Problemet med å pugge svar

Jeg tror jeg har skrevet det før, men jeg kan godt repetere det: For mange år siden var det en kar som beskyldte meg for å drive med hjernevasking i timene mine. Jeg er altså lærer i apologetikk (trosforsvar), og den unge mannen var skeptisk. Forståelig nok. Det var bare en hake ved det hele, han hadde aldri vært i noen av timene mine, og han visste ikke helt hva som foregikk.

Det ble, også det for mange år siden, gitt ut en bok på norsk som het "Hva skal vi svare?". Jeg var nok ikke den gangen spesielt kritisk til en slik tittel, men jeg ser helt klart at denne typen titler kan føre galt av sted.

Hva er problemet med "hva skal jeg svare når noen spør om det og det"? Først og fremst at det kan virke som om det finnes standardsvar på viktige spørsmål, men enda mer at det kan virke som om den som skal svare, ikke trenger å tenke, bare pugge.

Mitt møte med Jehovas Vitner har gitt meg et inntrykk av at de bruker mye ressurser på å pugge hvilke bibelvers og hvilke svar de skal gi på de og de spørsmålene. En del kristne har også en tendens til å lire av seg bibelvers på autopilot. Sitatautomater, enten de er kristne eller andre, er lite interessante å snakke med.

Når jeg snakker med noen, stiller spørsmål og lufter problemstillinger, så er jeg først og fremst ute etter å snakke med en person, en levende person som har tenkt og grublet over noe av det jeg er interessert i. Har personen hatt det slik som jeg har det? Har han tvilt på det samme? Har hun tenkt på det samme som jeg selv? Hvordan tenker han? Har hun funnet noen svar hun selv er fornøyd med?

Hvis det var ferdigproduserte svar man skulle lære i apologetikken, ville den skeptiske mannen hatt rett. Det er jo selvsagt rett at de får møte både gode og ordentlige svar på de ulike spørsmålene, ikke for at de skal pugges, men for at de skal vurderes, analyseres og tenkes på før man lander på hva man selv står for. Jeg må vel innrømme at apologetikk har fått et litt dårlig rykte i mange miljøer nettopp fordi det har blitt praktisert på en dårlig måte der pugging har vært viktigere enn tenking. Det er bare å beklage.

Jeg ser at vi står i følgende kommunikasjonsproblem når vi jobber med apologetikk: Hvordan formidle at det finnes gode svar på viktige og ærlige spørsmål, samtidig som vi advarer sterkt mot å bli sitatautomater? Jeg vil sitere fra Mere Apologetics av Alister McGrath:

The best responses to the questions people ask us about our faith are not those borrowed from textbooks or based on industry-standard templates, but are those developed by individual apologists as they reflect on the questions being asked, the situations of the people asking them, and the reources available to answer them. Apologists cannot be content to depend on borrowed answers. They need to develop answers for themselves. In short, they need to own their answers. Never give an answer to a question that doesn't satisfy you in the first place. [Min utheving]

.
Dette er så kloke ord. Ikke lån svar! Ikke gi svar som du selv ikke er tilfreds med!

Alt vi skal formidle til andre må ha vært innom oss og blitt en del av oss. Å drive med apologetikk er en kunst, noe man må øve på og utøve, ikke noe man bare kan lese seg til. Sånn sett kan det sammenliknes med pedagogikk. En god pedagog er noe annet og noe mer enn en teoretisk sterk pedagog.

En god apologet er en god lytter, et godt menneske og et klokt menneske som ikke hever seg over den han snakker med, men som stiller seg på lik linje og tenker høyt og ser på ulike løsninger sammen med den som stiller sine spørsmål.  Ærlighet og ydmykhet er kjerneord.

Jeg vil gjerne være en god apologet, men ser at jeg fryktelig lett havner i sitatfella, eller fasitsvarfella, fordi jeg glemmer å lytte og blir for ivrig. Men jeg gir meg ikke.