Inspirasjonen fra Emmaus

Vi er nettopp kommet hjem fra en liten tur til Milano. Byen forbindes nok av folk flest med moter og klær, men den er også et viktig sentrum i kunst - og kirkehistorien. Biskop Ambrosius og Augustin ruver i tidlig kirkehistorie. At vi kan se liket til Ambrosius, er både litt rart og samtidig spennende. Nattverden til Leonardo da Vinci er en annen stor opplevelse. Verdig og flott.

En tredje topp-opplevelse for meg var å se et maleri jeg lenge har blitt fascinert av på bilder, Kveldsmat ved Emmaus av Caravaggio fra 1605-06 som henger i Brera-galleriet i Milano. Caravaggios bilder er helt fantastiske, og må ses i virkeligheten. Brerasamlingen er et stykke imperialisme av Napoleon, men i dag kan vi vel bare glede oss over at denne store samlingen av kunstverk er tilgjengelig for oss.

Emmausfortellingen finner vi i Luk 24, 13 - 35. Det er noe ved denne fortellingen som gjør den til en svært viktig fortelling for mange kristne. Men hva er det?

Først litt om bildet.

Caravaggio var en bråkmaker, havnet ofte i trøbbel, og til slutt gikk det så langt at han drepte en mann. Da han lager dette bildet, er det nettopp det som har skjedd og han er på rømmen. Hva det gjør med bildet, vet jeg ikke, men det er interessant at det ikke er malt under spesielt harmoniske omgivelser.

På bildet ser vi Jesus etter oppstandelsen. At det er Jesus som er der sammen med de to disiplene, har de disiplene ikke skjønt før nå, enda de har gått 11 km sammen med denne mannen. De to slitne vertshusarbeiderne vet nok lite hva som foregår hos dem denne kvelden.

Caravaggio er kjent for realisme og psykologisk innsikt i bildene sine. Og dette er et bilde man kan se lenge på og tolke ansikts- og kroppsuttrykkene til personene på bildet. Spennende.

Tilbake til fortellingen.

Som sagt, denne fortellingen er svært viktig for mange kristne. Dette gjelder for meg også. Den har noe av det samme som fortellingen om Den bortkomne sønnen. Den blir en grunnfortelling som sier noe grunnleggende om mitt liv.

Det er særlig to faktorer som gjør den viktig. Det første er det jeg kan kjenne meg igjen i, det andre er den rører ved en dybde jeg kan forstå er god, men som jeg aner er dypere enn jeg kan fatte. Den er med andre ord litt mystisk. Den kan ikke så lett summeres opp i et enkelt svar med to streker under det riktige svaret. Og da blir du heller ikke så fort ferdig med den.

Her er noen tanker om hva som gir mening:

• Gjenkjennelse: Disiplene var bedrøvet fordi det de trodde på så ut til å ha mislyktes. De hadde håpet på noe, men var nå skuffet. Jeg også - kanskje ofte.
• Gjenkjennelse: Disiplene hadde Jesus ved sin side, men kjente han ikke igjen. Jeg også.
• Dybde: Jesus er der selv om vi ikke ser han.
• Gjenkjennelse: Disiplene hadde ikke skjønt skriftene. Ikke jeg heller, jeg trenger mye hjelp til akkurat det.
• Dybde: Jesus utla skriftene (GT) for dem så de skulle skjønne hva som hadde skjedd. Altså, vi må lete i GT for å skjønne hva som skjedde med Jesus.
• Gjenkjennelse og dybde: Når de først kjente han igjen, så de at han var der hele tiden. (Her finner vi en parallell i den populære fortellingen om Fotsporene i sanden, som forøvrig ikke står i Bibelen)
• Dybde: Jesus vil gå videre, mao ikke trenge seg på.
• Gjenkjennelse: En fremmed vi har blitt kjent med bes inn til måltid.
• Dybde: Den som ber en fremmed inn i huset, får besøk av Jesus. J.fr. Det du har gjort mot en av mine minste, har du gjort mot meg.
• Dybde: Måltidet = Nattverden. Er nattverden vårt Emmaus-måltid?
• Gjenkjennelse: Disiplene fikk inderlig lyst til å fortelle videre det de hadde opplevd.
• Dybde: Et møte med Jesus skaper noe nytt inni oss som vi ikke kan holde for oss selv.

Dette og mye annet kan en tenke på og meditere over enten man sitter med teksten foran seg eller Caravaggios' bilde. En meditasjon kan være å leve seg inn i en og en person i fortellingen og prøve å oppleve det den opplevde.