Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

mandag 31. desember 2012

Refleksjoner 31.12.12

Nå samles skyer over horisonten, sang vi da jeg var tenåring. Sangen, som er skrevet av Hans Olav Mørk, synges kanskje ikke lenger, men la det være en innledning til disse tankene. Samgen beskriver verden og tiden vi lever i som en storm.

Det er ofte vemodet som preger meg litt når nok et år er gått. Jeg får behov for å gjøre opp status. Vurdere om det ble slik jeg hadde tenkt eller drømt om. Hva er summen av årets dager? Jeg reflekterer litt høyt her om tema dere finner igjen på denne bloggen, så får den personlige delen av oppsummeringen min være min alene.

I Norge lever vi som det store unntaket i verden. Det føles nesten litt frekt. Vår økonomi bærer oss på tvers av alle andre. Det stormer i verden, i Europa og USA. Det kommer hit også, men foreløpig er det bare skyene vi ser av den kommende stormen.

Likevel sliter vi. Vi er ikke lykkelige. Vi er fanget av noe som gjør oss vondt, uten at vi helt får taket på hva det er. Bekymringer, angst og depresjoner, og ikke minst ensomhet. Det høres så klisjefyllt ut, men du trenger ikke følge mye med i aviser og nyheter for å få følelsen av at det stemmer. Vi har alt, men det er også alt vi har.

Så derfor prøver vi å more oss. Å, hjelp så mye vi prøver å more oss. Aldri før har vel tv-kanalene gitt oss mer underholdning. Denne høsten har jeg prøvd å få med meg I kveld med Ylvis, Asbjørn Brekke Show, Brille, Farmen, Norske Talenter, Senkveld, Nytt på Nytt, Torsdag kveld fra Nydalen, for å nevne noen av de ukentlige programmene. Og jeg kommer til et punkt etter noen uker der jeg får denne sterke følelsen av tomhet. Hva er det vi holder på med? Hvor er vektleggingen av det meningsfulle, det som trenger dypt ned i oss og gir oss mening? Finnes det?

Av og til ser vi programmer som rører dypt. Når noen finner sine foreldre, søsken eller familie etter årevis fra hverandre. Da kjenner vi at vi rører ved noe viktig.

Avstanden mellom menneskene i Norge blir større, tror jeg. Avstanden til både familie og naboer kan være uoverkommelig stor. TV og Internett skaper ikke mer nærhet, bare liksomnærhet. Vi blir ensommere. Mange sitter alene. Vi trenger ikke handle i butikken, vi bestiller på nettet. Vi trenger ikke prate med hverandre, vi kan taste. Slik er det blitt, og det er ikke sikkert vi kan gjøre noe med det, men det gjør oss neppe lykkeligere.

Jeg tror lykke på en eller annen måte er knyttet til fellesskap. Det å høre sammen med noen. Det å kunne dele med noen. Det å kunne komme, være seg selv, bli sett og se. For stadig færre er dette fellesskapet å finne i kirken. Vi har tapt noe der, for jeg tror ikke det fellesskapet alltid blir erstattet av noe nytt. Når religiøsitet blir mer og mer privat, forsvinner en av de store bærebjelkene i samfunnet, kirkens sosiale rolle. Jeg er bekymret for denne utviklingen. En individuell religionsutøvelse løsrevet fra fellesskapet har nok sine styrker, men sosialt har den også sine store svakheter.

At kirken har blitt løsrevet (ikke helt ennå, men ...) fra Staten, er en bra ting. Kirken har en viktig rolle å spille også i årene som kommer, men den må gjøre seg fortjent til oppmerksomheten. Budskapet må selges ut. Fellesskapet må være både raust og inkluderende uten at det mister sin identitet. Kristne må tro på at det de står for er både sant og godt. Hvis kristne slutter å tro på det, hvem skal da tro?

Det er noe skrøpelig over Den norske kirke. Den rives og slites. Det stormer. Planker løsner. Bygningen rister. Vil den klare seg framover? Kristen tro er på vikende front. Kanskje dette er kirkens mulighet til å finne seg selv på en ny måte?

I dag kunne vi lese at folk vil være flaue over å bli sett lesende i en Bibel. Samtidig selger Bibelen mer enn noen gang. Vi lever i kanskje verdens mest sekulære land. Det er slående hvor mange ateister og humanister i media som har kristen bakgrunn. Samtidig er kanskje dialogen mellom kristne tenkere og ateistiske tenkere bedre enn på lenge. Det er ikke lett å bli klok på hvordan det faktisk står til med religiøsiteten i dette landet.

Midt i dette sekulære landet vårt opplever jeg at kristen ungdom tørster etter å leve med Gud, etter å forstå mer av sin tro og etter kunnskap om Bibelen. Kristne ledere og prester må møte denne tørsten. Vi må utdanne, og de må utdannes til å leve sine liv et sekulært samfunn, til å få lov til å tro, tenke og tvile omgitt av en raushet og trygghet av modne kristne. I verden.

Jeg er urolig for utviklingen innen surrogati i Norge, for å ta et eksempel som det siste året har blitt svært aktuelt. Hva er det vi holder på med? Ny teknologi skaper nye muligheter. Hvor går de etiske grensene? Hva har vi lov til? Denne debatten vil aktualisere det store spørsmålet vi stadig vil komme tilbake til: Finnes det rett og galt? Hvordan begrunner vi i tilfelle hva som er rett og hva som er galt? Er det rett hvis vi har teknologi til det? Hva har et barn rett til? Alt var liksom så mye enklere før, tenker jeg. Men det var kanskje ikke det.

Jeg er en (sterkt?) tvilende kristen. Det høres kanskje ikke så bra ut, men det betyr at tvilen alltid følger min tro. Av og til famler jeg i mørket, føler jeg. Ofte, svært ofte, har jeg en skeptisk stemme klingende med i hodet. Jeg tror på Gud, men jeg har perioder med sterk tvil også. Ateister peker sjelden på noe jeg ikke selv allerede har tenkt på. Jeg velger å forholde meg til denne tvilen så konstruktivt som mulig. Den får meg til å tenke nøye gjennom hva jeg står for. Så hender det at jeg i en del tilfeller ikke vet helt hva jeg står for. Jeg trenger gode argumenter. Jeg trenger å lytte. Skråsikkerhet gir meg så lite, enten det er ateister eller kristne som står for den.

Jeg tror på Gud. Jeg tror på at Guds vilje er bra for nordmenn. Jeg tror et kristent fellesskap er bra for mennesker i Norge. Jeg tror på kirken. Men alt dette tviler jeg også på både titt og ofte. Derfor lever min tro med sine skyer over horisonten.

For å avslutte med et par vers fra Mørk sin sang:

Her seiler kirkens skip, og det det fører
Er denne ene dyre skatt: Guds ord.
Det seiler fra de rike, som forkastet,
Til andre land der hungeren er stor.

Nå samles skyer over horisonten,
Og Herren roper: Hvem vil gå for meg?
På høye tid å lette anker, venner,
På høye tid å følge Herrens vei!

Med denne kanskje litt flyktige bloggposten vil jeg bare si: Et riktig godt nytt år til dere alle sammen!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar