Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

lørdag 31. desember 2011

Genesis 1 - 3 og Adam og Eva

Jeg har vel sagt det før, men sier det mer enn gjerne igjen, jeg liker Genesis (eller 1 Mos) 1 - 3 veldig, veldig godt. Disse kapitlene er så viktige og meningsfulle at jeg hele tiden kommer tilbake tilbake dit. Derfor er jeg visst inne i en liten stim av bøker om dette emnet om dagen.

Nå er kanskje ikke det så merkelig siden den store historien om mennesket og Gud slik den framstilles i Bibelen og i kristen tankegang ville blitt uforståelig hvis disse kapitlene var borte.

Noe annet som gjør at jeg stadig vender tilbake, er at det er så mange ulike måter å forholde seg til disse tekstene på. Det er utrolig spennende å lese ulike drøftinger mellom teologer og kristne vitenskapsfolk.

Jeg syns det er lett å ta avstand fra både ung-jord-kreasjonister og gammel-jord-kreasjonister på ene siden, og liberale kristne tolkninger som ser på Adam og Eva-historien som noe som ikke har med historiske fakta å gjøre i det hele tatt på andre siden. At Adam og Evas fall bare handler om hva som skjer inni oss, er interessant, men den hopper bukk over hvordan teksten har blitt lest og forstått i flere tusen år. Men mellom kreasjonisme og liberal tolkning er det et helt spekter av interessante muligheter.

Var Adam og Eva historiske personer? Eller står navnene som symbol for de første menneskene?
Ble de første menneskene til gjennom vanlig evolusjon, eller grep Gud inn på en spesiell måte? Var Adam og Eva de eneste menneskene i begynnelsen, eller var det andre mennesker også? Slik kan vi fortsette å stille spørsmål, viktige spørsmål, i lang tid.

Jeg har nettopp avsluttet lesingen av en ny bok på dette området. C. John Collins har nylig utgitt Did Adam and Eve really exist? Who they where and why you should care. Jeg er nesten litt overrasket over meg selv over at jeg trives så godt med å lese teologisk konservativ litteratur på dette området. Kanskje fordi den stemmen lett blir borte i norsk kirkeliv her. Jeg har lett for søke det konservative når det blir for liberalt, og motsatt. Jeg føler meg mest hjemme i midten et sted.

Det jeg liker godt med konservative bøker, er ønsket om å ta Bibelen som Guds ord på alvor. Men jeg skal også innrømme at det er en hårfin grense her et sted, for jeg er nesten allergisk mot forfattere som ikke åpner opp for andre syn og tolkninger enn sine egne eller som lever i en lukket verden. Skjønn det den som kan.

Når det gjelder denne boken, opplever jeg Collins som ydmyk og åpen for at alt kan diskuteres. Han kritiserer flere forskere jeg har sansen for, blant annet Dennis Alexander, Francis Collins og James D. G. Dunn. Og det er jo interessant i seg selv, og ikke minst nyttig for min egen tanke. Bjørn Are Davidsen har for øvrig gitt en veldig god oppsummering av Dennis Alexander sitt syn på Adam og Eva her.

For Collins mener at Adam og Eva har eksistert, som de to første menneskene, og at det må være slik fordi det er eneste måten å komme til rette med Bibelen som helhet på.

Specifically, if we deny that all people have a common source that was originally good but through which sin came into the world, then the existence of sin becomes God's fault, or even something that God could not avoid. In either case there is little reason to be confident that any relief is headed our way.


[...], how we relate to the story of Adam and Eve does, sooner or later, face us with what stance we will take toward Biblical authority.


Begge disse sitatene har mye for seg, syns jeg.

Boken kan anbefales, men bør nok ikke være eneste kilde til temaet.

fredag 30. desember 2011

Dag Refsnes om religion

Jeg lurer på om ikke denne videosnutten fra Dag for mange blir en slags oppsummering av hva de tenker om religion:


Min tenåringsdatter viste meg denne og lurte på hva jeg tenkte. Hun ble vel litt overrasket da jeg sa at jeg stort sett var enig med Dag. Det vil si, jeg tror mye har gått galt i de ulike religionene. At prester flest er pedofile, eller at muslimer flest er selvmordsbombere, faller på sin egen urimelighet. Men jeg skjønner poenget.

Konfirmantlærere og prester må gjerne bruke denne videosnutten i sin undervisning. Her kan dere ta for dere punkt for punkt, men ikke glem å si at Dag har mange gode poenger.

torsdag 29. desember 2011

Har kristen tro en framtid i Norge?

I dag skriver jeg en hvorfor-blogg. Masse spørsmål som jeg stadig stiller meg selv.

Hvorfor tror ikke flere på Gud? Og Bibelen? Hvorfor er ikke kirkene våre stappfulle hver eneste søndag? Jeg har så mange hvorfor-spørsmål om slike ting.

Noen ganger kan jeg bli veldig mørk til sinns over slike tanker. Jeg ser at kirkene våre blir tommere og tommere, at færre og færre bekjenner seg til kristen tro, og at mange kristne miljøer blir små innadvendte kosegrupper uten videre sterk påvirkning på samfunnet rundt seg.

En av de største kristne ungdomsbevegelsene i Norge er utvilsomt KRIK. Men du skal ikke gå lenger enn til naboen før du finner folk som ikke aner hva KRIK er for noe. Frelsesarmeen, Kirkens bymisjon og Sjømannskirken har vel fortsatt et nokså godt rykte på seg blant folk flest, men disse er organsisasjonene er faktisk relativt små sammenliknet med mye av det andre kristne arbeidet som drives rundt om i Norge. I dag er det stor sannsynlighet for at mange vokser opp uten å kjenne en eneste kristen i sin slekt og omgangskrets.

Hvorfor tror ikke flere på Gud? Hvorfor velger ikke flere å følge Jesus? Jeg skjønner det ikke helt. For hvis kristen tro er sann, og god, og bra for hvert eneste menneske, hvorfor ser ikke folk det selv?

Selvfølgelig vet også jeg at kristendommen er verdens største religion, og at kristen tro sprer seg mer enn andre trosretninger i verden. Så det er vel riktigere å si at tilbaketoget er et vestlig fenomen. Norge er kanskje et av verdens mest sekulariserte samfunn.

Jeg bør vel også understreke at jeg på ingen måte setter likhetstrekk mellom antall kirkegjengere og antall troende. Det finnes nok atskillig flere som tror både på Jesus og Gud der ute enn vi er klar over. Men hvorfor går de ikke automatisk i en kirke, hvorfor oppsøker de ikke et kristent fellesskap? Hvis de tror på Jesus, hvorfor holder de seg utenfor det fellesskapet han innstiftet?

Nå er det ikke slik at jeg ikke har forståelse for at folk nøler og tviler osv. På ingen måte. Er det noe jeg har mye kontakt med i mitt eget liv, er det tvilen. Jeg stiller fryktelig mange spørsmål til min egen tro. Er det virkelige sant? Kan det være mulig? Er det så enkelt? Hva med alle de andre som mener noe annet? Etc.

Jeg jobber aktivt med kristen formidling, både i jobb og på fritiden. Jeg vet at det finnes mange kristne i landet som ønsker å ta sin tro på alvor og leve ut sin kristne overbevisning. Jeg vet også at mange kristne ungdommer ønsker å lære mer om sin tro, mer om Bibelen og mer om Gud. La det være liten tvil om det.

Men trenden er ganske tydelig. Det blir færre og færre av dem.

Er det forkynnelsen vår som har sviktet? Eller er det livene våre, livene til de aktive kristne, som virker lite livsbejaende? Blir det for vanskelig å oppdage Gud i de kristne formene?

Eller kan det være at etikken og moralen slik den forkynnes i Bibelen og av Jesus virker for krevende for folk? Ja, for den er krevende. En kristen tro uten etikk blir noe annet enn det Jesus stod for.

Det er også mulig at det ligger et svar gjemt i materialismen, folk trenger ikke Gud, de trenger opplevelser og ting. Eller tidsklemma? Det er ikke mulig å få tid til Gud og kirke og bønn og sånt innimellom alt som skal gjøres. Eller i den postmoderne relativismen, alt er jo like sant, bare følg hjertet, plukk litt her og litt der til ditt eget livssyn? Eller i ateismens store innflytelse på medier og utdanning. Jeg vet ikke, men jeg er veldig søkende etter svaret.

Jeg vet i hvert fall at kristen tro er noe man velger, av egen fri vilje, og slik må det være. Vi som står for forkynnelse og undervisning står foran formidable utfordringer. Det krever mye klokskap. Likevel, det er ikke vi som skaper tro, det er det bare Gud som kan gjøre. Troen kommer av budskapet, ikke av budbæreren. Dette ikke sagt som en unnskyldning for dårlig og uklar forkynnelse, men som noe Bibelen er helt tydelig på.

Jeg har stor tro på at kristen tro er sann og god og best for alle mennesker. Så finnes det mange dårlige utgaver av kristen tro som jeg ikke vil nøle med å ta avstand fra. Men kristen tro slik man finner den hos Jesus og Paulus og de første kristne, har jeg stor tro på.

Har kristen tro en framtid i Norge? Ja, det tviler jeg ikke på, selv om det ser mørkt ut av og til.

mandag 26. desember 2011

Interessant om skapelsen - men ingen fasit

At John C. Lennox er en meget intelligent mann, er det liten tvil om. Han har i de seneste årene kommet med flere viktige bøker innenfor apologetikk, med vekt på tema som ateisme, vitenskap og tro. Vi kan nevne Gods undertaker og Gunning for God. Nå har han gitt ut boken Seven days that divide the World.

Denne boken handler om hvordan lese skapelsesberetningen i Bibelen. Må man velge å si ja eller nei til vitenskapen? Ung-jord-kreasjonistene går i ene grøften, mener Lennox. Og de som avskriver Bibelen går i andre grøften. Selv ønsker han å ta både Bibelen og vitenskapen på alvor.

Boken er kort og enkel, men likevel toucher den inn på mange av de viktige problemstillingene. Lennox har skrevet en oppbyggelig bok. Særlig når han i kapittel 5 skriver om hva budskapet i skapelsesberetningene er, har han mye viktig å komme med.

I Norge, nærmere bestemt innenfor norsk luthersk statskirketradisjon, har vi nok vært mer opptatt av budskapet i skapelsesberetningene enn av om de kan kombineres med vitenskapens funn. Lennox ville nok ment at mange av oss tar Bibelen for lite seriøst på akkurat dette området. Og han ville sikkert hatt rett.

Derfor er det spennende å følge hans tanker om hva skapelsesberetningene sier noe om, og hva de ikke sier noe om. Han gir ikke så mange fasitsvar, og jeg er av og til usikker på hvor han selv står. Men det får meg i hvert fall til å tenke nøye gjennom hva jeg selv mener. Mine tanker har veldig, veldig godt av å utfordres.

Jeg er vant til å tenke de to skapelsesberetningene som to selvstendige fortellinger. Jeg vet en del mennesker mener de to kan kombineres og henge sammen. Lennox er inne på det, men jeg er ikke helt sikker på hvor han selv står.

Lennox er mer tydelig på at han er uenig med teistiske evolusjonister som ikke regner med Guds spesielle inngripen da mennesket ble skapt. Han har noen poenger der, men jeg vet ikke helt hva jeg selv mener om saken likevel.

Boken er uansett ingen fasit, men et godt grunnlag for diskusjon. Temaene er kompliserte, løsningene mange. At jeg selv ikke alltid vet hva jeg selv mener om en sak, betyr ikke nødvendigvis at jeg ikke tenker eller tar den på alvor, snarere tvert i mot. Heller ikke kristne vitenskapsmenn kan være helt sikre her, og det er vel slik det må være.

Jeg har liggende flere bøker om samme tema, så jeg kommer nok plutselig tilbake til saken.

torsdag 22. desember 2011

C.S.Lewis om miraklet i Betlehem

Som skrevet for noen dager siden, har jeg i det siste brukt litt tid på boken Mirakler av C.S.Lewis. Og hva er vel mer passende enn å trekke fram miraklet som hører julen til fra denne boken?
Du vil derfor kunne høre dem som hevder: "De første kristne trodde at Jesus var sønn av en jomfru, men vi vet nå at det er en vitenskapelig umulighet." Slike mennesker synes å ha en forestilling om at troen på mirakler oppsto i en tid som visste så lite om naturens gang at de ikke skjønte at mirakler var naturstridige.
Dette er selvfølgelig feil. Selv om moderne gynekologer vet mer om fødsler enn det Josef gjorde, var ikke Josef heller i tvil om at en jomfrufødsel var naturstridig.
Og på samme måte som man vil si: "Det er vitenskapelig umulig," ville han si det samme.
Forutsetningen for at noe ble opplevd som mirakel, var at det brøt med det vanlige. Du vil rett og slett ikke oppleve noe mirakel hvis du ikke tror naturen følger bestemte lover.

En annen forutsetning for mirakler, er at det faktisk finnes noe overnaturlig. Det er når dette overnaturlige griper inn i det naturlige, vi kaller det mirakel.
Et mirakel er på ingen måte en hendelse uten årsak eller resultater. Årsaken er at Gud handler, og resultatet følger i henhold til naturlovene. I fortsettelsen (dvs. i den tiden som følger etter at det har funnet sted) er det uløselig knyttet til naturen på samme måte som alt annet.
Da man i gamle dager trodde på "menneskeetende maur og griffer i Skytia, mennesker med bare ett, enormt bein, magnetiske øyer som trekker til seg båter, havfruer, ildsprutende drager", trodde man ikke dette var et resultat av overnaturlig inngripen. De så det derimot som helt naturlig, altså vitenskap.
Mirakler står i en helt annen stilling. Hadde det eksistert ildsprutende drager, ville de bltt funnet av jegere. Ingen vil påstå at vi kan regne med noen ny Jomfru Maria eller en gjentakelse av at Jesus går på vannet. Men når noe allerede i utgangspunktet utgir seg for å være et enestående tilfelle av at noe utenfor naturen bryter inn i den, kan ikke økt kunnskap om naturen gjøre det hverken mer eller mindre troverdig enn det var på forhånd.
Hvis den hellige Josef hadde hatt for lite tro til å stole på Gud, eller for lite ydmykhet til å akseptere sin ektefelle som en from og ren kvinne, kunne han like mye som noen i vår tid ha nektet å tro på det guddommelige opphavet til barnet hennes. Og enhver av våre samtidige som tror på Gud, vil være like overbevist om dette miraklet som den hellige Josef var.
C.S.Lewis er klinkende klar på at vitenskapen aldri kan forandre på det "faktum at naturen ikke sender babyer til ungjenter som ikke 'har vært sammen med noen mann'." Fødselsfortellingen skjedde kun en gang, og ingenting er forandret med tanke på hva som vitenskapelig er mulig eller naturlig.
De fleste beretningene om mirakuløse hendelser er sannsynligvis usanne. Løgn, overdrivelser, mistolkninger og rykter utgjør antakelig mer enn halvparten av alt som er skrevet her i verden.
Hvordan forholder det seg da med det store miraklet, at Gud ble menneske?
Dersom det skjedde, var det den viktigste hendelsen i verdenshistorien - selve den hendelsen som hele historien har dreid seg om. Siden det bare skjedde en gang, er det etter Humes målestokk ytterst usannsynlig. Men nå har jo hele verdenshistorien også funnet sted bare en gang; er den av den grunn usannsynlig? Det er som å spørre om det egentlig er sannsynlig at naturen selv eksisterer. Det er grunnen til at det er enklere å påpeke, rent historisk, at inkarnasjonen faktisk skjedde, enn å påvise, rent filosofisk, sannsynligheten for at den ville skje. Det knytter seg svært store historiske problemer til å gi Jesu liv, lære og innflytelse en forklaring som er lettere å komme til rette med enn den kristne.

mandag 19. desember 2011

Mirakler utfordrer tanken fortsatt

Luther forlag har i år gitt ut flere av C.S.Lewis' apologetiske verker på norsk i en serie. Flere skal visst være på vei, tror jeg. Det liker jeg veldig godt.  Disse bøkene fortjener å leses. 

Man kommer ikke utenom C.S.Lewis når man er opptatt av apologetikk. Han er en av de største i moderne tid, det er det liten tvil om.

Når det er sagt, kan jeg like godt komme med en innrømmelse. Jeg har ikke lest boken Mirakler før nå. Ja, jeg vet at jeg burde jeg ha gjort det for tjue år siden, men men ... Det er nok dessverre slik at det er x antall klassikere jeg ikke har rukket å lese enda.

Når jeg leser klassikere, er det likevel svært ofte slik at jeg kjenner igjen mye av stoffet og tankene. Klassikere er jo klassikere nettopp fordi de i stor grad preget historien med tanker og begreper og har blitt sitert i utallige andre bøker. Likevel, bare klassikere er klassikere. Må bare leses.

Vi er inne i høytiden som markerer det virkelig store miraklet i kristen historie. Det finnes ikke noe større mirakel enn at Gud ble menneske. De andre miraklene Jesus gjorde, blir små, men på ingen måte ubetydelige. I hele kristendommens historie har det også blitt vitnet om mirakler gjort i Jesu navn. Mirakler har alltid vært en del av den kristne tro.

Problemet er at det er veldig vanskelig å tro på mirakler, både små og store. Fornuften godtar ikke dette sånn uten videre. Jeg skal innrømme at for meg er mirakler er en litt vanskelig materie. Det er så fryktelig mange skrøner ute og går, falske rykter og juks og fanteri. For mange naive kristne som litt for lett tror på litt for mye. Ingen kristen bør noen gang forsvare noe som ikke er sant. Juks er juks.

Men er mirakler, ordentlige, skikkelige mirakler mulige? Nei, ikke i en lukket, naturalistisk verden. Men ja, hvis det finnes en åndsdimensjon og en Gud. Likevel vet vi at mange, også kristne, sliter med å godta at han gjør mirakler.

Man skulle kanskje tro at en "tørr" apologet som C.S.Lewis ville ha avfeid mirakler. Det må jo stride mot all sunn fornuft. Men det er jo nettopp det han ikke gjør. Han argumenterer for at mirakler er mulige, uten å kaste vekk den sunne fornuften. Hele boken på over tre hundre sider er et forsvar for at Gud kan gripe inn i historien.

Det største miraklet er selvfølgelig at Gud ble menneske. Lewis bruker mye tid på dette. Det er mange utfordrende tanker her. Og Lewis er en mester på å bruke lettfattelige bilder på vanskelige tankerekker.

Det er også i denne boken han hevder at mytene om Gud blir virkelige. En veldig annerledes tankegang enn det vi vanligvis møter, og i høyeste grad et akuelt tema.

Jeg må jo bare igjen si at denne boken skulle jeg ha lest før. Dette er absolutt en viktig, kanskje den viktigste boken Lewis har skrevet. Anbefales sterkt. Mye filosofi å bryne seg på her.

onsdag 7. desember 2011

Dikt

I dag hadde jeg lyst til å videreformidle et dikt av Freddy Fjellheim, fra hans diktsamling Mennesket har korsets form.

kristus på leit
jeg er den som søker
alle mine svar er skjulte spørsmål
alle mine spørsmål er åpne svar

mandag 5. desember 2011

Anita Skorgan og Bibelen

Anita Skorgan lot seg intervjue av Vårt Land 26.nov. i Min tro-spalten. Jeg husker godt at hun for mange år siden sa noe sånt: Hvis man i det hele tatt skal lukte på å kalle seg kristen, må man i det minste holde de ti bud.

Også denne gangen påpeker hun at hennes tro dreier seg om å "henge i stroppen. Vi må jobbe, vi må anstrenge oss hele tiden." I hennes tro er det altså ikke noen plass for nåde og frelse, men at man frelser seg selv.

Dette er vel ikke akkurat kirkens lære. Og selv om hun føler seg hjemme i kirken, og er fascinert av Det nye testamentet, har hun behov for å distansere seg fra den Jesus kirken forteller om.

Hun har problemer med at Jesus skal være eneste veien til Gud. I stedet tenker hun at Jesus er en av flere veier til Gud.

Skorgan tviler på at Jesus sa han var den eneste veien til Gud. Hun mener ting kan ha gått tapt i bibeloversettelser og sensurert sin egen bibel. Men hun bedyrer at hun ikke jager etter konspirasjonsteorier.


- Jeg har lyst til å forholde meg til dette på en intelligent måte, ikke bare emosjonelt.


Anita Skorgan er ikke den eneste som tenker slik, men det nærmer seg nok likevel en konspirasjonsteori.

Bibelens teksthistorie gir rett og slett ikke grunnlag for en påstand om at kirken har funnet på at Jesus er den eneste veien til Gud. Slike teologiske endringer i teksten blir nok, dessverre for Skorgan, ren ønsketenkning.

Det er mer interessant å diskutere hva i all verden Jesus mente med det han sa, enn å bruke mye krefter på å hevde at han ikke sa det.

søndag 27. november 2011

Bra bøker om tolkning av fakta og myter rundt NTs tilblivelse

Jeg vet ikke hvor mange i Norge som kjenner Bart D. Ehrman og hans bøker. Skal jeg tippe, er det ikke fryktelig mange. I USA er han etter hvert blitt en kjendis som har fått ord på seg for å true selve grunnlaget for den kristne tro. Landskapet er litt annerledes i USA enn i Norge.

Ehrman er den kristenkonservative bibelforskeren som mistet troen på både Bibelen og Gud. Han beskriver seg nå som agnostiker. I motsetning til når Dan Brown skriver om Bibelen og kirkens historie, har Ehrman fagkompetanse i massevis for å uttale seg. Derfor er kanskje bøkene hans "farligere".

Ehrmans bestselger "Misquoting Jesus" er oversatt til norsk med tittellen "Jesus feilsitert. Slik forandret de Bibelen". Ehrman er i likhet med andre populære kristenkritiske forfattere, utrolig flink til å forklare på en enkel og genial måte, samtidig som han spissformulerer seg så det blir saftige overskrifter av det.

Det bør være liten tvil om at Ehrman vet hva han snakker om. Samtidig bør det heller ikke være tvil om at han har en viss agenda som styrer mange av tolkningene hans. For det er nettopp hvordan han tolker de fakta som foreligger, som det kan stilles en god del kritiske spørsmål til.

Det høres kanskje merkelig ut, men jeg tror til en viss grad at Ehrman holder oppe en del myter rundt tilblivelsen av NT. En av de er at vi egentlig ikke aner hva det stod i originalen, at tekstene bevisst har blitt forandret opp gjennom historien og at andre tekster enn de vi i dag har i Bibelen, like godt kunne vært med. På en måte kjører Ehrman et litt dobbelt løp, for han både anerkjenner at Bibelen slik den foreligger i dag, er så godt som lik originalmanuskriptene. På den annen side, har han behov for å ryste i forestillingen om at Bibelen er helt perfekt.

Og det er her vi kommer inn på hans agenda. Ehrmans bakgrunn er at Bibelen må være 100% feilfri både i avskrift og kopiering hvis han skal tro at Gud står bak. Dette utgangspunktet er litt fjernt for mange av oss, men det er viktig for han.

Jeg vil gjerne anbefale et par bøker som ser nærmere på Bart D. Ehrmans påstander. Timothy Paul Jones' bok "Misquoting Truth. A guide to det Fallacies of Bart Ehrman's Misquoting Jesus" er en utrolig bra innføring i teksthistorie og tekstkritikk. Boken er kort og lettlest, men likevel treffer den de viktige poengene. Gode poenger. Anbefales varmt.

Den andre boken er Craig A. Evans bok "Fabricating Jesus. How Modern Sholars Distort the Gospels". Boken er grundigere enn den første, og den tar også for seg påstander fra det berømte Jesus-seminaret i Dallas USA.

Kan vi stole på de bibelske tekstene og overleveringene? Jeg er overbevist om at vi kan, men ikke ut fra et fundamentalistisk verbalinspirert utgangspunkt. Det er nok mange fakta rundt dette som vil ryste den vanlige bibelleser også i Norge, det tror jeg nok. Likevel, sannheten bør alltid være et mål. Jeg tror en del rystelser er bra. Det forteller som regel at man har levd litt i en forestilling som ikke stemmer helt med virkeligheten. Når rystelsen har roet seg, vil kanskje noen miste sin tro, som Ehrman, eller få styrket sin tro, som herrene Evans og Jones (og meg selv, for å være litt frimodig).

Herved anbefalt.

søndag 20. november 2011

Tankesmien Skaperkraft

Siden jeg ikke får blogget så mye om dagen, kan jeg jo anbefale lesing på annet sted.

Tankesmier er spennende. Og jeg ser fram til hva den nye kristne tankesmien Skaperkraft kan bidra med. Jeg skal følge kritisk med.

søndag 6. november 2011

Logikkens begrensninger

Dette er overskriften til et kapittel i boken "Jesus - tidenes beste psykolog", som jeg anbefalte i forrige post. Kapitlet handler om noe jeg er opptatt av, og det er godt skrevet, så jeg siterer like godt litt fra det.

"Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det." Luk 18, 17
Av og til kan skarp intelligens være både en velsignelse og en forbannelse. Logiske mennesker er ofte organiserte og effektive, men denne logikken kan også føre til at de nærmer seg relasjoner til andre med en mekanisk presisjon som står i veien for å utvikle gode relasjoner.

Vi kan bruke fornuft til å nærme oss Gud, men vi kan bare innlede en relasjon til ham ut fra troen vi har i våre hjerter. For Jesus har logikk en begrenset evne til å føre oss fremover i livet. Vi kommer til et punkt der vi må stole på troen i vårt hjerte for å ta de neste sted på veien.

Jesus sa aldri at å være logisk var feil, men det er begrenset hva logikk kan gjøre for å helbrede smerte. For å komme til de dypeste delene av en relasjon, må vi legge logikken til side når den har tatt oss så langt på veien som den kan. Vi må stole på at følelsene i våre hjerter leder oss resten av veien.
  • Åndelig prinsipp: Hjertet kan ta seg av det hodet ikke begriper.

søndag 30. oktober 2011

Inspirerende bok om Jesus og psykologi

Det gis i disse dager ut en internasjonal bestselger på norsk på Pantagruel forlag med tittelen "Jesus - tidenes beste psykolog" av amerikaneren Dr. Mark Baker.

Før jeg skriver videre, vil jeg gjøre oppmerksom på at jeg har fått boken av forlaget med spørsmål om jeg ville skrive om den på bloggen. Jeg trengte ikke skrive noe, og jeg får heller ikke noe for det.

Jeg vil likevel anbefale boken, fordi jeg likte den godt, men føye til noen kritiske bemerkninger.

Bokens forfatter er en anerkjent psykolog og forfatter. Han har også mastergrad i teologi. Alt tyder på at han er kompetent til å skrive om dette emnet.


Boken er først og fremst en oppbyggelig og inspirerende bok for alle som er interessert i personlig vekst, åndelig modning og psykologi. Og den fungerer veldig bra som det. Egentlig er det også en god ressursbok for andaktsholdere. Lettlest. Bestselgere er gjerne det. Kapitlene er små, fra 1 til 4 sider, alle begynner med et bibelvers, så en tekst, gjerne fra terapirommet, for så å ende opp i et åndelig prinsipp. Den likner med andre ord veldig på mange andre amerikanske andaktsbøker. Jeg skulle ønske forlaget hadde kalt det noe annet enn Åndelige prinsipper, f.eks. Visdomsord, men innholdet i dem er ofte veldig gode.

Eksempler på Åndelige prinsipper
  • De som hevder å vite alt, trenger større innsikt om seg selv.
  • Til tider kan det være at du behandler dem du elsker på en måte du aldri ville behandler vennene dine. Dette bør du be om tilgivelse for.
  • Ydmykhet er styrke under kontroll.
  • Sterke forsvarsverk vinner kriger, men taper kjærlighet.

Det er jo ikke noe nytt at psykologer skriver fra terapirommet. Irvin D. Yalom er vel kanskje den mest kjente guruen i dag på nettopp dette. Yalom er da også svært åpen om at han er ateist, også overfor sine pasienter. Baker er altså kristen. Det burde ikke være noe problem, i utgangspunktet. Boken er forkynnende, det er vanskelig å si noe annet, men det betyr jo ikke hans timer er det. På samme måte som jeg liker å lese Yalom dele med seg av sin klokskap fra terapien, liker jeg også disse små fortellingene til Baker. Og Baker serverer ingen lettvinte løsninger, verken i retning av selvhjelpsbøker eller kristne be-så-løser-alt-seg-løsninger.

Jeg tror psykologimiljøet i Norge og Europa lenge har vært nokså ateistisk, en arv etter Freud og andre. Så det skulle vel ikke forundre stort om det lyser litt rødt for mange av hans kollegaer når han kommer trekkende med Jesus som psykolog. Det vil si, hva han gjør er å bruke psykologens innsikter og vokabular til å sammenlikne med hva Jesus sa og gjorde. Fortellingene fra terapien fortelles først. Jesus kommer inn etterpå. Det er i denne sammenheng han beskriver hvor psykologisk genial han mener Jesus var i møte med mange mennesker. Jeg mener at han her får fram veldig gode poenger. Jesus var virkelig god med mennesker. Noen ganger blir sammenlikningene kanskje litt kunstige, men det er til å leve med.

Jeg sitter igjen med et fint møte med en klok mann som kombinerer sin psykologiske innsikt og sin tro på en integrert måte. Dette formidler han til inspirasjon for andre. Visdom preger boken.

Et par kritisk bemerkninger til slutt. Det første er en bagatell, men i Norge er det lite nødvendig, om ikke negativt, å titulere forfatteren med Dr. Syns jeg. Det andre er tittelen. Jeg liker den ikke. Jesus konkurrerer ikke om å være tidenes beste psykolog. Jeg mener, han deltar ikke i den konkurransen. Han deltar heller ikke konkurransen verdens beste enkeltmannsforetak, eller verdens beste leder, eller verdens beste pedagog. Selv om han sikkert kunne vunnet flere av disse. Men for all del, tittelen selger vel.

Det kan vel også stilles et kritisk spørsmål ved det å psykologisere alt Jesus sier. Jeg ser flere problematiske sider ved dette, men det fungerer. For meg kommer en slik Jesus-tolkning i tillegg til mye annet jeg leser, og det er derfor med på å gjøre Jesus-bildet rikere. Jeg er heller ikke i tvil om at kristen tro i bunn og grunn handler om relasjoner, mellom Gud og mennesker, og mennesker imellom, og vil derfor støtte bokens anliggende her. Derfor syns jeg Bakers psykologiske analyse av Jesus er inspirerende.

Men jeg liker sånne bøker. Jeg liker kloke bøker. Og dette er en klok bok. De minner meg på sentrale trekk i min tro og i det å være menneske. Jeg trenger å bli minnet på slikt.

Boken er herved anbefalt. Fin gave er det også.

fredag 21. oktober 2011

Men de kristne hadde ikke makten

Det er ikke sjelden vi møter en forestilling om at fortellingene om Jesus har blitt til i et miljø med makt. Det er ikke nødvendigvis noe som er uttalt, men måten mange tenker seg at Bibelen er blitt til på, tyder på en slik forestilling.

Mange glemmer, eller kanskje aldri har lært om konteksten for de første kristne i det første århundre.

Vi vet at Jesus døde på korset. At Jesus var lederen for den nye troen, burde være allment kjent. Det burde også være kjent at hans disipler ble livredde da dette hendte. De stengte seg inne i frykt for forfølgelser.

Men det stoppet ikke der. Et eller annet har skjedd som fører til en stor forandring. De blir fyllt av en stor frimodighet og trosser sin frykt for å forkynne at Jesus er stått opp fra de døde. De visste at dette ville føre dem inn i trøbbel, ikke inn i rikdom og makt.

Allerede i kapittel 8 i Apostlenes Gjerninger kan vi lese om den første kristne martyr, Stefanus. Fortellingen fortsetter med at forfølgelser bryter løs. Og vi vet at forfølgelser skal det bli mange av i de neste tre hundre årene. Mange, veldig mange, blir drept for sin tro.

Det er dette som er virkeligheten for de første kristne. Og det er i denne konteksten evangeliene blir til. Det er i denne konteksten Paulus skriver sine brev.

Paulus var selv kristenforfølger. Etter at han er blitt kristen, skal han selv bli fengslet og kjenne lidelser for sin tro.

Det er nok lett å glemme dette. Vi forestiller oss kanskje en Paulus som sitter i bekvemme omgivelser og skriver sine brev. Eller at evangelieforfatterne var fjernt fra den harde virkeligheten.

Kirken var en bevegelse nedenfra. Den holdt ikke til i store katedraler. Den var ikke rik på materielle goder. Den hadde ikke makt. Den bestod av troende mennesker, mange kvinner, mange fattige og mange fra lavere statusforhold.

Tror dere virkelig disse hadde behov for å finne på noen eventyr som de var villige til å lide og dø for? Det tror ikke jeg.

onsdag 19. oktober 2011

Bibelen for vanskelig for folk flest?

Dette er dagen for å skrive om Bibelen. Jeg gleder meg stort over at Bibelselskapet i dag gir ut en ny bibeloversettelse. Et enormt arbeid er lagt ned i denne utgaven. Gratulerer til Bibelselskapet!


Det er flott med et fornyet språk. Vi trenger det. Jeg har lenge sett fram til denne utgaven.

Samtidig tror jeg det er mer enn språket som er en utfordring når vi skal lese Bibelen. Boken er rett og slett vanskelig å få taket på. Det kreves en del kompetanse for å forstå. 66 bøker. Svært ulike i form og innhold. Mange rare vers. Slektskrøniker. Lover om alt mulig. Profetier. Underlige hendelser. Uforståelige hendelser. Provoserende hendelser. Hva er viktig? Hva er ikke viktig?

Mange kristne kjenner veldig på dette, at det er store deler av Bibelen som er mer eller mindre utilgjengelig for dem. Man konsentrerer seg om Jesusfortellingene og noen av brevene. Enkeltvers fra GT er kanskje streket under fordi de er gode ord, fine ord til trøst, oppmuntring og veiledning. Søndagsskolefortellingene fra GT siteres også i møter og bibelgrupper. Men hele deler av Bibelen ligger der ulest og urørt.

Det er ingen hemmelighet at kristne tolker Bibelen ulikt. Men de fleste kristne er langt mer enige enn folk er klar over. Jesus er sentrum. Det betyr at den viktigste Bibeldelen begynner etter 1000 sider. Bare det i seg selv betyr at Bibelen må leses på en annen måte enn andre bøker. GT må tolkes i lys av Jesus. Hvorfor det?

Dette er krevende å kommunisere til den vanlige mannen på gata. Det står ingen steder at det er en gradvis åpenbaring av hvem Gud er i løpet av hele GT. Dette skjønner vi etter hvert. For det er først med Jesus vi får vite hvem Gud er, så langt vi har mulighet for å erfare. Teologer kan dette, vet dette. Og en bibelkjenner ser at Bibelen selv legger opp til dette, men det kreves en viss hjelp og erfaring for å få litt taket på det.

Jeg tror folk også blir veldig blindet av at Bibelen er Guds Ord. Altfor mange ikke-kristne tror Bibelen er en lovbok fra Gud der du kan ta hvilket som helst vers og si at dette er Guds vilje. Så enkelt er det faktisk ikke. Å lese i sammenheng, å la vanskelige bibelsteder tolkes i lys av enklere bibelsteder, etc. krever kunnskap. Det scores mange billige poenger på hvor håpløs Bibelen er av folk som knapt kan ha brukt særlig tid på å prøve å forstå dette. Du leser ikke noen vers i Moseloven og så tror du har skjønt Bibelen. Hvilken annen bok behandles slik?

At jeg med dette åpner opp for at det er en viss relativitet i mitt møte med Bibelen, er klart. Det betyr ikke nødvendigvis en degradering av Guds ord i møte med mine egne tanker. Det betyr heller ikke nødvendigvis en liberal tolkning.

Jeg kjenner kristne som mener at man må ta Bibelen som den er, ikke tolke den. Problemet med denne holdningen er at det finnes ingen lesing av Bibelen som ikke samtidig er tolkning. Vi må tolke for å kunne forstå.

Det betyr også at kristne alltid til alle steder må ha en levende diskusjon om hvilken bibeltolkning som er den beste og rimeligste. Pinsevenner og lutheranere har landet på forskjellig tolkning av dåp, for å ta et opplagt eksempel. Adventistenes bokstavtolkning av skapelsesberetningene ligger et langt stykke fra lutherske statskirkepresters tolkning i Norge, for å ta et annet.

Det er en krevende bok, denne Bibelen. Så krevende at de aller fleste, kanskje alle, må ha til dels mye hjelp for å forstå. Det er også derfor utlegging av teksten er så viktig.

Jeg drømmer om at bibelkunnskapen igjen skal øke blant folk flest. Og den bør nok økes kraftig blant kristne. Jeg håper kirker rundt omkring starter med bibelundervisning for menighetene sine. Gjerne lavterskeltilbud. En ny Bibel er en fin anledning.

søndag 16. oktober 2011

Stå til ansvar, du kristne sjel, for hva andre har gjort!

Dagens lille tankevekker fra meg er en av mine kjepphester, og den handler om ansvar og historie.

Ikke sjelden i debatter blir kristne stilt til ansvar for hva andre kristne før dem har gjort. Det er nærmest som om den kristne, bare ved å kalle seg kristen, har medansvar for tidligere tiders grusomheter. Jeg, som kristen, må svare for heksebrenningene, for å ta et eksempel. Enda jeg ikke, og jeg overdriver ikke, har tatt livet av en eneste heks. (Og kirken har tatt livet av langt færre enn ryktene sier!)

Særlig interessant er det dersom motdebattanten regner seg selv som en slektning av, eller til og med medansvarlig for, alle de positive tingene som har skjedd i historien, alle opprørene mot kirkens tyranni og herskermakt. "Jeg er i slekt med alle gode krefter som har kjempet mot kirken gjennom historien".

Et slikt utgangspunkt er vel ikke det beste for en konstruktiv tilnærming. Selvfølgelig vil den kristne ta avstand fra det som har blitt begått i kristendommens navn som ikke er av det gode. Hva annet kan man gjøre?

Skal en fysiker, en kjemiker eller ingeniør ta ansvar for hva kolleger før dem har gjort? Atombomben? Gasskamrene? Våpen? En påstand til en vitenskapsmann om at "du er medskyldig for Hiroshima", blir litt absurd i denne sammenheng.

Skal en politiker i dag stilles til ansvar for misbruk av politikk og makt har ført til tidligere? Neppe.

Men en kristen kan gjerne høre: Se hva kirken har gjort opp gjennom, det du står for er ikke bra.

Et poeng må i denne sammenheng komme tydelig fram: Som kristen bekjenner jeg meg ikke til alt hva kristne har gjort i Jesu navn opp gjennom, men til personen Jesus. Og det betyr at hele kirkehistorien kan dømmes ut fra om det som skjedde, var i overensstemmelse med Jesu lære eller ikke. Veldig ofte er det svært lett å se at overgrepene har lite eller ingenting med Jesus å gjøre i det hele tatt. Selv om det ble gjort i Jesu navn!

Det vi kan diskutere, og som jeg mener er helt på sin plass, er hvem jeg som kristen mener Jesus er, og hvordan jeg tolker hans lære. Så kan jeg dømmes på om jeg lever etter dette, om jeg lever som jeg lærer eller ikke.

Jeg er svak for ateister og andre som bruker Jesu ord mot kirken. Det betyr ikke at de nødvendigvis alltid har rett, men ofte har de gode poenger å komme med.

Et lite apropos til slutt. Det er så lett å dømme historiske hendelser ut fra nåtidens vestlige tanker om normalitet. Dette gjør nok at vi av og til glemmer at samtiden vi diskuterer så annerledes på både det ene og det andre. Det gjelder kvinnesyn, vold, krig, slaver, ære, etc. Kirken har alltid bygget på Jesus, men vil også til alle tider være barn av sin tid. Den burde vel mange ganger ha vært mindre barn av sin tid, og heller være en motvekt. (Eller hva sier dagens politikere som mener kirken på død og liv skal mene det samme som majoriteten av folket?) Likevel, å kreve at kirken for fem hundre år siden skulle stå for det som er ok i dag, blir å kreve for mye av mennesker av kjøtt og blod.

Bibelens lære inneholder ingen tanke om at kirken og kirkens folk noen ganger klarer å etterleve Jesus helt perfekt. Den vil aldri nå opp til den standarden. Heller ikke i dag. Derfor vil det alltid være lett å finne feilene.

Den enkelte kristne som blir stilt til ansvar for historien, har derfor lite annet å gjøre enn å peke på Jesus. Så får Jesus ta støyten om budskapet holder eller ikke.

lørdag 15. oktober 2011

- Jeg tror på Vitenskapen

Ingen lang bloggpost denne gangen. Jeg ønsker bare å sette fokus på en liten, men ikke ubetydelig sak.

 Jeg kjenner ingen som ikke tror på vitenskap. Men jeg er skeptisk til alle som sier at de ikke tror på Gud, men på Vitenskapen, gjerne i bestemt form og stor bokstav.

 For den finnes ikke.
  • Er kaffe godt eller dårlig for kroppen? Hva sier vitenskapen?
  • Hvilket kosthold er det beste? Hva sier vitenskapen?
  • Er miljøproblemene i verden menneskeskapt eller bare en del av en naturlig syklus? Hva sier vitenskapen?

  • Er vi til på grunn av en tilfeldighet, eller på grunn av en nødvendighet? Hva sier vitenskapen?
  • Er det en vilje bak alt, eller er det helt tomt? Hva sier vitenskapen?
Dette var små og store spørsmål. Men det illustrerer et viktig poeng, nemlig at vitenskapen gir forskjellige svar. Og ikke sjelden er det mange motstridende undersøkelser.

 Og hva må vi gjøre? Jo, vi må velge hva vi tror på, hvilke vitenskapelige undersøkelser har vi tillit til. Vi tror. Alle tror.

 Det er det vi tror som former våre liv, og vårt livssyn.

Inspirasjonen fra Emmaus

Vi er nettopp kommet hjem fra en liten tur til Milano. Byen forbindes nok av folk flest med moter og klær, men den er også et viktig sentrum i kunst - og kirkehistorien. Biskop Ambrosius og Augustin ruver i tidlig kirkehistorie. At vi kan se liket til Ambrosius, er både litt rart og samtidig spennende. Nattverden til Leonardo da Vinci er en annen stor opplevelse. Verdig og flott.

En tredje topp-opplevelse for meg var å se et maleri jeg lenge har blitt fascinert av på bilder, Kveldsmat ved Emmaus av Caravaggio fra 1605-06 som henger i Brera-galleriet i Milano. Caravaggios bilder er helt fantastiske, og må ses i virkeligheten. Brerasamlingen er et stykke imperialisme av Napoleon, men i dag kan vi vel bare glede oss over at denne store samlingen av kunstverk er tilgjengelig for oss.

Emmausfortellingen finner vi i Luk 24, 13 - 35. Det er noe ved denne fortellingen som gjør den til en svært viktig fortelling for mange kristne. Men hva er det?

Først litt om bildet.

Caravaggio var en bråkmaker, havnet ofte i trøbbel, og til slutt gikk det så langt at han drepte en mann. Da han lager dette bildet, er det nettopp det som har skjedd og han er på rømmen. Hva det gjør med bildet, vet jeg ikke, men det er interessant at det ikke er malt under spesielt harmoniske omgivelser.

På bildet ser vi Jesus etter oppstandelsen. At det er Jesus som er der sammen med de to disiplene, har de disiplene ikke skjønt før nå, enda de har gått 11 km sammen med denne mannen. De to slitne vertshusarbeiderne vet nok lite hva som foregår hos dem denne kvelden.

Caravaggio er kjent for realisme og psykologisk innsikt i bildene sine. Og dette er et bilde man kan se lenge på og tolke ansikts- og kroppsuttrykkene til personene på bildet. Spennende.

Tilbake til fortellingen.

Som sagt, denne fortellingen er svært viktig for mange kristne. Dette gjelder for meg også. Den har noe av det samme som fortellingen om Den bortkomne sønnen. Den blir en grunnfortelling som sier noe grunnleggende om mitt liv.

Det er særlig to faktorer som gjør den viktig. Det første er det jeg kan kjenne meg igjen i, det andre er den rører ved en dybde jeg kan forstå er god, men som jeg aner er dypere enn jeg kan fatte. Den er med andre ord litt mystisk. Den kan ikke så lett summeres opp i et enkelt svar med to streker under det riktige svaret. Og da blir du heller ikke så fort ferdig med den.

Her er noen tanker om hva som gir mening:
  • Gjenkjennelse: Disiplene var bedrøvet fordi det de trodde på så ut til å ha mislyktes. De hadde håpet på noe, men var nå skuffet. Jeg også - kanskje ofte.
  • Gjenkjennelse: Disiplene hadde Jesus ved sin side, men kjente han ikke igjen. Jeg også.
  • Dybde: Jesus er der selv om vi ikke ser han.
  • Gjenkjennelse: Disiplene hadde ikke skjønt skriftene. Ikke jeg heller, jeg trenger mye hjelp til akkurat det.
  • Dybde: Jesus utla skriftene (GT) for dem så de skulle skjønne hva som hadde skjedd. Altså, vi må lete i GT for å skjønne hva som skjedde med Jesus.
  • Gjenkjennelse og dybde: Når de først kjente han igjen, så de at han var der hele tiden. (Her finner vi en parallell i den populære fortellingen om Fotsporene i sanden, som forøvrig ikke står i Bibelen)
  • Dybde: Jesus vil gå videre, mao ikke trenge seg på.
  • Gjenkjennelse: En fremmed vi har blitt kjent med bes inn til måltid.
  • Dybde: Den som ber en fremmed inn i huset, får besøk av Jesus. J.fr. Det du har gjort mot en av mine minste, har du gjort mot meg.
  • Dybde: Måltidet = Nattverden. Er nattverden vårt Emmaus-måltid?
  • Gjenkjennelse: Disiplene fikk inderlig lyst til å fortelle videre det de hadde opplevd.
  • Dybde: Et møte med Jesus skaper noe nytt inni oss som vi ikke kan holde for oss selv.
Dette og mye annet kan en tenke på og meditere over enten man sitter med teksten foran seg eller Caravaggios' bilde. En meditasjon kan være å leve seg inn i en og en person i fortellingen og prøve å oppleve det den opplevde.

fredag 14. oktober 2011

Bokanbefaling: Gunning for God

Det begynner etter hvert å bli mange bøker som tilbakeviser påstander fra De nye ateistene, Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Sam Harris og Daniel Dennett. Når John Lennox nå gir ut enda en bok, er det likevel interessant.

Matematikeren John Lennox er ingen hvem-som-helst, men en betydelig kapasitet innen både vitenskapsfilosofi og teologi. Få kristne apologeter og tenkere har møtt de nye ateistene oftere til debatt enn han.

Jeg skulle ønske Dawkins var ut, at han bare var et blaff på linje med Dan Brown. Ting tyder på at dette ikke er tilfelle. Han og hans venner har satt spor hos svært mange ateister, særlig i måten man debatterer på, og måten man behandler religion og religiøse på.

Derfor fortjener de å bli gått skikkelig etter i sømmene, både av filosofer, historikere, vitenskapsmenn og teologer.

John Lennox' nyeste bok, Gunning for God, Why the new atheists are missing the target/A critique of the new atheism, har allerede oppnådd et godt rykte. Jeg vil gjerne være med på å bidra til at ryktet sprer seg.

Selvfølgelig er ikke alle argumentene fra alle bøkene til Dawkins og co behandlet i denne boken, men et godt bidrag er det. Boka fortjener å bli lest, reflektert over, og gjerne debattert.http://www.capris.no/product.aspx?isbn=0745953220

lørdag 8. oktober 2011

Kristne er bare SÅÅ dumme, og egentlig litt onde.

Når VG linker til en av bloggpostene mine, blir jeg litt stolt og glad. Når jeg leser kommentarene som kommer, blir jeg lettere bekymret og frustrert.

Det kan virke som om mange er overbevist om at kristne, eller religiøse, mennesker rett og slett er ganske dumme. Dette er faktisk så opplagt at man knapt trenger å argumentere for det, det holder med påstanden, eventuelt ett eneste slående argument.

Jeg kan i utgangspunktet være med et stykke på vei. Ja, det finnes dumme kristne. Og en del av disse skriver på nettet.

Men la meg være frekk nok til å påstå en ting til: Andelen dumme mennesker ser ut til å ikke være forbeholdt religiøse alene. Jeg skal gå enda lenger, i kommentarfeltene i mange debatter om religiøse spørsmål, er andelen dumme ateister kjempehøy. Skremmende høy.

Jeg forter meg å presisere: Man er ikke dum fordi man er ateist. Ateist = Dum, er ikke sant. Like lite som Kristen = Dum er sant. Er ikke dette nokså innlysende? Bortsett fra i nettdebatt, tydeligvis. Jeg kjenner intelligente og oppegående ateister jeg har stor respekt for og som viser meg som kristen respekt. Så dette handler ikke om ateister kontra kristne. Det handler om nettdiskusjonens vesen og moral.

Et dårlig tegn på en kommentar, er når kommentaren ikke handler om hovedinnlegget i det hele tatt. Men spyr eder og galle over kristne og religiøse. Hva med å holde seg til saken? Hva med god takt og tone? Er det noe som ikke er så viktig hvis man kan få uttrykkt sin vrede over religion? Jeg mener selvfølgelig også at noen kristne går i grøften når de bruker kommentarfeltet til å ville frelse andre, uten at det har noe som helst med hovedinnlegget å gjøre.

Det er noe interessant som slår meg i debatter: Mange har skjønt svært lite av det de skriver om. Jeg mener, hvis jeg skal påstå noe om hva en ateist mener, er det min plikt å lytte til hva ateisten faktisk mener. Det er også en plikt å sette seg grundig inn i hans verden, nemlig ved å lese bøker skrevet av ateister. Jeg bruker mye tid på akkurat det.

Mange av "ateistene" som kommenterer kristne og kristendom, kan umulig ha brukt mye tid på å sette seg inn i hva kristendom er. Noen har kanskje lest en bok av Dan Brown, eller Bart Ehrman, eller Richard Dawkins, for å ta noen aktuelle, og tenker at da har de skjønt det. Min respons er at det blir for tynt. En eller to bøker med kristendomskritikk er for lite. Alle disse kritikerne har fått pepper og intelligent motstand i massevis. Dette bør man faktisk kjenne til, i hvert fall hovedargumentene.

Noen argumenterer for at de har skjønt hva kristendom er fordi de har gått litt i kristne miljøer eller gått på kristen skole. Beklager, man trenger ikke å bli særlig klok av det heller. Grunnen til at jeg sier dette, er fordi jeg stadig blir forundret over hvor lite mange kristne har skjønt av elementær teologi. Det er for lite skikkelig undervisning i kristne miljøer. Mange kristne har ingen erfaring med apologetikk, bibelkritikk eller filosofi. Jeg beklager dette. Hadde jeg vært erkebiskop og konge og statsminister, alt på en gang, hadde undervisning i dette vært en del av hver eneste kirke.

Vi som er kristne har en jobb å gjøre. Vi må rett og slett på en eller annen måte bli flinkere til å undervise, ikke bare forkynne, folk flest om det vi tror, og det vi ikke tror. Jeg vet ikke om jeg er optimist eller pessimist når det gjelder dette, mest det første, men når kommentarfeltet på bloggen min avslører at de ikke en gang forstår mitt enkle innlegg, kan man jo bli motløs. Jeg skal stå på likevel.

Hva skal til for å få en "dum ateist" til å lytte? Hva skal til for å få han til å bruke tid på å sette seg inn i kristen tro? Han kan i hvert fall begynne med å ta et oppgjør med sine egne fordommer. Legg fordommene dine til side, dropp tanken om at kristne i utgangspunktet er både "dumme og litt onde", dropp et syn på dette som kun er svart-hvitt, da har du i hvert fall en mulighet til å få til en mer konstruktiv dialog.

Forrige bloggpost handlet om den historiske Jesus. Les gjennom de langt over hundre innleggene som kom, og tell hvor mange av dem som handlet om akkurat det. Snodig.

onsdag 5. oktober 2011

Jesus-allergi

Forskere har laget en typisk mann fra Jesu tid.
Kanskje han så slik ut?
Jeg har ingen problemer med å se at Jesus er en provoserende fyr som kan skape diverse allergiske reaksjoner hos noen. De som  hevder at Jesus var en kjedelig mann, kan umulig ha lest om den samme Jesus som jeg har i min Bibel.
  • Jesus var usedvanlig radikal i sin livsførsel og i sitt krav til livsførsel
  • Jesus var usedvanlig intelligent i samtaler og diskusjoner
  • Jesus var usedvanlig omsorgsfull og omtenksom mot mennesker av høy og lav status
  • Jesus var usedvanlig streng mot fariseere og andre han mente hyklet
  • Jesus hadde et usedvanlig budskap, både om seg selv og om det som skulle skje
  • Jesus fikk en usedvanlig status blant mennesker i sin samtid og ettertid
Det er lov å være uenig i dette, selvfølgelig er det det. Det er også lov å mene mye om hvem Jesus var og hva han gjorde. Det er lov å bli skikkelig provosert over hva han stod for. Det er til og med lov å tro at Jesus var den han sa han var.

Med andre ord. Det er mange måter å reagere på personen Jesus på.

Noe jeg derimot har store problemer med å skjønne, er denne allergien mot at Jesus har eksistert, som vi møter av og til. Jeg forstår den bare ikke.

Hvorfor i all verden opplever folk det som et problem at Jesus har levd? Er det fordi kristendommen blir for "farlig" hvis grunnfortellingen faktisk stemmer? I stedet for en faktisk Jesus, begynner man å snakke om en konspirasjon, at kirken har lurt alle trill rundt og forfalsket alle kilder.

Jesus, slik NT forteller om, passer inn i samtiden. Han kommer ikke som en alien. Han svevde ikke rundt som en Gud og hadde selvfølgelig ikke glorie. Han var fryktelig menneskelig, rett og slett fordi han var menneske. Det er mulig at mange kristne har skapt forvirrende forestillinger om hvordan Jesus var, men det er lite som tyder på at vi ikke snakker om skikkelig kjøtt og blod her. Akkurat det bør ikke være veldig problematisk, rent historisk, tenker jeg.

Jesus var jøde, tenkte som en jøde og handlet som en jøde. Alt ved Jesus er faktisk jødisk. Les gjerne mer om dette i den fabelaktige boken til N.T.Wright, The Challenge of Jesus, som jeg har anbefalt her. Heller ikke dette er veldig problematisk.

På Jesu tid var det mange som påstod at de var Messias. Det er ingenting grensesprengende i dette. Jesus var slik sett en av mange.

Men, og her kommer det, Jesus brøt med en del forestillinger om Messias som fantes i hans samtid. Han utvidet og nytolket GTs profetier. Og han hadde et kall til å handle på vegne av Gud på en måte vi kun kan forstå ved å forstå GT og hans samtid. Og selv da er det noe som sprenger rammene for hva vi kan forvente.

Mirakler fulgte hans gjerninger. Men merk at det var flere, kanskje mange, som gjorde mirakler. Tro det eller ikke. Samtiden trodde det.

I Jesu samtid slet alle som fulgte han, med å forstå hvem han var. Gang på gang ser vi at de ikke skjønner hva han sier og hva han mener. Bare en sånn liten detalj, for å ta et eksempel, er interessant når vi skal sjekke troverdigheten i historien. Det er så lite eventyr over dette.

Forresten, de som påstår at fortellingene om Jesus er eventyr, bør snarest oppsøke en eventyrforteller og be henne om unnskyldning. Jesusfortellingene og eventyrfortellingene likner ikke en gang. Det er skrevet mange lærde artikler om dette også.

Så var det en ting til da, og den er ikke liten den heller. Disse som ikke forstod hvem Jesus var, forstod etter hvert mer, og de ble til slutt så overbevist at de var villige til å lide og dø for sin tro. At kristne har eksistert siden Jesu tid, er det liten tvil om. At Paulus skriver sine brev om Jesus og det som hadde skjedd, mens mange av de som opplevde det fortsatt levde, er det heller ikke liten tvil om. Eventyr? Dikte opp en som aldri har eksistert og gå i døden for det? Påstanden skaper mange problemer.Og jeg har bare nevnt noen, merk det.

Nei, vet dere hva. Som jeg allerede har vært inne på, de tror på en konpirasjonsteori disse som fornekter at Jesus har levd. Gjør de ikke?

søndag 2. oktober 2011

Bokanbefaling: Israel av Karin Abraham

Det er så mange nordmenn som mener så mye om Israel og Palestina-konflikten. Sterke meninger. Altfor sterke fordi de baserer seg på en svart-hvit-tenkning. Jeg forstår ikke det. Finnes det noe mer komplisert enn Midt-Østen-konflikten?

Norske Karin Abraham har nettopp gitt ut en bok om Israel jeg bare må anbefale. Den er ikke stor, men belyser med all tydelighet hvor komplisert saksfeltet er. Boken heter "Israel. Da fredsbevegelsen forsvant". Boken er lett fortalt gjennom møter og intervjuer med ulike personer, lett fortalt, og supplerer med gode faktabokser i margen. Rett og slett en god innføringsbok i det kompliserte, uoversiktlige og uløselige (?). En slik type bok burde vært obligatorisk lesing for alle nordmenn som tenker svart-hvitt til fordel for den ene eller andre siden.

På nittitallet var fredsbevegelsen stor i Israel. Den telte flere hundre tusen. I dag kan den synes å være helt fraværende. Har de sluttet å tro på fred? Finnes det ingen annen løsning enn krig i dette området?

Mange utenfor området tenker kanskje at en tostatsløsning løser alle problemer, men denne boken får tydelig fram, det er ikke som en fred mellom Norge og Danmark dette. Gamle konflikter, enorm internasjonal oppmerksomhet, symboler, sikkerhet, etc. gjør dette til noe som ikke likner noe annet i hele verden.

Dette er rett og slett en bok til å bli litt klokere av. Og med klok mener jeg mindre skråsikker. http://frekkforlag.no/http://frekkforlag.no/

fredag 30. september 2011

Meningen med Johannes Døperen, eller noe sånt

Jeg har nettopp lagt bak meg en relativt hektisk arbeidsperiode, så tiden har vært fyllt med helt andre ting enn blogging. Moro var det likevel å bli anbefalt på vg.no. Det førte til rundt 6500 lesere på et døgn.
El Greco
I det siste har jeg gått rundt og tenkt litt på Johannes Døperen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har fått så mye åndelig utbytte av denne fyren før. Han blir liksom en overgangsfigur som ikke har noen selvstendig mening.

For en som ikke er kristen, er kanskje problemstillingen jeg reiser litt fjern. Men bakteppet er slik: De fleste kristne leser Bibelen for å få åndelig påfyll, på en eller annen måte. Man leser bibelversene og håper på å få noe for livet her og nå, noe som taler til hjertet, noe å leve på, noe oppbyggelig.

Det er med et slikt bakteppe jeg sier at Johannes Døperen ikke har gitt meg så mye. Han er en litt trist og gravalvorlig type, har jeg tenkt. Og tenker det kanskje fortsatt.

Johannes hadde et kall til å forkynne omvendelse fra syndene, dåp og tilgivelse. Den forestående dommen var nær. Han holdt til ute i ørkenen, var kledd i en kamelhårskappe, spiste gresshopper og villhonning. Ikke mye lystelig.

Men så kommer plutselig den lille "Bukkene Bruse"-setningen inn: "Etter meg kommer han som er sterkere enn meg". Fram trer en mann med et kall til å peke på en annen. Jeg hørte akkurat et bra bilde på dette, han er som hjelperytteren i et sykkelløp. Han blir stående igjen med lite ære, men gjør en helt nødvendig del av arbeidet.

At han forkynner anger og tilgivelse gjennom dåpen, bryter med samtidens teologi hvor tilgivelse og offer var det sentrale knyttet til Templet i Jerusalem. Det kan godt være også at Johannes-dåpen ikke var kun for jøder, men for alle som ville. I alt dette er han en overgangsfigur mellom Templet og Jesus.

I det Jesus har entret scenen, trer Johannes tilbake. Nå er det Jesus som gjelder. Johannes selv ender vel nesten så mye i bakgrunnen som det går, nemlig i fengslet. Til og med flere av disiplene hans blir Jesu disipler.

Hva slags liv var dette? Noen kristne forsøker av og til å si at dersom du tror og lever helt etter Guds vilje, vil han lønne deg med rikdom og velstand. Javel? Det er ikke mye som tyder på det i møte med Johannes, og det blir vanskelig å finne noen feil med han ut fra det vi leser.

Kanskje Johannes trodde Jesus ville legge enda mer vekt på anger og bot enn han gjorde, eller at Jesus ville vært litt annerledes enn han var. I hvert fall kommer han i tvil om hvem Jesus egentlig var, og sender sine disipler for å spørre Jesus rett ut om han var den Johannes hadde profetert om. Jesus var det.

Døperens liv ender med hodet på et fat hos Herodes. En grotesk historie som likevel forteller noe om at Johannes nok har vært en modig mann som til og med har talt kongen midt i mot.

Hva slags åndelig utbytte eller oppbyggelig sitter vi så igjen med? Jeg vet ikke, men det er noe fascinerende ærlig og redelig over Johannes. Og ikke minst uselvisk. At hans asketiske liv er ganske langt fra et moderne livsideal, er vel hevet over tvil. Å leve sitt liv for å forberede at en større person skal komme, er vel heller ikke helt moderne. Det ligger noe her et sted som gir meg stor respekt for mannen. Noe å strekke seg etter, fordi det handler om sannhet og ydmykhet, kanskje.

lørdag 17. september 2011

Hvorfor ikke bare lytte litt til de døde?

Lisa Williams er i Norge. Showene hennes er utsolgt, og hun slipper til i beste sendetid på  Senkveld, uten å bli møtt av kritiske spørsmål. Hun har karisma til tusen og virker som en hyggelig dame. Så hvorfor kan vi ikke bare la henne være i fred?

Likevel er hele mitt skeptiske apparat i beredskap når jeg ser henne i aksjon. Ja, her er jeg en skikkelig festbrems på Williams' fest.

Hun uttalte på Senkveld i går at kanskje grunnen til at hun ble ekstra godt mottatt i Norge, er fordi kristendommen står så svakt her. Det er slett ingen dårlig analyse.

Det Lisa Williams gjør, nemlig å kontakte de døde og formidle budskap fra dem, har veldig lite med kristendom å gjøre. I den jødisk-kristne tradisjonen ble det tvert i mot advart mot nettopp dette.
Når du kommer til det landet Herren din Gud gir deg, skal du ikke ta etter disse folks motbydelige skikker. Det skal ikke finnes hos deg noen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden. Heller ikke noen som gir seg av med spådomskunster, eller som spår av skyene eller tyder varsler eller er en trollmann. Heller ikke noen heksemester, ingen som spør en dødningemaner, ingen spåmann, ingen som gjør spørsmål til de døde. For hver den som gjør slikt, er en styggedom for Herren. 5 Mos 18
Altså, at Lise Williams står i en slags folkereligiøs tradisjon, er vel klart, men hun står om ikke enda mer plantet i en spiritistisk og teosofisk tradisjon fra slutten av 1800-tallet. At den nyreligiøse tradisjonen Williams er en del av, har et anstrengt forhold til kristendommen, betyr ikke automatisk at den er feil. Det kan jo like godt være kristendommen som har feil. Eller for å ta en moderne variant, kan vi ikke bare ta det beste fra begge tradisjonene? Mikse litt. Jeg er, for å si det som det er, skeptisk.

Jeg har flere tilnærminger til dette. For det første, hvorfor i all verden advarer Bibelen mot å være opptatt av spådomkunster og kontakt med de døde? Bibelen sier vel ikke svart på hvitt at det ikke er mulig å gjøre dette, men at det er feil. Kan det være at den advarer oss mot å bruke tid og krefter på noe som ikke er bra for oss? Kan det være at dette fort utvikler seg til en ny religion for oss, en religion der Gud selv, skaperen og kjærligheten, ikke er i sentrum? Kan vi bli hengende ved de døde på en slik måte at dette får makt over oss, trekker oss vekk fra det livet vi skal leve, trekke oss vekk fra at nå skal livet fortsette?

I følge kristen tro opphører for eksempel ekteskapsforpliktelsen ved døden. Da er den gjenlevende fri til å fortsette sitt liv uten bindinger. Dette er viktig, og forteller at det går en grense mellom døde og levende som vi ikke må utviske. Hvis man har en sterk forestilling om at den døde fortsetter å leve, som en usynlig overvåker, som en som må spørres til råds, som en som fortsatt har følelser vi må ta hensyn til, er det ikke frihet. Mange gjenlevende kan rett og slett være bundet for resten av sine liv på en svært usunn måte. I følge kristen tro er det altså ikke noe grunnlag for en slik binding.

Lisa Williams formidler kjærlighet fra de døde. Det er vel nesten utelukkende det hun formidler, tror jeg, så det er lett å se at folk blir begeistret, men likevel, det er ikke blant de døde man skal søke kjærligheten. Er ikke budskapet ofte slik: "Din bestefar sier han fortsatt er glad i deg, han ser at du prøver ditt beste, og han vil si at det er godt nok. Etc." Dette er med andre ord en type sjelesorg og trøst, ganske generelt, og jeg tror det har lite med den døde å gjøre, men at det gjør veldig godt for den levende å høre dette.

Og jeg har flere spørsmål: Hvorfor snakker de døde så generelt? Hvorfor kommer det ikke budskap med navn, dato og eksakter? Hun kunne sagt: "Jeg har et budskap til NN fra bestefar NN som ble født ... og som vil si deg at han har gjemt et brev til deg som ligger ... " Hvorfor snakker ikke de døde 100% konkret? Hvis man tar bort hennes cold-reading-teknikk, hvorfor er det da så lite som står igjen?

Forestillingen som ligger bak hennes show er at de døde fortsatt lever. De døde vil ha kontakt med de levende, men det er bare noen få mennesker som har utviklet evnen til å være medium. Et medium har satt seg selv i en presterolle, som mellommann mellom en fysisk og en åndelig verden. Hvis de døde faktisk lever, noe jeg som kristen slett ikke er sikker på at de gjør, hvorfor trenger de mediumer for å snakke? Hele denne retningen er ekstremt skeptiske til prester og kirke, men innsetter seg selv som profesjonelle tolkere omtrent på samme måte.

Jeg liker ikke kristne mirakelkonferanser. Jeg har aldri likt det. Det er å lage show av noe som ikke skal ha hovedfokus, og det ligger langt unna Jesu holdning til hva som var viktig. Lisa Williams' show blir samme greia. Dette er underholdning, big business, penger i kassen, ikledd gode følelser og sjelesorg.

Er det ikke mer mellom himmel og jord enn vi vet? Jo, selvsagt er det det. Men det betyr ikke at alt folk forteller at de opplever, er sant. UFO-troende tror helt sikkert at de har møtt utenomjordiske vesener, men jeg er ikke utgangspunktet forpliktet til å tro enhver historie jeg hører. En skeptisk holdning er både sunt og riktig. Hvis ikke blir du lurt før du vet ordet av det. Jeg er ikke Human-Etiker, men jeg går gjerne sammen med organisasjonens kampanje mot lureri. Kampanjen heter "Ingen liker å bli lurt", og er etter mitt syn en sunn skeptisk kampanje.

Bibelen mener at ånder og åndelige opplevelser skal gjennomgå en test, og den testen er om de bekjenner Jesus Kristus som Herre og Frelser. Det er ikke de døde vi trenger tilgivelse fra, det er av Gud selv. Det er ikke de døde som skal gi oss kjærlighet, det er kjærligheten selv, Gud. Jeg tror mennesker kan elske og tilgi bare i levende tilstand.

Min far er død. Jeg tror på de dødes oppstandelse, en gang. Men akkurat nå tror jeg ikke at han lever noe annet sted enn som et minne i mitt hode. Jeg tror ikke han overvåker meg. Men jeg kan tenke at hvis han hadde levd, ville han blitt glad for det og det, og kanskje litt lei seg for det og det. Men det er noe helt annet.

fredag 16. september 2011

Spennende Jesus-tolkning av Wright

Jeg liker teologen og biskopen NT Wright. Og jeg liker historikeren NT Wright. Han skriver veldig gode bøker, og ikke sjelden med nytolkninger av teologien og historien. Teologisk står han nok nærmere det konservative landskapet enn det liberale, men er samtidig litt vanskelig å plassere i forhold til båsene liberal-konservativ. Det liker jeg også godt. Jeg har bestemt meg for at jeg sakte men sikkert skal lese mange av bøkene hans.

Nå har jeg lest den over ti år gamle boken "The Challenge of Jesus". For en spennende bok dette er. Wrights historiske tolkninger tar tekstene og samtiden på alvor, i motsetning til en del liberale tolkninger jeg har lest som hopper alt for lett over dette. Og hvis han har rett, må vi tenke ganske annerledes om hva Jesus egentlig holdt på med enn vi har for vane å gjøre.

Uansett hvem vi måtte mene Jesus var, er det litt av et puslespill som skal gå opp. Det er ingen enkel oppgave. Mange kristne ser nok for seg en Jesus med en sterk gudsbevissthet, så sterk at han er mer Gud enn menneske mange ganger. Wright tegner et helt annet bilde av Jesus. Her er det mer snakk om en person med et sterkt kall som gradvis blir mer og mer klar over hvilken oppgave han har og hvem han er. Utfordrende? Ja, men slettes ikke usannsynlig.

Utgangspunktet er selvfølgelig at vi må forstå hans samtid og det jødiske miljøet så godt som overhodet mulig. Jesus var ingen kristen. Han var jøde som levde i sin jødiske kontekst.

Israel trodde at de var utvalgt av Gud til å være hans redskap overfor hele verden. På Jesu tid var det også en utbredt holdning om at Israels historie nå nærmet seg klimaks, og at Guds rettferdighet og nåde snart ville bryte gjennom. Guds rike ville snart bryte gjennom, ikke i himmelen, men på jorden.

Det var på Jesu tid tre måter å forholde seg til denne forventningen på:
  1. Trekke seg tilbake og vente på hva Gud ville gjøre. (Qumran)
  2. Ordne deg som best du kunne og håp at Gud ville forstå det (Herodes)
  3. Kjempe mot romerne med vold og regn med at Gud vil gi deg seire for sitt rike (Selotene)
Jesus valgte ingen av disse veiene. I stedet handler og snakker han som om Israels klimaks og Guds rikes komme nå foregår i ham og med ham. At han selv er personifiseringen av hele Israel. Det er lett for mange kristne lesere å glemme at Jesu fokus er "hva er det å være Israel, Guds utvalgte folk"? Hans budskap gikk ut på at Israels fangenskap nå var over, et kall til å være et nytt folk, og en advarsel mot den kommende katastrofen og oppreisningen.
The key thing was that the inbreaking kingdom Jesus was announcing created a new world, a new context, and he was challenging his hearers to become the new people that this new context demanded, the citizens of this new world.

Den nye måten å være Israel på var nå å være lys og salt i verden og å vende det andre kinnet til. Dette var en "revolusjon" mot romerne og resten av verden ingen hadde sett maken til. Og i motsetning til den vanlige oppfatningen om at det var Israel som skulle gå fri fra dommen og de andre nasjonene dømmes, peker Jesus på at det er Israel som skal dømmes for ikke å ha vært "lys i verden", for å ha sviktet sitt kall. Det er i dette lyset Wright leser mye av det Jesus sa, og det er nok uvant lesning for mange kristne som ofte hopper over den historiske lesningen og leser Jesu ord kun som ord til oss i dag.

At Jesus så på seg selv som det nye Israel, kommer klart fram ved at han utfordrer selve symbolene for Israel. Han utfordrer synet på Sabbaten, på spiseforskriftene, på nasjonsforståelsen, og ikke minst Templet. Jesus opptrer som om han selv er Templet, men på en helt ny måte.
I am not arguing that Jesus was opposed to the Jewish symbols because he thought them bad, no God-given, or whatever. He believed that the time had come for God's Kingdom to dawn, and that with it a new agenda had emerged, diametrically opposed to the agenda which had taken over the symbols of national identity, and was hiding all manner of injustices behind them.
The God who had judged the Temple in the past would now do so once and for all.
Som kristne er vi vant til å tenke at Messiasforestillingen innebar noe guddommelig. At Messias var en guddommelig skikkelse. Dette er historisk feil, mener Wright. I Jesu samtid ble ikke Messias sett på noe annet enn en opprørsleder. Det var mange som hevdet at de var Messiaser på denne tiden. Og man var vant til at Messiaser ble drept. Det betydde alltid at bevegelsen rundt dem også gikk til grunne. Dette vet vi ikke skjedde med Jesu etterfølgere, noe som altså ikke kan forklares bare ved at de trodde han var Messias. Dessuten fantes det ikke en fiks ferdig Messiasforventning, det var snarere snakk om mange ulike.

Det er altså noe grensesprengende ved denne Jesus, på mange måter. Mange Messiaser var martyrer. Martyrer skrek som regel sin vrede og dom ut over sine drapsmenn. Jesus er en helt annen type. En som ikke proklamerer og raser, men som lider og finner seg i sin lidelse? Hvorfor?
Fighting the battle with the enemy's weapons meant that one had already lost it in principle, and would soon lose it, and lose it terribly, in practice. Jesus determined that it was his task and role, his vocation as Israel's representative, to lose the battle on Israel's behalf. This would be the means of Israel's becoming the light, not just of herself [...] but of the whole world.
Det viktigste i Jesu forståelse av seg selv er kallet hans. Han var drevet av en sterk kallstanke om at Templet hadde forspilt sin rolle, og at hans oppgave var å være det nye Templet. Som Templet hadde vært Guds inkarnasjon, slik var Jesus nå inkarnasjonen. Det var i Templet tilgivelsen ble gitt, nå kunne folk få den av Jesus. Han utfordret med andre ord den helligste symbolet i Israel og satte seg selv i dets sted.

Når Jesus entrer Jerusalem, handler han som om Gud selv kommer, som om Israels historie nå når sitt klimaks. Gud kommer tilbake til Zion. Han handler som Gud, men visste han at han selv var Gud?
Let me be clear, also, what I am not saying. I do not think Jesus 'knew he was God' in the same sense that one knows one is hungry og thirsty, tall or short. [...] It was more like the knowledge that I have that I am loved by those closest to me; like the knowledge that I have that sunrise over the sea i beatiful; ...
Wright fokuserer hele tiden på Jesu kall som nøkkelen til å forstå han.
Focus, instead, on a young Jewish prophet telling a story about YHWH returning to Zion as judge and redeemer, and then embodying it by riding into the city in tears, symbolizing the Temple's destruction and celebrating the final Exodus. I propose, as a matter of history, that Jesus of Nazareth was conscious of a vocation: a vocation, given him by the one he knew as 'father', to enact in himself what, in Israel's scriptures, God had promised to accomplish all by himself.
Jeg opplever dette spennende, og veldig sannsynlig. I boken tar Wright for seg den ene liknelsen etter den andre som får veldig ny tolkning i lys av dette.

fredag 2. september 2011

Den norske akademikerkirken for middelklassen

Det nærmer seg kirkevalg i Den norske Kirke. Spennende.

Jeg har etter hvert pådratt meg en del år i diverse menigheter. Det er min erfaring at vår norske folkekirkes aktive menighetskjerner består av en sterk overvekt av akademikere, lærere, sykepleiere, leger, etc. og langt færre næringslivsfolk og folk fra lavtlønnsyrkene. Jeg har ikke belegg for dette, men mener å se dette nesten overalt i statskirkemenighetene våre.

Dette er i tilfelle nok ikke bare typisk for vår kirke. Jeg har også lest en amerikansk undersøkelse som konkluderte med det samme i kirker der borte. De fattige og de rike går ikke i kirken. Middelklassen går i kirken.

Jeg har også sjekket litt på noen tilfeldige menighetsrådslister, og det er ikke vanskelig å få øye på at mange lærere og andre akademikere dominerer på flere av listene. Kanskje er det ønskelig? Eller blir det bare sånn?

Noen ganger blir jeg sittende i kirkebenken og tenke på denne problemstillingen. Ville ikke menighetene vært rikere hvis de favnet litt bredere. Når så mange i menighetskjernene er høyt utdannet, øker vel det terskelen inn i menigheten på en måte som verken er tilsiktet eller heldig. Men hva kan vi gjøre med det?

tirsdag 30. august 2011

En studie i kaotisk debatt

Jeg har flere ganger uttalt meg kritisk til Verdidebatt.no. I utgangspunktet liker jeg nettstedet, litt, men jeg syns det ødelegges av kverulanter og debattkåte folk uten en ydmyk nok holdning til sine motdebattanter. Debattene tar helt av uten å bli særlig konstruktive.

Akkurat nå foregår det to debatter som kan være et studie verdt, til skrekk og advarsel. Den ene er om Tro og vitenskap, den andre er om Homofili. Med andre ord klassiske høytemperaturdebatter uten takt og tone.

søndag 21. august 2011

Steen Jensen og kirken

Ingebrigt Steen Jensen har vært fast skribent i Vårt Land i 16 år. Det er ikke sjelden han har kommet med små spark til kirken. Han er flink til å formulere seg og ekstremt god på å spissformulere seg. Det er en egenskap som både provoserer og gleder.

I lørdagens utgave av Vårt Land skriver han nok en gang i sin faste spalte at han er skuffet over kirken. På det teoretiske plan har han blitt mer positiv til religion og kirke, men altså ikke i sine møter med kirken.
De gangene jeg møter kirken i praksis, får jeg nesten alltid problemer med å opprettholde entusiasmen.
For mange av oss som bare går til kirke ved spesielle anledninger, er møtet ofte en skuffelse. Det mangler noe; en nærhet, en inderlighet, en direkthet. Jeg berøres ikke slik jeg burde.
Steen Jensen er ingen hvem som helst når det gjelder kommunikasjon. Han suveren på dette området. Han har det som jobb, og er selv begavet. Det kan være at han dermed legger lista litt høyere enn folk flest.

Det er kunst å kunne snakke så mennesker lytter, og vanskelig å formulere seg så vi forstår og tar til oss. Det krever innsikt i mottakerne, forståelse for situasjonen, inderlighet, timing og "fingerspitzgefühl". Lærer prester dette på universitetet eller fakultetet hvor de blir prester? Øver de med hverandre? Lytter de til mennesker som kan formidle? Kennedy, Obama, Churchill, Mandela. I det minste til Martin Luther King, som selv var prest? Det høres ikke sånn ut. Beklager.


I denne artikkelen nevner han to eksempler. Den ene kan jeg ikke uttale meg om, men gudstjenesten som ble holdt i Domkirken to dager etter attentatene, så jeg på. Og jeg er enig med Steen Jensen. Preses holdt der en tale jeg ikke ble truffet av i det hele tatt. Jeg ble frustrert over den. Den manglet absolutt noe.

Jeg vet at mange prester ikke har prekenen som sin favorittoppgave i prestegjerningen. Å være prest er en svært omfattende oppgave. Jeg skulle ønske at alle prester var supergode talere, men jeg vet at dit kommer vi faktisk aldri. Det er likevel ingen grunn til at vi dermed skal avfeie Steen Jensens ønske om å bli truffet av prekenen. Prester har mer å lære. Mer å hente. Kanskje de til og med bør hente lærdom hos Stabæk-mannen?

I går refererte jeg til Gudmund Hernes sin tale til studenter. Kanskje vi skal anvende en setning fra han på kirken: Spørsmålet er ikke om du har inspirerende prester - men om du selv er en inspirerende lytter.

Steen Jensen, jeg er jo så enig med deg her, men kanskje du forventer litt for mye av presten og litt for lite av deg selv når du trer inn i kirken?

lørdag 20. august 2011

Beste argumentet vinner - et slags livssyn?

Fotballtrener Martin Andresen sa denne uken at han aldri skulle skifte filosofi. Nå skal jeg ikke overdrive betydningen av det han sa, men jeg ønsker likevel å bruke utsagnet som et utgangspunkt.

Vi er inne i en valgkamp. Partiene lover i det lange og det brede for å sikre seg stemmer. Slik må det kanskje være. Men de må da også regne med å bli konfrontert med hva de lovet og hva de stod for i valgkampen når de senere har fått makt. Vi reagerer alltid når de skifter standpunkt fra en valgkamp til politikken skal gjennomføres. Da har de lurt oss.

Men bortsett fra det tilfellet er det som regel en bra ting å skifte standpunkt innimellom. Jeg tror det er et bevis på at man er et levende og tenkende menneske. Martin Andresens påstand har noe umodent og barnslig over seg.

Jeg er derimot ikke like sikker på at omgivelsene våre syns det er like greit at vi skifter mening. Hvor lett er det vel ikke å få ord på seg for å følge vinden, å være ustødig? Naturlig nok vil det jo være meningsfeller som reagerer mest negativt. Svikter du oss?

Av en eller annen grunn kan det virke som om fotballfans er de mest vanskelige når det gjelder dette. Man skifter ikke mening om hvilket lag som er best, hvilket lag man ønsker å holde med. Merkelig egentlig.

Jeg mener det står respekt av politikere som skifter mening. Når det skjer på en ryddig måte, vel å merke, og ikke på måten skissert ovenfor. Det står også respekt av politikere som skifter parti.

Vi som holder på med kristen tro og apologetikk har nesten et slags livssyn som går ut på at vi skal mene det som er best begrunnet. Vi har på en måte overlatt oss til "det beste argumentet vinner". Det betyr i praksis at vi skifter standpunkt av og til. Ærlighet er en viktig verdi. Jeg kan ikke på noe tidspunkt se at ærlighet ikke skal være meget høyt ansett blant kristne.

Artisten Elvira Nikolaisen har vært tydelig på at hun har forlatt kristen tro. Hun kom fram til at hun måtte stå for noe annet. I den forbindelse har hun også nevnt at ærlighet var en verdi hun hadde lært seg i sin kristne familie og at foreldrene ville at hun skulle stå for det hun stod for selv. Og selv om hun ikke lenger stod for det de stod for, var hun i hvert fall ærlig mot seg selv.

Jeg tror at kristen tro er begrunnet med de beste argumentene. Det er mye innenfor troen jeg ikke er like sikker på hele tiden, men også der søker jeg å mene det som er best begrunnet. Det er et mål for meg å søke de beste argumentene. Jeg kan ikke slå meg til ro med at jeg mener dette fordi jeg mener det, selv om jeg av og til havner på nettopp det. Det er umulig å ha et hundre prosent velbegrunnet liv i alle deler.

Vis meg argumentene dine, og jeg skal si deg hvem du er.

Glimrende Gudmund Hernes til studenter

Morgenbladet gjengir denne uken en tale Gudmund Hernes holdt til studenter ved Universitetet i Bergen. Han serverer gullkorn på gullkorn, som han er veldig god på. Talen bør leses i sin helhet, men jeg gjengir her begeistret noen av sitatene.

Til universitetet er dere ikke kommet for å være dere selv - hit er dere kommet for å bli noe annet. Det verste som kan skje var om dere forlot universitetet som dere er i dag.

Hva er da universitetets program for deg? Enkelt sagt dette: Å la deg få sjansen til å oppdage ditt eget talent. [...] Hva er det som står i veien mellom deg og ditt talent - mellom det du kommer til universitetet med og det du faktisk kan bli - nå som du går inn i de årene som for deg kan bli de store forandringers tid? Svaret mitt er enkelt: Den eneste som står i veien er deg selv.

Spørsmålet er ikke om du har inspirerende lærere - men om du selv er en inspirerende student. Kan du trekke andre studenter med i en interessant debatt? Følger du så godt med i faget at du egger lærerne til å følge med? Kan du stille dem noen spørsmål de ikke har et godt svar på - stille dem til veggs? For det er universitetets oppgave: Å stille spørsmål vi ikke har gode svar på - og så sette inn evner og energi på å finne svaret.

Resten av talen kan du lese selv her.



søndag 14. august 2011

2 Tim 4

2 Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning! 3 For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt. For de vil ha det som klør i øret. 4 De skal vende øret fra sannheten og holde seg til myter.

lørdag 13. august 2011

Ingen grunn til å stemme Arbeiderpartiet

Det er ikke ofte jeg skriver om partipolitikk på denne bloggen, men nå kommer det noe som likner.

Tragedien 22. juli rammet Norge hardt. Og Arbeiderpartiet og AUF spesielt hardt.

Statsministeren har stått fram som en meget dyktig og god leder i denne situasjonen. Han, sammen med bl.a. kongehuset og Oslos ordfører, fortjener all honnør. Vi trenger slike ledere.

Ikke uventet velter det en sympatibølge inn over Ap nå når valgkampen starter. De gjør et enormt hopp oppover på meningsmålingene. Det er forståelig.

Det beste som kan komme ut av tragedien i juli er at folk blir enda mer glade i demokratiet vårt. Jeg tror kanskje det vil skje også. Folk bør stemme og engasjere seg i politiske spørsmål.

Men den eneste gode grunnen til å stemme på Ap, er at man er enig i Ap sin politikk, uavhengig av det som har rammet partiet i det siste. Og hvis bykset på meningsmålingene skyldes at flere har kommet fram til at Aps politikk er den beste, har jeg ingen problemer med det. Da skyldes det økt politisk bevissthet, og det er bra.

Hvis man nå plutselig stemmer Ap fordi man syns synd på partiet, er det mer problematisk. En slik sympati bør vises på en annen måte enn gjennom stemmeseddelen. I år snakker vi om lokalpolitikk. Vi skal stemme på de som skal styre lokalmiljøet vårt de neste fire årene. Da er det politikken og lokalpolitikerne som gjelder, og kun det.

En litt selvfølgelig og banal konklusjon, men: Stem på partiet du er mest enig med, ikke partiet du syns mest synd på. Sympati med Ap må vises på andre måter enn gjennom stemmeseddelen.

torsdag 11. august 2011

Bøker til hjelp

I går tok jeg opp et lite problem knyttet til bibeltekster. Det finnes mange vanskelige bibelsteder. Og for bibellesere som tror at Bibelen er noe mer enn en vanlig bok, kan de være store utfordringer.

Heldigvis er det gode svar å få på mange av dem. Og heldigvis er ikke vi de første som leser Bibelen. De fleste vanskelige bibelsteder er blitt grundig undersøkt av andre. Bøker som setter fokus på dette, er, ikke uventet, mer vanlige blant konservative kristne enn i mer liberale miljøer.

Jeg liker slike bøker. Det er inspirerende å lese kloke menneskers tolkninger. Jeg sluker på ingen måte alt rått. Bibeltolkninger skal ikke slukes rått. Aldri. De skal prøves og testes om de holder mål i møte med Bibelen som helhet. Det er et godt luthersk prinsipp.

Siden bøkene kommer fra USA, er det også visse kulturforskjeller som spiller litt inn av og til. Likevel, det er verdt å ha en eller flere slike som oppslagsverk. Grunnen til at to eller flere er lurt, er selvsagt at de tolker litt forskjellig.

Nedenfor er det noen mulige bøker lenket til en billig nettbutikk:




Hvis noen har andre tips, så skriv dem gjerne i kommentarfeltet.

onsdag 10. august 2011

Bommet Jesus på timingen?

Av og til henger man seg opp i ting som ikke går helt opp.

En liten "detalj" jeg har tenkt litt på i det siste, er om Jesus profeterte feil om seg selv når han sa hvor lenge han skulle være død før han stod opp igjen. Dette er ingen stor sak, men det er ofte slike små problemstillinger som fører en inn i større eller mindre tvilsperioder.

Noen vil hevde at Bibelen er feilfri, for Guds Ord kan ikke være feil. Andre vil si at Bibelen er full av feil og selvmotsigelser fordi den er et produkt av mange forskjellige mennesker over en lang tidsperiode.

Jeg tror Bibelen befinner seg i spenningsfeltet mellom disse to posisjonene. Den er ikke så motsigelsesfull som den har fått rykte på seg for å være. Men den går heller ikke helt opp i perfekt Sudoku-kabal. Den har en menneskelig side vi ikke kan se bort fra.

Likevel, mange ganger leser vi den feil, både fordi vi mangler kunnskap om tiden den beskriver, språket den er skrevet på, og ikke minst manglende forståelse for hvilken sjanger teksten er skrevet i. Om vi bommer på sjangerforståelsen og gir teksten en hensikt den ikke er ment å ha, må det jo bli galt.

Det var bare litt generelt om bibeltolkning, men nå tilbake til problemstillingen jeg reiste.

Jesus sier i Matt 18, 38 - 40 at han skal oppfylle Jona-profetien ved å være død i tre dager og tre netter.
For slik profeten Jona var i den store fiskens buk i tre dager og tre netter, slik skal Menneskesønnen være i jordens dyp i tre dager og tre netter.

Problemet er at vi sitter på fasiten, og den er på langt mindre, en og en halv dag og to netter. Jesus døde på fredag og stod opp på den tredje dagen, altså søndag morgen. Hvis Jesus var den han sa han var, hvordan kunne han ta feil her?

Flere kommentatorer peker på at denne tidsdifferansen ikke er noe problem for Matteus, men hvorfor? Det er i hvert fall et par mulige løsninger:
1. Tidsregning var noe annet enn vår nøyaktige tidsregning. Tidsbenevnelser var mer symbolske. Man tenkte tid på en annen måte enn vi gjør.
2. Jesus la vekt på meningen i det som skulle skje. For Jesus var ikke tiden i graven viktig, men at han oppfylte et Jona-tegn.
Vi har kanskje ikke løst problemstillingen helt, men jeg tenker at siden dette ikke var noe problem for forfatteren av evangeliet, så er vel løsningen ikke så uløselig som jeg følte at den var.

Og plutselig får jeg øye på noe litt uventet, en tanke som styrker troverdigheten i det hele. Vi støter stadig på folk som mener at Bibelen er et rent fantasiprodukt, at f.eks. disiplene fant på hele Jesushistorien. Men ville de ikke da i det minste ha sørget for at Jesu profeti og oppfyllelsen av profetien stemte 100%? Det tror jeg.