Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

tirsdag 5. januar 2010

Kristen nok uten menighet

Jeg er nokså sikker på to ting. Det ene er at mange flere mister sin kristne tro etter at de har blitt ungdommer og unge voksne, enn det er som begynner å tro på Gud da. Det andre er at å omgås folk som er ikke-religiøse, ikke nødvendigvis ateister, krever en sterk religiøs bevissthet hos den kristne selv for at ikke troen skal få mindre og mindre å si i livet. Det første har vi en viss statistikk på, det andre er min erfaring.

Det som veldig ofte skjer når kristen ungdom flytter på seg, spesielt inn til byer og studentmiljøer, er at hele det kristne nettverket de er vant til, blir borte. For mange er det nok en blandet følelse, men ikke sjelden får jeg inntrykk av at denne frihetsfølelsen oppleves veldig god. Nå kan de starte på nytt, uten å bli satt i bås som den "kjedelige" kristne Brille-Jesusen.

Samtidig blir de utsatt for et nokså voldsomt drikke- og festepress i studentmiljøene. Var alkohol litt forbudt hjemme, er det ingen som rynker på nesa i det nye miljøet. Så var det dette med å gå i kirken eller på kristne møter da. Det var også både lett og naturlig hjemme, men nå må det oppsøkes aktivt. Mange shopper rundt i de ulike menighetene uten å forplikte seg noe sted. Andre slutter rett og slett å oppsøke kristne sammenhenger.

De færreste, tror jeg, slutter å tro på Gud sånn over natta. Det er nok mye mer vanlig at troen sakte og gradvis får mindre og mindre innvirkning på livet, både i hverdag og tankegang. Man kan gjerne fortsette å kalle seg kristen, eller begynne å si at man har sin barnetro, men gjerne med et tillegg om at man er "kristen på sin måte" eller at man "ikke er sånn fordømmende kristen som kirka". Noen, og det er dessverre sant at det bare er noen, fortsetter som aktive kristne i 20- og 30-årene. Denne aldersgruppen er nesten fraværende i mange kristne sammenhenger. De er opptatt av andre ting.

Jeg skal være forsiktig med å dømme noens tro. Jeg tror ikke at det bare er i kirkene vi finner de kristne. Tidligere her har jeg skrevet at jeg selv opplever mange gudstjenester og prekener som kjedelige, og jeg er sikkert ikke den eneste. Det kreves litt av en å gå fast i kirken. Dette er sikkert en veldig luthersk problemstilling. Katolikkene har en langt mer utviklet pliktfølelse for å delta i gudstjenestelivet.

Selvsagt kan troen leve et liv også uten menighetsfellesskapet. Det kan være grunner som lav selvtillit, frykt, ensomhet, etc. som fører til at noen ikke tør eller orker gå inn i kirken. Det sendes gudstjenester på TV og radio, det selges bøker og nesten alle har en Bibel i huset. Så påfyll skulle det jo være mulig å få på en eller annen måte. Likevel tror jeg nok flesteparten av de som regner seg som kristne, men som ikke går i noen menighet, mener at de klarer seg greit nok uten. Troen er jo inni en. Den er privat.

I Norge liker vi heller ikke fanatikere eller fundamentalister. Stort sett mener vi da muslimer og kristne som tar troen sin litt for alvorlig, men jeg tror også vi sliter litt med både aggresive nyateister og litt for ivrige human-etikere. Ikke gjør så stort nummer ut av det, liksom. Stå for noe, men ikke for mye, ikke sånn at det blir et problem for de rundt deg. Denne tanken sniker seg nokså lett inn i kristne som ikke er bevisst på å stå i mot det. Kristen ja, men ikke så veldig. Jeg er kristen nok uten å gå i noen menighet. Hvem er du som tør å dømme meg? Jeg er både døpt og konfirmert.

Nei, hvem er jeg som tør å dømme? Jeg vil ikke dømme. Men jeg vil si at hvis fellesskapet, menigheten, ikke er nødvendig eller viktig for den kristne troen, tok Jesus og Paulus feil. For Bibelen forteller om løfter knyttet til der hvor to eller tre er samlet. Der skal nådegavene fungere, der skal troen vokse, der skal fattige bli tatt hånd om og der skal man løfte hverandre framover. Det finnes ingen eksempler i Bibelen på at privat tro utenfor menigheten var like bra. Jeg tror det eneste man oppnår da, er at man slipper å forplikte seg til å møte i kirken på spesielle tidspunkt, og at man slipper å bli preget av troen i noen særlig grad.

Omgås du ateister som stadig vil diskutere, kan det være inspirerende og frustrerende. Omgås du folk som ikke preges av religiøsitet, er det, som sagt, stor fare for at du selv blir mindre preget. Jeg ønsker at kristne skal omgås alle, absolutt alle, ikke gjøre forskjell på folk. Men et kristenliv som ikke stadig møter andre kristne i et kristent fellesskap, tror jeg ikke jeg kan anbefale på noen måte. Selv om ikke de folka i kirka, eller på bedehuset, eller hvor det nå er, er de kuleste du kan tenke deg. Løftene fra Bibelen gjelder likevel. Tror jeg.

7 kommentarer:

  1. Å overleve som kristen, uten fellesskap med andre kristne, er like lite sannsynlig som at en kropsdel overlever uten kontakt med resten av kroppen...

    I allefall viss eg forstår det Paulus skriver om i Paulus’ første brev til korinterne kapittel 12...

    SvarSlett
  2. enig med dere to over.

    hvis ikke dnk/bedehus er det mest spennende, hvorfor ikke ta besøket over til en kirke med mer ungdommelig stil?

    SvarSlett
  3. Nok ein gong er eg samd med deg. Litt artig at du tek opp dette no - vikarpresten eg høyrde på sundag sa noko av det same, om kor viktig det er å ha ein plass å høyra til. Jakta på det perfekte fellesskap er dømd til å mislukkast. Velg eit du kan leva med, og ver ein positiv bidragsytar der du er!

    SvarSlett
  4. Du er veldig flink til å sette fingeren på problemet, hvis jeg får lov til å kalle det for det, til mange unge. Du kan også tillate deg å vise til mer konkrete løsninger enn at det er viktig å ha et felleskap. Sagavoll er et veldig godt eksempel på et godt og trygt sted man kan knytte kristne relasjoner som kan hjelpe deg til å oppsøke kristne felleskap, også etter folkehøyskoleåret. Men det var du vel for ydmyk til å skrive;)

    Jeg er en som alltid, av en eller annen grunn, havner i diskusjoner. Og ikke sånne negative diskusjoner som jeg har rett, du tar feil(i hvert fall ikke hele tiden). Jeg har alltid diskutert min tro, og da særlig med mine mange ikke-kristne venner, og dette tror jeg har styrket min tro. Men det å oppsøke kirken/kristne møter, var jeg for dårlig til i ungdomskole- og videregånde skolealder. Det er det flere grunner til;

    a) Jeg er et b-menneske, så gudstjenestene starter for tidlig på søndagene.
    b) Før likte jeg ikke folka som dreiv ungdomsarbeidet hjemme.
    c) Denne henger sammen med b) Jeg hadde mange fordommer mot ungdomsarbeidsfolka og opplevde dem som fordømmende mot andre(ikke meg selv, men mange jeg kjente). Jeg følte ikke at ungdomsarbeidet var flinke nok til å inkludere de som ikke allerede var innafor. Dette tror jeg er et problem andre steder også. Man blir kanskje låst litt inne i en boble, og er for dårlige til å drive misjon eller markedsføring om vi skal bruke et verdslig ord.
    Unntaket var leirene menigheten arrangerte. Her var ikke terskelen så høy. Det var vel kanskje derfor jeg engasjerte meg som leder på leirene etter hvert.
    Oi, dette ble et langt svar, kanskje jeg burde skrive et blogginnlegg om dette temaet. Du er flink til å inspirere meg til å skrive altså:)

    SvarSlett
  5. Jeg bør kanskje presisere at jeg har et langt mer positivt syn på de personene jeg ikke likte før:)

    SvarSlett
  6. Eg likte dette blogginnlegget!

    Eg merke at mange kan falle litt av lasset når de kommer ut i den store studenthverdagen, "jeg er jo kristen, trenger ikke gå på møte hver helg....", er nok mange kjente som går i den fellen.

    Men jeg tror også at mange søker mer åndelig påfyll og økende bevissthet på det åndelige planet når de kommer seg bort og merker at dette er noe de trenger, det betyr en forskjell. Da jeg selv flyttet til Bergen i høst flyttet jeg heldigvis ikke alene, vi var en stor gruppe fra Sagavoll som kom til byen, og jeg håper og tror at mange føler en dragning mot møter. Det er jo også vår oppgave som kristne i misjonsbefalingen å føre folk til frelse, og da vil jeg si at vi ikke bare må fokusere på de som vi vet ikke er kristne, men må også se på de som er "innenfor", men kanskje begynner å få en fot utenfor kristendommen, det er kanskje viktigere at vi bruker litt ressurser på dem. For det skal ikke så mye til for å få en som kaller seg kristen med på et møte, og få ham til å gå der fast, som det er å få en ateist med på et møte.
    Jeg merker som den bedehusgutten jeg er at det er ikke før nå i senere tid jeg har tatt et fult og helt standpunkt i forhold til min tro. Tidligere har det vært mer en plikt-ting, det er ikke før nå jeg føler at uken mangler noe uten det faste møtet, eller flere. Men jeg tror at mange kristne ikke har satt seg inn i hva troen har å si for livet, de tenker at de har nok med skole og venner, og livet generelt. De tenker nok at de er kristne, men lar ikke dette bety alt for mye i hverdagen, eller livet, og da tror jeg heller ikke at de får ta del i den gleden man får som kristen. Jeg merker selv at jo mer tid og krefter jeg bruker på Guds budskap, lese bibelen, og "tid på Gud", at jeg vokser som troende, og merker at det faktiskt er noen mer, altså Gud!
    Jeg beklager at jeg ikke er så flink til å ordlegge meg, og noe virker nok ikke så bra skrevet.

    SvarSlett