Meningen med Johannes Døperen, eller noe sånt

Jeg har nettopp lagt bak meg en relativt hektisk arbeidsperiode, så tiden har vært fyllt med helt andre ting enn blogging. Moro var det likevel å bli anbefalt på vg.no. Det førte til rundt 6500 lesere på et døgn.

El Greco

I det siste har jeg gått rundt og tenkt litt på Johannes Døperen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har fått så mye åndelig utbytte av denne fyren før. Han blir liksom en overgangsfigur som ikke har noen selvstendig mening.

For en som ikke er kristen, er kanskje problemstillingen jeg reiser litt fjern. Men bakteppet er slik: De fleste kristne leser Bibelen for å få åndelig påfyll, på en eller annen måte. Man leser bibelversene og håper på å få noe for livet her og nå, noe som taler til hjertet, noe å leve på, noe oppbyggelig.

Det er med et slikt bakteppe jeg sier at Johannes Døperen ikke har gitt meg så mye. Han er en litt trist og gravalvorlig type, har jeg tenkt. Og tenker det kanskje fortsatt.

Johannes hadde et kall til å forkynne omvendelse fra syndene, dåp og tilgivelse. Den forestående dommen var nær. Han holdt til ute i ørkenen, var kledd i en kamelhårskappe, spiste gresshopper og villhonning. Ikke mye lystelig.

Men så kommer plutselig den lille "Bukkene Bruse"-setningen inn: "Etter meg kommer han som er sterkere enn meg". Fram trer en mann med et kall til å peke på en annen. Jeg hørte akkurat et bra bilde på dette, han er som hjelperytteren i et sykkelløp. Han blir stående igjen med lite ære, men gjør en helt nødvendig del av arbeidet.

At han forkynner anger og tilgivelse gjennom dåpen, bryter med samtidens teologi hvor tilgivelse og offer var det sentrale knyttet til Templet i Jerusalem. Det kan godt være også at Johannes-dåpen ikke var kun for jøder, men for alle som ville. I alt dette er han en overgangsfigur mellom Templet og Jesus.

I det Jesus har entret scenen, trer Johannes tilbake. Nå er det Jesus som gjelder. Johannes selv ender vel nesten så mye i bakgrunnen som det går, nemlig i fengslet. Til og med flere av disiplene hans blir Jesu disipler.

Hva slags liv var dette? Noen kristne forsøker av og til å si at dersom du tror og lever helt etter Guds vilje, vil han lønne deg med rikdom og velstand. Javel? Det er ikke mye som tyder på det i møte med Johannes, og det blir vanskelig å finne noen feil med han ut fra det vi leser.

Kanskje Johannes trodde Jesus ville legge enda mer vekt på anger og bot enn han gjorde, eller at Jesus ville vært litt annerledes enn han var. I hvert fall kommer han i tvil om hvem Jesus egentlig var, og sender sine disipler for å spørre Jesus rett ut om han var den Johannes hadde profetert om. Jesus var det.

Døperens liv ender med hodet på et fat hos Herodes. En grotesk historie som likevel forteller noe om at Johannes nok har vært en modig mann som til og med har talt kongen midt i mot.

Hva slags åndelig utbytte eller oppbyggelig sitter vi så igjen med? Jeg vet ikke, men det er noe fascinerende ærlig og redelig over Johannes. Og ikke minst uselvisk. At hans asketiske liv er ganske langt fra et moderne livsideal, er vel hevet over tvil. Å leve sitt liv for å forberede at en større person skal komme, er vel heller ikke helt moderne. Det ligger noe her et sted som gir meg stor respekt for mannen. Noe å strekke seg etter, fordi det handler om sannhet og ydmykhet, kanskje.