Men de kristne hadde ikke makten

Det er ikke sjelden vi møter en forestilling om at fortellingene om Jesus har blitt til i et miljø med makt. Det er ikke nødvendigvis noe som er uttalt, men måten mange tenker seg at Bibelen er blitt til på, tyder på en slik forestilling.

Mange glemmer, eller kanskje aldri har lært om konteksten for de første kristne i det første århundre.

Vi vet at Jesus døde på korset. At Jesus var lederen for den nye troen, burde være allment kjent. Det burde også være kjent at hans disipler ble livredde da dette hendte. De stengte seg inne i frykt for forfølgelser.

Men det stoppet ikke der. Et eller annet har skjedd som fører til en stor forandring. De blir fyllt av en stor frimodighet og trosser sin frykt for å forkynne at Jesus er stått opp fra de døde. De visste at dette ville føre dem inn i trøbbel, ikke inn i rikdom og makt.

Allerede i kapittel 8 i Apostlenes Gjerninger kan vi lese om den første kristne martyr, Stefanus. Fortellingen fortsetter med at forfølgelser bryter løs. Og vi vet at forfølgelser skal det bli mange av i de neste tre hundre årene. Mange, veldig mange, blir drept for sin tro.

Det er dette som er virkeligheten for de første kristne. Og det er i denne konteksten evangeliene blir til. Det er i denne konteksten Paulus skriver sine brev.

Paulus var selv kristenforfølger. Etter at han er blitt kristen, skal han selv bli fengslet og kjenne lidelser for sin tro.

Det er nok lett å glemme dette. Vi forestiller oss kanskje en Paulus som sitter i bekvemme omgivelser og skriver sine brev. Eller at evangelieforfatterne var fjernt fra den harde virkeligheten.

Kirken var en bevegelse nedenfra. Den holdt ikke til i store katedraler. Den var ikke rik på materielle goder. Den hadde ikke makt. Den bestod av troende mennesker, mange kvinner, mange fattige og mange fra lavere statusforhold.

Tror dere virkelig disse hadde behov for å finne på noen eventyr som de var villige til å lide og dø for? Det tror ikke jeg.