Refleksjoner 31.12.12

Nå samles skyer over horisonten, sang vi da jeg var tenåring. Sangen, som er skrevet av Hans Olav Mørk, synges kanskje ikke lenger, men la det være en innledning til disse tankene. Samgen beskriver verden og tiden vi lever i som en storm.

Det er ofte vemodet som preger meg litt når nok et år er gått. Jeg får behov for å gjøre opp status. Vurdere om det ble slik jeg hadde tenkt eller drømt om. Hva er summen av årets dager? Jeg reflekterer litt høyt her om tema dere finner igjen på denne bloggen, så får den personlige delen av oppsummeringen min være min alene.

I Norge lever vi som det store unntaket i verden. Det føles nesten litt frekt. Vår økonomi bærer oss på tvers av alle andre. Det stormer i verden, i Europa og USA. Det kommer hit også, men foreløpig er det bare skyene vi ser av den kommende stormen.

Likevel sliter vi. Vi er ikke lykkelige. Vi er fanget av noe som gjør oss vondt, uten at vi helt får taket på hva det er. Bekymringer, angst og depresjoner, og ikke minst ensomhet. Det høres så klisjefyllt ut, men du trenger ikke følge mye med i aviser og nyheter for å få følelsen av at det stemmer. Vi har alt, men det er også alt vi har.

Så derfor prøver vi å more oss. Å, hjelp så mye vi prøver å more oss. Aldri før har vel tv-kanalene gitt oss mer underholdning. Denne høsten har jeg prøvd å få med meg I kveld med Ylvis, Asbjørn Brekke Show, Brille, Farmen, Norske Talenter, Senkveld, Nytt på Nytt, Torsdag kveld fra Nydalen, for å nevne noen av de ukentlige programmene. Og jeg kommer til et punkt etter noen uker der jeg får denne sterke følelsen av tomhet. Hva er det vi holder på med? Hvor er vektleggingen av det meningsfulle, det som trenger dypt ned i oss og gir oss mening? Finnes det?

Av og til ser vi programmer som rører dypt. Når noen finner sine foreldre, søsken eller familie etter årevis fra hverandre. Da kjenner vi at vi rører ved noe viktig.

Avstanden mellom menneskene i Norge blir større, tror jeg. Avstanden til både familie og naboer kan være uoverkommelig stor. TV og Internett skaper ikke mer nærhet, bare liksomnærhet. Vi blir ensommere. Mange sitter alene. Vi trenger ikke handle i butikken, vi bestiller på nettet. Vi trenger ikke prate med hverandre, vi kan taste. Slik er det blitt, og det er ikke sikkert vi kan gjøre noe med det, men det gjør oss neppe lykkeligere.

Jeg tror lykke på en eller annen måte er knyttet til fellesskap. Det å høre sammen med noen. Det å kunne dele med noen. Det å kunne komme, være seg selv, bli sett og se. For stadig færre er dette fellesskapet å finne i kirken. Vi har tapt noe der, for jeg tror ikke det fellesskapet alltid blir erstattet av noe nytt. Når religiøsitet blir mer og mer privat, forsvinner en av de store bærebjelkene i samfunnet, kirkens sosiale rolle. Jeg er bekymret for denne utviklingen. En individuell religionsutøvelse løsrevet fra fellesskapet har nok sine styrker, men sosialt har den også sine store svakheter.

At kirken har blitt løsrevet (ikke helt ennå, men ...) fra Staten, er en bra ting. Kirken har en viktig rolle å spille også i årene som kommer, men den må gjøre seg fortjent til oppmerksomheten. Budskapet må selges ut. Fellesskapet må være både raust og inkluderende uten at det mister sin identitet. Kristne må tro på at det de står for er både sant og godt. Hvis kristne slutter å tro på det, hvem skal da tro?

Det er noe skrøpelig over Den norske kirke. Den rives og slites. Det stormer. Planker løsner. Bygningen rister. Vil den klare seg framover? Kristen tro er på vikende front. Kanskje dette er kirkens mulighet til å finne seg selv på en ny måte?

I dag kunne vi lese at folk vil være flaue over å bli sett lesende i en Bibel. Samtidig selger Bibelen mer enn noen gang. Vi lever i kanskje verdens mest sekulære land. Det er slående hvor mange ateister og humanister i media som har kristen bakgrunn. Samtidig er kanskje dialogen mellom kristne tenkere og ateistiske tenkere bedre enn på lenge. Det er ikke lett å bli klok på hvordan det faktisk står til med religiøsiteten i dette landet.

Midt i dette sekulære landet vårt opplever jeg at kristen ungdom tørster etter å leve med Gud, etter å forstå mer av sin tro og etter kunnskap om Bibelen. Kristne ledere og prester må møte denne tørsten. Vi må utdanne, og de må utdannes til å leve sine liv et sekulært samfunn, til å få lov til å tro, tenke og tvile omgitt av en raushet og trygghet av modne kristne. I verden.

Jeg er urolig for utviklingen innen surrogati i Norge, for å ta et eksempel som det siste året har blitt svært aktuelt. Hva er det vi holder på med? Ny teknologi skaper nye muligheter. Hvor går de etiske grensene? Hva har vi lov til? Denne debatten vil aktualisere det store spørsmålet vi stadig vil komme tilbake til: Finnes det rett og galt? Hvordan begrunner vi i tilfelle hva som er rett og hva som er galt? Er det rett hvis vi har teknologi til det? Hva har et barn rett til? Alt var liksom så mye enklere før, tenker jeg. Men det var kanskje ikke det.

Jeg er en (sterkt?) tvilende kristen. Det høres kanskje ikke så bra ut, men det betyr at tvilen alltid følger min tro. Av og til famler jeg i mørket, føler jeg. Ofte, svært ofte, har jeg en skeptisk stemme klingende med i hodet. Jeg tror på Gud, men jeg har perioder med sterk tvil også. Ateister peker sjelden på noe jeg ikke selv allerede har tenkt på. Jeg velger å forholde meg til denne tvilen så konstruktivt som mulig. Den får meg til å tenke nøye gjennom hva jeg står for. Så hender det at jeg i en del tilfeller ikke vet helt hva jeg står for. Jeg trenger gode argumenter. Jeg trenger å lytte. Skråsikkerhet gir meg så lite, enten det er ateister eller kristne som står for den.

Jeg tror på Gud. Jeg tror på at Guds vilje er bra for nordmenn. Jeg tror et kristent fellesskap er bra for mennesker i Norge. Jeg tror på kirken. Men alt dette tviler jeg også på både titt og ofte. Derfor lever min tro med sine skyer over horisonten.

For å avslutte med et par vers fra Mørk sin sang:

Her seiler kirkens skip, og det det fører
Er denne ene dyre skatt: Guds ord.
Det seiler fra de rike, som forkastet,
Til andre land der hungeren er stor.

Nå samles skyer over horisonten,
Og Herren roper: Hvem vil gå for meg?
På høye tid å lette anker, venner,
På høye tid å følge Herrens vei!

Med denne kanskje litt flyktige bloggposten vil jeg bare si: Et riktig godt nytt år til dere alle sammen!

Jesus - liberal, radikal eller konservativ?

Hadde vi i dag vært enige om hvem Jesus var/er, hadde det kanskje ikke vært så såre debatter mellom ulike kristne grupperinger. I etterkant av Bjørn Stærk sin gode artikkel om konservative kristne, er diskusjonen mellom liberale og konservative i gang igjen.

Nesten alle har hyllet Stærks artikkel, bortsett fra noen av de markante liberale stemmene i Den norske kirke. Debatten nå ser ut til å gå ut på hvem av sidene som er mest offer. Antakeligvis en lite konstruktiv debatt. Å utpeke seg selv som offer er en type maktspråk, og så er kampen i gang.

Det store skillet mellom grupperingene i kirken og kristenheten går på hvem Jesus egentlig var. Eller rettere sagt, hvem ville han ha holdt med i dag? Hvor ville han gått? Hva ville han ha gjort? Jeg har sagt det før, og jeg må nok si det ofte igjen: Den som har Jesus på laget, vinner. Derfor vil alle ha Jesus på sitt lag.

Her er en aktualisering: Jesus var ofte i debatt med fariseerne. Fariseerne var fromme jøder som levde etter mange lover og regler de mente og ønsket at alle andre skulle leve etter også. Jesus refset dem for å ha misforstått eller feiltolket hva Gud egentlig ville. Jesus var i mot de menneskeskapte reglene. Når vi leser dette i dag, hvem kan fariseerne være et bilde på? Noen vil nok lese det som prestene, kirken, eller pietistene og de konservative. På den måten får man Jesus over på det ene laget. Andre vil si at det er de konservative som faktisk følger det Jesus sa.

Mange vil legge vekt på Jesus som en radikal omvendelsespredikant som forkynte en full overgivelse til Gud og radikal etterfølelse. For noen blir dette en sosialisme, for andre har det kun med det åndelige livet å gjøre. For noen ender dette opp i en type bofellesskap, for andre betyr det å leve sitt vanlige liv med en kristen overbygning. Hva betyr det i dag å følge Jesus?

For noen er det klart at Jesus ville vært frikirkelig, kanskje til og med karismatisk, for andre ville han vært katolsk. Eller ville han ha likt seg i Den norske kirke? Og hva ville han i dag sagt om homofili? Om kvinnelige prester? Om samboerskap? Disse spørsmålene koker egentlig ned til: Hva mener egentlig Jesus? Kort sagt: Er Jesus liberal, radikal eller konservativ?

Sett utenfra er kanskje hele spørsmålsstillingen merkelig. Kan ikke bare kristne tenke selv? Jo, kristne skal og bør tenke selv. (Og noen vil kanskje si at problemene blant kristne i dag har sin grunn i at kristne tenker for mye selv). Men det er helt avgjørende for en kristen at Gud har åpenbart seg selv, at han har vist oss hvem han er, og at det er viktig å prøve å forstå hvem Gud er. Og hvis Jesus er Guds åpenbaring av seg selv, noe kristne altså tror, er det ved å forstå Jesus vi forstår noe av Gud.

En kristen vil f.eks. tenke at vi kan ikke si at noe ikke er synd hvis Gud har sagt det er synd. Utfordringen er alt det vi ikke er helt sikre på. Her velger noen kristne å heller holde igjen, det er bedre å si nei til for mye enn for lite. Andre tenker nok motsatt, det er bedre å si ja til for mye enn å gjøre livene vanskelig for folk. Så får Gud ta seg av resten. Helt tilfeldig er det likevel ikke, for det er som regel begrunnet i en helhetlig tolkning av hva Jesus sa og gjorde da han levde her på jorden.

Det forskes mye på Jesus. Og jeg er rimelig sikker på at vi i dag forstår mer av hvem Jesus var enn man gjorde for bare 20-30 år siden. Langt på vei tror jeg både liberale og konservative forskere kan være enige om mye der. Problemet oppstår når vi skal flytte Jesus til vår tid, aktualisere hva det betyr i dag. Da blir Jesus konservativ i den ene leiren og liberal i den andre.

Kommer vi noen gang over disse skillene? Kan vi noen gang oppleve at en kristen bare er en kristen og ikke må defineres hva slags kristen han eller hun er? Jeg vet ikke. Av og til har jeg skikkelig troen på det, andre ganger ikke. 

Jeg er av en eller annen grunn bare overbevist om at Jesus ikke er spesielt glad for skillet mellom kristne. Kanskje han til og med gråter over det. Men hva ville han ha sagt?

Bokanbefaling: Israelerne

Hanne Eggen Røislien har levert en meget velskrevet og personlig bok om "Israelerne". Hennes lange erfaring i Israel og nære kjennskap til ulike mennesker fra ulike miljø, gjør boka svært interessant og opplysende.

"Israelerne står [...] sammen i kampen om å høre til, uten nødvendigvis å høre sammen," skriver hun på siste side.

Kanskje er det umulig å prøve å forstå israelerne. De glipper unna enhver kategorisering. Merkelappene passer liksom ikke. De blir for snevre eller for vide, for utdaterte eller for framsynte.

Og selv om jeg føler at hun gir meg et godt grunnlag og god oversikt for nettopp å forstå litt mer, er det absolutt det uoversiktlige i merkelappen "israeler" jeg sitter igjen med. Hvor lett er det vel ikke å tenke Israel som homogen gruppe?

Røisliens personlige fortellerstil med utgangspunkt i situasjoner og møter hun har hatt med mennesker danner rammen for denne fortellingen. Samtidig som hun på en god pedagogisk måte gir leseren bakgrunnskunnskaper for å forstå mer om hvordan samtalene skal tolkes. Her får vi Israels historie, religion, litt geografi, kulturforståelse, politikk, etc. servert på en lettfattelig måte. Uten at det blir karikert. Det er jo kompleksiteten hun vil ha fram, ikke karikaturene.

Hun er modig. Spørsmålene hun stiller israelerne er de vi selv kanskje ville ha stilt, men neppe turt. Befriende.

Dette er en bok som i liten grad handler om Israel-Palestina-konflikten. Samtidig som denne konflikten stadig blir et selvsagt tema fordi den alltid er til stede på en eller annen måte for enhver israeler. Røislien får fram mange ulike israelske stemmer, og de er svært uenige også om veien videre i den konflikten.

Denne boken er bra. Jeg er begeistret. Den gjør det enda mer vanskelig å beholde et lett og overfladiske svart-hvitt bilde av noe som helst som angår Israel. Heldigvis. Anbefales herved.

Putt kirken i monter

Rett før jul hørte jeg et radioprogram der teolog og kjønnsforsker Jorunn Økland uttalte seg om skolebesøk i kirken. Problemet er at jeg ikke vet hvilket program jeg hørte på, og jeg må derfor gjengi litt unøyaktig hva Jorunn Økland sa. Beklager dette. Hjelp meg gjerne med å få det hele nøyaktig.

Men slik jeg husker det uttalte hun at løsningen på skolebesøkene framover var at kirken ble betraktet som et museum, og at det var profesjonelle museumsguider som heretter kunne fortelle og vise barna hva man en gang trodde på, hva de gjorde, etc.

Jeg ble litt fascinert av denne tanken, selv om jeg ikke helt klarer å bestemme meg for om jeg liker den eller ikke. Den åpner nemlig for noe jeg tror det norske samfunn trenger: Sin egen historie.

Det frastøtende i å putte kirken i monter, er åpenbar for alle troende. Det plasserer kirken i fortiden, som noe folk en gang trodde på, men som ikke lenger er levende. Alle troende kristne kjenner nok protesten inni seg. Ingen skal degradere min tro og praksis, kirkens tro og praksis, til noe dødt. Kirken lever, om enn med et noe lavere medlemstall eller kirkebesøkstall enn tidligere. Min tro tilhører ikke et museum!

Samtidig, det er noe beklemt over nordmenns forhold til den kristne tro. Et eller annet pinlig legger seg mellom oss når kristen tro blir tema. Det er noe vi ikke skal snakke noe særlig om. Kanskje til og med noe vi ikke takler å snakke åpent om? Folks religiøsitet i Norge er innenfor intimitetssfæren, sammen med sexlivet vårt og vår personlige økonomi.

Å betrakte kirkebesøk som et museumsbesøk kan (!?) skape den nødvendige avstanden vi trenger for å kunne snakke om denne delen av vår historie og identitet uten alt for mye personlige følelser for og i mot. Jeg vet ikke helt hvordan det skal gjøres uten på en eller annen måte krenke kirken som et levende fellesskap i dag, men her får vi tenke høyt sammen.

I dag er det slik at min personlige tro står i sentrum i møte med kirken. Ikke kirken som historisk identitsbærer i Norge. Har jeg personlige erfaringer av negativ karakter, er jeg lite villig til å se det positive og viktige kirken har vært og er for norsk identitet. Og motsatt, sikkert. Problemet blir å finne et felles møtested med vår egen historie. Det er for mye følelser ute og går. Hva vi enn tror i dag, må vi på et eller annet nivå erkjenne at vi ikke hadde vært der vi er i dag, uten vår historie der kirken har vært meget sentral, på godt og ondt.

Jeg ser også at kirken og kristen tro, ved å bli plassert på museum, heller ikke blir et alternativ for ungdom. Religiøsitet møter man først og fremst i andre religioner. Nå er jo et av problemene med den lutherske tro i utgangspunktet at den ikke syns så veldig utenpå. Den leves mest inni. Det er ikke så mange hverdagslige ritualer og påbude og forbud man må følge. Det er vel strengt tatt denne arven, denne lutherske arven Norge i dag lever i, troen tilhører noe inni oss. Man må ikke være for religiøs heller.

Kanskje bringer vi historien vår nærmere oss ved å putte kirken i monter, men hva prisen er for å gjøre det, vet jeg ikke. Før jeg vet ordet av det sitter jeg kanskje selv i et monter syngende fra en salmebok mens barn står måpende rundt og prøver å forstå hvordan ting henger sammen?

Bjørn Stærk om konservative kristne og toleranse

Aftenpostens nye spaltist, Bjørn Stærk, har i dag en oppsiktsvekkende klok og innsiktsfull artikkel om et tema det sjelden skrives veldig klokt om. Stærk selv har vokst opp i Frikirken, men tok allerede i tenårene avstand fra kristen tro. Han regner seg i dag som ateist. Men nettopp hans nære kjennskap til kristne konservative miljøer, gir han ekstra tyngde når han skriver sin artikkel "Den skjulte minoriteten - konservative kristne i Norge".

Artikkelen må bare leses i sin helhet. Anbefales på det varmeste.

Her er likevel noen høydepunkter:

Den kristne troen jeg vokste opp i høres eksotisk ut når jeg beskriver den på denne måten. Men det må til, for ellers glemmer du hvor forskjellig virkeligheten ser ut for kristne. Du henger deg opp i at de ser like ut som alle andre, at de kler seg likt, snakker likt, og sjelden gjør noe stort poeng av å være annerledes. Og så tror du de lever i den samme virkeligheten som alle andre. Det gjør de ikke.

Når jeg hører salmene jeg vokste opp med, får jeg dette bildet i hodet: Jeg ser et bedehus som står alene i vinterstormen. Ute herjer kulde og død, inne er det varme og felleskap. Troen på noe bedre brenner i hver og en av de som er samlet. Etterpå skal vi ut i kulden. Vi benekter ikke at kulden finnes. Vi tror ikke at vi kan le eller drømme den bort, og vi vet at kulden når som helst kan slå ned på oss, og røve vekk alt vi er glad i. Men vi vet på hva vi tror, og vi vet at det gode vil vinne til slutt.

Kulturkampen mellom de radikale og de konservative har etterlatt oss et karikert bilde av kristne: Enten er de hyggelige og liberale, eller så er de hatefulle konservative.

Jeg kjenner flere hyggelige og liberale kristne. Men jeg kjenner ingen hatefulle konservative. De finnes nok, men de gjemmer seg godt.

At kristenkonservative er hysterisk opptatt av sex er en myte vi har arvet fra kulturkampen, som videreføres av medienes nyhetslogikk. Kristne får oppmerksomhet når de snakker om sex. De får ikke oppmerksomhet når de snakker om det som egentlig opptar dem: Hvordan livene deres snudde seg opp ned den dagen de aksepterte Jesus Kristus som sin frelser.

Jeg tror konservative kristne har noe å lære oss andre, om det å leve omgitt av mennesker som har andre verdier enn oss selv. 

Minn deg selv på hvor forskjellige vi er, alle sammen. Ellers glemmer du det. Vi forteller barna våre at meget er forskjellig, men det er utenpå - inni er vi like. I virkeligheten er det motsatt. Vi blir stadig likere på utsiden, men mer forskjellige på innsiden. Og desto mer sekulært og liberalt samfunnet blir, desto mindre synlige blir forskjellene. 

Å være kristen er en av disse usynlige forskjellene. Som regel er troen deres privat. De dytter den ikke på deg. Kanskje kjenner du dem i årevis før du får vite at det å sitte i et bønnemøte eller en gudstjeneste er den vakreste opplevelsen de vet om. Jeg spiste middag en gang med noen kolleger. Det viste seg at alle som satt rundt meg enten var kristne selv, eller hadde en kristen bakgrunn. Det var helt ukjent for meg. 

I dag er det sekulære og venstreliberale verdier du skal leve livet ditt etter. Du skal akseptere homofili, trekke på skuldrene av abort, applaudere innvandring, ikke røyke, drikke med måte, være miljøbevisst, spise sunt, ikke betale for sex, ikke spille nettpoker, ikke feste hele natta, men ikke være alt for religiøs heller. Kast hijaben, vær sexy – med måte. Og del nå for all del fødselspermisjon, husarbeid og barnepass likt mellom deg selv og ektefellen. Listen er lang, og vokser. 

Men tenk over dette: At bak flertallets ønske om å tvinge sine verdier på mindretallet, ligger tanken om at den beste måten forskjellige mennesker kan leve sammen på, er at de slutter å være forskjellige. En verden uten de andre. Det er ikke sikkert du hører denne undertonen i det du selv sier, men de gjør det. De hører den klart og tydelig, og de skjelver. 

Du kan ikke spørre flertallet om hva toleranse er. Hva vet de om det? Det er mindretallet som lever omgitt av mennesker som ikke vet noe om deg, men tror de vet alt, og som avskyr alt de tror du står for. Det er de du skal spørre. Det er de som har tenkt gjennom hva det innebærer å leve i fred med mennesker som er forskjellige fra deg selv.  

Kristne i min egen generasjon har ikke arvet dette overmotet. De har fått det å være minoritet inn med morsmelken. For dem fremstår det latterlig å bruke politisk makt til å presse sine verdier på andre. De er fornøyde så lenge de selv får leve i fred for sekulære verdiveivalsere. De forstår at samfunnet må være sekulært. 

Samtidig nekter de å melde seg ut av det, og løpe og gjemme seg bak kirkebenkene. Så hva gjør du da? Hva gjør du når du tror på andre verdier enn flertallet, og ønsker å kjempe for disse verdiene, men forstår at du ikke kan gjøre det på dine egne premisser? 

Det jeg så var at når en verdiliberaler legger bort sin relativisme og sin dobbeltstandard, er det i blant en intolerant rasjonalist som kommer til syne.

O glede, la oss samles i kirken i dag.

Vi har mye å takke for en dag som denne. For mange av oss er det helt naturlig å samles i kirken for å takke sammen. Dette er en gledens dag!

I gårsdagens post skrev jeg at det er bra at du slipper å måtte gå i kirken. Du tvinges ikke, og det er bra. Hvor bra er det da ikke at du har lov til å gå til kirken? Du får lov å gi uttrykk for din tro. Du får lov å feire gudstjeneste. Vi vet at det ikke er en selvfølge i alle land.

Som de fleste nå sikkert har fått med seg, er dagen i dag satt av til å feire Jesu fødsel, selv om det er lite sannsynlig at denne fødselen skjedde akkurat på denne datoen, ja til og med årstiden. Det betyr lite i denne sammenheng.

Det er flere elementer i julefortellingen vår som er oppe til diskusjon i fagkretser. Det gjelder Betlehem, manntallet, vismennene, jomfrufødselen, etc. Dette er viktige diskusjoner, men de kan nok virke forstyrrende på troen av og til. Jeg mener likevel det er et sunnhetstegn at alle sider ved vår Bibel og ved vår kristne tro stadig er oppe til debatt og granskning. Det er en styrke ved kristen tro. Vi har jo sett mange eksempler på at det i perioder har blitt sådd tvil ved enkelte temaer, for deretter i neste omgang å ha landet på økt tillit til Bibelen. Det skjer ikke alltid, men det er viktig å se at det nok skjer oftere enn folk kanskje tror.

Men i dag feires ingen detalj i vår tro. Det er selve troen på at Gud ble menneske som skal minnes og leves ut. Alle troende, liberale eller konservative, de som har mye tro eller lite tro, de som har lett for å tro eller de som har vanskelig for å tro, voksne, barn, eldre og ungdom, kan i dag samles om dette ene som forener alle disse som kalles kristne: Gud tok bolig blant oss.

Å, for en naiv fortelling. Så barnslig. Men du verden, så vakker. Det er uendelig vakkert.

Dette vakre er større enn meg, større enn min familie, større enn mitt land. Når vi samles i kirken, så vet vi at folk over hele kloden går til kirkene sine. Vi møtes i Jesu krybberom. O glede.

God jul!

Det er bra at du ikke må i kirken i morgen

En av de fineste julesangene jeg vet om, er "Mitt hjerte alltid vanker". Jeg vet jeg ikke er alene om å like akkurat den sangen.

Kirken mister oppslutning i Norge, vet vi. Dette kan vi like eller ikke like, men jeg har merket meg at flere kristne ledere har uttalt at det er noe positivt i det også.

Vi kan drømme om en tid da alle måtte i kirken. Tradisjonene var sterke, og familiemedlemmene hadde ikke noe valg. I kirken skulle de. Alt annet var en skam for familien. Det skal ikke så veldig mye refleksjon til rundt dette for å se at dette ikke kun var positivt.

I Bibelen refses folk som er mer opptatt av tradisjonene enn hjerteforholdet. Hva hjelper det med tradisjoner hvis hjertet er langt borte?

Derfor er det noe positivt, noe veldig positivt og riktig over at hver enkelt selv får avgjøre om hjertet og kroppen skal til kirken eller Jesu føderom i morgen. Ingen må. De som har lyst kan gå.

Det blir lavere oppslutning av at folk ikke stiller opp av gammel vane. Men jeg tror de som kommer har det bedre både med seg selv, kirken og Gud når de har tatt valget som helt frie mennesker.

PS! Så tror jeg kirken må levere et budskap som er så sant og godt, og legge til rette for et fellesskap som er så godt, at ingen ønsker å gå glipp av det.