Godt med synd i Minerva

Det vil være en helt naturlig konsekvens av et kristent livssyn at også sekulære fokuserer på et tema som synd. Det er helt naturlig fordi det ikke er de kristne som eier syndserkjennelsen. Ifølge kristen tro er synden en del av det å være menneske, uavhengig av hva det enkelte mennesket tror om Guds eksistens eller ikke. Derfor bør man heller ikke blir overrasket over at ateister kan bruke betegnelser som "synd" og "syndige mennesker" ut fra den virkeligheten man faktisk erfarer.

Ok, sekulære og ateister vil ikke si at man synder mot Gud, ei heller at man synder som et resultat av et syndefall, men likevel, virkeligheten kan beskrives nokså likt som det kristne gjør. Og det blir virkelig spennende når dette tas opp utenfor menighetsbladene og misjonsbladene.

Det høyreliberale tidsskriftet Minerva hadde, som sikkert mange for lenge siden har fått med seg, Synd som tema i siste nummer i 2012. Dristig. Og veldig bra. Lederartikkelen at Nils August Andresen holder høy klasse. Her finner vi en meget god forståelse av temaet slik det forstås i kristendommen, og en god analyse av samfunnets og menneskets tilstand. Dette preger flere av artiklene om de sju dødssyndene også.

Dette nummeret var vanskelig å legge fra seg. Det er ikke lenge siden jeg skrev dette, men jeg bruker det igjen: Jeg er begeistret. Hanne Ørstaviks behandling av temaet Begjær får stå som et eksempel på kvaliteten. Artiklene er:

Hanne Ørstavik: Begjær
Anne Bitsch: Fråtsing
Gunn Hild Lem: Hovmod
Warsan Ismail: Grådighet
Henrik Syse: Misunnelse
Cornelius Jakhelln: Raseri
Espen Ottosen: Latskap

Synden forsvinner ikke om kirken lar være å snakke om den. At kirken ofte får kritikk for å snakke for mye om synd, føles veldig rart for en som ofte er i kirken. Kirken snakker virkelig ikke mye om synd. Det er min erfaring. Minerva er rene prekenen. Nei, det er bedre enn mange presters omgang med samme tema. Etter å ha lest dette, har jeg ingen grunn til å stille spørsmålstegn ved om syndsbekjennelsen i kirken hver søndag burde kuttes ut fordi den holder folk nede. Jeg forstår så inderlig vel at, hvis det finnes en nådig Gud, så trenger jeg å få bekjenne min synd overfor han.

Sitatet jeg slutter med er ikke hentet fra en preken, men fra Minervas leder:

Likevel tror jeg det er sunt å tenke på sin egen synd. Men for å orke det må vi gjøre det på måter som ikke tar lykken fra oss. Vi trenger et håp - om å kunne endre oss, om å kunne tilgis, av andre og av oss selv. Det er først da vonde sannheter er frigjørende.  Derfor slutter syndsbekjennelsen ikke ved Ibsens dommedag, men nettopp med håp om tilgivelse. Den fremsies til Gud, men kunne vært rettet til alle dem vi kunne trenge tilgivelse fra:

For Jesu Kristi skyld ha langmodighet med meg. Tilgi meg alle mine synder, og gi meg å frykte og elske deg alene.

Amen.

Sjelden har jeg hatt mer behov for å si Amen etter en lederartikkel. Det er jo så sant.