Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

mandag 5. juli 2010

Yalom og religion

Den verdenskjente psykiateren og forfatteren Irvin D. Yalom er ateist. Og i likhet med de nye ateistene ser han på religion som noe som ødelegger for menneskene. Det må han jo få lov til. Jeg syns kanskje det er mer problematisk hvis det legges fram som noe annet enn det det faktisk er, nemlig subjektiv tolkning av hva religion er og hvordan man selv opplever det.

I en bitteliten bok som kom for noen år siden, Religion og psykiatri, redegjør Yalom for sitt syn på religion - og psykiatri selvsagt. Det som slår meg i møte med denne intellektuelle og svært intelligente mannen, som jeg har lest flere bøker av, er hvor fanget også han er av sin egen oppvekst. I forhold til religion er han også bare et vanlig menneske, tenker jeg. Og hvorfor skulle han ikke være det?

I forordet til denne boken hvor forordet er nesten like langt som hovedteksten, skriver Finn Skårderud:
Som Irvin D. Yalom sa til meg sist vi møttes:
- En del av de religiøse forestillingene ville vi i dag kalle psykotiske om det var ett enkelt menneske som presenterte dem. Men når de deles av en majoritet, når det er konsensus om de samme vrangforestillingene, så er de helt fornuftige og aksepterte. Da heter de under eller trosbevis. 
En slik holdning ligger vel ikke veldig langt fra tonen hos de nye ateistene. Og akkurat det overrasker meg litt. Men Yalom har kanskje helt rett når det gjelder enkeltmenneskers opplevelser. Men har han rett på generelt grunnlag?

Bakgrunnen for Yaloms anti-religiøsitet finner vi selvsagt i hans oppvekst:
Min tidlige religiøse oppdragelse var en pedagogisk katastrofe - min families ortodokse jødiske synagoge var preget av en rigid, ubøyelig autoritetsholdning som jeg fant svært frastøtende. Dette ble på lang sikt avgjørende for meg, fordi jeg mistet enhver mulighet for tro tidlig i livet. 
Jeg har aldri blitt belemret med en tidlig plantet tro, og jeg har tatt det standpunkt at tro, i likhet med så mange  andre tidlige irrasjonelle forestillinger og redsler, er en byrde.
Dette minner om svært mange andre fortellinger fra andre mennesker som også føler seg fratatt evnen til å tro. Jeg tror jeg skjønner, jeg tror til og med jeg forstår det ganske godt. Når Yalom senere bygger opp sin forestilling om religion og sine tanker om det å tro, innrømmer han jo også selv at hans barndomsopplevelser er styrende.

Hos meg setter dette i gang mange tanker. Overstyrer barndomsopplevelsene våre alle senere standpunkter i livet? Hvilke tenkere, hvilke filosofiske retninger vi fascineres av, er vel også styrt av vår bakgrunnsopplevelser? Yalom liker førsokratikerne, stoikerne, Lukrets, Schopenhauer, Voltaire, Nietzsche, Sartre, Camus, Heidegger, Freud og Sagan, for eksempel, men har problemer med den kristne Kierkegaard. Ikke overraskende er de fleste av disse religionskritiske og/eller ateister.

Og som kristen får jeg også denne tanken: Hva forholder Gud seg til de menneskene som ble "fratatt sin evne til å tro" i sitt barndomshjem? Jeg føler selv en sterk sympati med en slik form for ateisme.
Jeg kan fortelle at jeg meget sterkt ønsker å motta den guddommelige gnist, jeg lengter etter å få være en del av det hellige og leve evig, å se igjen de jeg har mistet - jeg ønsker inderlig alt dette, men jeg vet at disse ønskene ikke forandrer eller konstituerer virkeligheten. Jeg tror at disse ekstraordinære kravene forlanger ekstraordniære beviser - og med dette mener jeg beviser hinsides ren erfaring, beviser som vi som terapeuter vet er skjøre, feilbarlig, raskt skiftende og svært utsatt for påvirkning. 
Men han har altså ikke fått noen slike bevis som gjør at han vil tro. Men jeg lurer på det er slike ekstraordinære bevis som gjør at jeg tror, og kommer fram til at det ikke er slik for meg. Jeg er også skeptisk til alle ekstraordinære opplevelser og bevis.

Det viktigste argumentet Yalom kommer med når det er snakk om hvorfor vi tror, er nært knyttet til hans arbeid som psykiater:
Ethvert menneske opplever angsten som følger med tankene på døden, meningsløshet, frihet (det vil si den totale mangel på struktur i eksistensen, das Nichts) og grunnleggende isolasjon - og religion oppstår som menneskehetens fundamentale forsøk på å nedkjempe ekstistensiell angst. 
Og selvsagt har han helt rett i alt han sier om eksistensiell angst. Her er han fagperson. Det han derimot ikke er ekspert på, er om Gud faktisk eksisterer og om angst derfor ligger der som et resultat av et liv borte fra Gud. Her har han allerede bestemt seg for at Gud ikke finnes, med bakgrunn i sin egen barndomsopplevelse, derfor må enhver religiøs søken kun skyldes noe i mennesket.

Angsten blir ikke uforklarlig om Gud skulle finnes. Alt Yalom kan om angst, fungerer i en verden der Gud finnes også. Så er jeg helt enig med han at det er god grunn til å være skeptisk til alle de som bruker Gud som beskyttelse mot å face frykt, angst, død, meningsløshet, etc. i eget liv.

Jeg er veldig fascinert av denne mannen. Irvin D. Yalom er en viktig mann innenfor eksistensiell psykoterapi og i gruppeterapi, han er en viktig eksistensiell tenker og han har skrevet flere gode og lærerike bøker jeg har hatt utbytte av. Og om Gud faktisk eksisterer eller ikke, vet faktisk verken Yalom eller jeg.

1 kommentar:

  1. Har ikke lest boka selv, hvilket jeg vel burde, siden religiøs tro er noe jeg har hatt som viktig livstema, men ikke har blitt møtt på på en bra måte i terapi. Så at den kristne psykiateren Hans Olav Tungesvik har sans for den. Webpsykologen refererer til den i flere innlegg (tror jeg).

    SvarSlett