Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

fredag 16. november 2012

Folkekirkemenigheten og de første kristne

Jeg har hele mitt liv vært en del av Den norske kirke, og jeg har vært aktiv i ulike lokalmenigheter. Den norske kirke ønsker å være åpen og inkluderende, selvfølgelig, siden det er det ypperste ordparet man kan bruke om menigheter og kirker i dag.

Bra det, men du skal ikke ha lest så lenge i Bibelen før du merker at det er en viss avstand fra den første kristne menigheten i Jerusalem eller den første hedningekristne menigheten i Antiokia til den lokale menigheten i Norge. Denne kløften er ganske utfordrende for en som ønsker å ha Bibelen som rettesnor.

Av alle gode ting som står i Bibelen, er det også en rekke rettledninger og formaninger til menighetene. Og jeg tror ikke jeg tar veldig feil hvis jeg hevder at det vel ikke akkurat er folkekirker man møter der.

Det er ingen grunn til å idyllisere de første kristne menighetene. De hadde absolutt sine problemer, og det legger ikke Bibelen skjul på. På ingen måte. Paulus, den store menighetsbyggeren i NT, refser både den ene og den andre menigheten som er i ferd med å gå i feil retning, eller å bli påvirket av feil teologi.

Jeg lurer litt på hva menighetsbyggeren Paulus ville skrevet til vår menighet. Han starter alltid brevene sine med takk og skryt og forbønn. Hva ville han vektlagt hos oss? Deretter tar han opp problemer. Hva ville han pekt på i vår norske statskirkemenighet?

Jeg tror de norske folkekirkemenighetene har noen store fordeler når det gjelder å nå ut til folk, med lavterskeltilbud på aktiviteter og gudstjenester. Men det er samtidig noe viktig som mangler mange steder: Man kjenner hverandre ikke. Det er så tydelig at kjærligheten mellom menighetens medlemmer var en grunnstein blant de første kristne og de første generasjonene etterpå. Er det det for norske menigheter i dag også?

"Elsk hverandre! Bær hverandres byrder! Be for hverandre! Støtt hverandre! Ta dere av de fattige blant dere!" Fellesskapet betydde alt.

Så kan vi sikkert hevde at det er slik mange steder i dag også. Men det sterke fellesskapet som skulle prege menigheten, blir litt mye teori i vår norske kirke, hvis jeg skal være litt stygg og sette det på spissen. Mye av det Paulus skriver om, mye av det Jesus snakker om, og mye av det de første kristne la vekt på, var fellesskap i bønn, nattverd, etc. Menigheten kjente hverandre godt. Det var ikke et sted man bare stakk innom.

Jeg liker folkekirken, men dette er noe av det som gjør meg betenkt over modellen. Jeg er redd man kan gå til kirken både titt og ofte i en menighet over lang tid uten å bli det minste kjent med mange av de andre som også går der. Kan man til og med være ensom i menigheten?

En menighet uten sterk vekt på fellesskap og kjærlighet, har mistet selve kjennetegnet på en kristen menighet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar