Sommertid er bøker - Apologetikktips

Det er sommertid snart. Og med så god tid til å lese bøker, er det jo bare å begynne å planlegge litt. Romaner er et must i ferien, men for at hjernen og troen, i dette tilfellet samtidig, også skal ha noe å glede seg til, foreslår jeg noen bøker.

Et par av dem har jeg ikke lest, men skal leses i sommer. Anbefaler dem likevel fordi jeg har sans for forfatterne og har forventninger til hva de kommer med.

Engelske bøker er billige og bestilles fra

http://amazon.com/

http://amazon.co.uk/

Aller billigst, opplyst i kommentar nedenfor, er fra:

http://www.bookdepository.co.uk/

De norske bøkene kan bestilles f.eks. her

http://bokklubbene.no/

http://bokkilden.no/

Skrivebordsguden og Følelsesguden

Den tro som går opp i et helhetlig system, der alle deler passer sammen, der alt blir oversiktlig og forståelig, enkelt, snakker mest sannsynlig lite sant om livet. Skrivebordsguder har lite med livet å gjøre.

Jeg er rasjonalist, men har liten tro på tro som forklarer alt. Jeg har heller aldri tenkt at apologetikk, som jeg elsker å studere, har noe mål eller noen mulighet for det. Det er forskjell på å søke sannheten så langt den lar seg finne, og å si at vi sitter på hele sannheten.

Skrivebordsguder henvender seg bare til hjernen, og blir til liten nytte i møte med mørket. Skrivebordsguden tåler ikke livet, tåler ikke eksistensiell motgang, om den aldri så mye mener seg å være en kristen utgave.

Bibelen har aldri lovet eller sjenket oss et komplett system eller full forståelse. Det er god grunn til å være skeptisk til kristne som hevder å ha forstått alt. Livet er og vil være en vandring i mørket, i uforståeligheten, i uoversiktligheten. Kristen tro handler om at i dette mørket er det mulig å få akkurat så mye lys vi trenger for å vite noe om retningen på neste steg. Tror jeg.

Når jeg har sagt dette, er det også på sin plass å si at jeg er like skeptisk til en følelsesgud. Det er ikke slik at siden vi ikke kan vite alt, trenger vi ikke bruke hjernen i det hele tatt. Følelsesguden har gjort like mye, om ikke mer, skade som Skrivebordsguden. Den troende sier: "Jeg føler at slik og slik er det, slik og slik er Gud. Dette føles riktig." Følelser snakker sant om hva jeg føler, men ikke nødvendigvis om hvem Gud er.

Trenger troen teologi?

Jeg fikk en gang et taleoppdrag i en pinsemenighet som fikk meg til å undre litt. De ville ha en tale, gjerne utfordrende, men den måtte ikke ha for mye teologi. Du verden, tenkte jeg, har teologien fått et så dårlig rykte. Men teologi fikk de, for jeg kan ikke tale om Gud uten å bruke teologi. Det klarer strengt tatt ikke du heller.

I sin siste bok "Mere Theology" starter professor Alister McGrath med et utrolig godt bilde på hvorfor teologi er nødvendig og hva teologi egentlig er.

Tenk deg at du skuer ut over et landskap. Det er Gud. Det vekker noe i deg. Så ønsker du å forklare hva det er du ser til noen. For å få til det, tegner du kanskje et kart over landskapet du ser. Dette kartet kan aldri gi den samme opplevelsen som selve landskapet, men det kan være til stor hjelp for å kommunisere det. Kartet er teologien.

Teologi er å prøve å sette ord på hva det hele dreier seg om, hvem Gud er. Nå er det stor sjanse for at jeg alene fort vil stirre meg blind på kanskje et lite område av landskapet. Da trenger jeg å bli minnet på alt det andre av andre som også ser. Teologi kan ikke lages bare av ett menneske, men er et produkt av et fellesskap som ser, tegner og forklarer, justerer, osv.

Bibelen, Fornuften og Tradisjonen er leverandørene til teologien. I pinsemenigheten jeg skulle tale i, tenkte de nok at teologi var noe annet enn Bibelen. For hvis jeg sa det som stod i Bibelen, var det jo ikke teologi. Men der tar de nok feil. Teologi er et forsøk på å si det samme som det Bibelen sier. En for enkel teologi blir alltid feil. Bibelen kan ikke settes på en enkel form.

Treenighetslæren, læren om Jesus som sann Gud og sant menneske, osv. er ikke forenklinger, det er ikke lette formler. De er bare forsøk på å sette ord på hva man allerede finner i Bibelen, de er resultater etter nøye granskning av Bibelen. Treenighetslæren er et forsøk på å si noe som overgår forstanden, som peker bakenfor ordene, men som likevel anes, antydes og sies i Bibelen, om enn i en annen form.

Teologi er å bruke fornuften på det som åpenbares. Hvordan henger det sammen? "Vi kan ikke elske Gud uten å prøve å forstå han," skriver McGrath. "Vi kan heller ikke tillate at Gud er Herre i våre hjerter hvis han ikke også er der for å lede vår fornuft."

Også står vi der med en lang tradisjon bak oss. Mange kloke kristne mennesker har etterlatt seg tanker og erfaringer med Gud. Vi kan få lov til å lære av dem. Å studere hva andre har tenkt, sagt og ment om dette landskapet, er en stor gave i møte med Gud.

Troen trenger teologi, ja, den klarer seg ikke uten. Spørsmålet er vel heller om all teologi er god teologi, og svaret der må være nei, er jeg sikker på.

Et moderne menneske kan lett heve seg over tradisjonen. Et moderne menneske kan godt forme sin teologi alene. Men det er vel svært lite sannsynlig at den teologien som snekres hjemme, skulle overgå flere tusen år med drøfting, tenking, og bønn i tusenvis av fellesskap opp gjennom kirkens historie.

Facebook, Morgenbladet og Chaffey

Mange av oss fikk litt hakeslepp av Morgenbladets artikkel om sosiale medier her en dag. Hvor mørkt går det an å se det når man selv ser det hele utenfra?

En som svarer på innlegget på en god og reflektert måte, er Paul Chaffey. Les hans blogginnlegg her.

Det er grunn til å være skeptisk til telefonen, for den kan misbrukes. Men det er vel bedre å prøve å etablere fornuftige diskusjoner rundt bruken av den, enn å prinsipielt være i mot.

Prosjekt Mann

Det er ikke vanskelig å gjette hva politispaner Rohnny Brenna, kjeltringen Petter R. Hansen og torpedokongen Jan Kvalen ville kalt meg: Bebrillet akademiker. Jeg er langt fra mannsidealet til disse gutta. Men du verden så interresant det er å prøve å forstå hvordan slike menn tenker.

Kjetil S. Østli, også en mann som kommer i kategorien bebrillet akademiker, har skrevet en fantastisk dokumentar om noen av de tøffeste karene i Norge de siste 30 årene. Tveitagjengen fra 80-tallet er utgangspunkt for mye av det som skjer av organisert kriminalitet i Norge i flere tiår. Det kulminerer med NOKAS-ranet.

I tillegg til å skrive om hvordan de ulike forbrytelsene skjedde, er det mye fokus på mannesynet, synet på den perfekte forbrytelse og selve spillet mellom politi og røver. Sitater og redegjørelser fra filosofihistorien og kriminologien hever boka til noe mer enn en dokumentar.

Hva gjelder for mannsidealet til de tøffeste kjeltringene og de tøffeste spanerne? De tenker faktisk ganske likt. De hater A4-tilværelsen. Å jobbe hver dag fra 8-16 står for dem som mareritt. Kontorer og akademikere er ille. De trives best ute, der kroppen kan brukes, der muskler teller og der de kan få være akkurat så mye cowboy som de er. Blant kjeltringene er det en hovedregel: Du skal aldri vise svakhet. Aldri. Da har du tapt. Briller er svakhet. Muskelmasse teller, fryktløshet teller og absolutt lojalitet. Regler skal respekteres. La deg aldri tråkke på. Bruk aldri trusler du ikke har tenkt å gjennomføre. Vær hard mot de harde, og snill mot vanlige folk. Forbrytelser mot vanlige folk foraktes. Respekter politiet. Dette er et spill, politi mot røver.

Denne boken må bare anbefales. Både spaneren og de kriminelle her har svært lite til overs for krim på film, TV og i bøker, fordi det ikke er slik det er. Her får vi fakta om hvordan de egentlig tenker. Det er både skremmende og betryggende, faktisk.

Pinse - alle skal med

Jeg innbiller meg at det må være ganske pinlig å bli stoppet på gaten av en journalist som spør om noe du burde visst, men som du rett og slett ikke har snøring på. Pinse er nok et av disse temaene. Hvorfor feirer vi pinse? Vet ikke. Det har jeg aldri tenkt på.

Nå er det jo i det hele tatt litt mindre håndgripelig enn jul og påske, dette med pinse. Vi har få symbolhandlinger og tradisjoner knyttet til høytiden. Jeg tror kanskje ikke en gang kristne i Norge føler at de må ha med seg en gudstjeneste i pinsen. Det er en avslappet høytid. Fri.

Vårt Land skrev denne uken om at Den ortodokse kirken er pinsekirken framfor noen. De fleste i Norge ville vel svart Pinsebevegelsen. En dansk teolog skrev på sin blogg at pinsekirken framfor noen må være Den lutherske kirken. Vi kan tenke litt forskjellig om dette, men ingen kirke eier pinsen. Det er vel egentlig noe av det pinsen handler om. Den eies ikke av noen spesiell, men er for alle. Alle skal med.

I GT vet vi at noen utvalgte mennesker hadde Den hellige Ånd (DHÅ). Den var ikke allmenneie. Likevel profeteres det om at en dag skal Herren utøse sin Ånd over alle mennesker. Jesus begynner i slutten av sitt liv å fortelle om at når han etter hvert skal forlate disiplene, vil de ikke bli som foreldreløse barn, men få DHÅ inni seg. DHÅ vil fortsette å gjøre mye av det Jesus hadde gjort, og den ville være selve tegnet på at Gud var tilgjengelig for alle som ville ta i mot. Man trengte ikke mellommenn eller spesielle steder for å ha med selveste Gud å gjøre.

DHÅ har for meg til tider framstått som noe litt sært, noe for spesielt interesserte. På 80-tallet gikk diskusjonene høyt om for eller mot Oase, karismatikk, etc. Det ødela for mange av oss. For det gjorde veien til å forstå hvor viktig DHÅ er for hver eneste kristen, veldig lang - og kanskje til og med lite attraktiv. I dag er jeg overbevist om at DHÅ virker på langt flere områder enn i noen utvalgte sammenhenger.

DHÅ er viktig, til og med svært viktig. Den dagen alle kristne kunne bli fyllt med denne gaven, er verdt å markere. For kristne er avhengige av den. Uten DHÅ kan vi ikke se Gud, kjenne Gud, oppleve Guds nærvær, etc. DHÅ trenger seg ikke på, men er der. Som en gave. Til alle. Jeg tror slagordet "Alle skal med" er sannere for DHÅ enn det er for Arbeiderpartiet.

At DHÅ ble gitt både til slaver og herre, menn og kvinner, rike og fattige, er den sanne kristendommens vesen og en viktig suksessfaktor for hvorfor kristendommen var så attraktiv.

Ha en god pinse.

Hvor takknemlig kan man være?

Jeg har en teori. Den går ut på at et liv i takknemlighet er et lettere liv enn et liv i utakknemlighet. Teorien er kanskje ikke så grensesprengende ny, men like fullt er den grensesprengende sann.

Så har jeg et spørsmål. Vil takknemlighet i noen tilfeller oppleves av andre som kynisme eller eventuelt arroganse?

Jeg ønsker egentlig å slå et slag for at det både er mulig og godt å være takknemlig for livets ulike sider, både de lyse og de mørke. Jeg vet jeg nå beveger meg inn i et minefelt, men ønsker likevel å sette litt ord på det.

Jeg mener på ingen måte at man skal takke for at man har det vondt eller for at noen gjør vondt mot en. Det er viktig for meg å understreke det.

Men jeg leser i Bibelen om at flere av de første kristne gjorde nettopp det når de møtte motgang, forfølgelser og tortur. De takket for at de fikk lov å lide for Kristus. Det høres kanskje rart ut, men jeg skjønner hva de mener, og jeg blir full av beundring for slike mennesker.

Det jeg derimot ønsker å takke for, er hva livet har lært meg, altså mine erfaringer. Og mine erfaringer er ikke bare gode. Hvem i denne verden har bare gode erfaringer? Ingen. Av og til tenker jeg at det ikke bare er de gode opplevelsene som gjør meg rik, men også det som har vært vondt og vanskelig. Er jeg helt på jordet når jeg tenker slik? Er det kynisk? Arrogant?

Jeg ønsker jo ikke med dette å si at det vonde som har skjedd egentlig var godt. Og jeg vil i hvert fall ikke si til noen som har det vondt at dette vil gjøre dem godt til slutt. Likevel, det som har vært vanskelig og vondt i mitt liv, har gjort meg sterkere. Og ja, det har vel også gjort meg rikere. Og livet har vel blitt mer fargesterkt av det.

Alternativet til takknemlighet for livet, er utakknemlighet. Jeg har møtt utakknemlige mennesker. Bitre. De har det ikke godt, det er lett å se. Utakknemlig over hva livet har gitt, bitre over hva livet ikke har gitt. Høres ikke bra ut.

Takknemlighet - er ikke det nøkkelen til et eller annet livsbejaende? Tror det.

Facebook engasjerer følelsene til folk

Jeg syns det er så utrolig merkelig at folk blir så fryktelig engasjert når Facebook blir tema i en debatt. De som ikke er på Facebook, bruker ofte svært sterke ord om det å være på Facebook. Hvorfor det egentlig? Håkon B. Schrøder blogger om Facebook på NA24, og reaksjonene på innlegget hans er voldsomme, spør du meg.

For meg er Facebook er plattform som kan brukes til svært mye. Det er ikke bare en sosial tjeneste, men også en plattform for informasjon, spill, aktiviteter, etc. Flere og flere arrangører bruker Facebook aktivt for å lansere sine tjenester, bokklubbene er i gang, NRK og TV2 bruker det, etc. Med andre ord er dette en utrolig god tjeneste som mange ser seg tjent med å bruke.

Jeg tror ikke denne plattformen er verken god eller ond. Den er ikke mer tidstyv enn man lar den få være. En bil, en hage, en frimerkesamling og en bok kan vel være like så mye tidstyver. Det er fullt mulig å bli avhengig av Facebook, men jeg tror de fleste vil regulere bruken til et normalt nivå over tid. For meg, tro meg, er det helt greit om Facebook i morgen blir erstattet av en ny plattform. Jeg har ingen sterke følelser på det, men jeg tror ikke det vil skje med det første.

Twitter er en langt mer begrenset tjeneste og vil nok aldri erstatte Facebook.

Tilbake til Schrøder. Han er spesielt er opptatt av at arbeidsgivere ikke bør legge hindringer i veien for at ansatte bruker Facebook i arbeidstiden, slik rådmannen i Halden kommune har gjort. Men heller oppmuntre til bruk. Det handler om tillit til sine medarbeidere, og det handler om å profilere bedriften gjennom at ansatte er aktive. Stormberg er vel kanskje det mest profilerte selskapet som aktivt har gått inn for at ansatte bør bruke sosiale medier. Jeg tror dette vil øke, selv om det nok vil være store forskjeller fra bedrift til bedrift hva gjelder reklameverdi gjennom Facebook.

Det som likevel fikk meg til å skrive denne artikkelen, var reaksjonene, altså kommentarene, under innlegget til Schrøder. Hvorfor så mye følelser?

Om selvstendighet i livskriser

Vårt Land skriver i dag at "Nordmenn vil løse livskriser selv". Ved første øyekast høres dette bra ut, men det er likevel noe som ikke er sunt i dette. Det er ikke sikkert at alle problemer kan løses av oss selv. Er du ikke ekspert på data, er det ingen forventning hos folk at du bør ordne alt selv. For de fleste vil det være nødvendig å ta en telefon til dataeksperter, eller å levere maskinen inn på verksted. Burde ikke noe av det samme gjelde i forhold til livets kriser og problemer?

Jo da, enhver er jo sin egen ekspert. Men du skal ikke ha tenkt etter alt for lenge før du oppdager at det er ikke alle ting i livet jeg er eksperten på. Mitt liv er kanskje ikke så unikt og selvstendig at jeg ikke kan få god hjelp av andre? Jeg ser tross alt meg selv kun innenfra. Og det er ikke sikkert det alltid er det beste utgangspunktet når det har blitt for mye rot på innsiden.

Bakgrunnen for Vårt Lands artikkel er en undersøkelse fra november 2009 om livskriser og krisetjenester.

Nærmere halvparten av befolkningen i Norge vil heller ordne opp selv enn å snakke med andre når de opplever en livskrise.

SOS-veteran Greta Gramstad mener tallene er urovekkende: - Det kan være viktig å snakke med noen når man opplever en livskrise. Ellers kan situasjonen forverre seg til å bli alvorlig.

Vårt Land stiller det samme spørsmålet jeg ville stilt, nemlig om det ikke er bra at folk vil ordne opp i dette selv.

- Det er bra dersom det betyr av man tar ansvar, men dessverre viser både erfaringer og undersøkelser at folk kan vente for lenge med å snakke om sine livskriser. Man går heller til legen med sine somatiske plager, svarer hun.

En annen interessant opplysning kommer fram i forhold til hvem man ønsker å snakke med. Hele sju av ti ønsker å snakke med en kvinne når livskrisen er et faktum. Det finnes sikkert forskning på hvorfor det er slik, men jeg syns dette er litt tankevekkende. En skulle kanskje tro at menn ville foretrekke menn, og kvinner kvinner. Slik er det altså ikke. Hvorfor?

Er det slik at menn i utgangspunktet er mer amatører på områder som kommunikasjon, empati og livets kompliserte tilværelse? Jeg vet ikke.

Det viktigste er likevel hvilke egenskaper og kvaliteter personen folk vil ha tillit til, har.

Respekt, ekte interesse, tid, tilgjengelighet og kompetanse er faktorer som scorer høyest ...

Det skrives mye i mediene om dårlige forhold i psykiatrien, om manglende kompetanse, manglende oppfølging, etc. Masse negativt. Mediene nøler ikke med å formidle dette. Jeg spør meg likevel om dette negative fokuset ødelegger mer enn det bygger opp.

Hvis folk skal føle trygghet til å oppsøke hjelp, må denne tilliten være til stede. Det er faktisk mange som sitter med gode og positive erfaringer i møte med psykologer og psykiatere. Ja, det finnes negative sider, men bildet i dag er, tror jeg, for skjevt.

Og selvsagt dreier dette seg også til en viss grad om skam, tror jeg. Hvem kan egentlig vedkjenne seg en livskrise uten å føle en viss skamfølelse over det?

Hvorfor sa du det?

Hvis vi alltid sa det vi mente, og det vi mente alltid ble oppfattet av den som hørte, ville mange konflikter vært lettere å løse. Av en eller annen grunn virker det håpløst vanskelig å få sendt selv de enkleste beskjeder fra ett hode til et annet. Kommunikasjon er en krevende øvelse, og det går ikke sjelden galt.

I evangeliene er det mange samtaler mellom Jesus og andre. Noen ganger står det i teksten "Dette sa han fordi ...", også kommer grunnen. Denne opplysningen får vi som lesere, men ikke de som var i situasjonen det vises til. Og vi kan se at det ikke alltid er like lett å gjette meningen bak ordene for de som bare hører ordene.

Jeg tenker at jeg skulle ønske vi hadde en slik tekst å forholde oss til i virkeligheten også. "Dette sier han eller hun fordi ..."

Jeg tror, og dette er kanskje ren gjetting, at mange budskap blir oppfattet mer negativt enn de var ment. Jo tryggere man er på en annen, jo større er vel viljen til å tenke at det er ment godt, selv om ordene i seg selv ikke var så mye å skryte av. Jo mer usikker man er på den andre, jo mer hører man et negativt utsagn selv i nøytrale og positive utsagn. Det er kanskje ikke så rart, men likevel tankevekkende at det er slik.

Jeg tror egentlig det bare er en vei å gå, og det er å øve på tydelighet uten for mye underforståtthet. To mennesker må bruke tid på å bli kjent med ordene og tankene til hverandre for å kunne kommunisere godt. Og selv etter mye tid er det umulig å ikke gjøre feil av og til. Jo mindre to kjenner hverandre, jo lengre de er fra hverandre, jo mer ulike personlighetene er, jo større aldersforskjellen er, etc. jo større er sjansene for å oppfatte hverandres ord feil.

En liten huskesetning er vel kanskje grei å ha med seg i de fleste situasjoner: Folk flest er som regel ikke ute etter å såre hverandre. Så hvorfor tror jeg da at folk jeg ikke er helt trygg på, er ute etter å såre meg?

Jeg går i alle fall altfor ofte i den fellen. Dumt, siden det tar så mye konsentrasjon fra en.

Myteknuser Davidsen med god bok

Dette er rett og slett en bokanbefaling av en bok jeg ikke er helt ferdig med enda. Jeg kunne sikkert ventet en dag til, men jeg er allerede overbevist om at Bjørn Are har skrevet en så viktig bok, at jeg ikke kunne vente med å be folk lese den. Kjøp og les "Da jorden ble flat", nå. Jeg tror dette må være hans beste bok.

Bjørn Are Davidsen, alias bloggeren dekodet, gjør det mange av oss andre ikke gidder, nemlig å slå opp alle små og store detaljer og påstander han kommer over. Stemmer de eller stemmer de ikke med det vi faktisk vet? Han finner jo da fort ut at særlig når det gjelder påstander om kirkens forhold til vitenskapen, er det mange myter ute og går. Og de er ikke pro-kirkelige, for å si det sånn.

Jeg digger dette, rett og slett. Det gir en god følelse inni meg. Det er samme gode følelsen som når Mythbusters knuser myter med dunder og brak. Det er deilig med fakta. Og svært, svært viktig. Denne boken bør leses av mange som er interessert i kirkehistorie og vitenskapshistorie, enten de er for eller mot kristendom og kirke.

Jeg skal ikke si at alt Bjørn Are skriver uten videre er den objektive sannheten i ett og alt, men han er et godt, et veldig godt utgangspunkt for å nærme oss sannheten. Og tar han feil i noe, vil det være bedre argumenter på bordet. Og kjenner jeg han rett, vil han ikke være uvillig til å justere standpunkt hvis det er den veien fakta peker.

Dette er ingen evangeliseringsbok, i den forstand at "her er det bare å pugge, ikke tenk". Den bør heller ikke være det. La det heller være et korrektiv til den kirkehistorie som råder i mange miljøer. La det være et utgangspunkt for videre drøfting.

Helbredende fellesskap

Jeg har i mange år vært opptatt av psykisk helse. Av forskjellige grunner. Hva gjør at vi har det godt? Hvorfor er det så mange som sliter med sin psykiske helse? Vi vet at i Norge er psykiske lidelser mer utbredt enn vi liker å vedkjenne oss.

Det er jo så mange grunner til dette. Men ikke sjelden er en far som svikter en sterkt medvirkende årsak til manges lidelser. Eller en mor, eller andre nære omgivelser.

Vi sier gjerne at det er like normalt å gå til legen med sin psyke som med sin kropp. Det tror jeg må være i en fremtidig verden, for slik er det absolutt ikke. Det er skamfullt og skambelagt, selv mange år etter Bondeviks bekjennelse. Vår toleranse overfor psykiske lidelser er lav, både når det gjelder oss selv og de rundt oss. Det er min konklusjon, som jeg syns jeg stadig får bekreftet.

Jeg tror det er langt mellom de fellesskapene som framelsker åpenhet, og trygghet for åpenhet. Og et kristent fellesskap er ingen garanti for at man kan komme med sine problemer. Er jeg nesten sikker på. Det er etter hvert svært akseptert å bekjenne at man tviler på Gud, ikke får noe ut av bibellesingen, ber for lite, etc. Det er sunt og bra at det har blitt slik. Men jeg tror det er langt igjen til vi har helbredende fellesskap som innbefatter hele mennesket, ånd, sjel og legeme.

En av grunnene er nok at vi plasserer den psykiske delen av oss i boksen for "privat område". Vi kan uten skam bekjenne overfor hverandre at vi har feber, magesjau eller at vi spydde hele natta. Jeg skal innrømme at jeg plages litt når toppidrettsutøvere redegjør for sin diaré på TV, men generelt er det akseptert. Men hvor stor er takhøyden for å si at "Jeg er litt deprimert om dagen" eller "Jeg sliter sånn med angst at jeg ikke kan komme på festen i kveld"? Liten, tror jeg. Er det ikke fortsatt slik at vi tenker "galskap" og "ukontrollerte mennesker" når vi hører ord som psykiatri? Eller når hørte vi sist en si at "jeg skal til psykolog i dag" like selvfølgelig som "jeg skal til tannlegen"?

Heldig er den som lever i et helbredende fellesskap der "det-som-er-for-privat-til-snakke-høyt-om" ikke er ensbetydende med psykiske utfordringer. Jeg mener også at noe er for privat, men jeg tror at i mange sammenhenger blir den grensen satt et sted som opprettholder skamleggelsen av den psykiske siden av mennesket. Og det, tror jeg, er sykdomsforsterkende i den store sammenhengen. Helbredende fellesskap styrker selvtilliten og tryggheten ved å framelske følelsen av at det er helt normalt å være et vanlig menneske med de plager vi mennesker faktisk har.

Det er klart vi liker suksesshistorier best. Det er jo flott å høre om folk som har slitt og som har seiret eller kommet seg gjennom det. Men, akkurat som på det åndelige området, hvis vi bare har lov til å fortelle suksesshistoriene, blir avstanden til idealene for lang. De "normale" får kanskje en tro på at man kan komme seg gjennom, men like stor er vel sjansen for at man blir sittende fast i å definere seg selv som dårligere eller svakere enn folk flest.

Jeg brenner for at alle skal være med i helbredende fellesskap. Og jeg brenner spesielt for at kristne fellesskap må være sunne på alle områder. Dette er ingen kritikk av de fellesskapene jeg har vært i og er i, men en drøm om av vi kan bli mye bedre. Gode og sunne fellesskap består ikke av friske mennesker, men de gjør folk friskere.

En salme til ettertanke

Jeg spør om hva Guds kjærlighet er, så svarer han meg med et bilde av et landskap. Kan Guds kjærlighet være et landskap? Ja, det er kanskje ikke så dumt. Noe vi er i, beveger oss i, noe vi opplever som vakkert. Det er egentlig ikke så dumt det.

Svaret er hentet fra Anders Frostenssons salme "Guds kjærleik er".

Det rare er at jeg har sunget "Guds kjærleik er som stranda og som graset, som vind og vidd og jord og allheims rom" mange, mange ganger uten å se hvor god denne teksten er. For den er så god at man kan meditere over den.

Jeg bet meg særlig merke i tredje vers her en dag. Der pekes det på det merkelige og tragiske at midt i dette landskapet har vi satt murer og sprinkelverk mellom oss. Vi har laget oss våre egne fangerom. Og her kommer kanskje den biten jeg syns er ekstra godt formulert: "Vårt fangerom er murt av redsle-steinar, og fangeklede er vårt stengde eg". Vår frykt murer oss inne, og vi kler oss i et "stengt jeg". Dypt, sier jeg bare. Denne er til å tenke lenge på.

Det er da gøy, hvis det går an å bruke det uttrykket så kort etter det forrige, at man kan oppdage noe nytt i noe gammelt. Akkurat den samme følelsen har jeg ofte overfor Bibelen også. Stadig noe nytt som blir aktuelt og godt å lese.

Bildet er fra Lofoten og er tatt av Arne Daviknes.

Guds kjærleik er som stranda og som graset,
Som vind og vidd og jord og allheims rom.
Vi fridom fekk å buder, gå og koma.
Å seia ja til Gud og seia nei.
Guds kjærleik er som stranda og som graset,
Som vind og vidd og jord og allheims rom.

Vi vil ein fridom der vi er oss sjølve,
ein fridom vi kan gjera noko av,
der ingen tomleik finst, men rom for draumar.
ei jord der tre og blomar kan slå rot.
Guds kjærleik er som stranda og som graset,
som vind og vidd og jord og allheims rom.

Og endå er det murar oss imellom,
og gjennom sprinkelverk vi tøyer hand.
Vår fangerom er murt av redsle-steinar,
og fangekleda er vårt stengde eg,
Guds kjærleik er som stranda og som graset,
som vind og vidd og jord og allheims rom.

Å døm oss, Herre, frikjenn oss i domen!
I di forlating fridom finst og von.
Den rekk så vide som din kjærleik vandrar,
til folk av kvar ein rase og nasjon.
Guds kjærleik er som stranda og som graset,
som vind og vidd og jord og allheims rom.

Pollestad og hans fiender

Jeg har fulgt nøye med på mye av det som har kommet fram rundt Pollestad-saken. Den lar jeg ligge. Men jeg har hengt meg opp i en liten "detalj". Jeg er lettere forbauset over at kristne i denne saken kaller hverandre fiender, og det uten å blunke.

Jeg er også litt fascinert over det hele, fordi det for meg er så fremmed. I min oppdragelse har det aldri blitt åpnet for denne betegnelsen av andre. Og jeg har alltid trodd at det var en kristen tanke å omtale hverandre som venner, søsken, etc.

Uenighet er jeg vant til. Det kan være kraftig uenighet mellom kristne. Jeg tenker at sånn er det fordi vi legger vekt på forskjellige ting, fordi vi har litt ulike mål, fordi vi tolker ting forskjellig, og ikke minst fordi vi er usikre på både oss selv og andre. Men fiender? Nei, det blir for sterkt for meg.

Jesus er radikal når han sier "Elsk deres fiender". Så man har vel kanskje fiender da?

Er det katolikkenes skriftemål som gjør at man er så rett fram? Er man så vant til å sette ord på både egen synd og andres synd at man har et mer avslappet forhold til hva man kaller hverandre? Jeg vet ikke.

En tanke streifer meg: Kan det til og med være sunt å si rett ut at han og hun er mine fiender? Tanken er ikke helt dum, men likevel: Jeg liker ikke at man gjør det, og jeg klarer ikke å se at Jesus ville likt det heller.

Ordløse rom

Det ordløse rommet

er et godt rom,

når det som må sies,

er sagt.

I stillheten hviler ordene.

Det ordløse rommet

er et vondt rom,

når ord som må sies,

er stengt ute.

I tausheten roper ordene.