Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

torsdag 10. desember 2009

Jeg kjeder meg i kirken

Dette kan jo fort bli en skikkelig fjortis-blogging om hvor kjipt og kjedelig alt er, og spesielt i kirken. Den norske, vel å merke. Jeg har kanskje aldri kommet meg helt ut av tenårene, men skal forsøke å bruke den voksne delen av hjernen, hvis den finnes, til å reflektere litt rundt dette likevel. Faktum er at jeg, i likhet med mange ungdommer, lett kjeder meg på gudstjenester.

Den kjente kristne idrettsstjernen Andreas Håtveit sa i et intervju en gang: - Det er så utrolig kjedelig i kirken! Jeg vet ikke hvor lenge det er siden jeg sist var der, men jeg synes ikke jeg får noen ting ut av å gå i kirken. Du sitter bare der å "bli ferdig'a!" liksom.

Om jeg ikke er Norges flittigste kirkegjenger, så har jeg vel etter hvert vært på ganske mange gudstjenester i mitt liv. Jeg har bodd i mange menigheter, og har ikke behov for å henge ut noen spesiell versting.

Vi snakker ofte om tvilens problem i forhold til troen. Jeg kommer sikkert til å skrive mer om den senere. Det samme gjelder hva jeg tenker om gudstjenester, prekener o.s.v. Men akkurat nå handler det om kjedsomhet. Jeg opplever at kjedsomheten mange ganger er et større problem for min tro enn tvilen.

Det er nok liten tvil om at kjedsomhet er et utbredt fenomen. Det er ikke usannsynlig at vi i dag kjeder oss mye mer enn folk gjorde tidligere. Den meget interessante filosofen Lars Fr. H. Svendsen har skrevet en leseverdig bok som heter "Kjedsomhetens filosofi":

Kjedsomheten oppstår vanligvis når vi ikke kan gjøre det vi ønsker, eller må gjøre noe vi ikke ønsker. Men hva når vi ikke aner hva vi ønsker å gjøre, når vi har mistet orienteringsevnen i livet? Da kan vi være inne i den dype kjedsomheten, som minner om en viljesløshet, fordi viljen ikke finner feste noe sted.
Hvis kjedsomheten øker, skyldes dette at helhetsmeningen har falt bort.

Dette er en tankerekke verdt å dvele ved.

Så er det kanskje ikke bare i kirken jeg kjeder meg, men som kristen ligger det en ekstra sorg i å kjede seg akkurat der. Det er der jeg vil oppleve noe, komme i kontakt med den dypeste mening, "kjenne at jeg hører hjemme", bli underholdt av Gud og presten og få tilfredsstilt lengselen etter Gud. Derfor er et gjesp i kirken et slags nederlag.

Ved det franske hoffet var det bare monarken som hadde lov til å kjede seg. I kirken var det tidligere en "uhørt fornærmelse overfor Gud når munkene sank ned i en bunnløs tomhet i møtet med Skriften." Skriver Svendsen.

Hvordan skulle Gud, i sin perfeksjon, kunne være kjedelig? Å kjede seg i forholdet til Gud er implisitt å hevde at Gud har en mangel.

Jeg tror ikke Gud er kjedelig. Jeg klarer ikke å tro at Gud er kjedelig. På ingen måte. Så hvorfor blir det da kjedelig når vi samles for å være sammen med Gud som menighet? Ja, problemet ligger inne i meg, men ikke bare der vel? Dette må jeg tenke mer på.

4 kommentarer:

  1. Her er du innom noko viktig, Tom Arne! Viss me som er kristne tykkjer gudstenestene er keisame kan me ikkje akkurat forventa at andre skal koma i hopetal og trivast.. Etter kva eg forstår er det ein gudstenestereform på gang i kyrkja, men eg har ikkje sett meg inn i materialet.

    SvarSlett
  2. Godt vi har enkelte menigheter som vet hvordan de skal gjøre det annerledes. For eksempel kan man konfirmere seg i pinsekirken i stedet for den norske kirken. Der må konfirmantene møte på et visst antall ungdomskvelder i stedet for gudstjenester. Ungdomskvelder med unge talere, musikk med raske takter og andre unge folk å være i samvær med.

    Kirken er virkelig kjedelig. Jeg er selv 18 år og ufattelig lei av å høre på kirkeorgel og presteprat.... Sukk

    SvarSlett
  3. Det er en gudstjenestereform på gang. Men det forslaget jeg selv har vært med å prøve ut, var nok ikke løsningen, tror jeg. Hva som skal til, er jeg også usikker på. Skal tenke høyt om dette framover.

    Jørgen: Kirkeorgel og presteprat er kanskje noe av problemet, men jeg tror ikke det er kjernen. Ungdomskvelder kan også fort bli kjedelige i lengden. Kirken løser heller ikke problemet ved å gå over til underholdningsbransjen.

    SvarSlett
  4. Du er inne på noe her. Selv betrakter meg som hverdagskristen. Måtte studere i London og bo på internat drevet av irske Nonner for å få troen tilbake. I Norge i min ungdom følte jeg ikke at jeg passet inn i noe kristen miljø. Mye pga. av hårfarsong og klær, samt at jeg var/er spontan av meg. Har prøvd å gå i kirken. Kjedelig? I England stod Presten på talerstolen og slo av en spøk og prekte, vær du sikker på at man husket prekenen etterpå. Her i Norge leser presen bare opp et stykke i biblen - uten relevans til samtiden.

    SvarSlett