Spennende Jesus-tolkning av Wright

Jeg liker teologen og biskopen NT Wright. Og jeg liker historikeren NT Wright. Han skriver veldig gode bøker, og ikke sjelden med nytolkninger av teologien og historien. Teologisk står han nok nærmere det konservative landskapet enn det liberale, men er samtidig litt vanskelig å plassere i forhold til båsene liberal-konservativ. Det liker jeg også godt. Jeg har bestemt meg for at jeg sakte men sikkert skal lese mange av bøkene hans.

Nå har jeg lest den over ti år gamle boken "The Challenge of Jesus". For en spennende bok dette er. Wrights historiske tolkninger tar tekstene og samtiden på alvor, i motsetning til en del liberale tolkninger jeg har lest som hopper alt for lett over dette. Og hvis han har rett, må vi tenke ganske annerledes om hva Jesus egentlig holdt på med enn vi har for vane å gjøre.

Uansett hvem vi måtte mene Jesus var, er det litt av et puslespill som skal gå opp. Det er ingen enkel oppgave. Mange kristne ser nok for seg en Jesus med en sterk gudsbevissthet, så sterk at han er mer Gud enn menneske mange ganger. Wright tegner et helt annet bilde av Jesus. Her er det mer snakk om en person med et sterkt kall som gradvis blir mer og mer klar over hvilken oppgave han har og hvem han er. Utfordrende? Ja, men slettes ikke usannsynlig.

Utgangspunktet er selvfølgelig at vi må forstå hans samtid og det jødiske miljøet så godt som overhodet mulig. Jesus var ingen kristen. Han var jøde som levde i sin jødiske kontekst.

Israel trodde at de var utvalgt av Gud til å være hans redskap overfor hele verden. På Jesu tid var det også en utbredt holdning om at Israels historie nå nærmet seg klimaks, og at Guds rettferdighet og nåde snart ville bryte gjennom. Guds rike ville snart bryte gjennom, ikke i himmelen, men på jorden.

Det var på Jesu tid tre måter å forholde seg til denne forventningen på:

1. Trekke seg tilbake og vente på hva Gud ville gjøre. (Qumran)
2. Ordne deg som best du kunne og håp at Gud ville forstå det (Herodes)
3. Kjempe mot romerne med vold og regn med at Gud vil gi deg seire for sitt rike (Selotene)

Jesus valgte ingen av disse veiene. I stedet handler og snakker han som om Israels klimaks og Guds rikes komme nå foregår i ham og med ham. At han selv er personifiseringen av hele Israel. Det er lett for mange kristne lesere å glemme at Jesu fokus er "hva er det å være Israel, Guds utvalgte folk"? Hans budskap gikk ut på at Israels fangenskap nå var over, et kall til å være et nytt folk, og en advarsel mot den kommende katastrofen og oppreisningen.

The key thing was that the inbreaking kingdom Jesus was announcing created a new world, a new context, and he was challenging his hearers to become the new people that this new context demanded, the citizens of this new world.

Den nye måten å være Israel på var nå å være lys og salt i verden og å vende det andre kinnet til. Dette var en "revolusjon" mot romerne og resten av verden ingen hadde sett maken til. Og i motsetning til den vanlige oppfatningen om at det var Israel som skulle gå fri fra dommen og de andre nasjonene dømmes, peker Jesus på at det er Israel som skal dømmes for ikke å ha vært "lys i verden", for å ha sviktet sitt kall. Det er i dette lyset Wright leser mye av det Jesus sa, og det er nok uvant lesning for mange kristne som ofte hopper over den historiske lesningen og leser Jesu ord kun som ord til oss i dag.

At Jesus så på seg selv som det nye Israel, kommer klart fram ved at han utfordrer selve symbolene for Israel. Han utfordrer synet på Sabbaten, på spiseforskriftene, på nasjonsforståelsen, og ikke minst Templet. Jesus opptrer som om han selv er Templet, men på en helt ny måte.

I am not arguing that Jesus was opposed to the Jewish symbols because he thought them bad, no God-given, or whatever. He believed that the time had come for God's Kingdom to dawn, and that with it a new agenda had emerged, diametrically opposed to the agenda which had taken over the symbols of national identity, and was hiding all manner of injustices behind them.

The God who had judged the Temple in the past would now do so once and for all.

Som kristne er vi vant til å tenke at Messiasforestillingen innebar noe guddommelig. At Messias var en guddommelig skikkelse. Dette er historisk feil, mener Wright. I Jesu samtid ble ikke Messias sett på noe annet enn en opprørsleder. Det var mange som hevdet at de var Messiaser på denne tiden. Og man var vant til at Messiaser ble drept. Det betydde alltid at bevegelsen rundt dem også gikk til grunne. Dette vet vi ikke skjedde med Jesu etterfølgere, noe som altså ikke kan forklares bare ved at de trodde han var Messias. Dessuten fantes det ikke en fiks ferdig Messiasforventning, det var snarere snakk om mange ulike.

Det er altså noe grensesprengende ved denne Jesus, på mange måter. Mange Messiaser var martyrer. Martyrer skrek som regel sin vrede og dom ut over sine drapsmenn. Jesus er en helt annen type. En som ikke proklamerer og raser, men som lider og finner seg i sin lidelse? Hvorfor?

Fighting the battle with the enemy's weapons meant that one had already lost it in principle, and would soon lose it, and lose it terribly, in practice. Jesus determined that it was his task and role, his vocation as Israel's representative, to lose the battle on Israel's behalf. This would be the means of Israel's becoming the light, not just of herself [...] but of the whole world.

Det viktigste i Jesu forståelse av seg selv er kallet hans. Han var drevet av en sterk kallstanke om at Templet hadde forspilt sin rolle, og at hans oppgave var å være det nye Templet. Som Templet hadde vært Guds inkarnasjon, slik var Jesus nå inkarnasjonen. Det var i Templet tilgivelsen ble gitt, nå kunne folk få den av Jesus. Han utfordret med andre ord den helligste symbolet i Israel og satte seg selv i dets sted.

Når Jesus entrer Jerusalem, handler han som om Gud selv kommer, som om Israels historie nå når sitt klimaks. Gud kommer tilbake til Zion. Han handler som Gud, men visste han at han selv var Gud?

Let me be clear, also, what I am not saying. I do not think Jesus 'knew he was God' in the same sense that one knows one is hungry og thirsty, tall or short. [...] It was more like the knowledge that I have that I am loved by those closest to me; like the knowledge that I have that sunrise over the sea i beatiful; ...

Wright fokuserer hele tiden på Jesu kall som nøkkelen til å forstå han.

Focus, instead, on a young Jewish prophet telling a story about YHWH returning to Zion as judge and redeemer, and then embodying it by riding into the city in tears, symbolizing the Temple's destruction and celebrating the final Exodus. I propose, as a matter of history, that Jesus of Nazareth was conscious of a vocation: a vocation, given him by the one he knew as 'father', to enact in himself what, in Israel's scriptures, God had promised to accomplish all by himself.

Jeg opplever dette spennende, og veldig sannsynlig. I boken tar Wright for seg den ene liknelsen etter den andre som får veldig ny tolkning i lys av dette.

Den norske akademikerkirken for middelklassen

Det nærmer seg kirkevalg i Den norske Kirke. Spennende.

Jeg har etter hvert pådratt meg en del år i diverse menigheter. Det er min erfaring at vår norske folkekirkes aktive menighetskjerner består av en sterk overvekt av akademikere, lærere, sykepleiere, leger, etc. og langt færre næringslivsfolk og folk fra lavtlønnsyrkene. Jeg har ikke belegg for dette, men mener å se dette nesten overalt i statskirkemenighetene våre.

Dette er i tilfelle nok ikke bare typisk for vår kirke. Jeg har også lest en amerikansk undersøkelse som konkluderte med det samme i kirker der borte. De fattige og de rike går ikke i kirken. Middelklassen går i kirken.

Jeg har også sjekket litt på noen tilfeldige menighetsrådslister, og det er ikke vanskelig å få øye på at mange lærere og andre akademikere dominerer på flere av listene. Kanskje er det ønskelig? Eller blir det bare sånn?

Noen ganger blir jeg sittende i kirkebenken og tenke på denne problemstillingen. Ville ikke menighetene vært rikere hvis de favnet litt bredere. Når så mange i menighetskjernene er høyt utdannet, øker vel det terskelen inn i menigheten på en måte som verken er tilsiktet eller heldig. Men hva kan vi gjøre med det?

En studie i kaotisk debatt

Jeg har flere ganger uttalt meg kritisk til Verdidebatt.no. I utgangspunktet liker jeg nettstedet, litt, men jeg syns det ødelegges av kverulanter og debattkåte folk uten en ydmyk nok holdning til sine motdebattanter. Debattene tar helt av uten å bli særlig konstruktive.

Akkurat nå foregår det to debatter som kan være et studie verdt, til skrekk og advarsel. Den ene er om Tro og vitenskap, den andre er om Homofili. Med andre ord klassiske høytemperaturdebatter uten takt og tone.

Steen Jensen og kirken

Ingebrigt Steen Jensen har vært fast skribent i Vårt Land i 16 år. Det er ikke sjelden han har kommet med små spark til kirken. Han er flink til å formulere seg og ekstremt god på å spissformulere seg. Det er en egenskap som både provoserer og gleder.

I lørdagens utgave av Vårt Land skriver han nok en gang i sin faste spalte at han er skuffet over kirken. På det teoretiske plan har han blitt mer positiv til religion og kirke, men altså ikke i sine møter med kirken.

De gangene jeg møter kirken i praksis, får jeg nesten alltid problemer med å opprettholde entusiasmen.

For mange av oss som bare går til kirke ved spesielle anledninger, er møtet ofte en skuffelse. Det mangler noe; en nærhet, en inderlighet, en direkthet. Jeg berøres ikke slik jeg burde.

Steen Jensen er ingen hvem som helst når det gjelder kommunikasjon. Han suveren på dette området. Han har det som jobb, og er selv begavet. Det kan være at han dermed legger lista litt høyere enn folk flest.

Det er kunst å kunne snakke så mennesker lytter, og vanskelig å formulere seg så vi forstår og tar til oss. Det krever innsikt i mottakerne, forståelse for situasjonen, inderlighet, timing og "fingerspitzgefühl". Lærer prester dette på universitetet eller fakultetet hvor de blir prester? Øver de med hverandre? Lytter de til mennesker som kan formidle? Kennedy, Obama, Churchill, Mandela. I det minste til Martin Luther King, som selv var prest? Det høres ikke sånn ut. Beklager.

I denne artikkelen nevner han to eksempler. Den ene kan jeg ikke uttale meg om, men gudstjenesten som ble holdt i Domkirken to dager etter attentatene, så jeg på. Og jeg er enig med Steen Jensen. Preses holdt der en tale jeg ikke ble truffet av i det hele tatt. Jeg ble frustrert over den. Den manglet absolutt noe.

Jeg vet at mange prester ikke har prekenen som sin favorittoppgave i prestegjerningen. Å være prest er en svært omfattende oppgave. Jeg skulle ønske at alle prester var supergode talere, men jeg vet at dit kommer vi faktisk aldri. Det er likevel ingen grunn til at vi dermed skal avfeie Steen Jensens ønske om å bli truffet av prekenen. Prester har mer å lære. Mer å hente. Kanskje de til og med bør hente lærdom hos Stabæk-mannen?

I går refererte jeg til Gudmund Hernes sin tale til studenter. Kanskje vi skal anvende en setning fra han på kirken: Spørsmålet er ikke om du har inspirerende prester - men om du selv er en inspirerende lytter.

Steen Jensen, jeg er jo så enig med deg her, men kanskje du forventer litt for mye av presten og litt for lite av deg selv når du trer inn i kirken?

Beste argumentet vinner - et slags livssyn?

Fotballtrener Martin Andresen sa denne uken at han aldri skulle skifte filosofi. Nå skal jeg ikke overdrive betydningen av det han sa, men jeg ønsker likevel å bruke utsagnet som et utgangspunkt.

Vi er inne i en valgkamp. Partiene lover i det lange og det brede for å sikre seg stemmer. Slik må det kanskje være. Men de må da også regne med å bli konfrontert med hva de lovet og hva de stod for i valgkampen når de senere har fått makt. Vi reagerer alltid når de skifter standpunkt fra en valgkamp til politikken skal gjennomføres. Da har de lurt oss.

Men bortsett fra det tilfellet er det som regel en bra ting å skifte standpunkt innimellom. Jeg tror det er et bevis på at man er et levende og tenkende menneske. Martin Andresens påstand har noe umodent og barnslig over seg.

Jeg er derimot ikke like sikker på at omgivelsene våre syns det er like greit at vi skifter mening. Hvor lett er det vel ikke å få ord på seg for å følge vinden, å være ustødig? Naturlig nok vil det jo være meningsfeller som reagerer mest negativt. Svikter du oss?

Av en eller annen grunn kan det virke som om fotballfans er de mest vanskelige når det gjelder dette. Man skifter ikke mening om hvilket lag som er best, hvilket lag man ønsker å holde med. Merkelig egentlig.

Jeg mener det står respekt av politikere som skifter mening. Når det skjer på en ryddig måte, vel å merke, og ikke på måten skissert ovenfor. Det står også respekt av politikere som skifter parti.

Vi som holder på med kristen tro og apologetikk har nesten et slags livssyn som går ut på at vi skal mene det som er best begrunnet. Vi har på en måte overlatt oss til "det beste argumentet vinner". Det betyr i praksis at vi skifter standpunkt av og til. Ærlighet er en viktig verdi. Jeg kan ikke på noe tidspunkt se at ærlighet ikke skal være meget høyt ansett blant kristne.

Artisten Elvira Nikolaisen har vært tydelig på at hun har forlatt kristen tro. Hun kom fram til at hun måtte stå for noe annet. I den forbindelse har hun også nevnt at ærlighet var en verdi hun hadde lært seg i sin kristne familie og at foreldrene ville at hun skulle stå for det hun stod for selv. Og selv om hun ikke lenger stod for det de stod for, var hun i hvert fall ærlig mot seg selv.

Jeg tror at kristen tro er begrunnet med de beste argumentene. Det er mye innenfor troen jeg ikke er like sikker på hele tiden, men også der søker jeg å mene det som er best begrunnet. Det er et mål for meg å søke de beste argumentene. Jeg kan ikke slå meg til ro med at jeg mener dette fordi jeg mener det, selv om jeg av og til havner på nettopp det. Det er umulig å ha et hundre prosent velbegrunnet liv i alle deler.

Vis meg argumentene dine, og jeg skal si deg hvem du er.

Glimrende Gudmund Hernes til studenter

Morgenbladet gjengir denne uken en tale Gudmund Hernes holdt til studenter ved Universitetet i Bergen. Han serverer gullkorn på gullkorn, som han er veldig god på. Talen bør leses i sin helhet, men jeg gjengir her begeistret noen av sitatene.

Til universitetet er dere ikke kommet for å være dere selv - hit er dere kommet for å bli noe annet. Det verste som kan skje var om dere forlot universitetet som dere er i dag.

Hva er da universitetets program for deg? Enkelt sagt dette: Å la deg få sjansen til å oppdage ditt eget talent. [...] Hva er det som står i veien mellom deg og ditt talent - mellom det du kommer til universitetet med og det du faktisk kan bli - nå som du går inn i de årene som for deg kan bli de store forandringers tid? Svaret mitt er enkelt: Den eneste som står i veien er deg selv.

Spørsmålet er ikke om du har inspirerende lærere - men om du selv er en inspirerende student. Kan du trekke andre studenter med i en interessant debatt? Følger du så godt med i faget at du egger lærerne til å følge med? Kan du stille dem noen spørsmål de ikke har et godt svar på - stille dem til veggs? For det er universitetets oppgave: Å stille spørsmål vi ikke har gode svar på - og så sette inn evner og energi på å finne svaret.

Resten av talen kan du lese selv her.

2 Tim 4

2 Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning! 3 For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt. For de vil ha det som klør i øret. 4 De skal vende øret fra sannheten og holde seg til myter.