Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

søndag 25. november 2012

Hvem er denne Eidsvåg?

At Bjørn Eidsvåg er en av våre største artister, kan det ikke herske noen tvil om. Han har skrevet seg inn i folks hjerter som få andre. Han er en ordkunstner og en låtskriver av Guds eller guds nåde.

At Bjørn Eidsvåg gjennom hele sin karriere har hatt et anstrengt forhold til kirken, er det vel heller ingen tvil om. Kirken er for trang, for opptatt av feil ting, for lite av noe og for mye av noe annet. Kristne generelt er heller ikke noe å skryte av.

Bjørn Eidsvåg kunne vært en skikkelig samfunnsrefser, men han er for meg først og fremst en kirke- og kristenrefser. Jeg kunne nok tenkt meg mer av samfunnsrefseren, for som kirkerefser slår han inn åpne dører og sier bare det folk flest tenker og mener om denne forstokkede kirken. Den lille motstanden Eidsvåg får på sine meninger, er jo fra folk han allerede har definert som nokså utenfor.

Det er jo alltid en mye enklere kunst å si hva man er mot, og å peke på hva som er feil, enn å si hva man er for, og å gi konstruktive innspill. Jeg tenker kanskje litt for ofte etter å ha lest eller hørt hva Eidsvåg sier: Dette er for enkelt! Dette henger ikke helt på greip! På den annen side, er det nok mange som føler at han er en viktig stemme de trenger i møte med kirken og Gud.

Eidsvåg er kunstner. Og jeg tror at kunstnere flest har behov for å sprenge rammer. Mange føler seg ille til mote av å bli plassert i en boks. Kan det ligge noe der, dette behovet for ikke å bli satt i boks sammen med andre kristne? "De kristne er sånn og sånn, men jeg er i hvert fall ikke sånn, om jeg i det hele tatt kan kalles en kristen."

Hvem er så denne Eidsvåg?

Er han Jesus som i sinne river ned bodene i tempelgården fordi de har gjort Guds sted til noe annet enn det det skulle være? Som refser fariseere og skriftlærde for å ha lagt til ekstra byrder for folket?

Eller er han Moses som har vært oppe og møtt Gud og kommer ned og ser at folket har begynt å danse rundt Gullkalven i stedet for å være vendt mot Gud?

Er han røsten fra ødemarken som roper "Vend om"?

Eller er han Romerhæren som i år 70 bestemmer seg for å rive Tempelet en gang for alle?

Er han Antiokus IV Epifanes som gjorde Tempelet om til et hellig sted for andre religioner?

Er han en som har studert skriften og kommet fram til at kristne flest har mistolket det som står der? Eller er han en som har lest skriften og funnet ut at dette ikke holder?

Jeg aner ikke. Det vet han selv. Men jeg vet at når han klager på Gud, står han faktisk i en bibelsk tradisjon. Det er mange i Bibelen som også klager på Gud. Når han refser kirken og kristne, står han også i en bibelsk tradisjon. Det gjøres mye av det i Bibelen. Hvis han derimot vil ha en Gud som ikke har noe med Bibelen å gjøre, skjønner jeg godt at det blir vanskelig å vise noen særlig respekt for kirken og det kristne står for.

fredag 23. november 2012

Hva i all verden vil Vampus?

Bloggeren VamPus, eller Heidi Nordby Lunde, har skrevet et blogginnlegg etter at Barnevakten advarte mot tenåringers bruk av porno. Foreldre er bekymret, melder Barnevakten. Dette gjør VamPus enda mer bekymret.

Hva i all verden er det VamPus bekymrer seg over? Jo, at Barnevakten slipper til i media. Og det burde jo alle skjønne, at fra pinsevennene (?) kommer det neppe noe det norske folk bør lytte til. Hadde de, folk og media, bare visst hvem som stod bak Barnevakten, noe kanskje heller ikke VamPus har helt snøring på, ville de, altså Barnevakten, rett og slett ikke sluppet til i media i det hele tatt.

Innlegget hennes avslører ganske mye om hva hun tenker om kristne foreldre og barn i kristne familier. Hvor lukket tror hun egentlig denne verdenen er? Aner hun noe om hva hun snakker om? Hun finner sikkert fram til en og annen familie som oppfyller fordommene hennes, men det blir nok ikke særlig mange. Jeg er ikke pinsevenn, men jeg kjenner nok muligens flere pinsevenner enn VamPus.
Om barna i indremisjonen blir avhengige av nettporno så forstår jeg det godt, nesten på grensen til at jeg unner dem det.
 
Morsom setning! Pornoavhengighet er jo å foretrekke framfor de "snevre" verdensbildene som er vanlige hos pinsevennene. Ja, pornoavhengighet er jo nesten positivt.

Hva i all verden vil VamPus med sitt innlegg?

Innlegget hennes er en mesterlig fremvisning av egne fordommer. Er det fullt av følelser? Ja. Er det saklig? Nei. Er det konstruktivt? Nei.

tirsdag 20. november 2012

Gi oss tause kristne ledere!

Espen Ottosen, den profilerte NLM-talsmannen, får kritikk av sine egne for sin medieprofilering i Vårt Land i dag. Den måtte jo komme, og det er kanskje ok at den kommer. For da kan flere av oss hive oss på med noen meninger om dette temaet.

Ottosen klarer det få andre kristne ledere klarer, å sette dagsorden. Han er aktiv på Twitter, og får stadig prøvd meningene sine der. Han følger med, og han mener ting om dagsaktuelle saker.

Jeg kan forstå at folk i NLM syns han tar for stor plass, og at det er vanskelig å skille mellom talspersonen og privatpersonen Ottosen. Han tar stor plass. Det er nye tider nå, noe som betyr at privatpersonen blir mindre skjult enn tidligere. Twitter og Facebook har gjort noe med medielandskapet, og det er vel neppe noen særlig smart strategi og late som det ikke har skjedd.

Jeg har ingen bakgrunn fra NLM. Ottosen er derfor ikke min talsmann. Samtidig blir han det når han i media blir bedt om å representere kristne. Han skal ha all honnør for å stille opp, og selv om jeg ikke alltid er enig med han, må jeg innrømme at han har blitt ganske proff på det. Men hvor er de andre kristne lederne og talspersonene?

Svært mange bruker i dag internett for å orientere seg i meningslanskapet. Hvis kristne i utgangspunktet mener at nettet er et sted vi skal holde oss unna, forstår jeg at vi finner liten deltakelse der. Jeg er i så tilfelle dypt bekymret for denne "kristne" holdningen.

Jeg har mange kristne venner på Facebook, men svært få av dem bruker muligheten til å dele meninger og kommentarer om aktuelle samfunnsspørsmål. Mine ateistvenner er svært aktive.
Prøv å finne ut hva kristne mener i samfunnsdebatten, og du får neppe noe svar. I hvert fall ikke på nettet. Det er flere kristne som har oppdaget Twitter. Der er det litt mer høyde for å fronte meninger, men jeg er heller ikke der imponert over kristne. Unntak finnes.

Hvis vi får Ottosen til å tie stille, hvem snakker da? Hvem setter dagsorden? Det handler om å syns. Det er kanskje ikke en kristen dyd, men, på den annen side, hvorfor sette sitt lys under et kar?

lørdag 17. november 2012

Israels tanker om seg selv

Det skal vanskelig gjøres å ikke ha fokus på Israel om dagen. Nå fylles nyhetene med konflikten mellom Hamas og Israel, og kanskje vi står foran en større katastrofe.

Jeg har tidligere presentert gode Midtøsten-dokumentarer her. De blir jo ikke mindre aktuelle etter de siste dagers hendelser. Det er viktig å ikke miste perspektivet her. Midtøsten er så mye mer enn de som bærer våpen.

Israel har et image-problem i vesten. Og jeg vet ikke om de bryr seg så mye om det. Kanskje har de forsont seg med at det er palestinerne som har mest sympati hos den vanlige europeer?

I dokumentaren Israel Inside har de i hvert fall gjort et forsøk på å kommunisere hva Israel er for den vanlige israeler, hva de har fått til og hva de får til i dag. Dette lille landet består av svært hardtarbeidende og stolte innbyggere. Det bør ikke være tvil om at dagens Israel er en prestasjon. Jeg lurer på om noen annen nasjon har jobbet mer målbevisst med å forme seg selv.

Filmen er et glansbilde, og det er sikkert sant alt sammen. Problemet er at Palestina-konflikten ikke nevnes med ett ord. Den er ikke-eksisterende. Hadde det bare vært så vel!

Ser vi bort fra Palestina-konflikten, handler dette landet bare om, mot alle odds, bygge opp et land av ørkenlandskap, dyrke nesten udyrkbar mark, utvikle ny og verdensledende teknologi og skape et eneste stort og velfungerende demokrati. I filmen får jeg inntrykk av at landet er en eneste stor menighet fyllt med kjærlighet.

Det skurrer bare så veldig når jeg igjen skrur på nyhetene.

fredag 16. november 2012

Folkekirkemenigheten og de første kristne

Jeg har hele mitt liv vært en del av Den norske kirke, og jeg har vært aktiv i ulike lokalmenigheter. Den norske kirke ønsker å være åpen og inkluderende, selvfølgelig, siden det er det ypperste ordparet man kan bruke om menigheter og kirker i dag.

Bra det, men du skal ikke ha lest så lenge i Bibelen før du merker at det er en viss avstand fra den første kristne menigheten i Jerusalem eller den første hedningekristne menigheten i Antiokia til den lokale menigheten i Norge. Denne kløften er ganske utfordrende for en som ønsker å ha Bibelen som rettesnor.

Av alle gode ting som står i Bibelen, er det også en rekke rettledninger og formaninger til menighetene. Og jeg tror ikke jeg tar veldig feil hvis jeg hevder at det vel ikke akkurat er folkekirker man møter der.

Det er ingen grunn til å idyllisere de første kristne menighetene. De hadde absolutt sine problemer, og det legger ikke Bibelen skjul på. På ingen måte. Paulus, den store menighetsbyggeren i NT, refser både den ene og den andre menigheten som er i ferd med å gå i feil retning, eller å bli påvirket av feil teologi.

Jeg lurer litt på hva menighetsbyggeren Paulus ville skrevet til vår menighet. Han starter alltid brevene sine med takk og skryt og forbønn. Hva ville han vektlagt hos oss? Deretter tar han opp problemer. Hva ville han pekt på i vår norske statskirkemenighet?

Jeg tror de norske folkekirkemenighetene har noen store fordeler når det gjelder å nå ut til folk, med lavterskeltilbud på aktiviteter og gudstjenester. Men det er samtidig noe viktig som mangler mange steder: Man kjenner hverandre ikke. Det er så tydelig at kjærligheten mellom menighetens medlemmer var en grunnstein blant de første kristne og de første generasjonene etterpå. Er det det for norske menigheter i dag også?

"Elsk hverandre! Bær hverandres byrder! Be for hverandre! Støtt hverandre! Ta dere av de fattige blant dere!" Fellesskapet betydde alt.

Så kan vi sikkert hevde at det er slik mange steder i dag også. Men det sterke fellesskapet som skulle prege menigheten, blir litt mye teori i vår norske kirke, hvis jeg skal være litt stygg og sette det på spissen. Mye av det Paulus skriver om, mye av det Jesus snakker om, og mye av det de første kristne la vekt på, var fellesskap i bønn, nattverd, etc. Menigheten kjente hverandre godt. Det var ikke et sted man bare stakk innom.

Jeg liker folkekirken, men dette er noe av det som gjør meg betenkt over modellen. Jeg er redd man kan gå til kirken både titt og ofte i en menighet over lang tid uten å bli det minste kjent med mange av de andre som også går der. Kan man til og med være ensom i menigheten?

En menighet uten sterk vekt på fellesskap og kjærlighet, har mistet selve kjennetegnet på en kristen menighet.

tirsdag 13. november 2012

Post-Dawkins-klima

Dette er en høyst personlig betraktning bygget på mangelfull informasjon og oversikt om debattklimaet rundt ateismen i Norge de siste årene.

Det begynner å bli noen år siden Richard Dawkins ga ut boken The God Delusion. Den kom i etterkant av angrepene i USA i 2001 og ble en viktig bok som varslet en ny og aggresiv polemikk mot religion. Mye har blitt sagt og skrevet om Dawkins & ca, og det vil fortsette i mange år til. De nye ateistene er så viktige at vi ikke kommer utenom dem.

I går lanserte Lunde forlag boken Svar på tiltale av Bjørn Are Davidsen. Boken handler bl.a. om de nye ateistenes utfordringer. Denne boken har jeg selvfølgelig ikke rukket å lese, så det er ikke den jeg her skriver om. Men jeg var på lanseringen, og likte godt det jeg så og hørte.

Even Gran fra Human-Etisk Forbund var invitert til å debattere mot Bjørn Are om ulike tema fra boken. Even forsvarer et agnostisk ateistisk standpunkt, og Bjørn Are et kristent.

Jeg har tenkt en del de siste årene om ikke klimaet mellom viktige ateister/agnostikere og kristne har endret seg. Til det positive. Det laveste punktet var de første årene etter The God Delusion. Men noe har altså endret seg, tror jeg.

Debatten i går var mellom to venner, selvfølgelig ikke enige om Gud og sånt, men enige om at respekt og god tone er viktig. Jeg syns debatten var forbilledlig. Og da tar jeg ikke stilling til hvem som vant debatten.

Dawkins skrev en bok som skjerpet frontene mellom kristne og ateister, og han skapte overskrifter verden over med sin skarpe penn og tunge. Begge sider kunne foraktfullt snakke om de håpløse på den andre siden.

Internettdebatter, særlig anonyme, på en del nettsteder var og er fortsatt krigssoner. Der er det ingen dialog, ingen respekt og mye slenging av dritt. Internett kan forsterke fordommene på begge sider av krigen. Og jeg er ikke i tvil om at Dawkins for mange er ammunisjon de ukritisk skyter i vei med.

Samtidig tror jeg internett og sosiale medier kan føre mennesker med ulike holdninger nærmere hverandre. Det har i hvert fall skjedd for min del. Jeg har fått stor respekt for mennesker jeg i en del saker er helt uenig med, men som jeg finner ut at jeg har mye til felles med. Og blir man først kjent med noen, skjer det noe med tonen i diskusjonene.

For de som er interessert i å søke sannhet, søke kunnskap og virkelig sette seg inn i hva andre tenker, er internett en gave. Da finner man ut at ateister kritiserer og diskuterer med ateister, at kristne er svært uenig med kristne, og at verden ikke er så fryktelig enkel å sette på en formel.

For ti år siden hadde jeg et lite nyansert syn på hva en humanetiker var. I dag vet jeg bedre. Og jeg er så frimodig å si at jeg tror en del humanetikere har fått et langt mer nyansert på hva kristne er også. Jeg liker utviklingen.

Debatten i går var en post-Dawkins-debatt. Krigen har utviklet seg til en samtale mellom venner. PS! Anonyme internettateister med høy selvtillit og lav selvinnsikt og mye forakt er ikke en del av min vennekrets, og det er helt greit.

søndag 11. november 2012

Gode Midtøsten-dokumentarer

Occupation 101
  
Checkpoint
Death in Gaza
Budrus
Jeg legger her ut 6 gode Midtøsten-dokumentarer. Dessverre er det de færreste av disse du får tak i gjennom norske dvd-forhandlere, men amazon.com, play.com o.a. utenlandske nettbutikker, er jo ikke langt unna. Filmene egner seg svært godt som grunnlag for diskusjon, samtale både i grupper og klasser. 

  
Arna's children

Encounter point

søndag 4. november 2012

Sterk, sterk TV-serie om Palestina-konflikten

Britiske Channel 4 sendte i fjor en TV-serie i fire deler som heter The Promise. For en vellaget og god serie dette ble. Jeg må innrømme at jeg var bergtatt fra første stund til siste scene.

Kort fortalt har handlingen to parallelle historier, begge i Israel-Palestina. Den første er fra slutten av 2.verdenskrig og fram til dagen britene trekker seg ut av området i 1948. Vi følger sersjant Leonard Matthews og de engelske styrkene. Den andre historien er i samme området i dag der vi følger sersjantens datterdatter Erin som gjennom hans gamle dagbok går i hans fotspor og prøver å forstå hva som skjedde den gang. Mer og mer får hun oversikt over forholdet mellom israelere og palestinere i dag, og det gjør henne svært opprørt.

Ja, dette er ikke en pro-israelsk film. Jeg oppfatter den heller ikke som naivt pro-palestinsk. Men det er jo klart at den fokuserer så mye på hvilken vanskelig hverdag det er for mange palestinere, at sympatien havner ikke på den israelske politikken.

Erin er på mange måter den litt naive, uvitende europeiske ungdommen som sakte men sikkert oppdager relasjoner og politikk som for henne er umulig å forstå. Hun, og vi, får en dannelsesreise inn i verdens vanskeligste konflikt.

 
Plottet er både enkelt og samtidig komplisert. Parallellene i de to historiene er geniale. Det samme gjelder mange av overgangene fra nåtid til fortid og tilbake igjen. Skuespillerne griper. Jeg blir grepet.

Dette var en sterk opplevelse. Som dere skjønner, denne anbefaler jeg - sterkt.