetning til "aggressive ateister". Ateister som kan kose seg med religiøse opplevelser og ritualer uten å dele tolkningen er jo sympatiske, og jeg har litt problemer med å se blasfemien her.

Hvis Gud finnes, kan jeg ikke helt se at han skulle fornærmes av at ateisten deltar i religionsutøvelsen. Ateisten anerkjenner ikke Gud i dette, men Gud er der vel antakeligvis like fullt, på tross av ateistens tro. Da blir det nesten litt søtt, unnskyld uttrykket, at ateisten tror hun er litt "slem" ved å synge kristne sanger eller delta i gudstjenester. For Gud må dette være en ypperlig anledning til å kalle på eller skape en lengsel i ateistens hjerte.

Noe annet er om det er arrogant av ateisten å delta på denne måten. Jeg mener, ateisten "leker" kristne leker med de kristne, men tenker i sitt hjerte at hun har skjønt at dette bare er en lek, noe de "dumme" kristne tydeligvis ikke har skjønt. Da er det i tilfelle ikke så sympatisk lenger, men heller ikke da vil jeg kalle det blasfemisk.

Så lenge ateisten ærlig og redelig er med på dette fordi hun får noe ut av det, kan jeg ikke kalle det blasfemisk.

Hvis Gud ikke finnes, er det i hvert fall ikke blasfemisk. Da er det ingen Gud å spotte uansett. Og alle åndelige opplevelser vil være like meningsfulle eller meningsløse, uansett tolkning av dem.

Jeg tror forresten det er større blasfemi i å dyrke materialismen eller Mammon, om du vil, enn å delta i kristen åndelighet med kaldt eller lunkent hjerte. Mange av oss bærer stadig en ateistisk tanke med oss inn i kirken.

1 kommentar:

  1. Jeg fikk krampe med en gang jeg så overskriften på artikkelen hennes og orket heller ikke lese den. Jeg tok en kikk på den nå, og det jeg leser er vel mest at hun savner en del av det ytre i religionen. Det kan jeg jo egentlig forstå med den bakgrunnen hun har, men dette er neppe noe annet enn nostalgi. For meg som ikke har religiøs bakgrunn og altså går glipp av nostalgien ville dette vært meningsløst siden jeg betrakter religiøse ritualer som funksjonelle handlinger. Å be har en funksjon hvis Gud finnes. Hvis Gud ikke finnes blir f.eks. en bønn litt som å snakke i telefonen uten at det er noen i andre enden. Å synge salmer derimot blir jo mer en kulturell greie, og hvis man liker melodien ser jeg ikke noe problem der. Heller salmer enn gospel forresten. Jeg selv kan jo ellers sette pris på både kirker som arkitektur og religiøse bilder.
    Men at å delta i religiøse ritualer uten at man er religiøs skulle være en form for blasfemi tror jeg ikke noe på. Da burde kirken i alle fall sette en stopper for skolegudstjenester, brylluper og begravelser! Det hele blir litt "Hihi så ond jeg er!"

    SvarSlett