Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

torsdag 17. desember 2009

Eidsvåg og Dagslands kristne tro

Det er to kristne artister i Norge som har nådd lenger enn de fleste andre kristne artister, og det er Bjørn Eidsvåg og Sigvart Dagsland. De har mange fellestrekk og må derfor tåle å bli sammenliknet. De er utrolig talentfulle og dyktige musikere, sangere og komponister. Begge har skrevet mange klassikere som kommer til å bli stående i lang tid framover. Begge er kristne, men ingen av dem liker å bli kalt kristne artister. De selger plater på det kommersielle markedet og vil være helt vanlige artister. Og selv om mange av sangene til disse to blir sunget og lyttet til av kristne i alle leire, har de også det til felles at de er sterke kritikere av kirken og andre kristnes tro.

Altså, når disse to står med en mikrofon foran seg, har de et sterkt behov for å snakke om kristendom. Men i stedet for den forkynnelsen kristne artister opp igjennom har puttet inn mellom sine sanger, kommer det her nesten et omvendt misjonsbudskap, nemlig at folk ikke må tro på alt det kirken sier. Kirken tar nemlig feil på punkt etter punkt. Etter hva jeg har fått med meg, er det mye av det samme i det de sier, men Dagsland har nok et gudsbilde som er mye mer preget av nyreligiøsitet enn det Eidsvåg har.

Bare for å ha sagt det også, jeg kjenner ingen av dem. Og jeg kjenner i hvert fall ikke hjertene deres, og jeg har ikke behov for å dømme disse personene verken opp eller ned. Jeg har diskutert litt på Twitter med Bjørn Eidsvåg, men det er nå svært begrenset hva man får ut av de rammene Twitter legger på en diskusjon. Forfatteren Olaug Nilssen har nettopp skrevet bok om Sigvart Dagslands tro, og boken heter Nesten frelst av Sigvart Dagsland. Boken er bra skrevet, og som jeg også har sagt til forfatteren, den er forvirrende fordi det er vanskelig å få helt taket på hva Dagsland står for. Det forandrer seg i løpet av boken, faktisk.

Men er det så nøye? Er ikke dette bare to artister som har litt gruff å komme med av og til? Jo, sikkert. Men Eidsvåg er utdannet teolog og kan sin Bibel, og Dagsland har definert seg som misjonær for sin tro. Begge vil forandre kirken. Og da er det jo interessant å høre på hva de sier. Vi snakker egentlig om to misjonærer her.

Bjørn Eidsvåg er fryktelig sint på kristne som snakker om at livet har to utganger, frelse eller fortapelse. På Trygdekontoret på NRK sa han at han trodde ikke på fortapelse, og han visste nesten ikke om han trodde på noen frelse heller. Han håpet vel egentlig på at det skulle ende i ingenting. Eidsvågs poeng er, for å karikere det litt: Spis, drikk og vær glad, lev livet som bare det, og ikke tenk på det som kommer etterpå. Fest deg gjennom livet. Gud vil ikke begrense deg. Av og til lurer jeg på om Eidsvågs misjonsbudskap egentlig dreier seg om festing, men men ...

Det høres jo flott ut, egentlig, men kan en prest eller artist bare klippe vekk det i Jesu forkynnelse som man ikke liker? Jeg stiller først og fremst spørsmålet: Kan man som kristen si at Jesus tok feil når han snakket om to utganger av livet? Jeg tror vi kan ta avstand fra mange forestillinger blant kristne opp gjennom som uttaler seg helt konkret om hvordan disse tilstandene blir, men det er noe annet enn å si at Jesus tok feil. Jeg liker ikke tanken på fortapelse, på ingen måte, men hvis jeg tror Jesus var Gud, hvordan kan jeg da si at på dette ikke helt usentrale punktet tok han feil? Eidsvåg kommer kanskje til å lese denne bloggen, så kan han jo kommentere selv, hvis han vil.

Så til Dagsland. Hva sier han i boka til Olaug Nilssen?
  • Han er ingen kristen artist
  • Mange av sangene er mindre kristne, og inneholder mer kritikk, enn mange kristne er klar over. De blir altså tolket i mer konservativ retning enn de er ment.
  • Han vil reformere kirken og tror noe positivt er på gang.
  • Bibelen inneholder masse feil og selvmotsigelser. "Eg trur ikkje på Bibelen. Ikkje no lenger. Eg trur ikkje at den Gud eg finn i hjartet mitt er den same Gud som dømmer folk til helvete." "Den Gud som først skapar fri vilje og deretter seier at vel du feil, så hamnar du i helvete, han interesserer meg midt i ryggen."
  • "Det er ei kjend sak at Bibelen ikkje er Guds ord, alt som står der, er menneskets ord om Gud." Også fortsetter han med å beskriver hvordan Bibelen er blitt forfalsket opp gjennom, og at gnostiske evangelier burde vært med i den.
  • Han tror på overnaturlige ting, healing, etc. som vi plasserer innenfor det nyreligiøse landskapet.
  • Det er mange veier til Gud, ikke bare kristendommens. Alle må finne sin vei til Gud. Alle religioner fører til Gud.
  • "Eg trur at vi menneske er skapte i Guds bilete, noko som betyr at vi har ein bit av Gud i oss. Gud er alt, og vi er ein del av han. Gud er ei samlande kraft."
  • "No møter eg Gud i draumane mine, og eg oppsøker han i meditasjon."
  • Han tror ikke på synd.
  • Han er altså sterkt kritisk til alle autoriteter, Kirken og prestene inkludert.
  • I det siste har han hatt mange samtaler med professor Jacob Jervell. Dette har ført til at han ikke lenger vil forkaste hele Bibelen. Men noe helvete tror han fortsatt ikke på.
  • Gudsopplevelsene folk har inni seg er like viktige som Bibelen.
Jeg blir forvirret av alt dette. Og jeg mistenker både Eidsvåg og Dagsland for å kutte ut sider ved kristendommen som støter folk, og gjøre den mer spiselig. At de dermed havner i en voldsom relativisering av Jesus, burde være et problem.

Hvis jeg sier at Bibelen ikke snakker sant om hvem Jesus er, at jeg rett og slett ikke kan vite hvem Jesus er på grunnlag av Bibelen, så er det en legitim påstand. MEN: Hvis jeg deretter begynner å uttale meg skråsikkert om hva Jesus har ment eller ikke ment, har jeg vel et stort logisk problem? Faren er at Jesus blir akkurat sånn han passer meg at han er.

7 kommentarer:

  1. Jeg kunne sagt så mye om dette, men jeg har vel allerede skrevet mer enn nok inne hos Harald Hauge, her:

    http://haraldhauge.wordpress.com/2009/07/09/om-universalismens-mulighet/

    SvarSlett
  2. Skal vi se, debatten gikk over flere innlegg, her er de andre:

    http://haraldhauge.wordpress.com/2009/05/19/om-helvete-i-aftenposten/

    http://haraldhauge.wordpress.com/2009/07/11/om-hap/

    SvarSlett
  3. Takk Beate. Jeg skal gå inn å se på disse linkene.

    SvarSlett
  4. Men altå - jeg tror dette handler mest av alt om ærlighet.

    For budskapet kirken kommer med i den tradisjonelle formen henger ikke på greip. Ikke logisk, ikke menskelig, ikke trosmessig. Vi har jo allerede diskutert hvorfor gudstjeneste ikke gir påfyll, bare tapper. Og jeg tror mye av svaret ligger her: Man har forvrengt budskapet på en slik måte at det ikke lenger er føde for sjela. Noe er galt. Noe er forferdelig galt.

    Og for å finne ut hva som er galt må man tørre å utfordre alle dogmer, all barnetro, man må være ærlig mot seg selv.

    Reaksjonen din her får meg til å tenke det samme jeg har gjort lenge - denne selvransakelsen, og troransakelsen er mer eller mindre tabu - fordi andre kristne blir så forferdelig redde. Redde for at det man mener og tror ikke lenger er rett, ikke lenger er "kristent". Når man legger ut på en slik vei får man slengt etter ting som at man "kutter ut sider ved kristendommen som støter folk, og gjøre den mer spiselig. " Det er ikke det man gjør. Man er underveis. Man er på leit.

    SvarSlett
  5. Jeg tror også det handler om ærlighet. Jeg håper enhver ateist også er ærlig. Det betyr jo ikke at ærlighet betyr at det er sant. En ærlig ateist og en ærlig kristen kan jo ikke begge ha rett i forhold til om Gud eksisterer eller ikke.

    Det er helt ok at du reagerer på formuleringene mine. Oppklarende det. Jeg tror også at vi skal tørre å utfordre dogmer. Jeg tror vi skal vende på hver stein på jakt etter sannheten. Men fortsatt, det betyr jo ikke at vi blir enige.

    SvarSlett
  6. Nei, og det å være enige er jo overhode ikke noe mål. Mend et å være underveis og snakke sant om sitt eget liv er.

    Om vi har skapt en tro - og ikke minst sier at for å ha et forhold til Gud som fører til frelse, så må det gå på bekostning av ærlig søken - da mener jeg det er tankene om hva som er "rett tro" som er gal.

    Og her ligger også noe av kjernen i hvorfor det ikke _kan_ være slik at å kalle seg kristen fører til frelse, men det å ikke gjøre det ikke fører til frelse.

    Min nåde er deg nok, heter det. I den nåden er det rom for å ta avstand til Gud når det trengs. Til å kaste all tro på båten for å finne frem. For å komme frem til en voksentro trengs det et oppgjør, og et oppgjør kan føre til mange år der man bare må vekk fra alt som har med kristen tro å gjøre. Skulle det føre til at om man dør da så "går man fortapt". Det gir ingen mening. Det er ingen nåde i det. Det er ingen kjærlighet i det.

    Jeg tror på en Gud som har mer kjærlighet enn meg - jeg ville ikke latt noen gå fortapt, og at jeg ikke ville det handler om denne delen av meg - min kjærlighet til andre. Skulle jeg gjøre Guds kjærlighet mindre enn dette? I såfall så måtte jeg ha forkastet Bibelens Gud.

    Og det er det jeg mener man gjør med å si at ikkekristne går fortapt, man forkaster Bibelens budskap. Man tømmer evenangeliet for mening. Man tar vekk det livgivende budskapet og står igjen med farriseerenes lære.

    Er det rart folk snur ryggen til kirka om den gir steiner for brød? Når Jesus er på vei inn i Jerusalem så ber fariseerene ham om å be folk ti still, og han svarer at om de tir still, så vil steinene rope.

    Og slik er det i dag og, når kirka ikke forkynner Guds uendelige nåde og kjærlighet, så begynner ropet å komme andre steder fra i ennå større grad.

    SvarSlett
  7. Dette er en litt merkelig diskusjon. Det virker som om vi prøver å begrense Gud. Kanskje det er det som må til for at vi skal greie å forstå litt av hvem han er.

    Min Gudstro er ganske enkel, jeg tror på Jesus. Jeg tror han er Gud. Det holder for meg. Og det Jesus gjorde på korset var en nødvendighet. Hvorfor skulle Gud komme til jorden, hvorfor måtte Jesus dø på den måten han døde på hvis det ikke var nødvendig. hvis syndere kan komme til himmelen så gir det ikke noe mening med Jesus. Hvis Jesus ikke reddet meg fra noe, så var ikke Jesus Gud/frelseren/redningsmannen. Hvis man ikke tror på helvete så, så er alt det Jesus gjorde meningsløst. Men hvis vi tror på et helvete og tror på synd, så gir det mening. Og da blir plutselig det Jesus gjorde velddig viktig, da blir det en handling i kjærlighet. Guds kjærlighet som frelser, men vi må velge å la Jesus dø for oss.

    Når det er sagt er det mye jeg ikke har svar på. Hva med de som dør før de får høre om Jesus. Hvor kommer de? Jeg vet ikke, men jeg tror ikke de kommer til helvete.

    Det er mye av det som står i Bibelen som jeg ikke skjønner eller er enig i, men jeg har valgt å tro at det må være rett fordi jeg tror Bibelen er Guds ord. Og at det finnes en absolutt sannhet. Hvis det viser seg at jeg tar feil om Bibelen så tror jeg Gud ikke ville dømme meg.

    En siste ting, jeg er glad for at jeg ikke skal dømme mennekene etter hva de tror eller ikke tror. Det er godt for meg å vite at den dommen skal Gud gjøre. Og Gud dømmer med kjærlighet, så kan man håpe at jeg ser igjen alle i himmelen. Jeg vil hvertfall jobbe for det. Men hvem som kommer og hvor mange, vet jeg ikke. Jeg kommer sikkert til å bli oversaket når jeg ser hvem som har fått plass og hvem som ikke har fått plass.

    SvarSlett