Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

torsdag 20. mai 2010

Hvor takknemlig kan man være?

Jeg har en teori. Den går ut på at et liv i takknemlighet er et lettere liv enn et liv i utakknemlighet. Teorien er kanskje ikke så grensesprengende ny, men like fullt er den grensesprengende sann.

Så har jeg et spørsmål. Vil takknemlighet i noen tilfeller oppleves av andre som kynisme eller eventuelt arroganse?
Jeg ønsker egentlig å slå et slag for at det både er mulig og godt å være takknemlig for livets ulike sider, både de lyse og de mørke. Jeg vet jeg nå beveger meg inn i et minefelt, men ønsker likevel å sette litt ord på det.
Jeg mener på ingen måte at man skal takke for at man har det vondt eller for at noen gjør vondt mot en. Det er viktig for meg å understreke det.
Men jeg leser i Bibelen om at flere av de første kristne gjorde nettopp det når de møtte motgang, forfølgelser og tortur. De takket for at de fikk lov å lide for Kristus. Det høres kanskje rart ut, men jeg skjønner hva de mener, og jeg blir full av beundring for slike mennesker.
Det jeg derimot ønsker å takke for, er hva livet har lært meg, altså mine erfaringer. Og mine erfaringer er ikke bare gode. Hvem i denne verden har bare gode erfaringer? Ingen. Av og til tenker jeg at det ikke bare er de gode opplevelsene som gjør meg rik, men også det som har vært vondt og vanskelig. Er jeg helt på jordet når jeg tenker slik? Er det kynisk? Arrogant?
Jeg ønsker jo ikke med dette å si at det vonde som har skjedd egentlig var godt. Og jeg vil i hvert fall ikke si til noen som har det vondt at dette vil gjøre dem godt til slutt. Likevel, det som har vært vanskelig og vondt i mitt liv, har gjort meg sterkere. Og ja, det har vel også gjort meg rikere. Og livet har vel blitt mer fargesterkt av det.
Alternativet til takknemlighet for livet, er utakknemlighet. Jeg har møtt utakknemlige mennesker. Bitre. De har det ikke godt, det er lett å se. Utakknemlig over hva livet har gitt, bitre over hva livet ikke har gitt. Høres ikke bra ut.
Takknemlighet - er ikke det nøkkelen til et eller annet livsbejaende? Tror det.

3 kommentarer:

  1. Det går fint an å være takknemlig for gode ting samtidig som man har posttraumatisk stresslidelse, og altså er alt annet enn takknemlig for vonde ting.

    Det nye testamente var vel blant annet skrevet for å oppmuntre og hjelpe kristne som ble forfulgt. Jeg synes ikke man kan lese det som en vitenskapelig historiebok. Samme med helgenbiografier.

    SvarSlett
  2. Jeg tok med det lille fra NT bare for å vise et eksempel på noen som takket også for det vonde. Forutsetningen der er at de lider p.g.a. sin tro, ikke fordi de er kvinner, fordi de er av det eller det folkeslaget, eller andre dårlige grunner. Jeg tror NT er "vitenskapelig" på mange områder, men jeg kjøper din tanke om at det er skrevet for å gi oppmuntring.

    Et liv i takknemlighet er vel først og fremst å se alt det positive man har og får. Også tror jeg at man kan, ikke må, men kan sette pris på den erfaringen man sitter med. Jeg tenker dette som et "Etterpå"-stadium. Men jeg vil være litt varsom med å si at dette gjelder uansett hva man har vært igjennom av vonde ting. Prøver meg litt fram her.

    SvarSlett
  3. Fint at du er litt varsom der.

    SvarSlett