Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

søndag 8. februar 2015

Fordomsknuserne


Presten og ateisten - Didrik Søderlind Stian Kilde AarebrotDidrik Søderlind og Stian Kilde Aarebrot har nylig kommet ut med bok, Presten og Ateisten, utgitt på Vårt Land Forlag og Humanist Forlag. Jeg hadde store forventninger til denne boken, og leste den ferdig allerede før de rakk å lansere den på torsdag. (Jeg fikk dessverre ikke vært der). Boken består av brev om tro og tvil og mye annet mellom disse to kameratene skrevet over en 10-måneders periode i 2014. Det er en lettlest og god bok, selv om den kanskje er litt annerledes enn jeg hadde tenkt meg. På sitt beste graver den dypt i troshistorien til forfatternes liv.
Didrik har for lengst knust mange av mine fordommer om ateister og humanetikere. Jeg har fulgt mye av det han har skrevet og engasjert seg i over noen år nå, og jeg har også fått anledning til å treffe han ved noen anledninger, samt hatt kontakt med han på sosiale medier. Han er et utrolig spennende menneske, rett og slett. Stian, presten, har jeg aldri møtt eller hatt kontakt med, selv om jeg etter hvert også har lest en del av hva han har skrevet i Vårt Land o.l. Jeg vet at vi har veldig mange felles venner, så så fryktelig langt vekk er han vel sånn sett ikke. Dessuten er vi begge fra Hedmark.



I boken blir vi ganske godt kjent med begge brevskriverne. Brevets form er jo en svært personlig kommunikasjonsform og vi blir på mange måter tatt med inn i det private forholdet mellom disse to. Av og til tenker jeg nok at det kan bli litt vel intimt, men det kan også skyldes at jeg mest er ute etter å lese hva de tenker om de store spørsmålene. En annen utfordring med brev som form er at det lett kan bli springende og usystematisk fordi man helst skal svare på alle små og store utfordringer gitt i det brevet man mottok. Jeg skulle til tider ønsket meg mer redigering av innhold her, men det ville vel brutt med konseptet, kanskje. Alt i alt fungerer det godt.

Det er to svært oppegående representanter for hvert sitt livssyn vi møter her. De er likandes folk, og de knuser ikke bare fordommene til hverandre, men helt sikkert svært mange leseres fordommer også. De stiller spørsmål og utfordrer stadig sine egne standpunkter. Jeg liker det. På den måten blir de litt sårbare også, men først og fremst er det ærligheten som preger boken. Og slikt blir det ikke skyttergravskrig av. En veldig spennende progresjon avsløres mellom dem: Først hadde begge fordommer om hverandres tro, så finner de ut at de deler mange tanker som gjør dem likere hverandre enn de først trodde, men i løpet av skrivingen oppdager de mer av de virkelig dype forskjellene som gjør at de ikke står for det samme. Didrik forblir ateist, Stian forblir kristen. De er svært like på mange områder, men likevel er det en kløft mellom dem. Et paradoks er det likevel, og det syns jeg er litt artig, at Didrik kanskje er mer religiøs av legning enn Stian, selv om oppveksten skulle ha ført til det motsatte.

At brevskrivingen foregår mens den ene blir far og den andre mister et barn i mors liv, må ha vært svært tungt for dem. Vi blir tatt med inn i eksistensielle konflikter og må vel bare takke for at de gir oss dette. Gripende lesning. At presten skal leve fjorten dager uten bønn og ateisten leve fjorten dager i bønn, er mer et eksperiment, litt lek og litt alvor. Jeg vet ikke hvor seriøse slike eksperimenter egentlig kan bli, men det blir artig stoff av det. Når de deler livs- og troshistorie, og knytter disse til hvorfor de mener som de mener, er de kanskje på sitt beste. Livshistorie og troshistorie er noe av det meste spennende jeg vet om. Men her er det mye smak og behag fra min side, selvfølgelig.

Jeg har en følelse av at siste del av boken faller litt i spenning og intensitet. Det føles litt som om de begynner å gå på tomgang. Men for all del, også der serveres det gode tanker og refleksjoner.

Jeg er overbevist om at denne boken vil gjøre noe med fordommene til mange. For fordommer er det nok av i Human-Etisk Forbund, i pinsebevegelsen, i Den norske kirke, ja, hvem er det vi ikke skal nevne? Vi kan fortsette å ha fordommene våre ved å si at Didrik er unntaket, eller at Stian er unntaket, eller vi kan gjøre et forsøk på å lytte mer på historiene til hverandre.

Jeg har også kommet fram til at jeg ofte føler med slektskap med folk som er åpne og ærlige om sin egen tvil i forhold til sitt livssyn eller de store spørsmålene, enn jeg er med de som er skråsikre i sin sak. Skråsikre ateister er det nok av, skråsikre kristne også. Forfatterne bak Presten og Ateisten har mange meninger, men de framstår som alt annet enn skråsikre representanter for sine livssyn.

Anbefales til alle med fordommer! (Jeg er litt usikker på hvor mange som da er igjen)