Jødedommen fascinerer

Jødedom og kristendom er to nært beslektede religioner med mye av de samme røttene. Likevel er det ikke veldig mye kontakt mellom kristne og jøder, og kunnskapen mange kristne har om jødedommen, er nokså begrenset.

For de fleste kristne er jødedommen religionen for de som fortsatt venter på Messias. Og det er jo forsåvidt riktig. Verre er det kanskje at mange kristne mener at jødene er religiøse mennesker som må gjøre seg fortjent til Guds frelse gjennom gjerninger. Altså en gjerningsreligion. Vi har skjønt at Guds nåde er gratis, de tror man må gjøre seg fortjent til den. Det er neppe en forestilling mange jøder vil kjenne seg igjen i.

Jeg har ikke vært spesielt opptatt av jødedommen tidligere, og kunnskapen om den har derfor heller ikke vært spesielt stor. Etter å ha lest meg gjennom Jacob Neusners bok "The Way of Torah", aner jeg i hvert fall litt mer om hva som er sentrum i troen og hva som ikke er det. Noe er selvsagt fremmed, til og med veldig fremmed, mens andre sider likner mye på hva jeg selv står for. Selvfølgelig.

Det er to trekk ved jødedommen som fascinerer meg veldig, som kristen. Det er for det første vektleggingen av daglig bønn, og vektleggingen av å søke kunnskap og visdom. Det er noe med hvordan disse to bærebjelkene i troen blir praktisert, jeg liker. Den er så gjennomført. Jeg er fullt klar over at det er store forskjeller på jøder og jøder, akkurat som det er mellom kristne og kristne. Men slik dette fremstilles i Neusners bok, blir i hvert fall jeg litt inspirert. Skulle vel ønske jeg hadde et lettere forhold til bønn og bibellesing enn jeg opplever at jeg har.