For ikke mange ukene siden snakket jeg med en kvinne som jobbet sammen med mange kristne i veldedig arbeid. Hun sa: - De kristne er bare ute etter å samle poeng for livet etter døden. Jeg er mye ærligere enn de, siden jeg gjør gode gjerninger uten tanke på at jeg skal få en belønning i etterlivet.
Jeg kjente at dette traff meg. Ikke fordi jeg selv tenker at jeg skal samle noen poeng med gode gjerninger, men fordi den rammer oss alle ved å plassere vår egen egoisme midt i det gode vi eventuelt gjør.
Hvis denne kvinnen har rett, og vi skal ikke se bort fra at hun har et poeng, er også kristne i bunn og grunn egoister som egentlig tenker mer på seg selv enn andre. Det er bare det at vi tenker på andre fordi det lønner seg. Trist!
Første gang jeg møtte en liknende tanker, var faktisk på videregående. En medelev, ivrig i FpU for øvrig, mente at alle handlinger egentlig var egoistiske.
Hvis en handling ikke skal være egoistisk, må den vel egentlig bestå en eller annen test som går ut på at ville du gjort det samme om ingen så deg, heller ikke Gud, eller noe sånt. Jeg håper vi har en del handlinger som består denne testen.
Jesus var opptatt av ingen skulle gjøre gode gjerninger foran øynene på folk. Fariseerne ble beskyldt hardt og brutalt for å gjøre nettopp det. Ikke gjør noe for å høste applaus eller anerkjennelse, sa Jesus (med litt andre ord).
Samtidig snakker han om at alt vi gjør og ikke gjør en dag skal komme fram. Vi skal dømmes for det. En fryktelig skremmende tanke, spør du meg. Og mange, både kristne og andre, har vel kjent på angsten for nettopp dette. Det kan bli søvnløse netter av slikt.
Kan det være at kvinnen hadde rett, likevel? At kristne er så opptatt av å komme godt ut av det at de gjør alt de kan for at Gud skal være fornøyd på dommens dag? At det er frykten for dette og ikke kjærligheten til menneskene som er drivkraften gjennom livet? Kanskje hun har litt rett!
Samtidig er denne "egoistiske" motivasjonen neppe noe Jesus ønsket å dyrke, for han taler mye om at det er kjærligheten til våre medmennesker, både venner og fiender, som skal være drivkraften. Kvinnen hadde rett i at det er mer høyverdig å hjelpe et menneske uten å tenke på at det skal lønne seg for hjelperen til slutt. Jeg er helt sikker på at Jesus ville vært den første til å si det samme.
Så står vi igjen med motivasjonene våre ofte er delte. Skulle tro at gjelder likt for alle mennesker. Men det er likevel trist hvis den mest egoistiske varianten er den som syns best når kristne gjør godt mot andre. Håper ikke det er regelen.
Kjærligheten søker ikke sitt eget, sier Paulus. Det er kjærligheten Jesus forkynte. Å følge han må ha noe med å leve i denne kjærligheten å gjøre. Hele mitt forhold til Gud, både nå og etterpå, har også med kjærlighet å gjøre.